Babij Jar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Flyfoto av Babij Jar. Luftwaffe i 1943.
Ravinen eller kløfta Babij Jar i vestre utkant av Kiev i 2003.

Koordinater: 50°28′17″N 30°26′56″Ø Babij Jar (Ukrainsk Бабин Яр, Babyn Jar, russisk: Бабий Яр, Babij Jar = «kvinnekløften») er en ravine i vestre utkant omtrent 6 km fra sentrum av Kiev i det daværende Sovjetunionen, nå i Ukraina.[1] Massakren på 33 771 jøder[2] var en av de største under holocaust i Ukraina, der rundt 1,5 millioner mennesker ble myrdet i alt. Dette skjedde i en tidlig fase av holocaust, «geværkulenes holocaust».[3][4] Drapstakten i Babij Jar overgikk Auschwitz'. (Høsten 1942 nådde drapstakten i holocaust sett under ett, omkring 15 000 drepte daglig.)[5]

Kunngjøringen (med tysk oversettelse) om at Kievs jøder skulle samle seg for å bli forflyttet.

I Kievrikets storhetstid markerte denne kløften den naturlige bygrensen for Kiev. Vaktpostene som var stasjonert her, kjedet seg og så frem til de besøkene de fikk av koner, kjærester og andre kvinner, derav kløftens navn.[6]

Babij Jar ble åsted for flere massakrer under den andre verdenskrig. Mest kjent er massakren 29. og 30. september 1941, utført av Hitler-Tysklands sjette armé under generalfeltmarskalk Walter von Reichenaus kommando,[7] da 33 771 ukrainske jøder ble skutt.

Det ble også utført flere andre massakrer i Babij Jar under den andre verdenskrig. Man regner med at 100 000-150 000[8] mennesker ble henrettet her. Ofrene var sovjetiske krigsfanger, kommunister, romani, ukrainske nasjonalister og sivile gisler. I tillegg til jødene ble anslagsvis 3 000 000 personer drept i Ukraina under nazistenes folkemord.[9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tidligere SS-Standartenführer Paul Blobel som amerikansk krigsfange 1947. Bobel var ansvarlig for massakren i Babij Jar, da mer enn 33 000 jøder ble drept i løpet av to dager i september 1941. Han ble tildelt jernkorset av Hitler. Blobel ble henrettet i 1951 etter Einsatzgruppenprosessen.[10]

I 1648 var det omfattende pogromer i Ukraina. Oppblomstring av antisemittisme i 1881 og 1905 ble fulgt av overgrep mot landets jøder. I de første årene etter første verdenskrig skjedde flere hundre overgrep mot jødiske lokalsamfunn med flere tusen døde. Men i områder som i mellomkrigstiden hadde vært under Sovjetunionen, der antisemittisme var et lovbrudd, var det likevel mye mer direkte deltakelse i jødedrap enn i for eksempel Polen.[11]

XXIX Armé korps i den sjette armé inntok Kiev den 19. september 1941.[1] I den nærmeste tiden etter innmarsjen utførte NKVD, Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi 1934–1946, en rekke sabotasjeaksjoner som ødela flere viktige bygninger som ble brukt av den tyske militærforvaltningen og Wehrmacht, Tysklands militærstyrker. Både militære og sivile døde ved disse aksjonene.

På et møte den 26. september 1941 besluttet de tyske okkupantene at alle jøder i Kiev skulle henrettes som gjengjeldelse for sabotasjeaksjonene fra NKVD. Tilstede på møtet var Höherer SS- und Polizeiführer Russland-Nord, SS-Obergruppenführer Friedrich Jeckeln, befalshavende for Einsatzgruppe C, SS-Brigadeführer Otto Rasch, befalshavende for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C, SS-Standartenführer Paul Blobel og bykommandant, generalmajor Friedrich Georg Eberhardt.[12] Einsatzgruppen fulgte den fremrykkende tyske hæren og besto av omkring 1 000 mann fra SS, SD, Gestapo og vanlige politi. Sonderkommando 4a ankom 19. september sammen med den regulære hæren, resten av Einsatzgruppen kom 25. september. Einsatzgruppene var drapskommandoer og begynte straks å rekruttere angivere blant den etnisk tyske befolkningen i Kiev, samt etablere en milits av ukrainere som tok mot tyskerne som befriere.[1] Henrettelsen ble utført av Blobels Sonderkommando («spesialkommando») 4a forsterket med reservepoliti fra Hamburg (bataljon 45) og politi fra Bremen (bataljon 303).[13]

Før sovjetiske styrker trakk seg ut av byen, hadde de lagt ut miner og bomber med tidsinnstilling. Disse begynte å gå av 24. september etter at tyske styrker hadde etablert seg i byen. En rekke bygninger brant ned, og omkring 25 000 ble husløse. Etter rådslaging med Wehrmachts kommandant bestemte Einsatzgruppen seg for å skylde på jødene. Hærens propagandaavdeling trykket 27. september opp flere tusen plakater med instruks til byens jøder om å møte på oppgitt sted 29. september klokken 8 om morgenen. Jødene fikk beskjed om å ta med seg penger, verdisaker, dokumenter og varme klær. De fleste antok at jødene skulle forflyttes, og det gikk rykter om at de skulle sendes til Palestina, blant annet fordi oppmøtestedet var nær jernbanen. De sovjetiske jødene hadde lite kjennskap til de anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder. En tysk etterretningsoffiser var overrasket over hvor lite jødene visste om nazistiske holdninger. Jødiske menn var i hæren, satt i tysk krigsfangenskap, hadde rømt østover eller gått i dekning på landet. Trolig var det i slutten av september 100 000 jøder i Kiev, hovedsakelig kvinner, barn, eldre og syke.[1] Det kom fem-seks ganger så mange som tyskerne hadde regnet med.[13]

Massakren[rediger | rediger kilde]

De første 1 600 ble 27. september hentet fra en fangeleir for å bli henrettet i Babij Jar. Omkring 3 000 jøder var skilt ut fra andre krigsfanger og plassert i leiren Syrets.[13]

Sitat«Babij Jar»

Villgras susar over Babij Jar.
Trea står som strenge dommarar.
Alt skrik lydlaust her.
Eg står med blotta hovud
og kjener at eg sakte grånar.
Eg stivnar sjølv i dette stumme skriket
frå fleire hundretusen nedi jorda her.
Eg er kvar gamling som dei skaut.
Eg er kvart barn dei slepte hit.
Eg kjenner det til inste trevl
at dette aldri sig i gløymsle.

- Jevgenij Jevtusjenko (1961)[14]
Sitat

På de to dagene 29. og 30. september 1941 ble det her myrdet 33 771 ukrainske jøder ifølge Einsatzgruppens egen rapport.[15][1] Delaktige i massemordet var også tropper fra Wehrmacht, Geheime Feldpolizei, Ordnungspolizei, samt ukrainsk milits. Ofrene ble arkebusert og begravd i ravinen. Den unge skuespilleren Dina Pronitjeva var en av tre som overlevde massemordet. Wera Bondarchok klarte også å rømme, fordi moren hennes fortalte en soldat at Wera var adoptert og ikke var jøde. Hun bosatte seg senere i Norge. Senere ringte hun Tore Strømøy og fortalte ham historien. Det ble til boken Wera - Flukten fra Babij Jar.[16] Da det lange toget av mennesker nærmet seg henrettelsesstedet, ble de presset sammen i en smalere rekke. Eiendelene ble tatt fram dem og lagt i en stor haug. Ved selve Babij Jar ble de tvunget til å ta av seg alle klærne. Puljer ble ført frem til kanten, der skjulte maskingevær meiet dem ned. Mannskapet ved maskingeværene arbeidet en time før de ble avlyst. Innimellom gikk tyske soldater og ukrainsk milits ned i kløften for å sjekke at alle var døde, og for å pakke likene sammen for å utnytte plassen.[1]

Ti år gamle Rubin Stein klarte å stikke seg unna. Han fortalte at jødene måtte passere fem poster før henrettelsesstedet. «Ved første post tok de fra oss alle våre identifikasjonspapirer og kastet dem på ilden. Ved post to tok de alle juvelene, gullringene og gulltennene, ved post tre tok de pelser og bedre tøyer, og ved post fire koffertene. Der lå det en enorm haug. Ved siste post ble kvinner og barn skilt fra menn og tenåringsgutter. Her tapte jeg min mor av syne.» Faren hans var ved fronten. Stein gjemte seg i et rør som gikk inn under veien, og fikk siden hjelp av en klassekamerat.

Paul Blobel kom tilbake til åstedet i juli 1943 for å lede Aktion 1005. De døde ble gravd opp og brent på store likbål for å skjule alle spor etter ugjerningen. Blobel ble etter krigen tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten under Einsatzgruppenprosessen. Han ble dømt til døden og hengt i 1951.

Jevgenij Jevtusjenko skrev diktet Babij Jar i protest mot opprettelsen av et sportssenter på stedet.[17] Dette førte til at han ble anklaget for å være sionist, og han reiste siden til USA. Dmitrij Sjostakovitjs symfoni nr 13 Babij Jar har også massakren som tema, i likhet med Anatolij Kuznetsovs roman fra 1966.[18]

Lokalbefolkningen i Kiev var i stor grad likegyldige og aksepterte ifølge tyske rapporter massakren, til dels med tilfredshet. Leiligheter tilhørende de drepte jødene ble stilt til rådighet for husløse. Mange boliger ble plyndret.[13]

Flere massedrap[rediger | rediger kilde]

Heinrich Himmler kom til Kiev 2. oktober på en inspeksjonsrunde. Politiregiment sør og Einsatzkommando 5 (under ledelse av HSSPF Friedrich Jeckeln) hadde da overtatt ansvar for massedrap på jøder og dette pågikk minst til 11. oktober. I oktober 1941 ble sigøynere massakrert i Babij Jar trolig fordi deres nomadiske livsstil ble ansett som en sikkerhetsrisiko. Sonderkommando 4a og 5 var Kiev og rettet sine aksjoner mot antatte kommunister og ukrainske nasjonalister. Høsten og vinteren var størstedelen av de henrettede i Babij Jar trolig sovjetiske krigsfanger. De fleste massakrene vinteren 1942 skjedde i en anti-tank grøft nær Babij Jar. Etter krigen ble anslått at grøften inneholdt 25 000 lik. Ifølge Aristov var det ved utgangen av november 42 000 myrdede i Babij Jar, hvorav 40 000 jøder.[13] Dawidowicz oppgir at 75 000 var drept innen 3. november og anslår at 90 000 av 100 000 drepte var jøder.[1]

I månedene som fulgte, ble flere tusener fanget og ført til Babij Jar for å bli skutt. Det er estimert at over 100 000 beboere fra Kiev av alle etniske grupper, de fleste sivile, ble drept av nazistene under den andre verdenskrig.[19][20][21][22][15][23] En sovjetisk undersøkelseskommisjon ble nedsatt like etter at Kiev var tilbakeerobret i november 1943, for å undersøke hva som var skjedd. Et kvinnelig vitne, S.B. Berljand, fortalte at hun så førti lastebiler ankomme kløften en septemberdag. Hver lastebil var full av jøder, voksne og barn, og ca femten meter fra kløftens begynnelse gav tyskerne jødene ordre om å kle av seg og løpe langs kanten av kløften, mens de skjøt dem med maskingevær. Sonderkommando 4a begikk mordene, hjulpet og oppmuntret av to lokale politibataljoner. Noen av jødene som ble skutt og falt ned i ravinen, var fortsatt i live. Tyskerne kastet likevel jord over. Man kunne se jorden bevege seg, fordi folk fremdeles var i live under den.[24]

Syretz konsentrasjonsleir ved Babij Jar.

Massehenrettelsene ved Babij Jar fortsatte inntil de tyske styrkene forlot Kiev. Den 10. januar 1942 ble om lag 100 sjømenn fra en militærflåte henrettet her. I tillegg var Babij Jar åsted for henrettelse av beboere fra fire romleire. Etter ulike estimat ble 70 000-200 000 romfolk henrettet her i årene 1941-43. Pasienter fra Ivan Pavlov psykiatriske sykehus ble gasset ihjel, og likene dumpet i Babij Jar. Tusener av andre ukrainere ble også henrettet her.[25] Blant disse var 621 medlemmer av Organisasjonen av Ukrainske Nasjonalister (OUN) Den ukrainske poeten og aktivisten Olena Teliha og hennes mann Mykhailo Teliha ble drept her den 21. februar 1942.[26]

Syretz konsentrasjonsleir[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen ble Syretz konsentrasjonsleir opprettet på nordvestsiden av Babij Jar. Den fikk navn etter elven Syretz like ved, en sideelv til Dnjepr. Internerte kommunister, sovjetiske krigsfanger og sovjetiske partisaner ble henrettet her. Den 18. februar 1943 ble tre av fotballspillerne til Dynamo Kiev drept. De hadde spilt «Dødens kamp» mot et lag fra tyske Luftwaffe.[27][28] Det er anslått av 25 000 ukrainere ble drept i leiren.

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

Jevgenij Jevtusjenkos mest kjente dikt, «Babij Jar», brøt et tabu i sovjetisk offentlighet ved å omtale de jødiske ofrene. Her sammen med president Nixon (til venstre) i 1972.

Etter krigen forsøkte sovjetisk myndigheter å tilsløre minnet om hva som skjedde i Babij Jar. Sovjetiske myndigheter skilte ikke mellom ulike kategorier ofre for nazistene, alle var «sovjetiske borgere», og holocaust var tabu som tema i sovjetisk historieskriving. I Ukraina hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten vært så omfattende at sentralmyndighetene valgte en forsonlig linje som kan ha innbefattet aksept for antisemittiske holdninger. Massakren ble for ettertiden kjent gjennom tyske arkiver og sovjetiske øyenvitner. Jødiske grupper ble hindret i å avholde minneseremonier på stedet.[29][1]

Sovjetiske myndigheter utnyttet antisemittiske holdninger i befolkningen for politiske formål blant annet i forbindelse med Sovjetunionens anti-israelske politikk (spesielt under Leonid Bresjnevs styre) og beskyldte til dels sionistene i å ha samarbeidet med nazistene om Babij Jar. Da Nikita Khrusjtsjov rett etter krigen ble partisjef i Ukraina avslo han ønske om å sette opp holocaustminnesmerke. I 1957 kom spørsmålet om et minnesmerke ved Babij Jar opp på nytt: Da sovjetiske myndigheter oppdaget at nesten alle de døde i Babij Jar var jøder, ville de ikke sette opp noe minnesmerke, men satte i stedet opp et idrettsanlegg. Selve kløften ble gjort om til en innsjø ved hjelp av en demning i seks etasjers høyde. I mars 1961 brøt demningen sammen, og en flodbølge av gjørme strømmet inn i Kiev og drepte over 100 personer. Samme år publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet «Babij Jar» i Literaturnaja Gazeta, Sovjetunionens ledende litteraturtidsskrift. Diktet brøt et tabu i sovjetisk offentlighet. Han la i siste strofe inn setningen «Når siste jødehataren er lagd i grav, først då kan Internasjonalen klinge som ein glad fanfare.» Dmitrij Sjostakovitsj komponerte sin 13. symfoni med utgangspunkt i dette diktet og fire andre av Jevtusjenko. I 1972 ble 27 jøder arrestert for å ha lagt ned blomster ved Babij Jar. Først i 1976 tillot myndighetene oppføringen av et monument i sovjetisk stil som ikke nevner jøder spesifikt.[29][30][1][31]

Sovjetiske myndigheter la etter krigen til grunn at alle ofrene for den tyske krigføringen var «sovjetiske», og ville ikke skjelne mellom folkegrupper. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina gått gjennom en lignende utvikling, der holocaust ikke har noen spesiell plass i nasjonens historie.[3] The Atlantic rapporterte i 2016 at det sto et sovjetisk monument til minne om borgere av Kiev som ble drept på stedet.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Dawidowicz, Lucy S. (27. september 1981). «Babi Yar's Legacy». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. mai 2020. 
  2. ^ «September 29-30: 33,771 Kiev Jews killed at Babi Yar». Yad Vashem. Arkivert fra originalen 11. mars 2005. Besøkt 17. oktober 2010. 
  3. ^ a b Burakovskiy, Aleksandr (2011). «Holocaust remembrance in Ukraine: memorialization of the Jewish tragedy at Babi Yar». Nationalities Papers. 3 (engelsk). 39: 371–389. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/00905992.2011.565316. Besøkt 27. mai 2020. «At the core of the debate in Ukraine about Babi Yar lies the Holocaust. Between 1941 and 1943 1.5 million Jews perished in Ukraine, yet a full understanding of that tragedy has been suppressed consistently by ideologies and interpretations of history that minimize or ignore this tragedy. For Soviet ideologues, admitting to the existence of the Holocaust would have been against the tenet of a “Soviet people” and the aggressive strategy of eliminating national and religious identities. A similar logic of oneness is being applied now in the ideological formation of an independent Ukraine. However, rather than one Soviet people, now there is one Ukrainian people under which numerous historical tragedies are being subsumed, and the unique national tragedies of other peoples on the territory of Ukraine, such as the massive destruction of Jews, is again being suppressed. According to this political idea assiduously advocated most recently during the Yushchenko presidency, the twentieth century in Ukraine was a battle for liberation. Within this new, exclusive history, the Holocaust, again, has found no real place.» 
  4. ^ a b Kinstler, Linda (30. september 2016). «The Playground at the Site of a Massacre». The Atlantic (engelsk). Besøkt 27. mai 2020. «The steep canyon spared their killers the trouble of digging a mass grave. Ultimately, over 100,000 people were murdered at Babi Yar during World War II, including thousands of Roma and Soviet political prisoners along with most of Ukraine’s Jewish community. The site has become emblematic of the “Holocaust by bullets” propagated throughout Eastern Europe, a method of mass murder that preceded the gas chambers of Auschwitz and ensured victims came face-to-face with their killers.» 
  5. ^ Stone, L. (2019). Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide. Science Advances, 5(1), eaau7292. DOI: 10.1126/sciadv.aau7292
  6. ^ Andy Dougan: Kamp til døden (s. 173), forlaget Vega, ISBN 978-82-8211-142-3
  7. ^ «Paul Blobel: Affidavit for the IMT War Crimes Trial – Nuremberg». Holocaust Education & Archive Research Team. HolocaustResearchProject.org. Arkivert fra originalen 11. november 2010. Besøkt 17. oktober 2010. 
  8. ^ Jennifer Rosenberg. «Babi Yar». About.com: 20th Century History. About.com. Besøkt 17. oktober 2010. 
  9. ^ Magocsi, Paul Robert (1996). A History of Ukraine. University of Toronto Press. s. 633. 
  10. ^ Housden, Martyn (1. juni 2013). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958. Atrocity, Law and History». The International History Review. 3. 35: 651–652. ISSN 0707-5332. doi:10.1080/07075332.2012.745255. Besøkt 27. mai 2020. 
  11. ^ Timothy Snyder: Svart jord (s. 171), Gyldendal 2015, ISBN 978-82-05-41843-1
  12. ^ Av Harald Welzer benämnd Kurt Eberhardt, se Welzer, Harald, Gärningsmän, s. 154.
  13. ^ a b c d e Aristov, Stanislav (1. desember 2015). «Next to Babi Yar: The Syrets Concentration Camp and the Evolution of Nazi Terror in Kiev». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 29: 431–459. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcv047. Besøkt 27. mai 2020. 
  14. ^ Sovjetlyrikk: frå Majakovskij til Jevtusjenko. Oslo: Samlaget. 1966. s. 45. 
  15. ^ a b «Kiev and Babi Yar». Holocaust Encyclopedia (engelsk). United States Holocaust Memorial Museum. Besøkt 27. mai 2020. «On September 29-30, 1941, SS and German police units and their auxiliaries, under guidance of members of Einsatzgruppe C, murdered a large portion of the Jewish population of Kiev at Babi Yar, a ravine northwest of the city. As the victims moved into the ravine, Einsatzgruppen detachments from Sonderkommando 4a under SS-Standartenführer Paul Blobel shot them in small groups. According to reports by the Einsatzgruppe to headquarters, 33,771 Jews were massacred in this two-day period.» 
  16. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 27. desember 2010. 
  17. ^ http://encyclopedia.farlex.com/Babij+jar
  18. ^ http://www.novelguide.com/a/discover/rghl_01/rghl_01_00259.html
  19. ^ http://www.day.kiev.ua/124453/
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. januar 2010. Besøkt 28. august 2010. 
  21. ^ Yury Shapoval, "The Defection of Anatoly Kuznetsov", День, January 18, 2005.
  22. ^ http://1000years.uazone.net/babyn_jar.htm
  23. ^ Shmuel Spector, "Babi Yar," Encyclopedia of the Holocaust, Israel Gutman, editor in chief, Yad Vashem, Sifriat Hapoalim, New York: Macmillan, 1990. 4 volumes. ISBN 0-02-896090-4. An excerpt of the article is available at Ada Holtzman, "Babi Yar: Killing Ravine of Kiev Jewry – WWII", We Remember! Shalom!.
  24. ^ Andy Dougan: Kamp til døden (s. 173-4)
  25. ^ Babi Yar (Page 2) by Jennifer Rosenberg (about.com)
  26. ^ Ludmyla Yurchenko, Life is not to be sold for a few pieces of silver: The life of Olena Teliha Arkivert 14. august 2007 hos Wayback Machine., Ukrainian Youth Association.
  27. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. oktober 2010. Besøkt 27. desember 2010. 
  28. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juni 2010. Besøkt 27. desember 2010. 
  29. ^ a b Steinfeld, Hans-Wilhelm (10. mars 2014). «Ukraina og det historiske hatet». NRK. Besøkt 11. juni 2020. «I hele sovjettiden ble det fortiet på minnesmerket i Kiev at det var jøder som ble drept der i 1941. For en nyere skildring av dette kan interesserte fordype seg i et verk som på norsk heter «De velvillige» i 2008, skrevet av Jonathan Littell.» 
  30. ^ Sovjetlyrikk: frå Majakovskij til Jevtusjenko. Oslo: Samlaget. 1966. s. 47. 
  31. ^ «Poet of the Soviet thaw dies aged 84». BBC News (engelsk). 1. april 2017. Besøkt 29. mai 2020. «The poem broke taboos by also exposing anti-Semitism in the Soviet Union and was later set to music by Dmitri Shostakovich in his Symphony No 13.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Welzer,Harald: Gärningsmän: hur helt vanliga människor blir massmördare, 2007 ISBN 978-91-7173-265-1 (Svensk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]