Wannsee-konferansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Villaen hvor konferansen fant sted, med adresse 56-58 Am Großer Wannsee. I dag er stedet et minnesmerke og museum
Adolf Eichmanns liste sammenstilt til konferansen. I Litauen og Latvia var holocaust langt på vei fullført da konferansen ble avholdt. Listen omfattet også land som ikke var okkupert, og land som var alliert med Tyskland, blant annet Republikken Slovakia.

Wannsee-konferansen ble avholdt 20. januar 1942 i Berlin. Hensikten med konferansen var å koordinere de anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder etter at holocaust begynte sommeren 1941 i forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen. Adolf Eichmanns referat fra konferansen er et uvurderlig historisk dokument om den sentrale planleggingen av holocaust der det ellers er bevart lite skriftlig i etteritd.

Konferansen ble avholdt i Villa Marlier ved innsjøen Großer Wannsee i dagens Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Målet for konferansen var å samkjøre den allerede pågående utryddelsen av jødene i det tyskdominerte Europa, det som senere er kjent som holocaust. Villaen hvor konferansen ble holdt kalles i dag Wannseekonferansens hus og inneholder museum, undervisningsrom og mediatek.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Side 6 i SS-offiser Karl Jägers rapport om fremdriften i holocaust i Litauen fra juli til november 1941. Rapporten viser antall drepte med sted og dato. Rapporten ble levert 1. desember 1941

Det var omkring 10 millioner jøder i Europa i mellomkrigstiden, over halvparten av disse i Polen og Sovjetunionen. Okkupasjonen av Polen i 1939 og erobringen av vestlige deler av Sovjetunionen (inkludert de baltiske landene) fra 1941 innebar at flere millioner jødiske innbyggere befant seg på tyskkontrollert område. Vest for delelinjen (de delene av Polen Tyskland okkuperte i 1939) ble jødene for en stor del holdt i ghettoer etter okkupasjonen fra september 1939.[1][2]

Holocaust begynte med invasjonen av Sovjetunionen juni 1941 og begynte øst for delelinjen av 1939 (etter Molotov-Ribbentrop-pakten). Utryddelsen skjedde hovedsakelig i form av masseskytinger bak østfronten, blant annet i holocaust i Litauen, holocaust i Latvia.[3][4][5][6][7] Bukovina og Bessarabia.[8][9] Innen utgangen av 1941 var mellom 500 000 og 800 000 jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie».[10]

Sommeren 1941, etter at Einsatzgruppene hadde innledet massedrapene bak østfronten, fastsatte det tyske østministeriet retningslinjer for håndtering jødespørsmålet. Ministeriet så for seg at etter krigen ville jødespørsmålet bli behandlet samlet og likt for hele Europa og påpekte at erfaringene fra de erobrede områdene (det vil si massedrap) peker på en løsning for hele problemet. De erobrede områdene av Sovjetunionen og Generalguvernementet hadde den største delen av jøder i Europa.[11]

Tilintetgjørelsesleirer ble etablert i den okkuperte delen av Polen fra sent i 1941.[12][13] Kulmhof (polsk: Chełmno) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź og Wartheland, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala.[14][15] Chełmno var det første faste drapsanlegget og ble satt i gang etter Arthur Greiser hadde fått Himmlers klarsignal om å drepe 100.000 jøder i Warthegau.[11] Bełżec den andre rene utryddelsesleiren under holocaust etter at den november 1941 ble Bełżec omgjort til utryddelsesleir. I forbindelse med Aksjon Reinhardt ble i 1942 Treblinka og Sobibór opprettet.[16][17][18]

Utvandrings- og bosettingsplaner[rediger | rediger kilde]

I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert i Østerrike under daglig ledelse av Adolf Eichmann med Franz Walter Stahlecker som offisiell leder.[19][20] Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland (Altreich) fra januar 1939.[19] Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet.[21] I Riksprotektoratet Böhmen-Mähren videreførte Eichmann arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området fra juli 1939.[22]

Høsten 1939 utarbeidet Eichmann og Stahlecker Niskoplanen som la opp til å fordrive jøder fra øvre Schlesien til Lublin-området i Generalguvernementet, helt i øst tyskkontrollert område ved grensen til delelinjen mot Sovjetunionen. Planen ble oppgitt etter noen måneder på grunn av angivelige tekniske problemer eller på grunn av motstand fra Hans Frank. Noen tusen hadde da blitt deportert til det tiltenkte «reservatet» ved Lublin. Bełżec utryddelsesleir ble senere anlagt i dette området.[23][24][25][26] Eichmann hadde allerede lagt plan for deportasjon av flere hundre tusen jøder fra Bøhmen, Mähren, Wien og selve Tyskland da Himmler stanset planen.[27][28] Odilo Globocnik, SS-sjef i Lublin, skal i 1939 ha vært innforstått med at en stor andel av jødene i reservatet ville sulte ihjel.[29]

Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt 500.000 etnisk tyske (Volksdeutsche) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen. Ifølge Götz Aly skapte de titusenvis tilflyttede til tyskokkuperte områder en kjedereaksjoner ved at jøder og etnisk polske ble fordrevet østover til områder der det manglet mat og husly: Sult, epidemier og husmangel blant de fordrevne utløste planer for mer drastiske tiltak. De sivile tyske administratorene ønsket ikke at fordrevne jøder skulle ha varig tilhold i deres ansvarsområder.[30][5]

Adolf Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Etter møter med det franske kolonidepartementet skisserte planen at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar.[31][32] Eichmann foreslo samleleirer i Europa hvor de deporterte skulle vente på transport til Madagaskar. Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges. Madagascarplanen var vanskelig å gjennomføre så lenge Storbritannia fortsatte krigen mot Tyskland. Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.[31][32][23]

Da de forskjellige bosettings- og utvandringsprosjektene ble lite eller ikke noe av, medvirket det til at ideen om å drepe alle jødene ble befestet i ulike deler av naziregimet i løpet av 1941. Da Madagaskarplanen ikke ble noe av fikk Hans Frank lovnad fra Hitler om at jødene skulle fjernes fra Generalguvernementet i nær fremtid.[11]

Ordre om igangsetting av holocaust[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ansvar for holocaust

Det er uklart når, hvordan og av hvem ordren om å gjennomføre massedrap på alle jødiske menn, kvinner og barn ble gitt. Dette skyldes at det er lite skriftlig bevart og at ordrer og ønsker fra Hitler var muntlige og vagt og omtrentlig formulert. Når Hitler uttrykt et ønske var det opp til de forskjellige delene av partiet og statsapparatet å iverksette dette etter egen tolkning.[33][34] Det er usikkert om det sommeren 1941 fantes en overordnet ordre eller plan. Göring signerte 31. juli 1941 et notat til sjef for RSHA Heydrich, torlig forfattet av Heydrich selv (eller av Adolf Eichmann). Notatet ga Heydrich fullmakt til å utarbeide den endelige løsningen på jødespørsmålet. Ordlyden er vag og nevner «utvandring» og «evakuering» på den «gunstigste måten under de rådende omstendigheter». Heydrich fikk også fullmakt til å involvere andre deler av statsapparatet der det var nødvendig.[35]

I mai og juni 1941 gikk det ut ordre fra Hitlers hovedkvarter om at på østfronten gjaldt ikke de vanlige reglene for behandling av sivile og krigsfanger.[36] Heydrich sendte 2. juli 1941 ut en skriftlig ordre om at jøder med verv i kommunistpartiet eller stillinger i staten skulle skytes. De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen ble stort sett bare voksne jødiske menn (i stridsdyktig alder) massakrert. Heydrichs retningslinje for sovjetiske krigsfanger av 17. juli 1941 innebar at alle jøder i krigsfangeleirer skulle skilles ut og henrettes, retningslinjen omfattet også jødiske sivile som var internert i krigsfangeleir. Rapporter fra en av Einsatzgruppene tyder på at drap på alle jøder ble rutine i løpet av juli og gjerningsmenn vitnet etter krigen om at ordren om massedrap også på kvinner og barn ble gitt i slutten av juli 1941. I august var massedrap på jøder et velkjent og vanlig tema i møtereferater fra den tyske toppledelsen i øst. Wehrmachts regler for styrkenes atferd i Sovjetunionen (delt ut før invasjonen) anga «hensynsløse tiltak» (engelsk: ruthless measures) mot bolsjevikiske hatpredikanter (tysk: Hetzer), partisaner, sabotører og jøder - bare jøder var nevnt uten å angi konkrete handlinger som grunnlag for straffeaksjon. Einsatzgruppene samarbeidet med Wehrmacht bak østfronten og Einsatzgruppenes massedrap var trolig ikke mulig uten Wehrmachts aksept eller medvirkning.[37][38][39][33]

Franz Walter Stahlecker leverte sin første rapport om Einsatzgruppens virksomhet 15. oktober 1941 og der noterte han at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Arthur Nebe i Einsatzgruppe B noterte at en løsning på jødeproblemet mens krigen pågår er upraktisk i denne regionen fordi det bare kan løses ved forflytning på grunn av det overveldende antallet jøder.[40]:199 Hitler hadde 12. desember 1941 et hemmelig møte i Berlin med topplederne, møtet er kjent fra Goebbels' og Hans Franks notater. Himmler møtte Hitler 18. desember og noterte at møtet blant annet handlet om jødespørsmålet og at jødene skulle utryddes som partisaner.[41][42]

Holocaust ble gjennomført av ulike og delvis koordinerte deler av statsapparatet, og disse forskjellige grenene av apparatet var misunnelige på og konkurrerte til dels med hverandre. Auschwitz ble drevet SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt (SS' økonomiske avdeling), Odilo Globocnik var SS- og politisjef som i forbindelse med Aksjon Reinhardt tok ordre direkte fra Himmler og på østfronten ble drapene utført av Einsatzgruppen.[37] Den amerikanske historikeren Wendy Lower skriver at naziregimet var preget av til dels motstridende tiltak fra ledere i ulike deler av apparatet. Handlingene var drevet dels av egeninteresse, preget av rivalisering og med ulike perspektiver på det tredje rikets fremtid. Regionale ledere valgte ofte de mest radikale alternativene og iverksatte målrettede initiativer.[43] Ian Kershaw beskrev situasjonen som working towards the Führer der det ble valgt stadig mer radikale tiltak som tilsammen skapte politikken antydet ideologisk av Hitler.[44]

Perspektiver[rediger | rediger kilde]

Historikeren Hans Mommsen var en ledende ekspert på nazismen og holocaust, og mente at holocaust var resultat av kumulativ radikalisering. Margareta Mommsen, professor i statsvitenskap, til venstre.

Det er usikkert hva som var den utløsende faktoren for holocaust. De såkalte intensjonalistene blant andre Eberhard Jäckel (tysk) og Daniel Goldhagen (amerikansk) mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hilter og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske. For eksempel Goldhagen har antatt at Hitler tok beslutningen om utryddelse en gang tidlig i 1941 før de storstilte massakrene begynte senere samme år.[37][45][41] De såkalte funksjonalistene mener at holocaust vokste frem gradvis tildels på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak - noe som var mulig på grunn av de kaotiske forholdene i nazistaten med konkurrerende administrative enheter med overlappende ansvarsområder. For eksempel ble Alfred Rosenberg som riksminister for de okkuperte områdene i øst utkonkurrert av Himmlers SS. Martin Broszat stilte spørsmål ved om Hitler hadde gitt ordre om å drepe alle jødene. Historikeren Hans Mommsen mente det ikke var belegg for en tidlig og klar plan.[46][5][6][47] Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner.[41][45][37]

Den tyske historikeren Gerhard Weinberg tror at nazistenes beslutning om å drepe alle jødene kan ha vært påvirket eller utløst av reaksjonene på de første veldige massakrene på jøder straks etter invasjonen av Sovjetunionen.[48] Christopher Browning mener at euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 var den avgjørende drivkraften bak holocaust: Følelsen av å være uovervinnelige gjorde at nazistene ville utvide folkemordet fra Sovjetunionen (der det pågikk for fullt) til alle områder de kontrollerte.[49] Browning konkluderte med at beslutningen om å drepe jødene Sovjetunionen ble tatt i juli 1941, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober 1941. Browning antar at beslutningene ble tatt etter flere måneder med planlegging igangsatt av Hitler.[50]

Det er ifølge blant andre Timothy Snyder mye som tyder på at invasjonen av Sovjetunionen var en utløsende faktor for holocaust.[51][52] Snyder tror at Tysklands tilbakeslag ved Moskva og USAs inntreden i krigen side medvirket til opptrapping av massedrapene fra desember 1941. Hitler ga jødene skylden for tilbakegangen.[53] Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember) var det en virkelig verdenskrig og Hitler kunne trekke frem sin profeti fra januar 1939. Den tyske historikeren Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for Wannsee-konferansen mener Christian Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941.[54]

Planlegging av konferansen[rediger | rediger kilde]

Brev fra Heydrich til Martin Luther med beskjed om at konferansen er utsatt fra opprinnelig dato 9. desember 1941.

Hensikten med konferansen var ikke å sette i gang massemordet, men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder.[54][3][4][5][6][7] Etterhvert som historikerne har blitt overbevist om at beslutningen om igangsette utryddelsen av jødene ble tatt sommeren eller høsten 1941, desto mindre grunn er det til å tro at hensikten med møtet var å ta den avgjørende beslutningen (slik inntrykket var).[55] Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene spesielt på grunn av det utførlige møtereferatet utarbeidet av Adolf Eichmann - et uvurderlig historiske dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert. Det er blant annet uklart hvorfor Heydrich sammenkalte møtet. Betegnelsen «Wannsee-konferansen» ble tatt i bruk etter krigen.[54] Eberhard Jäckel uttalte at det mest bemerkelsesverdige med konferansen er at vi ikke vet hvorfor den ble avholdt.[55] Konferansen var opprinnelig berammet til 9. desember 1941. Møtet ble trolig utsatt på grunn av angrepet på Pearl Harbor 7. desember og forberedelsene til krigserklæring mot USA.[56][57]

Rudolf Lange var av ukjent grunn forhindret fra å møte 9. desember (opprinnelig tid for møtet). Til 20. januar 1942 ble i tillegg til de opprinnelige deltakerne også Friedrich-Wilhelm Krüger (HSSPF i Generalguvernementet) og generalguvernør Hans Frank invitert, i deres stede deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler. Den britiske holocaustforskeren David Cesarani antok at utvidelse av deltakerlisten kan skyldes en glipp fra Heydrich ved den opprinnelige invitasjonen.[56][57] Heydrich hadde tilsynelatende ikke tenkt å invitere noen fra Generalguvernementet. I et møte med Himmler i november 1941 hevdet Krüger at Hans Frank forsøkte å tilrive seg kontroll over den samlede håndteringen av jødespørsmålet. Etter samråd med Eichmann i desember konkluderte Heydrich med at det ville være best å invitere både Bühler og Krüger for å ordne opp i konflikten i Generalguvernementet.[11]

Laquote.svgJeg vil derfor fortsette i arbeidet under forutsetning at jødene forsvinner. De må bort. For dette formål har jeg organisert forhandlinger om å sende dem østover. En stor konferanse om dette spørsmålet vil finne sted i Berlin i januar, som jeg vil sende herr statssekretær Dr. Bühler til. Denne konferansen skal holdes i regi av SS-Obergruppenführer Heydrich. Uansett vil det bli satt i gang en storstilt migrasjon av jøder. Men hva vil skje med jødene? Tror du de vil bli innkvartert i landsbyer i Ostland? I Berlin sa de til oss: hvorfor alt dette bryderiet; vi kan ikke håndtere dem i Ostland eller Reichskommisariat, dere må likvidere dem selv.

Mine herrer, jeg må be dere stålsette dere mot alle følelser av sympati. Vi må utrydde jødene, uansett hvor vi møter dem og hvor det er menneskelig mulig. Vi kan ikke skyte disse 3,5 millioner jødene, vi kan ikke forgifte dem, men vi vil være i stand til å gjennomføre prosedyrer som på en eller annen måte fører til deres vellykkede utryddelse, nemlig de som er knyttet til de viktige tiltakene som skal diskuteres i riket [Reich, selve Tyskland]. Generalguvernementet må bli like fri for jøder som riket.[a]Raquote.svg

Hans Frank (16. desember 1941)[11]

Cesarani antok alternativt at Krüger og Frank ble invitert fordi formålet med konferansen kan ha blitt utvidet til å omfatte mer enn deportasjon av jøder fra Altreich. Bakgrunnen for endringen kan være diskusjonen på Hitlers møte med den innerste krets 12. desember i Rikskanselliet. Deltakerne på Wannsee-konferansen var hovedsakelig sivile tjenestemenn fra de høyeste nivåene. Rudolf Lange var den eneste som ikke passet i dette selskapet og han var også den eneste med førstehånds kunnskap i «forflytning» (det vil si drap) på jøder.[56][57] Rudolf Lange, som var SD-sjef i Latvia, ble trolig innkalt på grunn av sin erfaring med massedrap der. Karl Jäger leverte 1. desember 1941 en rapport over status i arbeidet med elimineringen av jøder i de baltiske områdene. Jäger meldte at Einsatzkommando 3 hadde «nådd målet om å løs jødeproblemet» i Litauen og at det bortsett fra rundt 35 000 arbeidere ikke var noen jøder igjen.[7]

Bühler hadde, på hans initiativ, et separat møte med Himmler 13. januar 1942 (syv dager før Wannsee) der ansvarsfordelingen trolig ble avtalt. Bühler skal ha sagt seg svært fornøyd med dette møtet. Generalguvernementet hadde tidligere blitt vært skissert som destinasjon for deporterte jøder og det er mulig at det allerede var avtalt med Bühler om å drepe jøder i Generalguvernementet før å gi plass til jøder deportert fra Tyskland og andre steder.[11]

Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå han bare godkjente og signerte. Invitasjonen til Martin Luther var merket «personlig» og begynte med «Kjære partimedlem Luther». Brevet var utarbeidet i gestapos avdeling IV B4 som var ledet av Eichmann.[58]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Konferansen har blitt omtalt som statssekretærenes konferanse fordi Heydrich inviterte represenanter for de sivile departmentene og disse personene var av samme rang.[59] Et av de tydeligste trekkene ved konferansen var den lange rekkene av alvorlige menn som diskuterte folkemord rundt et møtebord; noen av mennene var formelle og kultiverte, andre var vulgære og aggressive, skriver Mark Roseman i boken The Participants: The Men of the Wannsee Conference Det var ingen deltakere fra toppledelsen: Hitler, Himmler, Göring eller noen av statsrådene. Deltakerne var fra et eller to nivåer under.[55]

De forskjellige grenene av SS (RSHA, Gestapo og Sicherheitsdienst) og sentrale departementer (innenriks, justis og utenriks) samt NSDAP og rikskanselliet var representert. Stuckart, Neumann, Freisler og Bühler var statssekretærer og dermed relativt høy rang i sin departementer (Luther hadde litt lavere rang). Innenfor SS hadde Heydrich, Hofmann og Müller høy rang. Klopfer og Schöngarth var SS Oberführer og hadde relativt høy rang. Blant deltakerne hadde Eichmann og Lange hadde relativt lav rang (Eichmann var den minst betydningsfulle blant deltakerne), henholdsvis fire og frem grader under Heydrich. Heydrich inviterte trolig Eichmann som ekspert på transportsaker, mens Lange hadde erfaring fra okkuperte områder som hadde tatt i mot deporterte. Lange var den eneste på konferansen med praktisk erfaring med gjennomføring av massedrap.[60][55]

Deltakerne hadde en gjennomsnittsalder på 42. Elleve var protestanter og tre var katolikker (Hofmann var trolig også av katolsk bakgrunn). De fleste var prøyssere, mens Lange og Schöngarth var fra Sachsen, Bühler fra Württemberg, Müller fra Bayern, Hofmann fra Østerrike, og Leibbrandt var født nær Odessa i Russland. Friedrich Wilhelm Kritzinger var sønn av en prest. Med unntak for Luther og Stuckart kom alle fra familier i middelklassen. 10 av de 15 hadde universitetsutdanning hvorav åtte hadde doktorgrad (doktorgrad i rettsvitenskap eller filosofi var lettere å oppnå den gangen og tysk doktorgrad har lavere rang i akademia enn nordiske[61]). Freisler, Kopfler og Lange hadde studert ved Universitetet i Jena der nasjonalistene sto sterkt med nazisten Karl Astel som rektor. Hans F. K. Günther underviste i Jena. Åtte av de 15 var jurister, noe som var vanlig i ledende stillinger i forvaltningen. Mange av deltakerne ble radikalisert i studentforeninger eller i Freikorps, og syv hadde tjenestegjort under første verdenskrig. Noen ble radikalisert etter at hadde blitt medlemmer av SS. Luther var uten utdanning utover grunnskole og hadde arbeidet seg opp i utenriksdepartementet som Ribbentrops støttespiller.[62][63]

Reinhard Heydrich var 38 år gammel og en av de mektigste mennene i nazisystemet da han ledet konferansen. Han kom fra en velstående og musikalsk familie. Som mange andre i nazistenes apparat tilhørte han generasjonen som var unge etter første verdenskrig. Heydrich var i marinen fra 1922 til han ble kastet ut i 1931, og gikk deretter inn i SS.[64]

Erich Neumann ble etter invasjonen av Sovjetunionen medlem av Wirtschaftsführungsstab Ost (administrativ ledelse for økonomiske saker i de erobrede områdene) som skulle iverksette Görings plan for utnyttelse av de erobrede områdene. Neumann ble på denne måten involvert i nazistenes plan om rasebasert omorganisering av Europa kjent som Generalplan Ost. Det er uklart hvor direkte involvert Neumann var i massemordet, men han var godt kjent med tiltakene som ble satt i verk. Heydrich utstedte 21. september 1939 retningslinjer for sikkerhetspolitiet med hensyn til jødespørsmålet i okkuperte områder. Wilhelm Stuckart og Neumann var da blant de få utenfor sikkerhetspolitiet som også ble informert. Neumann var Görings informant og talsperson, og Heydrich kunne ikke unnlate å invitere ham som representant for Göring. Dessuten var Neumanns erfaring med økonomiske forhold i øst nyttig blant annet fordi massemordet hadde økonomiske ringvirkninger. Sammen med Friedrich Wilhelm Kritzinger representerte Neumann den gamle prøyssiske administrative eliten. Neumann ble ikke invitert som representant for Reichsbahn (statlige jernbaner) fordi disse allerede samarbeidet nært med RSHA. Det er uklart hvilken rolle Neumann hadde under konferansen.[65]

Martin Luther representerte utenriksdepartementet med rang av Unterstaatssekretär. Luther hadde ikke fullført Abitur og lykkes under naziregimet å komme seg inn i høyere deler av den ellers så ekskluderende utenrikstjenesten. Han var Ribbentrops altmuligmann både innenfor og utenfor departementet. Luther og øvrige ledere (inkludert Joachim von Ribbentrop og Ernst von Weizsäcker) i utenriksdepartementet mottok i oktober-november 1941 rapporter om Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Disse rapportene etterlot ikke tvil om omfanget av massedrapene herunder massakren i Babij Jar og det ble tydelig at målet var å fjerne alle jødene fra de erobrede områdene. Luther fikk 29. november den første innkallingen til konferansen.[59]

Alfred Meyer var statssekretær i Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete (departementet for de okkuperte områdene i øst) og Alfred Rosenbergs nestkommanderende/stedfortreder.[66]

Konferansens forløp[rediger | rediger kilde]

Det formelle møtet varte i omkring 90 minutter.[67]

Diskusjonen startet med det man tidligere hadde sett som målet, nemlig utelukkelse av jøder fra alle sider ved det tyske folks liv, og deportasjonen av jøder fra tysk territorium. Man hadde tidligere dels basert seg på «frivillig» emigrasjon, oppnådd gjennom å skape ulevelige forhold for jøder gjennom f.eks. Nürnberglovene, og gjennom deportasjon til okkuperte områder. Det hadde også vært vurdert å opprette en jødisk stat; blant annet hadde Adolf Eichmann hatt et visst samarbeid med zionistbevegelsen for å få jøder til å utvandre til Palestina.

Man kom frem til at løsningen på spørsmålet om hva man skulle gjøre med jødene i tyskkontrollerte områder, var å sende dem østover for tvangsarbeid. Under dette arbeidet ville en stor andel dø av det man kalte «naturlige årsaker», som i realiteten dreide seg om epidemier, ekstrem utmattelse og mangelfull ernæring. Likevel ville mange overleve, og man bestemte at disse måtte håndteres på annen måte, ettersom de kunne være en spire til ny tilvekst av jøder. Man mente at det fantes omkring 11 millioner jøder i Europa på dette tidspunkt, og diskuterte hvordan forskjellige aldersgrupper og de forskjellige områder skulle håndteres. En stor del av konferansen gikk ut på å diskutere hva man skulle gjøre med såkalte halvjøder, kvartjøder og «mischlinger». Av det 15 sider lange referatet fra konferansen dreier 4 seg om mischlinger.

Gestaposjef Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, så på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det var en gammel nordtysk skikk. Etterpå satt vi stille og slappet av.»[68]

Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Böhmen og Mähren. Utvandringen ble finansiert av velstående jøder som også dekket reisekostnader for ubemidlede. Himmler stanset utvandringen i oktober 1941. Bakgrunnen for stansen var faren forbundet med tiltaket mens det var krig, og på grunn av de nye mulighetene som åpnet seg i de erobrede områdene i øst.[31] Omkring 26 000 jøder emigrerte fra Böhmen og Mähren før 1941.[69]

Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske (blant annet transportordning) og formelle spørsmål (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle inkluderes). Referatet viser ingen innvendinger mot målsetningene; innspillene handlet blant annet om effektivisering av transport. Eneste innvending var fra diplomaten Martin Luther som trodde arbeidet ville støte på utfordringer i enkelte land. Under rettssaken i Jerusalem i 1962 fortalte Eichmann at det under møtet ikke ble lagt skjul på at det dreide seg om drap på jødene, og at de tilstedeværende var glade eller begeistrede over å finne en løsning på jødespørsmålet. Eichmann skrev referat fra møtet, og han fortalte at de groveste formuleringene måtte fjernes fra det endelige referatet.[3] Josef Bühler fra Generalguvernementet ba om at jødespørsmålet der måtte løses så raskt som mulig (tysk: «Judenfrage in diesem Gebiet so schnell wie möglich zu lösen»). Bühler og Meyer bekreftet at de så raskt som mulig ville sette igang forberedende tiltak i sine territorier, men på en slik måte at befolkningen ikke ble urolig. Bühler er sitert i møtereferatet på at flertallet av jødene i Generalguvernementet ikke var arbeidsføre og at transport ikke var noen utfordring: Dette anses i ettertid som utvetydig beskrivelse av at transport lenger øst ikke var planlagt og at de fleste jødene skulle drepes. Ifølge Eichmann var Bühler og Stuckart de største overraskelsene på konferansen: Heydrich hadde ikke ventet så mye støtte særlig når SS skulle ha ansvaret.[11][66]

Laquote.svgStatssekretær Dr. Bühler påpekte at man ville ønske velkommen lanseringen i Generalguvernementet av den endelige løsningen av dette problemet, fordi transport ikke er et vesentlig problem her, og det er ingenting som hindrer fremdriften av kampanjen når det gjelder arbeidskraft. Jøder må fjernes fra Generalguvernementets territorium så raskt som mulig, fordi jødene spesielt her utgjør en ekstrem fare som bærer av sykdom og for det andre forårsaker konstant uorden i landets økonomi ved sin fortsatte ulovlige handel. Dessuten, av de to og en halv million jødene det gjelder, er flertallet arbeidsudyktige.[b]Raquote.svg

Fra møtereferatet (Wannsee-protokollen)

Ifølge Eichmanns referat fremholdt Neumann at jøder som var sysselsatt i krigsrelatert industri ikke kunne evakueres før erstatninger var på plass. Neumann argumenterte for at jødiske slavearbeidere burde deporteres til slutt. Heydrich forsikret Neumann om at det skulle gjøres slik og at det var innarbeidet praksis for deportasjoner fra selve Tyskland. Kontoret for fireårsplanen ble inviterte til oppfølgingsmøter der Neumanns assistent Eberhard Liegner deltok. Fireårsplanen fikk etterhvert mindre betydning særlig etter at Albert Speer tok mye av styringen og Neumann sluttet i august 1942 etter eget ønske.[65]

Oppfølgingskonferanser[rediger | rediger kilde]

Det var to oppfølgingskonferanser til Wannsee-konferansen. De foregikk henholdsvis 6. mars 1942 og 27. oktober 1942. På begge disse deltok det embetsmenn av lavere grad enn på den første. Begge disse konferansene dreide seg først og fremst om «mischlinger».

Møtedeltakere[rediger | rediger kilde]

Navn[67] Rang/tittel Bakgrunn Representerte Endelikt
Reinhard Heydrich SS-Obergruppenführer marineoffiser[64] Sjef for RSHA, møteleder Drept av tsjekkisk motstandbevegelse 4. juni 1942
Alfred Meyer Gauleiter/ statssekretær[66] statsvitenskap[66] Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete Selvmord 11. april 1945 ved Weser
Georg Leibbrandt Ministerialdirektor doktorgrad i filosofi Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete[66] Døde i 1982 uten å ha vært rettsforfulgt[66]
Wilhelm Stuckart Statssekretær jurist[66] Innenriksdepartementet[67] Dømt til fire års fengsel i Ministerieprosessen[66]
Erich Neumann[65] Statssekretær jurist[65] Sjef for Kontoret for fireårsplanen Pågrepet av de allierte i 1945, løslatt grunnet dårlig helse i 1948. Døde kort etter.[66]
Roland Freisler Statssekretær[67] jurist med doktorgrad[66] Justisdepartementet Omkom ved bombeangrep 3. februar 1945[66]
Josef Bühler Statssekretær[67] jurist med doktorgrad[66] Generalguvernementet/ Hans Frank[11] Dømt og henrettet i Kraków 1948.[66]
Martin Luther Unterstaatssekretär ufaglært, møbelhandel[59] Utenriksdepartementet/ Ribbentrop Deltok i et komplott mot Ribbentrop og internert i Sachsenhausen fra 1943, døde der i 1945[66]
Gerhard Klopfer SS-Oberführer[67] jurist med doktorgrad[66] Partikontoret, representerte Martin Bormann[67] Tiltalt for krigsforbrytelser og ble bøtelagt[66] men dette frafalt på grunn av bevisets stilling[trenger referanse]; advokat og skatterådgiver
Friedrich Kritzinger Ministerialdirektor[67] jurist[66] Rikskanselliet[66] Løslatt i 1946 på grunn av dårlig helse, døde i 1947[66]
Otto Hofmann SS-Gruppenführer[67] vinforhandler[70] Rasse- und Siedlungshauptamt[67] Dømt til 25 års fengsel i 1948, benådet i 1954, døde i 1982[66]
Heinrich Müller SS-Gruppenführer Politimann[71] Sjef for Amt IV (Gestapo) i RSHA[71] Ikke sett levende etter at han forlot Hitlers bunker 29. april 1945[71]
Adolf Eichmann SS-Obersturmbannführer handelsreisende[72] Avdelingsleder i RSHA Amt IV (Gestapo)[71] På flukt i Argentina i 1960, dømt og henrettet 1962 i Israel
Karl Eberhard Schöngarth SS-Oberführer Einsatzgruppen (Sicherheitsdienst) Dømt til døden og henrettet 16. mai 1946
Rudolf Lange SS-Sturmbannführer jurist med doktorgrad[73] Sjef for Sicherheitsdienst i Latvia Død 1945, antatt selvmord

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Adolf Eichmann utarbeidet en protokoll etter konferansen. Dette var ikke en utskrift av alt som ble sagt på møtet, men et svært redigert versjon av et møtereferat og mer som et forelesningsnotat fra Heydrich. Stenografiske notater fra møtet er ikke bevart. Holocaust-forskeren Peter Longerich mener protokollen heller bør betraktes som retningslinjer godkjent av Heydrich. Protokollen lister opp deltakerne og gjengir ingen motstand mot planen om å «løse jødespørsmålet» i hele Europa. Mange av deltakerne er ikke sitert i protokollen. Protokollen ble utarbeidet i flere kopier og sirkulert. En kopi tilhørende Martin Luther i utenriksdepartementet ble funnet av amerikanske etterforskere sent i 1946 blant dokumenter fra utenriksdepartementet. Robert Kempner fikk kjennskap til protokollen i mars 1947 og Kempner avhørte flere av deltakerne på konferansen. Den tyske regjeringen hadde i januar 1945 gitt ordre om at alle hemmelige dokumenter skulle ødelegges for å unngå at de allierte fikk hånd om dem. Utenriksdepartementet hadde flyttet sine arkiver ut av Berlin på grunn av bombingen og dokumentet overlevde. I tillegg overlevde noen dokumenter fra departmentene vedrørende konferansen og det finnes vitneutsagn fra Ministerieprosessen. Wannsee-konferansen ble omtalt under rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961.[55][74]

Etter at protokollen var funnet spurte USAs aktor i Ministerieprosessen, Robert Kempner, Neumann om han hadde deltatt på Wannsee-konferansen (Neumann nektet). Til forskjell fra Kritzinger uttrykte Neumann aldri anger over det han hadde vært med på. Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes offentliggjorde i 1952 Wannsee-protokollen og anmeldte deltakerne. Påtalemakten i Berlin innledet etterforskning. Neumann var allerede død og i 1956 ble i stedet hans assistent Liegner etterforsket. Saken ble henlagt i 1957 på grunn av «manglende bevis».[65]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Ni av de femten fikk liten eller ingen straff.[75] I henhold til Moskva-erklæringen av 30. oktober 1943 skulle tyske krigsforbrytere utleveres til det landet der forbrytelsene ble begått. De allierte utleverte 1800 tyskere til Polen. Noen få tyske forbrytere ble dømt i Polen før det internasjonale militærtribunalet felte sin dom i Nürnbergprosessen; polske domstoler brukte deretter Nürnbergprinsippene som retningslinjer for behandling av krigsforbrytere. Den polske spesialdomstolen, Najwyższy Trybunał Narodowy (NTN), var virksom fra 21. juni 1946 og dømte 49 personer hvorav 31 til døden (inkludert Arthur Greiser, Rudolf Höß og Amon Göth) før saken mot Bühler kom opp i august 1948 som den siste. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter utleverte 25. mai 1946 Bühler til Polen.[11]

Josef Bühler (til høyre), Hans Franks nestkommanderende i Generalguvernementet, sammen med Julius Dorpmüller, direktør for Deutsche Reichsbahn, i 1942. Bühler ble henrettet i Polen i 1948 blant annet på grunnlag av Wannsee-protokollen som bevis.

Josef Bühler vitnet for forsvaret under Nürnbergprosessen i saken mot Hans Frank. Både Bühler og Frank forsøkte å skyve ansvaret for forbrytelsen i Generalguvernementet over på Friedrich-Wilhelm Krüger (selvmord i mai 1945) og hans overordnete Himmler og Heydrich. Bühler var den første av deltakerne som omtalte konferansen etter den tyske kapitulasjonen. Bühler hadde 13. januar 1942 et eget møte med Heydrich for å diskutere de katastrofale konsekvensene av det uregulerte innslippet av jøder til Generalguvernementet. Heydrich skal ha svart at dette var hovedgrunnen til å invitere Frank (eller Bühler i Franks sted). Bühler hevdet at Heydrich fortalte at jødene ville bli bosatt i det nordøstlige Europa, i Russland. Bühler innrømmet snart at planer om å utrydde jødene hadde blitt diskutert på Wannsee-konferansen. Bühler medvirkning til diskusjonen i Wannsee var et viktig utgangspunkt for tolkning av protokollen.[11]

Under forhør i Polen hevdet Bühler at hans arbeid i Generalguvernementet var rent teknisk og helt upolitisk. Dommeren avviste Bühlers forklaring fordi det ikke fantes noen bevis som støttet den. Bühler antok under forhør at Wannsee-protokollen ikke ville bli funnet og senere (da protokollen var funnet) kunne dommeren konfrontere Bühler med hans egne ord fra protokollen. Bühler hevdet at Hitler ved Führerbefehl hadde gitt ordre om at jødene skulle bosettes i det nordlige Russland og at dette var eneste tema under Wannsee-konferansen. Aktor viste til Hans Franks tale 16. desember 1941 der det ble snakket åpent om utryddelse. Bühler hevdet at han bare ønsket å få bosatt jødene så raskt som mulig slik at de slapp de vanskelige forholdene i Generalguvernementet. Tiltaledokumentet mot Bühler ble fremlagt i mai 1948 og var 200 sider langt; bevisene var på 33.000 sider og fylte 139 arkivbokser noe som trolig er den mest omfattende dokumentasjonen av den tyske okkupasjonen av Generalguvernementet. NTN fant Bühler skyldig i forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten; bevis for hans medansvar for forfølgelse og utryddelse av polakker og jøder var for en stor del basert på deltakelse i Wannsee-konferansen. Bühler ble henrettet i august 1948 i Krakow.[11]

Konferansereferat som skriftlig kilde[rediger | rediger kilde]

Forsiden av protokollen med tid, sted og deltakere.

Konferansen var det første tilfellet hvor Endlösung ble diskutert formelt. Referatene ble funnet intakt av de allierte etter andre verdenskrigs slutt, og ble brukt under Nürnbergprosessen. Protokollen var ført av Eichmann med assistanse fra Heydrich. Den nevner ikke eksplisitt massemord, men Eichmann innrømmet under rettssaken i Israel i 1961 at språkføringen under konferansen hadde vært mer direkte, og at ord som «utryddelse» og «utslettelse» var blitt brukt. Eutanasiprogrammet T-4 gikk mer i detalj omkring metodene som skulle brukes.

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene, mens den grunnleggende beslutningen om å sette i gang og gjennomføre massemordet ble tatt tidligere. Det utførlige møtereferatet (protokollen) utarbeidet av Eichmann er et uvurderlig historisk dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert, derfor gir protokollen et særlig viktig innblikk i beslutnings- og planleggingsprosessen bak holocaust. Det er blant annet uklart hvorfor Heydrich sammenkalte møtet. Protokollen gir inntrykk av at møtet ble avholdt for å gjøre grunnleggende beslutninger om folkemordet. Dette inntrykket er vanskelig å forene med det historikerne visste om forutgående hendelser under holocaust.[54][55]

Forskning[rediger | rediger kilde]

Historikerne hadde lenge problemer med å forstå at intelligente godt utdannede menn i sjiktet under topplederne, som deltakerne i Wannsee, kunne omfavne nazistenes irrasjonelle politikk. De såkalte intensjonalistene legger vekt på ideologi og stormannsgale ideer hos Hitler og toppledelsen, og antar at disse ideene ble spredt og kunne bli iverksatt i en totalitær stat. Funksjonalistene (også kalt strukturalister) legger vekt på initiativ og konkurranse blant de forskjellige grenene av nazistaten, der maktkamp og karrierejag i mellomsjiktet førte til en stadig radikalisering av Hitlers politikk.[55]

Den tyske historikeren Robert Gerwarth er kjent særlig for sitt verk om Heydrich (2011).[76]

Fordi det er uklart hva som var hensikten med eller behovet for møtet, har historikerne interessert seg for betydningen av individuelle initiativ særlig fra Heydrich selv. En hypotese, fremmet av blant andre historikeren Wolfgang Schleffer, er at møtet var et ledd i Heydrichs bestrebelser på å gjøre seg mer relevant og befeste makten sin: Heydrich følte mot slutten av 1941 sin stilling truet særlig fordi Himmler hadde styrket de regionale HSSPF, konsentrasjonsleirsystemet under Oswald Pohl og andre deler av SS utenfor RSHAs kontroll. Wannsee-konferansen var en anledning for å Heydrich til å vise hvem som bestemte ved å instruere de sivile deltakerne. Eberhard Jäckel inntok et annet perspektiv: Jäckel så Heydrich som en oppadstigende figur (han hadde nylig fått alle fullmakter i ledelsen av tysk okkupasjon av Böhmen-Mähren) som maktbegjærlig ville komme seg ut av Himmlers skygge.[55]

Den tyske historikeren Robert Gerwarth ved University College Dublin mener at Wannsee-konferansen etablerte utryddelse av jødene som politikk for det tyske riket.[77]

Et av Heydrichs mål med møtet var å utvide sin egen myndighet på bekostning særlig av den sivile administrasjonen og det var en tautrekking i spørsmålet om Mischlinge (personer av delvis jødisk opphav) og jøder i blandingsekteskap. Historikerne har antatt at det særlig var Stuckart og Kritzinger som ga Heydrich motstand. Rikskanselliet og innenriksdepartementet ville stanse angrepet på personer av blandet bakgrunn og justisdepartementet ville ikke være med på tvangsoppløsning av blandingsekteskap. Stuckart gikk under konferansen med på sterilisering av personer med delvis jødisk bakgrunn og tvangsoppløsning av ekteskap.[55]

I ettertid har møtet trolig med rette blitt forbundet med Heydrich. I tillegg har konferansen blitt asossiert med Eichmann fordi den ble offentlig kjent gjennom rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961. Eichmann forsøkte i Jerusalem å fremheve konferansen for å tone ned sin egen rolle: Han ville vise at den sivile administrasjonen hadde støttet folkemordet til glede for Heydrich, mens han forsøkte å fremstille seg selv som en bagatellmessig ærendsgutt. Robert Kempners bok Eichmann und Komplizen (1961) fremstilte Eichmann som en nøkkelperson i Wannsee. Eichmanns fremstilling av konferansen fikk da motsatt effekt av det han ønsket. Historikerne er enige om at Eichmann var den minst betydningsfulle personen på konferansen.[55][78]

Den franske historikeren Florent Brayard påpeker at systematisk drap på jøder fra selve Tyskland begynte sommeren 1942 selv om de ble deporterte og internert/gettoisert fra 1941. Ifølge Brayard tyder dette på at det i 1941 ikke fantes en overordnet beslutning og mener at den «endelige løsningen» ikke ble iverksatt før sommeren 1942. Brayard mener derfor at Wannsee-konferansen var en ubetydelig hendelse med liten betydning for holocaust.[5]

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Forsiden av bygningen sett fra sjøsiden

Villa Marlier[rediger | rediger kilde]

Paul Otto August Baumgarten planla og bygget 1914-1915 den høyborgerlige Villa Marlier for fabrikant Ernst Marlier. Bygningen var hans mest luksuriøse til da, og lå i kommunen Wannsee, i dag ortsteil Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Marlier solgte i 1921 eiendommen til generaldirektør Friedrich Minoux, derav navneskifte til Minoux-villaen. Minoux ble i mai 1940 arrestert under mistanke for store underslag. Fra fengselet solgte han villaen for 1,9 millioner Reichsmark til Stiftung Nordhav, som i virkeligheten representerte SS’ sikkerhetstjeneste.

Bygningen ligger i kort avstand til Liebermannvillaen, maleren Max Liebermanns sommervilla.

Militær og sivil bruk[rediger | rediger kilde]

Bygningene og parken rundt ble lite berørt av krigen, og ble for en kortere periode tatt i bruk av Den røde armé etter frigjøringen av Berlin. Ved delingen av Berlin ble Wannsee liggende i den amerikanske sektor i Vest-Berlin. Villa Wannsee ble da tatt i bruk som offiserskvarter for den amerikanske hæren. Senere ble den brukt til forskjellige formål bl.a. som feriekoloni, og det ble etterhvert nokså nedslitt og tømt for inventar.

Wannseekonferansens hus – minnesmerke og utdannelsesinstitusjon[rediger | rediger kilde]

Historikeren Joseph Wulf som hadde overlevd Auschwitz, stiftet i 1966 en forening for fremme av forskning på nasjonalsosialisme. Det var planen at bygningen skulle tjene denne foreningens formål som dokumentasjonssentrum. Planen var lenge omstridt og først i 1988 ble villaen og hagen rekonstruert som et historisk minnesmerke.

I 1992 ble villaen etablert som museum og utdannelsessted, kalt Wannseekonferansens hus. I første etasje finnes den faste utstillingen Wannsee-konferansen og folkemordet på europeiske jøder. Utstillingen ble fornyet i 2006. Forøvrig finnes en undervisningsavdeling og et mediatek, det siste oppkalt etter Joseph Wulff.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Utsikt fra villaen utover innsjøen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Den franske forfatteren Leslie Kaplan beskriver i Fever (2005) konferansens betydning for Eichmanns karriere. Den britiske forfatteren Robert Harris beskriver konferansen i boken Fatherland (1992).

Scenekunst[rediger | rediger kilde]

Den tyske dramatikeren Paul Mommertz skrev i 1984 skuespillet Die Wannseekonferenz (norsk: Wannsee-konferansen). Han brukte Eichmanns protokoll, Eichmanns uttalelser og korrespondanse som grunnlag for en mest mulig realistisk dialog. Skuespillet varte – som konferansen – i 90 minutter, for å skape en mest mulig realistisk virkning.[79][80]

Film og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Wannsee-konferansen har vært tema i to spillefilmer. I 1984 kom den første fjernsynsversjon av skuespillet til Paul Mommertz i regi av Heinz Schirk: Die Wannseekonferenz. Dieter Mattausch spilte Heydrich, mens Eichmann ble fremstilt av Gerd Böckmann. Filmen fikk en rekke internasjonale priser, blant annet Adolf Grimme-prisen. I 1987 fulgte kinoversjonen av TV-filmen.

Den amerikanske/britiske filmen Conspiracy hadde premiere i 2001. Den var regissert av Frank Pierson, med Kenneth Branagh som Heydrich og Stanley Tucci som Eichmann.[81][82]

TV-serien Holocaust (David Warner som Heydrich og Ian Holm som Himmler) inneholder en scene fra Wannsee-konferansen.

Bildekunst[rediger | rediger kilde]

Fotografen Werner Zellien besøkte stedet like før et omfattende restaureringsprosjekt var kommet i gang, og brukte to dager på å fotografere stedet slik det var blitt. Samlingen er blitt til en bok, og bildene ble stilt ut ved åpningen av senteret, foruten i et galleri i Berlin - og i Bergen Kunstmuseum.

Vebjørn Sand har skildret sitt inntrykk av konferansen i et maleri. Da konferansen fant sted, var det stadig halvveis vinter, mens Sand skildrer møtet i en sommerlig idyll for å skape kontrast.[83] Tyske kunstgallerier har ikke ønsket å vise maleriene.[84]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ I will therefore proceed in the expectation that the Jews disappear. They have to go. To this end, I have organized negotiations on expelling them to the East. A major conference on this question will take place in Berlin in January, to which I will send Herr State Secretary Dr Bühler. This conference is to be held in the Reich Main Security Office under the aegis of SS-Obergruppenführer Heydrich. In any case, a large-scale migration of Jews will be launched. . . . But what will happen to the Jews? Do you believe they will be accommodated in settlement villages in Ostland? In Berlin they said to us: why all this bother; we can’t deal with them in Ostland or the Reichskommisariat, liquidate them yourselves. Gentlemen, I must ask you to steel yourselves against all notions of sympathy. We have to exterminate the Jews, wherever we encounter them and wherever humanly possible . . . We can’t shoot these 3.5 million Jews, we can’t poison them, but we will be able to carry out procedures that somehow lead to their successful extermination, namely those relating to the important measures to be discussed in the Reich. The General Government must become as free of Jews as the Reich.[11]
  2. ^ State Secretary Dr Bühler observed that the General Government would welcome the launch in the General Government of the Final Solution of this problem, because the transport problem is not a significant issue here and there is nothing to hinder the progress of the campaign in terms of labor resources. Jews must be removed from the territory of the General Government as quickly as possible because here, especially, the Jew poses an extreme danger as a carrier of disease and, second, causes constant disorder in the economy of the land by his continued illicit trade. Furthermore, of the two-and-a-half million Jews concerned, the majority are unfit for work.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snyder, T. (2011). Bloodlands: Europe between Hitler and Stalin. Random House.
  2. ^ Rozett & Spector (2013) s. 5-6
  3. ^ a b c Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.» 
  4. ^ a b Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939. University of Illinois Press.
  5. ^ a b c d e Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.» 
  6. ^ a b c Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.
  7. ^ a b c Mixon 2019, s. 84
  8. ^ Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. Nationalities Papers, 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»
  9. ^ Dobroszycki, L., & Gurock, J. S. (2016). The Holocaust in the Soviet Union: Studies and Sources on the Destruction of the Jews in the Nazi-occupied Territories of the USSR, 1941–45. Routledge, s.139–150.
  10. ^ Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m Loose, Ingo (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Josef Bühler. State secretary for the General Government. A behind-the-scenes perpetrator.». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 152–170. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.14. 
  12. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48, 62
  13. ^ Maher, T. V. (2010). Threat, resistance, and collective action: The cases of Sobibór, Treblinka, and Auschwitz. American Sociological Review, 75(2), 252-272.
  14. ^ Reed-Purvis, J. (2003). From" Mercy Death" to Genocide'. History Review, 45, 5-8.
  15. ^ Bruland (2008) s. 16
  16. ^ O'Neil, R. (1999). Bełżec: a reassessment of the number of victims. East European Jewish Affairs, 29(1-2), 85-118.
  17. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press. 
  18. ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  19. ^ a b Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.
  20. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  21. ^ Rozett & Spector (2013) s. 58-59
  22. ^ Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020. 
  23. ^ a b Mixon 2019, s. 53
  24. ^ Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. German Studies Review, 13(2), 269-283.
  25. ^ Rozett & Spector (2013) s. 47
  26. ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  27. ^ Browning, C. R. (2000). Nazi policy, Jewish workers, German killers. Cambridge University Press.
  28. ^ Browning, C. R. (1995). The path to genocide: Essays on launching the final solution. Cambridge University Press.
  29. ^ Longerich, P. (2001). Policy of Destruction: Nazi Anti-Jewish Policy and the Genesis of the Final Solution (Vol. 22). United States Holocaust Memorial Museum, Center for Advanced Holocaust Studies.
  30. ^ Fure, Odd-Bjørn (26. mai 2002). «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene | NNT». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn1504-3053-2002-02-01. Besøkt 6. januar 2022. 
  31. ^ a b c Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  32. ^ a b Reynolds 1961, s. 97-98
  33. ^ a b Kay, Alex J. (1. desember 2013). «Transition to Genocide, July 1941: Einsatzkommando 9 and the Annihilation of Soviet Jewry». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 411–442. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct048. Besøkt 18. november 2019. 
  34. ^ Mixon 2019, s. 40
  35. ^ Mixon 2019, s. 44
  36. ^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
  37. ^ a b c d Mason, Henry L. (1988). «Implementing the Final Solution: The Ordinary Regulating of the Extraordinary». World Politics. 4 (engelsk). 40: 542–569. ISSN 1086-3338. doi:10.2307/2010318. Besøkt 18. november 2019. 
  38. ^ Arad, Y. (2005). The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944). Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies, 54(1), 56-79.
  39. ^ Mason 1988, s. 552
  40. ^ Headland, R. (1992). Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941-1943. Fairleigh Dickinson Univ Press.
  41. ^ a b c Cowell, Alan (21. januar 1998). «Hitler's Genocide Order: 5 Days After Pearl Harbor?». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 5. mai 2019. 
  42. ^ Svarstad, Asbjørn (20. januar 1998). «Hitler ga ordren om drapene». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 5. mai 2019. 
  43. ^ Lower, W. (2005). Nazi empire-building and the Holocaust in Ukraine. Univ of North Carolina Press.
  44. ^ Kulka, Otto Dov (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Foreword». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: xi–xix. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.4. 
  45. ^ a b Moses, A. D. (1998). Structure and agency in the Holocaust: Daniel J. Goldhagen and his critics. History and Theory, 37(2), 194-219.
  46. ^ Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939. University of Illinois Press.
  47. ^ Mixon 2019, s. 39
  48. ^ McKale, D. M. (2011). Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth. Rowman & Littlefield Publishers.
  49. ^ Ascherson, Neal (22. mai 2004). «Observer review: The Origins of the Final Solution by Christopher Browning». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 17. november 2019. «Browning shows that this is wrong. The decisive impulse was not defeat but the euphoria of victory in Russia, in the summer of 1941. It was the sense that they were invincible which persuaded the Nazis that the genocide of Soviet Jews, which they were already carrying out, could be extended to the Jews of every nation they controlled.» 
  50. ^ Browning, Christopher R. (1994). «The Nazi Decision to Commit Mass Murder: Three Interpretations: The Euphoria of Victory and the Final Solution: Summer-Fall 1941». German Studies Review. 3. 17: 473–481. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431894. Besøkt 18. november 2019. 
  51. ^ Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»
  52. ^ Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218-242.
  53. ^ Snyder, Timothy (16. september 2015). «Hitler’s world may not be so far away | Timothy Snyder». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. mai 2019. «It was this double assault upon state institutions in the Baltic states and eastern Poland, at first by the Soviet Union and then by Nazi Germany, that created the special field of experimentation where ideas of a Final Solution became the practice of mass murder. The Germans found political allies among antisemites and people who wished to restore statehood or undo the humiliation of national defeat. They found pragmatic allies, and these were likely more numerous, among people who wished to shift the burden of their own prior collaboration with the Soviets upon the Jewish minority. The Germans also found that they themselves, far more than their leaders expected, were capable of shooting Jews in cold blood. Not only the Einsatzgruppen but German police and soldiers killed Jews in huge mass shootings over pits.» 
  54. ^ a b c d Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative significance of the Wannsee meeting is difficult to gauge.» 
  55. ^ a b c d e f g h i j Roseman, Mark (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Biographical approaches and the Wannsee Conference». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 21–39. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.7. 
  56. ^ a b c Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press. 
  57. ^ a b c Russell, Nestar (2018). Understanding Willing Participants, Volume 2. Springer. ISBN 978-3-319-97999-1. 
  58. ^ Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.
  59. ^ a b c Browning, Christopher R. (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreutzmüller, red. «Undersecretary Martin Luther». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 245–263. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.19. 
  60. ^ Mixon 2019, s. 45-47, 65
  61. ^ Mertens, Anne; Röbken, Heinke (2013). «Does a doctoral degree pay off? An empirical analysis of rates of return of German doctorate holders». Higher Education. 2. 66: 217–231. ISSN 0018-1560. Besøkt 6. januar 2022. 
  62. ^ Browning, Christopher R. (1977). «Unterstaatssekretaer Martin Luther and the Ribbentrop Foreign Office». Journal of Contemporary History. 2. 12: 313–344. ISSN 0022-0094. Besøkt 7. desember 2020. 
  63. ^ Hans-Christian Jasch og Christoph Kreutzmüller (2017). «Introduction. The Participants. The Men of the Wannsee Conference». I Kreutzmüller-Hughes, Charlotte og Jane Paulick. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books. s. 1–20. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.6. 
  64. ^ a b Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9. 
  65. ^ a b c d e Kreutzmüller, Christoph (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Erich Neumann». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 283–300. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.21. 
  66. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t «Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids». Der Spiegel (tysk). 20. januar 2017. ISSN 2195-1349. Besøkt 3. januar 2022. 
  67. ^ a b c d e f g h i j Mixon 2019, s. 45
  68. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.152), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
  69. ^ «The Holocaust in Bohemia and Moravia». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. «The partition of Czechoslovakia in 1938–1939 determined the fate of its Jews during World War II. After the breakup of Czechoslovakia, approximately 118,310 persons defined as Jews lived in the Protectorate of Bohemia and Moravia. Before 1941, approximately 26,000 Jews were able to emigrate.» 
  70. ^ Heinemann, Isabel (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Otto Hofmann, SS Race and Settlement Main Office: A Pragmatic Enforcer of Racial Policy?». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 75–94. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.10. 
  71. ^ a b c d Tuchel, Johannes (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Heinrich Müller. Reich Main Security Office. The Archetypal Desktop Perpetrator». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 111–132. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.12.  linjeskift-tegn i |tittel= på plass 17 (hjelp)
  72. ^ Stangneth, Bettina (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Otto Adolf Eichmann. Reich Main Security Office. The RSHA's "Jewish expert"». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 41–56. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.8. 
  73. ^ Mixon 2019, s. 45-47
  74. ^ «Wannsee Protocol». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. januar 2022. 
  75. ^ Geert Mak: Europa (s. 359), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  76. ^ George C. Browder (2013). «Hitler's Hangman: The Life of Heydrich, Robert Gerwarth». Holocaust and Genocide Studies. doi:10.1093/hgs/dct005. Besøkt 2. februar 2022. «Benefiting from several generations of distance, the availability of probably every surviving piece of relevant evidence, the scholarly syntheses that emerged from debates over the origins of the Holocaust, and the more recent, sophisticated insights from Taterforschung, Robert Gerwarth has given us what probably will be the definitive study of the man.» 
  77. ^ Capani, Jennifer B. (2018). An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling). New York: St. Johns University. 
  78. ^ Harris, W. (1963). Eichmann und Komplizen. By Robert M. W. Kempner. (Zurich: Europa Verlag, 1961. pp.452. Index.). American Journal of International Law, 57(2), 474-474. doi:10.2307/2196023
  79. ^ Program med innhold Besøkt 7. oktober 2012 "Ein Schauspiel von Paul Mommertz. | Inszenierung im Rahmen der Landesausstellung "Wert des Lebens"."
  80. ^ Paul Mommertz. «Werkeverzeichnis». www.paul-mommertz.de. Besøkt 4. januar 2022. 
  81. ^ «Only solution to evil is its annihilation - opinion». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2022. 
  82. ^ «The New Yorker Recommends: “Conspiracy,” a Withering Study of the Bureaucracy of the Holocaust». The New Yorker (engelsk). 22. august 2018. Besøkt 16. januar 2022. 
  83. ^ «- Det føles riktig og meningsfylt å dvele ved livets nattside», Fredrikstad Blad, 24. november 2011
  84. ^ «Krigskunst møter motstand i Tyskland», fra NRK 7. desember 2011

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]
  • Minnesmerket og undervisningsstedet Haus der Wannsee-Konferenz (Utgiver): Die Wannsee-Konferenz und der Völkermord an den europäischen Juden. Katalog over den faste utstillingen. Berlin 2006 ISBN 3-9808517-4-5 Engelsk versjon The Wannsee Conference and the Genocide of the European Jews ISBN 3-9808517-5-3
  • Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden. Inntatt i Krieg, Ernährung, Völkermord. Deutsche Vernichtungspolitik im Zweiten Weltkrieg S. 79–152. Pendo, Zürich & München 2001, ISBN 3-85842-404-8 (først i Werkstatt Geschichte H. 18, 6. Jg., November 1997), Rezension von Götz Aly
  • Michael Haupt: Das Haus der Wannsee-Konferenz. Von der Industriellenvilla zur Gedenkstätte. Paderborn: Bonifatius 2009, 200 S. mit 131 - Fotografier og dokumenter. ISBN 978-3-9813119-1-4.
  • Wolf Kaiser: Die Wannsee-Konferenz. SS-Führer und Ministerialbeamte im Einvernehmen über die Ermordung der europäischen Juden. in: Heiner Lichtenstein & Otto R. Romberg (Hrsg.): Täter – Opfer – Folgen. Der Holocaust in Geschichte und Gegenwart. 2. utgave, Bonn 1997, S. 24–37, ISBN 3-89331-257-9
  • Peter Longerich: Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden. Edition Hentrich, Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7
  • Peter Longerich: Politik der Vernichtung. Eine Gesamtdarstellung der nationalsozialistischen Judenverfolgung. München 1998, ISBN 3-492-03755-0 (Kapitel VI D)
  • Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
  • Kurt Pätzold og Erika Schwarz: Tagesordnung Judenmord. Die Wannsee-Konferenz am 20. Januar 1942, Metropol, Berlin 1998, ISBN 3-926893-12-5
  • Mark Roseman: Die Wannsee-Konferenz. Wie die NS-Bürokratie den Holocaust organisierte. Ullstein, München & Berlin 2002, ISBN 3-548-36403-9
  • Johannes Tuchel: Am Großen Wannsee 56–58. Von der Villa Minoux zum Haus der Wannsee-Konferenz (Reihe: Publikationen der Gedenkstätte „Haus der Wannsee-Konferenz“ Bd. 1), Edition Hentrich, Berlin 1992, ISBN 3-89468-026-1
  • Kreutzmüller-Hughes, Charlotte; Paulick, Jane; Jasch, Hans-Christian (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r. 
  • «Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids». Der Spiegel (tysk). 20. januar 2017. ISSN 2195-1349. Besøkt 3. januar 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]