Franz Stangl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Franz Stangl (født 26. mars 1908 i Altmünster i Østerrike, død 28. juni 1971 i Düsseldorf i Tyskland) var en SS-offiser og kommandant i de tyske tilintetgjørelsesleirene Sobibór og Treblinka.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franz Stangl var sønn av en nattevakt. Etter å ha arbeidet som vever, ble Stangl medlem i det da ulovlige østerrikske nazipartiet. Kort før sin død hevdet han at han ikke hadde blitt medlem før etter Anschluss. Hans kone trodde ikke på dette, noe som forårsaket den første krisen i ekteskapet deres.

Eutanasi[rediger | rediger kilde]

Etter Anschluss steg Stangl raskt i gradene. I 1940 ble han en av lederne for T-4 eutanasiprogrammet ved Schloss Hartheim,[1] der psykisk og fysisk handikappede ble myrdet.

Konsentrasjonsleirleder[rediger | rediger kilde]

I 1942 ble han overført til Polen som ansatt i Aksjon Reinhardt, der han arbeidet under SS-general Odilo Globocnik som hadde ansvar for tilintetgjørelsesleirene Chelmno, Belzec, Treblinka og Sobibor. Stangl ble kommandant i Sobibor fra mars 1942 til september 1942. Han var siden kommandant i Treblinka fra september 1942 til august 1943. I januar 1944 bad Globocnik Himmler om å belønne Stangl med Jernkorset, da han hadde vært «den dyktigste leirkommandanten i Polen».[2]

Som nykommer i Polen ble Stangl først sendt til Belzec for å motta instruksjoner fra Christian Wirth. Stangl beskrev leiren slik: «Jeg dro dit med bil. Først kom man til jernbanestasjonen på venstre side av veien. Leiren var på samme siden, men opp en bakke. Lukten...å Gud, lukten. Den var overalt. Wirth var ikke på kontoret. De sa han var oppe i leiren.» Dit gikk Stangl. Den ene massegraven var overfylt, og forråtnelsen skjedde så raskt at de døde ble skjøvet over kanten og rullet nedoverbakke. Her underrettet Wirth ham om hva hans arbeid i Sobibor skulle bestå i. Stangl hevder at han sa at noe slikt maktet han ikke. Han dro likevel til Sobibor og bistod med byggearbeidene der. Også Wirth kom dit, men overså angivelig Stangl og konsentrerte seg om å få gasskamrene bygget ferdig. Ifølge Stangl dukket Wirth plutselig opp og forlangte å få teste ut gasskamrene på de 25 jødiske bygningsarbeiderne. Med pisk drev han dem inn i bygningen, fikk dem gasset og raste over at dørene ikke sluttet tett. Så dro han. Stangl var nå kommandant.[3]

Stanislaw Smajzner kom til Sobibor som fjortenåring og overlevde. Etter krigen fortalte ham om Stangl: «Jeg så ham aldri skade noen. Det spesielle med ham var hans arroganse. Og hans åpenlyse glede over arbeidet og posisjonen han hadde. Ingen av de andre – selv om de på ulike vis var så mye verre enn ham – viste dette i samme grad. Han hadde dette evige smilet... Nei, jeg tror ikke det var et nervøst smil. Han var rett og slett lykkelig.»[4]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

På slutten av krigen ble Franz Stangl internert av amerikanerne, som ikke visste noe om hans bakgrunn som kommandant i konsentrasjonsleirene. Etter 2½ år ble han overlevert til østerrikerne som satte ham i varetekt i Linz mens de utredet hans medvirkning i T4-programmet. I 1948 begynte Hartheim-prosessen. Da Stangl fikk vite av sin kone at en tidligere sjåfør ved Hartheim var blitt dømt til fire års fengsel, flyktet han den 30. mai fra det mer eller mindre åpne varetektsfengselet.

Sammen med sin kollega fra Sobibór, Gustav Franz Wagner og noen andre kamerater, tok han seg til fots via Graz, Merano og Firenze til Roma. Der fikk han hjelp av biskop Alois Hudal, rektor ved det østerrikske kollegium Santa Maria dell'Anima, til å nå Syria med et Røde Kors-pass. Stangls familie (kone og tre døtre) kom etter, og de bodde i Syria i tre år, før de flyttet til Brasil i 1951. Der arbeidet han med flere ting, før han fant seg arbeid på en Volkswagenfabrikk i São Paulo. Han brukte fortsatt sitt eget navn. I årevis hadde østerrikske myndigheter kjent til Stangls ansvar for massemord på menn, kvinner og barn, men Østerrike utstedte ikke noen arrestordre på ham før 1961.

Arrestert i og utlevert fra Brasil[rediger | rediger kilde]

Det skulle gå ytterligere seks år før Stangl ble funnet i Brasil av nazijegeren Simon Wiesenthal og arrestert i 1967.

Etter utleveringen til Vest-Tyskland ble han tiltalt for drapene på rundt 900 000 mennesker. Han innrømmet disse drapene, men hevdet: «Min samvittighet er ren. Jeg gjorde bare min plikt». Han ble funnet skyldig 22. oktober 1970 og dømt til livsvarig fengsel. Han døde av hjertesvikt i Düsseldorf fengsel 28. juni 1971.

Mens han ventet på rettssaken, ble Franz Stangl intervjuet av journalisten og biografen Gitta Sereny. Disse intervjuene er grunnlaget for hennes bok Into that Darkness, som kom ut i 1974. Overfor henne hevdet han at han hadde ønsket å forlate jobben ved T4-programmet, men at han da ble truet med «det som var skjedd med Ludwig Werner». Werner var ganske riktig sendt i konsentrasjonsleir, men ikke fordi han bad seg fritatt for å delta i drapene, men derimot som straff for «finansielle transaksjoner med en jøde».[5]

Gitta Sereny har forklart at hun hadde ventet og lett i årevis før hun fant en av de hovedansvarlige for utførelsen av Holocaust som var i stand til, og ønsket, å snakke om sine handlinger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.scrapbookpages.com/Hartheim/index.html
  2. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 11-12), Random House, 1995, ISBN 0-7126-7447-0
  3. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 111-14)
  4. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 131)
  5. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 55)