Flukten fra Oslo etter 9. april 1940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kampene i Sør-Norge. Kongen og regjeringen flyktet nordover langs omtrent samme rute som de tyske styrkene rykket frem. Kongen og regjeringen forlot Sør-Norge via Åndalsnes og Mørekysten som forble fritt i tre uker etter 9. april.

Flukten fra Oslo etter 9. april 1940 skjedde da Norges regjering, Stortingets medlemmer, kong Haakon VII, kronprins Olav og tjenestemenn i sentraladministrasjonen forlot Oslo 9. april 1940 som følge av det tyske angrepet på Norge. Flukten gikk først gjennom de fortsatt frie indre delene av Østlandet. Stortinget holdt sitt siste møte på Elverum og oppløste seg selv etter at Elverumsfullmakten ble til. Noen medlemmer av regjeringen og kronprinsesse Märtha med barna evakuerte fra Østlandet til Sverige.

Den videre flukten omfattet kongen, kronprinsen, regjeringens medlemmer og noen andre tjenestemenn, samt noen sivile og utenlandske diplomater. Flukten gikk videre via Gudbrandsdalen, Åndalsnes og Molde til Tromsø. Tromsø fungerte som det frie Norges hovedstad i omkring én måned inntil kapitulasjonen og de sentrale personene var trygt evakuert. Ved gulltransporten ble Norges Banks gullbeholdning fraktet ut av landet samme vei. Mens konge og regjering var på flukt forsøkte Vidkun Quisling å ta makten og danne en tyskvennlig, nazistisk regjering, før et sivilt styre ble opprettet i Oslo.[1]

Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. Dette er eneste gang Stortinget har holdt møter utenfor hovedstaden. På Elverum sto de i fare for å bli innhentet av tyske styrker, og i Nybergsund unnslapp kongen og regjeringen så vidt tysk flyangrep. I april var de sperret inne fem dager i Gudbrandsdalen, mellom fremrykkende tyske styrker sørfra og fallskjermstyrker ved Dombås. Evakueringen fra Molde til Tromsø skjedde med britiske fartøy. Kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen Nygaardsvold oppholdt seg i Tromsø og omegn i vel én måned mens kampene om Narvik pågikk. De forlot Tromsø 7. juni da norske styrker kapitulerte og ble værende i eksil i Storbritannia til landet var frigjort og alliert okkupasjon avsluttet 7. juni 1945. Norges lovlige regjering var virksom fra invasjonen til frigjøringen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Tyske fly på Fornebu, april 1940
Senkingen av «Blücher» forsinket den tyske landgangen i Oslo

Dagene før invasjonen fikk norske myndigheter informasjon om tyske militære aktiviteter. Politimester Nils Onsrud varslet om senkingen av MS «Rio de Janeiro» 8. april til marinen i Kristiansand klokken 15:00, deretter til sjefen for nøytralitetsvakten, general Einar Liljedahl, klokken 16:00, og til Justisdepartementet rett etter. Omkring 100 tyske soldater fra «Rio de Janeiro» ble berget, og de fortalte at det var på vei for å «beskytte» Bergen mot britene.[2]

Om ettermiddagen 8. april meldte avisene i Oslo om tyske krigsskip på vei nordover gjennom Storebælt. I Stortinget var det møter til klokken 21:00 og deretter var det regjeringsmøte til 21:45.[3]

I Ytre Oslofjord varslet kaptein Leif Welding-Olsen på vaktskipet HVB «Pol III» om tyske skip på vei inn fjorden sent på kvelden 8. april.[2] Klokken 23:20 8. april fikk Hærens overkommando melding om at fremmede krigsskip av ukjent nasjonalitet hadde angrepet norske stillinger i ytre Oslofjord.[4][5]

I løpet av morgenen og formiddagen den 9. april 1940 tok tyske styrker fra alle våpengrener kontroll over Bergen, Stavanger, Trondheim, Narvik, Horten, Moss, Egersund og Kristiansand.[6] Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet klokken 04:20, og dette forsinket de tyske troppenes ilandstigning i Oslo. Den tyske planen var gå inn i havnen med krigsskip og raskt landsette rundt 2 000 soldater omkring klokken 05:00, slik at regjeringen ville oppfatte situasjonen som håpløs og gi opp ytterligere væpnet motstand. Den tyske planen var å ta kontroll over Fornebu flyplass med fallskjermsoldater, men tåke gjorde at dette ikke ble gjennomført. Omkring klokken 09:00 landet tyske fly på Fornebu og tyske styrker tok raskt kontroll over flyplassen.[7][2][8] Flyplassen på Kjeller ble bombet mellom kl 07:40 og 11:00 den 9. april.[5] Midt på dagen 9. april tok tyske styrker kontroll over Oslo sentrum.[9]

Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Åndalsnes og Mørebyene, Nord-Trøndelag og Helgeland ble ikke besatt av tyske styrker i april. Mellom Bergen og Trondheim var det ingen tysk landgang: Her ble det full norsk mobilisering, og det norske sjøforsvaret fungerte som det skulle, slik at Romsdalsfjorden lå åpen for britisk landgang på Åndalsnes.[9] Norge var nøytralt før den tyske invasjonen.[1]

Tyske styrker forsøkte å skape forbindelser mellom brohodene i hovedbyene, særlig mellom Oslo–Trondheim og Oslo–Bergen.[10] Etter 9. april drev de norske styrkene oppholdende strid, det vil si holde stillingen til overmakten ble for stor og deretter trekke seg litt tilbake, og hindret de tyske styrkene å bruke forbindelseslinjer som Dovrebanen. Ved hovedfronten på Østlandet var de norske styrkene stadig på defensiven. Det var fortsatt dyp snø i mange områder på Østlandet da angrepet begynte.[11][12]

Flukt i Sør-Norge[rediger | rediger kilde]

Stortingspresident Carl Joachim Hambro tok initiativ til evakuering og flyktet sammen med regjeringens medlemmer

Natt til 9. april møttes regjeringen på Victoria Terrasse, og der vedtok den mobilisering og å be Storbritannia om hjelp. Utenriksminister Halvdan Koht kontaktet deretter den britiske ambassadøren, Cecil Dormer, som ble informert om at det tyske angrepet var i gang. Kontakten ble tatt første gang klokken 02:00 og senere klokken 04:00.[13] Regjeringens beslutning om delvis mobilisering ble meddelt generalstaben omkring klokken 03:00 natt til 9. april.[5]

Den tyske sendemannen Curt Bräuer tok kontakt klokken 04:00 om natten og kom til møte med Koht på Victoria Terrasse klokken 04:30. Bräuer overleverte et ultimatum på 19 maskinskrevne sider. Bräuer krevde at det ikke skulle ytes motstand og full tysk kontroll over militæranlegg, kommunikasjon og fartøy i norske havner. Kravet ble avvist etter kort rådslaging i regjeringen. «Wir wollen unsere Selbständigkeit wahren» (norsk: «vi vil verne om vår selvstendighet») var Kohts beskjed til Bräuer. «Dann wird es Kampf geben, und nichts kann euch retten» (norsk: «da blir det kamp, og intet kan redde dere»), svarte Bräuer. Det ble bestemt at regjeringen og kongefamilien skulle flyttes til Hamar.[2][13]

Evakuering fra Oslo[rediger | rediger kilde]

Journalister fikk vite at regjeringen skulle reise til Hamar og kringkastet nyheten. Bräuer sendte nytt ultimatum til Hamar.[2][13] Regjeringen og de fleste av Stortingets medlemmer ble evakuert fra Oslo med ekstratog klokken 07:00 fra Østbanestasjonen mot Hamar.[14] Få timer senere var Oslo besatt av tyske styrker. Toget ble satt opp etter initiativ av stortingspresident Carl Joachim Hambro; han skal ha begynt forberedelsene straks meldingen om angrepet kom før midnatt.[15] Toget passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass; toget stanset og ble evakuert på Lillestrøm mens bombeangrepet pågikk.[5]

Hærens overkommando hadde forlatt byen litt etter klokken 08:00 og var klokken 11:00 installert på Eidsvoll landsgymnas.[5] Finansminister Oscar Torp ble værende i Oslo til tyske styrker hadde tatt kontroll og han ba sentralbanksjef Nicolai Rygg om å reise til Hamar der de to møttes kvelden 9. april.[16]

De fleste utenlandske legasjonene evakuerte sine diplomater fra Oslo, bare den svenske og italienske ble værende. De amerikanske diplomatene, under ledelse av ambassadør Florence Jaffray Harriman, forlot Oslo med bil klokken 9:45. Harriman ville følge den norske regjeringen. Bilturen til Hamar tok 6 timer.[17]

Radiosendinger[rediger | rediger kilde]

Den 9. april tok okkupantene kontrollen over NRK i Oslo, mens den lovlige norske regjeringen brukte kringkasteren på Hamar en tid og dessuten mellombølgesenderenVigra ved Ålesund. Senderen på Vigra ble bombet og til slutt ødelagt av tyske fly.[13] Kringkasteren på Hamar, «regjeringssenderen», fungerte 11.–18. april som regjeringens kommunikasjonskanal. Haakon Lie fungerte som programsjef på Hamar, blant andre medarbeidere var Ronald Fangen, Hans Jacob Nilsen og Gunnar Neels-Hansson. Radioutstyret ble senere fraktet nordover på lastebil uten at det lykkes å sette senderen i drift på nytt.[18]

9. april: Stortingsmøte på Hamar[rediger | rediger kilde]

Til minne om møtet på Hamar

Stortingspresident Hambro dro den 9. april i forvegen til Hamar med bil. Der informerte han fylkesmann Knut Nordanger og ordførerne Kristian Bakken og Rudolf Hedemann fra henholdsvis Hamar og Vang, om at Hamar denne dagen var blitt Norges hovedstad i henhold til Grunnlovens paragraf 68.[19] Dette er eneste gang unntaksbestemmelsen om at Stortinget kan møtes utenfor hovedstaden har blitt benyttet.[20]

Statsminister Johan Nygaardsvold og hans familie ankom byen med bil. Nygaardsvold var ifølge vitner psykisk nedbrutt på grunn av krigssituasjonen og det betydelige ansvaret han satt med.[21]

Ekstratoget kom til Hamar stasjon klokken 11:10 og teatersalen Festiviteten ble brukt til ekstraordinær stortingssal fra 13:00. Det var på dette tidspunkt kjent at Danmark var blitt besatt med de samme kravene som Norge hadde avslått. 45 av Stortingets medlemmer var ikke ankommet Hamar. Koht redegjorde for at Storbritannia og Frankrike hadde sagt seg villig til å hjelpe med militære styrker så snart det lot seg gjøre.[5][11]

I pausen etter dette første møtet leverte Nygaardsvold inn regjeringens avskjedssøknad som straks ble avvist av stortingspresidenten, som på sin side fikk med seg Kong Haakon, Kronprins Olav, partiledere og regjeringsmedlemmer for å overtale Nygaardsvold til å fortsette i sin stilling. Det ble vedtatt å ta kontakt med Bräuer for å innlede forhandlinger. Bräuer hadde klokken 12:00 sendt telegram til Hamar med oppfordring om å gi opp motstanden. Nytt stortingsmøte ble holdt klokken 18:30, da var åtte av Stortingets medlemmer fraværende (37 hadde kommet til etter møtet midt på dagen).[5][11]

Mens de var på Hamar varslet telegrafbestyreren på Jessheim at tyske soldater var på vei nordover i kjøretøy. Møtet ble da avbrutt for evakuering med tog til Elverum.[2] Toget reiste uten Nygaardsvold, og han måtte låne bil av en privatperson for å komme til Elverum.[15] Klokken 19:32 holdt Quisling en radiotale om at han dannet regjering. Kongen forlot Sælid gård på Hamar med bil og kom til Gaarder gård på Elverum klokken 21:30.[22] Sentralbanksjef Rygg trodde regjeringen hadde dratt til Lillehammer og reiste dit.[16]

9.–10. april: Elverum[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kongens første nei

Til minne om hendelsene i Nybergsund

Elverum folkehøyskole holdt Stortinget sitt siste møte på fem år. Møtet på Elverum varte fra omkring 21:20 til 22:30. Elverumsfullmakten, lagt frem av Hambro, ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk og Stortinget ikke kunne møtes. Det ble ikke formelt votert over denne generalfullmakten og det kom ingen innvendinger. Hambro og Nygaardsvold antydet at det kunne bli nødvendig for regjeringen å forlate landet og fullmakten ville sikre regjeringen myndighet. På Elverum gav Stortinget regjeringen tillatelse til å utnevne tre konsultative statsråder fra de øvrige partier,[18][23] og det ble utnevnt en forhandlingsdelegasjon på tre personer som sammen med Koht eventuelt skulle etablere kontakt med tyske myndigheter.[24][25][26] Stortingsrepresentantene gikk fra hverandre og møttes ikke igjen formelt før 14. juni 1945.[9] Da Rygg kom til Elverum formiddagen 10. april fant han bare Koht og forhandlingsdelegasjonen. Rygg returnerte til Oslo uten å møte finansminister Torp, og Rygg fikk aldri instruks om å flykte sammen med regjeringen.[16]

Kongens første nei. De røde markeringene på brevet er fra landssviksaken mot Quisling etter krigens slutt.

Omkring 100 tyske soldater ble sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange. Den tyske styrken møtte liten motstand på vei over Romerike og mot Hamar, men ble natt til 10. april rundt klokken 3:00 stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen rett vest for Elverum, og de tyske soldatene returnerte til Oslo. Da Trygve Lie fikk melding om den tyske styrken på vei fra Hamar, vekket han de andre og fikk i stand flukt videre til Nybergsund der de ankom i grålysningen den 10. april. Nybergsund hadde på forhånd blitt pekt ut som neste eventuelle stoppested, fordi det ga mulighet for flukt både til Sverige og videre nordover.[15][27]

De stortingsrepresentantene som 10. april fortsatt var på Elverum folkehøyeskole, drøftet situasjon og ble orientert av Koht i løpet av dagen og reiste deretter med tog til Oslo. Kongefamilien og regjeringen fortsatte flukten. Generalstaben med kommanderende general Kristian Laake i spissen hadde flyttet til Elverum. Generalinspektør for infanteriet, Otto Ruge, kom også dit. Om natten flyttet generalstaben videre til Rena.[26][9][25]

Den tyske sendemannen Bräuer kom til Elverum 10. april der han hadde samtale med kongen, Koht og tre stortingsrepresentanter i folkehøyskolens bygg. Bräuer gjentok kravet fra morgenen 9. april og krevde i tillegg en regjering ledet av Quisling. Regjeringen vedtok uten dissens og etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum.[28][29][30][31] Denne episoden omtales som «Kongens nei» eller «Kongens første nei».[32]

11. april: Nybergsund[rediger | rediger kilde]

Natt til 11. april tilbrakte kongen og Nygaardsvold på gården Heggemoen utenfor Nybergsund.[15] Dormer, andre diplomater og noen journalister var også kommet til Nybergsund.[13] Formiddagen 11. april var det statsråd i Nybergsund og general Laake ble da erstattet av Otto Ruge som kommanderende general. Ifølge Koht telegraferte Ruge «straks» til den britiske regjeringen med beskjed om at hjelpen måtte komme om ikke tyskerne skulle hærta hele landet.[13] Følget oppholdt seg i Nybergsund utover dagen.

Bombing av Elverum og Nybergsund[rediger | rediger kilde]

Tyske fly bombet Elverum og Terningmoen først midt på dagen den 11. april og deretter sent på ettermiddagen samtidig med bombing av Nybergsund. Tettstedet Elverum ble ødelagt og 34 omkom. Det er uklart om dette var en hevnaksjon for Kongens nei eller om det var militærstrategisk årsaker for å sikre forbindelsen Oslo–Trondheim gjennom Østerdalen. Elverum hadde militær forlegning som kunne ta imot mobiliserte soldater til kamp mot invasjonsstyrken.[33][34][35] Folkehøyskolen ble ikke ødelagt under bombingen.[31]

Klokken 17:45 angrep elleve tyske fly med sprengbomber, brannbomber og mitraljøser Nybergsund; angrepet varte omkring én time. Hjelmtveit advarte de andre med korte støt i en bilsirene og flyene kom så lavt over tretoppene at man kunne se ansiktene på pilotene. Kongen, kronprinsen og regjeringsmedlemmene unnslapp såvidt bombingen; kjøretøy og bygninger ble ødelagt og satt i brann og det var bombekratere ved hotellet. Hjelmtveit var så nær brannbombene at det var brent hull i frakken hans flere steder. Elverum ble samtidig angrepet med 19 Heinkel 111 bombefly. Den tyske planen var å sette inn et kompani fallskjermjegere i Nybergsund etter bombingen; trolig ble dette sløyfet fordi flyangrepet ble vurdert som vellykket.[36][33]

Følget forflyttet seg etter flyangrepet til Innbygda i Trysil og tok inn hos lensmannen der. Under et opphetet regjeringsmøte bestemte de seg for å dra videre til Lillehammer (med mulighet for å reise nordover Gudbrandsdalen og til Åndalsnes), etter at de hadde vurdert å flykte over grensen til Sverige med hotellet i Sälen som første stopp. Vedtaket i Innbygda innebar at regjeringen ikke var klar til å kapitulere og ville bli i landet mens kampene pågikk.[11][37][38]

12.–15. april: Sverige og til Gudbrandsdalen[rediger | rediger kilde]

Kongens A-1, en Buick Roadmaster, ble etterlatt i Sverige.[39] Foto fra hjemkomst i juni 1945[40]

Under dramatisk flukt natten mellom 11. og 12. april ble følget splittet opp. Statsministeren og deler av regjeringen (Birger Ljungberg, Olav Hindahl, Anders Frihagen, Sverre Støstad og Hans Ystgaard) kom via Elverum til Lillehammer, mens kongen og noen regjeringsmedlemmer endte på Drevsjø.[11][41]

Nygaardsvold med flere[rediger | rediger kilde]

Nygaardsvold, Frihagen og noen andre ministre kom med bil til Hamar klokken 05:00 om morgenen 12. april og videre til Vendkvern utenfor Hamar; Omkring klokken 08:00 reiste de videre til Lillehammer. De hadde på denne tiden mistet kontakt med kongen og hans følge. På Lillehammer gikk flyalarmen flere ganger, og sivilbefolkningen evakuerte. De hadde sikret seg Norges Banks kontantbeholdning på Gjøvik, Hamar og Lillehammer, disse kontantene ble til dels fraktet i ministrenes biler. Natt til 13. april tilbragte Nygaardsvold på Tofte hotell ved Hundorp.[11][41]

Ruge tok over kommandoen 11. april og flyttet hovedkvarteret til Øyer i Gudbrandsdalen.[30] På Øyer fikk Ruge bistand av den britiske etterretningsoffiseren Frank Foley og sekretæren Margareth Reid som hadde en kortbølgeradio med direkte kontakt til War Office i London. Reid var med Ruge hele veien til Åndalsnes.[42] Nygaardsvold var innom Ruge på Øyer 13. april, Ruge anbefalte at de kom seg forbi Dombås, helst helt til Åndalsnes, så snart som mulig i tilfelle tyskerne bombet eller tok kontroll over dette trafikknutepunktet.[43][44]

Kongen med følge[rediger | rediger kilde]

Ved flukten fra Nybergsund natt til 12. april kjørte et følge på fem biler med blant andre kongen og kronprinsen som passasjerer mot Rena som de passerte ved midnatt. På Rena gikk flyalarmen, og noen søkte tilflukt i meieriets kjeller. På Rena fikk de advarsel om at nyankomne tyske motoriserte styrker var på vei nordover. Etter kongens ønske returnerte han til Innbygda sammen med kronprinsen, Koht, Hjelmtveit og Torp.[45] Fra Innbygda kjørte de nordover Engerdal til Drevsjø der de såvidt skal ha krysset grensen til Sverige. Følget skal ha blitt avvist av svenske grensevakter. De tok inn på tollstasjonen Lillebo nær Drevsjø tidlig på dag 12. april.[11][37][46] Ministrene Trygve Lie og Terje Wold, samt major Nikolai Ramm Østgaard kom til Drevsjø litt etter kongen. Koht kontaktet den svenske utenriksministeren Christian Günther med forespørsel om kongen kunne være flyktning i Sverige og samtidig fritt kunne bevege seg over grensen – den svenske regjeringen kunne ikke love noe. Koht skriver at kongen ikke ønsket å søke tilflukt i Sverige.[13][47] Kongen skal ha vært en halvtime på svensk side før vaktsoldatene etter ordre ovenfra ba kongen om å returnere til Norge.[48]

Kongen og hans følge ved Drevsjø regnet med at veien om Elverum var sperret, og de fryktet at tyske styrker var på vei fra Trondheim mot Østerdalen. De vurderte blant annet å gå på ski over fjellet til Gudbrandsdalen og konkluderte med at de ville kjøre tilbake til Rena, opp til Folldal og over til Dovrebygda.[47]

Nils Karlsson («Mora-Nisse»), senere kjent skiløper, var vaktsoldat på svensk side da kongen med følge såvidt krysset grensen ved Drevsjø.[49]

Kongens tre biler inkludert A-1 ble etterlatt i Sverige. Kongen, kronprinsen, en adjutant, Lie og Wold fortsatte i mer anonyme kjøretøy. Dette følget kjørte så ned Engerdal, opp Rendalen, via Tynset og Alvdal, og over Folldal til Hjerkinn. Etter midnatt natt til 13. april tok de inn på et hotell i Ytre Rendalen. Hotellet var fullt av mobiliserte unge menn på vei til tjeneste. Over Østerdalen var tyske krigsfly i lav høyde i trafikk mellom Værnes og Fornebu. Det var vårløsning, og veibanen var oppbløtt og vanskelig. Fra Hjerkinn tok kongen med følge toget via Dombås til Otta. De ankom Otta over midnatt natt til 14. april og ble der innkvartert på Heggelund pensjonat ved veien fra stasjonen mot Vågå.[49]

USAs ambassadør Harriman fikk ikke plass på hotellet i Elverum og ble innkvartert på en gård utenfor sentrum. Harriman var vitne til bombingen av Elverum og evakuerte etter bombingen via Nybergsund til Sälen i Sverige.[17][50]

Ministrene Koht, Oscar Torp og Nils Hjelmtveit var i Sverige noen dager[15] og reiste der blant annet opp til Sälen i Dalarna hvor de traff kronprinsesse Märtha med barna samt Johan Ludwig Mowinckel. Hambro kom fra Norge til Sälen og reiste videre til Stockholm. På Hamar hadde regjeringen ifølge Koht planlagt å bruke legasjonen (ambassaden) i Stockholm som et særkontor for utenriksdepartementet. I Sälen var det en rekke tjenestemenn fra Utenriksdepartementet, blant andre utenriksråd Jens Bull. Tjenestemennene hadde fraktet med seg omkring 4 tonn dokumenter fra departementets kontorer i Oslo. Sammen med Koht begynte Bull planlegging av arbeidet i Stockholm.[13][51]

Koht, Torp og noen tjenestemenn fra utenriksdepartementet forlot Sälen 14. april klokken 16:00. Hjelmtveit var syk og ble igjen i Sverige; han kom senere etter til Tromsø. Hjelmtveit reiste til Stockholm og møtte der Hambro som hadde hatt møter med franske og britiske diplomater angående situasjonen i Norge. Resten av følget reiste via Trysil og Elverum, og litt før Hamar svingte de nordover mot Lillehammer. Koht og Torp med følge kom til Lillehammer 15. april klokken 06:00. Koht begynte på Lillehammer å ringe rundt for å finne ut hvor resten av regjeringen var og fikk tak i Frihagen som var på Dombås; Koht og Torp kom til Otta klokken 12:00.[13][51]

14.–22. april: Otta–Dombås[rediger | rediger kilde]

Lesjaverk var et av de mange stedene statsrådene overnattet i Gudbrandsdalen

Lørdag 13. april reiste Nygaardsvold via Dombås til Lesjaverk omkring klokken 19:00. En gruppe på 17 personer (mest journalister) fulgte etter samme natt. Søndag 14. april returnerte Nygaardsvold med følge til Otta hvor de holdt regjeringsmøte på Heggelund pensjonat; Nygaardsvold passerte Dombås i bil fem timer før det tyske fallskjermangrepet. Kongen var kommet til Otta om natten og det ble holdt statsråd (uten Koht og Torp). Dette var første gang siden Innbygda 11. april at regjeringen var samlet og vedtaksfør. Der ble blant annet «provisorisk anordning for særlige rådgjerder under krig» vedtatt og denne dannet det rettslige grunnlaget for regjeringens virksomhet i krigssituasjonen. Kongen sendte appell til befolkningen over kringkasterne på Hamar og på Vigra; regjeringen sendte samtidig en kunngjøring om at den var virksom og holdt statsråd.[11][44][52][53][54]

Frihagen og fagforeningslederne Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og Lars Evensen kom til Otta på denne tiden.[11] Forsyningsminister Trygve Lie hadde ikke med noen fra sitt eget departement og ansatte midlertidig Ole Colbjørnsen som ekspedisjonssjef, Einar Gerhardsen som byråsjef og Fredrik Haslund som sekretær i departementet (disse tre hadde kommet til Otta).[55]

Koht, Torp og Hjelmtveit kom 15. april fra Sverige. De ble værende på Otta 16. og 17. april, og gjorde da flere forsøk på å komme gjennom Dombås mot Åndalsnes, men ble stanset av de tyske fallskjermsoldatene som hadde tatt stilling ved veien gjennom Dovrebygda. De vurderte å ta seg over til Vestlandet over Strynefjellet, men der var veien vinterstengt i en strekning på 40 km og denne måtte i så fall tilbakelegges på ski. De forflyttet seg 17. april til gården Sandbu i Vågå hvor de oppholdt seg noen relativt rolige dager.[42] Skipsreder Thomas Olsen var på den tiden eier av Sandbu. Olsen hadde rett før krigen kjøpt en del malerier av Edvard Munch inkludert Skrik som han lagret på Sandbu, og på gården hadde han et lager av Krag Jørgensen rifler med ammunisjon.[56][57][58]

Mens regjeringen var på Sandbu avviste den en sondering fra høyesterettsjustitiarius Paal Berg og Administrasjonsrådet for sivil administrasjon.[42]

Da regjeringens medlemmer på denne tiden befant seg forskjellige steder, tok de i bruk kodenavn i telefonsamtaler. «Gubben» var Nygaardsvold personlig, konge Haakon var «Sjefen», «Filosofen» var Koht, Hans Ystgaard var «Tjukken», Frihagen var «Banken» mens «Samvirkelaget» var selve regjeringen.[15][55]

Otta ble bombet 22. april.[59] Ruge flyttet 22. april hovedkvarteret til Venabygd og 23. april til Brennhaug stasjon i Sel.[42]

Kamp om Dombås 14.-19. april[rediger | rediger kilde]

Nygaardsvold og Lie med følge gjemte seg i Dovre kirke da luftangrepet mot Dombås pågikk. Fallskjermsoldatene som tok stilling litt sør for Dombås hindret konge og regjering å ta seg videre vestover.

På Dombås hadde en stor del av sivilbefolkningen evakuert 13. april og Infanteriregiment 11 (IR11) kom fra Åndalsnes før midnatt natt til 14. april. Tyske fallskjermsoldater ble sluppet i et stort område rundt Dombås fra klokken 17.00 14. april, og en stor del av de tyske soldatene ble i løpet av to dager tatt til fange av IR11. Resten av fallskjermstyrken, rundt 60 soldater, holdt stand til 19. april litt sør for Dombås.[60] De tyske soldatene visste ikke at regjeringen og kongen lå i skjul ved Otta.[61]

Ettermiddag 14. april kjørte Nygaardsvold sammen med blant andre Lie nordover mot Dombås. Da de kom til Dovre kirke, ble Dombås bombet av tyske fly som kom opp dalen. De skjulte seg i kirken mens de tyske flyene tok flere runder opp og ned dalen. Deretter fortsatte kjøreturen mot Dombås før de ble advart om fallskjermsoldatene og snudde. Nygaardsvold skjulte seg natt til 15. april i en villa i Dovrebygda og ble bevoktet av bevæpnede frivillige fra det lokale skytterlaget. I løpet av natten ble de forflyttet til Brennhaug lenger nede.[62][11]

Tidlig mandag morgen 15. april kjørte Nygaardsvold, Trygve Lie og flere medlemmer av regjeringen med bil gjennom Dovre mot Dombås da eskorten et par hundre meter foran støtte på en tysk stilling ved Hagevollen. Regjeringens eskorte besto av en styrke på 40 soldater ledet av kaptein Eiliv Austlid. Regjeringens biler snudde og kjørte tilbake til Kirkestuen gjestgiveri. Kaptein Austlid og fem soldater falt og mange ble tatt til fange av de tyske fallskjermsoldatene. Det har i ettertid vært uklart nøyaktig hva som skjedde ved Hagevollen blant annet om Austlid var uaktsom eller om han ble presset av den dominerende Trygve Lie til å kjøre på uten å rekognosere. Nygaardsvold og følge reiste deretter nedover mot Otta.[63][64][65][66] Offiseren Alv Kjøs ble tatt til fange da han under rekognosering kjørte inn i en tysk stilling. Tyske fly bombet på denne tiden stadig områdene rundt Otta og Dombås.[13] Nygaardsvold selv og følget hans reiste senere ned til Heggelund ved Otta der kongen befant seg.[11]

Handelsminister Frihagen forlot Otta og reiste nordover før Nygaardsvold og var på Bottheim stasjon da fallskjermsoldatene landet.[67] Han oppholdt seg til dels på Dombås mens de tyske fallskjermsoldatene ble nedkjempet av norske infanterister.[42] Frihagen fikk 16. april eskorte for seg, en koffert med penger og dokumenter sørover fra Dombås med 24 soldater på to lastebiler og traff 10 km sør for Dombås en tysk stilling. Frihagen og en sjåfør kastet seg ned bak bilen som ble beskutt og ble liggende et par timer til det var mørkt og de kom seg tilbake til Dombås. De tyske soldatene fant kofferten med «flere millioner» som ble funnet av bonden etter tyskerne hadde overgitt seg.[68] Ifølge Nygaardsvold gikk 1,1 millioner kroner, «alle våre penger», i kontanter tapt under kampene på Dombås, mens Berntsen skriver at det dreide seg om 12 millioner kroner. Ruge skrev at Frihagen overleverte 12 millioner kroner til hærens overkommando ved Hatledal og Ruge.[42] Ifølge Trygve Lie hadde Frihagen 1 million i kofferten og hadde gitt 11 millioner kroner til generalstaben.[69]

22. april: Statsråd på Stuguflåten[rediger | rediger kilde]

Regjeringen holdt statsråd på Stuguflåten pensjonat litt vest for Bjorli. Kong Haakon overnattet der 22. april 1940 på vei mot Molde.[70] Foto fra Haakon VIIs og Mauds kroningsreise i 1906.

Frihagen, Lie og Ljungberg reiste i forveien til Åndalsnes for å finne egnet oppholdssted. Ruge anbefalte 20-21. april kongen og regjeringen å forlate Vågå på grunn av situasjonen sør i Gudbrandsdalen.[55][71] På kvelden 21. april forlot kongen Sandbu i Vågå og tok inn på hovedbygget på Lesjaverk. Natt til 22. april kom Nygaardsvold med flere fra Vågå til Stuguflåten pensjonat litt vest for Bjorli ved veien til Åndalsnes, hvor de oppholdt seg til 23. april. Britiske styrker landsatt på Åndalsnes medvirket på denne tiden i kampene sør i Gudbrandsdalen, og strekningen mellom Åndalsnes og fronten ble trafikkert av soldater. Veien og Raumabanen ble stadig bombet av tyske fly, og mens de var på Stuguflåten slo det ned bomber i nærheten. Fra Vågå kom det også departementsfolk som hadde gått på ski over fjellet.[2][11][59] På Stuguflåten pensjonat var det trangt om plassen blant annet på grunn av journalister som kom til. Det var knapt med mat og brensel.[72]

På Stuguflåten ble det 22. april klokken 12 holdt statsråd hvor blant annet Nortraship ble opprettet.[73] Et foreløpig vedtak om Nortraship ble gjort 19. april på Sandbu etter at Storbritannias ambassadør til Norge, Cecil Dormer, og den franske ambassadøren Robert de Dampierre den 18. april hadde foreslått at Storbritannia kunne ta kontroll over hele den norsk handelsflåten.[13] På Stuguflåten fikk skipsreder Øivind Lorentzen fullmakt til lede Nortraship fra et kontor i London med Arne Sunde og Benjamin Vogt jr. som rådgivere; disse tre reiste fra Åndalsnes med britisk marine 24. april.[55]

Regjeringen vedtok med provisorisk anordning 22. april at medlemmer av Norges Banks direksjon i okkupert område var fritatt for sine verv (inkludert banksjef Nicolai Rygg), og det ble oppnevnt ny direksjon med Arnold Ræstad som leder. Økonomen Ole Colbjørnsen ble oppnevnt som et av de nye medlemmene.[74] På Stuguflåten utnevnte kongen tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel, samt stortingspolitikerne Jakob Vik og Sven Nielsen til konsultative statsråder basert på partigruppenes ønsker på Elverum. Nielsen hadde sluttet seg til kongens følge på Sandbu, Mowinckel var i Stockholm, mens Vik fikk de ikke kontakt med.[72]

Åndalsnes[rediger | rediger kilde]

HMS «Carlisle» hadde avansert luftvernartilleri og lå ved Åndalsnes i aprildagene.

Ministrene Frihagen, Lie, Ljungberg og Torp hadde ankommet Åndalsnes 18. april der de britiske styrkene akkurat ble landsatt. Lie rapporterte til oberst Nikolai Ramm Østgaard at britene var på plass. Trygve Lie beretter at han etter råd fra de militære ba kongen og regjeringen vente med å komme til Åndalsnes på grunn av stadige bombing og brann. Lie, Frihagen, Ljunberg og Torp tok 18. april med de britiske offiserene på Åndalsnes opp spørsmålet om kontrollen over 1000 norske skip i utenriksfart.[15][55] General Ruge mente at resten av regjeringen også burde komme seg til Åndalsnes.[15] Kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen til Åndalsnes kvelden 22. april.[75]

Kaptein Martin Linge hadde siden 9. april vært på Åndalsnes som var hans møtested ved mobilisering. Linge fungerte som liaisonoffiser mellom Infanteriregiment 11 og britiske styrker som ble landsatt fra 18. april. De norske statsrådene møtte Linge der da kom ned fra Lesja. Linge ble som en av de første norske evakuert til Storbritannia 30. april.[76][77][55] Britiske Foley forlot Oslo med sin radiosender i bagasjen, og bisto blant annet general Ruge med radioforbindelse til London.[a][76]

Arbeiderpartiets nestformann Einar Gerhardsen flyktet fra hovedstaden, og bisto blant annet ved flyttingen av gullbeholdningen fra Molde til Tromsø. Dikteren Nordahl Grieg deltok som vaktmannskap under evakueringen av gullet. Nordover til Åndalsnes reiste samtidig noen sivilister som Fredrik Haslund, hans søster Nini Haslund Gleditsch og svoger Kristian Gleditsch. Seks jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom til Åndalsnes 20. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, resten ble 25. april sendt videre til Molde med lastebiler.[15]

I alt ble det landsatt 7000 britiske soldater.[78] De britiske krysserne «Carlisle» og «Curacoa» hadde luftvernkanoner og ble liggende ved Åndalsnes etter landsetting av soldater noen dager tidligere i april. Tyske fly bombet Åndalsnes jevnlig fra 20. april og fortsatte til 1. mai; Åndalsnes stasjon var eneste intakte bygg. De britiske styrkene fra Gudbrandsdalen ble evakuert 30. april til 2. mai. Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai.[79][80][81][82]

23.–30. april: Molde[rediger | rediger kilde]

Regjeringen Nygårdsvold i Molde, april 1940.
Medlemmer av regjeringen Nygårdsvold fotografert i april 1940 på «Villa Knausen» 3 km utenfor Molde. 1 rekke fra venstre: Sverre Støstad, Hans Ystgaard, Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht, Trygve Lie. 2 rekke fra venstre: Olav Hindahl, Sven Nielsen, Birger Ljungberg, Anders Frihagen.
Foto: Romsdalsmuseet/Digitalt Museum.

Kongen, Nygaardsvold med flere reiste fra Stuguflåten via Åndalsnes til Molde 23. april. I Molde oppholdt statsrådene seg på villa «Knausen», mens kongen og kronprinsen oppholdt seg på Glomstua. I Molde var det også franske og britiske diplomater. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt.[11][75] Kristiansund, Moldes naboby, ble totalskaddet etter bombing fra 28. april til 1. mai.[83]

Ruge og overkommandoen holdt til på Hole i Lesja 28. april da de allierte informerte om at deres styrker i Sør-Norge ble trukket ut. Han flyttet til Furset ved Batnfjorden og skrev der 30. april ordren om at de norske styrkene i Sør-Norge skulle overgi seg. Ruge og overkommandoen forlot Molde med jageren «Diana» kvelden 1. mai. Kapitulasjonen for Sør-Norge ble undertegnet i Rindal 3. mai.[84][85]

Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow».[30] Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. De norske statsrådene fikk ta med inntil to funksjonærer hver; flere var det ikke plass til ombord.[86] Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig.[2] Totalt var det 750 personer ombord på «Glasgow». En del utenlandske diplomater (fra land som ikke var i krig) og norske tjenestemenn ble ikke med «Glasgow» på grunn av plassmangel.[13] En stor del av gullet ble sendt med «Glasgow» som satte kurs for Tromsø.[87]

Til Tromsø[rediger | rediger kilde]

Otto Ruge og overkommandoen reiste med den britiske jageren HMS «Diana» fra Molde til Tromsø.

Underveis til Tromsø ble det diskutert om de skulle gå i land i Mosjøen (eventuelt Mo i Rana) eller reise helt til Tromsø. Koht gikk inn for Mosjøen (blant annet på grunn av jernbaneforbindelse til Trondheim), mens Nygaardsvold, kong Haakon og Dormer holdt på Tromsø. Kapteinen på «Glasgow» hadde ordre om å bringe dem til et sikkert sted og tvilte på om Mosjøen var trygt nok. Landsetting i Mosjøen forutsatte at Trondheim snart ble gjenerobret. Fem av regjeringens medlemmer stemte for Mosjøen og seks for Tromsø. «Glasgow» ble eskortert av to jagere, og skipet gikk i en lang bue ut i havet og mot nord før kursen ble lagt mot sør og Tromsø.[11] «Glasgow» kom til Malangen sent på kvelden 1. mai og der ble de fleste fraktet til Tromsø.[42][88]

Koht, Ljungberg og Dormer reiste videre med «Glasgow» til Storbritannia[42] Koht og Ljungberg var i London og Paris der de blant andre møtte politikerne Neville Chamberlain, Lord Halifax, Édouard Daladier og Paul Reynaud. Koht og Ljungberg var i London på tiden for Norway Debate og regjeringskrisen. Ljungberg møtte Churchill alene, mens Koht ble tatt i mot av kong Georg.[42] Koht og Ljungberg kom tilbake fra London 18. mai. Hambro kom 28. mai fra Stockholm (via Rovaniemi, Petsamo og Kirkenes) til Tromsø og deltok deretter i regjeringens møter.[24]

Deler av den norske gullbeholdningen ble fraktet fra Molde til Tromsø 9. mai og Storbritannia 24. mai. På denne tiden pågikk fortsatt kampene om Narvik. Ruge forlot Molde natt til 2. mai med en britisk jager og kom til Tromsø 3. mai; Ruge avslo tilbud om evakuering til Storbritannia. Deler av overkommandoens stab ble med nordover.[42]

I april ble britiske styrker landsatt i Harstad, senere gikk franske styrker i land i Bjerkvik. I slutten av mai ble det opparbeidet en flyplass i Bardufoss. Allierte styrker ble evakuert fra Namsos 4. mai. Tyske styrker rykket nordover i Trøndelag i mai og videre inn sør i Nordland: Hemnesberget ble inntatt 10. mai og Mo i Rana 17. mai.[2] Narvik by ble gjenerobret av norske og franske styrker 28. mai.

Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. General Carl Gustav Fleischer og fylkesmann Hans Gabrielsen i Finnmark hadde på egen hånd etablert en sivil administrasjon for Nord-Norge fordi de var avskåret fra regjeringen og overkommandoen i Sør-Norge.[42]

2.mai–7.juni: Opphold i Tromsø og omegn[rediger | rediger kilde]

Bispegården i Tromsø huset i mai 1940 regjeringens kontorer

Erfaringene fra Elverum, Nybergsund og Molde gjorde at kongen og ministrene ikke oppholdt seg i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Kongen og kronprinsen oppholdt seg på fylkeslege Bertram Dybwad-Holmboes private hytte «Trangen» i Balsfjord kommune 9 kilometer nord for Øverbygd fra 2. mai til 7. juni. Kongen hadde i utgangspunktet ingen militær vakt ved hytta, men bevæpnede frivillige fra Øverbygd og Balsfjord holdt vakt på veien rundt. Transporten fra Tromsø gikk med båt til Storsteinnes og videre med bil. Det ble under oppholdet gitt inntrykk av kongen oppholdt seg i Målselv. Ruge traff der kongen første gang siden krigen begynte, og overkommandoen etablerte seg på Nordmo i Øverbygd.[89][42][90] I lia bak kongens hytte bygget soldater et tilfluktsrom av stein.[91][92]

Nygaardsvold og Støsted bodde i Øverbygd i Målselvdalen noen kilometer unna kongen. Hindahl og Sven Nielsen kom senere også til Målselvdalen. Torp, Frihagen og Wold bodde på Tennes, Ystgaard i Balsfjord og Lie på Kvesmenes i Lyngen (der også en del utenlandske diplomater innkvartert). Den spredde innkvarteringen gjorde det vanskelig å kommunisere med annet enn telefon (reisetiden var flere timer mellom hvert sted og vårløsingen gjorde veiene upålitelige) og telefonnettet var usikkert ved at samtalene ble blandet sammen. Statsråd ble først holdt hos kongen i Balsfjord (reisen fra Tromsø tok nesten en dag) senere på Storsteinnes meieri (8. mai) når veien dit var farbar, mens regjeringsmøtene ble holdt i Tromsø.[11][89][93]

Omkring 16. mai flyttet statsrådene med følge til Tromsø hvor de satte opp departementenes administrasjon i Bispegården. Ved statsråd 18. mai ble Forsvarets Overkommando opprettet med Ruge som midlertidig forsvarssjef og detaljene om utformingen av Nortraship ferdige. Tiden i Tromsø ble brukt på en rekke sivile saker innenfor de forskjellige departementenes områder.[94][93][11][89] Regjeringen hadde kontrollene over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk tapt under bombingen.[24] I Tromsø fremførte Nordahl Grieg, som kom sammen med gullet, sitt dikt 17 mai 1940 over radio.[95]

Utenriksministrene Trygve Lie (til venstre) og Christian Günther, 29. oktober 1944, Stockholm.

Konsultativ statsråd Mowinckel oppholdt seg Stockholm, og i Tromsø ble det strid mellom Hambro og Nygaardsvold om Mowinckel skulle fortsette i regjeringen.[11] Trygve Lie hadde ansvar for Utenriksdepartementet mens Koht var i London. Etter at ministrene og departementene var samlet i Tromsø ble det fra omkring 20. mai holdt regjeringsmøte hver dag, statsråd ble avholdt 31. mai og 7. juni.[13] På denne tiden var det regjeringsmøter hver dag, til dels to ganger om dagen – Hambro og Ruge deltok på en del av møtene.[11]

Dormer informerte 31. mai[96] eller 1. juni om at de allierte på grunn av situasjonen i Frankrike ville oppgi Norge, og alle allierte stridskrefter i Norge ville bli overført til Frankrike og Storbritannia.[11]

Mulighet for våpenstillstand[rediger | rediger kilde]

Nygaardsvold og Ruge anså det i mai som realistisk å holde Nord-Norge fritt.[11][42] Den norske regjeringen vurderte et forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen uten alliert tilstedeværelse skulle styre Nord-Norge nord for linjen.[11] De vestallierte så ikke nødvendigvis på planene om en demarkasjonslinje og evakuering av regjeringen til Storbritannia som gjensidig utelukkende. Koht mente at dersom man fikk sikret et ikke-okkupert Nord-Norge var det rimelig at regjeringen tok sete der.[97]

Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med Sveriges utenriksminister Christian Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinjen. Den norske regjeringen var villig til å la svenske styrker bevokte den foreslåtte demarkasjonslinjen. Mowinckel og Nygaardsvold var interessert i en slik løsning, mens Hambro var mot. Kongen var enig i at det ble forsøkt å få til forhandlinger med Tyskland via Sverige. Dormer fikk utsatt evakueringen til 7. juni i påvente av svar.[11] Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter.[30]

Tvil om evakuering til Storbritannia[rediger | rediger kilde]

I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Kronprinsen tilbød seg å bli værende i landet for å samarbeide med Administrasjonsrådet, dette ble sterkt frarådet av regjeringen og Hambro.[11] Lie, Wold og Ruge anbefalte at regjeringen evakuerte[98] Nygaardsvold selv skal ha bestemt seg for evakuering 6. juni.[99] Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende.[30] Britene fryktet også at Norge ville bli en aktiv motstander i krigen om de ble værende.[91] General Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble etter eget ønske værende i landet og gå i krigsfangenskap.[30]

Einar Gerhardsen returnerte til Oslo sommeren 1940.

Konge og regjering til Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Til det norske folk

Kongen og Regjeringen har i dette øyeblikk sett seg nødt til å flytte sitt sete og virke utenfor landets grenser. Ved det brutale overfall som den tyske regjering uten varsel satt i verk, lyktes det for tysk hærmakt å sette seg fast i Norge og etter hvert legge den største del av landet under seg. (...) Forsvarets overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløbig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. De flytter derfor nå ut av landet. Men de oppgir ikke dermed kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot - de vil holde fram med den utenfor landets grenser. (...)
Vi som sender dette ropet til dere i denne stund vi er nødt til å forlate Norges grunn, vi er bestemt på å sette alle våre krefter, vårt liv og alt vi eier, inn for Norges sak. Vi tror vi snart skal få komme tilbake til et fritt og selvstendig Norge, og vi håper vi skal kunne gjøre det med ære.
Haakon
Johan Nygaardsvold

Fra Forsvarssjef general Otto Ruge
Dere har hørt Kongen og Regjeringens proklamasjon. Mostanden i Nord-Norge skal opphøre, til tross for at vi i dag står ubseiret her. Det er gjort for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelser. (...) Men krigen fortsetter på andre fronter, - nordmenn er med i striden der. Den dag kommer da dere atter kan reise hodet. Vent på dagen, vent med ro og tillit. Gjør ikke noe uoverveid som kan gi erobreren påskudd til represalier.
Forsvarets overkommando
den 9. juni 1940
Otto Ruge

forsvarssjef

Det siste statsråd ble holdt den 7. juni klokken 14:00 i bispegården i Tromsø. Politikerne Arne Sunde og Anders Fjelstad ble utnevnt som nye statsråder. Det ble det bestemt at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. En proklamasjon til folket signert kongen og Nygaardsvold (se ramme) ble sendt ut.[42]

Den britiske krysseren «Devonshire» forlot Tromsø 7. juni klokken 20:00 med kongen, kronprinsen og de fleste statsrådene. Frihagen og Mowinckel var i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. Med i følget var omkring 70 andre personer, blant andre sivile embetsmenn, offiserer og diplomater for de allierte landene. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940.[96]

Koht reiste med det norsk oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» som la ut 8. juni klokken 14:00.[96] Ombord i «Fridtjof Nansen» var dessuten sjefen for 6. divisjon Fleischer, kommanderende admiral Henry Diesen, Kohts sekretær Unni Diesen og skuespilleren Gerd Egede-Nissen. «Fridtjof Nansen» kom til Torshamn 10. juni, deretter til Edinburgh 18. juni der det også var andre norske orlogsfartøy.[13]

Ruge utsatte kapitulasjonen i Nord-Norge så lenge at de allierte i området skulle rekke å trekke seg ut og at «Devonshire» var på sikker avstand samt at flest mulig norske soldater var demobilisert før kapitulasjonen. Kapitulasjonen ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i krigsfangenskap.[42]

Kronprinsessen til USA[rediger | rediger kilde]

Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var kort etter 9. april evakuert fra Elverum til Sverige der de ble værende til midten av august. President Franklin D. Roosevelt beordret et skip til Petsamo for å evakuere amerikanske borgere, medlemmer av den norske kongefamilien og andre. Feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim beordret en finsk offiser til å ledsage de kongelige gjennom finsk område. Ombord i skipet var blant andre USAs ambassadør Florence Jaffray Harriman og den danske pianisten Victor Borge. Skipet gikk langs Norges kyst etter avtale mellom USA og Tyskland. Märtha og barna kom 28. august til Washington D.C. med et følge på elleve personer.[96][100][101][102][103]

Eksil og retur[rediger | rediger kilde]

Johan Nygaardsvolds regjering fortsatt sitt virke i eksil, under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en fullt anerkjent eksilregjering under krigen.[104] Regjeringen holdt sitt første møte i eksil 11. juni.[14] Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og eksilregjeringen var derfor beredt til å flykte videre til Canada.[105] Blant andre Hambro og Ljungberg reiste etter en tid i London til Nord-Amerika.

Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni – det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. Stortinget valgt 19. oktober 1936 trådte sammen 14. juni.[106][20]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Før invasjonen
tid hendelse
5. april Den britiske regjeringen vedtok å iverksette operasjon Wilfred 8. april[2]
midt på dag 7. april Norske myndigheter ble varslet om tyske skip på vei ut fra Stettin.[2]
7. april Admiralitetet i London informerte ambassadøren om tyske skip i Nordsjøen[2]
8. april kl. 9:30 Oslo sjøforsvarsdistrikt «skjerpet beredskap»[2]
formiddag 8. april HMS «Glowworm» senket i kamp med «Admiral Hipper» i havet utenfor Trøndelag.[107]
midt på dag 8. april Legasjonen i London varslet om tysk krigsskip på vei nordover trolig mot Narvik.[108]
8. april Tyske krigsskip observert på vei nordover gjennom Storebælt og Kattegat[2]
8. april kl. 19:00 Oslo sjøforsvarsdistrikt «skjerpet årvåkenhet»[2]
kl. 13, 8. april MS «Rio de Janeiro» senket, overlevende til Lillesand
8. april, kl. 15:00 Marinen i Kristiansand varslet om at MS «Rio de Janeiro» var senket.[2]
8. april kl. 18:00 Nyhetsbyrået Reuters meldte at 80–100 tyske krigsskip gikk gjennom Storebælt og Kattegat.[4]
8. april 20:30 Reuters sendte ut melding om senkingen «Rio de Janeiro».[4]
kl. 22:00, 8. april Leif Welding-Olsen varslet om tysk marine i ytre Oslofjord.[7]
kl. 23:20, 8. april Hærens overkommando varslet om angrep i ytre Oslofjord.[109]
kl. 23:30, 8. april Forsvarsminister Ljunbgerg varslet statsminister Nygaardsvold.

9. april[rediger | rediger kilde]

9. april
tid hendelse
Midnatt Nygaardsvold og regjeringsmedlemmer kom til Victoria terrasse.[110]
01:30 Regjeringen hadde krisemøte på Victoria Terrasse, Koht konstaterte av landet var i krig
02:06 Admiralstaben fikk bekreftet at krigsskipene var tyske.[110]
02:00–02:30 Regjeringen fikk melding om at krigsskip ved Bergen og i Oslofjorden var tyske.[110]
02:15 Hambro fikk melding om at tyske skip var på vei mot Bergen.[110]
4:00 Britiske «Renown» angrep «Gneisenau» ved Lofoten.[2]
04:15 Tyske styrker krysset grensen inn i Danmark
04:21 «Blücher» senket
04:30 Den tyske sendemann Curt Bräuer møtte Koht i UDs lokaler
07:00 Regjeringen og medlemmer av Stortinget ut av Oslo med tog
ca 07:00 80 tyske fly på vei mot Oslo ble angrepet av norske jagerfly, tyske fly landet på Fornebu og tok kontroll
tidlig på dag den franske, britiske og amerikanske legasjonen evakuerte og flyktet nordover[111]
11:00 Hærens overkommando flyttet til Eidsvoll
formiddag Tyske styrker inntok Oslo sentrum[112]
13:00 Stortingsmøte på Hamar
18:30–19:40 Andre stortingsmøte på Hamar, avbrutt etter melding om tysk fremrykking.[26]
19:32 Quislings radiotale hvor han annonserte sitt statskupp[112]
20:00 Stortinget m.fl. fra Hamar med tog mot Elverum
21:30–22:25 Stortingsmøte med Elverumsfullmakten, konsultative statsråder og forhandlingsdelegasjon.[26]
ca 21 Den britiske og franske legasjonen forlot Høsbjør, noen mot Elverum noen mot Lillehammer[111]
23:00 Tyske soldater ledet av Eberhard Spiller gikk inn i Hamar
Diplomater søkte tilflukt på Høsbjør hotell 9. april

10.–11. april[rediger | rediger kilde]

10.–11. april
tid hendelse
fra ca. kl. 02:00 Trefningen på Midtskogen vest for Elverum mellom norske styrker fra Terningmoen og Spillers styrke.[29][27]
formiddag, 10. april Kongen og Koht møtte Curt Bräuer i Elverum[29]
10. april Statsråd i Nybergsund avviste det tyske ultimatum («Kongens nei»)
10. april Koht orienterte stortingsrepresentanter om situasjon.[26]
Ettermiddag 10. april Stortingsrepresentantene reiste fra Elverum med tog til Oslo.[26]
Formiddag 10. april Tyske styrker tok Værnes flyplass
10. april Det britiske krigskabinettet åpnet for landgang i Namsos og Åndalsnes[2]
11. april Kongen og kronprinsen overnattet på Heggemoen sør for Nybergsund
11. april Statsråd i Nybergsund, regjeringen sluttet seg til kongens nei. Ruge utnevnt til kommanderende general[13]
11. april Bräuer møtte kongen i Nybergsund for å overtale ham
17:00–18:00 Nybergsund ble bombet, kongen med flere søkte tilflukt i skogen[9]
Elverum ble bombet
21:00 Regjeringen forlot Nybergsund

12. april til 4. mai[rediger | rediger kilde]

12. april–4. mai
tid hendelse
12. april, tidlig Ruge og overkommandoen til Øyer i Gudbrandsdalen.[38]
12. april Nygaardsvold mfl. til Tofte ved Hundorp; Koht, Hjelmtveit og Torp til Sverige.
13. april Nygaardsvold mfl. til Lesjaverk
13. april, kl. 4:00 Frank Foley kom til Øyer for å bistå Ruge i kontakt med britiske myndigheter.[113][114]
14. april Hønefoss okkupert.[115]
natt til 14. april Kongen og følge med tog fra Hjerkinn til Otta.[116]
14. april Statsråd på Otta
14. april fra kl. 18:00 Slaget ved Dombås, Dombås besatt av tyske fallskjermsoldater.
14. april Britisk/fransk landgang i Namsos
14. april Norske styrker i Høytorp fort ved Mysen overga seg
15. april Quisling presset til å gå av, Administrasjonsrådet tok over.[1]
15. april Koht og Torp kom til Otta fra Sverige
16. april Kongsvinger besatt.[115]
17–18. april Britisk landgang på Åndalsnes
18. april Ministrene Frihagen, Lie, Ljungberg og Torp ankom Åndalsnes.
19. april 11:00 Tyske fallskjermstyrker ved Dombås overga seg
19. april Britiske styrker til Lillehammer og Fåberg
21. april ca. 22:00 Kongen, Nygaardsvold med flere forlot Sandbu i Vågå
21.–22. april Bombingen av Steinkjer
natt til 22. april Regjeringen og kongen Stuguflåten vest for Bjorli
22. april Statsråd på Stuguflåten vedtok Nortraship
22. april Kongen og kronprinsen til Åndalsnes om kvelden[75]
23. april Kongen og regjeringen til Molde
23. april Tyske styrker brøt gjennom britisk/norske stillinger ved Tretten; tyske styrker tok kontroll over hele Østerdalen.[117]
24. april Josef Terboven ble sivil leder for den tyske okkupasjonen av Norge.[1]
24. april Øivind Lorentzen, Arne Sunde og deler av gulltransporten fra Åndalsnes til Storbritannia.[118]
25. april Bombingen av Molde begynte[86]
25.–26. april Norske styrker på Voss overga seg.
26. april (kveld) Tyske styrker tok Kvam etter Kampene ved Kvam
28. april Tyske styrker nådde Otta og Kvikne[119]
28. april Britene bestemte å trekke seg ut av Sør-Norge[120]
28. april–1.mai Kristiansund totalskadet etter bombing.[121]
29. april Molde bombet og brent.
29. april, kl. 21:00 Siste statsråd i Molde; HMS «Glasgow» la til kai
30. april kl. 1:00 Kongen, kronprinsen og ministre samt deler av gullbeholdningen evakuert fra Molde til Tromsø med HMS «Glasgow»[122]
30. april Ruge og overkommandoen til Batnfjordsøra
30. april Britiske styrker forlot Dombås retning Åndalsnes
29.–30. april Tyske styrker på Østlandet fikk ved Berkåk kontakt med tyske styrker i Trøndelag.[2][123]
1. mai Fagernes ble inntatt.
Natt til 1. mai Brannbombing av Kristiansund, Åndalsnes og Sunndalsøra[124]
2. mai, kl. 02:00 De siste britene forlot Åndalsnes[124]
2. mai 15:00 Tyske styrker inntok Åndalsnes[124]
2. mai Sunndalsøra besatt av Fischers gruppe[124]
natt til 4. mai Allierte styrker ledet av Mountbatten evakuerte Namsos[125]

Mai[rediger | rediger kilde]

HMS «Devonshire» evakuerte kongen med flere fra Tromsø 7. juni
Mai
tid hendelse
7.–8. mai Norway Debate i Underhuset.
9. mai Gulltransporten ankom Tromsø
10. mai Tyske styrker inntok Hemnesberget
10. mai Churchill ble statsminister i Storbritannia.
10. mai Tyske styrker gikk inn Be-Ne-Lux og angrep Frankrike i Slaget om Frankrike
10. mai Britiske styrker okkuperte Island
10. mai «Snorre» med Einar Gerhardsen og andre sivile flyktninger ankom Tromsø
17. mai Tyske styrker inntok Mo i Rana
18. mai Koht og Ljungberg til Tromsø fra Storbritannia
24. mai Gulltransporten med HMS «Enterprise» til Storbritannia
27. mai Bodø ble bombet
28. mai Narvik ble gjenerobret av norske og allierte styrker

Juni[rediger | rediger kilde]

Juni
tid hendelse
1. juni De allierte hadde bestemt seg for tilbaketrekking fra Nord-Norge.[126]
3. juni Koht møtte Sveriges utenriksminister Günther i Luleå
7. juni Kongen, kronprinsen og regjeringen forlot Tromsø med britisk krigsskip
8. juni «Fridtjof Nansen» fra Tromsø til Færøyene med Koht, Unni Diesen, Henry Diesen og Gerd Egede-Nissen
10. juni Norske militære styrker overga seg; Ruge i krigsfangeskap
11. juni Kongen, kronprinsen og regjeringen kom til London

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge forfatteren Espen Haavardsholm var Foley og hans sekretær på Åndalsnes allerede 11. april.[76]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland og Tore Grønlie (2013): Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.
  3. ^ Haga 2000, s. 26
  4. ^ a b c Claasen, Adam (1. mars 2004). «The German Invasion of Norway, 1940: The Operational Intelligence Dimension». Journal of Strategic Studies. 27. 1: 114–135. ISSN 0140-2390. doi:10.1080/0140239042000232792. Besøkt 5. oktober 2020. 
  5. ^ a b c d e f g Munthe-Kaas, O. (1955). Krigen i Norge 1940 : B. 1 : Operasjonene gjennom Romerike, Hedemarken, Gudbrandsdalen, Romsdalen. Gyldendal. 
  6. ^ Undersøkelseskommisjonen, s. 111
  7. ^ a b Grimnes, Ole Kristian (1990). Oscarsborg festning 9. april 1940. [Drøbak]: Oscarsborg festnings venner. 
  8. ^ Grimnes 1987, s. 17
  9. ^ a b c d e Skodvin, Magne (1991): Norsk historie 1939–1945. Krig og okkupasjon. Oslo: Samlaget.
  10. ^ Christensen 1975
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Nygaardsvold, Johan (1982). Norge i krig : 9. april - 7. juni 1940. Tiden. ISBN 8210023446. 
  12. ^ Grimnes 1984, s. 158
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Koht, Halvdan (1947). Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940. Tiden. 
  14. ^ a b «Vårslipp 2011 : Nygaardsvold-regjeringen på flukt i Norge 9. april-7. juni 1940». Arkivverket (norsk). 10. mai 2017. Besøkt 2. juni 2021. «Det var fem norske regjeringer som var virksomme under krigen, men vi har delt dem inn i seks ved å presentere Nygaardsvold-regeringen i Norge og England hver for seg.» 
  15. ^ a b c d e f g h i Berntsen, Harald (1991). I malstrømmen : Johan Nygaardsvold 1879–1952. Aschehoug. ISBN 8203161553. 
  16. ^ a b c Espeli, Harald (12. desember 2011). ««Det gavner ingenting å gjøre store vanskeligheter i små saker. Dette er ikke store saker» – Norges Bank, administrasjonsrådet og etableringen av okkupasjonskontoen i 1940». Historisk tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn1504-2944-2011-04-04. Besøkt 6. oktober 2022. 
  17. ^ a b «Hun var USAs ambassadør til Norge da nazistene invaderte». www.aftenposten.no. 31. desember 2017. Besøkt 6. oktober 2022. 
  18. ^ a b Grimnes 1984, s. 106
  19. ^ Hauge & Stensrud: Kjære Hamar: Også vi når det blir krevet... s. 22–23
  20. ^ a b Leerberg, Nora Naguib. Mestad, Ola; Michalsen, Dag, red. «§ 68 | Grunnloven». Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020 (norsk). doi:10.18261/9788215054179-2021-082. Besøkt 30. september 2022. «§ 68 gjør også unntak for alminnelig møtested, og fastsetter at dersom det foreligger «overordentlige omstendigheter» kan kongen velge «en annen by i riket» som Stortingets samlingssted. To tilfeller av slike omstendigheter er spesifikt nevnt: Fiendtlig innfall eller smittsom syke. Siden 1814 er unntaksbestemmelsen kun anvendt en gang, som følge av Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 da Stortinget flyttet til Hamar og Elverum.» 
  21. ^ Gjerdåker, Brynjulv (1998): Stiftstad og bygdeby: Hamars historie 1935–1991. Det tyske felttoget, s. 66. Hamar kommune, ISBN 82-994906-1-8
  22. ^ «Kongens nei - 9. april». annomuseum.no (norsk). Besøkt 24. februar 2022. 
  23. ^ Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. «Elverumsfullmakten - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no (norsk). Besøkt 5. oktober 2022. 
  24. ^ a b c Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): Fra fred til fred. Krigen 1939–1945. Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.
  25. ^ a b Wyller, Thomas Chr. (1962). Politisk rekonstruksjon mai - juni 1945: (arbeidstittel). Oslo. 
  26. ^ a b c d e f Østbø, Ivar Buch (1995). Stortinget: "all makt i denne sal" : håndbok - Stortinget. Oslo: Schibsted. ISBN 8251615461. 
  27. ^ a b Midtskogen 9.april 1940: utgitt til minnehøytidelighetene Midtskogen-Elverum 9. april 1978 : [i anledning av] Hærjubileet 1978. Elverum: [Østoppland forsvarsdistrikt, Østoppland infanteriregiment nr. 5]. 1978. 
  28. ^ Grimnes 1984, s. 119
  29. ^ a b c Christensen 1975, s. 34
  30. ^ a b c d e f Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.
  31. ^ a b Hagen, Trond Ivan (16. september 2016). «Nå åpnes kongerommet». NRK. Besøkt 3. oktober 2022. 
  32. ^ «Kongens nei». Store norske leksikon. 9. april 2019. Besøkt 2. juni 2021. 
  33. ^ a b «Krigsutbruddet i Hedmark 1940 - dag for dag - Anno». annomuseum.no (norsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  34. ^ Eide, Stein S. (5. juni 2020). «Bombingen av Elverum var ikke tysk hevnaksjon – NRK Innlandet – Lokale nyheter, TV og radio». NRK. Besøkt 2. oktober 2022. 
  35. ^ Hagen, Trond Ivan (11. januar 2016). «Da tyskerne bombet Elverum». NRK. Besøkt 2. oktober 2022. 
  36. ^ Grimnes 1984, s. 124–126
  37. ^ a b Grimnes 1984, s. 126
  38. ^ a b Haga 2000, s. 131
  39. ^ Haga 2000, s. 144
  40. ^ «A1 på Forsvarsmuseet». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 12. oktober 2022. 
  41. ^ a b Haga 2000, s. 138
  42. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Ruge, Otto; Riste, Olav (1989). Felttoget : general Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Aschehoug. ISBN 8203161960. 
  43. ^ Reidar Hirsti (1982): Gubben. Johan Nygaardsvold - mannen og epoken. Oslo: Gyldendal.
  44. ^ a b Munthe-Kaas, O. (1955). Krigen i Norge 1940. 2 : Operasjonene gjennom Romerike, Hedemarken, Gudbrandsdalen, Romsdalen. Oslo: Gyldendal. 
  45. ^ Haga 2000, s. 133–134, 140
  46. ^ Haga 2000, s. 140
  47. ^ a b Haga 2000, s. 142
  48. ^ Haga 2000, s. 143
  49. ^ a b Haga 2000, s. 144–145
  50. ^ Haga 2000, s. 90, 127
  51. ^ a b Haga 2000, s. 129, 148, 162
  52. ^ Haga 2000, s. 147
  53. ^ Heide, Ola Rambjør (1998). Konstitusjonell nødrett: sett i lys av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 15. [Oslo]: Tano Aschehoug. s. 111. ISBN 8251837847. 
  54. ^ Den Norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 22. juni 1945: departementenes meldinger. Oslo: Stortinget. 1948. 
  55. ^ a b c d e f Lie, Trygve (1958). Kampen for Norges frihet: 1940 - 1945. [Oslo]: Borregaard. 
  56. ^ «Krigens ukjente Munch-thriller». www.aftenposten.no. 31. august 2005. Besøkt 11. oktober 2022. 
  57. ^ Sandviken, Ketil (25. februar 2012). ««Skrik» vart berga i Vågå». Gudbrandsdølen Dagningen (norsk). Besøkt 11. oktober 2022. 
  58. ^ Kristian Hosar (1990). Krigsvåren 1940: felttoget i Ringsaker, Lillehammer og Gudbrandsdalen 19. april - 2. mai. Gjøvik trykkeri. ISBN 8290439482. 
  59. ^ a b Haga 2000, s. 176
  60. ^ Lindbäck-Larsen, Odd (1965). Krigen i Norge 1940. Oslo: Gyldendal. s. 113. 
  61. ^ Holø, Ragnhild Moen (4. september 2014). «Fallskjermkrigen på Dombås i 1940». NRK. Besøkt 12. oktober 2022. 
  62. ^ Haga 2000, s. 154-156
  63. ^ Magnussen, Per (24. mars 2010). «Får krigskorset etter sin død». NRK. Besøkt 12. oktober 2022. 
  64. ^ Haga 2000, s. 154-155
  65. ^ Dagbladet: «Eiliv kan få Krigskorset for å ha reddet regjeringen i 1940», 16. august 2009.
  66. ^ Svarstad, Asbjørn (4. september 2014). «Reiser tvil om sein heder til norsk krigshelt». dagbladet.no (norsk). Besøkt 12. oktober 2022. 
  67. ^ Haga 2000, s. 158
  68. ^ Haga 2000, s. 158-161
  69. ^ Lie, Trygve (1896-1968) (1958). Kampen for Norges frihet: 1940 - 1945. [Oslo]: Borregaard. 
  70. ^ «Kongens fluktrute - Anno». annomuseum.no. Besøkt 27. februar 2022. 
  71. ^ Haga 2000, s. 175
  72. ^ a b Nygaardsvold, Johan (1947). Statsminister Johan Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Stortinget. 
  73. ^ «1940: Statsministeren og sekretæren». Regjeringen.no (norsk). Statsministerens kontor. 21. august 2014. Besøkt 2. juni 2021. «Våren 1940 kom det tyske angrepet på Norge til å avslutte det korte samarbeidet mellom statsminister Johan Nygaardsvold og hans sekretær siden oktober 1939, Finn Solberg Larsen. Nygaardsvold mente sekretæren forlot ham. Solberg Larsen, som i 1946 skiftet navn til Lønnå, hevder at han ikke gjorde det.» 
  74. ^ Turid Wammer (2011). «Gulltransporten 1940» (PDF). 75 år NNUM 1936-2011. Nordisk Numismatisk Union: 21. Arkivert fra originalen (PDF) 5. juni 2013. Besøkt 21. august 2016. 
  75. ^ a b c «Kongefamilien under krigen». rbnett.no. 17. april 2010. Besøkt 2. juni 2021. 
  76. ^ a b c Haavardsholm, Espen: Martin Linge – min morfar. Familieroman med fotografier. Oslo: Oktober forlag, 2007.
  77. ^ Haavardsholm, Espen (25. februar 2020). «Martin Linge». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 2. juni 2021. 
  78. ^ Jageren "Sleipner" i Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt april 1940. Hundvåg: Sjømilitære samfund ved Norsk tidsskrift for sjøvesen. 1999. ISBN 8299473837. 
  79. ^ http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article207701.ece (avisartikkel basert på boka 1940 av Rolf Larsen)
  80. ^ Åndalsnes Arkivert 24. februar 2014 hos Wayback Machine. i Norsk Krigsleksikon 1940–1945, J. W. Cappelen Forlag A/S, oppslag 6. mai 2014.
  81. ^ Kynoch, J.H. (1995). Nakne soldater. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220622. 
  82. ^ Øystein Mølmen: Raumabanen/Romsdalen, Lesja og Dovre. Kamphandlingene i april 1940. Lesjaskog: Raumabanens kulturlag, 1999.
  83. ^ «Bombingen av Kristiansund - Gjenreisningsbyen Kristiansund». www.kristiansund.kommune.no. Besøkt 3. oktober 2022. 
  84. ^ Minneskrift: aprildagene 1940. Komiteen for markering av 50-årsminnet for overfallet på Norge. 1990. 
  85. ^ Reid, Margaret (1980). April 1940: en krigsdagbok : Margaret Reids dagbok. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205121486. 
  86. ^ a b Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  87. ^ Grimnes 1987, s. 117
  88. ^ Haga 2000, s. 207
  89. ^ a b c NRK (5. juni 2015). «Kronprinsen markerer hemmeligheten i Balsfjord». NRK. Besøkt 5. oktober 2022. 
  90. ^ Kongen i bilder: H.7. 75 år. Oslo: Gyldendal. 1947. 
  91. ^ a b Dagsavisen, 6. juni 2015, s.26–30.
  92. ^ https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/kongehytta-i-balsfjord-1.7854101
  93. ^ a b Norge og den 2. verdenskrig: mellom nøytrale og allierte. Oslo: Univ.forl. 1968. s. 27. 
  94. ^ Ulateig, Egil (1990). Den lange reisen hjem: kongefamilien under Annen verdenskrig. [Oslo]: Scanbok. ISBN 8290554257. 
  95. ^ Schei, Arne (16. mai 2013). «Slik var 17. mai før i tiden». NRK. Besøkt 5. oktober 2022. 
  96. ^ a b c d Riste, Olav (1995). "London-regjeringa" : Norge i krigsalliansen 1940–1945. Samlaget. ISBN 8252144705. 
  97. ^ Grimnes 1987, s. 65
  98. ^ Grimnes 1987, s. 77–80
  99. ^ Hjelmtveit, Nils (1969). Vekstår og vargtid. Aschehoug. s. 169. 
  100. ^ Mørtvedt, Mari Aftret (25. oktober 2020). «Faktasjekk og kuriosa fra Atlantic Crossing episode 1». NRK. Besøkt 28. oktober 2020. «Den dramatiske grensepasseringen fra Norge til Sverige er en omdiskutert hendelse.» 
  101. ^ Andresen, Knut Reidar (26. april 2013). «Kronprinsesse Märtha i Amerika – de». NRK. Besøkt 25. oktober 2020. 
  102. ^ Møller, Arvid (1990). Kronprinsesse Märtha: hustru, mor, medmenneske. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124174. 
  103. ^ «Han fick världen att skratta i 70 år». Aftonbladet (svensk). 24. desember 2000. Besøkt 16. november 2020. «Borge var i Sverige när han fick veta att Hitlers nazister ockuperat Danmark. Borge, som var jude, bestämde sig för att fly - när han hämtat sin mor i Köpenhamn. Men mamma var för sjuk för att följa med. Så Victor Borge tog sig upp till Petsamo i nordligaste Finland och flydde därifrån till USA.» 
  104. ^ Skodvin s. 85
  105. ^ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
  106. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  107. ^ Zetterling, N. (2008). Blixtkrig! 1939-1941. Prisma.
  108. ^ Haga 2000, s. 22
  109. ^ Grimnes 1987, s. 13
  110. ^ a b c d Grimnes 1987, s. 16
  111. ^ a b Reid, Margaret og Leif C. Rolstad (1980): April 1940: en krigsdagbok. Margaret Reids dagbok. Gyldendal forlag ISBN 978-82-05-12148-5
  112. ^ a b Christensen 1975, s. 32
  113. ^ Reid, Margaret og Leif C. Rolstad (1980):April 1940: en krigsdagbok. Margaret Reids dagbok. Gyldendal forlag ISBN 978-82-05-12148-5
  114. ^ Årflot, Odd: Soldat, april 1940. Oslo: Samlaget, 1985.
  115. ^ a b Christensen 1975, s. 38
  116. ^ Haga 2000, s. 146
  117. ^ Grimnes 1984, s. 169
  118. ^ Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  119. ^ Grimnes 1984, s. 178
  120. ^ Grimnes, Ole Kristian (1995). «Norsk krigsleksikon». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940–1945. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-14138-9. 
  121. ^ «Bombingen av Kristiansund - Gjenreisningsbyen Kristiansund». www.kristiansund.kommune.no. Besøkt 3. oktober 2022. 
  122. ^ «Kongens ukjente telegram fra flukten». www.aftenposten.no. 21. april 2004. Besøkt 2. juni 2021. «Vi er inne i en forferdelig tid, men jeg lever fortsatt i håpet, skrev kong Haakon VII i et telegram til Storbritannias kong Georg VI 30. april 1940.» 
  123. ^ Grimnes, Ole Kristian (1995). «felttoget i Norge i 1940». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940–1945. Oslo: Cappelen. s. 94–96. ISBN 82-02-14138-9. 
  124. ^ a b c d Parelius, Nils (1970). Molde og Romsdal i krigstiden 1940–1945 : en bibliografi med noen utdrag fra bøkene. Romsdalmuseet. 
  125. ^ Shakespeare, s. 188
  126. ^ Norge og den 2. verdenskrig: mellom nøytrale og allierte. Oslo: Univ.forl. 1968. s. 27. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]