Bjørn Østring
| Bjørn Østring | |||
|---|---|---|---|
| Født | 23. sep. 1917 Gjøvik | ||
| Død | 27. nov. 2012 (95 år) Bærum | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, frontkjemper |
||
| Parti | Nasjonal Samling (1935–1945) |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Medlem av | NS Ungdomsfylking |
||
| Utmerkelser | Jernkorset av 2. klasse, Østfrontmedaljen, Frontkjempermerket |
||
| Militær grad | Untersturmführer | ||
| Enhet | Waffen-SS | ||
| Deltok i | Andre verdenskrig | ||
.jpg)
Bjørn Østring (født 23. september 1917 på Gjøvik, død 27. november 2012) var en norsk NS-politiker og frontkjemper på Østfronten. Han var også leder av NS Ungdomsfylking.
NS-medlemskap[rediger | rediger kilde]
Østring ble medlem av NS' ungdomsfylking (NSUF) i 1933, og han delte ut bladet NS på Gjøvik på 17. mai 1933[2]. Han ble medlem i NS i 1935, og deltok på flere av NS Arbeidstjenestes prosjekter før krigen. Han ble landsleder for NSUF i 1940 og sluttet seg til Den norske legion da den ble opprettet sommeren 1941.
Frontkjemper[rediger | rediger kilde]
Østring meldte seg snart frivillig som frontkjemper på Østfronten. Den norske legion, som av tyskerne ble kalt Freiwilligen-Legion Norwegen og var en avdeling innen Waffen-SS med norske soldater. De var opprinnelig forespeilet å bli satt inn i Finland, men ble sendt til kampene ved Leningrad i Sovjetunionen. Østring var troppssjef i legionen og hadde opprinnelig graden Legions-Hauptscharführer (også kalt oversersjant), men ble utnevnt til SS-Untersturmführer der Reserve i 1942 da han returnerte til Norge.
Han ble tildelt Jernkorset av 2. klasse, Østfrontmedaljen og Frontkjempermerket for sin krigsinnsats. Da han kom tilbake til Norge i 1942, fikk han en leilighet i Dunkers gate 4b som var tatt fra den unge jødiske familien Laskov. Østring ble etter hvert med i en spesiell vaktstyrke som fikk det norrøne navnet Gjestene, i samarbeid med Førergarden som voktet NS-føreren Vidkun Quislings bolig Gimle (opprinnelig kalt Villa Grande) i Oslo. I tillegg var han ungdomsleder i FO 2 Stor-Oslo. Fra 1944 ble han sjef for vaktstyrken Gjestene og fikk blant annet et tillitsfullt forhold til Maria Quisling.
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Bjørn Østring ble dømt til sju års fengsel i landssvikoppgjøret etter krigen. Han ble benådet i 1949, tok svennebrev som maler og arbeidet siden i dette faget. I tida etter krigen var Østring talsmann for frontkjemper- og NS-miljøet og bygde opp et rikholdig arkiv over NS-historien. Store deler av disse samlingene er overført til Riksarkivet.[3]
I 2005 skrev Aftenposten at Østring «har i flere tiår vært kontaktperson mellom det tidligere NS-miljøet og forfattere og forskere».[4] Han var blant frontkjemperne og «gammelnazistene» som oftest ble intervjuet av norske medier.
Han er omtalt i flere bøker, blant annet i Lars Borgersruds bok Unngå å irritere fienden (1981),[5] Per Hansson og Jan O. Jensens Den farlige våren (1983),[6] og Chr. Christensens Den andre siden (1988).[7] I Christensens bok er Østring omtalt som Knut Knutsen.
I 1972 kom han i kontakt med Milorgmannen Svein Blindheim fra Kompani Linge. De ble senere naboer på Høvik utenfor Oslo. Journalisten Arvid Bryne brukte dette som bakteppe da han i 2007 utgav boka Vi sloss for Norge. Der intervjuet han Østring og Blindheim om deres roller som fiender under krigen og seinere forsonende krigsveteraner.[8] Det vakte en viss debatt at forfatteren omtalte Østring som krigshelt i boken.[9][10][11]
«Er det noe du beklager?» spør Arvid Bryne i boken. Bjørn Østring svarer:
«Nei, jeg er stolt av min egen innsats under og etter krigen. Jeg føler ingen trang til å angre på noe som helst. Jeg tror ikke jeg har gjort noe som er galt etter mine begreper. Jeg har spilt og spiller fortsatt med åpne kort. Jeg har fortalt og forteller gjerne om om det jeg har vært med på.»[12]
Østring uttrykte i flere sammenhenger, blant annet i radiointervjuet «Vidkun Quisling – edleste mennesket jeg har kjent» som ble sendt i NRK i 2006, sin livslange beundring for Vidkun Quisling.
Østring var gift med Anne Eline Christie (1921-1962) som i 1943 spilte i den nasjonalsosialistiske filmen Unge viljer.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Svein Blindheim: Nordmenn under Hitlers fane : dei norske frontkjemparane (1977)
- ^ Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 459. ISBN 8202141389.
- ^ «NS-mannen og straffen — Video — NRK Skole». www.nrk.no. Besøkt 7. desember 2015.
- ^ «Livvaktsjefen: Quisling ville ha fredelig slutt på krigen.». Aftenposten. Besøkt 7. desember 2015.
- ^ Borgersrud, Lars (1949-) (1981). "Unngå å irritere fienden -": krigen i Norge 1940 : eventyr og virkelighet. Oslo: Oktober. ISBN 8270942502.
- ^ Hansson, Per (1922-1982) (1983). Den farlige våren. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205130078.
- ^ Christensen, Christian (1922-1994) (1988). Den andre siden. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202112281.
- ^ Bryne, Arvid (1938-) (2008). Vi sloss for Norge: frontkjemper og motstandsmann : fiender i krig, venner i fred. [Oslo]: Cappelen. ISBN 9788202282882.
- ^ «Krigen mot forsoning». Aftenposten. Besøkt 7. desember 2015.
- ^ «– Ei grenselaus skjønnmaling». Klassekampen. Besøkt 7. desember 2015.
- ^ «Ei bok å bli støtt av - Litteratur - Dagbladet.no». www.dagbladet.no. Besøkt 7. desember 2015.
- ^ Bryne, Arvid (1938-) (2008). Vi sloss for Norge: frontkjemper og motstandsmann : fiender i krig, venner i fred. [Oslo]: Cappelen. s. 157. ISBN 9788202282882.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- «Livvaktsjefen: Quisling ville ha fredelig slutt på krigen.». Aftenposten. Besøkt 7. desember 2015. Østring om livvaktarbeidet ved Gimle
- Einar Johannes Rustad (26. september 1948). «Gjelder landssviksak mot Bjørn Østring» (PDF). Trondheim.
- «- Historien er aldri svart-hvitt». Aftenposten. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Besøkt 7. desember 2015. Om Arvid Brynes intervjubok Vi sloss for Norge'