Arnold Selikowitz
| Arnold Selikowitz | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. mars 1912 Oslo | ||
| Død | juni 2003 | ||
| Beskjeftigelse | Tannlege | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Den norske tannlegeforening | ||
| Utmerkelser | Deltagermedaljen | ||
Arnold Koppel Selikowitz (1912–2003)[1][2] var en norsk tannlege som under andre verdenskrig medvirket i de norsk styrkene i eksil.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hans far innvandret fra Litauen (del av Keiserriket Russland) til Norge omkring 1900. Hans mor var svensk jøde. Selikowitz utdannet seg til tannlege i Leipzig i Tyskland før krigen, der lærte han også krigskirurgi. Han var student i Tyskland da nazistene kom til makten i 1933. Han åpnet egen praksis i 1939 og gjennomførte verneplikt som sanitetsoffiser.[3][4][5][6]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Da tyske styrker invaderte landet i april 1940 nådde han ikke frem til de norske styrkene. I oktober 1942 gikk han i dekning da jødisk menn i Norge ble internert. Sammen med broren Heiman, og Marcus Levin og Alf Levin tok han seg over grensen til Sverige. I Sverige arbeidet Selikowitz i landets tannhelsetjeneste. På fritiden arbeidet han gratis som tannlege for politistyrkene i Sverige og for andre nordmenn i flyktningeleir. Høsten 1944 ble han ble fly til Storbritannia der han ble innrullert i Marinen stasjonert på Shetland. På Shetland var han tannlege blant annet for Shetlandsgjengen. Han tjenestegjorde som marinetannlege og sanitetsoffiser i Sjøforsvarets sanitet på utefronten.[3][4][5][6]
Etter at okkupasjonsmakten evakuerte Finnmark høsten 1944 reiste han med Murmansk-konvoiene til Murmansk tidlig i januar 1945. Sammen med en liten norsk styrke reiste han til Kirkenes med SS «Iddefjord» (Amerikalinjens skip) og åpnet tannlegekontor i Kirkenes' ruiner under svært krevende forhold midtvinters. «Iddefjord» hadde med seg de første forsyningene til sivile i Varanger.[7][8][6][3]
Hans kone var i Sverige der deres første barn ble født. Resten av nærmeste familie overlevde ved å flykte. Brødrene Heiman og Julius tjenestegjorde også i norske styrker i eksil.[3]
Senere virke[rediger | rediger kilde]
Han var aktiv i Det mosaiske trossamfunn (hvor han satt i styret til 1976)[9] og Marinens krigsveteranforening. Selikowitz ble tildelt hederstegn fra Marinens krigsveteranforening.[10] Han ble tildelt den norske deltagermedaljen[11] og flere utenlandske utmerkelser.
Rachel og Arnold Selikowitz' fond for synagogen ble opprettet i 1982 ved hans 70-årsdag.[9] Selikowitz leverte materiale til Skarpnes-utvalget[12] og bidro med informasjon til Irene Levin Bermanns historiefortelling.[13]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Aftenposten (dødsfall), 2.7.2003.
- ^ «Spørreskjema for jøder (scannet)». Arkivverket. udatert. Besøkt 16. januar 2016.
- ^ a b c d Torp-Holte, Torill (2008). Friheten vinnes ikke bare én gang-. Jødisk museum i Oslo.
- ^ a b «Kommunal folketelling 1.2.1915 for Kristiania, 1915, s. 11422». Besøkt 11. august 2021.
- ^ a b Aftenposten 11.03.2002
- ^ a b c Christensen, Jan (2011). Myter om krigen i Norge 1940-1945. Nova. ISBN 9788292390412.
- ^ Jahn Otto Johansen: Arnold Selikowitz. Nekrolog i Aftenposten 30.06.2003.
- ^ Andersen, Trygve (1997). Varanger bataljons historie 1898-1995. Finnmark regiment. ISBN 8299452309.
- ^ a b Mendelsohn, Oscar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind 2. Universitetsforlaget, 1987.
- ^ Bøe-Hansen, Ola (2005). Sjøkrigens skjebner. Sjømilitære samfund ved Forl. Norsk tidsskrift for sjøvesen. ISBN 8292217223.
- ^ Ramm, Jacob (1963). Norges tannleger. Tanum.
- ^ Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. NOU 1997:22. no#: Statens forvaltningstjeneste, Statens trykning. 1997. ISBN 8258304372.
- ^ Berman, Irene Levin (2008). "Vi skal plukke poteter". Orion. ISBN 9788245808650.
