Karl Marthinsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl Marthinsen
Født Karl Alfred Nicolay Marthinsen
25. oktober 1896
Norge Karlsøy
Død 8. februar 1945 (48 år)
Norge Oslo
Likvidasjon etter ordre fra Hjemmefrontens Ledelse
Yrke Sjef for statspolitiet

Karl Alfred Nicolay Marthinsen (født 25. oktober 1896 i Karlsøy ved Tromsø, vokst opp i Mehamn[1], død 8. februar 1945 i Oslo) var sjef for Statspolitiet i Norge under andre verdenskrig. Han ble likvidert av Oslogjengen i Blindernveien på Blindern da han var på vei til arbeidet i Statspolitiets hovedkvarter i Kronprinsens gate 10.

Bakgrunn og arbeid[rediger | rediger kilde]

Allerede i Marthinsens første leveår flyttet familien til et lite fiskevær i Nordkapp kommune, og da han var 14-15 år, flyttet familien videre til Mehamn i Finnmark. I 1918 tok han eksamen ved 6. divisjons underoffiserskole og ble utnevnt til sersjant. Han tok deretter handelsskole og arbeidet i fire år i administrasjonen på et fiskemottak i Mehamn, før han vendte tilbake til det militære. Her ble han stasjonert i Kirkenes og tjenestegjorde som etterretningsoffiser i lokalforsvarsstaben i Øst-Finnmark forsvarsavsnitt.

I 1933 meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS). Han ble etter hvert kjent med Jonas Lie. Lie var på denne tiden sjef for utrykningspolitiet og var i Finnmark på grunn av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen. Marthinsen skal sammen med Lie ha forhørt personer som de mistenkte for å være spioner. Marthinsen var på denne tiden blitt løytnant og etterretningsoffiser ved staben til forsvarssjefen i Øst-Finnmark, og ble snart utnevnt til kaptein.

Under okkupasjonen[rediger | rediger kilde]

Etter at den tyske okkupasjonsmakten hadde oppløst det norske forsvaret i 1940, gikk Marthinsen inn i politiet. Her steg han raskt i gradene og ble etter hvert sjef for hele det norske sikkerhetspolitiet med tittel av politigeneral. Han rapporterte direkte til politiminister Jonas Lie.

Fra 30. mars 1944 og til sin død var han også landshirdsjef, altså øverste leder av hirden. Han ble etterfulgt som leder av hirden av Henrik Rogstad.

Han var en effektiv og fryktet mann for motstandsbevegelsen. Han tok lett på lovens bokstav og aksepterte blant annet den utstrakte bruken av tortur.

Han stod også sentralt i deportasjonen av de norske jødene. I notat datert 17. november 1942 skrev han om aksjonen: «Det var alt for knapp tid til forarbeid av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker som jeg nå hadde døgn til disposisjon. Følgen av denne knappe tid er bl.a.: At en del jødefamilier kom for sent inn til Oslo...og at jeg derfor nå må internere disse i Bredtvedt for ubestemt tid, og at jeg ikke fikk anholdt på langt nær alle familier fordi disse hadde skiftet bopel, var bortreist, var på arbeid, osv.»[2] Til tross for at han manglet juridisk utdannelse, ble han utnevnt som en av de tre dommerne i Politiets særdomstol i forbindelse med Gunnar Eilifsen-saken i 1943, og stemte sammen med Egil Olbjørn for dødsstraff. Tredjemann, Egil Reichborn-Kjennerud, stemte mot.

Likvidasjonen[rediger | rediger kilde]

Ved månedsskiftet januar-februar 1945 besluttet Hjemmefrontens Ledelse at Marthinsen måtte likvideres. Årsaken var rapporter, delvis framskaffet ved telefonavlytting, om at han planla å ta kontroll over Nasjonal Samlings kamporganisasjoner og sette disse inn mot hjemmestyrkene i krigens sluttfase. Han hadde allerede kontroll over Hirden og Statspolitiet. I tillegg planla han ifølge rapportene å tilta seg kontroll over Politidepartementet.[3]

Marthinsens bil gikk på knottgenerator, og da han ble likvidert, hadde Oslogjengens folk gjemt seg på en bakketopp i Blindernveien ved universitetsområdet, hvor de visste at bilen ville ha mistet mye av sin motorkraft. Bilen hadde derfor en svært lav hastighet da den ble beskutt med en brengun fra en posisjon bak en vedstabel ved Farmasibygningen.[4] Marthinsen ble drept på stedet, mens sjåføren ble truffet, men ikke livstruende.[5]

Marthinsen ble begravet med seremonier på æreskirkegården Ekeberg i Oslo. Etter at denne ble nedlagt og fjernet, ble levningene 4.oktober 1952 flyttet til Vår Frelsers gravlund, også i Oslo.

Etter likvideringen av Marthinsen ble det iverksatt omfattende represalier, og til sammen 28 personer ble henrettet på Akershus festning som en direkte følge av likvideringen. Den første kvelden, 9. februar, ble de tjue første henrettet. Neste dag ble åtte henrettet. Justisminister Sverre Riisnæs var til stede, og han avfyrte selv skudd med sin tjenesterevolver.[6]

Usikkerhet om antall henrettede[rediger | rediger kilde]

10. februar valgte tyskerne også å henrette en norsk nazist som var dømt for ran og mord.[7] Engelsk og svensk wikipedia opererer derfor med tallet 29.

Film: «Strengt hemmelig»[rediger | rediger kilde]

8. februar 2010 hadde Strengt hemmelig – Skuddene på Karl Marthinsen[8][9] premiere på norske kinoer. Filmen, laget av filmskaperen Benedicte Maria Orvung, omhandler Martinsens liv og likvidasjon, samt hvilke virkninger slektskapet med ham hadde og har på familien. Karl Marthinsen var Orvungs grandonkel.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra dokumentarfilmen Strengt hemmeligs nettside
  2. ^ Bjørn Westlie: Oppgjør (s. 60-1), forlaget Aschehoug, Oslo 2002, ISBN 82-03-22778-3
  3. ^ Tore Gjelsvik: Hjemmefronten, J. W. Cappelens forlag, Oslo, 1977 (s. 219)
  4. ^ Kartskisse på dokumentarfilmen Strengt hemmeligs nettside
  5. ^ Ottar Samuelsen: Det var her det skjedde, Dinamo Forlag ISBN 978-82-8071-174-8, side 332
  6. ^ NorgesLexi
  7. ^ Moland, Arnfinn. «Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945». Orion forlag. 1999. ISBN 8245803375
  8. ^ Omtale på filmfront
  9. ^ Omtale hos Filmfondet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]