Partisaner i Finnmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over Finnnmark

Partisanene i Finnmark var en motstandsbevegelse under andre verdenskrig. Partisanvirksomheten bestod av sivile finnmarkinger som sammen med sovjetiske styrker kjempet, i likhet med andre norske motstandsbevegelser slik som Milorg, Osvald- gruppen og Oslogjengen, mot den tyske okkupasjonsmakten. Det var omtrent 50 partisaner samlet i Finnmark. Flesteparten befant seg i Øst- Finnmark, nærmere bestemt Kiberg. Totalt var det litt over 200 personer som var involvert i virksomheten under krigen inkludert 65 partisaner som kom fra baser i Sovjet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Partisanvirksomheten kom igang etter den tyske okkupasjonen i 1940. De partisanene som kom fra Kiberg og omegn vervet seg frivillig i kampen. De dro til Sovjet og fikk opplæring i etterretningsarbeid,[1] og tjenestegjorde i Den røde armé. De dro siden tilbake til det okkuperte Finnmark og sendt opplysninger om okkupasjonsmaktens aktiviteter til Murmansk.[2] De ville kjempe for sitt eget land mot tyskerne.[trenger referanse]

Under planlegging av Operasjon Barbarossa ble Hitler mer opptatt av Nord-Norges strategiske betydning og han var bekymret for en britisk invasjon. Troen på alliert fremstøt mot Nord-Norge ble forsterket av Lofot-raidet 4. mars 1941. De tyske styrkene i nord, Gebirgskorps Norwegen, ble overraskende tildelt kystartilleri og fly ble stasjonert på Bardufoss. Britiske styrker gjorde et lite raid i Øksfjord 6. april 1941.[3]

Opprettelse[rediger | rediger kilde]

Ifølge Eriksen begynte partisanvirksomheten da tretten mann (seks norske, syv sovjetisk) høsten 1941 gikk i land på Varangerhalvøya fra en sovjetisk ubåt. Med i gruppen var også norskættede russere fra Fiskerhalvøya, og disse behersket norsk og russisk like godt. De norske hadde vært ett år på opplæring i Sovjetunionen. Den første kontakten ble opprettet med Rikard Lind høsten 1940. Linds oppgave var å melde om tyske bevegelser (soldater, våpen og materiell) for å bidra til oversikt over sterkt Tyskland sto i Finnmark. Meldingene ble blant annet skrevet ned uten kode og sendt med fiskebåt fra Kiberg. Båten fra Kiberg møtte båt fra sovjetisk side ved grenselinjen. De tretten lå i skjule på fjellet et par mil fra havet.[4] 7. oktober ble fire mann i gruppen nesten omringet av tyske soldater i Komagdalen og kjempet seg ut under skuddveksling.[5] Gruppen ble avslørte og rømte med tysk mannskap etter seg.[6]

Tyske styrker angrep Sovjetunionen 22. juni 1941. Fra Lappland og Finnmark gikk tyske styrker mot Murmansk og forsøkte å krysse Muotka-elven. Sommeren 1941 var de tyske stillingene på kysten av Finnmark lite utbygd. Fra sovjetisk side var en plan å befri og besette Finnmark før tyske stillinger ble uinntakelige. Ideen var å bruke allierte styrker med hjelp fra lokalbefolkningen. Churchill var skeptisk til denne ideen, særlig mens det fortsatt vare lyse netter.[7] Stalin foreslo 18. juli 1941 en felles sovjetisk-britisk operasjon i Nord-Norge. Det var heller ikke noen norsk divisjon i Storbritannia slik Stalin la til grunn.[8] Varangerhalvøya ble ansett som det letteste og viktigste området å foreta en alliert landgang.[9] Churchill og Stalin vurderte også et felles britisk-sovjetisk angrep mot Petsamo fra sjøsiden med videre angrep mot Kirkenes. General Dietl hadde ambisjoner om innta Murmansk 20. juli, men ble stående fast ved Litsa etter tap av 10.000 soldater..[10]

Konvoifarten til Murmansk begynte i august 1941.[11] I 1942 fryktet Hitler stadig en sovjetisk offensiv i Nord-Norge med norsk støtte. Hitler trodde også at Sverige ville støtte en alliert offensiv.[12] Den tyske overkommandoen hadde brydd seg lite om konvoiene inntil sommeren 1942 da fly- og marinestyrker ble utplassert i Nord-Norge. Churchill planla en operasjon i Nord-Norge (kalt «Jupiter» som blant annet innebar landgang i Petsamo og besettelse av Banak flyplass) senhøstes 1942, men invasjonen av Nord-Afrika ble prioritert. I løpet av 1942 bygget den tyske okkupasjonsmakten omfattende forsvarstiltak i Nord-Norge.[13] Tyskland hadde i utgangspunktet ikke planlagt å bygge opp forsvar av Norge blant annet fordi Sovjetunionen ikke ble regnet som en trussel.[14]

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Partisanenes virksomhet holdt tyskerne i ånde; det vil si at tyskerne bestandig jaktet etter partisanene på grunn av at de kjempet imot tyskerne. I Kiberg utførte sivilistene så å si intet illegalt arbeid, det tok partisanene seg av. Partisanene og deres medhjelpere samlet viktige opplysninger om tyskernes aktiviteter i Finnmark til myndighetene i Sovjetunionen. Opplysningene som partisanene ga til Sovjetunionen kunne føre til at tyskerne ble påført store tap, ikke bare i form av materiell, men også mennesker. Sovjetunionen senket i alt 80 tyske lasteskip, store båter som var full lastet med våpen og soldater utenfor Finnmarkskysten. De fikk informasjon gjennom kontakt med fiskere i Kiberg og partisaner som var ute i Varangerfjorden. Partisanene tok seg også av det viktige arbeidet med å frakte lokalbefolkning over på trygg jord i Sovjet. Videre tok partisanene kontakt med lokalbefolkningen på de stedene de var og innhentet informasjon som de videresendte via radiosendere til Sovjetunionen.

Partisanene etter krigen[rediger | rediger kilde]

Alt arbeidet partisanene i Finnmark gjorde ble ikke anerkjent før på 1980- tallet. På grunn av at den kalde krigen kom rett etter så ble alle de som samarbeidet med russerne sett på som svikere. Partisanene i Finnmark kjempet minst like hardt, om ikke hardere enn andre motstandsgrupper under krigen, men ble ikke anerkjent slik som dem. Andre motstandsgrupper i Norge fikk Kongens fortjenstmedalje for arbeidet de gjorde, mens ingen av partisanene i Finnmark fikk noen som helst form for «takk». Det var mistanke om at partisanene enda samarbeidet med russerne i denne perioden, derfor ble ikke arbeidet partisanene gjorde under andre verdenskrig anerkjent før på 1980- tallet. Mange av partisanene hevdet at de ble avlyttet og diskriminert av den Norske stat under Den kalde krigen, og den siste registrerte radioavlyttingen er hevdet å ha funnet sted i 1982. Diskrimineringen tok ikke slutt før i 1983 da de innsatsen deres ble anerkjent og kong Olav la ned krans ved minnesmerket i Kiberg.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]