Eugen Keil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eugen Keil
Født4. juni 1907
Borsod Abauj Zemplen Fylke
Død1984
Beskjeftigelse Klokkemaker

Eugen (Jenö) Keil også kjent som Eugen Steinwall (født 4. juni 1907[1] i Szikszó, Borsod-Abaúj-Zemplén-fylket, Ungarn,[2] død 1984 i Norge) var en norsk urmaker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han kom fra landsbyen Szikszò nord i Ungarn og flyttet på 1920 tallet til Tyskland og gikk i urmakerlære i Hamburg. Familien flyktet til Danmark i 1935. Med hjelp fra norske venner kom de inn i Norge i 1936.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Keil ble internert 26. oktober 1942 i den store aksjonen mot mannlige jøder. Han satt på Berg fangeleir til april 1943 da han ble overført til Grini. Han ble deportert med MS «Monte Rosa» i slutten av juni 1943, og havnet da i et Gestapo-fengsel i Berlin før han kom til Auschwitz og fikk fangenummer 67234.[2] Etter noen uker i Auschwitz ble han sendt til Sachsenhausen for å reparere klokker tatt fra døde fanger. På slutten av krigen fikk de det bedre da det kom Røde Kors-pakker til Sachsenhausen. Keil ble med de hvite bussene 21. april 1945.[3]

Ifølge Mendelsohn var Keil i Sachsenhausen helt til 28. mai 1945. Keil var gift med en «arisk» kvinne.[4]

Fanger ved porten til Sachsenhausen

I Sachsenhausen møtte han Odd Nansen og Keil var da den første som informerte Nansen om de norske jødenes skjebne.[2] Ifølge Nansens dagbok mente Keil at av 1200 norske jøder var bare 25 i live (11. november 1943). Keil fortalte for Nansen hvordan fanger, både jøder og ikke-jødiske polakker, ble drept med gass. Han anslo at tre-fire millioner jøder var drept slik i Auschwitz og Lublin, og kanskje like mange polakker samt flere hundretusen ukrainere og russere.

Ifølge Nansen var det urmakerhåndverket som reddet Keil. Nansen ga Keils navn og fangenummer til svenskene i håp om at de skulle få ham med i de hvite bussene.[5]

Han ble med de hvite bussene etter norske fanger hadde fjernet hans jødiske identitet fra fangeregisteret.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Hans hustru og barn bodde på Hønefoss hele krigen.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  2. ^ a b c d Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.127.
  3. ^ Rønniksen: Eugen Keil, den jødiske urmakeren på Hønefoss, Terra Buskerud/Historieboka, publisert 28.10.2008.
  4. ^ Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (bind 2, s.153). Universitetsforlaget, 1987.
  5. ^ Nansen, Odd: Fra 22. august 1943 til 28. april 1945. Oslo: Dreyer, 1946.