Dødsmarsjene (andre verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dødsmarsjene var en omfattende forflytning over lange avstander av fanger mellom tyske konsentrasjonsleirer og andre steder mot slutten av andre verdenskrig i Europa.

Dødsmarsjene omfattet over 700 000 personer og medførte at rundt 250 000 døde av sult, frost og mishandling eller ved at de ble massakrert. De største dødsmarsjene var fra Stutthof og Auschwitz samt Dachau, Mauthausen og Dora-Mittelbau. I tillegg var det dødsmarsjer fra hundrevis av mindre leirer.[1][2]

Transportene gikk med tog og til fots der tog ikke var tilgjengelig.[1][2] I noen tilfeller ble de internerte myrdet få dager eller timer før allierte soldatene kom frem, blant annet i Gardelegen, Celle og Palmnicken. Dødsmarsjene fungerte til dels som siste fase av holocaust ved at en stor del av ofrene var jøder internert i utryddelsesleirer.[3]

Amerikanske soldater tvinger sivile i Sudetenland til å se jødiske kvinner som sultet i hjel under dødsmarsj fra Helmbrechts konsentrasjonsleir (underleir av Flossenbürg konsentrasjonsleir) til Volary i Böhmerwald. Foto 11. mai 1945.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Se også: Holocaust

I løpet av andre verdenskrig var det i Tyskland og okkuperte områder bygget opp et vidstrakt nettverk av konsentrasjonsleirer med underleirer knyttet blant annet til fabrikker. Et lite antall av disse var rene utryddelsesleirer.[4]

Mens deportasjon av og drap på jødiske ungarere pågikk for fullt i juni 1944 planla nazistene evakuering av leirer som snart ville havne på frontlinjen. Sommeren 1944 gjennomførte sovjetiske styrker en stor offensiv i Hviterussland der Armégruppe sentrum ble påført store tap. Kort etter offensiven i Hviterussland ga SS-sjef Heinrich Himmler ordre om at fanger i konsentrasjonsleirer i utkanten skulle fordrives til det indre av riket. Sovjetiske styrker inntok Majdanek intakt 23. juli 1944 etter at det tyske mannskapet hadde forlatt leiren i all hast uten å avvikle leiren fullstendig.[5][6][7]

Evakueringen av konsentrasjonsleirene hadde flere formål: SS ville ikke det skulle være fanger som kunne vitne for de allierte; SS antok at det var bruk for fangene som arbeidskaft i krigsinnsatsen; og noen SS-ledere (inkludert Himmler selv) trodde at de kunne bruke fanger som forhandlingskort, særlig med tanke på separat fred med de vest-allierte.[8] Noen steder ble internerte myrdet få dager eller timer før allierte soldater kom frem, blant annet i i Klooga og Blechhammer (en underleir til Auschwitz).[3]

Dødsmarsjene[rediger | rediger kilde]

Dødstoget fra Buchenwald til Dachau. Fotografert av Paul Richard Averitt straks etter at leiren bli frigjort, 29. april 1945.[9] Fotografen Lee Miller kom dagen etter og hennes fotografier ble publisert i Vogue'.[10]

De mest omfattende evakueringene, kjent som dødsmarsjene, begynte i januar 1945. Fangene ble fraktet delvis med båt eller jernbane, men på enkelte strekninger ble de tvunget til gå til fots. Titusenvis døde underveis av utmattelse, mangel på mat og drikke, eller kulde, mange ble skutt og drept fordi de ikke klarte å holde tempoet eller fordi de forsøkte å stikke av. Noen fanger ble skutt og drept før marsjen begynte fordi de var antatt å være for svake. Et fåtall klarte å stikke seg unna og ble tatt vare på av lokalbefolkningen. Jødiske og ikke-jødiske fanger ble utsatt for samme brutale behandling. De overlevende havnet i leirer inne i selve Tyskland, der tanken var at de skulle bidra med arbeidskraft i den tyske krigsindustrien, noen ble senere sendt ut på nye dødsmarsjer til andre leirer. Leirene i Tyskland var stort sett svært overfylte og det var svært trangt om mat og husly.[11]

Minnesmerke i Karlsfeld (i Bayern) over dødsmarsjen fra Dachau konsentrasjonsleir

I januar 1945 var det ifølge nazistenes egne registre 714 000 internerte i konsentrasjonsleirer på tyskkontrollert område. Rundt 250 000 av disse døde før Tyskland kapitulerte tidlig mai 1945 – av sult og frost eller de ble massakrert av vakter og lokalbefolkning. Noen ble drept med gass i de nye gasskamrene i Stutthof, Ravensbrück og Dachau. Dødsraten var på rundt 35 % ifølge den israelske historikeren Daniel Blatman, som har skrevet standardverket om dødsmarsjene. For noen dødsmarsjer overlevde bare 20 %, for andre 80 %.[4][2]

Dødsmarsjene omfattet evakuering av flere typer leirer og de fleste ofrene var ikke jødiske, men var for en stor del krigsfanger og utenlandske tvangsarbeidere. Jødene fikk verre behandling under dødsmarsjene enn andre fanger, men fangene ble ofte kollektivt omtalt som jøder (noe som i sin tur førte til mer brutal behandling). Evakueringen fra leirene ble fortrinnsvis gjort med tog. Fangene ble sendt til fots der manglet jernbaneforbindelse eller når det var knapphet på togmateriell.[12]

Massakrene på fangene i dødsmarsjene var til dels motivert av forestilling om behov for å beskytte lokalbefolkningen mot hordene som i propaganda og i rykter ble fremstilt som farlige (mord, voldtekt og ran ble nevnt). Etter at fangene hadde forlatt leirene hadde ikke SS lenger full kontroll, slik at vanlige soldater (fra Wehrmacht), lokalt politi, Hitlerjugend og særlig Volkssturm deltok i massakrer på de marsjerende.[12] Lokalbefolkningen, inkludert kvinner, medvirket i flere tilfeller ved massakrene.[4]

I 1944–1945 var holocaust allment kjent, mens dødsmarsjene fikk liten oppmerksomhet i de frie landene – fokus var mest på forflytning av allierte krigsfanger vestover. Parallelt med dødsmarsjene flyktet hundretusenvis av tyske borgere eller etniske tyskere vestover av frykt for den fremrykkende røde hær. I alt ble det gjennomført 110 dødsmarsjer. De første evakueringene foregikk sommeren 1944 fra de baltiske landene og det østlige Polen, den andre fasen var evakueringen av de store leirene i Polen i januar 1945 og til slutt fra mars 1945 dødsmarsjer innenfor selve Tyskland.[13]

Massakren ved Gardelegen[rediger | rediger kilde]

Amerikanske soldater med resultatet av massakren i Gardelegen 13. april 1945 der rundt 1 000 fanger ble brent inn i en låve.
Foto: Charles Overstreet

I april 1945 var flere dødsmarsjer nesten helt omringet av amerikanske styrker som rykket frem sentralt i Tyskland ved den lille byen Gardelegen (i distriktet Altmarkkreis Salzwedel mellom Berlin og Hannover). Fangene var fra blant annet Mittelbau-Dora og toget stanset i nærheten av Gardelegen fordi jernbanelinjen lenger fremme var bombet. På grunn av det store antallet fanger rekrutterte SS mannskap fra Wehrmacht, Volksturm, Hitlerjugend, brannvesenet og andre lokale organisasjoner til vakthold. Noen timer før de amerikanske styrker (102. infanteridivisjon) kom frem ble over 1 000 fanger stuet inn i en stor låve hvorpå bygningen ble påtent. De som forsøkte å unnslipp ilden ble skutt av vaktene og lik hopet seg seg opp foran dørene. Dagen etter ville SS og de lokale medhjelperne brenne likene og drepe eventuelle overlevende, men amerikanske styrker avanserte så raskt at de ikke rakk å skjule bevisene som snart ble oppdaget av amerikanerne. Noen få hadde overlevd og ble avhørt av amerikanerne. Den amerikanske hæren fotograferte resultatet av massakren og 19. april 1945 ble hendelsen omtalt i New York Times og Washington Post.[4][14]

De amerikanske soldatene sørget for 200–300 menn fra byen Gardelegen gravla de døde og et lite minnesmerke ble satt opp.[4][14] Vel 20 personer overlevde massakren. SS-offiser Erhard Brauny ble i Dachau-Dora-prosessen dømt til livsvarig fengsel; en overlevende fra Gardelegen var viktig vitne i saken mot Brauny.[15] Gerhard Thiele, Kreisleiter i Gardelegen, var en av lederne for massakren; han unnslapp rettsoppgjør. Detaljer om brenningen av låven er også kjent fra tre franske overlevende.[16]

Vurderinger[rediger | rediger kilde]

Gravlund i landsbyen Nawczi Pommerske voivodskap (nord i Polen), med ofrene for dødsmarsj fra Stutthof.

Ifølge Daniel Goldhagen forekom det at vaktene massakrerte jødiske fanger mot slutten av krigen også etter at Himmler hadde gitt ordre om at jødene skulle behandles godt.[17] Historikeren Ruth Birn skriver at det var stor variasjon i hvordan vaktene behandlet fangene i dødsmarsjene, fra ekstrem grusomhet til omsorg. Det forekom også at den tyske lokalbefolkningen hjalp fangene med mat og husly.[18]

Daniel Blatman skriver at SS-ledelsen med Himmler på toppen var ansvarlige ved at de ga ordre om evakueringen. Underordnede arbeidet deretter nokså selvstendig under kaotiske forhold på grunnlag av tvetydige og til dels ufullstendige ordrer. Himmler la til grunn at det ikke skulle være fanger eller tvangsarbeidere igjen i leirene når de allierte kom frem. Himmler nevnte ikke henrettelser som metode for fullføre dette oppdraget.[12]

I krigens siste fase ga Himmler ordre om å behandle jødene humant som et forsøk på pynte på naziregimets fasade. Det var trolig ikke planen å drepe jødene som ble sendt ut på veien; i begynnelsen ble de trolig ansett som arbeidsføre og sterke nok til å overleve marsjen (de svakeste ble drept eller etterlatt levende blant annet i Auschwitz).[12] Initiativ fra lokale myndigheter (i fravær av klare instrukser fra Berlin) endte oftest med drap. SS i Berlin utstedte ikke noe generelt direktiv om evakuering før i april 1945.[4]

Blatman tar i sin analyse utgangspunkt i både Christopher Brownings Ordinary Men og Goldhagens Hitler’s Willing Executioners. Blatman konkluderer med at både gruppepress og ideologi spilte en rolle for vanlige folks medvirkning til massakrene. Blatman tror at mange var blitt avstumpet og likegyldige til vold etter år med krig, og ikke lenger skjelnet mellom mord og legitimt drap – noe som ble forsterket eller bekreftet av propaganda som la til grunn at alle ikke-tyske var fiender.[12] Goldhagen anser dødsmarsjene som siste ledd i holocaust (forsøket på å utrydde de europeiske jødene). Blatman er uenig med Goldhagen blant annet fordi dødsmarsjene omfattet alle slags grupper (tvangsarbeidere, sigøynere, politiske fanger, krigsfanger), hvorav jødiske fanger ikke var i flertall.[4] Blatman viser til at leirsystemet gikk i oppløsning og kommandolinjene brøt sammen. Vaktene fryktet å bli tatt av fiendtlige styrker og jaget på fangene og nølte ikke med å skyte de som ble hengende etter. Allierte flyangrep ødela veier og medvirket til at marsjene ble spredt. En del ledere på høyere nivå stakk av og overlot tilsyn og beslutninger til forvirrede underordnete vakter. Noen medvirket til massakrer av sinne og frustrasjon over nederlaget, andre ut fra en forestilling om å måtte beskytte familie og lokalsamfunn mot hordene av «undermennesker», en forestilling som dels sprang ut av anti-semittisme, selv om jødene til dels var i mindretall i noen av marsjene.[3]

For ettertiden er viktige spørsmål blant annet hvorfor leirer ble evakuert på et tidspunkt der nesten hele Tyskland var invadert av de allierte og det knapt var noe sted å dra, og hvorfor massakrer på forsvarsløse (som den i Gardelegen 13. april 1945) ble utført. I noen leirer ble svak og døde fanger etterlatt og det er derfor uklart om evakueringen ble gjort for å skjule spor etter forbrytelsene. Et motiv kan i stedet ha vært å beholde tvangsarbeiderne så lenge som mulig. Et annet motiv kan ha vært en ideologisk basert motvilje mot å slippe fri fangene og forestilling om at løslatte fanger ville plyndre byer og hevne seg på befolkningen: Da det ikke lenger var noe sted å gjøre av fangene kan massedrap ha fremstått som en løsning.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Death Marches». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 12. mars 2022. 
  2. ^ a b c Blatman, D. (2009). The death marches and the final phase of Nazi genocide. In Concentration Camps in Nazi Germany, edited by Nikolaus Wachsmann & Jane Caplan (pp. 179–197). Routledge.
  3. ^ a b c Kassow, Samuel (juli 2012). «Book Review: The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide By Daniel Blatman». War in History. 3. 19: 414–416. ISSN 0968-3445. doi:10.1177/0968344512442034h. Besøkt 31. mars 2022. 
  4. ^ a b c d e f g h Wagner, JC (2013). «The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide, by Daniel Blatman». The English Historical Review. doi:10.1093/ehr/cet054. Besøkt 12. mars 2022. 
  5. ^ Rozett & Spector (2013) s. 70–71.
  6. ^ «Death Marches». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 12. mars 2022. 
  7. ^ «Lublin/Majdanek Concentration Camp: Conditions». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 12. mars 2022. 
  8. ^ «Death Marches». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 12. mars 2022. 
  9. ^ «Corpses in a death train in Dachau. – Collections Search – United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 12. mars 2022. 
  10. ^ Sliwinski, S. (2010). Visual Testimony: Lee Miller’s Dachau. Journal of Visual Culture, 9(3), 389–408.
  11. ^ Rozett & Spector (2013) s. 70–71.
  12. ^ a b c d e Lumans, Valdis O (2013). «Daniel Blatman, The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide». European History Quarterly. 1. 43: 121–124. ISSN 0265-6914. doi:10.1177/0265691412469497b. Besøkt 12. mars 2022. 
  13. ^ Blatman, Daniel: The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide. Cambridge, Massachusettes: Harvard University Press. 2011
  14. ^ a b «Gardelegen». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 12. mars 2022. 
  15. ^ Megargee, G. P. (Ed.). (2009). The United States Holocaust Memorial Museum encyclopedia of camps and ghettos, 1933–1945, Volume I. Indiana University Press, s. 998.
  16. ^ Sellier, A. (2003). A History of the Dora Camp: The Untold Story of the Nazi Slave Labor Camp That Secretly Manufactured V-2 Rockets. Rowman & Littlfield/Ivan R. Dee.
  17. ^ Goldhagen, D. J., & Wohlgelernter, M. (1997). Hitler’s willing executioners. Society, 34(2), 32–37.
  18. ^ Birn, R. B. (1997). Revising the Holocaust. The Historical Journal, 40(1), 195–215. «When compared with investigations of other death marches, one finds that the range of behaviour patterns is much wider than that suggested by Goldhagen. One can find examples for almost any attitude on the part of the guards, ranging from extreme cruelty to what might be considered its opposite, and, also to some degree, of the two attitudes co-existing. On an individual basis, guards behaved quite differently from each other, reflecting their own degree of identification with camp behaviour. This is reported to be the case in the Helmbrechts march, although Goldhagen does not mention it. The same diversity of behaviour can be observed in the civilian population. In the Helmbrechts march, the German population seems to have been supportive of the victims, offering food and shelter, but all succour was disallowed and thwarted by the guards. One also finds entirely different behaviour, like the sudden outbursts of animosity and violence towards the miserable marchers, who were already in an desolate condition.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Daniel Blatman (2011): The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide (oversatt fra hebraisk), Belknap Press/Harvard University Press. ISBN 9780674725980
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dødsmarsjene_(andre_verdenskrig)&oldid=24281047»