Sverre Riisnæs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sverre Parelius Riisnæs
Sverre Riisnæs.jpg
Født 6. november 1897
Norge Vik i Sogn
Død 21. juni 1988 (90 år)
Norge Oslo
Yrke Politijurist
Parti Nasjonal Samlings emblem Nasjonal Samling (1940–1945)
Nasjonalitet Norge
Justisminister
25. september 1940–1. februar 1942
Regjering Josef Terbovens kommissariske statsråder
Forgjenger Ole F. Harbek
Justisminister
1. februar 1942–8. mai 1945
Regjering Vidkun Quislings andre regjering
Etterfølger Johan Cappelen

Sverre Parelius Riisnæs (født 6. november 1897 i Vik i Sogn, død 21. juni 1988 i Oslo[1]) var norsk jurist og statsadvokat, og var justisminister i Vidkun Quislings regjering i Norge under andre verdenskrig. Som justisminister var Riisnæs ansvarlig for tilpasningen av de norske domstolene og det norske lovverket som ga rettsgrunnlaget for de ulike tiltakene under NS-styret og forfølgelsen av dem som ikke ville innordne seg disse og de tyske okkupantene. Landssviksaken mot ham ble stanset på grunn av at han var angivelig psykisk syk. Riisnæs var innlagt på Reitgjerdet sykehus fra 1948 til 1960. I 1974 var han i Sicilia i Italia en lengre periode, før han emigrerte til Wien. Han kom tilbake til Oslo i 1985, der han bodde på aldershjem til sin død tre år etter.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Sildesalaten», unionsmerket i norske flagg 1844–1905.

Sverre Riisnæs var født inn i en vestnorsk nasjonalistisk familie, hvor «norskhetsbevegelsen» stod sterkt og det rene norske flagg uten «Sildesalaten» tidlig ble heist. Riisnæs' far, politimester Harald Johan Riisnæs[1] sørget også for svulstige 17. mai-taler. Den germanske orienteringen førte også til en tyskorientering, mot «frendefolket i sør». Denne ble ikke mindre da keiser Wilhelm på en av sine mange norgesbesøk stoppet utenfor porten til familien Riisnæs sommeren 1910 og hilste høflig. Sverre ønsket å melde seg til krigstjeneste i den keiserlige tyske hær for Tyskland under den første verdenskrig, men ble avvist av formelle grunner. Faren hadde angivelig proklamert for familien at «no i denne stund er vår stamme truet og det står i kamp for livet» og både ordvalg og innhold illustrerer hvilke perspektiver som rådet i hjemmet og i samtiden.

Faren var først sakfører, og fra 1918 politimester. Det ble viktig for dem begge at Sverre karrieremessig skulle nå langt og helst lenger enn faren. Etter middelskole i Bergen og landsgymnas i Volda, tok Riisnæs en laudabel juridicum i Kristiania høsten 1919, giftet seg i 1920 og fikk i 1927 en sønn. Etter eksamen fikk han jobb som fullmektig for sorenskriveren i Luster og meldte seg inn og ble også et aktivt medlem av Arbeiderpartiet.[1] For Riisnæs var sosialismen viktig, så lenge den ikke kom i konflikt med det nasjonale. Riisnæs gjorde seg positivt bemerket i jobben som politifullmektig i Kristiansund i perioden 1922 til 1931 hvor kampen mot spritsmuglingen i forbudstiden var intens. Han skrev også en rekke faglige artikler.

Statsadvokat[rediger | rediger kilde]

I 1931 fikk han et vikariat som statsadvokat i Telemark og var da landets yngste statsadvokat. Han hadde allerede da, i en alder av bare 34 år, nådd lengre karrieremessig enn faren. Riisnæs fikk imidlertid Menstadslaget rett i fanget, og for den forsiktige Riisnæs var dette en stor belastning. Som statsadvokat var Riisnæs aktor i den etterfølgende rettssaken.

En av hans advokatmotstandere i både denne og senere rettssaker var Viggo Hansteen, en annen var Trygve Lie. Forsvarsminister Vidkun Quisling viste stor interesse for saken og merket seg Riisnæs' innsats. Både denne saken og andre saker Riisnæs arbeidet med på denne tiden, var politisk betente, og tanken på at han fikk farlige motstandere plaget ham.

Men Riisnæs avanserte; fra 1934 var han statsadvokat i Buskerud og Oppland, utnevnt fast i embetet i 1936.[1] Her fikk han blant annet oppgaven med å være aktor i saken mot Per Imerslund og de andre unge nasjonalsosialistene som hadde begått innbrudd hos Trotskij høsten 1936, og i en sak hvor en gruppe sosialister hadde angrepet et torvmøte arrangert av Nasjonal SamlingGjøvik under valgkampen samme år. Den opphetede politiske stemningen gjorde at disse politisk befengte sakene plaget Riisnæs og forsterket følelsen av å være omgitt av stadig flere motstandere fra ulike politiske miljøer.

Men Riisnæs var ambisiøs og viste i hele denne perioden en stor faglig interesse, produserte stadig nye artikler og opparbeidet seg en god kompetanse i forholdet jus/rettsmedisin. Blant annet var han i dype faglige diskusjoner med den kjente rettsmedisinske kapasiteten Gabriel Langfeldt, som i forordet til en av sine bøker før krigen takket Sverre Riisnæs for verdifulle innspill. Da boken kom ut i nytt opplag etter krigen var imidlertid denne takken fjernet.

Justisminister i okkupasjonsstyret[rediger | rediger kilde]

SS' politileder Wilhelm Rediess, rikskommissær Josef Terboven, NS-leder Vidkun Quisling og embetsmann Paul Wegener i mottagelse i Stortingsbygningen under «statsakten» i 1942.
Vidkun Quisling og de fleste av ministrene i hans andre regjering.
Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar Skancke og Tormod Hustad.
Bakre rekke fra venstre: Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.

Da andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, opplevde Riisnæs den følgende politiske tilspissingen som angstfylt og truende, med fremmede agenter overalt. Etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 var Riisnæs lettet da Administrasjonsrådet overtok etter Quislings kuppregjering fra aprildagene. Han følte at han fortsatt hadde mange fiender i NS-miljøet etter at han hadde vært aktor i Trotskij-saken og «torvslaget på Gjøvik». Han vendte derfor tilbake til sine oppgaver som statsadvokat. Utover sommeren forholdt han seg til temaet å være «en god nordmann med ansvarsfølelse», et uttrykk som ofte ble brukt i agitasjonen for å samarbeide med okkupantene. Tysklandsvennen, men også NS-skeptikeren Riisnæs snudde om, og etter inspirasjon fra tyske og norske venner, blant dem barndomsvennen Gulbrand Lunde, meldte han seg 6. juli inn i Nasjonal Samling. Noe som unektelig var ganske opportunt – han var fra sine tyske kontakter klar over at Hitler var mer velvillig innstilt til NS enn hva mange andre representanter for tyske myndigheter var. Men ren opportunist var han nok ikke, han beholdt sin særegne politiske tilnærming. Belønningen kom allerede samme høst da rikskommissær Josef Terboven utnevnte sin regjering med såkalte kommissariske statsråder, hvor Riisnæs ble justisminister. Da Vidkun Quisling etter «statsakten» 1. februar 1942 overtok regjeringen og ledet denne med tittelen ministerpresident, var Riisnæs blant dem som fikk fortsette som minister. Den ambisiøse Riisnæs arbeidet også nå, som tidligere, lange dager og sparte seg ikke.

Som justisminister var Riisnæs ansvarlig for tilpasningen av de norske domstolene og det norske lovverket som ga rettsgrunnlaget for de ulike NS-tiltakene og forfølgelsen av dem som ikke ville innordne seg disse og de tyske okkupantene. Slik sett tilrettela han for undertrykkingen, forfølgelsene, torturen og drapene. Men det er også riktig å se at Riisnæs var presset mellom en intervenerende okkupasjonsmakt med Terboven i spissen, og de sivile norske myndighetene, hvor okkupasjonsmakten satt med både den fysiske og reelle makten. Dette ble tydelig i saken om Gunnar Eilifsen, hvor Riisnæs måtte spille en sentral rolle, og han visste nok at denne saken ville kunne bli brukt mot ham senere.

Han var i 1941 blant pådriverne bak opprettelsen av først Norges SS og året etter Germanske-SS Norge som en del av Waffen-SS sammen med sin kollega, politiminister Jonas Lie. Dels var dette motivert ut fra ønsket om å skaffe en maktbasis utenfor både den tyske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling. Riisnæs var kjent som alle frontkjemperes venn og troppet eksempelvis personlig opp ved Per Imerslunds sykeseng da han kom skadet hjem fra Finland, og de ble forsonet etter sine ulike roller i Trotskij-saken. Imerslund ble innlagt to ganger, men døde av andre diverse skader. Han skrev flere avisinnlegg om sine nye desillusjoner over NS. Da NS prøvde å fortie hans navn, deltok Riisnæs i hans begravelse.[trenger referanse]

Sammen med Jonas Lie var han en periode med Waffen-SS i Leibstandarte SS Adolf HitlerBalkan, hvor Riisnæs arbeidet som krigskorrespondent for NRK radio og avisen Fritt Folk.[1] Men han gjorde seg flid med å bli kompis med gutta: Til tross for sin høye rang deltok han i «orgingen» av ekstra forsyninger, han stjal ved en anledning en høne, men ble tatt av det tyske militærpolitiet. Riisnæs' humoristiske sans kom tydelig fram over den store gleden han hadde av å fortelle om ansiktsuttrykket til den tyske «feldwebel» da han kommenterte «Stakkars Norge!» etter at han fikk høre at arrestanten var norsk justisminister. Riisnæs var også i Finland en periode, sammen med bl.a Karl Marthinsen.

Jeg er prinsipielt enig i at de jøder som vi har i landet må fjernes. Det var en svikt i vår rasestolthet og i ansvarskjenslen for vårt norske blod som førte til at vi lot jødene få innpass hos oss. Vi må bli kvitt dem.

- Sverre Riisnæs (svar til advokat Leif Rogeir Jordal som protesterte på interneringen av Hermann Fischer)[2]

For sin innsats som SS-Sturmmann (visekorporal) i Waffen-SS, samt sin politiske innsats fikk den militært uskolerte Riisnæs æresgraden SS-Standartenführer,[1] som tilsvarer oberst i Allgemeine SS. Det var uvanlig å tildele så høye grader til ikke-militært personell;[1] han hadde avtjent verneplikten i Norge kun som menig. Men dette kan forstås dit at SS-Hauptamt, SS' hovedkontor, hadde stor tillit til Riisnæs. Han ble også tildelt krigsfortjenestekorset med sverd[1]. Riisnæs var uniformsopptatt og gikk under krigen ofte i uniform med tilhørende høye lærstøvler, enkelte ganger i hirduniform, men som regel i Germanske-SS Norge-uniformen.[1] Blant enkelte hirdmedlemmer kunne dette vekke en viss irritasjon, da Riisnæs før krigen var kjent som en NS-skeptiker, men fra 1941 hadde Riisnæs også oppgaven med å være hirdens juridiske rådgiver, og slik sett hadde han en rolle også i hirden.

Riisnæs engasjerte seg i saken etter drapet på politimannen Arne Hvam på Halden-toget i oktober 1942. Han argumenterte for at grenselosen Karsten Løvestad, tiltalt for drapet, skulle dømmes til døde, men han stolte ikke på Folkedomstolen og sørget derfor for at saken gikk for en tysk domstol. Riisnæs prøvde, etter initativ fra Erling Bjørnson, å hindre at Eileen Cohn, Bjørn Bjørnsons kone, skulle være berettiget til opphavsretter etter Bjørnstjerne Bjørnson.[3]

Galskap[rediger | rediger kilde]

Riisnæs blir båret inn i rettslokalet da landssviksaken mot han startet 3. juni 1947. Faksimile fra ukebladet Aktuell 12. juni samme år.

Riisnæs viste hele livet enkelte tegn på psykisk ubalanse. Det er også flere tilfeller av psykiatriske lidelser og eksentrisk oppførsel tidligere i familien. Hans kone sa i ettertid at dette var en grunn til at hun ikke ønsket å få flere barn med ham. Sverre Riisnæs viste også mange tilfeller av uvanlig oppførsel og fascinasjoner, både før og under krigen, og han var plaget av paranoide drømmer og forestillinger. I tillegg hadde han et betydelig alkoholkonsum i årene før og under krigen.

Det er for ettertiden ikke lett å vite hvor mye av dette som var reelt i sin samtid, og hvor mye som kom opp som påstander i forbindelse med landssviksaken. Men også under krigen ble det bemerket, både fra nasjonalsosialistiske miljøer og fra motstandsiden, at Riisnæs hadde sine spesielle sider. Blant slike episoder som blir trukket fram, var hans rolle ved represaliene etter at vennen, statspolitisjef Karl Marthinsen, var drept av motstandsbevegelsen 8. februar 1945.

I tråd med hva tyskerne også gjorde i andre okkuperte områder, skulle motstandere henrettes. Disse ble plukket ut blant arresterte som hadde en tiltale som ville kunne føre til dødsdom og allerede dødsdømte som satt på Akershus. I tillegg ble fire nordmenn som var mistenkt for motstandsvirsomhet også arrestert. Riisnæs troppet selv opp under henrettelsen av de ti som ble skutt og var angivelig opphisset. Ifølge Helge Nyfeldt Wiig, løytnant i Statspolitiet, skjøt han med sin tjenesterevolver sammen med eksekusjonspelotongen på de ti fangene.[4] Riisnæs har selv bekreftet overfor politiet om at han var tilstede og skjøt, men bommet med hensikt.[1] Han medgikk også senere at han var sterkt beruset ved denne anledningen.[1]

Fred og rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Riisnæs ventet i usikkerhet i sitt hjem på Abbediengen i Aker da sammenbruddet kom, mens kone og sønn evakuerte til slektninger. 7. mai ble han hentet av SS-Hauptsturmführer Olaf T. Lindvig og kjørt til Skallum gård i Bærum. Lindvig forsvant for å hente et kompani fra SS-skijegerbataljon Norge for å styrke posisjonen ved Skallum, men disse var allerede dimittert, og Lindvig ble arrestert. De øvrige på Skallum gård, inkludert Egil Reichborn-Kjennerud som disponerte denne, kledde seg i sivil og reiste natten til 8. mai med buss og ni personbiler forbi hjemmefrontsmennene som hadde forskanset seg rundt gården, mens Henrik Rogstad, Jonas Lie og Riisnæs ble igjen. 11. mai 1945, etter tre slitsomme dager med forsøk på forhandlinger om overgivelse, skjøt Rogstad seg selv, mens Lie døde uten ytre skader, antakelig av stress og stort alkoholkonsum. Da Riisnæs oppdaget at han var alene, gikk han ut med et hvitt tøystykke i hendene til hjemmefrontsoldatene[1] og ble kjørt til fengselet i Møllergata 19. Han satt også på Ilebu og var til observasjon på Gaustad sykehus. Det er grunn til å tro at han her spilte ut all sin virkelige eller simulerte galskap til legene Ørnulv Ødegård og Jon Leikvam.

Det ble åpnet landssviksak mot Riisnæs 3. juni 1947, men rettsforhandlingene måtte oppgis 9. juni på grunn av hans sinnstilstand. Han viste en bisarr oppførsel i fengselet og ikke minst i retten, med skriking, roping, latter, dyriske hyl, grimaser og høylytte kommentarer, særlig til dommeren, og han måtte iblant holdes fast av fire betjenter. Innimellom kunne han komme med knivskarpe resonnementer, godt forsvar og elegante formuleringer, for etterhvert å gå over i skrik og roping. Riisnæs hadde god fagkunnskap i hva som må til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig og slik slippe dom og dermed redde livet. Fagkunnskapen var uenig og hadde vanskeligheter med å sette presise diagnoser på hva som plaget Riisnæs; en rekke diagnoser og kombinasjoner av disse ble lansert uten særlig overbevisning.

Tiden etter krigen[rediger | rediger kilde]

Riisnæs var innesperret på Reitgjerdet sykehus i ti år, fram til sommeren 1958

Retten bestemte at Riisnæs skulle til ny psykiatrisk observasjon, og han ble derfor i august 1947 sendt til Reitgjerdet sykehus i Trondheim. Der var det fullt, slik at han ble sittende tre måneder på det gamle Kriminalasylet fra 1895 i Trondheim under svært enkle forhold og måtte sove i halm, uten sengetøy.

På Reitgjerdet utspilte Riisnæs sin galskap videre, han var jo til ny observasjon. Han mente at han var Hitlers lovmessige arvtaker og forlangte å bli tiltalt deretter av personalet og de andre pasientene. Han skrev i denne perioden noen ganske uforståelige brev til familien. I juni 1948 uttaler legen på Reitgjerdet at han er sinnssyk og at straffesaken mot ham skal stilles i bero i henhold til straffeprosesslovens §285, når tiltalte er sinnssyk. Etterhvert avtok den eksentriske oppførselen, og krigen kom mer på avstand for alle, inkludert Riisnæs, men ikke minst for samfunnet omkring. I motsetning til mange andre ble Riisnæs friskere av å være innesperret,[1] og skrøt etterhvert av at han hadde manipulert legene til å erklære ham syk. Han fikk etterhvert kvalifisert arbeid som ansvarlig for sykehusets bibliotek og viste gode talenter med blomsterbed og hageanlegg.

I 1957 var de siste landssvikdømte løslatt, på prøve, men Riisnæs satt fortsatt innesperret på Reitgjerdet. Etter ti år på Reitgjerdet ble Riisnæs på forsommeren 1958 utplassert på et lite småbruk på Fosen i Trøndelag,[1] hvor han bistod familien i det daglige virke. Han ble der i 1 1/2 år, hvorpå han dro tilbake til Reitgjerdet for formelt å bli utskrevet fra sykehuset i februar 1960. Han ble riktignok ikke friskmeldt, da kunne saken mot ham bli gjenopptatt. Han ble nå sendt til en gård i Solør, hvor broren hadde ordnet en plass til ham. Alt ble gjort med den største diskresjon, offentlig oppmerksomhet rundt sin person tok han ikke sjansen på.

Etter flere mer eller mindre gode løsninger utover sommeren 1960 fikk Riisnæs lov til å flytte inn på et meget enkelt og primitivt lite småbruk i Oppåsen i Hof-Åsa, tidligere Hof kommune, nåværende Åsnes kommune Solør. Han fikk materialer av skogeieren og pusset opp stedet, dyrket jorda og levde av avkastningen og det månedlige bidrag han fikk som psykiatrisk pasient. Han ble glemt av alle, bortsett fra den nærmeste familien.[1] Men han hadde ikke glemt sin bakgrunn, småbruket ble kalt «Ørneredet», og det kom stadig tidligere frontkjempere på besøk.[1]

Gjennom sønnen fikk Riisnæs kontakt med noen tidligere østerrikske venner fra før krigen, og han ønsket å reise for å besøke dem, men kunne ikke få pass før han ble friskmeldt. Da risikerte han samtidig at saken mot ham ble gjenopptatt. Etter en del byråkratisk fram og tilbake fikk den 76-årige Riisnæs melding 12. august 1973 om at saken mot ham var foreldet, og han fikk tilbake de statsborgerlige rettighetene, herunder pass.[1] Han hadde hatt en viss kontakt med sin kone fram til dette.

Våren 1974 reiste Riisnæs til Italia, hvor han hadde fått plass i et kloster på Sicilia. Her konverterte han til katolisismen.[1] Bare avbrutt av en liten tur tilbake til Norge, ble han her til sent på høsten 1975. Han dro til bekjente i Wien og bodde hos enken etter en venn. Noe som var tenkt å være et kort besøk, varte imidlertid helt fram til februar 1985, da han brakk lårhalsen og måtte reise hjem til Norge. Han ble lagt inn på Hovseterhjemmet i Oslo og bodde her til sin død 21. juni 1988, 90 år gammel.[1] Han ble bisatt på Ullern kirkegård i Oslo 24. august 1988.

Riisnæs viste sent i livet få symptomer på den galskapen han viste under rettsforhandlingene, særlig etter at saken var foreldet. Det er derfor blitt påstått at han simulerte gal for å redde livet. Riisnæs var på sine eldre dager selv inne på dette og viste til de gode skuespilleregenskaper som han utvilsomt var i besittelse av. Denne forklaringen er også blitt antydet å kunne være et utslag av skam knyttet til den besynderlige oppførselen og galskapen han viste under rettssaken. Andre[hvem?] har også fremmet teorier om at Riisnæs var for feig til å stå til ansvar for sine handlinger og simulerte gal i frykt for å bli dømt til døden.[trenger referanse]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ringdal, Nils Johan: Gal mann til rett tid, Aschehoug, ISBN 82-03-16110-3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Bård Siem (9. april 2015). «Ministeren som skaut under avrettingar». NRK. Besøkt 9. april 2015. 
  2. ^ Aftenposten 24.9.2008.
  3. ^ Harper, Christopher S. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945. HL-senteret. ISBN 978-82-92988-36-7. 
  4. ^ Stavanger Aftenblad: -Sterkt møte med troende nazister

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Ole F. Harbek (Administrasjonsrådet
Norges justisminister
(1940–1945)
Etterfølger:
 Johan Cappelen