Eugen Keil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eugen Keil
Født4. juni 1907Rediger på Wikidata
Borsod-Abaúj-Zemplén
Død1984Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseKlokkemaker Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Eugen (Jenö) Keil også kjent som Eugen Steinwall (født 4. juni 1907[1] i Szikszó, Borsod-Abaúj-Zemplén-fylket, Ungarn,[2] død 1984 i Norge) var en norsk urmaker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han kom fra landsbyen Szikszò nord i Ungarn og flyttet på 1920 tallet til Tyskland og gikk i urmakerlære i Hamburg. Familien flyktet til Danmark i 1935. Med hjelp fra norske venner kom de inn i Norge i 1936.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Keil ble internert 26. oktober 1942 i den store aksjonen mot mannlige jøder. Han satt på Berg fangeleir til april 1943 da han ble overført til Grini. Han ble deportert med MS «Monte Rosa» i slutten av juni 1943, og havnet da i et Gestapo-fengsel i Berlin før han kom til Auschwitz og fikk fangenummer 67234.[2] Etter noen uker i Auschwitz ble han sendt til Sachsenhausen for å reparere klokker tatt fra døde fanger. På slutten av krigen fikk de det bedre da det kom Røde Kors-pakker til Sachsenhausen. Keil ble med de hvite bussene 21. april 1945.[3]

Ifølge Mendelsohn var Keil i Sachsenhausen helt til 28. mai 1945. Keil var gift med en «arisk» kvinne.[4]

Fanger ved porten til Sachsenhausen

I Sachsenhausen møtte han Odd Nansen og Keil var da den første som informerte Nansen om de norske jødenes skjebne.[2] Ifølge Nansens dagbok mente Keil at av 1200 norske jøder var bare 25 i live (11. november 1943). Keil fortalte for Nansen hvordan fanger, både jøder og ikke-jødiske polakker, ble drept med gass. Han anslo at tre-fire millioner jøder var drept slik i Auschwitz og Lublin, og kanskje like mange polakker samt flere hundretusen ukrainere og russere.

Ifølge Nansen var det urmakerhåndverket som reddet Keil. Nansen ga Keils navn og fangenummer til svenskene i håp om at de skulle få ham med i de hvite bussene.[5]

Han ble med de hvite bussene etter norske fanger hadde fjernet hans jødiske identitet fra fangeregisteret.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Hans hustru og barn bodde på Hønefoss hele krigen.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  2. ^ a b c d Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.127.
  3. ^ Rønniksen: Eugen Keil, den jødiske urmakeren på Hønefoss Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., Terra Buskerud/Historieboka, publisert 28.10.2008.
  4. ^ Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (bind 2, s.153). Universitetsforlaget, 1987.
  5. ^ Nansen, Odd: Fra 22. august 1943 til 28. april 1945. Oslo: Dreyer, 1946.