Rudolf Vrba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rudolf Vrba
FødtWalter Rosenberg
11. sep. 1924[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Topoľčany[2][3][4]Rediger på Wikidata
Død27. mars 2006[1][5]Rediger på Wikidata (81 år)
VancouverRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Farmakolog, lege, universitetslærerRediger på Wikidata
Ektefelle Gerta Vrbová (19471957)[6]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Tsjekkoslovakia, Canada (1972–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser 1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden (2007), æresdoktor ved Haifa-universitetet (1998)Rediger på Wikidata

Rudolf Vrba (født Walter Rosenberg 11. september 1924 i Topoľčany, Tsjekkoslovakia, død 26. mars 2006 i Vancouver) var en kanadisk farmakolog av tsjekkoslovakisk opprinnelse. Han var en fem jøder som under andre verdenskrig klarte å rømme fra Auschwitz og han skrev i 1944 sammen med Alfréd Wetzler (1918-1988) den første utførlige rapporten fra utryddelsesleiren. Rapporten bidro til å stoppe transport av jøder fra Ungarn og størstedelen av de gjenværende jødene i Ungarn overlevde krigen.

Vrba ble etter krigen professor ved University of British Columbia.[7][8][9]

Vrbas far, Elias Rosenberg, var innehaver av et sagbruk.[7][10]

Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Vrba (som Walter Rosenberg) nummer fire fra venstre i forreste rekke, på gymnaset i Bratislava omkring 1935.

I 1939 ble han utvist fra gymnaset i Bratislava under det nazivennlige regimets jødeforfølgelser og tok seg da arbeid. Republikken Slovakia begynte deportasjoner i mars 1942 og var det første landet som frivillig sendte sine innbyggere til dødsleirene. I mars 1942 fjernet han, i protest mot deportasjonene, den gule stjernen fra klærne og ønsket å flykte til Storbritannia via Ungarn. Han ble anholdt av grensevakter og plassert i transittleiren Novaky. I juni 1942 ble han deportert til Majdanek, to uker senere overført til Auschwitz (ankomst 30. juni) og etter seks måneder til Birkenau som var utryddelsesleiren knyttet i Auschwitz-komplekset. I Auschwitz fikk han fangenummeret 44070 tatovert på armen, og arbeidet i «Kanada» som avdelingen der eiendeler og verdisaker for de som ble gasset ble sortert og videresendt. Vrba var i forbindelse med dette til stede da jernbanetransport ankom og han la merke til hvor lite de deporterte visste om Auschwitz. I 1943 fikk han oppdrag å være protokollfører (Registrar) for karanteneleiren noe som ga ham innblikk i antallet personer transportert inn i leiren. Han arbeidet blant annet på ankomstrampen for å ta seg av eiendelene til de som straks ble sendt i gasskammeret og han så hvordan de nyankomne ble sortert der unge og arbeidsføre fikk leve mens flertallet ble avlivet. Som funksjonær kunne han bevege seg noe friere rundt i leiren enn andre fanger. Fra medfanger, blant medlemmer av Sonderkommando som ble tvunget til å hjelpe til med gassing og brenning av lik, fikk han informasjon om hvordan gasskamrene fungerte og en etikett fra en beholder merket Zyklon B.[8][7][9][11][12][13]

Flukt[rediger | rediger kilde]

Telegram 8. april 1944 fra Gestapo i Auschwitz til RSHA i Berlin om Rosenbergs (Vrbas) og Wetzlers flukt.

I januar 1944 la han merke til at det ble anlagt et nytt jernbanespor inn i leiren noe som ville forenkle arbeidet med å føre nyankomne til gasskammeret. Vrba ble fortalt at dette var forberedelser for å ta mot ungarske jøder («ungarsk salami» i SS-sjargong, med henvisning til den typiske maten fangene tok med på lange reiser, mat SS-menn tok selv). Ungarn hadde på den tiden den største, intakte jødiske samfunn i Europa og til da vært beskyttet av landets regjering.[13]

Sammen med Alfréd Wetzler snek han seg 7. april 1944 til et gjemmested på et plankelager dynket med tobakk og bensin, der de antok at hundene ikke ville spore dem. De to ble værende i skjul i tre netter inntil leirledelsen antok at de hadde kommet seg ut av leiren og da vaktholdet ble redusert snek de seg ut gjennom det ytterste gjerdet. Vrba og Wetzler klarte å rømme da de på dagtid arbeidet utenfor det elektriske gjerdet. Der hadde de klargjort et hulrom inne i en stor stabel planker og lag ut tobakk trukket i bensin for å holde sporhundene unna. De måtte holde seg i hulrommet i tre dager til letingen ble avblåst og vaktholdet redusert. De gikk til fots over 100 km til grensen mot Slovakia og ifølge Anton Blom fikk de hjelp av polakker underveis.[13][14] De hadde fått hjelp av sovjetiske krigsfanger til å innrette gjemmestedet.[15][16]

De var barbert på hodet og kledd i stripete fangeklær slik at de ikke kunne regne med hjelp fra lokalbefolkningen utenfor leiren. Etter 11 dager til fots i skjul kom de seg over grensen til Slovakia, til Žilina 24. april. I Žilina kom i kontakt med Erwin Steiner som var medlem av det jødiske rådet der. De advarte de jødiske lederne om at Auschwitz ble klargjort for å ta i mot flere hundre tusen jøder fra Ungarn inkludert områder annektert fra Tsjekkoslovakia. Vrba og Wetzler redegjorde i tre dager for de jødiske rådet om hvordan Auschwitz var utformet og hva som foregikk der. De anslo at 1,75 millioner hadde blitt drept i Auschwitz siden juni 1942. Erwin Steiner sammenstilte Vrba og Wetzlers opplysninger i skriftlig og detaljert i en rapport på 32 sider.[7][8][9][11]

Rapporten innbefattet tegninger, kart og beskrivelse av tekniske detaljer om gasskamrene og krematoriene. Det viste seg senere at rapporten var svært treffsikker blant annet med hensyn til hvordan Auschwitz-komplekset var anlagt og hvordan drapsanlegget fungerte. De to ble først forhørt av Oscar Krasnansky som reiste fra Bratislava for den jødiske undergrunnsbevegelsen i Slovakia. Krasnanskys forhør var grundig og ble nøyaktig protokollført som ved en domstol. Krasnansky forsto trolig betydningen av opplysningene og var derfor omhyggelig med fakta. Vrba anslo at blant de som ble deportert til leiren fikk 5 til 10 % sterke og arbeidsdyktig leve mens resten ble sendt rett i gasskammeret. Han fortalte at det som regel ikke var behov for å bruke makt fordi de nyankomne ikke visste hva som ventet dem.[17][13]

I september 1944 sluttet Vrba seg til de tsjekkoslovakiske partisanene under opprøret som begynte 29. august[10] og fikk en utmerkelse for tapperhet.[18] Vrba fikk ordnet falske identitetsdokumenter. Den da 19 år gamle Walter Rosenberg ble Rudolf Vrba, et navn han beholdt resten av livet, og han brukte 7. april (dagen han unnslapp Auschwitz) som fødselsdato.[7]

Auschwitz-rapporten[rediger | rediger kilde]

Rapporten sammenstilt av Erwin Steiner ble sendt til Michael Dov Weissmandl, leder for undergrunnsorganisasjonen «arbeidsgruppen» i Bratislava. Jødiske ledere i Ungarn ble informert sent i april eller tidlig mai 1944 (27. april ifølge Martin Gilbert[19]). Ungarn hadde på denne tiden det eneste intakte jødiske samfunn i Europa og deportasjonene fra Ungarn til Auschwitz begynte 15. mai 1944 etter landet ble okkupert av Tyskland og deportasjonene forberedt i mars og april. Vrba og Wetzlers rapport ble bekreftet av Cslaw Mordowicz og Arnost Rosin som rømte fra Auschwitz 27. mai 1944 og nådde Slovakia 6. juni. Mordowicz og Rosin meldte at ungarske jøder ble drept i Auschwitz i uvanlig stort tempo. De 32 sider med informasjon de to mennene dikterte til jødiske ledere i Slovakia ble kjent som Vrba-Wetzler rapporten.[7][8][9][11][20] Disse øyenvitneskildringene omtales samlet som Auschwitz-protokollene (engelsk: Auschwitz Protocols).[21][8][11] Witold Pilecki hadde rømt fra Auschwitz i 1943 og den polske undergrunnen hadde skaffet noe informasjon om leiren. Den informasjonen som var tilgjengelig før Vrba og Wetzlers flukt var fragmentert og dels motstridende. Auschwitz-rapporten er svært faktaorientert og teknisk med lite emosjoner og moralisering.[13]

Michael Dov Weissmandl var en av første som leste rapporten og han anså den som fullt pålitelig. Weissmandel hadde vært vitne til deportasjonene fra Slovakia to år tidligere og fikk med dette vite hva som ventet de deporterte. Weissmandel forsøkte å sende rapporten til Jewish Agency i Jerusalem.[13] Weissmandels arbeidsgruppe sendte en kopi av rapporten til Rudolf Kastner i Ungarn og til den jødiske redningskomiteen i Sveits.[11] Weissmandel la ved et følgeskriv med en moralsk og følelsesladet bønn om hjelp og en reprimande til de som måtte avslå å hjelpe. Weissmandel ba de allierte om å bombe Auschwitz for å stanse massedrapet. Den amerikanske diplomaten Roswell McClelland i War Refugee Board fikk en kopi av rapporten og han tvilte ikke på rapporten tross den uklare opphavspersonen. McClelland sendte i midten av juni et resyme av rapporten sammen med forespørselen om å bombe Auschwitz til leder for War Refugee Board, advokaten John Pehle. Pehle sendte anbefaling om å bombe til visekrigsminister John J. McCloy. På grunn av krigens kritiske fase etter landgangen i Normandie et par uker tidligere ville ikke McCloy omdirigere ressurser til bombingen av Auschwitz.[13] Andre kilder oppgir at rapporten kom til utenriksdepartementet (8. juli 1944) og krigsdepartementet (16. juli) i Washington D.C..[22] Georg Klein arbeidet i 1944 ved det jødiske rådet i Budapest og fikk i april se rapporten fra Vrba. Han forsøkte uten resultat å advare familie og venner. Klein stakk av fra jernbanestasjonen der toget til Auschwitz ventet.[23] Klein bidro med et kapittel til Randolph L. Brahams bok om Auschwitz-rapporten (2011).[24]

Rapporten kom Howard Elting, amerikansk konsul i Bern, i hende. Han overbragte rapporten til jødiske organisasjoner og til USAs utenriksdepartement.[25][26] En kortversjon av Vrba-Wetzler-rapporten ble telegrafert til utenriksdepartementet i London 4. juli 1944.[27] Det var den første detaljerte informasjonen de allierte mottok som de aksepterte som troverdig. Deler av rapporten ble offentliggjort i sveitsiske aviser i slutten av juni, noe som ble fulgt av protester fra Paven, Røde Kors og Sveriges konge, samt utenriksministrene Anthony Eden og Cordell Hull.[7] Undergrunnen hadde tidligere smuglet ut en rapport i januar 1944 og bragt den til London. Et alliert spionfly fotograferte ved en tilfeldighet Auschwitz 4. april 1944.[9]

Skisse over deler av Auschwitz-komplekset, engelsk versjon av rapporten.
Den engelsk versjonen av Vrba-Wetzler-rapportens tegning av gasskammer og krematorium.

Korrespondenten i Sveits for nyhetsbyrået Exchange Telegraph mottok en kopi som han ga til Allen Dulles, amerikansk etterretningssjef i Sveits, 22. juni.[28] Detaljer fra rapporten ble kringkastet av BBC den 15. juni 1944 og trykket den 20. juni av avisen The New York Times.[7]

Verdens ledere appellerte til Ungarns statsoverhode, Miklós Horthy om å stoppe deporteringen av ungarske jøder til Auschwitz, som da skjedde i et antall på rundt 12 000 om dagen. Deportasjonene ble stoppet den 9. juli, etter at over 400 000 hadde blitt deportert, det reddet omkring 200 000 jøder fra deportasjon.[7]

Tidspunktet for rapportens publisering er fortsatt omstridt. Rapporten ble gjort tilgjengelig for ledere i Ungarn og andre steder før deportasjonene startet, men utløste ikke handling før flere uker etter. Vrba trodde at flere liv kunne vært reddet hvis rapporten hadde blitt offentliggjort tidligere. Om Ungarns jøder hadde visst at de skulle myrdes, og ikke forflyttes, som de ble fortalt, ville de kanskje ha valgt å rømme eller å kjempe i stedet for å gå ombord i deportasjonstogene. Vrba hevdet at rapporten ble holdt tilbake med hensikt av den jødisk-ungarske «hjelp og redningskomiteen» for ikke å forstyrre komplekse, men til sist hensiktsløse forhandlinger mellom komiteen og Adolf Eichmann.[trenger referanse] Kastner holdt rapporten hemmelig for ikke å skape panikk i den jødiske befolkningen i Ungarn. Kastner forhandlet på den tiden med SS om evakuering av jøder fra Ungarn.[8][14] Vrba mente flere liv ville blitt spart hvis rapporten hadde blitt offentliggjort tidligere. Om Ungarns jøder hadde visst at de skulle myrdes, og ikke forflyttes (slik de ble fortalt), ville de valgt å rømme eller kjempe i stedet for å gå om bord i deportasjonstogene.[29]

Rapporten bidro sommeren 1944 til krav om at de allierte burde bombe Auschwitz og jernbanesporene for å stanse eller forsinke ytterligere massedrap.[13]

New York Times publisert rapporten 26. november 1944 sammen med Mordowicz-Rosin-rapporten.[30][19] Rapporten ble overlevert i sin helhet fra det amerikanske War Refugee Board (WRB) til pressen med et forord: «Så frastøtende og djevelske er de tyske grusomhetene at sivilisert mennesker knapt kan tro at faktisk har skjedd.» Vrba-Wetzler-rapporten hadde fått tittelen The Extermination Camps of Auschwitz (Oswiecim) and Birkenau in Upper Silesia.[31]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Ungarske jøder ved ankomst til Auschwitz.

Den britiske historikeren Martin Gilbert skrev, blant annet i boken Auschwitz and the Allies (1981), at de allierte i vest ikke kjente til hva som egentlig foregikk i Auschwitz før Vrba-Wetzler-rapporten i juni 1944.[32]

Vrba ble ikke innkalt som vitne i saken mot Eichmann i Jerusalem, i stedet ble Vrba bedt å levere en skriftlig redegjørelse ved Israels ambassade i London. Dommeren Benjamin Halevi ønsket at Vrba skulle komme personlig til Jerusalem og ble nedstemt av de to andre dommerne. Halevi hadde noen år tidligere dømt i Gruenwalds favør etter at Kastner saksøkte for ærekrenkelser.[33][34] Vrba var et av vitnene i rettssaken mot holocaustfornekteren Ernst Zündel i Canada i 1985.[35][36] Vrba-Wetzler-rapporten ble etter krigen ikke nevnt eller lite omtalt i historieverk om holocaust. Claude Lanzmann intervjuer Vrba i andre del av filmen Shoah.[7] Vrba beskriver lederne for de jødiske foreningene som forrædere som samarbeidet med nazistene.[37]

Malchiel Gruenwald beskyldte i 1953 Rudolf Kastner, som da var tjenestemann i Israel, for samarbeid med nazistene. Den israelske staten gikk på vegne av Kastner til sak for ærekrenkelser og domstolen konkluderte med at Kastner hadde «solgt sin sjel til djevelen». Kastner fikk oppreisning av Israels høyesterett, ett år etter at en ekstremist hadde myrdet han. [38][39]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen studerte han kjemi og biologi ved Karlsuniversitetet i Praha, og tok doktorgraden. Han hoppet av til vesten og arbeidet i Israel (1958-1960) og Storbritannia fra 1960. Han ble britisk statsborger i 1960. Han flyttet i 1967 til Canada og ble professor i farmakologi ved University of British Columbia. Han ble kanadisk statsborger i 1972.[7][10][40]

I 1963 ga han ut boken Escape from Auschwitz: I Cannot Forgive (sammen med den irske journalisten Alan Bestic, utgitt av Grove Press, New York).[9] Boken var basert på en serie artikler i Daily Herald trykket samtidig med saken mot Eichmann i 1961.[10] Ved rettsoppgjøret i Frankfurt-Auschwitz-prosessen i 1964 var Vrba et av hovedvitnene.[41]

Vrba fant igjen ungdomskjæresten Gerta Sidonova[42] som også hadde overlevd krigen, men mistet begge foreldrene. Vrba var desperat etter å få advart ungarske jøder, og Gerta tilbød seg å maskinskrive rapporten hans fra Auschwitz. Gerta hevdet i 2014 at den ungarske regjeringen underslo rapporten. Hun minnes at Vrba var helt ute av seg.[43]

I 1998 ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Haifa i Israel.[44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Auschwitz Prisoners Database, Auschwitz Prisoners Database ID 194198, besøkt 10. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.mirror.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h i j k Linn, Ruth (13. april 2006). «Obituary: Rudolf Vrba». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 25. september 2020. «Rudolf Vrba, Auschwitz escapee and pharmacologist, born September 11 1924; died March 26 2006» 
  8. ^ a b c d e f LINN, RUTH (1. desember 2003). «Genocide and the politics of remembering: the nameless, the celebrated, and the would-be Holocaust heroes». Journal of Genocide Research. 4. 5: 565–586. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/1462352032000149503. Besøkt 26. september 2020. «This statement is certainly true in the case of Rudolf Vrba, a remarkable Holocaust hero, one of only five Jews who succeeded in escaping from Auschwitz (Kulka, 1968/1975). Born as Walter Rosenberg in Topolcany, Czechoslovakia, in 1924, Vrba was expelled from the High School of Bratislava at the age of 15 under the Slovak State's version of the Nuremberg anti-Jewish laws in 1939.» 
  9. ^ a b c d e f Martin, Douglas (7. april 2006). «Rudolf Vrba, 81, Auschwitz Witness, Dies». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. september 2020. 
  10. ^ a b c d Bartrop, P. R., & Dickerman, M. (Eds.). (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. ABC-CLIO, s. 681.
  11. ^ a b c d e Rozett, R. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge, s. 124.
  12. ^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  13. ^ a b c d e f g h 1944: Hva gjør vi med Auschwitz?. Dokumentar vist på NRK2, 28. oktober 2020. Inneholder intervju med blant andre professorene Michael Berenbaum og Deborah Lipstadt.
  14. ^ a b Blom, Anton (1987). Elie Wiesel og ansiktet i vinduet. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107474. 
  15. ^ Stargardt, N. (2007). Witnesses of war: children's lives under the Nazis. Vintage/Random House.
  16. ^ Lentin, R. (Ed.). (2004). Re-presenting the Shoah for the 21st Century. Berghahn Books.
  17. ^ Berenbaum, Michael (16. februar 2001). «Why wasn't Auschwitz bombed?». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 31. oktober 2020. «They made contact with Slovak resistance forces and produced a substantive report on the extermination camp at Auschwitz-Birkenau. In great detail, they documented the killing process. Their report, replete with maps and other specific details, was forwarded to Western intelligence officials along with an urgent request to bomb the camps.» 
  18. ^ https://spartacus-educational.com/2WWvrba.htm
  19. ^ a b Kleinschmidt, H. (Ed.). (2017). Nazi Germany. Routledge.
  20. ^ Segal, Raz (2. januar 2014). «Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary». Journal of Genocide Research. 1. 16: 1–23. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2014.878111. Besøkt 26. september 2020. 
  21. ^ Nemes, Robert (12. desember 2019). «How It Happened: Documenting the Tragedy of Hungarian Jewry Ernő Munkácsi, Nina Munk, Péter Balikó Lengyel». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 33: 434–435. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcz048. Besøkt 26. september 2020. 
  22. ^ Rice, R. (1999). Bombing Auschwitz: US 15th Air Force and the Military Aspects of a Possible Attack. War in History, 6(2), 205-229.
  23. ^ Rajewsky, Klaus (2017). «George Klein: 1925–2016». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 13. 114: 3275–3277. ISSN 0027-8424. doi:10.2307/26480312. Besøkt 26. september 2020. 
  24. ^ Klein, George (2011). Confronting the Holocaust: An Eyewitness Account. I Randolph L. Braham and William vanden Heuvel (eds.). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. New York: Columbia University Press, pp. 255–283.
  25. ^ Rafshoon, E. (2002). Harry Bingham: Beyond the call of duty. Foreign Service Journal, 79(6), 16-25.
  26. ^ Cole, T. (2014). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. Slavonic and East European Review Vol. 92, No. 2, pp. 375-377
  27. ^ Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  28. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  29. ^ http://www.holocaustresearchproject.org/revolt/vrba.html
  30. ^ Times, John H. Criderspecial To the New York (26. november 1944). «U.S. Board Bares Atrocity Details Told by Witnesses at Polish Camps; U.S. BOARD BARES ATROCITY DETAILS». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2020. «WASHINGTON, Nov. 25 -- In the first detailed report by a United States Government Agency offering eyewitness proof of mass murder by the Germans, the War Refugee Board made public today accounts by three persons of organized atrocities at Birkenau and Oswiecim [Auschwitz] in southwestern Poland that transcend the horrors of Lublin.» 
  31. ^ Marrus, M. R. (Ed.). (2011). The end of the Holocaust. Walter de Gruyter, s.305.
  32. ^ Fleming, Michael (24. april 2020). «The reassertion of the elusiveness narrative: Auschwitz and Holocaust knowledge». Holocaust Studies. 0. 0: 1–21. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1757964. Besøkt 26. september 2020. 
  33. ^ Linn, R. (2004). Escaping Auschwitz: a culture of forgetting. Cornell University Press.
  34. ^ Lentin, R. (Ed.). (2004). Re-presenting the Shoah for the 21st Century. Berghahn Books.
  35. ^ «Special Interview a Man Named Vrba». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). 20. august 1985. Besøkt 28. september 2020. 
  36. ^ Chan, Sewell (7. august 2017). «Ernst Zündel, Holocaust Denier Tried for Spreading His Message, Dies at 78». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2020. «Several Auschwitz survivors, among them Dennis Urstein and Rudolf Vrba, gave grueling testimonials about what they had endured.» 
  37. ^ «Rudolf Vrba - Auschwitz - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 26. september 2020. «He and Lanzmann debate the culpability of the Jewish council members and other Jewish leaders, who Vrba describes as traitors who collaborated with the Nazis.» 
  38. ^ Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 
  39. ^ Barri (Ishoni), Shoshana (1. juni 1997). «The question of Kastner's Testimonies on behalf of Nazi war Criminals». Journal of Israeli History. 2-3. 18: 139–165. ISSN 1353-1042. doi:10.1080/13531049708576104. Besøkt 26. september 2020. 
  40. ^ Vrba, Rudolf (2020): I escaped from Auschwitz. Simon & Schuster, New York ISBN 9781631584718
  41. ^ «PROGRAMME : RÜTTEN & LEONING VERLAG, MÜNCHEN - DER SPIEGEL 24/1964». www.spiegel.de. 10. juni 1964. Besøkt 28. september 2020. «Der Tscheche Rudolf Vrba, einer der Hauptzeugen im Frankfurter Auschwitz -Prozeß, veröffentlicht einen Bericht über seine zweijährige Haft im Vernichtungslager: Ich kann nicht vergeben".» 
  42. ^ https://www.ajrrefugeevoices.org.uk/RefugeeVoices/Gerta-Vrbova
  43. ^ https://www.mirror.co.uk/news/real-life-stories/story-love-could-not-survive-3489809
  44. ^ Linn, R. (2004). Escaping Auschwitz: a culture of forgetting. Cornell University Press.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vrba, Rudolf (2020): I escaped from Auschwitz. Simon & Schuster, New York (først utgitt i 2002). ISBN 9781631584718