Hopp til innhold

Hans-Wilhelm Steinfeld

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans-Wilhelm Steinfeld
Født29. mars 1951Rediger på Wikidata (74 år)
Bergen
BeskjeftigelseJournalist, historiker, skribent, reporter, korrespondent, radioprogramleder Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Bergen
SøskenDag Steinfeld[1]
Torill Steinfeld
NasjonalitetNorsk
UtmerkelserCappelenprisen (1990)
Årets Peer Gynt (1991)
Hans-Wilhelm Steinfeld på Commons

Hans-Wilhelm Steinfeld (født 1951) er en norsk journalist, historiker, forfatter og programleder. Hans spesialfelt er Russland, hvor han har vært korrespondent for NRK i fire omganger siden 1980, til sammen 18 år.

Som journalist er Hans-Wilhelm Steinfeld særlig kjent for å ha fått sentrale politiske aktører i tale og for sin dekning av internasjonale politiske hendelser. Særlig kjent er hans intervjuer med Mikhail Gorbatsjov, Boris Jeltsin og statsminister Nikolai Rysjkov i perioden 1991–1994.

Steinfeld er også kjent for å presentere bakgrunnsstoff for sin journalistiske dekning og trekke inn lengre historiske linjer. Som historiker har Hans-Wilhelm Steinfeld vært særlig opptatt av antisemittisme i et vidt perspektiv, og den faghistoriske debatten om marginalisering av nazismen.

Han har mottatt Litauens Medaljen for 13. januar for sitt journalistiske arbeid i forbindelse med det litauiske frihetsopprøret mot Sovjetunionen i Vilnius i 1991.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Steinfeld ble født 29. mars 1951 i Bergen, hvor han vokste opp i en familie med delvis jødisk bakgrunn, preget av erfaringene fra andre verdenskrig.[2]

Faren, Herman Steinfeld (1921–2006), var aktiv i motstandsbevegelsen Milorg under den tyske okkupasjonen.[3] Han ble arrestert i 1941 og utsatt for omfattende tortur av Gestapo, blant annet i Veiten og ved Ulven leir utenfor Bergen. Torturen førte til varige fysiske og psykiske skader, som også preget familielivet etter krigen.[4][5] Flere slektninger på farssiden ble drept i Holocaust, blant annet i utryddelsesleiren Auschwitz.[6][7]

Moren var Aagot Johanne Haaland (1921–2008).[2] Steinfeld er bror av Torill Steinfeld og Dag Steinfeld.[8][9]

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Steinfeld tok examen artium ved Bergen katedralskole i 1970. I 1977 ble han cand.philol. ved Universitetet i Bergen, med hovedoppgaven Bakgrunnen og forutsetningene for kollektiviseringen av det nordkaukasiske kornområdet i Sovjetunionen 1927–1930. Studiene omfattet russisk og samfunnskunnskap, og inkluderte studieopphold i Oxford og Moskva.[2]

I 1975 var Steinfeld i Kaukasus for å studere virkningen av kollektiviseringen av landbruket i Sovjetunionen. Han holdt på med sin hovedfagsoppgave i historie. Der fikk han møte partisjefen i Stavropol, Mikhail Gorbatsjov. Siden skulle de møtes igjen som henholdsvis NRK-korrespondent og sovjetisk statsleder.[10]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Han begynte i NRK i 1976 som reporter i Dagsrevyen, og var i perioden 1978–1979 nyhetsoppleser i samme program.[11]

Korrespondent i Moskva

[rediger | rediger kilde]

I 1980 fikk han sin første periode som korrespondent i Moskva som varte til 1984. I denne perioden fikk Steinfeld med seg slutten av Brezjnev-perioden, Andropovs tid og begynnelsen på Tsjernenkos korte periode som generalsekretær. Disse fire årene var preget av stadig økende spenning i den kalde krigen, med «dobbeltvedtaket» og den sovjetiske invasjonen i Afghanistan.[12]

De neste fire årene var Steinfeld utenriksreporter i Dagsrevyen med Øst-Europa som spesialitet.[11]

Andre periode som Moskva-korrespondent

[rediger | rediger kilde]

I 1988 startet Steinfeld sin andre periode som NRKs korrespondent i Moskva, som varte til 1994.[13]

I denne perioden rapporterte han om Gorbatsjovs glasnost-politikk og kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa, inkludert Berlinmurens fall og Tysklands gjenforening, og intervjuet blant annet Sovjetunionens statsminister Nikolaj Rysjkov høsten 1989, kort tid før murens fall. Intervjuet med Rysjkov ble sendt i Dagsrevyen og formidlet videre internasjonalt, og ble av Steinfeld senere beskrevet som et signal som bidro til å befeste oppfatningen i Øst-Europa av at Sovjetunionen ikke ville bruke militærmakt mot reformbevegelsene.[14]

Den 13. januar 1991 rapporterte Steinfeld for NRK fra Vilnius i Litauen under sammenstøtene mellom sovjetiske militærstyrker og sivile demonstranter som krevde litauisk uavhengighet.[11]

Under kuppforsøket i august 1991 ble Steinfelds intervju med Boris Jeltsin formidlet internasjonalt via Eurovisjonen og BBC. I intervjuet uttalte Jeltsin at kuppet trolig ville mislykkes. Sendingen ble i hemmelighet lyttet til av Mikhail Gorbatsjov mens han satt i husarrest på Krim, og fungerte dermed som en indirekte kommunikasjonslinje mellom de to under kuppet.[15][11]

Tilbake til Dagsrevyen og utstasjonering i Budapest

[rediger | rediger kilde]

I perioden 1994–1999 hadde Steinfeld ulike leder- og programlederroller i NRK. Han var blant annet programleder for Debatt 21 og senere programleder og medredaktør for Utenriksmagasinet på NRK1. I 1996–1997 var han assisterende nyhetssjef i Dagsrevyen, før han i 1998–1999 fungerte som nyhetsredaktør i NRK Fjernsynet og sjef for Dagsrevyen.[11][8]

I forbindelse med Kosovokrigen og NATOs militære intervensjon i Jugoslavia i 1999 var Steinfeld igjen utenriksreporter, denne gang stasjonert i Budapest i Ungarn.[16]

Moskva tredje periode og senere virke

[rediger | rediger kilde]

Steinfelds tredje periode som Moskva-korrespondent (2000–2003) omfattet dekning av gisseldramaet på Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, der tsjetsjenske separatister tok over 800 gisler under en forestilling. Steinfeld bidro i NRK med analyser av president Vladimir Putins håndtering av situasjonen og myndighetenes respons.[17]

I etterkant besøkte han en tsjetsjensk flyktningleir i Ingusjetia for å rapportere om Tsjetsjenia-konfliktens bakgrunn. Opptakene derfra ble sensurert av russiske sikkerhetsmyndigheter.[18][19]

Etter 2003 har han arbeidet i NRK Radio, blant annet som programleder i Dagsnytt 18 og i forskjellige funksjoner i utenriksredaksjonen, som reporter og utenriks jourhavende.[11] Steinfeld kommenterte også tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia i 2004 for NRK. Han og familien befant seg på ferie i Khao Lak i Thailand og var nær ved å bli rammet av tsunamien.[20][21]

I 2005 ble Steinfeld involvert i en offentlig kontrovers knyttet til uttalelser om antisemittisme i Polen. I en kommentar på NRK omtalte han polske nazister i den ukrainske byen Lviv under andre verdenskrig,[22] noe han senere fulgte opp med en lengre artikkel om antisemittisme som et problem i polsk historie.[23] Uttalelsene førte til sterke reaksjoner både i Norge og i Polen, inkludert kritikk fra polske myndigheter og medier.[24][25] Saken ble også behandlet av Pressens Faglige Utvalg, som rettet kritikk mot deler av fremstillingen.[26]

Moskva fjerde periode og avgang fra NRK

[rediger | rediger kilde]

Steinfelds fjerde periode som NRKs korrespondent i Moskva (2010–2014) omfattet dekning av de russiske valgene og protestene i 2011–2013,[27] Pussy Riot-saken i 2012,[28][29] Euromajdan og Russlands annektering av Krim i 2014.[30][31] Perioden ble avsluttet sommeren 2014, da det ble kjent at Steinfeld forlot NRK og tiltrådte en stilling i kommunikasjonsbyrået Corporate Communications.[32]

Samfunnsdebatt og historiker

[rediger | rediger kilde]

Ved siden av journalistikken har Steinfeld deltatt aktivt i offentlig samfunns- og idédebatt med utgangspunkt i historiske perspektiver. Med bakgrunn i historiefaglige studier og lang erfaring fra Øst-Europa og Russland har han særlig vært opptatt av antisemittisme, nazisme og fascisme, både som historisk fenomen og som et samtidsproblem.[4][33][34][35]

Steinfeldt har analysert hvordan nordisk utenriksjournalistikk har utviklet seg gjennom 1900-tallet, med særlig vekt på korrespondentrollen og hvordan internasjonale konflikter og maktforhold har blitt formidlet til et nordisk publikum.[36]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.ba.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c «Hans-Wilhelm Steinfeld». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  3. ^ Johansen, Ingrid; Mikalsen (foto), Helge (7. oktober 2022). «Steinfeld om den dramatiske familiehistorien: - Ble overvåket av far». VG (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  4. ^ a b Steinfeld, Hans-Wilhelm (12. april 2018). «Nei, vi er ikke Quislings barn». Aftenposten (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  5. ^ «– Min far ble brutalt torturert». Dagbladet (på norsk). 9. november 2015. Besøkt 4. januar 2026. 
  6. ^ «– Jeg frykter fascismens fremvekst». Bergensmagasinet (på norsk). 22. desember 2022. Besøkt 4. januar 2026. 
  7. ^ «Steinfelds brutale oppgjør». www.vg.no. 1. august 2016. 
  8. ^ a b «En kald kriger vender hjem». www.bt.no. 13. juni 2014. Besøkt 4. januar 2026. 
  9. ^ Bjørklund, Marte (12. mars 2005). «Mannen bak mytene». Bergensavisen (på norsk). 
  10. ^ Teigen, Espen (1. mars 2020). «Hans-Wilhelm Steinfeld (68) avslører sitt livs største tabbe». Bergensavisen (på norsk). Besøkt 6. januar 2026. 
  11. ^ a b c d e f Bastiansen, Henrik G. (12. august 2025). «Hans-Wilhelm Steinfeld». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  12. ^ Steinfeld, Hans-Wilhelm (28. juni 2014). «Steinfelds siste korrespondentbrev». NRK. Besøkt 4. januar 2026. 
  13. ^ a b c d Holen, Øyvind (25. mars 2025). «Hans-Wilhelm Steinfeld». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  14. ^ Elster, Kristian (9. november 2014). «Hadde orkesterplass til murens fall». NRK. Besøkt 4. januar 2026. 
  15. ^ «Kuppet i Kreml». Dagbladet. 17. august 2016. Besøkt 4. januar 2026. 
  16. ^ NRK (18. januar 2002). «Hans-Wilhelm Steinfeld». NRK. Besøkt 4. januar 2026. 
  17. ^ «Gisler rømte fra teater». NRK Urix. 24. oktober 2002. Besøkt 4. januar 2026. 
  18. ^ Tsjetsjenske separatister (på norsk). Internasjonal Politikk. 18. februar 2016. 
  19. ^ Mossin, Bjørn Åge (22. november 2002). «Protesterer mot behandlingen av Steinfeld». www.journalisten.no. Besøkt 4. januar 2026. 
  20. ^ NRK (13. januar 2005). «Steinfeld om flodbølgekatastrofen». NRK. Besøkt 4. januar 2026. 
  21. ^ SCANPIX, Foto: (26. desember 2004). «Steinfeld løp for livet». www.aftenposten.no. Besøkt 4. januar 2026. 
  22. ^ NRK (16. mars 2005). «NRK, Steinfeld og Polen». NRK. Besøkt 14. januar 2026. 
  23. ^ NRK (12. januar 2005). «Jødehatet, sort flekk i polsk historie». NRK. Besøkt 14. januar 2026. 
  24. ^ «Steinfeld refses av polsk UD». VG. Besøkt 4. januar 2026. 
  25. ^ «Polakkene sure på Steinfeld». Journalisten.no. Besøkt 4. januar 2026. 
  26. ^ «Steinfeld med sviende PFU-kritikk». Journalisten.no. Besøkt 4. januar 2026. 
  27. ^ «Hans Wilhelm Steinfeld fra Moskva». NRK. 4. mars 2012. Besøkt 4. januar 2026. 
  28. ^ Steinfeld, Hans-Wilhelm (6. oktober 2012). «Russlands nye samfunnstenkning». NRK. Besøkt 4. januar 2026. 
  29. ^ Debatt, V. G. (7. mars 2017). «Kremls TV-konge». VG (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  30. ^ Steinfeld, Hans-Wilhelm (15. mars 2014). «Russere strømmer til Krim». NRK. Besøkt 4. januar 2026. 
  31. ^ «Steinfeld snakker om konflikten i Ukraina». NRK. 22. desember 2014. Besøkt 4. januar 2026. 
  32. ^ «Hans-Wilhelm Steinfeld slutter i NRK». VG. 7. juli 2014. Besøkt 4. januar 2026. 
  33. ^ «– Jeg frykter fascismens fremvekst». Bergensmagasinet (på norsk). 22. desember 2022. Besøkt 4. januar 2026. 
  34. ^ Røsvik, Eirik (31. juli 2016). «Steinfelds brutale oppgjør». VG (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  35. ^ NRK (15. april 2002). «Angrep på jøder i Kiev». NRK. Besøkt 4. januar 2026. 
  36. ^ Hans-Wilhelm Steinfeld (2022). «Kampen for sannheten» (PDF). Mediehistorisk tidskrift. Besøkt 4. januar 2026. 
  37. ^ Iversen, Vidar (25. november 2024). «Cappelenprisen». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 4. januar 2026. 
  38. ^ «Hans-Wilhelm Steinfeld». Bergen Nasjonale Opera. Besøkt 4. januar 2026. 
  39. ^ «Lietuvos Respublikos Prezidentas. Ordinai -». adamkus.president.lt. Besøkt 4. januar 2026. 
  40. ^ «Steinfeld blir æresalumn ved UiB». www.bt.no. 8. september 2015. Besøkt 4. januar 2026. 
  41. ^ Gans Vilgelm Sjteinfeld
  42. ^ Sjutkin, G.V. (1987). Le, kamerat. Oslo: Cappelen. ISBN 8202112206. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  NRKs korrespondent i Moskva
1980–1984 		Etterfølger
Forgjenger  NRKs korrespondent i Moskva
1988–1993 		Etterfølger
Forgjenger  NRKs korrespondent i Moskva
2000–2003 		Etterfølger
Forgjenger  NRKs korrespondent i Moskva
2010–2014 		Etterfølger
Forrige mottaker:
Vigdis Hjorth 		Vinner av Cappelenprisen
delt med Kjell Arild Pollestad
 Neste mottaker:
Paal-Helge Haugen

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans-Wilhelm_Steinfeld&oldid=25574098»