Vrba-Wetzler-rapporten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart fra Vrba-Wetzler-rapporten over «det store vaktholdsområdet rundt leirene Auschwitz og Birkenau». Teksten herer på hebraisk.
Skisse fra rapporten som viser krematoriene

Vrba-Wetzler-rapporten, også kalt Auschwitzrapporten, er en vitnebeskrivelse fra tilintetgjørelsesleirene Auschwitz-Birkenau i det tyskokkuperte Polen som ble nedtegnet i april 1944. Den fikk stort gjennomslag, som den første utvetydige dokumentasjonen utenfor Tyskland - og utenfor de alliertes etterretningstjenester og sentrale regjeringsorganer - om den pågående jødeutryddelsen.

Auschwitzprotokollene[rediger | rediger kilde]

Auschwitzprotokollene er et sammenfattende navn på vitnebeskrivelser fra konsentrasjonsleiren Auschwitz fra 1943 og 1944, hvorav Vrba-Wetzler-rapporten er den mest kjente. Oftest er det Vrba-Wetzler-rapporten det siktes til når man taler i entallsform om «Auschwitzprotokollen».

De tre beretningene er:

Vrba-Wetzler'rapportens tilkomst[rediger | rediger kilde]

Vrba-Wetzler-rapporten ble skrevet ned for hånd i Slovakia av to slovakiske fanger, Rudolf Vrba og Alfréd Wetzler, som hadde klart å rømme fra konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau den 10. april 1944. De kom til Žilina i den daværende slovakiske republikk og satte seg i kontakt med det jødiske råd (Judenrat) i Bratislava. Der ble det sammenstilt en detaljert rapport på 32 sider om de systematiske massemord i Auschwitz og om de forberedelser som der ble gjort for de ungarske jøderns utryddelse. To andre rømlinger, Arnost Rosin og Czeslaw Mordovitz, klarte senere å nå den slovakiske grense og kunne bekrefte opplysningene fra Vrba og Wetzler i en separat rapport.

Den ungarske sionistlederen Rudolf Kastner fikk rapporten den 28. april, men han oh hans komité – som forhandlet med nazistene om et opphør av deportasjonene fra Ungarn – bestemte seg for å ikke offentliggjøre rapporten med motivet åt ikke sette i fare en slik mulig overenskomst.

Den 8. juni 1944 ble begge gruppenes beretninger gitt til Filip von Freudiger, lederen for den jødisk-ortodokse forsamling og medlem av det jødiske råd i Budapest. Han lot disse rapporter komme til de ungsrske myndigheters kunnskap.

Sveriges reaksjon på rapporten[rediger | rediger kilde]

Eksekutivkomitéen for Jøderådet i Budapest overleverte de begge «Auschwitzrapportene» på tysk til Valdemar Langlet for videre befordring til den svenske legasjon i juni 1944, og den sendte rapportene videre til utenriksdepartementet i Stockholm.[1][2] Auschwitzrapportene fra Jøderådet i Budapest bestod av fire dokumenter på tysk:

  • «Redegjørelse for arrestasjoner og deportasjoner av Ungarns jøder», forfattet av Jøderådet i Budapest
  • «Auschwitzprotokollet», det vil si Vrba-Wetzler-rapporten i fulltekstformat
  • Jøderådets i Budapests sammenfatning av Vrba-Wetzler'rapporten
  • En beretning fra en kvinne som var blitt deportert fra Szolyva i Ungarn den 17. april 1944 og som flyktet fra Auschwitz

Dokumentene førte til et brev fra kong Gustaf V til den ungarske riksforstanderen Miklós Horthy den 30. juni 1944, som i chiffertelegram ble oversendt til legasjonen i Budapest:

«Efter att ha erhållit kännedom om de utomordentligt hårda metoder, som Eder regering tillgripit gentemot den judiska befolkningen i Ungern tillåter jag mig att vända mig personligen till Eders Höghet för att i mänsklighetens namn be Eder att vidta åtgärder för att rädda dem, som ännu återstår att rädda av detta olyckliga folk.» (Fra brev fra Gustaf V til Miklós Horthy 40. juni 1944[3]

seaksjoner var også blitt gitt til Horthy fra Det internasjonale Røde Kors, kristne kirker og USA. I slutten av juni videreformidlet den sveitsiske legasjon en advarsel fra den amerikanske regjering mot å fortsette deportasjonene med beskjeden at «såfremt disse ikke innstilles umiddelbart, truer de mest alvorlige represalier».[4]

Statssjefen Horthy svarte den svenske konge den 12. juli og det anses at han hadde inngrepet og inntil videre klart å forhindre en fortsatt deportering fra Budapest. Senere på høsten ble terroren imidlertid gjenopptatt i samband med at de ungarske nazistene (pilkorserne) tok makten i landet i midten av oktober.

Rapportens spredning til allmenheten[rediger | rediger kilde]

Opplysninger fra rapporten ble spredt til allmenheten den 15. juni 1944 i radiosendinger fra BBC. Den 20. juni publiserte New York Times den første i en serie på tre artikler om dødsleirene i Auschwirz og Birkenau baserte på rapporten. Selve rapporten fijk full spredning først da den ble publisert i sin helhet på engelsk med de øvrige rapportena den 26. november 1944 av War Refugee Board under tittelen German Extermination Camps — Auschwitz and Birkenau[5] John W. Pehle i WRB lekket rapporten til pressen i slutten av november 1944.[6] Washington Post brukte 3. desember 1944 overskriften genocide (folkemord) som var første gang begrepet ble brukt i en landsdekkende avis.[7]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Works cited[rediger | rediger kilde]

  • Anger, Per: Med Raoul Wallenberg i Budapest. Minnen från krigsåren i Budapest, Norstedts, Stockholm 1985
  • Bauer, Yehuda (1994). Jews for Sale? Nazi–Jewish Negotiations 1933–1945. New Haven: Yale University Press.
  • _________ (2002). Rethinking the Holocaust. Yale University Press.
  • Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press; first published in 1981 in two volumes.
  • _________ (2011). "Hungary: The Controversial Chapter of the Holocaust", in Randolph L. Braham and William vanden Heuvel (ed.). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. New York: Columbia University Press.
    • ungarsk original: A népírtás politikája, Budapest 1997
  • Conway, John (2002). "The Significance of the Vrba-Wetzler Report on Auschwitz-Birkenau", in Vrba, Rudolf. I escaped from Auschwitz. Barricade Books.
  • _________ (1997). "The First Report about Auschwitz", Museum of Tolerance, Simon Wiesenthal Center, Annual 1, Chapter 7.
  • Dwork, Debórah and Van Pelt, Robert Jan (2002). Holocaust: A History. W.W. Norton & Company.
  • Fleming, Michael. (2014a). "Allied Knowledge of Auschwitz: A (Further) Challenge to the 'Elusiveness' Narrative". Holocaust and Genocide Studies, 28 (1), 1 April, 31–57. doi:10.1093/hgs/dcu014
  • Fleming, Michael (2014b). Auschwitz, the Allies and Censorship of the Holocaust. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Gilbert, Martin (1989). "The Question of Bombing Auschwitz", in Michael Robert Marrus (ed.). The Nazi Holocaust: The End of the Holocaust. Part 9. Walter de Gruyter.
  • Hilberg, Raul (2003). The Destruction of the European Jews. Yale University Press; first published 1961.
  • Kárný, Miroslav (1998). "The Vrba and Wetzler report", in Berenbaum and Gutman, op. cit.
  • Klein, George (2011). "Confronting the Holocaust: An Eyewitness Account", in Braham and vanden Heuvel, op. cit.
  • Kranzler, David (2000). The Man Who Stopped the Trains to Auschwitz: George Mantello, El Salvador, and Switzerland's Finest Hour. Syracuse University Press.
  • Lajos, Attils: Hjälten och offren. Raoul Wallenberg och judarna i Budapest, Växjö 2004
  • Lévai, Jenö (1987). Eichmann in Hungary: Documents. Howard Fertig.
  • Levine, Paul: From indifference to activism, Stockholm, 1998
  • Pressac, Jean-Claude (1989). Auschwitz: Technique and operation of the gas chambers. The Beate Klarsfeld Foundation.
  • Rees, Laurence (2006). Auschwitz: A New History. PublicAffairs.
  • Świebocki, Henryk (ed.) (1997). London has been informed. Reports by Auschwitz Escapees. Auschwitz-Birkenau State Museum.
  • Szabó, Zoltán Tibori (2011). "The Auschwitz Reports: Who Got Them, and When?" in Randolph L. Braham and William vanden Heuvel. The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. Columbia University Press.
  • van Pelt, Robert Jan (2002). The Case for Auschwitz: Evidence from the Irving Trial. Bloomington: Indiana University Press.
  • _________ (2011). "When the Veil was Rent in Twain", in Randolph L. Braham and William vanden Heuvel op. cit.
  • Vrba, Rudolf (2002). I Escaped from Auschwitz. Barricade Books, 2002. First published as I Cannot Forgive by Sidgwick and Jackson, Grove Press, 1963 (also published as Escape from Auschwitz).
  • Räddningen Budapest 1944 - Judarna ska deporteras. De svenska hjälpinsaterna, rapporter ur UD:s arkiv, Fischer & Co, Stockholm 1997, ISBN 91-7054-856-0

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Árpat Rátkai oppgir i sin promemoria Valdemar Langlet and the "grateful" Budapest at Jøderådet overleverte rapporten Valdemar Langlet, som umiddelbart oversatte den og overleverte den til legasjonen, hvorpå den ble oversendt til Stockholm.
  2. ^ Ingress til avsnitt om «Auschwitzrapporterna» i Räddningen Budapest 1944 - Judarna ska deporteras. De svenska hjälpinsaterna, rapporter ur UD:s arkiv, Fischer & Co, Stockholm 1997, ISBN 91-7054-856-0
  3. ^ Per Anger: Med Wallenberg i Budapest, 1985, s 38-39
  4. ^ Telegram fra chargé d'affaires Per Anger til utenriksdepartementet 20. juli 1944
  5. ^ Lawrence Rees: Auschwitz: A New History, Public Affairs, 2005 s 242-43
  6. ^ Corner, Natalie (20. september 2019). «Professor claims Auschwitz SHOULD have been bombed». Mail Online. Besøkt 20. november 2022. 
  7. ^ Santalone, Brian (15. januar 2020). «Pehle and The Post | Secrets of the Dead | PBS». Secrets of the Dead (engelsk). Besøkt 20. november 2022. «On December 3, 1944, The Washington Post published an editorial on the atrocities in Auschwitz with the headline “Genocide,” marking the first time the word appeared in a national newspaper.» 

Svensk oversettelse[rediger | rediger kilde]

  • Vrba-Wetzlerrapporten finnes i svensk oversettelse i Räddningen Budapest 1944 - Judarna ska deporteras. De svenska hjälpinsaterna, rapporter ur UD:s arkiv, Fischer & Co, Stockholm 1997, ISBN 91-7054-856-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]