Rettssaken mot Adolf Eichmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Adolf Eichmann i det skuddsikre glassburet i rettslokalet[1] i Jerusalem 5. april 1961. Forsvarer Robert Servatius (sittende) og aktor Gideon Hausner (stående).

Rettssaken mot Adolf Eichmann ble gjennomført av Israel 2. april til 14. august 1961 i Jerusalem. Den tyske tidligere SS-offiseren Adolf Eichmann var anklaget for forbrytelser mot det jødiske folket, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og medlemskap i kriminelle nazistiske organisasjoner. Tiltalen gjaldt hovedsakelig medvirkning til gjennomføring av holocaust under andre verdenskrig i Europa. Han ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet i 1962 etter at høyesterett hadde stadfestet dommen. Dette er den eneste dødsstraffen fullbyrdet i Israel.

Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av agenter fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Han ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot. Bortføringen fra Argentina var juridisk omstridt og skapte diplomatisk konflikt som ble behandlet av FNs sikkerhetsråd. Til rettssaken er det knyttet flere prinsippielle problemstillinger, blant annet om Israels rett til å straffeforfølge forbrytelser begått i et annet land før Israel fantes og om Israels straffelov ble brukt med tilbakevirkende kraft.

Rettssaken har i ettertid blitt mye diskutert, blant annet på bakgrunn av Hannah Arendts uttrykk «ondskapens banalitet». Rettssaken foranlediget forskning (blant annet Milgram-eksperimentet) som kunne forklare medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt. Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.[2]

Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen og holocaust i Ungarn var viktig i bevisførselen mot Eichmann. Eichmann fremstilte seg selv som en lydig byråkrat som bare fulgte ordre.[3][4][5][6]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rettsoppgjør etter holocaust[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettsoppgjør etter Holocaust

Rettsoppgjøret skjedde i regi av de allierte okkupasjonsmaktene i Tyskland straks etter krigen, det skjedde i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet og det skjedde i de landene som var berørt av folkemordet. Rettsoppgjøret er særlig kjent for Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessene i Nürnberg blant annet Einsatzgruppenprosessen.[7] Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust og disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De fleste forbrytere fra nazistenes krigføring ble aldri stilt rettslig til ansvar. En stor del av de som ble dømt til fengselsstraff slapp ut lenge før tiden.[8] På slutten av 1950-tallet var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Fra slutten av 1950-tallet ble det innledet en serie nye rettsprosesser særlig i Vest-Tyskland. Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser ble etablert i denne perioden. Fritz Bauer, statsadvokat i Frankfurt, var sentral i gjennomføring av de vesttyske prosessene rundt 1960.[7]

De allierte fastsatte i London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) 8. august 1945 hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals i Nürnbergprosessen skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[8] London-charteret avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.[9] Tiltalen i Einsatzgruppeprosessen (1947) baserte seg på den foregående Nürnbergprosessen, samt på Genèvekonvensjonene, Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, og internasjonal sedvanerett. Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen og betegnelsen folkemord (engelsk: genocide) ble ikke brukt.[10][11] Folkemordkonvensjonen ble vedtatt i 1948. Det er bred enighet om at prosessene i Nürnberg beviste folkemord.[12][13]

Heinrich Himmler og Odilo Globocnik tok sine egne liv i alliert vartekt. Gestapo-sjef Heinrich Müller forsvant i krigens siste dager. Ernst Kaltenbrunner ble dømt og henrettet i Nürnberg.

Dieter Wisliceny arbeidet sammen med Eichmann blant annet ved gjennomføring av i Ungarn og i Hellas. Wisliceny ble etter andre verdenskrig dømt til døden og hengt i Bratislava 1948.[14] Alois Brunner var en av Eichmanns nære medarbeidere. Etter å ha arbeidet for amerikanske okkupasjonsstyrker flyktet han til Syria og døde i Damaskus som gammel mann.[15][16] Brødrene Rolf Günther (selvmord 1945) og Hans Günther (drept 1945) arbeidet for Eichmann om deportasjoner fra Hellas og Bøhmen.[17][18][19] Theodor Dannecker, som samarbeidet med Eichmann blant annet om holocaust i Ungarn, tok sitt eget liv i desember 1945 i amerikansk varetekt.[20][21]

I Ungarn ble hovedmennene László Baky, László Endre, László Bárdossy, Béla Imrédy, Ferenc Szálasi, Döme Sztójay og László Ferenczy dømt og henrettet etter krigen.[22] [23][24][25][26] Kurt Becher unnslapp rettsforfølgelse og ble senere en velstående forretningsmann. Becher vitnet mot Eichmann i Jerusalem, men unnlot å reise til Israel.[27][28] Miklós Horthy og Otto Winkelmann ble ikke stilt til ansvar for holocaust i Ungarn.[29][22] Edmund Veesenmayer ble i Nürnberg dømt til fengsel og slapp ut i 1951.[30]

Flukt i Tyskland og til Argentina[rediger | rediger kilde]

Straks etter den allierte okkupasjonen av Østerrike og Tyskland ble Eichmann arrestert av amerikanske soldater. Han holdt sin fulle identitet skjult og ble oppfattet som harmløs. I februar 1946 stakk han av fra alliert varetekt og holdt seg skjult nord i Tyskland til 1950.[31][32][33] Eichmann var svært omstendelig og forsiktig da han skjulte seg i Tyskland. Han besøkte ikke familien en eneste gang før flukten til Argentina i 1950.[34] I 1948 fikk Eichmann innreisetillatelse til Argentina under dekknavnet «Riccardo Klement», men brukte ikke dette umiddelbart.[trenger referanse]

Ved å bruke falsk navn og utgi seg som en demobilisert soldat fra Wehrmacht, reiste Eichmann i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia, langs det som historikere har kalt «kloster-ruten» og kom 17. juni 1950 til Genova. Han fikk hjelp av den bayerske fransiskanermunken Anton Weber som tilhørte St. Raphael Society. Weber hadde nazisympatier og nære forbindelser til titulærbiskop Alois Hudal.[32] Eichmann fikk et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Fransiskanermunken visste hvem Eichmann var, men det er lite trolig at personer i Vatikanet kjente til «Riccardo Klements» identitet. Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960.[32][35][36] Passet ble deretter overlevert Argentinas Holocaust-museum i Buenos Aires.[37]

Eichmann reiste med skipet Giovanna C. fra Genova den 14. juli 1950, og ankom Buenos Aires i Argentina en måned etterpå. Ved ankomsten innkvarterte han seg på det tyske pensjonatet Juhrman i forstaden Vicente Lopez. På samme måte som pensjonatene Arnold og Don José samt Hotel Meier i Barrio Belgrano, var dette pensjonatet spesielt reservert nazistiske immigranter. Hotellet tilbød gratis kost og losji i syv dager for innvandrere uten penger.[38]

Den første jakten i Europa[rediger | rediger kilde]

Eichmann var under andre verdenskrig nokså ukjent utenfor Tyskland. Haganah avhørte flyktninger som kom til Palestina fra Tyskland, Ungarn og Polen, og hadde i 1943 dannet seg et klart bilde av at Eichmann var en sentral person i gjennomføringen av Holocaust. Blant de omkring 500 nazistene Haganah førte på en liste over krigsforbrytere var Eichmann høyt oppe. Gideon Rafael i Haganah reiste etter andre verdenskrig til London med detaljert informasjon basert på vitneerklæringer i Haifa. Informasjonen ble brukt blant annet i Nürnbergprosessen. Etter at Adolf Hitler, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich var døde, og Ernst Kaltenbrunner og Rudolf Höß ble stilt for retten, var Eichmann, Heinrich Müller (Gestapo-sjef) og Martin Bormann de fremste nazilederne på frifot.[39]

Den 12. mai 1945 arresterte amerikanske styrker SS-offiseren (Hauptsturmführer) Dieter Wisliceny i nærheten av Altausseer See i Steiermark. Han hadde vært en av Eichmanns nære medarbeidere. Overfor amerikanske okkupasjonsmyndigheter argumenterte Wisliceny med at Eichmann var i live og at han var for feig til å ta sitt eget liv, slik han skal ha snakket om mot slutten av andre verdenskrig. Wisliceny skisserte selv en plan for å oppspore Eichmann, blant annet ville han selv stå i spissen for en gjennomsøkning av alle krigsfangeleirer for å finne Eichmanns medarbeidere. Dernest ville Wisliceny lete opp Veronika («Vera») Eichmann som han var sikker på visste hvor ektemannen hadde gjemt seg. I fengselet i Bratislava utarbeidet Wisliceny over 20 tettskrevne sider med detaljer om Eichmann, inkludert øyefarge, gulltenner og arr.[40]

Wisliceny tilbød seg å oppspore Eichmann, men myndighetene ville ikke løslate ham av den grunn. Wisliceny laget en liste over steder der han trodde Eichmann kunne ligge i dekning. Ledende agenter i Haganah forhørte Wisliceny i Bratislava om Eichmann. Haganah-agenten fikk en liste på kvinner som Wisliceny mente var beredte til å skjule Eichmann. Hos en av Eichmanns tidligere elskerinner fant Haganah på denne måten et fotografi av Eichmann.[40]

Haganah-agenter opererte dels under dekke av være tyske eller nederlandske nazister som snakket godt tysk. En mannlig agent fikk på denne måten innpass hos Vera Eichmann, og pleide selskapelig omgang med henne mens hun bodde i Bad Aussee. Agenten skaffet Vera en hushjelp med lyst hår og «arisk» utseende; hushjelpen var egentlig en jødisk jente som var agent for Haganah. Vera holdt stadig fast ved at mannen var død, og avslørte ingenting mens hushjelpen hørte på.[41]

Agentene lokaliserte etter hvert Eichmanns far som drev en butikk i Linz, og spurte hvor Adolf var. Faren holdt fast ved at sønnen var død. Simon Wiesenthal, en ung arkitekt, slo seg ned i Linz for å holde øye med Eichmanns far, og skygget personer som besøkte ham. Wiesenthal tok seg inn i farens leilighet og fant der et dokument som sammenfattet Adolf Eichmanns liv med hans egen håndskrift.[42]

Haganahs agenter la en plan for å kidnappe Vera Eichmann og sønnene i håp om at det ville «røyke ut» Eichmann. Planen ble forkastet av Haganahs hovedkvarter. Jakten på Eichmann ble deretter avbrutt da Palestinamandatet ble avsluttet og Israel ville bli opprettet i 1948. Haganahs agenter i Europa konsentrerte seg da om å skaffe våpen til den planlagte staten Israel. Med den arabisk-israelske krig i 1948 ble jakten på Eichmann nesten glemt.[43]

Tuvia Friedman, som hadde jaktet på Eichmann siden andre verdenskrig, begynte å organisere Institutt for dokumentasjon av krigsforbrytelser i Israel. I 1959 fikk Friedman et tips fra det tyske justisdepartementet om at Eichmann var i Kuwait. Den israelske regjeringen ville ikke bruke ressurser på jakt i Kuwait. Friedman fortalte da historien til en israelsk avis, noe skapte sensasjon da det kom på trykk og ble gjengitt internasjonalt. Avisoppslaget gjorde at statsminister i Israel, David Ben Gurion, prioriterte saken. Avisoppslaget førte til at Friedman fikk mange tips, blant annet fra en argentiner av tysk opphav som hevdet at Eichmann bodde i utkanten av Buenos Aires.[43]

Haganah-agenter reiste i 1946 til Østerrike for å lete etter Eichmanns familie. De fant Veronika (Vera), Eichmanns kone, og Eichmanns bror i Bad Aussee og fulgte etter dem til et bortgjemt hus ved Chiem See. Der drepte de en mann de mente var Eichmann. Etter noen uker ble det avklart at det var en annen SS-offiser som hadde medvirket til holocaust.[44]

Yechiel Grienschpan, en partisanleder ved Lublin under andre verdenskrig, organiserte en gruppe på ti krigskamerater som jaktet på Eichmann. Gruppen lette etter Eichmann i Europa, Midtøsten og Sør-Amerika. Etter at Grienschpan ble drept i Vest-Tyskland under uklare omstendigheter i 1948 ble gruppen oppløst.[45]

Etter andre verdenskrig ble det spekulert i om Eichmann, med sin kunnskap om hebraisk og jødisk liv, hadde utgitt seg ut for å være en overlevende jøde fra en konsentrasjonsleir, og endog hadde emigrert til Palestina eller Egypt.[46][38]

Argentina under Perón[rediger | rediger kilde]

President Juan Domingo Perón ønsket å skape et Argentina basert på «den hvite rase». Etter andre verdenskrig flyktet mange av nazismens krigsforbrytere dit, deriblant Adolf Eichmann.

Fra 1800-tallet var det utvandring fra den tysktalende delen av Europa både til USA og til det sørlige Sør-Amerika inkludert Argentina. I de sørlige landene ble fra midten av 1800-tallet innvandring av europeere sett på som en måte å holde området hvitt. Mange tysktalende argentinere ble etter første verdenskrig involvert i en politisk debatt om Heimat (hjemland) og Deutschtum («tyskhet»).[38]

ODESSA var et undergrunnsnettverk av SS-offiserer. Jo flere naziforbrytere som flyktet, desto mer presset dette nettverket myndighetene i Argentina til å gjøre noe og det ble gode kontakter mellom Argentina og Tyskland i 1944.[38]

Argentinas sterke økonomi fikk president Juan Domingo Perón til å politisk uavhengigheten fra og motstanden mot USAs dominans, kalt «den tredje søylen» i peronismen. Landet investerte i våpenindustrien og begynte oppkjøp av militært utstyr fra Storbritannia og Canada. Perón prøvde også å tilnærme seg fascisten Francisco Franco som en fremtidig alliert.[38] Peróns fremmet innvandring med mål om såkalte «rasemessige forbedringer» ved å blande befolkningen med europeiske innvandrere.[38]

Dette er en del av bakgrunn for Argentina ble tilfluktsted for Adolf Eichmann og andre nazister. Flere hundre nazister flyktet til Argentina fra krigens slutt til 1955.[38][47] Perón mente at landet trengte ingeniører og offiserer og tok i mot dem av praktiske grunner.[48]

I Argentina[rediger | rediger kilde]

«Spesielle immigranter som Eichmann ble håndtert av «Sonderkommission Peralta» (grunnlagt 1946) under ledelse av Santiago Peralta, og logistikken ble ordnet av Peróns førstesekretær Rudi Freude. De to industriherrene Guillermo Staudt og Horst Carlos Fuldner (1910–1999) var også støttespillere. Begge var av tysk opprinnelse, og Fuldner var tidligere Hauptsturmführer i SS. Fuldner var fra 1945 ansvarlig for rekrutteringen av tyske flyingeniører, blant dem professor Kurt Tank hos flyprodusenten Focke-Wulf.[38]

I løpet av noen få dager fikk «Ricardo Klement» jobb som mekaniker i et selskap som arbeidet med metallarbeid i Buenos Aires. Bare to måneder senere sa han opp jobben. Hans rastløshet fikk ham til å endre yrke flere ganger.[38]

Han arbeidet et par år som «junior vannverksingeniør» i provinsen Tucumán i utkanten av Rio Potrero. Der hadde han ansvaret for målingen av vannkvaliteten og geologiske analyser frem til sommeren 1953.[49][32][38] Eichmann kunne ikke spansk, men lærte raskt. På jobben var han kjent som en ubetydelig, men respektert og pliktoppfyllende person. Eichmann fikk jobben gjennom Compañía Argentina para Proyectos y Realizaciones Industriales - Fuldner y Cía (CAPRI) som var blitt grunnlagt av Fuldner i begynnelsen av 1950 under beskyttelse av den nasjonale vann- og energikorporasjonen Agua y Energía Eléctrica. Prosjektet ble støttet av Dr. August Siebrecht, såvel som av Perón selv. CAPRI var en del av den første femårsplanen til regjeringen Perón og var en del av studiet av inngående vann i provinsene Tucumán og Santiago del Estero.[38]

Eichmann flyttet i oktober 1953 til Olivos i nærheten av Buenos Aires. Sammenlignet med andre tyske «innvandrere» var karrieren til Eichmann ikke spesielt fremragende. Fra 1953 til 1960 arbeidet han i Buenos Aires-distriktet på en fabrikk som produserte fruktjuice, som ansatt i et vaskeri, han eide en harefarm og jobbet som «profesjonell harefarmer», han arbeidet kort tid hos en mekaniker, deretter som «fabrikkformann» på en grønnsakfabrikk og som ansatt i et varehus som tilhørte selskapet ORBIS. Dette var tilstrekkelig til å forsørge seg selv og familien.[38][49][32]

Hans kone Veronika (Vera) og sønnene kom til Argentina i 1952. I 1955 registrerte Veronika Eichmann seg under pikenavnet Liebl, men begynte et nytt liv som Catalina Klement. Denne nye tilføyelsen til familien gjorde at de måtte flytte til et lite leid hus i utkanten av Olivos i Chacabuco 4261. Eichmann og familien levde i beskjedne kår i Argentina og hadde lite omgang med nazieliten i Buenos Aires. I 1959 kjøpte Eichmann et landområde i Calle Garibaldi i forstedet Bancalari nær San Fernando de la Buena Vista. Dette var et lite utviklet forsted til hovedstaden, og Eichmann begynte å bygge hus i 1959. Huset var på ett plan og hadde usedvanlig tykke murer og bare noen få vinduer, som stort sett alle var vendt bort fra gaten. Tidlig i 1960 flyttet familien inn i huset. Dette kostbare byggeprosjektet tvang Eichmann til å se etter en bedre betalt jobb. Han fant et nytt yrke hos Mercedes Benz i Coronel Suárez i Coronel Suárez Partido, hvor han startet som en kontorist og jobbet seg opp til ledelsen av selskapet.[49][32][38]

Oppsporet i Argentina[rediger | rediger kilde]

Nazi-jegeren Simon Wiesenthal (1908–2005),

Vera Eichmann forsvant i 1950-årene, men israelske agenter visste at passet hennes var utløpt slik at hun måtte til Wien for å få det fornyet. Østerrikske myndigheter tipset de israelske agentene da hun dukket opp på passkontoret i Wien. Deretter ble hun skygget kontinuerlig.[50] I 1959 var Vera tilbake i Østerrike for å fornye passet og Haganah kom da på sporet av Eichmann.[51] De israelske agentene var sikre på at hun fornyet passet kun for å reise til mannen. Hun var lojal mot ektemannen selv om hun visst om hans mange elskerinner. Da hun kjøpte billett til Buenos Aires styrket det antakelsen om at han befant seg der og tre israelske agenter reiste med samme fly som Vera. I Buenos Aires reiste hun rett til et hus i San Fernando der hun omfavnet «Ricardo Klement» som tok mot henne. Da var de israelske agentene som skygget henne sikre på at de hadde funnet Eichmann.[52]

I 1950-årene hadde flere overlevende fra holocaust viet sine liv til å lete etter de ansvarlige som unnslapp Nürnbergprosessen. I 1953 hadde nazijegeren Simon Wiesenthal fra sitt bosted i Wien kommet på sporet av Eichmann i Argentina. I 1954 fikk han et postkort fra en samarbeidspartner i Buenos Aires, med følgende beskjed:

«Ich sah jenes schmutzige Schwein Eichmann … Er wohnt beinahe in Buenos Aires und arbeitet für ein Wassergeschäft (Jeg har sett det skitne svinet Eichmann … Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk).»

Statsminister David Ben-Gurion (1886–1973) bekjentgjorde arrestasjonen i Knesset i mai 1960.

Mannen var villig til å identifisere Eichmann, men kunne ikke reise til Buenos Aires fordi han manglet 500 dollar til flybilletten. Wiesenthal ba forgjeves om hjelp fra den daværende president for den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann.[trenger referanse]

Samtidig hadde Mossad oppsporet Eichmann og Josef Mengele i Argentina. Mossads daværende leder Isser Harel hevdet i 1991 at Wiesenthals arbeid ikke bidro til arrestasjonen av Eichmann, men satte operasjonen i fare og forhindret en planlagt arrestasjon av Mengele,[53] som stod bak ekstreme medisinske eksperimenter på fanger i Auschwitz.

Gang på gang gjentok Eichmann for sine fire sønner at de ikke måtte snakke om politikk, men den eldste sønnen, Klaus, hørte ikke etter. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert for Eichmann. I 1956 ble Klaus kjæreste med og innledet et romantisk forhold med den 16 år gamle Sylvia Hermann. Hun var en ung og vakker datter av den tyske og halvt jødiske immigranten Lothar Hermann. Han var en overlevende jøde fra konsentrasjonsleiren Dachau (hvor Eichmann var administrerende leder). I 1938 hadde han flyktet til Argentina, og i 1950-årene bosatte han seg i Buenos Aires sammen med familien. Klaus var ofte på besøk hjemme hos Sylvia, og en dag kom de i snakk om jødenes skjebne under andre verdenskrig. Klaus forteller at faren var nasjonalsosialist og offiser i den tyske hæren. Klaus fortalte at det etter farens mening «ville ha vært bedre hvis tyskerne hadde fullført utryddelsesarbeidet».[49] Kommentaren sjokkerte Lothar Hermann og etter å ha undersøkt litt på egen hånd ble han sikker på at faren til Klaus var Adolf Eichmann. Et år senere leste Hermann om Eichmann i en avisreportasje fra Einsatzkommando-rettssaken i Ulm og forsto forbindelsen. Hermann visste at faren til Klaus hadde arbeidet med gull i 1957 og sendte datteren Sylvia til Eichmanns hjem for å finne ut mer.[trenger referanse] Etter at datteren hadde snakket med faren, innledet Hermann en korrespondanse med Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen, med detaljerte opplysninger om Eichmanns person og liv. Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn (i håp om at de var mer interesserte enn vesttyske myndigheter), som samarbeidet nært med Hermann for å planlegge en arrestasjon.[49]

Arrestasjon[rediger | rediger kilde]

Isser Harel (1912–2003), leder av Mossad, ledet bortføringen av Adolf Eichmann i mai 1960.

Eichmann ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot.[54]

Da den israelske statsministeren David Ben-Gurion fikk vite at Eichmann var i Argentina, gav han etterretningstjenesten Mossad i oppdrag å lete etter ham. De fikk verifisert at «Ricardo Klement» var Eichmann.[trenger referanse] Mossads leder Isser Harel (1912–2003) satt sammen en gruppe som i hemmelighet skulle ta Eichmann til fange og føre ham til Israel. Ti personer ble satt på oppgaven, heriblant en forkledningsekspert, en lege, en dokumentfalskner, en nærkampspesialist og Isser Harel selv. «Vi har ikke bare rett, men også en moralsk plikt til å stille denne mannen for en domstol ... Vi begir oss ut på en historisk reise. Det er vel ikke nødvendig å fortelle at dette ikke er en vanlig oppgave. Vi skal pågripe mannen som har vårt folks blod på sine hender», sa Harel.[33]

Operasjonen var topphemmelig: Israels ambassade i Buenos Aires visste ikke noe og oppdraget var en overtredelse av FN-konvensjoner. Ifølge reglene skulle Argentina utstede en utleveringskjennelse før Eichmann kunne føres ut av landet. Med falske pass reiste Mossad-agentene til Buenos Aires i begynnelsen av 1960, og begynte en intensiv og mer enn tre måneder lang overvåking av Eichmann. Agentene leide åtte biler, samt sju hus og leiligheter, som fungerte som skjulesteder. Et av husene – med kodenavnet Tira («palasset») – lå isolert og fungerte som hovedkvarter.[33]

Få dager etter ankomsten ble denne villaen forvandlet til et minifort med alarmsystem og en celle der Eichmann skulle holdes fanget frem til avreisen til Israel. En kvinnelig Mossad-agent oppholdt seg i huset hele tiden; hennes rolle var å lage mat til gruppen, holde huset rent og gi omverdenen inntrykk av at det bodde en helt vanlig familie der.[33]

Agentene oppsporet Eichmanns hjem i Calle Garibaldi 14. Den 19. mars 1960 kjørte en agent sakte forbi huset, og ved 14-tiden så han en mann i 50-årene med høy panne og briller som var i ferd med å bære inn klesvasken. De neste dagene fortsatte overvåkingen. En israeler lå på lur under en presenning på planet av en lastebil, og gjennom et kikkhull fotograferte han alt som foregikk rundt huset. Hvert skritt Eichmann tok, hver bevegelse han gjorde, ble registrert. Agentene kartla Eichmanns vaner; hvor han arbeidet, når han møtte opp, når han gikk hjem for dagen, og hvilken buss han tok til og fra arbeid. De visste også at han tilbrakte helgene i hagen. Eichmann virket som en kjærlig og helt vanlig familiefar, og levde etter helt faste rutiner. Han gikk av bussen hver kveld klokken 19.40, og gikk deretter langs en øde vei til huset sitt.[33]

Planen var først å transportere Eichmann ut av landet med fly i forbindelse med Argentinas nasjonaldag, da israelske diplomater var inviterte på offisielt besøk. De skulle ankomme 19. mai, og planen var å returnere flyet 20. mai – uten diplomatene, men med Eichmann om bord. Med godkjenning fra Israels regjering ble han likevel bortført den 11. mai 1960.[55]

Om kvelden ved 19-tiden var bare Vera og de to sønnene Ricardo og Dieter hjemme, og klokken 19.40 pleide Eichmann å komme ut av bussen. Fire agenter fingerte motorstopp i Garibaldi-gaten – én satt bak rattet, klar til å gasse opp, en annen skjulte seg bak panseret, mens de to siste befant seg på gulvet i bilen mens de så vidt stakk hodet opp for å holde utkikk. Litt lenger nede i veien ventet tre agenter i en parkert bil med frontlysene på, slik at Eichmann ble blendet. Men akkurat denne dagen kjørte bussen forbi stoppestedet. Kl 20:05 steg Eichmann ut av buss nr. 203.[33]

Etter at Eichmann var sikkert identifisert ble han skygget kontinuerlig av israelske agenter: Det var alltid en agent på samme buss, alltid en agent på samme kafe, og det var alltid en agent som holdt vakt fra en leilighet rett over gaten for Eichmanns hus. Han ble også jevnlig fotografert. Agentene ble stadig skiftet ut for at Eichmann ikke skulle fatte mistanke. Agentene antok det var lett å ta Eichmann til fange, hovedproblemet ville være å få ham ut av Argentina og transportert til israelsk territorium.[56]

Intetanende gikk Eichmann langs Garibaldi-gaten, og stoppet først opp da en mann trådte ut foran ham med ordene «un momentito, señor». Få sekunder etter ble han slept inn i den ventende bilen, lagt på gulvet, bundet og satt på et par motorsykkelbriller. De var gjenteipet slik at han ikke kunne se noe. Deretter kjørte bilen av sted, det ble kastet et teppe over Eichmann der han lå, og han ble advart på tysk om at han ble skutt dersom han gjorde motstand. Etter 40 minutter ankom bilen hovedkvarteret «Tira», hvor Eichmann ble ført inn i den hemmelige fengselscellen.[33]

Cellen rommet ikke annet enn en jernseng med en madrass, hadde intet dagslys, og ingen lyder trengte ut fordi det var stablet tykke madrasser opp langs veggene og foran vinduene. Agentene tok fra Eichmann klærne og ga ham en pyjamas. Legen tok gebisset hans og sjekket det for skjulte giftkapsler, og undersøkte også innsiden av Eichmanns venstre arm for å finne SS-tatoveringen med blodtypeangivelsen.[33] Eichmann ble lenket til sengen. 20. mai gjorde agentene Eichmann klar til flyturen. Dokumentfalskneren hadde utarbeidet papirene, og legen ga Eichmann et bedøvelses­middel slik at han ikke kunne snakke, mens han med litt hjelp fremdeles kunne stable seg på beina. Forkledningseksperten forvandlet Eichmann til flyvert – han ble sminket, utstyrt med falsk bart og fikk på seg en El Al-uniform. [33] Isser Harel skrev om aksjonen i boken The House on Garibaldi Street, som ble publisert i 1975. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin (1927–2005), utga i 1990 boken Eichmann in my Hands.

Da han kvelden 11. mai 1960 gikk av bussen tok agentene ham med makt inn i en ventende bil. En av agentene var overlevende fra Auschwitz der foreldrene ble sendt i gasskammeret.[55] Under agentenes avhør erkjente han straks sin egentlige identitet.[57][58] To Mossad-agenter kjørte Eichmann ut til flyplassen, der bilen slapp upåaktet gjennom sikkerhetskontrollen. Agentene forklarte vakten at kollegaen de hadde med seg slet med ettervirkningene etter en fuktig bytur kvelden før. Like før midnatt lettet flyet, og etter en mellomlanding i Dakar på Afrikas vestkyst, ankom Eichmann Israel 22. mai 1960. Mens han ble holdt fanget i en dekkleilighet i Buenos Aires skrev han en erklæring om at han frivillig ble med til Israel. Han ble fløyet ut av Argentina via Vest-Afrika i hemmelighet med et El Al-fly den 21. mai 1960, ni dager etter at agentene tok ham til fange. Han ble bragt til Jerusalem og stilt for retten.[32] Mens han ble holdt fanget i en dekkleilighet i Buenos Aires skrev han en erklæring om at han frivillig ble med til Israel. Han ble fløyet ut av Argentina via Vest-Afrika i hemmelighet ni dager etter at agentene tok ham til fange.[32][59] En av agentene var overlevende fra Auschwitz der foreldrene ble sendt i gasskammeret.[55]

Eichmann ble kledd i uniform fra flyselskapet El Al og sjenket full før flyturen. Et medlem av flymannskapet ble værende igjen i Buenos Aires slik at antallet ble riktig.[60]

Den israelske regjeringen benektet først at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Den 23. mai 1960 kunngjorde Ben Gurion i Knesset at Eichmann hadde blitt fanget med regjeringens velsignelse og beskrev Eichmann som tidenes største forbryter. Han lovet at massemorderen snart skulle stilles for retten. Ben Gurions kunngjøring ble fulgt av lang og intens applaus. Ben Gurion avviste å la saken gå for en internasjonal domstol slik Telford Taylor, som ledet aktoratet under Nürnbergprosessene, gikk inn for. Regjeringen sørget for at rettssaken fikk mest mulig oppmerksomhet i media.[61][58] Daværende leder av Mossad, Isser Harel, skrev senere om aksjonen i boken The House on Garibaldi Street. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken Eichmann in my Hands.

Eichman i fengslet i Ramla 1961

Etter arrestasjonen fordømte Eichmann utryddelsen av jødene som ondskap, men hevdet at hans egen rolle var begrenset til organisering av transport. Han mente at han kun utfordret ordrer fra overordnete og var bundet av lojalitetsed til Hitler. Eichmann mente derfor at han juridisk sett var uskyldig og at han for en stor del ikke hadde moralsk ansvar for forbrytelsene. I retten omtalte Eichmann utryddelsen av jødene som en av de største forbrytelsene i menneskehetens historie. Han hevdet å ha bidratt til transportarbeidet mot sin vilje og at han ikke kunne ha gjort noe for å forhindre forbrytelsen.[62]

Josef Mengele[rediger | rediger kilde]

Mossad mente at Eichmann kjente Josef Mengele, og hadde håpet at han skulle røpe Mengeles skjulested slik at de kunne bortføre ham også. De møttes via den nederlandske nazisten Willem Sassen i Argentina. Sassen presenterte Eichmann for Mengele; de to hadde brukt samme fluktrute til Argentina. De møttes flere ganger på kafeen ABC, men fant ikke tonen, og Eichmann takket nei til Mengeles tilbud om gratis legehjelp.[trenger referanse] En av agentene som fanget Eichmann fortalte senere at Mossad kjente til Mengeles oppholdssted men lot ham være fordi det kunne sette arrestasjonen av Eichmann i fare.[60][63][64]

Diplomatisk konflikt[rediger | rediger kilde]

Argentinas FN-ambassadør Mario Amadeo krevde oppreisning for Argentina etter kidnappingen av Eichmann.[65] På spørsmål fra den argentinske regjeringen sendte den israelske regjeringen en diplomatisk note (note verbale) der de beklaget eventuell overtrådelse av Argentinas suverenitet og argumenterte med at Eichmann ble med frivillig til Israel. Ben Gurion beklaget i et eget brev til president Frondizi. Argentina takket for beklagelse, men mente at Eichmann måtte returneres til Argentina og agentene måtte utleveres. Argentina meldte saken inn for FNs sikkerhetsråd som søkte etter kompromiss for å unngå opptrapping av striden. Amadeo argumenterte med at bortføringen ville sette en farlig presedens dersom det forble ustraffet og at det ikke kunne finnes unntak for sovereniteten. Utenriksminister Golda Meir argumenterte i sitt tilsvar med at bortføringen av Eichmann var en begrenset overtredelse av argentinsk lov og overtredelsen måtte sees i forhold til det unike ved Eichmanns forbrytelser og i forhold til motivene hos personene som gjennomførte bortføringen. Meir holdt fast ved at sikkerhetsrådet ikke hadde jurisdiksjon fordi bortførtingen ble gjennomført av privatpersoner og staten Israel hadde ikke ansvar for hva privatpersoner foretok seg. Meir påpekte at Eichmann faktisk oppholdt seg ulovlig i Argentina. Sovjetunionen og Polen argumenterte med at Argentina ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter Nürnberg og etter FNs resolusjoner om å straffeforfølge eller utlevere Eichmann. Sikkerhetsrådet vedtok 23. juni 1960 enstemmig en resolusjon som påla Israel å kompensere Argentina for overtredelsen. Sovjetunionen og Polen avsto fra å stemme av frykt for at Israel måtte returnere Eichmann til Argentina der han trolig ville unndra seg straffeforfølgelse. Israels ambassadør ble utvist, senere på sommmeren utvekslet landene nye ambassadører og ble enige om at saken var avsluttet.[66]

Rettsak i Jerusalem[rediger | rediger kilde]

Eichmann ble stilt for retten i straffesak 40/61, staten Israel mot Otto Adolf Eichmann.[67] Rettssaken ble avholdt 2. april til 14. august 1961 i «Folkets hus» (et stort forsamlingslokale). Det var plass til 750 personer i rettslokalet hvorav 450 plasser ble brukt av journalister fra hele verden. Forhandlingene ble simultantolket til engelsk, fransk og tysk. Det var mange fjernsynskamera i rommet.[61][32] Ifølge Hannah Arendt var den franske oversettelsen utmerket, den engelske akseptabel, mens den tyske var nesten komisk og tildels uforståelig.[68]

Praktisk gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Nyhetsklipp fra rettssaken.

Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. Over 100 vitner ble hørt, deriblant overlevende fra konsentrasjonsleire, og 1600 dokumenter med Eichmanns navn og signatur ble lagt frem som bevis. Aktor innkalte også flere sakkyndig blant annet historikere og andre forskere.[69] Eichmann selv forsvarte seg under hele saken med at han bare hadde fulgt ordre. Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at dette ikke holdt som forsvar. London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945 etablerte the International Military Tribunal (IMT) og fastsatte hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals i Nürnberg skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[8] London-charteret for IMT avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.[70] Eichmanns forsvarer Robert Servatius bygget i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk.

Regjeringen var involert i aktoratets arbeid og Ben Gurion gikk selv gjennom Hausners åpningsinnlegg.[61] Domstolen i første instans hadde tre dommere og ingen jury slik at dommerne tok stilling både til fakta og til lovanvendelsen.[62] Dommerne var Moshe Landau (utdannet i Storbritannia), Yizhak (Yitzhak) Raveh og Benjamin Halevi (de to siste utdannet blant annet i Tyskland).[32] Alle dommerne var født i Tyskland.[2]

Juridisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Forsvarer Robert Servatius i retten.

Fra 1950 hadde Israel gjennomført straffesaker mot antatte kollaboratører i konsentrasjonsleirene, i de såkalte kapo-rettssakene. I alt 40 saker ble gjennomført og med ett unntak var ingen tiltalte nazister, knapt halvparten endte med frifinnelse. Det juridiske grunnlaget for disse sakene var en egen straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950. Loven omhandlet blant annet forbrytelser mot det jødiske folk (denne bestemmelsen var nokså lik folkemordkonvensjonen), forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Denne loven ble anvendt i saken mot Eichmann.[71][72] Denne straffeloven ble innført for å gjøre det mulig å straffeforfølge forbrytelser under naziregimet og under andre verdenskrig. Loven hadde en viss symbolsk betydning og hadde særlig til hensikt å straffeforfølger jødiske kollaboratører som hadde flyttet til Israel etter krigen. Politikerne i Knesset hadde trolig ikke forestilt seg at nazister på rømmen ville havne i Israel. Samtidig med denne loven som nevner folkemord på det jødiske folk spesielt, innførte Israel straffelov for folkemord på enhver folkegruppe - disse bestemmelsene kunne ikke brukes tilbakevirkende. Israel hadde ikke deltatt i forhandlingene om folkemordskonvensjonen og sluttet seg til FN fem måneder etter at hovedforsamlingen i FN hadde vedtatt konvensjonen.[2]

Lovens første paragraf presiserer at den omfatter forbrytelser begått under naziregimet og enhver krigsforbrytelse begått under andre verdenskrig i Tyskland, i land alliert med Tyskland eller områder under tysk kontroll. Loven ga mulighet for dødsstraff. Krigsforbrytelser ble definerte på samme måte som i London-charteret som lå til grunn for Nürnbergprosessen.[73] Paragraf 9 bestemte at personer kunne straffeforfølges i Israel selv om vedkommende allerede hadde gjennomgått straffesak i et annet land for samme forbrytelse. Eventuell straff sonet i et land ville da komme til fratrekk i Israels rettsvesen.[74]

Forsvarens juridiske innvendinger[rediger | rediger kilde]

Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann ble bortført fra et land uten utleveringsavtale med Israel. Forsvareren Servatius krevde at saken straks måtte henlegges fordi Israel ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i saken. Eichmann erklærte seg straks «uskyldig, etter tiltalen» for hvert av de 15 konkrete punktene aktoratet la frem. Forsvareren begrunnet manglende jurisdiksjon på følgende punkter:[32][75]

  • Eichmann ble lovstridig bortført fra Argentina
  • Tiltalen gjaldt forhold utenfor Israels territorium (ekstraterritoriell og universell jursidiksjon) og før Israel ble opprettet basert på lover med tilbakevirkende kraft
  • Eichmann hadde ikke fulle retter som tiltalt (for eksempel ville nazister innkalt som vitner straks ha blitt arrestert)
  • Eichmann hadde ikke drept noen og heller ikke tatt initiativ til drap, han handlet bare etter ordre fra overordnet myndighet. Ifølge forsvareren utførte Eichmann «statshandlinger» (engelsk: act of state) som ikke kunne bli gjenstand for vanlig strafferettslig forfølgelse (tysk: justizlose Hoheitsakte) og sto i samme strafferettslige stilling som pilotene som slapp atombomben over Hiroshima.

Servatius argumenterte i tillegg med at dommerne ikke ville være nøytrale fordi saken vedrørte de jødiske folk og staten Israels politiske interesser. Dommerne drøftet ikke Servatius konkrete innvending, men mente de ville opptre profesjonelt tross sakens særpreg. Ingen kommentatorer og heller ikke forsvareren kritiserte dommernes håndtering av rettssaken.[76] Forsvareren argumenterte med at Israel ikke hadde jurisdiksjon, mens aktor argumenterte med at Israel hadde ekstraterritoriell jurisdiksjon på grunn av den historiske forbindelsen mellom Israel og det jødiske folket.[77] Domstolen (første instans) avviste at bortføringen fra Argentina som tema i rettssaken fordi det ifølge domstolen bare berørte Argentina som stat og ikke Eichmann som individ.[78]

Bevis og vitner[rediger | rediger kilde]

Abba Kovner vitnet i saken 4. mai 1961. Han overlevde Holocaust i Litauen.

Aktoratets bevisførsel var av to hovedtyper: Vitner og dokumenter som generelt underbygget Eichmanns medvirkning til Holocaust; og bevis for Eichmanns konkrete medvirkning til Holocaust i enkeltland og hans involvering i utryddelsesleirene.[79] Aktoratet under ledelse av Hausner baserte seg til dels på nedskrevne vitneutsagn fra etterkrigstiden, særlig i forbindelse med Nürnbergprosessene. Aktoratet baserte seg på over hundre vitner. Noen vitner som var i live ga tildels forklaring i sitt hjemland i stedet for å reise til Israel.[61]

Hausner mente for eksempel av Dieter Wislicenys vitneutsagn i Nürnbergprosessen var troverdige og pålitelige, og dette ble brukt i Jerusalem.[61][80] Wisliceny hevdet at Eichmann var en av hovedmennene bak gjennomføringen av Holocaust.[81] Wisliceny var venn av og arbeidet sammen med Eichmann i RSHAs avdeling for jødesaker.[31][82] I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende.[31]

Etter andre verdenskrig uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. Ifølge Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av sin gamle venn Eichmann.[83] Wisliceny ga etter krigen inntrykk av at de i løpet av krigen hadde blitt uvenner - noe Eichmann avviste. Wisliceny var i Eichmanns tjeneste til april 1945 noe Wisliceny senere benektet. Wisliceny ga i alliert varetekt en utførlig beskrivelse av sitt 10 år lange samarbeid med Eichmann. Wisliceny forklarte at Alois Brunner, Rolf Günther og han selv var Eichmanns stedfortredere. I fengselet i Bratislava utarbeidet Wisliceny over 20 tettskrevne sider med detaljer om Eichmann inkludert øyefarge, gulltenner og arr. I tillegg skrev Wisliceny over 100 sider om den endelige løsning, stormuftien av Jerusalem og andre tema der ytterligere detaljer om Eichmanns virke fremgikk. Til agenter fra Haganah sa Wisliceny: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.»[40]

Eichmann hevdet han var uskyldig fordi han personlig ikke var grusom, hadde et vennlig forhold til jøder og fordi han selv ikke deltok i drap ved gassing. Arendt beskriver blant annet Eichmanns vennlige og høflige forhold til Berthold Storfer, leder for den jødiske komiteen for utvandring til Palestina. Storfer ble skutt og drept i Auschwitz seks uker etter at Eichmann hadde møtt ham der. Ifølge Arendt forsøkte Eichmann å rasjonalisere det han hadde vært med på og unndra seg ansvar ved å vise til at han var anstendig og opptrådte juridisk korrekt.[32] Han hevdet å ikke ha vært involvert i planleggingen av Wannsee-konferansen.[67]

Abba Kovner vitnet i saken.[84][85][86] Rudolf Vrba, en av de få som klarte å rømme fra Auschwitz, ble ikke innkalt som vitne, i stedet ble Vrba bedt om å levere en skriftlig redegjørelse ved Israels ambassade i London. Dommeren Benjamin Halevi ønsket at Vrba skulle komme personlig til Jerusalem og ble nedstemt av de to andre dommerne. Halevi hadde noen år tidligere dømt i Malchiel Gruenwalds favør etter at Rudolf Kastner saksøkte for ærekrenkelser.[87][88] Vrba var et av vitnene i rettssaken mot holocaustfornekteren Ernst Zündel i Canada i 1985.[89][90]

Michael Musmanno, som hadde vært dommer i Nürnbergprosessene, vitnet og uttalte da at SS-general Walter Schellenberg hadde fortalt at Eichmann kontrollerte Einsatzgruppene.[91][92] Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre slik Musmanno fremstilte det i boken The Eichmann Kommandos (1961). Musmanno hevdet feilaktig at Einsatzgruppene var Eichmanns påfunn og at lederne sto ansvarlige overfor Eichmann.[93] Musmanno tok i forbindelse med Eichmann-saken til orde for en internasjonal straffedomstol for internasjonale forbrytere ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.[92]

Ved rettsoppgjøret i Ungarn etter andre verdenskrig ble László Baky og László Endre hengt i 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk. Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.[22]

Tiltale og dom i første instans[rediger | rediger kilde]

Mordechai Eliezer Greenspan (Grynszpan) vitner 25. april 1961.[94] Han var bror av Herschel Grynszpan. [95]Assisterende aktor Jacob Breuer (stående, sett fra siden).

Eichmann var anklaget i 15 punkter på grunnlag av:[62][74]

  1. Forbrytelser mot det jødiske folket (tiltalepunkter 1 til 4). Lov vedtatt av Knesset i 1950 med omtrent samme ordlyd som paragraf 2 i Folkemordskonvensjonen av 1948.
  2. Forbrytelser mot menneskeheten. I henhold til London-charteret av 1945 og som anvendt i Nürnbergprosessen.
  3. Krigsforbrytelser. Overgrep mot sivilbefolkningen på okkupert territorium (tiltalepunkt 8).
  4. Medlemskap i tre nazistiske organisasjoner definert som kriminelle i Nürnbergprosessen (tiltalepunkter 13 til 15).

De tre første anklagene ga grunnlag for dødsstraff i henhold til Israels strafferett og loven om straffeforfølgelse av nazister og nazikollaboratører. Tiltalepunkter 5 til 7 omfattet forbrytelser mot menneskeheten rettet mot den jødiske befolkningen.Tiltalepunkter 9 til 12 om forbrytelser mot menneskeheten omfattet også forbrytelser mot polakker, slovenere, sigøynere og tsjekkoslovaker. Han ble åtte måneder etter åpning av rettssaken kjent skyldig på alle 15 punkter i første rettsinstans.[62][74] Eichmann ba om en mild dom på grunn av sin påstått ubetydelige rolle i holocaust. Han hevdet bare å være skyldig i lydighet i tjenesten og lojalitet til flagget, dermed kunne han ikke bli dømt for gjerninger andre var ansvarlige for. Eichmann hevdet at han aldri forfulgte jøder med glede og iver. Dommerne hadde mulighet til å ilegge dødsstraff, og konkluderte med at de avskyelige forbrytelsene og mangel på formildende omstendigheter var nødvendig med dødsstraff.[79]

Dommerne konkluderte med at Israel hadde jurisdiksjon på grunn av den historiske forbindelsen mellom Israel og det jødiske folk og fordi Israel var et etterfølger til det britiske palestinamandatet. Dommen la til grunn at det jødiske samfunn i Palestina som eksisterte før og under andre verdenskrig var en «stat i emning», men i mangel av suveren status kunne ikke denne staten utstede lover som gjaldt nazistenes forbrytelser og lover vedtatt etter at Israel var opprettet dekket dette behovet. Dommerne la til at det jødiske samfunnet i Palestina deltok i de alliertes kamp mot aksemaktene og dermed kunne medvirke i rettsoppgjøret mot dem.[96]

Domstolen la til grunn at loven i realiteten ikke ble anvendt med tilbakevirkende kraft. Den siterte særlig Nürnbergprosessene og charteret som var det juridiske grunnlaget for de alliertes rettsoppgjør i Tyskland. Domstolen mente i tillegg at ledende nazister inkludert Eichmann, var klar over at de begikk forbrytelser fordi handlingene var i strid med grunnleggende prinsipper som siviliserte samfunn bygger på. Domstolen pekte på at Israels lovgiving ikke var unik og at andre domstoler (inkluderte tyske) hadde avvist påstanden om at nazistenes forbrytelser ikke var ulovlige på det tidspunktet de ble begått. Det samme gjaldt påstandene om at gjerningsmennene ikke hadde forbrytersk intensjon.[97]

Forsvaret argumenterte med at individer ikke kan straffes for handlinger begått på vegne av stater (act of state). Etter folkeretten kan bare staten selv holdes ansvarlig, mente Servatius. Aktor Hausner viste til rettsoppgjøret i Tyskland etter andre verdenskrig der dette argumentet ble avvist. Domstolen avviste forsvarets argument og la til grunn at den staten som planla og iverksatte holocaust måtte betraktes som en kriminell organisasjon og ikke som en stat på linje med andre. Ved rettsoppgjøret i Nürnberg ble argumentet om statshandling avvist både i charteret og i dommene.[98]

Servatius argumenterte i sitt avslutningsinnlegg med at Eichmann bare utførte instrukser han fikk ovenfra i henhold til sin plikt og med fare for seg selv om han ikke ville adlyde. Eichmann var en funksjonær som ikke hadde annet valg enn å gjøre det han fikk beskjed om, hevdet forsvareren. Hausner argumenterte med at ifølge denne logikken, ville bare Hitler selv kunne holdes ansvarlig. Domstolen konkluderte med at «alle siviliserte land» hadde avvist superior order som forsvar. Dommerne konkluderte med at Eichmann var fullt klar over at utslettelsen av jødene var åpenbart kriminell og ulovlig, likevel gjennomførte Eichmann arbeidet velvillig, ivrig og helhjertet. Domstolen konkluderte med at det ikke var noe bevis for at Eichmann måtte presses eller trues for å gjøre jobben; i stedet gjorde han jobben med glede til sin egen og overordnetes tilfredshet.[99]

Sakens sentrale fakta, at Eichmann organiserte transport og deportasjon av jøder, var ikke omstridt. Eichmann ble kjent strafferettslig tilregnelig. Aktor Gideon Hauser hevdet at Eichmann hadde et «hjerte av stein» og var likegyldig til lidelsen han skapte og at Eichmann hadde en farlig, pervertert personlighet.[100] Eichmann argumenterte med at hans ansvar sluttet når togene kom frem til Auschwitz og folk gikk av. Eichmann benektet ikke omfanget av holocaust og nazistenes ansvar. Han erkjente sitt ansvar for transportene og at han kjente til massedrapene, men benektet at han hadde ansvar for drapene. Et argument han brukte var Amt IVB, som han arbeidet ved, ikke hadde noe som helst med likvideringene å gjøre.[101]

Anke til høyesterett[rediger | rediger kilde]

Dommerne i første instans, fra venstre Benjamin Halevi, Moshe Landau og Yitzhak Raveh

I anke til Israels høyesterett anførte Eichmann fem punkter:[62]

  • Loven av 1950 ble gitt tilbakevirkende kraft og loven ble vedtatt i en stat som ikke eksisterte før 1948.
  • Israel hadde ikke jurisdiksjon, ifølge Eichmann kunne bare Tyskland og Polen dømme ham.
  • Handlingene ble begått av staten Tyskland ved Tysklands utøvende makt.
  • Arrestasjonen i Argentina var ikke lovlig og ble gjort uten samtykke fra argentinske myndigheter.
  • Dommerne var som jøder følelsesmessig involvert og kunne derfor ikke gi en upartisk dom.

Israels høyesterett avviste de to første ankepunktene med at domstolen var bundet av Israels lovgivning. Høyesterett tilføyde at forbrytelsene dekket av loven av 1950 alltid hadde vært forbudt i henhold til folkerettslig sedvane og handlingene var universelt ansett som kriminelle med individuelt ansvar. Høyesterett la videre til grunn universell jurisdiksjon og Israels rett til å opptre som vokter av folkeretten, og mente derfor at det var uten betydning at Israel ikke eksisterte da handlingene ble begått.[62] Høyesterett sluttet seg til dommen fra første instans om at Israel hadde jurisdiksjon og la særlig til grunn at en stat har ekstraterritoriell jurisdiksjon så sant det ikke er noen spesifikk regel i folkeretten som er til hinder for dette.[102] Høyesterett la i hovedsak til grunn universell jurisdiksjon for de internasjonale forbrytelsene Eichmann var tiltalt for.[103]

Angående Eichmanns tredje punkt sluttet høyesterett seg til førsteinstans som mente at å betrakte massemordet som en legitim statlig handling var en fornærmelse mot fornuften og rettsfølelsen. Høyesterett avviste Eichmanns fjerde ankepunkt med henvisning til britisk, amerikansk og europeisk presedens om at i fravær av utleveringsavtale tok ikke domstolen stilling hvordan den tiltalte ble bragt til Israel. Høyesterett tilføyde at Eichmann ble bortført av statlige tjenestemenn slik at det ble et mellomstatlig spørsmål og ikke et spørsmål om den tiltaltes rettigheter.[62]

Til Eichmanns femte ankepunkt (også brukt som argument i første instans) svarte dommerne i begge instanser at de er mennesker som blir følelsesmessig berørt av sakens fakta, men at det er deres plikt å kontrollere disse følelsene når de skal dømme i saken. Eichmanns anke ble avvist.[62]

Dødsstraff for folkemord[rediger | rediger kilde]

Domsavsigelsen under Eichmannsaken

Eichmann ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til døden 15. desember 1961. Han skrev til Israels president og ba om benådning. I brevet holdt han fast ved at han bare utførte ordre og ikke selv var leder med ansvar.[104] Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ajalon-fengselet i Ramla. Dette er den eneste henrettelse under sivil straffelov utført i Israel.[105][106]

Liket ble kremert og asken ble strødd i havet, offisielt fordi ingen nasjon måtte gi ham et siste hvilested. Eichmann ba selv om å bli kremert, men det fantes ikke noe krematorium i Israel, fordi jødisk lov påbyr begravelse. Ingeniører og politifolk konstruerte i hemmelighet en ovn i en appelsinlund ved kysten. Motorveien var avsperret og under tung militær bevoktning da Eichmanns lik ble fraktet til kremering. Asken ble fraktet i politibil til havnen i Jaffa. Ved daggry var Eichmanns aske spylt ut i Middelhavet av et marinefartøy.[107] Ifølge London Evening Standard 1. juni 1962 uttalte sønnen Klaus Eichmann til journalistene: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.»

Psykologiske/psykiatriske undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Eichmann gjennomgikk en såkalt Szondi-test anonymisert og med resultatene vurdert av Léopold Szondi, som var ungarsk professor i psykologi og som hadde utviklet testen. Szondi konkluderte med at Eichmann var en meget farlig person med maktbegjær og istand til å drepe på en nesten autistisk måte. Den amerikanske statsviteren Michael Selzer gjorde en lignende anonymisert undersøkelse (Bender-Gestalt-testen og Houste-Tree-Person-test) med hjelp av seks psykologer hvorav fem konkluderte med at Eichmann var en person med voldelig, tvangspreget og paranoide trekk. Den israelske psykiatere Shlomo Kulcsár (født og oppvokst i Ungarn, emigrert til Israel etter andre verdenskrig) intervjuet Eichmann i 21 timer på oppdrag av domstolen for å fastslå om Eichmann var tilregnelig. Kulcsár fikk som ledd i dette Eichmann til å utføre Szondi-testen og til å lage flere tegninger som Selzer senere brukte. Selzer var kritisk til forestillingen om at nazilederne var utpreget normale. Den amerikanske psykologen Molly Harrower analyserte i 1976 resultater fra Eichmanns rorschach-test og konkluderte med en normal personlighet. Harrower ga sammen med Eric Zilmer med flere i 1995 ut en bok der konklusjonen fortsatt var ingen tegn til mental lidelse eller avvik hos Eichmann. Szondi offentliggjorde sin vurdering (at Eichmann var en pervert og sadistisk person) i 1962–1963 etter at han ble kjent med hvem han hadde analysert. Kulcsár offentliggjorde i 1967 sin undersøkelse som konkluderte med at Eichmann led av en sadomasochistisk perversjon. Til sammen gjennomgikk Eichmann syv ulike tester, inkludert Wechsler intelligenstest.[100][108][109][110] Ritzlers analyse i 1978 trakk i tvil både Selzers og Harrowers konklusjon.[111] McCully konkluderte i 1980 med at rorschach-testen viste at Eichmann ikke var en ordinær, banal mann, og antydet at det var stort avvik mellom Eichmanns tankeverden og den fasaden han hadde.[112] Selzer konkluderte med at årsak og ansvar for naziledernes handlinger ikke bare kan tilskrives omstendighetene.[113]

Reaksjoner og etterspill[rediger | rediger kilde]

Debatten etter rettssaken, særlig på grunn av Arendts bok, har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et hierarki, om årsakene til Holocaust og om Israels jurisdiksjon til å dømme.[32] Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføring av deportasjonen først til Palestina og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet.[114][62][115][100][116]

Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet Milgram-eksperimentet) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt.[117][118][119]

I forbindelse med rettssaken var flere observatører, blant andre filosofen Elie Wiesel, skuffet eller forundret over at det ikke ble bevist at Eichmann personlig var jødehater.[49]

Arendt er særlig kjent for å ha stilt spørsmål om Eichmann var ond. En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann ikke var personlig ond eller drevet av ondskap fordi han bare var et tannhjul i nazistenes maskineri – om ikke Eichmann hadde gjort jobben ville noen andre ha gjort det. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av jobben han gjorde.[120] Dekningen av rettssaken, særlig Arendts reportasje, og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig særlig i USA. Betegnelsen «holocaust» om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann.[121]:133-134

Arendts reportasje[rediger | rediger kilde]

Forsiden av førsteutgaven av bokversjonen av Arendts rapport.

Utdypende artikkel: Eichmann i Jerusalem

Hannah Arendt skrev om rettssaken for The New Yorker (februar-mars 1963) og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem, i tillegg skrev hun til Karl Jaspers og ektemannen Heinrich Blücher.[122] Arendt var da professor ved Princeton og en fremstående intellektuell.[114] Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs.[100] Hun karakteriserte med dette ikke handlingene som banale, men deres motiver. Arendt mente at de mest grusomme handlinger kan bunne i tankeløshet, en feil i evnen til å tenke.[123]

For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.[100] Arendt mente at de tre dommerne i saken var svært dyktige.[124] Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som han omfavnet og fulgte. I ettertid har Arendts vurdering og konklusjon blitt kritisert for å basere seg bare de lille hun så av Eichmann i glassburet i retten samt rettens dokumenter.[125] Eichmann kan også gitt denne fremstillingen av seg selv som en lydig byråkrat for å bagatellisere sitt ansvar for holocaust.[126]

Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden,[127] men hennes observasjoner ble støttet av konklusjonen fra Milgram-forsøkene.[112] Arendt ble skarpt kritisert av jødiske organisasjoner i USA som mente hun var anti-jødisk og sympatisk innstilt til Eichmann i sin reportasje. Peter Novick, amerikansk professor i historie, skrev at kritikken bommet helt fordi Arendts forakt for Eichmann er åpenbar. Novick antok at det svært negative reaksjonene skyldtes at Arendt bagatellisert arrestasjonen og rettssaken, dessuten at hennes fremstilling ikke stemte med Eichmann som symbol på den evige antisemittisme. Arendts fremstilling kolliderte med forestillingen om at bare ondskapsfull og sadistisk antisemittisme kunne få folk til å gå inn i nazipartiet eller SS.[121]:134-136

Stanley Milgram bemerket at Arendts ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte.[128] Aktor Hausners assistent kritiserte feil og mangler i Arendts bok i 1965. Arendt hadde ikke tilgang til psykiatriske vurderingene gjort av Eichmann.[109] Arendt mente at Israel var i sin fulle rett til å stille Eichmann for retten og at han fortjente dødsstraff. Hun mente at Eichmann var tilregnelig og at han hadde utført handlingene med hensikt i strafferettslig betydning, men at han personlig ikke var preget av ondskap eller hat.[129]

Arendt uttrykte sterk misnøye med aktor Gideon Hausner og mente hans utspørring av holocaustoverlevende var ondskapsfulle og tåpelige. Hun inntok snart motsatt standpunkt av Hausner: Mens Hausner beskrev Eichmann som ideologidrevet ondskap, var Arendt overrasket over Eichmanns egosentriske hang til å fremheve seg selv og blåse opp sin egen betydning. Arendt var overrasket over hvor uviktig ideologi og jødehat var hos Eichmann. Arendt beskriver Eichmann som en feig kontorist som må dekke seg bak ordrer ovenfra og som var skuffet over ikke å ha nådd høyere grad enn oberstløytnant i SS. Eichmanns forsvarer Servatius beskrev Arendt som grotesk, prøyssisk figur, fremstilt av kunstneren George Grosz. Hun var kritisk til David Ben-Gurions regissering av saken og mente saken ble brukt som ledd i Israels statsbygging. Arendt mente samtidig at Israel gjennomførte en rettssak som oppfylte en god standard for rettssikkerhet.[130] Arendt kritiserte retten for ikke å ta opp spørsmålet om de østeuropeiske jøderådenes samarbeid med nazistene.[131]

Eichmanns opptreden i retten kan ha vært skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Eichmann han kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre.[132]

Bernt Hagtvet skriver at Arendt slett ikke mente at handlingene eller sinnelaget var banalt: Det var forholdet mellom ondskapen og Eichmanns overfladiskhet og karrierjag som var banal.[133] Arendts perspektiv innebærer at gjerningspersonen ikke bør patologiseres, demoniseres eller gjøres umenneskelig. Arendt skrev senere at selv om gjerningene var forferdelige og grusomme var ikke gjerningspersonen selv grusom eller demonisk.[134]

Den amerikanske juristen Michael Musmanno var svært kritisk i sin anmeldelse av boken for New York Times. Randolph L. Braham, en amerikansk historiker og statsviter, ga ut The Eichmann Case. A Source Book etter debatten om Arendts reportasje.[135]

Lozowicks forskning[rediger | rediger kilde]

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick konkluderte med at Eichmann ikke var banal og tankeløs, og Lozowick mente at Arendt ikke hadde godt faktagrunnlag. Selv om ondskapen er gjort til rutine, er ikke nødvendigvis det ondes banalitet til stede, ifølge Lozowick. Lozowick konkluderte med at Eichmann var en rotfestet og ivrig antisemitt. Han peker på flere fakta som støtte for sin konklusjon: Alle i Amt IVB (Eichmanns avdeling) snakket om drap og likvideringer og alle visste hva som foregikk; sekretærene søkte seg bort eller fikk psykiske problemer da de forsto hva de var med på; alle SS-menn var overbeviste og nidkjære antisemitter som gikk mye lenger enn det plikten krevde; medarbeiderne i Amt IVB hadde en forhistorie som viste at de var pådrivere og ikke passive personer som ble styrt av omstendighetene. Lozowick påpeker at medarbeiderne i Eichmanns avdeling forsøkte å brenne dokumentene eller på andre måter slette spor etter sin medvirkning til noe de forsto var en forbrytelse.[136][114]

Reaksjoner internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Saken fikk bred pressedekning over store deler av verden. Axel Kielland skrev i Dagbladet at dette var historiens viktigste prosdyre. Kielland beskrev Eichmann som «et ulykksalig kryp» og «en personifisert alminnelighet».[58]

I USA ble arrestasjonen godt mottatt samtidig som flere var ubekvemme med at bortføringen fra Argentina og en del tvilte på den israelske regjeringens intensjoner. Et spørsmål var blant annet om Eichmann ville få en rettferdig rettssak og om han heller burde stilles for et internasjonalt tribunal som i Nürnbergprosessen. Det ble i pressen uttrykt en viss frykt for at Eichmann-saken ville skape antityske stemninger som kunne svekke Vesten overfor Sovjetunionen. Et tema i debatten i USA var om behandlingen av Eichmann var uttrykk for forskjellen på antatt kristen tilgivelse og antatt jødisk hevngjerrighet (hvor debatten til dels hentet næring fra antisemittisme). I USA var det utbredt oppfatning, også blant liberalere, at Israel ikke burde stille Eichmann for retten og i stedet returnere ham til Argentina. Telford Taylor mente at folkemord i henhold til prinsippene fra Nürnberg var en internasjonal forbrytelse og ikke en sak for den ene berørte parten. Washington Post advarte om at rettsprosessen ville bli et spill forkledd som rettssak. New York Post mente saken burde føres i Tyskland og at en dødsstraff i Israel ville bli oppfattet som en ren hevnaksjon.[137] Den britiske forleggeren Victor Gollancz mente at ingen lov dekket forbrytelsens omfang og at rettssaken derfor var illegal (engelsk: a vast illegality).[138][139]

I samtiden uttrykte blant annet jødiske ledere frykt for at rettssaken ville fremkalle ny antisemittisme.[140] Det var blant annet frykt for at jøder fremstilt som stakkarslige og som offer ville fremkalle antisemittisme, blant amerikanske jødiske ledere var det viss lettelse over at Vostok 1 (Jurij Gagarins romferd) og landgangen i Grisebukta stjal oppmerksomheten. Wall Street Journal skrev at saken kunne vekke til live antityske holdninger noe bare kommunistene ville tjene på og at rettssaken var preget av gammeltestamentlig straff og hevn. Den ytterliggående katolske ukeavisen The Tablet (utgitt i London) trakk på klassisk antisemittisme ved kritikk av rettssaken for jødisk hevngjerrighet uten mulighet for kristen tilgivelse.[121] William F. Buckley jr. i National Review beskrev rettssaken som ondartet og ledd i et internasjonalt hevnapparat. National Review trykket i den forbindelse også antisemittiske vitser. Buckleys synspunkter var ikke representative for den jevne amerikaners holdning, men var eksempel på den type tilbakeslag jødiske organisasjoner fryktet. Med noen få unntak kom ikke det tilbakeslaget som organisasjonene fryktet og kritikk av rettssaken som hevntokt ble svakere etterhvert som saken gikk sin gang. De jødiske organisasjonene i USA fremhevet sakens universelle aspekter (som faren for undertrykking og konsekvenser av totalitære styresett) heller enn de spesifikt jødiske, som aktor Gideon Hausner fremhevet.[141][121]

Saken førte til at amerikanske jøder ble mindre forsiktige med å snakke om holocaust. Dekningen av selve saken og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig: Dette var første gangen amerikanere fikk presenterte holocaust som en historisk hendelse i seg selv og ikke bare som del av nazistenes brutale fremferd generelt. Rettssaken var første gang den amerikanske offentligheten fikk presentert holocaust som et folkemord på jødene spesielt. Betegnelsen holocaust om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann. Amerikansk mediedekning presenterte ikke saken fra et sionistisk perspektiv slik ledende israelske politikere ønsket.[121]:133-134

Rettssaken skapte oppmerksomhet om Vest-Tysklands tilsynelatende likegyldighet med hensyn til straffeforfølgelse av nazister. I månedene før Eichmann-saken i Jerusalem innledet vesttyske myndigheter straffesak mot flere antatt gjerningsmenn fra nazitiden.[142] Vest-Tyskland hadde opprettet Zentrale Stelle (sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser) etter den første viktige holocaust-relaterte rettssaken i tysk regi i 1958.[61]

Milgram-forsøkene[rediger | rediger kilde]

Stanley Milgram innledet Milgram-eksperimentet et par måneder etter at rettssaken i Jerusalem åpnet. Milgrams eksperiment ble delvis omtalt som «Eichmann-eksperimentet» fordi det handlet om lydighet overfor autoriteter noe som kunne være en forklaring på at vanlige folk deltok i nazistenes ugjerninger. Mens Milgram holdt på å ferdigstille avhandlingen sin sommeren 1960 leste han at Eichmann var tatt til fange i Argentina. Rettssaken var bakgrunn for at Milgram utformet og gjennomførte eksperimentet. Milgram konkluderte med at lydighet overfor autoriteter kan overstyre moralske vurderinger slik at folk blir i stand til å utføre ubehagelige eller frastøtende handlinger fordi de moralske ansvaret overføres til en høyere autoritet.[117][118][108] Milgrams konklusjon innebar at situasjonen eller omgivelsene personen befinner seg var viktigere enn personlighetstrekk og andre individuelle forhold.[143]

Oppfatning av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet hos en byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann støttet villig regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.[144]

Stanford Prison Experiment ledet av Philip Zimbardo fulgte opp Milgrams forsøk og støttet i stor grad Arendts tese.[127][143] Revurderinger av Stanford Prison Experiment og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring. Det er mye som tyder på at de som meldte seg frivillig til fengselsforsøket ved Stanford av natur var mer fiendtlige og aggressive, mer lydige overfor autoriteter og noe mer narsissistiske, enn normalbefolkning.[145][146]

Skyldspørsmålet[rediger | rediger kilde]

Eichmann var en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust særlig transport til utryddelsesleirene.[147] Under Holocaust i Ungarn var han selv tilstede og hadde personlig tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til Auschwitz. På denne måten medvirket han til drap på godt over 1 million mennesker. Eichmann skal selv ha sagt at han hadde seks millioner på samvittigheten.[46][148] I august 1944 meldte Eichmann til Himmler at omtrent 4 millioner var drept i konsentrasjonsleirer og 2 millioner drept av mobile drapskommandoer.[32]

For å utarbeide de praktiske detaljene rundt den jødiske utryddelsen trengte [Hitler] en byråkrat – en ryddig og kompetent administrator. En slik mann var Adolf Eichmann, som sies å ha sagt til en underordnet: 'Jeg vil hoppe i graven min og le, for å vite at jeg har seks millioner mennesker på samvittigheten gir en ekstraordinær tilfredshet.' Adolf Eichmann oppnåde ikke i berømmelsen som sine overordnede Himmler og Heydrich, men likevel var han mer direkte involvert i utryddelsen av de europeiske jøder enn noen enkelt mann. —Léon Poliakov, 1949[46]

Historikere har spekulert omkring enkelte sider ved Eichmanns liv. Det mest sentrale er spørsmålet om hans rolle i holocaust og spesielt om han forsto hva han gjorde. Noen historikere, og Eichmanns sønn, har hevdet at dommen er urettferdig fordi Eichmann bare var en tysk soldat som fulgte ordre. På den annen side er det slått fast at det å følge ordre ikke fritar for skyld ved slike alvorlige forbrytelser. Man har også påpekt at Eichmann selv søkte seg over i avdelinger som arbeidet med det tredje rikes håndtering av jødene.

Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var det et vanskelig spørsmål hvilket ansvar den underordnede hadde innenfor et hierarki. Både for aktørene i rettssakene (dommere, aktor og forsvar) og forskere i ettertid, har det vært et sentralt tema hvordan og i hvilken grad ordrer strømmet fra toppledelsen og ble iverksatt av tjenestemenn på lavere nivå. Under rettssaken brukte Eichmann selv et organisasjonskart for å bevise sin uskyld. Ved Nürnbergprosessene la dommerne en «kunnskapstest» til grunn og det innebar at det var skyldig dersom de visste hva de gjorde og godtok ikke at ordre ovenfra (superior order) fritok for ansvar. Eichmann var ikke bare en lydig iverksetter av ordrer ovenfra, han var ivrig, foretaksom og konkurransinnstilt i utførelse av sine oppdrag.[149]

Ifølge David Cesarani er inntrykket som ble skapt i rettssaken og i den nære ettertid vanskelig å forene med Eichmanns iver i tjenesten. For eksempel omgikk han sommeren 1944 ungarske myndigheter forbud mot ytterligere deportasjoner. Høsten 1944 utfordret han også ordren fra lederen av SS, Heinrich Himmler, om å stanse massedrapene. Cesarani trodde ikke noe på Eichmanns egen påstand om at han ble sjokkert over å få vite at deportering innebar utryddelse.[150] Eichmanns tjenesteiver viste seg blant annet ved utålmodighet med Italias og Bulgarias motvilje mot å deportere sin jødiske borgere. Ifølge Wisliceny ble Eichmann rasende da en annen SS-offiser, Theodor Dannecker, ikke klarte å skaffe mer enn 150 jøder til et deportasjonstog fra Bordeaux. Eichmanns frustrasjon skyldes særlig at han måtte avlyse et tog som han hadde lagt ned stor innsats i å få tak i, dessuten at han selv kunne få skylden for fiaskoen.[32]

Senere forskning tyder på at Eichmann og tjenestemenn som ham, godt visste hva de gjorde. Eichmann la sin ære i å utføre arbeidet korrekt og la mye energi og kreativitet i å fullføre prosjektene han var tildelt. Typisk for nazistaten var at roller og til dels kommandolinjer var uklare, dessuten var instruksene ofte var vage, slik at den enkelte måte forestille seg hva som skulle til for å bidra til regimets mål. For eksempel ble ikke detaljene om den endelige løsningen formidlet fra toppen, men måtte utarbeides av Eichmann selv. Før rettssaken innrømmet Eichmann at han ikke angret og bare beklaget at han ikke fikk fullført oppdraget med deportasjon av jøder.[143] Eichmanns opptreden i retten kan ha vært skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Eichmann kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre.[132]

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Arendts kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at den nazistiske lederen Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Reinhard Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.[151] Den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt fremholder i boken The Eichmann Trial (2011) at Eichmann ikke var en angrende synder og at han var antisemitt som ivrig og planmessig sendte millioner til utryddelsesleirene. Lipstadt mener derfor dommen i Jerusalem var riktig.[152]

Ved rettsoppgjøret i Ungarn etter andre verdenskrig ble László Baky og László Endre hengt i 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk. Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.[22]

Noen av forholdene lagt til grunn i tiltalepunktene var feil. For eksempel var ikke Eichmann involvert i Aksjon Reinhardt og hadde lite å gjøre med det som skjedde i Generalguvernementet. Odilo Globocnik satte på oppdrag direkte fra Himmler i gang Aksjon Reinhardt og spesialister ble tildelt utryddelsesleirene av Hitlers kontor. Eichmann var ikke del av disse kommandolinjene, men bidro til massemordet ved å organisere en stor del av deportasjonene av jøder fra Vest-Europa. Eichmann besøkte Globocnik i Lublin i forbindelse med arbeidet.[61] I 1942 arbeidet Eichmanns assistent Rolf Günther med å skaffe blåsyre (Zyklon B) til gasskamrene i Polen, slik det ble dokumentert av Kurt Gerstein.[153] Zyklon B skulle erstatte eksos i gasskamrene i drapsanleggene under Aksjon Reinhardt. Våren 1943 bestilte Günhter en stor mengde Zyklon B til reservelager i Auschwitz og Oranienburg der kjemikaliet skulle brukes til å drepe de internerte. Det er uklart om Günther var involvert i dette arbeidet på eget initiativ eller om han gjorde det på oppdrag fra Eichmann.[154][155][156]

Han var ikke involvert i Sonderkommando 1005 og Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre (slik Michael Musmanno fremstilte det). Mange av aktoratets vitner var holocaustoverlevende som ga utfyllende beskrivelser av holocaust og lidelsene, men en del av vitnene hadde ikke førstehånds informasjon om Eichmanns virke. Ruth Birn mener at aktor overdrev Eichmanns betydning og anslår at det var rundt 20–30 andre gjerningsmenn som var like viktige.[61]:453-454

Eichmann løy da han i retten påsto at han møtte toppfolk i naziregimet første gang under Wannsee-konferansen: Han hadde møte flere ministre blant annet Göring og Goebbels, og disse kjente til Eichmann og etter suksessen i Wien anså de ham som en ekspert på fordrivelse av jøder.[40] Himmler skal ha møtt Eichmann bare en gang, den 11. august 1941.[61]

Eichmann var tilskuer til gassing i utryddelsesleiren Kulmhof, noe han senere beskrev som en kvalmende og fryktelig opplevelse. Han fortsatt arbeidet med transport til utryddelsesleirene etter opplevelsen.[157] I 1942 arbeidet Eichmanns medarbeider Rolf Günther med å skaffe blåsyre (Zyklon B) til gasskamrene i Polen, slik det ble dokumentert av Kurt Gerstein.[153] Zyklon B skulle erstatte eksos som i gasskamrene i drapsanleggene under Aksjon Reinhardt. Gerstein saboterte den konkrete bestillingen fra Günther. Våren 1943 bestilte Günhter en stor mengde Zyklon B til reservelager i Auschwitz og Oranienburg. Hannah Arendt antok at Günther ble involvert i utryddelsesleirene på eget initiativ og ikke via Eichmann.[158] Den vestyske etterforskeren Dietrich Zeug hadde avhørt SS-offiseren Georg Michalsen som fortalte at Eichmann hadde vært tilstede ved deportasjon fra Warszawagettoen i 1942. Denne avgjørende informasjonen var ukjent for aktoratet i Jerusalem. Zeug ment at aktoratet ikke skaffet seg riktig bakgrunnsinformasjon og aktoratet overdrev da de hevdet at Eichmann var den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. I nazi-hierarkiet var Eichmann fire nivåer under Himmler. Zeug var ikke i tvil om at Eichmann var en vesentlig gjerningsperson i holocaust og avviste forsvarets påstand om at Eichmann bare var et lite tannhjul i et stort maskineri.[61]

Eichmanns egen fremstilling[rediger | rediger kilde]

Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser, eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføring av tvungen emigrasjon først til Palestina, og deretter deportasjon til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet.[114][62][115][100][159] Rettssaken mot Eichmann bidro til juridisk grunnlag for rettsoppgjør etter folkemordet i Rwanda og etter borgerkrigene i Jugoslavia.[2]

Eichmann skrev flittig og etterlot seg 8000 sider fra fengselet i Jerusalem. Under forhør og i notater fra cellen fremstilte han seg selv som en harmløs, ikke-ideologisk byråkrat. I memoarene skrevet mens han ventet på ankebehandling, fremstilte han seg selv som en oppriktig forkjemper for fred og forsoning, mens de hevngjerrige jødene ville hindre ham i å utføre dette viktige arbeidet.[34] Eichmann benektet at han profitterte privat på massemordene.[60]

Juridiske spørsmål[rediger | rediger kilde]

Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.[2]

De fleste internasjonale observatører mente at Eichmann fikk en rettferdig rettssak.[160] Samtidens kritikere mente at de israelske domstolenes lovanvendelse var tvilsom på flere punkter.[2] Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter: Han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov av 1950 som ble brukt tilbakevirkende, og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre. Douglas mener samtidig at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige, blant annet angående hans ansvar for holocaust i Ungarn.[6] Den fremstående britiske juristen James Fawcett mente at Eichmann ble tiltalt og dømt i et juridisk grenseland der lovene ble strukket langt. Fawcett poengterte at på grunn av den enorme forbrytelsen Eichmann hadde begått er det ikke mulig å konkludere med at det ble begått en urett mot Eichmann. Fawcett ville derfor ikke fordømme rettssaken, men advarte om at sakens unike omstendigheter burde den ikke skape presedens. Den britiske jusprofessoren Dominik Lasok mente at Eichmann-saken skapte en farlig presedens særlig fordi det kunne oppmuntre til etterfølgelse i svakere funderte saker.[2][161]

Spørsmålet om Israels jurisdiksjon (rett til å dømme) var en hovedtema i debatten om Eichmann-saken. Harvard-professor Oscar Handlin var skeptisk til Israels even til å gjennomføre en rettferdig prosess, men at Eichmann burde returneres til Argentina og stilles for en internasjonal domstol. Handlin mente også at asylretten var brutt. Juristen Jacob Robinson, som assisterte aktor Gideon Hausner, argumenterte med at måten Eichmann var bragt til Israel ikke var relevant for retten til straffeforfølgelse. I tillegg hadde man ifølge Robinson dårlig erfaring med Argentinas utleveringspraksis og asylretten gjaldt ikke for personer som søkte beskyttelse i strid med FNs formål og prinsipper. Robinson argumenterte med at Israel hadde jurisdiksjon fordi det internasjonal rett ikke er noen avgrensing i et lands strafferrettslige myndighet. Et avgjørende argument fra Robinson var at enkelte forbrytelser kan straffeforfølges av alle fordi det er en trussel mot menneskeheten (hostes generis humanis), for eksempel sjørøveri. Karl Jaspers, Arendts venn og lærer, mente Eichmann burde overlates til en internasjonal domstol i regi av FN. Jaspers var bekymret for at Eichmann kunne bli oppfattet som en martyr og dermed utløse nytt jødehat. Arendt holdt fast ved Israels rett til å dømme blant annet fordi de fleste overlevende var borgere av Israel og staten Israel kunne tale i deres navn.[138]

Jacob Robinson argumenterte med at internasjonal rett ikke hadde forbud mot bestemmelser med tilbakevirkende kraft fordi det av natur er basert presedens (engelsk: customary law). Straffelov basert på nedarvet sedvane hadde heller klart forbud mot tilbakevirkning ifølge Robinson. Robinson argumenterte med at på den tiden handlingen ble begått måtte alle vite at gjerningene var kriminelle.[162]

Den norske advokaten Johan B. Hjort og jussprofessor Edvard Hambro mente at pågripelsen i Argentina og rettssaken i Jerusalem var i strid med folkeretten blant annet fordi staten Israel ikke eksisterte da forbrytelsene ble begått. Forfatter og journalist Ragnar Kvam var oppbragt over disse formelle innvendingene som Kvam karakteriserte som selvrettferdig «skolemesterreaksjon». I Norge var vurderingene stort sett at rettssaken var legitim. I Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) medvirket saken til kritisk refleksjon om landets nazistiske fortid.[58] Den siste kommandant i Auschwitz, Richard Baer, ble arrestert i oktober 1960. Flere medlemmer av den såkalte Eichmann-kommandoen (som organiserte deportasjon fra Ungarn) ble arrestert på denne tiden: Franz Novak, Otto Hunsche, Hermann Krumney, Gustav Richter og Willi (Wilhelm) Zöpf.[142][163]

Folkerettseksperten William Schabas konkluderte i 2013 at dommen mot Eichmann står seg ved tilbakeblikk. Schabas mener dommen var rettsskapende ved sin analyse av vanskelige juridiske problemstillinger.[2]

Ekstraterritoriell og universell jursidiksjon[rediger | rediger kilde]

Forbrytelsene Eichmann ble tiltalt for skjedde utenfor Israel, før Israel ble etablert og ofrene var ikke israelske borgere. Dette berører blant annet spørsmålet om ekstraterritoriell jurisdiksjon som innenfor folkeretten innebærer at en stat har jurisdiksjon over handlinger begått av en utenlandsk borger og utenfor statens grenser dersom ofrene er statsborgere eller dersom handlingene er angrep på staten selv. Ekstraterritoriell jurisdiksjon kan også gjelde for handlinger begått av statsborgere utenfor statens territorium (såkalt personalhøyhet).[77]

Aktor og dommerne la til grunn at de jødiske ofrene under holocaust i praksis kunne betraktes som borgere av Israel. Den amerikanske juristen Matthew Lippman er kritisk til dette fordi det legger rase eller etnisk tilhørighet til grunn for beskyttelse under folkeretten. Ifølge Lippman bryter dette med prinsippet om at rettigheter er knyttet til individet og ikke etnisk gruppe, det kan føre til at statene søker å utvide sin makt og det er praktiske problemer med å fastslå en persons etniske tilhørighet. Høyesterett la i hovedsak universell jurisdiksjon til grunn.[103] Folkemord var anerkjent som forbrytelse under folkeretten og de israelske domstolene mente derfor at de kunne legge til grunn universell jurisdiksjon (som innebærer at alle stater har mulighet for å straffeforfølge forbrytelsene uansett hvor og av hvem de er begått).[164] Universell jurisdiksjon hadde lenge vært akseptert og håndhevet for visse typer internasjonale eller transnasjonale forbrytelser (som sjørøveri), mens Eichmann-saken var det første tilfellet brukt om overgrep mot sivilbefolkningen.[2]

Israel kunne ikke uten (som alternativ til universiell jurisdiksjon) legge til grunn at forbrytelsene var begått i utlandet mot landets borgere (personalprinsippet) eller at det handlet om beskyttelse av landets vitale interesser (beskyttelsesprinsippet). Få bestred Israels rett til å straffeforfølge Eichmann og Tyskland ønsket ikke Eichmann utlevert. Israels bortføring av Eichmann fra Argentina ansees som klart brudd på Argentinas suverenitet i strid med folkeretten.[165]

Den amerikanske jussprofessoren Nicholar Kittrie mente at saken er tvilsom som presedens fordi Eichmann ble bortført ulovlig fra Argentina og fordi saken ikke ble ført for en internasjonal domstol. Kittrie fremholdt i 1964 at Eichmann-saken viste behovet for en internasjonal straffedomstol. Dommer Michael Musmanno mente at det var en historiens viktigste rettssaker og mente det ville være en alvorlig unnlatelsessynd å ikke gjennomføre saken.[2] Den britiske obersten og jussprofessoreren G.I.A.D. Draper skrev i 1962 at Israel burde være stolt av hvordan de gjennomførte rettssaken.[62] Draper arbeidet blant annet i den militære påtalemakten.[166] Den tyskfødte britiske jussprofessoren Georg Schwarzenberger fremholdt at Tyskland og Argentina ikke ville straffeforfølge Eichmann, og at det derfor var riktig av den israelske domstolen å ta ansvar for å håndheve elementær rettferdighet. Schwarzenberger mente at både rettssaken og dommen oppfyller kravene i folkeretten og forventninger til siviliserte land.[167]

Tilbakevirkende kraft[rediger | rediger kilde]

Det har vært stilt spørsmål ved om Eichmanns arbeid for naziregimet 1938–1944 var eksplisitt forbudt etter folkeretten på den tiden. De israelske domstolene la til grunn at Eichmann visste at han medvirket i en forbrytelse: Eichmann ødela dokumenter, flyktet fra Tyskland og hans forklaring i retten underbygget dette i domstolens øyne. Lippman mener at det i samtidshistorien er mange eksempler på at denne typen forfølgelse av minoriteter har vært ansett som legitimt, naturlig og nødvendig, og at domstolens premiss derfor vart tvilsomt.[168]

Superior order[rediger | rediger kilde]

Domstolen avviste forsvarets argumenter om Eichmann utførte statshandlinger basert på ordrer ovenfra (engelsk: superior order). Dette var begrunnet særlig med presedens fra Nürnbergprosessene og at Eichmann var medlem av en kriminell organisasjon i nazistaten. Dersom Nürnberg-tribunalene hadde akseptert superior order ville det vært nesten umulig å dømme noen for naziregimets forbrytelser. Lippman skriver at det blir et spørsmål om grad av ansvar, der personer (for eksempel Eichmann) som planla, utformet og satte i verk forbryterske tiltak bør stilles til ansvar.[169]

Senere dommer[rediger | rediger kilde]

Ved saken mot Dusco Tadic i 1997 ved den internasjonale straffedomstolen for Jugoslavia henviste dommen til Eichmann-saken og la til grunn at nasjonsgrenser ikke kan være en beskyttelse for den som har overtrådt de mest elementære menneskeretter. Dermed må statlig suverenitet vike i saker hvor forbrytelsene sjokkerer selve menneskehetens samvittighet. Tyskland var et av de første landene som innførte universell jurisdiksjon (det vil si uavhengig av hvor forbrytelsen skjedde og uavhengig av personens statsborgerskap) for folkemord og krigsforbrytelser.[170] Flere land har innført universell jurisdiksjon for folkemord på samme måte som de to rettsinstansene i Israel gjorde i Eichmann-saken.[171]

Politiske forhold[rediger | rediger kilde]

Regjeringene i de sovjetkontrollerte landene i Øst-Europa, særlig DDR søkte å utnytte saken politisk. Hans Globke, forbundskansler Konrad Adenauers høyre hånd, ble konkret angrepet ved at han ble fremstilt som Eichmanns samarbeidspartner. Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) innledet en motkampanje og utenriksdepartementet sendte en delegasjon til Jerusalem i forbindelse med rettssaken. Kampanjen fra DDR var godt kjent i samtiden, etter åpning av arkivene har det kommet for en dag en omfattende koordinering mellom kommunistlandene i denne kampanjen. Sovjetunionen satt i gang flere skueprosesser i 1961–1962 om nazistenes forbrytelser under andre verdenskrig.[61]

Den tyske påtalemakten sendte Dietrich Zeug, spesialist på straffeforfølgelse av nazister, til Jerusalem. Zeug var til stede under hele rettssaken og rapporterte til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt og til Zentrale Stelle (sentralkontoret for etterforskning nazistenes forbrytelser). Zeug konkluderte med at aktoratet ikke hadde gjort nok for å granske tilgjengelige arkiver (blant annet fra Zentrale Stelle). Zeug mente at aktoratet ikke skaffet seg riktig bakgrunnsinformasjon og aktoratet overdrev da de hevdet at Eichmann var den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. Ifølge Zeug forsøkte aktoratet å gjøre to ting samtidig: Gi et fullstendig bilde av holocaust og holde Eichmann strafferettslig ansvarlig for hans bidrag til holocaust.[61]

Israels regjering så rettssaken som en mulighet til å opplyse israelerne og verden ellers om faren ved totalitære regimer, jødenes lidelser under naziregimet og om Israels brettigelse som et hjemland for jødene. Det var særlig antatt stor pedagogisk verdi overfor unge israelere.[142]

Den tyske historikeren Ruth Bettina Birn har konkludert med at Eichmanns rolle under holocaust ble overdrevet av aktoratet i Jerusalem dels av politiske grunner og dels av mangel på kunnskap. Ifølge Birn er det i ettertid blitt kjent at Ben-Gurion blandet seg inn i aktoratets arbeid og gikk selv gjennom og korrigerte aktors åpningsinnlegg. Golda Meir ønsket at stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, skulle fremheves for å skape en forbindelse mellom nazistene og arabiske nasjonalister.[61] Ben-Gurion skal ha pålagt aktor Hausner om ikke å nevne Hans Globke og andre ledende personer i Konrad Adenauers regjering. Hausner hadde avtalt med forsvarer Servatius om å la dette aspektet ligge. Etter innføringen av Nürnberglovene i 1935 skrev han sammen med nazisten Wilhelm Stuckart en lovkommentar med den offisielle tolkningen av lovene. Globke utarbeidet andre antijødiske forskrifter. Globke søkte medlemskap i NSDAP i 1943 og ble avvist. For Adenauer ville det være beklemmende om Globkes navn ble trukket inn saken mot Eichmann og han engasjerte seg personlig. Globkes navn fremkom ved en feil i et av de mange dokumentene under rettssaken og hans navn ble nevnt av dommerne. Servatius tok i strid med avtalen opp Globkes rolle på 1930-tallet og nevnte at Globke burde ha vitnet i Jerusalem. Domstolen avviste å la Globke vitne. Ny detaljer om dette kom frem i 2011 i en reportasje i Der Spiegel basert på dokumenter fra Bundesnachrichtendienst (BND, den føderale etterretningstjenesten).[172] Ifølge Der Spiegel truet forsvarsminister Franz-Josef Strauss med å kansellere våpenavtale med Israel om Ben-Gurion ikke beskyttet Adenauer-regjeringens omdømme.[173]

Eichmann og Willem Sassen[rediger | rediger kilde]

Den nederlandske journalisten Willem Sassen hadde vært i Waffen-SS, blitt såret på Østfronten og senere arbeidet for nazipartiets propagandakontor. Sassen ble dømt til døden in absentia av en militærdomstol i Belgia og til 20 års straffarbeid i Nederland. Sassen kom seg på falskt pass til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen Der Weg, utgitt av Dürer Verlag fra 1947 til 1958.[trenger referanse]

Blant nazistene i eksil i Argentina var ønske om å frita Hitler ansvaret for holocaust og samtidig bagatellisere folkemordet. Dette var bakgrunnen for Eichmanns samtaler med Sassen. Samtalene strakk seg over 6 måneder i 1957, og ble tatt opp på lydbånd. I Jerusalem avfeide Eichmann samtalene med Sassen som fyllerør og påsto at Sassen hadde overdrevet og feiltolket det han sa. Bare de intervjuutskriftene som hadde Eichmanns egne håndskrevne rettelser ble akseptert som bevis. Hjemme hos Sassen hadde Eichmann skuffet tilhørerne ved å nekte å bagatellisere holocaust og ved å ikke frita Hitler for ansvar. I stedet fremstilte Eichmann holocaust som Tyskland legitime selvforsvar mot en dødelig jødisk trussel.[34]

Sassen og Eichmann møttes regelmessig i fem måneder og snakket inn 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Disse skulle utgjøre kjernen i et arbeid om den endelige løsning, som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld og jødenes krav om skadeserstatninger. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning (…) fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.»[174] Sassen sendte en forkortet versjon til Life og Stern som begge publiserte utdrag i 1960. Quentin Reynolds brukte dette som utgangspunkt for sin bok om Eichmann. Vera Eichmann overlot materialet i sin besittelse til svogeren Robert Eichmann og dette stjal historikeren Hermann Langbein fra Robert Eichmanns kontor. Langbein laget en kopi til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt. Simon Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Hausner i Jerusalem, hvorav bare en mindre del ble akseptert som bevis i saken.[60][34]

Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann. Den høyreorienterte advokaten Rudolf Aschenauer redigerte disse og ga dem ut som Ich Adolf Eichmann (forlaget Druffel). Ved hjelp av omfattende utelatelser og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt.[34] Aschenauer var forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppenprosessen og ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring Sozialistische Reichspartei (et parti for gamle nazister).[175][176] Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.[177] Holocaustfornekteren David Irving fikk i 1991 tak i en omfattende del av materialet fra en person i Buenos Aires. Sammen med Servatius' materiale fra rettssaken havnet disse forskjellige versjonene i Bundesarchiv (Forbundsrepublikken Tysklands nasjonale arkiv) i Koblenz på slutten av 1990-tallet.[34]


Frigitte hemmelige dokumenter (2006)[rediger | rediger kilde]

I 2006 ble 27 000 sider med hemmeligstemplet informasjon offentliggjort av CIA. Dokumentene viser at CIA i mars 1958 hadde detaljert kunnskap om hvor Eichmann befant seg. CIA valgte å ikke informere Israel om dette, for å beskytte høytstående politikere i det daværende Vest-Tyskland.[178] Dokumentene viser at CIA siden 1952 visste at Eichmann bodde i Argentina under dekknavnet «Clemens».

CIA ønsket heller ingen oppmerksomhet om nasjonalsosialister som de selv rekrutterte etter andre verdenskrig. Vest-Tysklands regjering, ledet av Konrad Adenauer, var bekymret over hva Eichmann kunne fortelle om Adenauers tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Hans Globke som utformet Nürnberglovene i 1935.[179][180][181] Etter forespørsel fra Bonn, overtalte CIA tidsskriftet Life til å slette omtalen av Globke fra Eichmanns memoarer, som det hadde kjøpt fra hans familie.[182] Samtidig hadde Mossad midlertidig oppgitt sin leting etter Eichmann i Argentina, fordi de ikke kjente hans dekknavn. USA og CIA hadde på denne tiden som politikk å forfølge krigsforbrytere. CIA beskyttet også general Reinhard Gehlen, som rekrutterte hundrevis av tidligere nazister som CIA-agenter.[183]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Evans, Richard J. (17. oktober 2014). «Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. april 2020. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Schabas, William (2013). «The Contribution of the Eichmann Trial to International Law». Leiden Journal of International Law. 3 (engelsk). 26: 667–699. ISSN 0922-1565. doi:10.1017/S0922156513000290. Besøkt 27. mai 2021. 
  3. ^ «Adolf Eichmann». Store norske leksikon (norsk). 9. januar 2019. Besøkt 29. september 2019. 
  4. ^ «Adolf Eichmann | Role in the Holocaust, Trial, & Death». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 29. september 2019. 
  5. ^ Lipstadt, Deporah E. (2011). The Eichmann Trial. New York: Random House - Bertelsman. ISBN 9780805242911. 
  6. ^ a b Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
  7. ^ a b Pendas, Devin O. (1. juni 2009). «Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe». The Journal of Modern History. 2. 81: 347–368. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/598922. Besøkt 25. februar 2020. 
  8. ^ a b c Winicki, N. M. (1989). The Denaturalization and Deportation of Nazi Criminals: Is It Constitutional. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 11, 117.
  9. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (engelsk). 450: 46–67. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000106. Besøkt 9. august 2020. «Nor could he claim "superior orders" because the IMT (London) Charter ruled out such a defense, except as miti gation. Ohlendorf and some of his fellow defendants in the same case contended that they were convinced at the time that Soviet Jewry was a mainstay of bolshevism and therefore constituted a direct threat to the security of the Third Reich.» 
  10. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. 
  11. ^ Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. Loyola of Los Angeles International & Comparative Law Review, 39(1):95-115.
  12. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. august 2020. «As ideological soldiers of the Third Reich they had killed one million civilians, mainly Jews, between June 1941 and July 1943, clear evidence of genocide according to Lemkin's definition of the crime that was circulating in Nuremberg at the time. Even though ‘genocide’ had been articulated when this trial began, the Nuremberg prosecutors did not fully employ it at trial.» 
  13. ^ Wolfe, Robert (1. desember 1998). «Flaws in the Nuremberg Legacy: An Impediment to International War Crimes Tribunals' Prosecution of Crimes Against Humanity». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 12: 434–453. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.3.434. Besøkt 9. august 2020. «For despite their legacy, the Nuremberg trials did accomplish what all later war crimes prosecutions have attempted: they produced incontrovertible evidence of genocide.» 
  14. ^ Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  15. ^ «NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl». Die Welt. 11. januar 2017. Besøkt 30. mars 2019. «Brunner arbeitete zwei Jahre für die US-Besatzung in Deutschland, 1953 flüchtete er nach Ägypten und von dort aus nach Syrien, wo er den Schutz der politischen Führung genoss. Er soll der syrischen Geheimpolizei als Berater gedient und dabei vor allem die Verhör- und Foltermethoden der Nazis weitergegeben haben.» 
  16. ^ Niclas Sennerteg (2014): Hakkorset och halvmånen: nazister i Mellanöstern. Stockholm: Natur & Kultur. ISBN 978-91-27-13260-3
  17. ^ Reynolds 1961, s. 98-99
  18. ^ Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020. «…. to interview Benjamin Murmelstein, the only surviving president of the Jewish Council in Theresienstadt – Adolf Eichmann’s so-called “model ghetto” in which thousands died in appalling squalor, while many more were transported on to death camps in “the East”.» 
  19. ^ Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. 
  20. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  21. ^ Seibel, W. (2016). Persecution and Rescue: The Politics of the “Final Solution” in France, 1940-1944. University of Michigan Press.
  22. ^ a b c d Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America, s. 54.
  23. ^ Braham 2000, s. 256-257
  24. ^ «A Hungarian official reads the death sentence of former Prime Minister Dr. Laszlo V. Bardossy prior to his execution in the courtyard of the Academy of Music in Budapest. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 9. desember 2020. 
  25. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 278.
  26. ^ «Execution of War Criminals - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 26. september 2019. «Kommentar: Filmopptak av henrettelsen av Szalasi. Han ble hengt med pålemetoden.» 
  27. ^ «SS-BECHER : Ärger mit Blaupapier - DER SPIEGEL 33/1961». www.spiegel.de. Besøkt 7. november 2020. 
  28. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  29. ^ Deák, I., Gross, J. T., & Judt, T. (2000). The politics of retribution in Europe: World War II and its aftermath. Princeton University Press.
  30. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
  31. ^ a b c Wistrich, Robert S. Who's Who in Nazi German. Routledge. s. 279. 
  32. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.» 
  33. ^ a b c d e f g h i Reynolds 1961
  34. ^ a b c d e f Browning, C. R. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Genocide Studies International, 9(2), 271-274.
  35. ^ (en) «Argentina uncovers Eichmann pass. A student has found the passport used by Nazi war criminal Adolf Eichmann to enter Argentina in 1950». BBC. 29. mai 2007. Besøkt 13. mai 2009. 
  36. ^ (no) «Fant passet til nazitopp». NRK Nyheter. NTB. 29. mai 2007. Besøkt 13. mai 2009. 
  37. ^ (po) «Nueva edición de la revista del Museo del Holocausto, Información de prensa — Buenos Aires, enero de 2008 (Se agradece su difusión)». Holocaust-museet i Buenos Aires (Museo del Holocausto). Arkivert fra originalen 20. september 2008. Besøkt 13. mai 2009. 
  38. ^ a b c d e f g h i j k l m Christian Cwik: The other immigration to Argentina: The case of Adolf Eichmann, Revista Clío América
  39. ^ Reynolds 1961, s. 30-35
  40. ^ a b c d Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.
  41. ^ Reynolds 1961, s. 47
  42. ^ Reynolds 1961, s. 48
  43. ^ a b Reynolds 1961, s. 51-54
  44. ^ Reynolds 1961, s. 30-34
  45. ^ Reynolds 1961, s. 34
  46. ^ a b c Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  47. ^ Klich, I. (2019). Four Decades after the Capture in Buenos Aires of an Austrian from Linz: The Eichmann Affair in Memoirs, Argentinian Testimonies and Journalism (pp. 259-309). Oliver Rathkolb (red.): Revisiting the National Socialist Legacy. Routledge.
  48. ^ Bangsund, Per (1984). Arvtakerne: nazisme i Norge etter krigen. Oslo: Pax. ISBN 8253013620. 
  49. ^ a b c d e f Laqueur, Thomas (4. november 2004). «Four pfennige per track km». London Review of Books. 21 (engelsk). 26. ISSN 0260-9592. Besøkt 2. april 2021. 
  50. ^ Reynolds 1961, s. 55
  51. ^ Reynolds 1961, s. 18, 39
  52. ^ Reynolds 1961, s. 58
  53. ^ The Jerusalem Post, Jonathan Schachter, 17. mai 1991: «Isser Harel Takes On Nazi-Hunter. Wiesenthal 'Had No Role' In Eichmann Kidnapping»
  54. ^ Mixon 2019, s. 1
  55. ^ a b c Reynolds 1961, s. 61
  56. ^ Reynolds 1961, s. 59
  57. ^ Mixon 2019, s. 2
  58. ^ a b c d Johansen, Karl Egil (2006). ««Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde» – haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967». Historisk tidsskrift. 01 (norsk). 85: 25–56. ISSN 1504-2944. Besøkt 4. april 2021. 
  59. ^ Lippman 1982, s. 6
  60. ^ a b c d Berger, Joseph. «Spymaster behind the capture of Adolf Eichmann dies aged 92». The Irish Times (engelsk). Besøkt 5. juni 2021. 
  61. ^ a b c d e f g h i j k l m Birn, R. B. (2011). Fifty Years after: A Critical Look at the Eichmann Trial. Case Western Reserve Journal of International Law, 44(1), 443.
  62. ^ a b c d e f g h i j k Draper, G. I. A. D. (1. oktober 1962). «The Eichmann Trial: A Judicial Precedent». International Affairs. 4. 38: 485–493. ISSN 0020-5850. doi:10.2307/2609572. Besøkt 3. april 2021. 
  63. ^ «Mossad-agent: Jeg lot Mengele gå». Dagbladet.no (norsk). 2. september 2008. Besøkt 12. august 2018. 
  64. ^ «Interview with Mossad Agent: 'We Could Have Killed Mengele'». Spiegel Online. 8. september 2008. Besøkt 12. august 2018. 
  65. ^ Lippman 1982, s. 7
  66. ^ Lippman 1982, s. 7-11
  67. ^ a b Stangneth, Bettina (2017): Otto Adolf Eichmann. Reich Main Security Office. The RSHA's "Jewish expert". I: Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (eds.). (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
  68. ^ Arendt, Hannah (8. februar 1963). «Eichmann in Jerusalem». The New Yorker (engelsk). Besøkt 18. april 2021. 
  69. ^ Mixon 2019, s. 3
  70. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (engelsk). 450: 46–67. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000106. Besøkt 9. august 2020. «Nor could he claim "superior orders" because the IMT (London) Charter ruled out such a defense, except as miti gation. Ohlendorf and some of his fellow defendants in the same case contended that they were convinced at the time that Soviet Jewry was a mainstay of bolshevism and therefore constituted a direct threat to the security of the Third Reich.» 
  71. ^ «How Israel’s Justice System Dealt With Alleged Jewish Collaborators in Concentration Camps—And Why That Still Matters Today». Time. 25. oktober 2019. Besøkt 6. august 2020. «It was only after the establishment of the State of Israel and after a repeated demand from a high-ranking police officer that the Ministry of Justice drafted a bill setting up a system for trying functionaries in criminal court, where they would face their accusers. The Nazis and Nazi Collaborators Punishment Law, passed by the Knesset in 1950, inaugurated what became known as the kapo trials, which would go on for the next 22 years.» 
  72. ^ Ben-Naftali, Orna; Tuval, Yogev (1. mars 2006). «Punishing International Crimes Committed by the PersecutedThe Kapo Trials in Israel (1950s–1960s)». Journal of International Criminal Justice. 1 (engelsk). 4: 128–178. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqi022. Besøkt 6. august 2020. 
  73. ^ Lippman 1982, s. 13-14
  74. ^ a b c Lippman 1982, s. 15
  75. ^ Lippman
  76. ^ Lippman 1982, s. 17
  77. ^ a b Lippman 1982, s. 19
  78. ^ Lippman 1982, s. 29
  79. ^ a b Lippman 1982, s. 16
  80. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  81. ^ Lippman 1982, s. 5
  82. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jew. Oxford: Oxford University Press. 
  83. ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. . Tidligere norske utgaver 1963 og 1998 (ISBN 82-530-2013-9)
  84. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1001558
  85. ^ «Abba Kovner in Letter After Adolf Eichmann Trial: A Dam Has Burst of Holocaust Survivors' Emotions». Haaretz (engelsk). 2. desember 2010. Besøkt 19. september 2019. 
  86. ^ Arbeiderbladet 5. mai 1961. Oslo. 1961-05-05. s. 13. 
  87. ^ Linn, R. (2004). Escaping Auschwitz: a culture of forgetting. Cornell University Press.
  88. ^ Lentin, R. (Ed.). (2004). Re-presenting the Shoah for the 21st Century. Berghahn Books.
  89. ^ «Special Interview a Man Named Vrba». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). 20. august 1985. Besøkt 28. september 2020. 
  90. ^ Chan, Sewell (7. august 2017). «Ernst Zündel, Holocaust Denier Tried for Spreading His Message, Dies at 78». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2020. «Several Auschwitz survivors, among them Dennis Urstein and Rudolf Vrba, gave grueling testimonials about what they had endured.» 
  91. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  92. ^ a b «Nemesis of Nazis; Michael A. Musmanno». The New York Times (engelsk). 16. mai 1961. ISSN 0362-4331. Besøkt 12. september 2020. «FIFTEEN years ago, Justice Michael A. Musmanno of the Pennsylvania Supreme Court, who testified yesterday for the prosecution in the Adolf Eichmann trial, proposed that a world court be set up to try "international criminals" responsible for "crimes against humanity."» 
  93. ^ Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  94. ^ «Photographs of witnesses in the Eichmann Trial in Jerusalem, 1960-61». www.yadvashem.org (engelsk). Besøkt 13. mai 2021. 
  95. ^ «Eichmann Trial -- Session 14 and 15 -- Testimonies of Z. & M. Grynszpan, B. Cohn, A. Lindenstrauss - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 13. mai 2021. 
  96. ^ Lippman 1982, s. 20
  97. ^ Lippman 1982, s. 24
  98. ^ Lippman 1982, s. 25
  99. ^ Lippman 1982, s. 26-27
  100. ^ a b c d e f Whitfield, Stephen J. (1981). «Hannah Arendt and the Banality of Evil». The History Teacher. 4. 14: 469–477. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/493684. Besøkt 3. april 2021. 
  101. ^ Hagtvet 2000, s. lxix
  102. ^ Lippman 1982, s. 21
  103. ^ a b Lippman 1982, s. 30
  104. ^ «Why Adolf Eichmann’s final message remains so profoundly unsettling | Giles Fraser: Loose canon». the Guardian (engelsk). 28. januar 2016. Besøkt 1. april 2021. 
  105. ^ SPIEGEL, DER (9. mars 1986). «Absolute Gerechtigkeit». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 26. mai 2021. 
  106. ^ «Eichmann Trial». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. «On June 1, 1962, Eichmann was executed by hanging. His body was cremated and the ashes were spread at sea, beyond Israel's territorial waters. The execution of Adolf Eichmann remains the only time that Israel has enacted a death sentence.» 
  107. ^ David Cesarani, 2007
  108. ^ a b Michael Selzer (27. november 1977). «THE MURDEROUS MIND». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. april 2021. 
  109. ^ a b Peralta, Alberto A. (1. januar 1999). «The Adolf Eichmann Case: Contradictions, New Data, and Integration». Rorschachiana. 1. 23: 76–89. ISSN 1192-5604. doi:10.1027/1192-5604.23.1.76. Besøkt 3. april 2021. 
  110. ^ Zillmer, E. A., Harrower, M., Ritzler, B. A., & Archer, R. P. (2013). The quest for the Nazi personality: A psychological investigation of Nazi war criminals. Routledge, først utgitt 1995.
  111. ^ Ritzler, Barry A. (1. august 1978). «The Nuremberg Mind Revisited: A Quantitative Approach to Nazi Rorschachs». Journal of Personality Assessment. 4. 42: 344–353. ISSN 0022-3891. PMID 690800. doi:10.1207/s15327752jpa4204_2. Besøkt 3. april 2021. 
  112. ^ a b McCully, Robert S. (1. juni 1980). «A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach». Journal of Personality Assessment. 3. 44: 311–318. ISSN 0022-3891. PMID 16366942. doi:10.1207/s15327752jpa4403_16. Besøkt 3. april 2021. 
  113. ^ McCully, R. S. (1976). The Nuremberg Mind (Book). Journal of Personality Assessment, 40(3), 334-336.
  114. ^ a b c d Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. Bloomsbury/A&C Black.
  115. ^ a b Zavala, A. G., & Cichocka, A. (eds.). (2012). Social psychology of social problems: The intergroup context. Macmillan International Higher Education.
  116. ^ Sangolt, Linda (2007). «Hannah Arendt – en tenker for mørke tider». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (norsk). 24: 243–252. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. april 2021. 
  117. ^ a b Bègue, Laurent; Beauvois, Jean-Léon; Courbet, Didier; Oberlé, Dominique; Lepage, Johan; Duke, Aaron A. (2015). «Personality Predicts Obedience in a Milgram Paradigm». Journal of Personality. 3 (engelsk). 83: 299–306. ISSN 1467-6494. doi:10.1111/jopy.12104. Besøkt 1. april 2021. 
  118. ^ a b Benjamin, L. T., Jr., & Simpson, J. A. (2009). The power of the situation: The impact of Milgram's obedience studies on personality and social psychology. American Psychologist, 64(1), 12–19. https://doi.org/10.1037/a0014077
  119. ^ Lavik, Nils Johan (2007). «Folkemord, psykologi og ondskap». Kirke og Kultur. 05 (norsk). 112: 447–454. ISSN 1504-3002. Besøkt 4. april 2021. «Diskusjonen om hvorvidt overgriperne i et folkemord er psykisk avvikende personer, skjøt fart i forbindelse med prosessen mot Adolf Eichmann. Det skyldtes ikke minst filosofen Hannah Arendts utsagn om det ondes banalitet. Det var basert på den forskjell hun opplevde mellom de ugjerninger som Adolf Eichmann hadde utført i virkeligheten, og det inntrykk han ga i rettssalen i Jerusalem. Der så hun en blek, fantasiløs byråkrat som hevdet at han bare hadde utført sine plikter samvittighetsfullt. Hun mente ikke å bagatellisere ondskapens grusomhet, men å sette på spissen at de som utfører onde handlinger ikke nødvendigvis fremtrer som psykologiske monstre, men at de derimot så ut som helt alminnelige mennesker.» 
  120. ^ Alford, C. Fred (1997). «The Political Psychology of Evil». Political Psychology. 1 (engelsk). 18: 1–17. ISSN 1467-9221. doi:10.1111/0162-895X.00042. Besøkt 8. april 2021. 
  121. ^ a b c d e Novick, Peter (2000). The holocaust in American life. Houghton Mifflin Harcourt.
  122. ^ Hagtvet 2000, s. lx
  123. ^ Aavitsland, Vilde Lid (14. oktober 2020). «Hannah Arendt». Store norske leksikon. Besøkt 26. mai 2021. 
  124. ^ Hagtvet 2000, s. lx-lxiii
  125. ^ Roth, Bennett (1. april 2015). «Banal No More: An Essay on the Film Hannah Arendt, with Special Reference to Eichmann and the Nazi Killing Groups». The Psychoanalytic Review. 2. 102: 265–289. ISSN 0033-2836. doi:10.1521/prev.2015.102.2.265. Besøkt 1. april 2021. 
  126. ^ Gerlach, Christian (1. desember 2001). «The Eichmann Interrogations in Holocaust Historiography». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 428–452. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.428. Besøkt 1. april 2021. 
  127. ^ a b HASLAM, S. ALEXANDER; REICHER, STEPHEN D. (2005). «THE PSYCHOLOGY OF TYRANNY». Scientific American Mind. 3. 16: 44–51. ISSN 1555-2284. Besøkt 6. april 2021. 
  128. ^ Hollander, Paul (1. februar 2016). «Revisiting the Banality of Evil: Contemporary Political Violence and the Milgram Experiments». Society. 1 (engelsk). 53: 56–66. ISSN 1936-4725. doi:10.1007/s12115-015-9973-4. Besøkt 6. april 2021. «after witnessing hundreds of ordinary people submit to the authority in our experiments, I must conclude that Arendt’s conception of the banality of evil comes closer to the truth than one might dare imagine.» 
  129. ^ Hagtvet 2000, s. lvii, lxviii-lxix
  130. ^ Hagtvet 2000, s. lx-lxii
  131. ^ Hagtvet 2000, s. xlix
  132. ^ a b Hagtvet 2000
  133. ^ Hagtvet 2000, s. lvii
  134. ^ Hagtvet 2000, s. lxxi
  135. ^ Hagtvet 2000, s. lxiv-lxvi
  136. ^ Hagtvet 2000, s. lxvi
  137. ^ Hagtvet 2000, s. LI
  138. ^ a b Hagtvet 2000, s. LIII
  139. ^ Gollancz, V. (1961). The Case of Adolf Eichmann. Gollancz.
  140. ^ Hagtvet 2000, s. LVII
  141. ^ Hagtvet 2000, s. LIX
  142. ^ a b c Lippman 1982, s. 12
  143. ^ a b c Haslam, S. Alexander; Reicher, Stephen D. (20. november 2012). «Contesting the “Nature” Of Conformity: What Milgram and Zimbardo's Studies Really Show». PLOS Biology. 11 (engelsk). 10: e1001426. ISSN 1545-7885. PMC 3502509Åpent tilgjengelig. PMID 23185132. doi:10.1371/journal.pbio.1001426. Besøkt 6. april 2021. 
  144. ^ Eley, G. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Shofar: An Interdisciplinary Journal of Jewish Studies, 33(4), 197-199.
  145. ^ Brogaard, Berit (31. mars 2019). «Origin of Evil». Psychology Today (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  146. ^ Carnahan, Thomas; McFarland, Sam (1. mai 2007). «Revisiting the Stanford Prison Experiment: Could Participant Self-Selection Have Led to the Cruelty?». Personality and Social Psychology Bulletin. 5 (engelsk). 33: 603–614. ISSN 0146-1672. doi:10.1177/0146167206292689. Besøkt 2. april 2021. 
  147. ^ Mixon 2019
  148. ^ Lippman 1982, s. 4
  149. ^ Mixon 2019, s. 5
  150. ^ Cesarani, David (17. februar 2011). «BBC - History - World Wars: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 1. april 2021. 
  151. ^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
  152. ^ Gallant, Mary J. (2012). «Review of The Eichmann Trial». Shofar. 4. 30: 192–194. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.30.4.192. Besøkt 2. juni 2021. 
  153. ^ a b Potthast, J. B. (2002). Das jüdische Zentralmuseum der SS in Prag: Gegnerforschung und Völkermord im Nationalsozialismus. Campus Verlag.
  154. ^ Brayard, Florent (2008). «“Grasping the Spokes of the Wheel of History”: Gerstein, Eichmann and the Genocide of the Jews». History and Memory. 1. 20: 48–88. ISSN 0935-560X. doi:10.2979/his.2008.20.1.48. Besøkt 31. mai 2021. 
  155. ^ «Eichmann Trial - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 31. mai 2021. 
  156. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. s. 115. ISBN 8253020139. 
  157. ^ Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  158. ^ Brayard, Florent (2008). «“Grasping the Spokes of the Wheel of History”: Gerstein, Eichmann and the Genocide of the Jews». History and Memory. 1. 20: 48–88. ISSN 0935-560X. doi:10.2979/his.2008.20.1.48. Besøkt 31. mai 2021. 
  159. ^ Sangolt, Linda (2007). «Hannah Arendt – en tenker for mørke tider». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (norsk). 24: 243–252. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. april 2021. 
  160. ^ Lippman 1982, s. 28
  161. ^ Lasok, D. (1962). The Eichmann Trial. The International and Comparative Law Quarterly Vol. 11, No. 2 (Apr., 1962), pp. 355-374. https://www.jstor.org/stable/756599
  162. ^ Hagtvet 2000, s. LV
  163. ^ Cate, Johannes Houwink ten (2008). «THE ENLARGEMENT OF THE CIRCLE OF PERPETRATORS OF THE HOLOCAUST». Jewish Political Studies Review. 3/4. 20: 51–72. ISSN 0792-335X. Besøkt 18. april 2021. «Dutch territories gave direct orders to Dutch police commanders. Whether these high-ranking Germans knew what was happening in the camps is not entirely clear. Two of them, Dr. Wilhelm Harster, the commander of the Security Police and Security Service in The Hague, and Willy Zopf, his assistant for Jewish Affairs, later admitted that they had known or rather had» 
  164. ^ Lippman 1982, s. 23
  165. ^ Stigen, Jo (2009). «Universaljurisdiksjon – en kritisk analyse». Tidsskrift for Rettsvitenskap. 01 (norsk). 122: 1–46. ISSN 1504-3096. Besøkt 5. april 2021. 
  166. ^ Death of Colonel G.I.A.D. Draper, O.B.E. (1989). International Review of the Red Cross, 29(271), 371-372. doi:10.1017/S0020860400074556
  167. ^ Schwarzenberger, Georg (1. januar 1962). «The Eichmann Judgment: An Essay in Censorial Jurisprudence». Current Legal Problems. 1. 15: 248–265. ISSN 0070-1998. doi:10.1093/clp/15.1.248. Besøkt 16. juni 2021. 
  168. ^ Lippman 1982, s. 31
  169. ^ Lippman 1982, s. 32
  170. ^ Moss, Erling (1999). «Haagdomstolen og Tadic-dommen». Lov og Rett. 11 (norsk). 38: 660–667. ISSN 1504-3061. Besøkt 5. april 2021. 
  171. ^ Zimmermann, Andreas (2003). «Prosecuting the crime of genocide: The role of national courts, international criminal tribunals and the international court of justice». Nordic Journal of Human Rights. 02 (norsk). 21: 179–194. ISSN 1891-814X. Besøkt 5. april 2021. 
  172. ^ Teitelbaum, Raul; Shumacher, Yvette (1. januar 2011). «Hans Globke and the Eichmann Trial: A Memoir». Israel Journal of Foreign Affairs. 2. 5: 79–86. ISSN 2373-9770. doi:10.1080/23739770.2011.11446462. Besøkt 9. juni 2021. 
  173. ^ SPIEGEL, Klaus Wiegrefe, DER. «The Holocaust in the Dock: West Germany's Efforts to Influence the Eichmann Trial». www.spiegel.de (engelsk). Besøkt 9. juni 2021. 
  174. ^ David Cesarani, 2007.
  175. ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
  176. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 18. mai 2021. 
  177. ^ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.
  178. ^ (no) Nicolai Heyerdahl (7. juni 2006). «CIA beskyttet nazi-topp». Aftenposten. Besøkt 13. mai 2009. 
  179. ^ (da) «CIA beskyttede topnazist». Politiken. 7. juni 2006. Besøkt 13. mai 2008. 
  180. ^ (en) Scott Shane (7. juni 2006). «C.I.A. Knew Where Eichmann Was Hiding, Documents Show». The New York Times. Besøkt 13. mai 2009. 
  181. ^ (en) Shmuel Rosner (11. juni 2006). «Documents show post-war CIA covered up Nazi war crimes». Haaretz. Besøkt 13. mai 2009. 
  182. ^ (en) Christopher Lee (7. juni 2006). «CIA Ties With Ex-Nazis Shown». The Washington Post. Besøkt 16. september 2008. «The CIA organized Cold War spy networks that included former Nazis and failed to act on a 1958 report that fugitive Nazi war criminal Adolf Eichmann was living in Argentina» 
  183. ^ (en) Julian Borger (8. juni 2006). «Why Israel's capture of Eichmann caused panic at the CIA». The Guardian. Besøkt 16. september 2008. «The Americans and the German BND knew Eichmann was hiding in Argentina at least two years before Israeli agents snatched him from the streets of Buenos Aires on his way back from work» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]