Rettssaken mot Adolf Eichmann

Adolf Eichmann i det skuddsikre glassburet i rettslokalet i Jerusalem 5. april 1961. Forsvarer Robert Servatius (sittende) og aktor Gideon Hausner (stående). Glassburet ble laget spesielt for rettssaken og er utstilt i Ghettokjempernes hus.

Rettssaken mot Adolf Eichmann ble gjennomført av Israel 2. april til 14. august 1961 i Jerusalem. Den tyske, forhenværende Schutzstaffel-offiseren (SS) Adolf Eichmann var anklaget for forbrytelser mot det jødiske folket, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og medlemskap i kriminelle nazistiske organisasjoner. Tiltalen gjaldt hovedsakelig medvirkning til gjennomføring av holocaust under andre verdenskrig i Europa. Han ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet i 1962 etter at Israels høyesterett hadde stadfestet dommen. Dette er den eneste dødsstraffen som er blitt fullbyrdet i Israel.

Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av agenter fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Han ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot. Bortføringen fra Argentina var juridisk omstridt og skapte diplomatisk konflikt som ble behandlet av FNs sikkerhetsråd. Til rettssaken er det knyttet flere prinsipielle problemstillinger, blant annet om universell jurisdiksjon (Israels rett til å straffeforfølge forbrytelser begått av en utlending i et annet land), om Israels rett til å straffeforfølge forbrytelser begått før Israel fantes, og om Israels straffelov ble brukt med tilbakevirkende kraft.

Rettssaken har i ettertid blitt mye diskutert, blant annet på bakgrunn av Hannah Arendts uttrykk «ondskapens banalitet». Eichmann fremstilte seg selv som en lydig byråkrat som bare fulgte ordre. Rettssaken foranlediget forskning (blant annet Milgram-eksperimentet) som kunne forklare medvirkning til nazistenes forbrytelser, og debatt om lydighet og ansvar generelt. Senere forskning har vist at Eichmann utførte arbeidet ivrig og helhjertet og at han trolig var en ekte antisemitt.

Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen, og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Rettssaken ble en internasjonal begivenhet, en betydelig hendelse i Israels historie og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen, og holocaust i Ungarn var viktig i bevisførselen mot Eichmann. Dekningen av rettssaken og utfyllende historisk stoff gjorde kunnskap om holocaust bredt tilgjengelig. Begrepet «holocaust» som betegnelse på folkemordet på de europeiske jødene ble etablert i USA som følge av rettssaken.

Bakgrunn

Eichmanns karriere i naziregimet

Eichmann var offiser i Schutzstaffel og var før og under andre verdenskrig sjef for jødesaker i Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Han organiserte identifisering og transport av dem som skulle sendes til utryddelsesleirene fra Vest-Europa og Balkan. Under holocaust i Ungarn var han selv tilstede, og hadde tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til utryddelsesleirer i det okkuperte Polen. Før massemordet begynte ledet han kontorene for tvungen jødisk utvandring i Wien, Praha og Berlin.

Rettsoppgjør etter holocaust

Utdypende artikler: Rettsoppgjør etter Holocaust og Ansvar for holocaust

Rettsoppgjøret etter Holocaust skjedde i flere faser og på ulike arenaer. Det foregikk for det første i Tyskland straks etter krigen, i regi av de allierte okkupasjonsmaktene. Dette oppgjøret fortsatte i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet. Endelig foregikk det rettsoppgjør i de landene som var berørt av folkemordet. Rettsoppgjøret er særlig kjent for Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessene i Nürnberg, blant annet Einsatzgruppenprosessen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust, og disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord.

De fleste forbrytere fra nazistenes regime ble aldri stilt rettslig til ansvar. En stor del av de som de allierte og den amerikanske okkupasjonsmakten dømte til fengselsstraff slapp ut lenge før straffen var sonet. Mot slutten av 1950-årene var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Fra slutten av 1950-årene ble det innledet en serie nye rettsprosesser, særlig i Vest-Tyskland. Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser ble etablert i denne perioden. Fritz Bauer, leder av påtalemakten (tysk: Generalstaatsanwaltschaft) i Hessen med kontor i Frankfurt am Main, var sentral i gjennomføring av de vesttyske prosessene rundt 1960.

Juridisk grunnlag

De allierte fastsatte i London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945, hvordan rettsforfølgelsen av ledende krigsforbrytere (engelsk: major war criminals) i Nürnbergprosessen skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. London-charteret avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet. Tiltalen i Einsatzgruppeprosessen (1947) baserte seg på den foregående Nürnbergprosessen, samt på Genèvekonvensjonene, Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, og internasjonal sedvanerett. Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen og betegnelsen folkemord (engelsk: genocide) ble ikke brukt. Folkemordkonvensjonen ble vedtatt i 1948. Det er bred enighet om at prosessene i Nürnberg beviste folkemord.

Rettsoppgjøret i Nürnberg var radikalt nyskapende ved at statlige aktører kunne eller måtte stilles til ansvar og de ikke lenger var beskyttet nasjonal suverenitet. I den tradisjonelle modellen var staten håndhever av lov overfor individer. Internasjonal straffeforfølgelse av personer ble dermed ansett som umulig uten å overskride statenes suverenitet slik man mente «det westfalske systemet» ble etablert ved Freden i Westfalen. Etter Nürnberg formulerte Karl Jaspers begrepet forbryterstaten (tysk: Verbrecherstaat) i tilfeller der staten selv er den ledende gjerningspersonen snarere enn håndhever av lov og orden.

Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at ordre ovenfra (superior order) ikke holdt som forsvar. London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945 etablerte the International Military Tribunal (IMT) og fastsatte hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals i Nürnberg skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. London-charteret for IMT avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.

Eichmanns samarbeidspartnere

SS-offiser Dieter Wisliceny arbeidet sammen med Eichmann, blant annet ved gjennomføring av holocaust i Ungarn og i Hellas. Wisliceny ble etter andre verdenskrig dømt til døden og hengt i Bratislava i 1948. Alois Brunner, en østerriksk SS-offiser, var en av Eichmanns nære medarbeidere. Etter å ha arbeidet for amerikanske okkupasjonsstyrker flyktet han til Syria og døde i Damaskus som gammel mann. Brødrene Rolf Günther (selvmord 1945) og Hans Günther (drept i 1945) var begge SS-offiser og arbeidet for Eichmann med deportasjoner fra Hellas og Bøhmen. SS-offiser Theodor Dannecker, som samarbeidet med Eichmann blant annet om holocaust i Ungarn, tok sitt eget liv i desember 1945 i amerikansk varetekt.

SS-lederne Heinrich Himmler og Odilo Globocnik tok sine egne liv i alliert varetekt. Gestapo-sjef Heinrich Müller forsvant i krigens siste dager. Ernst Kaltenbrunner, leder av Reichssicherheitshauptamt (RSHA), ble dømt og henrettet i Nürnberg.

I Ungarn ble hovedmennene bak jødeutryddelsen László Baky, László Endre, László Bárdossy, Béla Imrédy, Ferenc Szálasi, Döme Sztójay og László Ferenczy dømt og henrettet etter krigen. Kurt Becher unnslapp rettsforfølgelse og ble senere en velstående forretningsmann, til tross for at han var SS-offiser og kommissær for de tyske konsentrasjonsleirene. Becher vitnet i rettssaken mot Eichmann uten å reise til Israel. Miklós Horthy, Ungarns «riksforstander» til 1944, og Otto Winkelmann, SS- og politisjef (HSSPF) i Ungarn, ble ikke stilt til ansvar for holocaust i Ungarn. SS-general Edmund Veesenmayer ble i Nürnberg dømt til fengsel og slapp ut i 1951.

Flukt i Tyskland og til Argentina

Straks etter den allierte okkupasjonen av Østerrike og Tyskland ble Eichmann arrestert av amerikanske soldater. Han holdt sin fulle identitet skjult og ble oppfattet som harmløs. I 1946 stakk han av fra alliert varetekt, og holdt seg skjult nord i Tyskland til 1950. Eichmann var svært omstendelig og forsiktig da han skjulte seg i Tyskland. Han besøkte ikke familien en eneste gang før flukten til Argentina i 1950.

Ved å bruke falsk navn reiste Eichmann i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia. Han fikk hjelp av den bayerske fransiskanermunken Anton Weber som hadde nazisympatier. Eichmann fikk et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum under navnet «Riccardo Klement, tekniker». Hans falske pass ble i 2007 oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960. Passet ble overlevert Argentinas Holocaust-museum i Buenos Aires.

Eichmann ankom Buenos Aires i august 1950. Ved ankomsten innkvarterte han seg på det tyske pensjonatet Juhrman i forstaden Vicente Lopez. Dette pensjonatet var spesielt innrettet mot nazistiske immigranter.

Den første jakten i Europa

Etter at sentrale nazistiske ledere som Adolf Hitler, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich var døde, og Kaltenbrunner og kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau, Rudolf Höß, ble stilt for retten, var Eichmann, Gestapo-sjef Heinrich Müller og Martin Bormann, Hitlers personlige sekretær, de fremste nazilederne på frifot. Müller og Bormann forsvant og er antatt døde i mai 1945.

Eichmann var under andre verdenskrig nokså ukjent utenfor Tyskland. Haganah, en jødisk paramilitær organisasjon, avhørte flyktninger som kom til Palestina (det britiske Palestinamandatet) fra Tyskland, Ungarn og Polen, og hadde i 1943 dannet seg et klart bilde av at Eichmann var en sentral person i gjennomføringen av Holocaust. Blant de omkring 500 nazistene Haganah førte på en liste over krigsforbrytere var Eichmann høyt oppe. Gideon Rafael i Haganah reiste etter andre verdenskrig til London med detaljert informasjon basert på vitneerklæringer i Haifa. Informasjonen ble brukt blant annet i Nürnbergprosessen. De allierte visste i utgangspunktet lite om Eichmann, men fikk etterhvert informasjon fra overlevende og fra utvandrete til Palestina. Letingen etter Eichmann var forvirret av utallige rykter og av at en tjenestemann ved navn Ingo Eichmann også arbeidet ved RSHA. Etter andre verdenskrig ble det spekulert i om Eichmann, med sin kunnskap om hebraisk og jødisk liv, hadde utgitt seg ut for å være en overlevende jøde fra en konsentrasjonsleir, og endog hadde emigrert til Palestina eller Egypt.

Dieter Wislicenys rolle

Amerikanske styrker arresterte i mai 1945 SS-offiseren Dieter Wisliceny i nærheten av Altausseer See i Steiermark. Han hadde vært en av Eichmanns nære medarbeidere. Overfor amerikanske okkupasjonsmyndigheter argumenterte Wisliceny med at Eichmann var i live og at han var for feig til å ta sitt eget liv, slik han skal ha snakket om mot slutten av andre verdenskrig. Wisliceny skisserte selv en plan for å oppspore Eichmann, blant annet ville han selv stå i spissen for en gjennomsøkning av alle krigsfangeleirer for å finne Eichmanns medarbeidere. Dernest ville Wisliceny lete opp Veronika («Vera») Eichmann som han var sikker på visste hvor ektemannen hadde gjemt seg. I fengselet i Bratislava utarbeidet Wisliceny over 20 tettskrevne sider med detaljer om Eichmann, inkludert øyefarge, gulltenner og arr.

Wisliceny tilbød seg å oppspore Eichmann, men myndighetene ville ikke løslate ham av den grunn. Wisliceny laget en liste over steder der han trodde Eichmann kunne ligge i dekning. Ledende agenter i Haganah forhørte Wisliceny i Bratislava om Eichmann. Haganah-agenten fikk en liste på kvinner som Wisliceny mente var beredte til å skjule Eichmann. Hos en av Eichmanns tidligere elskerinner fant Haganah på denne måten et fotografi av Eichmann.

Nazijegeren Tvuiah Friedman i Wien, 1950.

Haganahs og Israels rolle

Haganah-agenter opererte dels under dekke av være tyske eller nederlandske nazister som snakket godt tysk. En mannlig agent fikk på denne måten innpass hos Vera Eichmann, og pleide selskapelig omgang med henne mens hun bodde i Bad Aussee. Agenten skaffet Vera en hushjelp med lyst hår og «arisk» utseende; hushjelpen var egentlig en jødisk jente som var agent for Haganah. Vera holdt stadig fast ved at mannen var død og avslørte ingenting mens hushjelpen hørte på.

Agentene lokaliserte etter hvert Eichmanns far som drev en butikk i Linz, og spurte hvor Adolf var. Faren holdt fast ved at sønnen var død. Simon Wiesenthal, da en ung arkitekt, senere nazist-jeger, slo seg ned i Linz for å holde øye med Eichmanns far, og skygget personer som besøkte ham. Wiesenthal tok seg inn i farens leilighet og fant der et dokument som sammenfattet Adolf Eichmanns liv med hans egen håndskrift.

Haganah-agenter reiste i 1946 til Østerrike for å lete etter Eichmanns familie. De fant Eichmanns kone og Eichmanns bror i Bad Aussee og fulgte etter dem til et bortgjemt hus. Der drepte de en mann de trodde var Eichmann. Etter noen uker ble det avklart at offeret ikke var Eichmann, men en annen SS-offiser som hadde medvirket til holocaust.

Haganahs agenter la en plan for å kidnappe Vera Eichmann og sønnene i håp om at det ville «røyke ut» Eichmann. Planen ble forkastet av Haganahs hovedkvarter. Jakten på Eichmann ble deretter avbrutt da Palestinamandatet ble avsluttet og Israel ble opprettet i 1948. Haganahs agenter i Europa konsentrerte seg da om å skaffe våpen til den planlagte staten Israel. Med den arabisk-israelske krig i 1948 ble jakten på Eichmann nesten glemt. Israelske myndigheter fokuserte på hjemlige forhold og trakk ut mange av sine agenter i Østerrike.

Yechiel Grienschpan, en partisanleder ved Lublin under andre verdenskrig, organiserte en gruppe på ti krigskamerater som jaktet på Eichmann. Gruppen lette etter Eichmann i Europa, Midtøsten og Sør-Amerika. Etter at Grienschpan ble drept i Vest-Tyskland under uklare omstendigheter i 1948 ble gruppen oppløst.

I 2011 avdekket Der Spiegel at Israel allerede i 1949, hadde forberedt bortføring av Eichmann fra Østerrike. Bakgrunnen var rykte om at Eichmann planla besøk hos sin kone i Bad Aussee. En gruppe israelske kommandosoldater reiste til Salzburg. Der sto et fly klart, med sikte på å frakte Eichmann til Israel. Aksjonen var resultatløs fordi Eichmann befant seg i Nord-Tyskland. Der Spiegel fant opplysningene arkivmateriale etter Organisation Gehlen.

Amerikansk etterretning

Den amerikanske okkupasjonsmakten fulgte etter krigen med på Eichmanns familie Altaussee og foreldrene i Linz. Jakten på forbrytere fra nazitiden avtok da den kalde krigen tiltok. Tidlig på 1950-tallet skrev Counterintelligence Corps i et notat om Eichmann at rettsforfølgelse av krigsforbrytere ikke lenger er en prioritert oppgave for amerikanske myndigheter.

Argentina under Perón

President Juan Domingo Perón ønsket å skape et Argentina basert på «den hvite rase». Etter andre verdenskrig flyktet mange av nazismens forbrytere dit, deriblant Adolf Eichmann.

Foto: Ukjent (1946)

Fra 1800-tallet var det en del utvandring fra den tysktalende delen av Europa til Argentina. Mange tysktalende argentinere ble etter første verdenskrig involvert i en politisk debatt om Heimat (hjemland) og Deutschtum («tyskhet»).

Argentinas sterke økonomi fikk president Juan Domingo Perón til å arbeide for uavhengighet fra USA og motvirke USAs dominans. Perón prøvde å tilnærme seg fascisten Francisco Franco i Spania som en fremtidig alliert. Perón fremmet innvandring med mål om såkalte «rasemessige forbedringer» ved å blande befolkningen med europeiske innvandrere.

Flere hundre nazister (anslag fra 200 til 800) flyktet til Argentina fra slutten av andre verdenskrig til 1955. Perón mente at landet trengte ingeniører og offiserer og det er uklart om han tok i mot nazistiske forbrytere med vilje eller om han aksepterte dem av rent praktiske grunner. Ifølge Der Spiegel ble gamle nazister i den vesttyske utenrikstjenesten ofte stasjonert i Sør-Amerika der diplomatene beskyttet krigsforbrytere og andre nazister på flukt fra rettsoppgjør. Etter Perons død ble Argentina mindre gjestfrie overfor gamle nazister.

I Argentina

Spesielle immigranter som Eichmann ble håndtert av «Sonderkommission Peralta» (grunnlagt 1946). De to tyskfødte forretningsfolkenen Guillermo Staudt og Horst Carlos Fuldner (tidligere SS-offiser) var også støttespillere.

Eichmann kunne ikke spansk da han kom til Argentina, men lærte raskt. Eichmann, med dekknavnet Ricardo Klement, arbeidet kort tid som mekaniker i Buenos Aires. Han arbeidet et par år ved et vannverk i provinsen Tucumán i utkanten av Rio Potrero. På jobben var han kjent som en ubetydelig, men respektert og pliktoppfyllende person.

Eichmann flyttet i oktober 1953 til Olivos i nærheten av Buenos Aires. Sammenlignet med andre tyske innvandrere var karrieren til Eichmann ikke spesielt fremragende. Fra 1953 til 1960 hadde han en serie forskjellige jobber som var såvidt tilstrekkelig til å forsørge ham selv og familien. Eichmann og familien levde i beskjedne kår og hadde relativt lite omgang med nazieliten i Buenos Aires.

Hans kone Veronika (Vera) og sønnene kom til Argentina i 1952. I 1955 registrerte Veronika Eichmann seg under pikenavnet Liebl, men begynte et nytt liv som Catalina Klement. De flyttet til et lite leid hus i utkanten av Olivos. I 1959 kjøpte Eichmann et landområde i Calle Garibaldi i forstedet Bancalari nær San Fernando de la Buena Vista der Eichmann bygget et hus som familien tok i bruk i 1960. Huset var på ett plan og hadde usedvanlig tykke murer og bare noen få vinduer, som stort sett alle var vendt bort fra gaten. Han fant en bedre betalt jobb hos Mercedes Benz, hvor han startet som en kontorist og jobbet seg opp til en lederjobb.

En av agentene som fanget Eichmann fortalte senere at Mossad kjente til Josef Mengeles oppholdssted, men lot ham være fordi det kunne sette arrestasjonen av Eichmann i fare.

Der Spiegel anslår at det trolig var flere hundre personer i Buenos Aires som visste at Klement egentlig var Eichmann.

Bortføring fra Argentina

Oppsporet i Argentina

Vera Eichmann forsvant i 1950-årene, men israelske agenter visste at passet hennes var utløpt slik at hun måtte til Wien for å få det fornyet. Østerrikske myndigheter tipset de israelske agentene da hun dukket opp på passkontoret i Wien. Deretter ble hun skygget kontinuerlig. I 1959 var Vera tilbake i Østerrike for å fornye passet og Haganah kom da på sporet av Eichmann. De israelske agentene var sikre på at hun fornyet passet kun for å reise til mannen. Hun var lojal mot ektemannen selv om hun visste om hans mange elskerinner. Da hun kjøpte billett til Buenos Aires styrket det antakelsen om at han befant seg der, og tre israelske agenter reiste med samme fly som Vera. I Buenos Aires reiste hun rett til et hus i San Fernando der hun omfavnet Ricardo Klement (Eichmanns dekknavn) som tok mot henne. Da var de israelske agentene som skygget henne sikre på at de hadde funnet Eichmann.

I 1950-årene hadde flere overlevende fra holocaust viet sine liv til å lete etter de ansvarlige som unnslapp Nürnbergprosessen. I 1953 hadde Wiesenthal fra sitt bosted i Wien kommet på sporet av Eichmann i Argentina. I 1954 fikk han et postkort fra en samarbeidspartner i Buenos Aires, med følgende beskjed:

Stell Dir vor, wen ich hier gesehen habe, bereits zweimal, und ein Bekannter von mir hat mit ihm sogar gesprochen. Ich sah dieses elende Schwein Eichmann. Er lebt in der Nähe von Buenos Aires und arbeitet für ein Wasserwerk. (Forestill deg hvem jeg har sett her, faktisk to ganger, og en bekjent av meg har sågar snakket med ham. Jeg så dette svinet Eichmann. Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk).

Samtidig hadde Mossad oppsporet Eichmann og Josef Mengele, en lege og SS-offiser som utførte ekstreme eksperimenter på konsentrasjonsleirfanger, i Argentina. Mossads daværende leder Isser Harel hevdet i 1991 at Wiesenthals arbeid ikke bidro til arrestasjonen av Eichmann, men satte operasjonen i fare, og forhindret en planlagt arrestasjon av Mengele, Den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt skrev i 2011 at Wiesenthal ikke spilte noen direkte rolle i oppsporingen av Eichmann.

Tuviah Friedman, som hadde jaktet på Eichmann siden andre verdenskrig, begynte å organisere Institutt for dokumentasjon av krigsforbrytelser i Israel. I 1959 fikk Friedman et tips fra det tyske justisdepartementet om at Eichmann var i Kuwait. Den israelske regjeringen ville ikke bruke ressurser på jakt i Kuwait. Friedman fortalte da historien til en israelsk avis, noe som skapte sensasjon da det kom på trykk, og ble gjengitt internasjonalt. Avisoppslaget gjorde at statsminister i Israel, David Ben Gurion, prioriterte saken. Avisoppslaget førte til at Friedman fikk mange tips, blant annet fra en argentiner av tysk opphav som hevdet at Eichmann bodde i utkanten av Buenos Aires. Den nazistiske avisen Reichsruf (utgitt av Deutsche Reichspartei) publisert samme år opplysninger om at Eichmann befant seg i Argentina.

Mot slutten av 1950-årene hadde amerikansk og britisk etterretning ikke lenger som oppgave å jakte på nazister. Det tre vestlige allierte hadde overlatt til Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) å straffeforfølge nazister.

Hermann-familiens rolle

Lothar Hermann skaffet de avgjørende opplysningene om Eichmanns tilholdssted i Argentina. Foto fra 1935.

Eichmann instruerte sine fire sønner at de ikke måtte snakke om politikk, men den eldste sønnen, Klaus, fulgte ikke farens formaning. I 1956 ble Klaus venn eller kjæreste med den 16 år gamle Sylvia Hermann. Hun var en vakker datter av Lothar Hermann en tysk innvandrer av delvis jødisk opphav. Han hadde vært internert i konsentrasjonsleiren Dachau (hvor Eichmann hadde tjenestegjort) for sine sosialistiske aktiviteter. I 1938 hadde han flyktet til Argentina, og i 1950-årene bosatte han seg i Buenos Aires sammen med familien. Familien Hermann fremsto som ikke-jødiske tyske innvandrere. Klaus var ofte på besøk hjemme hos Sylvia, og en dag kom de i snakk om jødenes skjebne under andre verdenskrig. Klaus fortalte at faren var nasjonalsosialist og offiser i den tyske hæren, og sa at det etter farens mening «ville ha vært bedre hvis tyskerne hadde fullført utryddelsesarbeidet». Sylvia besøkte ikke Eichmanns bolig og var ikke klar over at han brukte etternavnet Klement. Familien Hermann flyttet til Coronel Suárez flere timers reise fra Buenos Aires og mistet kontakten med Eichmann-familien.

Lothar Hermann forsto et par år senere hvem Eichmann var og innledet korrespondanse med Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen. Bauer sendte Hermann en beskrivelse av Eichmann og ba om mer detaljer. Sylvia og Lothar Hermann reiste til Buenos Aires der Eicmann selv åpnet da Sylvia banket på. Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn (i håp om at de var mer interesserte enn vesttyske myndigheter), som samarbeidet nært med Hermann for å planlegge en arrestasjon. Bauer tipset i hemmelighet Mossad om Eichmanns tilholdssted og hadde møte med agenten Eric Cohn i november 1957. Bauer fryktet at vesttyske myndigheter ikke ville foreta seg noe overfor Eichmann. Mossad sendte i 1958 en agent som raskt konkluderte med at en fremstående nazist ikke kunne bo i Olivos-strøket og Mossad mistet etterhvert interessen. I desember 1959 tok Hermann kontakt med Tuvia Friedman som ledet dokumentasjonssenteret for naziforbrytelser i Haifa som hadde utlyst en stor dusør. Hermann lovet Friedman navn og andre eksakte detaljer om Eichmann. Etter fornyet oppfordring fra Hermann fattet Mossad igjen interesse tidlig i 1960.

Golda Meir sørget i 1972 for at Lothar Hermann fikk den lovede dusøren.

Vest-Tysklands rolle

Nazi-jegeren Simon Wiesenthal (1908–2005) spilte en begrenset rolle i oppsporingen av Eichmann.

Foto: Rob Bogaerts/Anefo 18. oktober 1982

Vestyske myndigheter var lite interessert i å oppspore Eichmann. Der Spiegel avslørte i 2011 at det var politikere og rettsvesenet, ikke tysk etterretning (BND og Bundesamt für Verfassungsschutz), som sto i veien for arrestasjon av Eichmann i Argentina. Amerikanske myndigheter overlot saken til vesttyske myndigheter. Da en tysk domstol utstedte arrestordre unnlot Bundeskriminalamt å etterlyse Eichmann gjennom Interpol. BND hadde agenter i Argentina og samlet informasjon om Sassen og Eberhard Fritsch. Tysk etterretning holdt øye dette miljøet med tanke på å beskytte Forbundsrepublikken mot nazipåvirkning, men de foretok seg lite konkret.

Den tyske etterretningstjenesten BND/Organisation Gehlen hadde samme informasjon som CIA (Eichmanns dekknavn ble feilstavet som Clemens) og visste at Eberhard Fritsch kjente til Eichmanns tilholdssted. En etteretningsmelding fra juni 1952 oppga at Eichmann bodde i Argentina under navnet Clemens. Ifølge dokumentene kjente CIA til at Eichmann hadde oppholdt seg i Argentina siden 1952. I 1953 fikk Wiesenthal tips om Eichmann i Argentina og Wiesenthal varslet tysk og israelsk etterretning samt CIA. Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV, Forbundsrepublikkens etat for forfatningsvern) kjente til Eichmanns dekknavn og hans forbindelser med Fritsch.

Vest-Tysklands regjering, ledet av Konrad Adenauer, var bekymret over hva Eichmann kunne fortelle om Adenauers tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Globke som medvirket ved utforming av Nürnberglovene i 1935.

Der Spiegel drøftet i 2011 om BND (og forløperen Organisation Gehlen) mislykkes i letingen etter Eichmann. BND anså det ikke som sin oppgave å oppspore gamle nazister. Vesttysk påtalemakt satte i gang etterforskning av en sak bare dersom det var levert inn en anmeldelse, noe Eichmann og mange nazister dro fordel av. Da en holocaustoverlevende skrev til påtalemakten i Berlin i 1952 ble saken lagt til side fordi Eichmann ikke lot seg finne. Da Vera Eichmann forlot Østerrike ble reisedokumentene utstedt av den sovjetiske okkupasjonsmakten. Da hun i 1954 søkte om pass ved ambassaden i Buenos Aires til sine to eldste sønner var det ingen som reagerte. I Vest-Tyskland ble arrestordre på Eichmann utstedt i 1956 og Bundeskriminalamt (det føderale kriminalpolitiet i Tyskland) avslo å sende saken til Interpol med begrunnelse at Interpol ikke hadde anledning til å etterforske politiske forbrytelser. BfV ba i 1958 ambassaden om bistand i letingen etter Klement/Eichmann og ambassaden svarte at de ikke hadde lykkes å finne denne personen som neppe var i Argentina og som trolig befant seg i Midtøsten. BfV la etter dette bort saken. Der Spiegel skriver at ambassaden kjent godt til det tyske miljøet i Buenos Aires inkludert Sassen. Der Spiegel konkluderer med at BND ikke beskyttet Eichmann, mens ambassadens rolle er uklar.

USAs rolle

I 2006 ble 27 000 sider med hemmeligstemplet informasjon offentliggjort av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Dokumentene viser at CIA i mars 1958 (eller tidligere) hadde detaljert kunnskap om hvor Eichmann befant seg. CIA valgte å ikke informere Israel om dette, for å beskytte høytstående politikere i det daværende Vest-Tyskland eller fordi de trodde det ville skade vestens interesser i den kalde krigen. CIA ønsket heller ingen oppmerksomhet om nasjonalsosialister som de selv rekrutterte etter andre verdenskrig. Samtidig hadde den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad midlertidig oppgitt sin leting etter Eichmann i Argentina, fordi de ikke kjente hans dekknavn. USA og CIA hadde på denne tiden ikke som politikk å forfølge krigsforbrytere. CIA beskyttet også general Reinhard Gehlen, som rekrutterte hundrevis av tidligere nazister som CIA-agenter.

CIA opparbeidet omfattende dokumentasjon av nazistene i Sør-Amerika blant annet Eberhard Fritsch, Hans-Ulrich Rudel og Otto Skorzeny. Eichmann var ikke amerikansk borger, han hadde ikke drept amerikanske borgere eller begått forbrytelser på amerikansk territorium og var derfor ikke av interesse for amerikansk rettsvesen. Det tre vestlige allierte hadde overlatt til Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) å straffeforfølge nazister og USA ville begrense seg til å støtte et eventuelt vesttysk krav om utlevering. Vest-Tyskland og Argentina hadde ikke utleveringsavtale, og Argentina var svært langsomme i oppfølging av vesttyske utleveringskrav slik at mange nazister lett slapp unna.

Arrestasjon

Statsminister David Ben-Gurion (1886–1973) godkjente aksjonen og bekjentgjorde arrestasjonen i Knesset i mai 1960.

Foto: Fritz Cohen, 1960/Israels nasjonale fotoarkiv

Isser Harel (1912–2003), leder av Mossad, ledet bortføringen av Adolf Eichmann i mai 1960.

Foto: Israelsk GPO-fotograf/D128-065 (30. november 1969)

Forberedelse

Da den israelske statsministeren David Ben-Gurion fikk vite at Eichmann nokså sikkert var i Argentina, gav han etterretningstjenesten Mossad i oppdrag å lete etter ham. Mossads leder Isser Harel satte sammen en gruppe som i hemmelighet skulle ta Eichmann til fange og føre ham til Israel. Ti personer ble satt på oppgaven, heriblant en forkledningsekspert, en lege, en dokumentfalskner, en nærkampspesialist og Harel selv. En av agentene var overlevende fra Auschwitz der foreldrene ble sendt i gasskammeret. «Vi har ikke bare rett, men også en moralsk plikt til å stille denne mannen for en domstol [..] Vi begir oss ut på en historisk reise. Det er vel ikke nødvendig å fortelle at dette ikke er en vanlig oppgave. Vi skal pågripe mannen som har vårt folks blod på sine hender», sa Harel.

Operasjonen var topphemmelig: Israels ambassade i Buenos Aires visste ikke noe og oppdraget var en overtredelse av flere FN-konvensjoner. For eksempel måtte Argentina utstede en utleveringskjennelse før Eichmann kunne føres ut av landet. Med falske pass reiste Mossad-agentene til Buenos Aires i begynnelsen av 1960, og begynte en intensiv og mer enn tre måneder lang overvåking av Eichmann.

Agentene leide åtte biler, samt sju hus og leiligheter, som fungerte som skjulesteder. Et av husene lå isolert og fungerte som hovedkvarter. Få dager etter ankomsten ble denne villaen forvandlet til et lite fort med alarmsystem og en celle der Eichmann skulle holdes fanget til avreisen til Israel. En kvinnelig Mossad-agent oppholdt seg i huset hele tiden; hennes rolle var å lage mat til gruppen, holde huset rent og gi omverdenen inntrykk av at det bodde en helt vanlig familie der.

Agentene oppsporet Eichmanns bosted i Calle Garibaldi 14. Den 19. mars 1960 kjørte en agent sakte forbi huset, og ved 14-tiden så han en mann i 50-årene med høy panne og briller som var i ferd med å bære inn klesvasken. Etter at Eichmann var sikkert identifisert ble han skygget kontinuerlig av israelske agenter: Det var alltid en agent på samme buss, alltid en agent på samme kafe, og det var alltid en agent som holdt vakt fra en leilighet rett over gaten for Eichmanns hus. Han ble også jevnlig fotografert. Agentene ble stadig skiftet ut for at Eichmann ikke skulle fatte mistanke. Agentene kartla Eichmanns vaner; hvor han arbeidet, når han møtte opp, når han gikk hjem for dagen, og hvilken buss han tok til og fra arbeid. Eichmann virket som en kjærlig og helt vanlig familiefar, og levde etter helt faste rutiner. Han gikk av bussen hver kveld klokken 19.40, og gikk deretter langs en øde vei til huset sitt.

Agentene antok det var lett å ta Eichmann til fange, hovedproblemet ville være å få ham ut av Argentina og transportert til israelsk territorium.

Gjennomføring

Planen var først å transportere Eichmann ut av landet med fly i forbindelse med Argentinas nasjonaldag, da israelske diplomater var inviterte på offisielt besøk. De skulle ankomme 19. mai, og planen var å returnere flyet 20. mai – uten diplomatene, men med Eichmann om bord. Med godkjenning fra Israels regjering ble han likevel tatt til fange den 11. mai 1960.

Da Eichmann gikk av bussen om kvelden tok agentene ham med makt inn i en ventende bil. Under agentenes avhør erkjente han straks sin egentlige identitet. Mens han ble holdt fanget i en dekkleilighet i Buenos Aires, skrev han en erklæring om at han frivillig ble med til Israel.

Bilen med Eichmann slapp upåaktet gjennom flyplassens sikkerhetskontroll. Eichmann ble kledd i uniform fra flyselskapet El Al og skjenket full. Et medlem av flymannskapet ble værende igjen i Buenos Aires slik at antallet besetningsmedlemmer skulle stemme. Mossad-agentene ga inntrykk av at Eichmann hadde vært på fylla. Etter en mellomlanding i Dakar på Afrikas vestkyst ankom Eichmann Israel 22. mai.

Den israelske regjeringen benektet først at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Den 23. mai 1960 kunngjorde Ben Gurion i Knesset at Eichmann hadde blitt fanget med regjeringens velsignelse og beskrev Eichmann som tidenes største forbryter. Han lovet at massemorderen snart skulle stilles for retten. Ben Gurions kunngjøring ble fulgt av lang og intens applaus.

Eichman i fengslet i Ramla 1961

Diplomatisk konflikt

Argentinas FN-ambassadør Mario Amadeo krevde oppreisning for Argentina etter kidnappingen av Eichmann. På spørsmål fra den argentinske regjeringen sendte den israelske regjeringen en diplomatisk note (note verbale) der de beklaget eventuell overtredelse av Argentinas suverenitet og argumenterte med at Eichmann ble med frivillig til Israel. Ben Gurion beklaget i et eget brev til president Arturo Frondizi.

Argentina takket for beklagelsen, men mente at Eichmann måtte returneres til Argentina og at agentene måtte utleveres. Argentina meldte saken inn for FNs sikkerhetsråd som søkte etter kompromiss for å unngå opptrapping av striden. Amadeo argumenterte med at bortføringen ville sette en farlig presedens dersom den forble ustraffet og at det ikke kunne finnes unntak for suvereniteten.

Utenriksminister Golda Meir argumenterte i sitt tilsvar med at bortføringen av Eichmann var en begrenset overtredelse av argentinsk lov. Overtredelsen måtte ifølge Meir sees i forhold til det unike ved Eichmanns forbrytelser og i forhold til motivene hos personene som gjennomførte bortføringen. Meir holdt fast ved at sikkerhetsrådet ikke hadde jurisdiksjon, fordi bortføringen ble gjennomført av privatpersoner og staten Israel hadde ikke ansvar for hva privatpersoner foretok seg. Meir fremholdt at Eichmann faktisk oppholdt seg ulovlig i Argentina.

Sovjetunionen og Polen argumenterte med at Argentina ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter Nürnberg og etter FNs resolusjoner om å straffeforfølge eller utlevere Eichmann. Sikkerhetsrådet vedtok 23. juni 1960 enstemmig en resolusjon som påla Israel å kompensere Argentina for overtredelsen. Sovjetunionen og Polen avsto fra å stemme av frykt for at Israel måtte returnere Eichmann til Argentina der han trolig ville unndra seg straffeforfølgelse. Israels ambassadør til Argentina ble utvist. Senere på sommeren utvekslet landene nye ambassadører og ble enige om at saken var avsluttet.

I 2011 avslørte Deborah Lipstadt at argentinske myndigheter kjente til bortføringsoperasjonen og lot Mossad gjennomføre aksjonen uhindret, men at regjeringen av politiske grunner protesterte offisielt.

Rettssak i Jerusalem

Eichmann ble stilt for retten i straffesak 40/61, staten Israel mot Otto Adolf Eichmann. Rettssaken ble avholdt 2. april til 14. august 1961.

Ben Gurion avviste å la saken gå for en internasjonal domstol slik Telford Taylor, som ledet aktoratet under Nürnbergprosessene, gikk inn for. Regjeringen sørget for at rettssaken fikk mest mulig oppmerksomhet i media. Utenfor Israel var det flere fremstående jøder som argumenterte for å utlevere Eichmann til Vest-Tyskland for rettssak eller til et internasjonalt tribunal som i Nürnberg. Vesttyske myndigheter var bekvemme med at rettssaken ble gjennomført i Israel.

Praktisk gjennomføring

Dommerne i første instans, fra venstre Benjamin Halevi, Moshe Landau og Yitzhak Raveh

Nyhetsklipp fra rettssaken.

Et stort forsamlingslokale i «Folkets hus» ble innredet som rettslokale. Det var plass til 750 personer i rettslokalet, hvorav 450 plasser ble brukt av journalister fra hele verden. Det var mange fjernsynskamera i rommet. Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. Politivaktene skal ha blitt valgt blant israelere av nordafrikansk opphav fordi det ble antatt at de ikke ville være i stand til å kommunisere med Eichmann og fordi de til forskjell fra jøder av europeisk opphav ikke ville være fristet til å ta hevn. Forhandlingene ble simultantolket til engelsk, fransk og tysk (ikke til jiddisch som var ofrenes og mange av de overlevendes morsmål). Ifølge Hannah Arendt var den franske oversettelsen utmerket, den engelske akseptabel, mens den tyske var nesten komisk og tildels uforståelig.

Over 100 vitner ble hørt, deriblant overlevende fra konsentrasjonsleire, og 1600 dokumenter med Eichmanns navn og signatur ble lagt frem som bevis. Aktor innkalte flere sakkyndige, blant annet historikere og andre forskere. Ingen av forsvarets vitner reiste til Israel fordi de risikerte å bli arrestert for sin virksomhet under andre verdenskrig.

Eichmanns forsvarer Robert Servatius ble valgt av Eichmanns familie. Han hadde erfaring som forsvarer av nazister under Nürnbergprosessene (blant andre Karl Brandt) og skal selv ha vært medlem av Hitlerjugend i 1930-årene. Servatius ble assistert av Dieter Wechtenbruch. Israelsk lov måtte endres fordi utenlandske borgere tidligere ikke hadde anledning til å føre saker for Israels domstoler. Lovendringen innebar at tiltalte som risikerte dødsstraff kunne bli representert av utenlandsk forsvarer. Vest-Tyskland avslo å betale honorar til forsvarsadvokaten fordi Eichmann ble ansett som østerriker. Servatius fikk 20 000 amerikanske dollar for arbeidet. Stebroren Robert Eichmann og broren Otto Eichmann organisert og støttet forsvaret av Adolf Eichmann.

Aktor var Gideon Hausner som var øverste leder for Israels påtalemakt (tilsvarende riksadvokat) valgte å føre saken selv. Hausner hadde nylig tiltrådt embetet og hadde bakgrunn fra forretningsjuss (ikke fra strafferett). Hausner ble assistert av Gabriel Bach og andre advokater i regjeringsapparatet. Bach var født i Tyskland og ble senere israelsk høyesterettsdommer. I tillegg hadde Hausner tre politimenn som arbeidet med å fremskaffe og sammenstille materiale etterhvert som saken skred fremover. Jacob Robinson (1889-1977), en fremstående historiker og jurist, var rådgiver for aktoratet. Robinson hadde arbeidet som rådgiver for Robert H. Jackson i forbindelse med Nürnbergprosessen. Regjeringen var involert i aktoratets arbeid og statsminister David Ben Gurion gikk selv gjennom Hausners åpningsinnlegg.

Det ble opprettet en egen avdeling i politiet, «Bureau 06», for å arbeide med Eichmann-saken. Avdelingen hadde 20 medarbeidere under ledelse av tyskfødte Rami Zelinger. I 1960 fantes ingen samlet fremstilling av Holocaust, og Zelingers avdeling måtte fremskaffe en god del av materialet. Raul Hilbergs store verk The Destruction of the European Jews ble publisert i 1961.

Domstolen i første instans hadde tre dommere og ingen jury slik at dommerne tok stilling både til fakta og til lovanvendelsen. Dommerne var Moshe Landau (utdannet i Storbritannia), Yizhak (Yitzhak) Raveh og Benjamin Halevi (de to siste utdannet blant annet i Tyskland). Alle dommerne var født i Tyskland. Halevi hadde noen år tidligere dømt i den jødisk høyreorienterte aktivisten Malchiel Gruenwalds favør, etter at den jødisk-ungarske journalisten og advokaten Rudolf Kastner ble saksøkt for ærekrenkelser. Landau var høyesterettsdommer på grunn av en bestemmelse som innebar at saker for lavere domstoler måtte ledes av en høyesterettsdommer dersom det var mulighet for dødsstraff.

Domstolen unngikk for det meste å komme inn på Kastner-saken som var få år tidligere og ferskt i minnet hos de medvirkende. Aktor Hausner var særlig bekymret for at det ville bli en reprise på Kastner-saken. Hausner instruerte vitnene om å styre unna Kastner med begrunnelsen at saken var mot gjerningsmennene og ikke ofrene.

Juridisk bakgrunn

Forsvarer Robert Servatius (med ryggen til) i samtale med aktor Gideon Hausner i retten. Hausners assistenter til høyre.

Fra 1950 hadde Israel gjennomført straffesaker mot antatte kollaboratører (medløpere, folk som samarbeidet med naziregimet) i konsentrasjonsleirene, de såkalte kapo-rettssakene. I alt 40 saker ble gjennomført og med ett unntak var ingen tiltalte nazister, knapt halvparten endte med frifinnelse. Det juridiske grunnlaget for disse sakene var en egen straffelov («loven om nazister og nazikollaboratører») vedtatt i 1950. Loven omhandlet blant annet forbrytelser mot det jødiske folk (denne bestemmelsen var nokså lik folkemordkonvensjonen), forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Denne loven ble anvendt i saken mot Eichmann.

Denne straffeloven ble innført for å gjøre det mulig å straffeforfølge forbrytelser under naziregimet og under andre verdenskrig. Loven hadde en viss symbolsk betydning, og hadde særlig til hensikt å straffeforfølge jødiske kollaboratører som hadde flyttet til Israel etter krigen. Politikerne i Knesset hadde trolig ikke forestilt seg at nazister på rømmen ville havne i Israel. Samtidig med denne loven som nevner folkemord på det jødiske folk spesielt, innførte Israel straffelov for folkemord på enhver folkegruppe - disse bestemmelsene kunne ikke brukes tilbakevirkende. Israel hadde ikke deltatt i forhandlingene om folkemordskonvensjonen og sluttet seg til FN fem måneder etter at hovedforsamlingen i FN hadde vedtatt konvensjonen.

Lovens første paragraf presiserer at den omfatter forbrytelser begått under naziregimet og enhver krigsforbrytelse begått under andre verdenskrig i Tyskland, i land alliert med Tyskland eller områder under tysk kontroll. Loven ga mulighet for dødsstraff. Krigsforbrytelser ble definerte på samme måte som i London-charteret som lå til grunn for Nürnbergprosessen. Paragraf 9 bestemte at personer kunne straffeforfølges i Israel selv om vedkommende allerede hadde gjennomgått straffesak i et annet land for samme forbrytelse. Eventuell straff sonet i et land ville da komme til fratrekk i Israels rettsvesen.

Forsvarerens juridiske innvendinger

Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann ble bortført fra et land uten utleveringsavtale med Israel. Forsvareren Servatius bygget i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk. Servatius krevde at saken straks måtte henlegges fordi Israel ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i saken. Eichmann erklærte seg straks «uskyldig, etter tiltalen» for hvert av de 15 konkrete punktene aktoratet la frem. Forsvareren begrunnet manglende jurisdiksjon på følgende punkter:

• Eichmann ble lovstridig bortført fra Argentina.
• Tiltalen gjaldt forhold utenfor Israels territorium (ekstraterritoriell og universell jurisdiksjon), og før Israel ble opprettet, basert på lover med tilbakevirkende kraft.
• Eichmann hadde ikke fulle retter som tiltalt (for eksempel ville nazister innkalt som vitner straks ha blitt arrestert).
• Eichmann hadde ikke drept noen og heller ikke tatt initiativ til drap, han handlet bare etter ordre fra overordnet myndighet. Ifølge forsvareren utførte Eichmann «statshandlinger» (engelsk: act of state) som ikke kunne bli gjenstand for vanlig strafferettslig forfølgelse (tysk: justizlose Hoheitsakte) og sto i samme strafferettslige stilling som pilotene som slapp atombomben over Hiroshima.

Servatius argumenterte i tillegg med at dommerne ikke ville være nøytrale fordi saken vedrørte det jødiske folk og staten Israels politiske interesser. Dommerne drøftet ikke Servatius konkrete innvending, men mente de ville opptre profesjonelt tross sakens særpreg. Ingen kommentatorer og heller ikke forsvareren kritiserte dommernes håndtering av rettssaken. Forsvareren argumenterte med at Israel ikke hadde jurisdiksjon, mens aktor argumenterte med at Israel hadde ekstraterritoriell jurisdiksjon på grunn av den historiske forbindelsen mellom Israel og det jødiske folket. Domstolen (første instans) avviste at bortføringen fra Argentina som tema i rettssaken fordi det ifølge domstolen bare berørte Argentina som stat og ikke Eichmann som individ.

Bevis og vitner

Abba Kovner vitnet i saken 4. mai 1961. Han overlevde Holocaust i Litauen.

Foto: Israels nasjonale fotoarkiv

Aktoratets bevisførsel var av to hovedtyper: Vitner og dokumenter som generelt underbygget Eichmanns medvirkning til Holocaust; og bevis for Eichmanns konkrete medvirkning til Holocaust i enkeltland og hans involvering i utryddelsesleirene. Aktoratet under ledelse av Hausner baserte seg tildels på nedskrevne vitneutsagn fra etterkrigstiden, særlig i forbindelse med Nürnbergprosessene. Aktoratet baserte seg på over hundre vitner. Noen vitner som var i live, ga forklaring i sine hjemland i stedet for å reise til Israel.

Straks etter arrestasjonen sendte Israel forespørsel om bistand fra Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn til å fremskaffe bevis i saken. Høsten 1960 hadde de fire landene blitt enige om å ikke tillate israelske etterforskere å samle bevis i de respektive landene. Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn lot israelske myndigheter få tilgang til dokumenter om Eichmann via ideelle organisasjoner. Tsjekkoslovakiske myndigheter insisterte på å publisere materialet før det ble overlatt til israelske myndigheter. Ungarske myndigheter sammenstilte dessuten i denne forbindelse materiale om Eichmann i form av boken Eichmann in Hungary: Documents (redigert av Jenő Lévai og utgitt på engelsk, fransk og tysk).

Politiets etterforskningsleder Rami Zelinger mente opprinnelig at det ikke burde føres øyenvitner fordi det hadde gått 16 år siden krigen, og vitnene kunne være påvirket av informasjon de hadde fått i mellomtiden. Zelinger ønsket å basere seg på dokumenter som i Nürnberg. Zelinger ga Hausner en liste på 35 navn med personer som hadde vært i direkte kontakt med Eichmann, blant annet Hansi Brand som forhandlet med Eichmann i Budapest i 1944. Flere av vitnene hadde aldri møtt Eichmann, og noen hadde aldri hørt om ham tidligere. Historikeren Rachel Auerbach (også kjent som Rokhl Auerbakh) ved Yad Vashem hadde intervjuet 2 800 holocaustoverlevende og noen av disse vitnet. Auerbach, som overlevde Warszawagettoen, overtalte Hausner til å føre overlevende som vitner for å gi et helhetlig bilde av holocaust.

Det var hovedsakelig overlevende fra Holocaust i Ungarn som som hadde vært i direkte kontakt med Eichmann. Blant de 13 vitnene med ungarsk bakgrunn var Pinchas (kjent også som Fülöp) Freudiger som ledet den ortodokse jødiske menigheten i Budapest; han rømte med familien til Romania i august 1944 og slo seg ned i Israel. Elisheva (Erzsebet) Szenes var journalist og overlevde Auschwitz. Avraham Gordon var barn under krigen og ble tvunet til å arbeide i Eichmanns bolig i Buda. Joel Brand arbeidet i redningskomiteen som hjalp jøder å flykte til Ungarn i krigens tidlige fase og etter den tyske okkupasjonen arbeidet han med å hjelpe jøder i Ungarn. Hansi Brand, Joels hustru, vitne også. Leslie Gordon ble deportert til Kamenets-Podolsk i 1941 og bodde i Canada da rettssaken pågikk.

Herschel Grynszpans far Zindel og hans bror Mordecai vitnet. Flere tusen overlevende meldte seg frivillig for å vitne. Vitnene ble delvis utvalgt etter landbakgrunn. Det var flere vitner med polsk bakgrunn. Det ene vitnet fra Hellas forklarte seg bak lukkede dører. Belgia, Tunisia og Libya var ikke representert. Forfatteren Yehiel De-Nur overlevde Auschwitz og besvimte i vitneboksen. Dommerne kritiserte ofte Hausner for hans digresjoner og lite relevante utspørring av vitnene.

Den jødiske motstandsmannen Abba Kovner vitnet i saken. Dommer Landau ble sint på Kovners under hans vitnemål, fordi Kovner bare snakket om seg selv og om gettoene i øst. Landau avbrøt Kovner halvveis. Rudolf Vrba, en av de få som klarte å rømme fra Auschwitz, ble ikke innkalt som vitne, i stedet ble Vrba bedt om å levere en skriftlig redegjørelse ved Israels ambassade i London. Dommer Halevi ønsket at Vrba skulle komme personlig til Jerusalem og ble nedstemt av de to andre dommerne.

Michael Musmanno, som hadde vært dommer i Nürnbergprosessene, vitnet og uttalte da at SS-general Walter Schellenberg hadde fortalt at Eichmann kontrollerte Einsatzgruppene. Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre slik Musmanno fremstilte det i boken The Eichmann Kommandos (1961). Musmanno hevdet feilaktig at Einsatzgruppene var Eichmanns påfunn og at lederne sto ansvarlige overfor Eichmann. Musmanno tok i forbindelse med Eichmann-saken til orde for en internasjonal straffedomstol for internasjonale forbrytere ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.

Holocaust i Ungarn var spesielt viktig i bevisførselen mot Eichmann. Ved rettsoppgjøret i Ungarn etter andre verdenskrig ble László Baky og László Endre hengt i 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol. Tibor Ferenc, rettens formann, var et sentralt vitne under saken mot Eichman. Ferenc besøkte Baky og Endre mens de ventet på fullbyrdelse av dommen. Endre fortalte at han mottok instrukser direkte fra Eichmann og formidlet dette til Baky. Ifølge Endre måtte de bare gjøre som Eichmann ga beskjed om. Ferenc uttalte at de utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk. Kurt Becher, som var en av topplederne under den tyske okkupasjonen av Ungarn, vitnet i rettssaken mot Eichmann uten å reise til Israel. Becher var en gammel fiende av Eichmann og var invitert av forsvareren. Bechers vitneprov ble ikke godkjent fordi han på forhånd fikk vite spørsmålene han skulle svare på under ed.

Domstolen aksepterte som bevis bare en mindre del av Eichmanns samtaler med Willem Sassen fordi domstolen mente det var vanskelig å bevise at de var ekte. Domstolen aksepterte en utvalgt del av det skriftlige materialet fra Argentina, inkludert 70 sider håndskrevet av Eichmann, dette materialet var fragmentert og vanskelig å se helheten i. Det skriftlige materialet fra Argentina-tiden omhandlet blant annet en gruppe nazister som ville gjenopplive nazismen. Eichmann var involvert i dette og planla å skrive bok.

Robert Kempner stilte som ekspertvitne under rettssaken. Kempner ga i 1961 ut boken Eichmann und Komplizen (Eichmann og hans medsammensvorne) før rettssaken. Boken gjør rede for Eichmanns bakgrunn og flukt, og drøfter bevisgrunnlaget om holocaust og knytter dette til Eichmanns virke med transport og deportasjon.

Under rettssaken ble Nisko-planen trukket frem fordi dette prosjektet fremsto som Eichmanns eget påfunn. Aktor mente at ideen om å deportere jødene til Polen og drepe dem der dukket opp høsten 1939. Eichmann hevdet at Nisko var tenkt som et sionistisk prosjekt ved at jødene kunne få et selvstyrt område som gradvis kunne ta i mot alle Europas uønskede jøder. Ifølge Eichmanns fremstilling var dette en god løsning i og med at det ikke var mulig å opprette en jødisk stat i Palestina.

Franz Six' fremstilling

SS-offiseren Franz Six ble dømt i Einsatzgruppen-prosessen, ble benådet ut i 1952 og var deretter involvert i et nettverk av gamle nazister. Eichmann hadde vært Six' underordnete avdeling II (avvikende ideologier) i årene 1936-1939. De skal ikke ha hatt et vennskapelig forhold: Six blokkerte Eichmanns ønske om forfremmelse (1936) og ønske om overføring fra Wien til Linz (1938). Eichmann oppfattet Six som Himmlers protege og en streber i jødespørsmålet.

Six var i begynnelsen av 1961 i Guatemala og bisto der i opplæring av kubanske anti-kommunister som i april gikk i land i Grisebukta for å bekjempe Fidel Castros regime. Eichmann ønsket Six som vitne og Eichmanns forsvarer fikk tak i Six da han kom tilbake fra Mellom-Amerika. Six risikerte arrestasjon dersom han reiste til Israel og avga i stedet en forklaring fra Tyskland, og ble da omtalt som Professor Dr. Alfred Six, markedsføringskonsulent..

Vitnemålet var i liten grad til fordel for Eichmann fordi Six var mest opptatt av å vise at han selv var uvitende om Eichmanns egentlig virke og hva slags person Eichmann var. Six uttalte blant annet at han selv fritok jøder når det var mulig, mens Eichmann representerte den motsatte holdningen og at Eichmann alltid fulgte partiets linje i den mest ekstreme form. Six bekreftet at det var mulig å bli overført til annen tjeneste. Ifølge Six hadde Eichmann videre fullmakter enn andre på samme nivå og det generelle inntrykket var ifølge Six at Eichmann ikke var underlagt Heinrich Müller (sjef for gestapo) men at Eichmann var på høyde med Müller.

Wislicenys fremstilling

Hausner mente for eksempel at Dieter Wislicenys vitneutsagn i Nürnbergprosessen var troverdig og pålitelig, og dette ble brukt i Jerusalem. Wisliceny hevdet at Eichmann var en av hovedmennene bak gjennomføringen av Holocaust. Wisliceny var en venn av Eichmann, og samarbeidet med ham i RSHAs avdeling for jødesaker. I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil, fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende.

Salo Wittmayer Baron vitner 24. april 1961 om jødisk historie i Europa. Han var professor i historie ved Columbia University. Han kom fra Galicja hvor han mistet foreldre og søsken under holocaust. I hans fødeby Tarnow var det bare en håndfull jøder igjen av 20 000 før krigen.

Etter andre verdenskrig uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. Ifølge Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av sin gamle venn Eichmann. Wisliceny ga etter krigen inntrykk av at de i løpet av krigen hadde blitt uvenner – noe Eichmann avviste. Wisliceny var i Eichmanns tjeneste til april 1945, noe Wisliceny senere benektet. Wisliceny ga i alliert varetekt en utførlig beskrivelse av sitt 10 år lange samarbeid med Eichmann. Wisliceny forklarte at Alois Brunner, Rolf Günther og han selv var Eichmanns stedfortredere. I fengselet i Bratislava utarbeidet Wisliceny over 20 tettskrevne sider med detaljer om Eichmann. I tillegg skrev Wisliceny over 100 sider om den endelige løsning, kontakt med stormuftien av Jerusalem og andre tema der ytterligere detaljer om Eichmanns virke fremgikk. Til agenter fra Haganah sa Wisliceny: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.»

Eichmanns egen argumentasjon

Eichmann selv forsvarte seg under hele saken med at han bare hadde fulgt ordre. Dette innebar at Eichmann anså deportasjonene og massedrapet som lovlig. Eichmann hevdet han var uskyldig fordi han personlig ikke var grusom, hadde et vennlig forhold til jøder og fordi han selv ikke deltok i drap ved gassing. Arendt beskriver blant annet Eichmanns vennlige og høflige forhold til Berthold Storfer, leder for den jødiske komiteen for utvandring til Palestina. Storfer ble skutt og drept i Auschwitz seks uker etter at Eichmann hadde møtt ham der. Ifølge Arendt forsøkte Eichmann å forklare sine handlinger, og unndra seg ansvar ved å vise til at han var anstendig og opptrådte juridisk korrekt. Han hevdet å ikke ha vært involvert i planleggingen under Wannsee-konferansen.

Tiltale og dom i første instans

Mordechai Eliezer Greenspan (Grynszpan) vitner 25. april 1961. Han var bror av Herschel Grynszpan. Assisterende aktor Jacob Breuer (stående, sett fra siden).

Hansi Brand overlevde holocaust i Ungarn. Sammen med Rezsö Kasztner og sin mann Joel Brand forhandlet hun med Eichmann om å spare jødene i Budapest.

Eichmann var anklaget i 15 punkter på grunnlag av:

1. Forbrytelser mot det jødiske folket (tiltalepunkter 1 til 4). Lov vedtatt av Knesset i 1950 med omtrent samme ordlyd som paragraf 2 i Folkemordskonvensjonen av 1948.
2. Forbrytelser mot menneskeheten. I henhold til London-charteret av 1945 og som anvendt i Nürnbergprosessen.
3. Krigsforbrytelser. Overgrep mot sivilbefolkningen på okkupert territorium (tiltalepunkt 8).
4. Medlemskap i tre nazistiske organisasjoner definert som kriminelle i Nürnbergprosessen (tiltalepunkter 13 til 15).

De tre første anklagene ga grunnlag for dødsstraff i henhold til Israels strafferett og loven om straffeforfølgelse av nazister og nazikollaboratører. Tiltalepunkter 5 til 7 omfattet forbrytelser mot menneskeheten rettet mot den jødiske befolkningen.Tiltalepunkter 9 til 12 om forbrytelser mot menneskeheten omfattet også forbrytelser mot polakker, slovenere, sigøynere og tsjekkoslovaker. Han ble 8 måneder etter åpning av rettssaken kjent skyldig på alle 15 punkter i første rettsinstans.

Eichmann ba om en mild dom på grunn av sin påstått ubetydelige rolle i holocaust. Han hevdet bare å være skyldig i lydighet i tjenesten og lojalitet til flagget, dermed kunne han ikke bli dømt for gjerninger andre var ansvarlige for. Eichmann hevdet at han aldri forfulgte jøder med glede og iver. Dommerne hadde mulighet til å ilegge dødsstraff, og konkluderte med at de avskyelige forbrytelsene og mangel på formildende omstendigheter var nødvendig med dødsstraff.

Dommerne konkluderte med at Israel hadde jurisdiksjon på grunn av den historiske forbindelsen mellom Israel og det jødiske folk, og fordi Israel var en etterfølger til det britiske palestinamandatet. Dommen la til grunn at det jødiske samfunn i Palestina som eksisterte før og under andre verdenskrig var en «stat i emning». I mangel av suveren status kunne ikke denne staten utstede lover som gjaldt nazistenes forbrytelser. Lover som ble vedtatt etter at Israel var opprettet, dekket dette behovet. Dommerne la til at det jødiske samfunnet i Palestina deltok i de alliertes kamp mot aksemaktene og dermed kunne medvirke i rettsoppgjøret mot dem.

Domstolen la til grunn at loven i realiteten ikke ble anvendt med tilbakevirkende kraft. Den siterte særlig Nürnbergprosessene og charteret som var det juridiske grunnlaget for de alliertes rettsoppgjør i Tyskland. Domstolen mente i tillegg at ledende nazister inkludert Eichmann, var klar over at de begikk forbrytelser fordi handlingene var i strid med grunnleggende prinsipper som siviliserte samfunn bygger på. Domstolen pekte på at Israels lovgiving ikke var unik og at andre domstoler (inkluderte tyske) hadde avvist påstanden om at nazistenes forbrytelser ikke var ulovlige på det tidspunktet de ble begått. Det samme gjaldt påstandene om at gjerningsmennene ikke hadde forbrytersk intensjon.

Forsvaret argumenterte med at individer ikke kan straffes for handlinger begått på vegne av stater (act of state). Etter folkeretten kan bare staten selv holdes ansvarlig, mente Servatius. Aktor Hausner viste til rettsoppgjøret i Tyskland etter andre verdenskrig der dette argumentet ble avvist. Domstolen avviste forsvarets argument og la til grunn at den staten som planla og iverksatte holocaust måtte betraktes som en kriminell organisasjon og ikke som en stat på linje med andre. Ved rettsoppgjøret i Nürnberg ble argumentet om statshandling avvist både i charteret og i dommene.

Servatius argumenterte i sitt avslutningsinnlegg med at Eichmann bare utførte instrukser han fikk ovenfra i henhold til sin plikt og med fare for seg selv om han ikke ville adlyde. Eichmann var en funksjonær som ikke hadde annet valg enn å gjøre det han fikk beskjed om, hevdet forsvareren. På bakgrunn av dette mente Hausner at bare Hitler selv kunne holdes ansvarlig.

Domstolen konkluderte med at «alle siviliserte land» hadde avvist superior order som forsvar. Dommerne konkluderte med at Eichmann var fullt klar over at utslettelsen av jødene var åpenbart kriminell og ulovlig, likevel gjennomførte Eichmann arbeidet velvillig, ivrig og helhjertet. Domstolen konkluderte med at det ikke var noe bevis for at Eichmann måtte presses eller trues for å gjøre jobben; i stedet gjorde han jobben med glede til sin egen og overordnetes tilfredshet.

Sakens sentrale fakta, at Eichmann organiserte transport og deportasjon av jøder, var ikke omstridt. Eichmann ble kjent strafferettslig tilregnelig. Aktor Gideon Hausner hevdet at Eichmann hadde et «hjerte av stein» og var likegyldig til lidelsen han skapte og at Eichmann hadde en farlig, pervertert personlighet. Eichmann argumenterte med at hans ansvar sluttet når togene kom frem til Auschwitz og folk gikk av. Eichmann benektet ikke omfanget av holocaust og nazistenes ansvar. Han erkjente sitt ansvar for transportene og at han kjente til massedrapene, men benektet at han hadde ansvar for drapene. Et argument han brukte var at kontoret Amt IVB, som han arbeidet ved, ikke hadde noe som helst med selve likvideringene å gjøre.

Anke til høyesterett

Fra høyesteretts ankebehandling.

I anke til Israels høyesterett anførte Eichmann fem punkter:

• Loven av 1950 ble gitt tilbakevirkende kraft og loven ble vedtatt i en stat som ikke eksisterte før 1948.
• Israel hadde ikke jurisdiksjon, ifølge Eichmann kunne bare Tyskland og Polen dømme ham.
• Handlingene ble begått av staten Tyskland ved Tysklands utøvende makt.
• Arrestasjonen i Argentina var ikke lovlig og ble gjort uten samtykke fra argentinske myndigheter.
• Dommerne var som jøder følelsesmessig involvert og kunne derfor ikke gi en upartisk dom.

Israels høyesterett avviste de to første ankepunktene med at domstolen var bundet av Israels lovgivning. Høyesterett tilføyde at forbrytelsene dekket av loven av 1950 alltid hadde vært forbudt i henhold til folkerettslig sedvane og handlingene var universelt ansett som kriminelle med individuelt ansvar. Høyesterett la i hovedsak til grunn universell jurisdiksjon for de internasjonale forbrytelsene Eichmann var tiltalt for og Israels rett til å opptre som vokter av folkeretten, og mente derfor at det var uten betydning at Israel ikke eksisterte da handlingene ble begått. Høyesterett sluttet seg til dommen fra første instans om at Israel hadde jurisdiksjon og la særlig til grunn at en stat har ekstraterritoriell jurisdiksjon så sant det ikke er noen spesifikk regel i folkeretten som er til hinder for dette.

Protokollen fra behandlingen i høyesterett.

Angående Eichmanns tredje punkt sluttet høyesterett seg til førsteinstans som mente at å betrakte massemordet som en legitim statlig handling var en fornærmelse mot fornuften og rettsfølelsen. Høyesterett avviste Eichmanns fjerde ankepunkt med henvisning til britisk, amerikansk og europeisk presedens om at i fravær av utleveringsavtale tok ikke domstolen stilling hvordan den tiltalte ble bragt til Israel. Høyesterett tilføyde at Eichmann ble bortført av statlige tjenestemenn slik at det ble et mellomstatlig spørsmål og ikke et spørsmål om den tiltaltes rettigheter.

Til Eichmanns femte ankepunkt (også brukt som argument i første instans) svarte dommerne i begge instanser at de er mennesker som blir følelsesmessig berørt av sakens fakta, men at det er deres plikt å kontrollere disse følelsene når de skal dømme i saken.

Eichmanns anke ble avvist.

Dødsstraff for folkemord

Domsavsigelsen under Eichmannsaken, første rettsinstans.

Eichmann ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til døden 15. desember 1961. Dommerne fortalte til Eichmann at han skulle henges, liket brennes og asken spres utenfor Israel. Eichmann skrev til Israels president og ba om benådning. I brevet holdt han fast ved at han bare utførte ordre og ikke selv var leder med ansvar. Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ajalon-fengselet i Ramla. Dette er den eneste henrettelse under sivil straffelov utført i Israel.

Eichmann ba selv om å bli kremert, men det fantes ikke noe krematorium i Israel, fordi jødisk lov påbyr begravelse. Ingeniører og politifolk bygget i hemmelighet en ovn i en appelsinlund ved kysten. Motorveien var avsperret og under tung militær bevoktning da liket av Eichmann ble fraktet til kremering. Asken ble fraktet i politibil til havnen i Jaffa. Ved daggry var Eichmanns aske spylt ut i Middelhavet utenfor Israels territorium.

Psykologiske/psykiatriske undersøkelser

Eichmann gjennomgikk en såkalt Szondi-test anonymisert og med resultatene vurdert av Léopold Szondi, som var ungarsk professor i psykologi og som hadde utviklet testen. Szondi konkluderte med at Eichmann var en meget farlig person med maktbegjær og istand til å drepe på en nesten autistisk måte. Den amerikanske statsviteren Michael Selzer gjorde en lignende anonymisert undersøkelse (Bender-Gestalt-testen og Houste-Tree-Person-test) med hjelp av seks psykologer hvorav fem konkluderte med at Eichmann var en person med voldelig, tvangspreget og paranoide trekk. Selzer var kritisk til forestillingen om at nazilederne var utpreget normale. Selzer konkluderte med at årsak og ansvar for naziledernes handlinger ikke bare kan tilskrives omstendighetene. Den israelske psykiateren Shlomo Kulcsár (født og oppvokst i Ungarn, emigrert til Israel etter andre verdenskrig) intervjuet Eichmann i 21 timer på oppdrag av domstolen for å fastslå om Eichmann var tilregnelig. Kulcsár fikk som ledd i dette Eichmann til å utføre Szondi-testen, og til å lage flere tegninger som Selzer senere brukte. Kulcsár offentliggjorde i 1967 sin undersøkelse som konkluderte med at Eichmann led av en sadomasochistisk perversjon.

Den amerikanske psykologen Molly Harrower analyserte i 1976 resultater fra Eichmanns rorschach-test og konkluderte med en normal personlighet. Harrower ga sammen med Eric Zilmer med flere i 1995 ut en bok der konklusjonen fortsatt var at det ikke var tegn til mental lidelse eller avvik hos Eichmann. Szondi offentliggjorde sin vurdering (at Eichmann var en pervert og sadistisk person) i 1962–1963 etter at han ble kjent med hvem han hadde analysert. Til sammen gjennomgikk Eichmann syv ulike tester, inkludert Wechsler intelligenstest. Ritzlers analyse i 1978 trakk i tvil både Selzers og Harrowers konklusjon. McCully konkluderte i 1980 med at rorschach-testen viste at Eichmann ikke var en ordinær, banal mann, og antydet at det var stort avvik mellom Eichmanns tankeverden og den fasaden han hadde.

Reaksjoner og etterspill

Tommy Lapid rapporterer fra rettssaken i 1961. Han overlevde Holocaust i Ungarn (administrert av Eichmann) og flyttet til Israel der han ble en fremstående journalist og politiker.

Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og omtales som en av de viktigste på 1900-tallet. Ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen - til forskjell fra rettsoppgjøret i Nürnberg der ofrene ikke hadde en formell rolle. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen. Hausner organiserte saken omkring overlevendes vitnemål. For eksempel var bevisene i Einsatzgruppen-prosessen nesten utelukkende dokumenter samt gjerningsmennenes egne utsagn og aktoratet la frem sin sak på tre dager. Mens rettsoppgjøret i Nürnberg var i regi av seierherrene, var Eichmann-saken i regi av ofrene selv. Aktor Hausner sørget for at saken handlet om historieskriving, om bearbeiding av minner og om juss. Rettssaken skapte en varig og vesentlig endring i den allmennen kunnskapen om holocaust som en særskilt hendelse.

Debatten etter rettssaken, særlig på grunn av Hannah Arendts bok, har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et hierarki, om totalitære regimer, om årsakene til Holocaust og om Israels jurisdiksjon til å dømme. Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføringen av deportasjonene, først til Palestina og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport, og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet.

Rettssaken mot Eichmann bidro til juridisk grunnlag for rettsoppgjør etter folkemordet i Rwanda og etter jugoslaviakrigene.

Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet Milgram-eksperimentet) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt.

I forbindelse med rettssaken var flere observatører, blant andre filosofen Elie Wiesel, skuffet eller forundret over at det ikke ble bevist at Eichmann personlig var jødehater. Den israelske filosofen Martin Buber beklaget dødsstraffen som kunne oppfattes som hevn og ba presidenten benåde Eichmann. I samtale med Ben-Gurion sa Buber: «Bare Gud kan beordre oss til å ødelegge et annet menneske». Ifølge London Evening Standard 1. juni 1962 uttalte sønnen Klaus Eichmann etter henrettelsen: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.» Den amerikanske jussprofessoren Mark Osiel, en av Arendts studenter, mener rettssaken var en stor suksess fordi den både håndterte jussen på en samvittighetsfull måte og fordi Hausner fremstilte sakens fakta for den felles hukommelse. Hausner ga ofrene mulighet til å vitne og etablerte holocaust som ramme for å vurdere Eichmanns virksomhet.

Arendt er særlig kjent for å ha stilt spørsmål om Eichmann var ond. En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann ikke var personlig ond eller drevet av ondskap fordi han bare var et tannhjul i nazistenes maskineri – om ikke Eichmann hadde gjort sin innsats ville noen andre ha gjort den. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av arbeidet han gjorde.

Dekningen av rettssaken, særlig Arendts reportasje, og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken, gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig særlig i USA. Betegnelsen «holocaust» om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann.

Opptak fra rettssalen ble vist i på fjernsyn i mange land. Opptil 85 % av tyskerne fulgte saken på fjernsyn. I Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) medvirket saken til kritisk refleksjon om landets nazistiske fortid. I Tyskland var det bred enighet, også blant konservative, om at Israel hadde en historisk rett til å stille Eichmann for retten, selv om mange påpekte det åpenbare brudd på folkeretten da han ble bortført fra Argentina. Den siste kommandant i Auschwitz, Richard Baer, ble arrestert i oktober 1960. Flere medlemmer av den såkalte Eichmann-kommandoen (som organiserte deportasjon fra Ungarn) ble arrestert på denne tiden: Franz Novak, Otto Hunsche, Hermann Krumney, Gustav Richter og Willi (Wilhelm) Zöpf.

Aktor Hausner ga ut boken Justice in Jerusalem (1967) som anses som et partsinnlegg. Léon Poliakov mente at Hausner i boken ga en god juridisk gjennomgang men at han overforenklet sakens fakta. Blant annet la Hausner til grunn at Eichmann var personifisering av rabiat antisemittisme og at Tyskland siden middelalderen hadde vært tyngdepunkt i antisemittismen. Poliakov fremholder at holocaust var en kollektiv forbrytelse utført av et kriminelt regime med bistand fra talløse personer. Det grunnleggende problemet er, ifølge Poliakov, en stat som kunne la en figur som Eichmann få sataniske proporsjoner. Juristen Jacob Robinson, som var rådgiver for aktoratet, skrev senere boken And the Crooked Shall be made Straight (1967). Robinsons bok var stort sett et angrep på Arendts bok. Daværende leder av Mossad, Isser Harel, skrev senere om aksjonen i boken The House on Garibaldi Street. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken Eichmann in my Hands.

Arendts reportasje

Forsiden av førsteutgaven av bokversjonen av Arendts bok om rettssaken.

Utdypende artikkel: Eichmann i Jerusalem

Hannah Arendt skrev om rettssaken for tidsskriftet The New Yorker (februar–mars 1963) og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem, i tillegg skrev hun til sin ektefelle Heinrich Blücher og til den tyske filosofen og psykiateren Karl Jaspers. Arendt var på denne tiden professor ved Princeton University og en fremstående intellektuell. Arendts interesse og fremstilling av saken var mer filosofisk og statsvitenskapelig enn historisk eller juridisk. Arendt tok trolig feil om personen Eichmann, men «ondskapens banalitet» regnes som en grunnleggende innsikt i moralfilosofi.

Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs. Hun karakteriserte med dette ikke handlingene som banale, men deres motiver. Arendt mente at de mest grusomme handlinger kan bunne i tankeløshet, en feil i evnen til å tenke.

For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger. Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som han omfavnet og fulgte. I ettertid har Arendts vurdering og konklusjon blitt kritisert for å basere seg bare de lille hun så av Eichmann i glassburet i retten samt rettens dokumenter. Eichmann kan også gitt denne fremstillingen av seg selv som en lydig byråkrat for å bagatellisere sitt ansvar for holocaust.

Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden, men hennes observasjoner ble støttet av konklusjonen fra Milgram-forsøkene. Arendt ble skarpt kritisert av jødiske organisasjoner i USA som mente hun var anti-jødisk og sympatisk innstilt til Eichmann i sin reportasje. Peter Novick, amerikansk professor i historie, skrev at kritikken bommet helt fordi Arendts forakt for Eichmann er åpenbar. Novick antok at det svært negative reaksjonene skyldtes at Arendt ga inntrykk av å bagatellisere arrestasjonen og rettssaken, dessuten at hennes fremstilling ikke stemte med folks oppfatning av Eichmann som symbol på den evige antisemittisme. Arendts fremstilling kolliderte med forestillingen om at bare ondskapsfull og sadistisk antisemittisme kunne få folk til å gå inn i nazipartiet eller SS.

Den amerikanske psykologen Stanley Milgram bemerket at Arendts begrep ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte. Aktor Hausners assistent kritiserte feil og mangler i Arendts bok i 1965. Arendt hadde ikke tilgang til psykiatriske vurderingene gjort av Eichmann. Arendt var tilhenger av staten Israel, mente at Israel var i sin fulle rett til å stille Eichmann for retten og at han fortjente dødsstraff. Hun mente at Eichmann var tilregnelig og at han hadde utført handlingene med hensikt i strafferettslig betydning, men at han personlig ikke var preget av ondskap eller hat. Hun var uenig i domstolens begrunnelse for dødsstraff (forbrytelser mot det jødiske folk), og mente at dødsstraffen burde begrunnes med forbrytelser mot menneskeheten.

Arendt uttrykte sterk misnøye med aktor Gideon Hausner og mente hans utspørringer av holocaustoverlevende var ondskapsfulle og tåpelige. Hun inntok snart motsatt standpunkt av Hausner: Mens Hausner beskrev Eichmann som ideologidrevet ondskap, var Arendt overrasket over Eichmanns egosentriske hang til å fremheve seg selv og blåse opp sin egen betydning. Arendt var overrasket over hvor uviktig ideologi og jødehat så ut til å være hos Eichmann. Arendt beskriver Eichmann som en feig kontorist som må dekke seg bak ordrer ovenfra og som var skuffet over ikke å ha nådd høyere grad enn oberstløytnant i SS. Arendt beskrev Eichmanns forsvarer Servatius som en grotesk, prøyssisk figur, slik som de ble fremstilt av kunstneren George Grosz.

Hun var kritisk til David Ben-Gurions regissering av saken, og mente den ble brukt som ledd i Israels statsbygging. Arendt mente samtidig at Israel gjennomførte en rettssak som oppfylte en god standard for rettssikkerhet. Arendt mente at de tre dommerne i saken var svært dyktige. Arendt kritiserte retten for ikke å ta opp spørsmålet om de østeuropeiske jøderådenes samarbeid med nazistene.

Den norske statsviteren Bernt Hagtvet har påpekt at Eichmanns opptreden i retten kan ha vært skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Eichmann kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre. Hagtvet skriver at Arendt slett ikke mente at handlingene eller sinnelaget var banalt: Det var forholdet mellom ondskapen og Eichmanns overfladiskhet og karrierejag som var banal. Arendts perspektiv innebærer at gjerningspersonen ikke bør patologiseres (anses som syke), demoniseres eller gjøres umenneskelig. Arendt skrev senere at selv om gjerningene var forferdelige og grusomme, var ikke gjerningspersonen selv grusom eller demonisk.

Den amerikanske juristen Michael Musmanno var svært kritisk i sin anmeldelse av boken for avisen New York Times. Randolph L. Braham, en amerikansk historiker og statsviter, ga ut The Eichmann Case. A Source Book etter debatten om Arendts reportasje. Arendt fulgte bare deler av saken og fikk blant annet ikke med seg kryssforhøret av Eichmann.

Lozowicks forskning

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick konkluderte med at Eichmann ikke var banal og tankeløs, og at Arendt ikke hadde et godt faktagrunnlag. Selv om ondskapen er gjort til rutine, er ikke nødvendigvis det ondes banalitet til stede, ifølge Lozowick. Lozowick konkluderte med at Eichmann var en rotfestet og ivrig antisemitt. Han peker på flere fakta som støtte for sin konklusjon: Alle i Amt IVB (Eichmanns avdeling) snakket om drap og likvideringer og alle visste hva som foregikk; sekretærene søkte seg bort eller fikk psykiske problemer da de forsto hva de var med på; alle SS-menn var overbeviste og nidkjære antisemitter som gikk mye lenger enn det plikten krevde; medarbeiderne i Amt IVB hadde en forhistorie som viste at de var pådrivere og ikke passive personer som ble styrt av omstendighetene. Lozowick påpeker at medarbeiderne i Eichmanns avdeling forsøkte å brenne dokumentene eller på andre måter slette spor etter sin medvirkning til noe de forsto var en forbrytelse.

Lipstadts bok

Ved forberdelse til rettssaken mot holocaustfornekteren David Irving (fra 1996) brukte den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt vitnesbyrd og materiale fra rettssaken mot Eichmann. Israelske myndigheter ga henne i den forbindelse tilgang til Eichmanns båndlagte memoarer skrevet i fengsel – myndighetene ønsket ikke at memoraene skulle bli offentliggjort etter at Eichmann hadde fått god mulighet til å legge frem sin sak i retten. Lipstadt brukte materialet i saken mot Irving, og hun ga senere ut boken The Eichmann Trial (Schocken Nextbook, 2011) som gir en generell oversikt over bortføringen, rettssaken og dens juridiske problemstillinger. Lipstadt konkluderte med at dommen mot Eichmann var korrekt.

Lipstadt beskriver i boken Eichmann som fullstendig dedikert til etnisk rensing og hun mener han var motivert av antisemittisme og visste nøyaktig hva han gjorde uten å angre. Hun konkluderer med at Eichmann opprinnelig ikke var en hardbarket antisemitt, men at han overtok ideologien i en tidlig fase i nazikarrieren sin og ble motivert av denne oppfatningen i senere faser. Lipstadt skriver at bruk av vitner uten kjennskap til Eichmann var juridisk problematisk, men at det fra historisk perspektiv var avgjørende fordi ofrenes stemme endelig ble hørt. Hun kritiserer Hausner for retorisk å legge hele ansvaret for 1,5 millioner deporterte jøder til dødsleirene på Eichmann, noe som ikke er historisk korrekt. En femtedel av boken brukes til kritikk av Arendts bok, men Lipstadt mener Arendt gjorde rett i å fokusere på hvordan tilsynelatende vanlige og normale folk kunne gjøre groteske ting.

Reaksjoner internasjonalt

Saken fikk bred pressedekning over store deler av verden. Den ble møtt både med generell støtte til Israel og tilfeller av antisemittiske reaksjoner.

I USA ble arrestasjonen godt mottatt samtidig som flere var ubekvemme med at bortføringen fra Argentina og en del tvilte på den israelske regjeringens intensjoner. Et spørsmål var blant annet om Eichmann ville få en rettferdig rettssak og om han heller burde stilles for et internasjonalt tribunal som i Nürnbergprosessen. Det ble i pressen uttrykt en viss frykt for at Eichmann-saken ville skape antityske stemninger som kunne svekke Vesten overfor Sovjetunionen. Et tema i debatten i USA var om behandlingen av Eichmann var uttrykk for forskjellen på antatt kristen tilgivelse og antatt jødisk hevngjerrighet (hvor debatten til dels hentet næring fra antisemittisme). I USA var det utbredt oppfatning, også blant liberalere, at Israel ikke burde stille Eichmann for retten og i stedet returnere ham til Argentina. Telford Taylor, som ledet aktoratet under Nürnbergprosessene, mente at folkemord i henhold til prinsippene fra Nürnberg var en internasjonal forbrytelse og ikke en sak for den ene berørte parten. Taylor mente det pedagogisk ville vært bedre om saken ble ført i Vest-Tyskland for å opplyse en nye generasjon tyskere om holocaust. Taylor var tilstede i Jerusalem som journalist. Washington Post advarte om at rettsprosessen ville bli et spill forkledd som rettssak. New York Post mente saken burde blitt ført i Tyskland, og at en dødsstraff i Israel ville bli oppfattet som en ren hevnaksjon.

I samtiden uttrykte blant annet jødiske ledere frykt for at rettssaken ville fremkalle ny antisemittisme. Det var blant annet frykt for at jøder fremstilt som stakkarslige og som offer ville fremkalle antisemittisme, blant amerikanske jødiske ledere var det viss lettelse over at Vostok 1 (Jurij Gagarins romferd) og landgangen i Grisebukta (mislykket amerikansk-støttet invasjon på Cuba) stjal oppmerksomheten. Avisen Wall Street Journal skrev at saken kunne vekke til live antityske holdninger noe bare kommunistene ville tjene på, og at rettssaken var preget av gammeltestamentlig straff og hevn. Den ytterliggående katolske ukeavisen The Tablet (utgitt i London) trakk på klassisk antisemittisme ved kritikk av rettssaken for jødisk hevngjerrighet uten mulighet for kristen tilgivelse.

William F. Buckley jr. i National Review beskrev rettssaken som ondartet og ledd i et internasjonalt hevnapparat. National Review trykket i den forbindelse også antisemittiske vitser. Buckleys synspunkter var ikke representative for den jevne amerikaners holdning, men var eksempel på den type tilbakeslag jødiske organisasjoner fryktet. Med noen få unntak kom ikke det tilbakeslaget som organisasjonene fryktet og kritikk av rettssaken som hevntokt ble svakere etter hvert som saken gikk sin gang. De jødiske organisasjonene i USA fremhevet sakens universelle aspekter (som faren for undertrykking og konsekvenser av totalitære styresett) heller enn de spesifikt jødiske, som aktor Gideon Hausner fremhevet.

Saken førte til at amerikanske jøder ble mindre forsiktige med å snakke om holocaust. Dekningen av selve saken og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig. Dette var første gangen amerikanere fikk presenterte holocaust som en historisk hendelse i seg selv og ikke bare som del av nazistenes brutale fremferd generelt. Rettssaken var første gang den amerikanske offentligheten fikk presentert holocaust som et folkemord på jødene spesielt. Betegnelsen holocaust om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge av saken mot Eichmann. Amerikansk mediedekning presenterte ikke saken fra et sionistisk perspektiv, slik ledende israelske politikere ønsket.

Rettssaken skapte oppmerksomhet om Vest-Tysklands tilsynelatende likegyldighet med hensyn til straffeforfølgelse av nazister. I månedene før Eichmann-saken i Jerusalem innledet vesttyske myndigheter straffesak mot flere antatt gjerningsmenn fra nazitiden. Vest-Tyskland hadde opprettet Zentrale Stelle (sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser) etter den første viktige holocaust-relaterte rettssaken i tysk regi i 1958.

I Norge

På norsk kom fire sentrale bøker i oversettelse: Tuviah Friedmans Men Eichmann var ikke død (1961), Arendts Eichmann i Jerusalem (1963), deretter Wiesenthals Morderne iblant oss (1967) og Isser Harel (leder av Mossad) med Huset i Garibaldigaten (1976). I Norge uttrykte pressen at man stort sett var fornøyd med at han endelig var tatt. Argentinas klager over suverenitetsbrudd ble stort sett avvist. Norsk presse rapportert bredt om alle sider av saken, inkludert om den unge staten Israel. Axel Kiellands reportasjer i Dagbladet var særlig intense og Kielland beskrev det som historiens viktigste rettssak om en forbrytelse som sprengte den menneskelige fatteevne. Kielland reiste rundt i Israel og var imponert over hva den unge staten hadde fått til. Kielland beskrev Eichmann som «et ulykksalig kryp» og «en personifisert alminnelighet».

Milgram-forsøkene

Se også: Milgram-eksperimentet

Milgram innledet Milgram-eksperimentet et par måneder etter at rettssaken i Jerusalem åpnet. Milgrams eksperiment ble delvis omtalt som «Eichmann-eksperimentet» fordi det handlet om lydighet overfor autoriteter, noe som kunne være en forklaring på at vanlige folk deltok i nazistenes ugjerninger. Mens Milgram holdt på å ferdigstille avhandlingen sin sommeren 1960 leste han at Eichmann var tatt til fange i Argentina. Rettssaken var bakgrunn for at Milgram utformet og gjennomførte eksperimentet. Milgram konkluderte med at lydighet overfor autoriteter kan overstyre moralske vurderinger slik at folk blir i stand til å utføre ubehagelige eller frastøtende handlinger fordi det moralske ansvaret overføres til en høyere autoritet. Milgrams konklusjon innebar at situasjonen eller omgivelsene personen befinner seg var viktigere enn personlighetstrekk og andre individuelle forhold.

Oppfatningen av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt, som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet hos en byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann villig støttet regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.

Stanford Prison Experiment, et eksperimentet utformet som et rollespill med fanger og fangevoktere, ledet av den amerikanske sosialpsykologen Philip Zimbardo fulgte opp Milgrams forsøk og støttet i stor grad Arendts tese. Revurderinger av Stanford Prison Experiment og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring. Det er mye som tyder på at de som meldte seg frivillig til fengselsforsøket ved Stanford av natur var mer fiendtlige og aggressive, mer lydige overfor autoriteter og noe mer narsissistiske, enn normalbefolkningen.

Skyldspørsmålet

Kvinner og barn deportert Auschwitz-Birkenau på vei til gasskammeret 27. mai 1944, foto fra Auschwitzalbumet. Eichmann organiserte holocaust i Ungarn sammen med ungarske tjenestemenn.

Eichmann var en mindre viktig aktør i planlegging og gjennomføring av holocaust enn han ble fremstilt som i rettssaken. Han tok trolig ingen avgjørende beslutninger om regimets politikk overfør jødene. Før sommeren 1941 visste han trolig ikke hvor det bar, og massemordet ble ikke igangsatt fra hans kontor. Det er ingen tvil om at han medvirket til overgrep før 1941, og at han med stor innsats medvirket til å gjennomføre massemordet da det var igangsatt. Det er usikkert om Eichmann var rasistisk motivert før han gikk i naziregimets tjeneste, og det var ikke noe åpenbart personlighetsavvik som forklarer hans medvirkning.

Eichmann var en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, særlig transport til utryddelsesleirene. Eichmann og hans mannskap bestemte hvem som skulle sendes til leirene på ulike tidspunkt og de laget opplegg for å sikre seg ofrenes eiendeler før deportasjonen. Eichmann ivret for å deportere jødiske borgere fra nøytral land noe som skapte strid med utenriksdepartmentet og deportering av konvertitter skapte strid med kirken. Under holocaust i Ungarn var han selv tilstede og hadde personlig tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til Auschwitz. På denne måten medvirket han til drap på godt over 1 million mennesker. Eichmann skal selv ha sagt at han hadde seks millioner på samvittigheten. I august 1944 meldte Eichmann til Heinrich Himmler at omtrent 4 millioner var drept i konsentrasjonsleirer og 2 millioner drept av mobile drapskommandoer. På jødekontoret i Kurfürstenstrasse i Berlin var tall som viste fremdriften i folkemordet oppslått på veggen.

Den tyske påtalemakten sendte Dietrich Zeug, spesialist på straffeforfølgelse av nazister, til Jerusalem. Zeug hadde avhørt SS-offiseren Georg Michalsen som fortalte at Eichmann hadde vært tilstede ved deportasjon fra Warszawagettoen i 1942. Denne avgjørende informasjonen var ukjent for aktoratet i Jerusalem. Zeug mente at aktoratet ikke skaffet seg riktig bakgrunnsinformasjon og at aktoratet overdrev da de hevdet at Eichmann var den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. I nazi-hierarkiet var Eichmann fire nivåer under Himmler. Zeug var ikke i tvil om at Eichmann var en vesentlig gjerningsperson i holocaust og avviste forsvarets påstand om at Eichmann bare var et lite tannhjul i et stort maskineri. Ruth Birn anslår at det var rundt 20–30 andre gjerningsmenn som var like viktige.

Eichmann løy da han i retten påsto at han møtte toppfolk i naziregimet første gang under Wannsee-konferansen: Han hadde møtt flere ministre, blant annet Göring og Goebbels, disse kjente til Eichmann, og etter suksessen i Wien anså de ham som en ekspert på fordrivelse av jøder. Eichmann ble 12. november 1938, kort etter krystallnatten, hentet med fly til Berlin for på kort varsel å delta i et møte med Göring og andre toppfolk. Himmler selv skal ha møtt Eichmann bare en gang, den 11. august 1941.

For å utarbeide de praktiske detaljene rundt den jødiske utryddelsen trengte [Hitler] en byråkrat – en ryddig og kompetent administrator. En slik mann var Adolf Eichmann, som sies å ha sagt til en underordnet: 'Jeg vil hoppe i graven min og le, for å vite at jeg har seks millioner mennesker på samvittigheten gir en ekstraordinær tilfredshet.' Adolf Eichmann oppnådde ikke berømmelsen som sine overordnede Himmler og Heydrich, men likevel var han mer direkte involvert i utryddelsen av de europeiske jøder enn noen enkelt mann. —Léon Poliakov, 1949

Superior order og Eichmann som lydig byråkrat

Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var det et vanskelig spørsmål hvilket ansvar den underordnede hadde innenfor et hierarki. Både for aktørene i rettssakene (dommere, aktor og forsvar) og forskere i ettertid, har det vært et sentralt tema hvordan og i hvilken grad ordrer strømmet fra toppledelsen, og ble iverksatt av tjenestemenn på lavere nivå. Under rettssaken brukte Eichmann selv et organisasjonskart for å bevise sin uskyld. Ved Nürnbergprosessene la dommerne en «kunnskapstest» til grunn og det innebar at det var skyldige dersom de visste hva de gjorde og godtok ikke at ordre ovenfra (engelsk: superior order) fritok for ansvar. Eichmann var ikke bare en lydig iverksetter av ordrer ovenfra, han var ivrig, foretaksom og konkurranseinnstilt i utførelse av sine oppdrag.

Brev fra den tyske riksmarksalk Hermann Göring til rikssikkerhetssjef Reinhard Heydrich datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for Endlösung der Judenfrage («den endelige løsningen på jødespørsmålet») og lover full støtte til tiltakene. Brevet var trolig utformet av Adolf Eichmanns avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning.

Ifølge den britiske historikeren David Cesarani er inntrykket som ble skapt i rettssaken og i den nære ettertid vanskelig å forene med Eichmanns iver i tjenesten. For eksempel omgikk han sommeren 1944 ungarske myndigheters forbud mot ytterligere deportasjoner. Høsten 1944 utfordret han også ordren fra Himmler, om å stanse massedrapene. Cesarani trodde ikke noe på Eichmanns egen påstand om at han ble sjokkert over å få vite at deportering innebar utryddelse. Eichmanns tjenesteiver viste seg blant annet ved utålmodighet med Italias og Bulgarias motvilje mot å deportere sin jødiske borgere. Ifølge Wisliceny ble Eichmann rasende da SS-offiser Theodor Dannecker ikke klarte å skaffe mer enn 150 jøder til et deportasjonstog fra Bordeaux. Eichmanns frustrasjon skyldes særlig at han måtte avlyse et tog som han hadde lagt ned stor innsats i å få tak i, dessuten at han selv kunne få skylden for fiaskoen.

Forskning tyder på at Eichmann og tjenestemenn som ham godt visste hva de gjorde. Eichmann la sin ære i å utføre arbeidet korrekt, og la mye energi og kreativitet i å fullføre prosjektene han var tildelt. Typisk for nazistaten var at roller og til dels kommandolinjer var uklare, dessuten var instruksene ofte vage slik at den enkelte måte forestille seg hva som skulle til for å bidra til regimets mål. For eksempel ble ikke detaljene om den endelige løsningen formidlet fra toppen, men måtte utarbeides av Eichmann selv. Før rettssaken innrømmet Eichmann at han ikke angret og bare beklaget at han ikke fikk fullført oppdraget med deportasjon av jøder.

Den tyske filosofen Bettina Stangneth har i sin forskning vist at Eichmann ikke angret på utryddelsen av jødene. Han anså utryddelsen som en historisk nødvendighet og som noen han var stolt av å ha utført for Tyskland. Eichmanns opptreden i retten kan ha vært skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Eichmann kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre. Stangneth konkluderte med at Eichmann manipulerte etterforskerne som tilbragte 275 i forhør av Eichmann.

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Eichmann som en vanlig byråkrat uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Arendts kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert, tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at den nazistiske lederen Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Reinhard Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning. Den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt fremholder i boken The Eichmann Trial (2011) at Eichmann ikke var en angrende synder og at han var en antisemitt som ivrig og planmessig sendte millioner til utryddelsesleirene. Lipstadt mener derfor dommen i Jerusalem var riktig.

Konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppene

Noen av forholdene lagt til grunn i tiltalepunktene var feil. For eksempel var ikke Eichmann involvert i aksjon Reinhardt, og hadde lite å gjøre med det som skjedde i Generalguvernementet. Odilo Globocnik satte på oppdrag direkte fra Himmler i gang aksjon Reinhardt, og drapsspesialister med erfaring fra Aktion T4 ble tildelt utryddelsesleirene av Hitlers rikskanselli. Eichmann var ikke del av disse kommandolinjene, men bidro til massemordet ved å organisere en stor del av deportasjonene av jøder fra Vest-Europa. Eichmann besøkte Globocnik i Lublin i forbindelse med arbeidet.

Mange av aktoratets vitner var holocaustoverlevende som ga utfyllende beskrivelser av holocaust og lidelsene, men en del av vitnene hadde ikke førstehånds informasjon om Eichmanns virke. Aktor overdrev Eichmanns betydning når han ble fremstilt som den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. Eichmann hadde ikke noe å gjøre med Einsatzgruppene og drift av konsentrasjonsleirene i det okkuperte Polen.

I 1942 arbeidet Eichmanns assistent Rolf Günther med å skaffe blåsyre (Zyklon B) til gasskamrene i Polen, slik det ble dokumentert av SS-offiseren Kurt Gerstein. Zyklon B skulle erstatte eksos i gasskamrene i drapsanleggene under aksjon Reinhardt. Våren 1943 bestilte Günther en stor mengde Zyklon B til reservelager i Auschwitz og Oranienburg der kjemikalet skulle brukes til å drepe de internerte. Det er uklart om Günther var involvert i dette arbeidet på eget initiativ, eller om han gjorde det på oppdrag fra Eichmann. Hannah Arendt antok at Günther ble involvert i utryddelsesleirene på eget initiativ og ikke via Eichmann.

Eichmann var ikke involvert i Sonderkommando 1005 og han hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre (slik Michael Musmanno fremstilte det).

Eichmann var tilskuer til gassing i utryddelsesleiren Kulmhof, noe han senere beskrev som en kvalmende og fryktelig opplevelse. Han fortsatte arbeidet med transport til utryddelsesleirene etter opplevelsen.

Eichmanns egen fremstilling

Etter arrestasjonen fordømte Eichmann utryddelsen av jødene som ondskap, men hevdet at hans egen rolle var begrenset til organisering av transport. Han mente at han kun utførte ordrer fra overordnede og var bundet av lojalitetsed til Hitler. Eichmann mente derfor at han juridisk sett var uskyldig, og at han for en stor del ikke hadde moralsk ansvar for forbrytelsene. I retten omtalte Eichmann utryddelsen av jødene som en av de største forbrytelsene i menneskehetens historie. Han hevdet å ha bidratt til transportarbeidet mot sin vilje, og at han ikke kunne ha gjort noe for å forhindre forbrytelsen.

Eichmann skrev flittig og etterlot seg 8 000 sider fra fengselet i Jerusalem. Under forhør og i notater fra cellen fremstilte han seg selv som en harmløs, ikke-ideologisk byråkrat. I memoarene skrevet mens han ventet på ankebehandling, fremstilte han seg selv som en oppriktig forkjemper for fred og forsoning, mens de hevngjerrige jødene ville hindre ham i å utføre dette viktige arbeidet. Eichmann benektet at han profitterte privat på massemordene.

Juridiske spørsmål

Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

De fleste internasjonale observatører mente at Eichmann fikk en rettferdig rettssak. Samtidens kritikere mente at de israelske domstolenes lovanvendelse var tvilsom på flere punkter. Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter: Han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov av 1950 som ble brukt tilbakevirkende, og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre. Douglas mener samtidig at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige, blant annet angående hans ansvar for holocaust i Ungarn.

Den canadiske folkerettseksperten William Schabas (foto 2017) mener rettssaken og dommen står seg ved tilbakeblikk.

Den fremstående britiske juristen James Fawcett (1913-1991) mente at Eichmann ble tiltalt og dømt i et juridisk grenseland der lovene ble strukket langt. Fawcett poengterte at på grunn av den enorme forbrytelsen Eichmann hadde begått er det ikke mulig å konkludere med at det ble begått en urett mot Eichmann. Fawcett ville derfor ikke fordømme rettssaken, men advarte om at sakens unike omstendigheter ikke burde skape presedens. Den britiske jusprofessoren Dominik Lasok (1921-2000) mente at Eichmann-saken skapte en farlig presedens, særlig fordi det kunne oppmuntre til etterfølgelse i svakere funderte saker.

Spørsmålet om Israels jurisdiksjon (rett til å dømme) var et hovedtema i debatten om Eichmann-saken. Harvard-professor Oscar Handlin var skeptisk til Israels evne til å gjennomføre en rettferdig prosess, og mente saken bar preg av en hevnaksjon. Handlin mente at Eichmann burde returneres til Argentina og stilles for en internasjonal domstol. Handlin mente også at asylretten var brutt. Erich Fromm mente Israels lovløse arrestasjon av Eichmann ikke var særlig bedre enn nazistenes forbrytelser. Karl Jaspers, Arendts venn og lærer, mente Eichmann burde overlates til en internasjonal domstol i regi av FN. Jaspers var bekymret for at Eichmann kunne bli oppfattet som en martyr og dermed utløse nytt jødehat. Arendt holdt fast ved Israels rett til å dømme, blant annet fordi de fleste overlevende var borgere av Israel, og staten Israel kunne tale i deres navn.

Juristen Jacob Robinson, som assisterte aktor Gideon Hausner, argumenterte med at måten Eichmann var bragt til Israel ikke var relevant for Israels rett til å straffeforfølge Eichmann. I tillegg hadde man ifølge Robinson dårlig erfaring med Argentinas utleveringspraksis, og asylretten gjaldt ikke for personer som søkte beskyttelse i strid med FNs formål og prinsipper. Robinson argumenterte med at Israel hadde jurisdiksjon fordi det i internasjonal rett ikke er noen avgrensing i et lands strafferettslige myndighet. Et avgjørende argument fra Robinson var at enkelte forbrytelser kan straffeforfølges av alle fordi det er en trussel mot menneskeheten (hostes generis humanis), for eksempel sjørøveri. Robinson argumenterte med at internasjonal rett ikke hadde forbud mot bestemmelser med tilbakevirkende kraft, fordi den av natur er basert på presedens (engelsk: customary law), snarere enn lovgivning. Straffelov basert på nedarvet sedvane hadde heller intet klart forbud mot tilbakevirkning ifølge Robinson. Robinson argumenterte med at på den tiden handlingen ble begått måtte alle vite at gjerningene var kriminelle.

Den norske advokaten Johan B. Hjort og jussprofessor Edvard Hambro mente at pågripelsen i Argentina og rettssaken i Jerusalem var i strid med folkeretten, blant annet fordi staten Israel ikke eksisterte da forbrytelsene ble begått. Forfatter og journalist Ragnar Kvam var oppbragt over disse formelle innvendingene som Kvam karakteriserte som selvrettferdig «skolemesterreaksjon». I Norge var vurderingene stort sett at rettssaken var legitim.

Folkerettseksperten William Schabas konkluderte i 2013 at dommen mot Eichmann står seg ved tilbakeblikk. Schabas mener dommen var rettsskapende ved sin analyse av vanskelige juridiske problemstillinger. Deborah Lipstadt skrev i 2011 at spørsmålet om tilbakevirkende kraft ble avklart i Nürnbergprosessen.

Ekstraterritoriell og universell jurisdiksjon

Forbrytelsene Eichmann ble tiltalt for skjedde utenfor Israel, før Israel ble etablert og ofrene var ikke israelske borgere. Dette berører blant annet spørsmålet om ekstraterritoriell jurisdiksjon. Innenfor folkeretten innebærer det at en stat har jurisdiksjon over handlinger begått av en utenlandsk borger, og utenfor statens grenser dersom ofrene er statsborgere eller dersom handlingene er angrep på staten selv. Ekstraterritoriell jurisdiksjon kan også gjelde for handlinger begått av egne statsborgere utenfor statens territorium (såkalt personalhøyhet).

Aktor og dommerne la til grunn at de jødiske ofrene under holocaust i praksis kunne betraktes som borgere av Israel. Den amerikanske juristen Matthew Lippman er kritisk til dette, fordi det legger rase eller etnisk tilhørighet til grunn for beskyttelse under folkeretten. Ifølge Lippman bryter dette med prinsippet om at rettigheter er knyttet til individet og ikke etnisk gruppe. Det kan ifølge Lippman føre til at statene søker å utvide sin makt, og det er praktiske problemer med å fastslå en persons etniske tilhørighet.

Israels Høyesterett la i hovedsak universell jurisdiksjon til grunn. Folkemord var anerkjent som forbrytelse under folkeretten, og de israelske domstolene mente derfor at de kunne legge til grunn universell jurisdiksjon. Universell jurisdiksjon hadde lenge vært akseptert og håndhevet for visse typer internasjonale eller transnasjonale forbrytelser (som sjørøveri), mens Eichmann-saken var det første tilfellet brukt om overgrep mot sivilbefolkningen. Deborah Lipstadt mener at saken mot Eichmann var en riktig anvendelse av universell jurisdiksjon. Israel kunne ikke (som alternativ til universell jurisdiksjon) legge til grunn at forbrytelsene var begått i utlandet mot landets borgere (personalprinsippet) eller at det handlet om beskyttelse av landets vitale interesser (beskyttelsesprinsippet).

Få bestred Israels rett til å straffeforfølge Eichmann, og Tyskland ønsket ikke Eichmann utlevert. Israels bortføring av Eichmann fra Argentina anses som klart brudd på Argentinas suverenitet i strid med folkeretten. Lipstadt fremholder at Eichmann oppholdt seg ulovlig i Argentina under falskt navn og han hadde medvirket til forbrytelser som Argentina hadde fordømt.

Den amerikanske jussprofessoren Nicholar Kittrie mente at saken er tvilsom som presedens fordi Eichmann ble bortført ulovlig fra Argentina, og fordi saken ikke ble ført for en internasjonal domstol. Kittrie fremholdt i 1964 at Eichmann-saken viste behovet for en internasjonal straffedomstol. Dommer Michael Musmanno mente at det var en av historiens viktigste rettssaker og mente det ville være en alvorlig unnlatelsessynd å ikke gjennomføre saken. Den britiske obersten og jussprofessoreren G.I.A.D. Draper skrev i 1962 at Israel burde være stolt av hvordan de gjennomførte rettssaken. Draper arbeidet blant annet i den militære påtalemakten. Den tyskfødte britiske jussprofessoren Georg Schwarzenberger fremholdt at Tyskland og Argentina ikke ville straffeforfølge Eichmann, og at det derfor var riktig av den israelske domstolen å ta ansvar for å håndheve elementær rettferdighet. Schwarzenberger mente at både rettssaken og dommen oppfyller kravene i folkeretten og forventninger til siviliserte land.

Tilbakevirkende kraft

Det har vært stilt spørsmål ved om Eichmanns arbeid for naziregimet 1938–1944 var eksplisitt forbudt etter folkeretten på den tiden. De israelske domstolene la til grunn at Eichmann visste at han medvirket i en forbrytelse: Eichmann ødela dokumenter, flyktet fra Tyskland og hans forklaring i retten underbygget dette i domstolens øyne. Den amerikanske juristen Matthew Lippman mener at det i samtidshistorien er mange eksempler på at denne typen forfølgelse av minoriteter har vært ansett som legitimt, naturlig og nødvendig, og at domstolens premiss derfor var tvilsomt.

Superior order

Domstolen avviste forsvarets argumenter at Eichmann utførte statshandlinger basert på ordrer ovenfra (engelsk: superior order). Dette var særlig begrunnet med presedens fra Nürnbergprosessene, og at Eichmann var medlem av en kriminell organisasjon i nazistaten. Dersom Nürnberg-tribunalene hadde akseptert superior order ville det vært nesten umulig å dømme noen for naziregimets forbrytelser. Lippman skriver at det blir et spørsmål om grad av ansvar, der personer (for eksempel Eichmann) som planla, utformet og satte i verk forbryterske tiltak bør stilles til ansvar.

Senere utvikling

Ved saken mot Duško Tadić, en bosnisk-serbisk politiker i 1997, ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, henviste dommen til Eichmann-saken og la til grunn at nasjonsgrenser ikke kan være en beskyttelse for den som har overtrådt de mest elementære menneskeretter. Dermed må statlig suverenitet vike i saker hvor forbrytelsene sjokkerer selve menneskehetens samvittighet. Tyskland var et av de første landene som innførte universell jurisdiksjon (det vil si uavhengig av hvor forbrytelsen skjedde og uavhengig av personens statsborgerskap) for folkemord og krigsforbrytelser. Flere land har innført universell jurisdiksjon for folkemord på samme måte som de to rettsinstansene i Israel gjorde i Eichmann-saken.

Politiske forhold

Konrad Adenauer og hans forsvarsminister Franz Josef Strauss søkte å hindre at Forbundsrepublikkens omdømme ble skadet ved at Hans Globke, Adenauers nære medarbeider, ble nevnt i retten. Her sammen med Israels president Zalman Shazar (til høyre), Jerusalem, 1966.

Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-P092352

Rettssaken var en avgjørende hendelse i Israels tidlige historie. Israels regjering så rettssaken som en mulighet til å opplyse israelerne og verden ellers om faren ved totalitære regimer, jødenes lidelser under naziregimet, og om Israels berettigelse som et hjemland for jødene. Det var særlig antatt å ha stor pedagogisk verdi overfor unge israelere.

Landsfaderen David Ben-Gurions status hadde på denne tiden falmet, og holocaustoverlevende begynte å kreve individuell erstatning. Minnedagen for holocaust, Jom Hashva, ble etablert i 1959. På den tiden hadde Israel 2 millioner innbyggere, hvorav minst ½ million var holocaustoverlevende. Ben Gurion uttalte: Formålet er ikke å henge Eichmann, men å registrere for ettertiden den fullstendige historien om tragedien som rammet de europeiske jødene under nazismen.

Regjeringene i de sovjetkontrollerte landene i Øst-Europa, særlig DDR, søkte å utnytte saken politisk. Hans Globke, statssekretær for forbundskansler Konrad Adenauer og betegnet som kanslerens «høyre hånd», ble konkret angrepet ved at han ble fremstilt som Eichmanns samarbeidspartner. Fem dager etter at Eichmann kom til Israel tok tjenestemenn i DDR initiativ til å utnytte saken politisk mot Vest-Tyskland. Sovjetisk propaganda fremstilte Vest-Tyskland som en nazivennlig og revansjistisk stat som lot gamle nazister ha høye stillinger.

Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) innledet en motkampanje, og utenriksdepartementet sendte en delegasjon til Jerusalem i forbindelse med rettssaken. Statsadvokaten i Bonn etterforsket i 1956 Globke på bakgrunn av påstander om samarbeid med Eichmann, men frikjente ham for mistanken. Kampanjen fra DDR var godt kjent i samtiden, etter åpning av arkivene har det kommet for en dag en omfattende koordinering mellom kommunistlandene i denne kampanjen. Sovjetunionen satte i gang flere skueprosesser i 1961–1962 om nazistenes forbrytelser under andre verdenskrig.

Ben-Gurion instruerte Hausner om å snakke om «Nazi-Tyskland», ikke om «Tyskland», for å ikke skade Vest-Tysklands omdømme. Rettssaken pågikk under den kalde krigens mest kritiske fase. Berlinmuren ble reist i august 1961 og i april 1961 skjedde Invasjonen av Bahía de Cochinos (Grisebukta).

Den tyske påtalemakten sendte Dietrich Zeug, spesialist på straffeforfølgelse av nazister, til Jerusalem. Zeug var til stede under hele rettssaken og rapporterte til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt, og til Zentrale Stelle (sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser). Ifølge Zeug forsøkte aktoratet å gjøre to ting samtidig: gi et fullstendig bilde av holocaust, og holde Eichmann strafferettslig ansvarlig for hans bidrag til holocaust.

Den tyske historikeren Ruth Bettina Birn har konkludert med at Eichmanns rolle under holocaust ble overdrevet av aktoratet i Jerusalem, dels av politiske grunner, og dels av mangel på kunnskap. Ifølge Birn er det i ettertid blitt kjent at Ben-Gurion blandet seg inn i aktoratets arbeid, og gikk selv gjennom og korrigerte aktors åpningsinnlegg. Golda Meir ønsket at stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, skulle fremheves for å skape en forbindelse mellom nazistene og arabiske nasjonalister.

Ungarn og de andre kommunistlandene

De kommunistiske regimene i Øst-Europa fremstilte andre verdenskrig som en kamp mellom to ideologiske motstandere: fascister og anti-fascister. Denne fremstillingen var motivert både av å passe til marxism-leninismen og til den kalde krigen. Innenfor denne store fortellingen var det vanskelig å plassere ikke-politiske ofre som jødene under holocaust. Rettssaken mot Eichmann ble et problem for propagandaen fordi rettssaken fremviste holocaust som nazistenes største forbrytelse. De østeuropeiske landene, særlig Ungarn, hadde fortsatt betydelig jødisk befolkning og for regimene var det svært lite ønskelig at den nære historien skulle fremstilles av israelske myndigheter. Redaktøren for Pravda formidlet regimets synspunkt til israelske diplomater: Sovjetiske myndigheter ville ikke medvirke til rettssaken dersom Israel ble fremstilt som det jødiske folks eneste forsvarer. Særlig etter Suezkrisen ble Israel ansett som vestlig imperialismes forlengelse i Midtøsten mens Sovjetunionen støttet araberlandene og sovjetiske relasjoner med Israel ble forverret etter krigen. Sovjetiske myndigheter ville bremse ønske om utvandring til Israel med en anti-israelsk kampanje. På grunn av Israels gode forbindelser med Vest-Tyskland så det ut til at Israel hadde gått i forbund med kommunistlandenes fremste motstander. Et sentralt spørsmål var bistand til gjennomføring av rettssaken og om rettssaken overhode skulle anerkjennes. For DDR var det en mulighet til å fordømme Vest-Tyskland som ble de gjerne fremstilte som Nazi-Tysklands direkte arvtaker og etterfølger; dette kunne være risikabelt fordi fremstående personer i DDR kunne bli trukket inn i rettssaken. Straks etter arrestasjonen av Eichmann innledet sovjetiske myndigheter angrep på Vest-Tyskland som propagandaen hevdet forsøkte å stanse rettssaken for å beskytte fremstående personer.

Det er ikke en god idé å gjøre disse fryktelige fascistiske handlingen til et utelukkende jødisk spørsmål. Hvis vi gjør noe i denne saken, bør det avgjørende være at Eichmann myrdet hundretusenvis av ungarske borgere ... Eichmann myrdet ikke bare jøder, det var andre der også. Dette er ikke et jødisk spørsmål; dette er spørsmålet om fascisme og antifascisme.

János Kádár

Ungarns regjering under János Kádár ønsket ikke oppmerksomhet om katastrofen for landets jøder. De ungarske kommunistpartiets utenrikskomite foreslo 24. juni 1960 å kreve Eichmann utlevert slik at han kunne stilles for retten i Ungarn; dette ville også gitt kontroll over mediadekningen. Etter drøfting med Sovjetunionen samt Polen og Tsjekkoslovakia ble forslaget om utleveringskrav lagt bort fordi det var lite mulighet for å lykkes, fordi det kunne bli møtt av tilsvarende krav fra Vest-Tyskland og fordi det i såfall ville være et prestisjenederlag. Istedet ville man unngå eksplisitt anerkjennelse av israelske domstolens jurisdiksjon. I stedet for å gi israelske etterforskere tilgang, ble dokumenter angående Eichmann overlevert indirekte gjennom halvoffisielle ideelle anti-fascistiske organisasjoner. Den ungarske publikasjonen Eichmann in Hungary: Documents var et forsøk fra myndighetene på å ta styringen med fremstillingen av krigen og å unngå at de ungarske ofrene primært ble fremstilt som jøder.

Kritikk av Vest-Tyskland var prioritert i kommunistlandenes pressedekning. Det tsjekkoslovakiske nyhetsbyrået Ceteka understreket at saken var «ufullstendig» og fremholdt at Servatius fikk finansiell og moralsk støtte av fascistiske grupper i vest.

Pressedekningen i Ungarn var fyldig og ideologisk ladet i tråd med partilinjne, samtidig viste pressedekningen tydelig frem at ofrene var jødiske og ikke bare borgere av Ungarn. Det spesifikt jødiske ved holocaust var særlig tydelig i reportasjer fra rettssaken mens den pågikk János Kádár ønsket i utgangspunktet at ofrene bare skulle omtales som ungarske borgere uten nærmere detaljering. Rettssaken ville ventelige synliggjøre ungarske myndigheters samarbeid med nazistene og den svake hjemlige motstanden (til forskjell fra Polen og Tsjekkoslovakia der det var betydelig motstandsbevegelse). Det var med myndighetenes tillatelse tre ungarske journalister i Jerusalem: fra en avis, fra ungarsk radio og fra det ungarske nyhetsbyrået (Magyar Távirati Iroda). Ungarsk media la i tråd med den sovjetiske linjen vekt på kritikk av Vest-Tyskland og at tjenestemenn fra nazitiden fortsatt hadde høye stillinger i forbundsrepublikken blant andre ble Hans Globke nevnt konkret. Gerhard Schröder (CDU) ble trukket frem på nytt. De ungarske journalistene skal ha fått klar instruks om å ikke tilskynde antisemittisme i befolkningen ved kritisk omtale av Israel. Pressedekningen gjorde til dels bruk av kjente antisemittiske fremstillinger. Før selve rettsforhandlingene begynte ble holocaust i Ungarn i form av gettoiseringen og deportasjoner til Auschwitz bredt og til dels detaljert omtalt, herunder Eichmanns rolle og hans forbindelser til ungarske myndigheter. Mye av dette var kjent for journalistene gjennom mange publiserte verk umiddelbart etter krigen. Ifølge en reportasje lovet Eichmann til László Endre at ikke en eneste levende jøde skulle være igjen i Ungarn, underforstått at deportasjonene var viktigere for Endre enn for Eichmann. De ungarske myndighetene mislykkes i forsøket på å bruke Rudolf Kastner-saken til å gi inntrykk av nære forbindelser mellom sionister og nazister. Vitner som hadde vært veldig engasjert i Kastner-saken ble ikke kallt inn som vitner i Eichmann-saken og ungarsk propaganda mistet påskudd til å angripe sionistene. Kádár-regimet var tilfreds med at ungarske vitner beskrev tyskernes grusomhet noe som sammenfalt med propagandaen.

Straks etter arrestasjonen sendte Israel forespørsel om bistand fra Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn til å fremskaffe bevis i saken. Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia unnlot å svare, mens Polen og Ungarn svarte etter lang betenkningstid. Utenriksministrene i det østeuropeiske kommunistlandene diskuterte saken på møte i juni 1960. De ønsket verken å gi inntrykk av å motarbeide rettssaken eller å endre sin politikk overfor Israel og Vest-Tyskland. De sovjetiske lederne var bekymret for Vest-Tysklands involvering i NATO og nære forbindelser med Israel, samtidig skulle det ikke være tvil om kommunistlandenes anti-fascistiske ståsted. Sovjetiske ledere var misfornøyde med at de vestallierte ikke ville etablere et forent, nøytralt og avmilitarisert Tyskland. Møtet mellom Adenauer og Ben Gurion i New York 14. mars 1960 var et tydelig tegn på gode relasjoner mellom landene. Fra slutten Kommunistlandene ønsket av politiske grunner å unngå en eksplisitt anerkjennelse av Israels jursidiksjon i saken.

Arrestasjonen ble omtalt disse fire landenes presse i fra mai 1960. Polen og Sovjetunionen var medlemmer av FNs sikkerhetsråd og under debatten om Israels brudd på Argentinas suverenitet fordømte de vestlige land (særlig Vest-Tyskland) for å beskytte krigsforbrytere og avsto fra å eksplisitt kritisere bortføringen av Eichmann.

Hans Globke

Hans Globke, Wilhelm Frick og Wilhelm Stuckart gjør nazihilsen i Bratislava, 1941.

Foto: Bundesarchiv, Bild 146-2008-0038

Israels statsminister David Ben-Gurion skal ha pålagt aktor Hausner ikke å nevne Hans Globke og andre ledende personer i Konrad Adenauers regjering. Etter innføringen av Nürnberglovene i 1935 skrev Globke sammen med nazisten Wilhelm Stuckart en lovkommentar med den offisielle tolkningen av lovene. Globke utarbeidet andre antijødiske forskrifter. Han sørget for å mildne enkelte antijødiske tiltak og hjalp forfulgte personer. Globke søkte medlemskap i NSDAP i 1943, men ble avvist.

For Adenauer ville det være beklemmende om Globkes navn ble trukket inn saken mot Eichmann og han engasjerte seg personlig. Ved forberedelsene til rettssaken var Adenauer opptatt av spørsmålet om Eichmann og Globke kjente hverandre. Adenauer sendte journalisten Rolf Vogel (av jødiske opphav) til Israel og Ben-Gurion for å finne ut av saken. Ben-Gurion fortalte Vogel at Eichmann i forhør ikke gjenkjente Globkes navn. Hausner hadde avtalt med forsvarer Servatius om å la dette aspektet ligge. Globkes navn fremkom ved en feil i et av de mange dokumentene under rettssaken og hans navn ble nevnt av dommerne. Servatius tok i strid med avtalen opp Globkes rolle i 1930-årene og nevnte at Globke burde ha vitnet i Jerusalem. Domstolen avviste å la Globke vitne. Nye detaljer om dette kom frem i 2011 i en reportasje i Der Spiegel (Spiegel International) basert på nedgraderte dokumenter fra Bundesnachrichtendienst (BND, den føderale etterretningstjenesten). Reinhard Gehlen engasjerte seg for å hindre at Globke skulle bli innkalt som vitne. DDR sendte juristen Friedrich Karl Kaul til Jerusalem med kompromitterende dokumenter om Globke. Hausner avviste forespørsel om å la Kaul medvirke som rådgiver for aktoratet med begrunnelsen at Israel og DDR ikke hadde diplomatiske forbindelser. Myndighetene ga ut pamfletter blant annet med tittelen Globke und die Ausrottung der Juden («Globke og utryddelsen av jødene»).

Ifølge Spiegel International truet forsvarsminister Franz-Josef Strauss med å kansellere en våpenavtale med Israel, dersom Ben-Gurion ikke beskyttet Adenauer-regjeringens omdømme. Avisen konkluderte også med at det ikke var fremlagt noe troverdig dokument som kunne vise at det hadde eksistert en forbindelse mellom Globke, Eichmann og Holocaust. Der Spiegel skrev i 2011 at Adenauer fulgte rettssaken med stadig større uro, ifølge CIA på grensen til hysteri. Adenauers regjering var bekymret for hvordan Eichmanns uttalelser i retten kunne skade Vest-Tysklands omdømme. Utenriksdepartementet mente det var fare for at avslørende opplysninger om tyske tjenestemenn kunne fremkomme i saken.

Forskeren Erik Lommatzsch påsto på 2000-tallet at Hans Globke og Adolf Eichmann ikke kjente hverandre og ikke samarbeidet. Eichmann kunne derfor ikke ha sagt noe galt om Globke. Avisen der Freitag påpekte i 2006 at Globke og Eichmann hadde oppholdt seg nært i samme system og i realiteten samarbeidet. Avisen viste som et eksempel til at en kvinne i 1939 rettet en henvendelse til innenriksdepartementet der Globke var ansvarlig, og klaget over at hennes slektninger i Polen ble dårlig behandlet. Globke svarte med å rette kritikk mot henne for å tale til fordel for polakker og katolikker. Da kvinnens mor kom til Berlin, ble datteren innkalt til Evakueringsstedet for polakker og jøder, der Eichmann arbeidet. Eichmann leste brevet fra Globke og forbød datteren å arbeide for polakker. I fangenskap skrev Eichmann 40 håndskrevne sider om Globkes rolle under nasjonalsosialismen. Dokumentet kom i CIAs besittelse og ble siden aldri offentliggjort.

Eichmann og Willem Sassen

Den nederlandske journalisten Willem Sassen hadde vært i Waffen-SS, blitt såret på Østfronten og senere arbeidet for nazipartiets propagandakontor. Sassen ble dømt til døden in absentia av en militærdomstol i Belgia og til 20 års straffarbeid i Nederland. Sassen kom seg på falskt pass til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen Der Weg, utgitt av det nazistiske Dürer Verlag fra 1947 til 1958. Sassen ble introdusert for Eichmann av den tidligere SS-offiseren Otto Skorzeny i 1954.

Blant nazistene i eksil i Argentina fantes det ønske om å frita Hitler for ansvaret for holocaust og samtidig bagatellisere folkemordet. Dette var bakgrunnen for Eichmanns samtaler med Sassen. I Jerusalem avfeide Eichmann samtalene med Sassen som fyllerør og påsto at Sassen hadde overdrevet og feiltolket det han sa. Bare de intervjuutskriftene som hadde Eichmanns egne håndskrevne rettelser ble akseptert som bevis. Hjemme hos Sassen hadde Eichmann skuffet tilhørerne ved å nekte å bagatellisere holocaust, og ved å ikke frita Hitler for ansvar. I stedet fremstilte Eichmann holocaust som Tyskland legitime selvforsvar mot en dødelig jødisk trussel.

Sassen og Eichmann møttes regelmessig i fem-seks måneder i 1957, og snakket inn 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Disse skulle utgjøre kjernen i et arbeid om den endelige løsning, som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld, og jødenes krav om skadeserstatninger. Eberhard Fritsch, utgiver av Der Weg som agiterte for at nasjonalsosialismen burde få en ny mulighet i Tyskland, var tilstede under samtalene. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning […] fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.» Eichmann understreket sin egen betydning og argumenterte for at han ikke var en vanlig utfører av ordrer. Han beskrev seg selv som en idealist.

Advokaten Rudolf Aschenauer (til høyre) som forsvarer under Einsatzgruppen-prosessen. Benjamin Ferencz (aktor) i midten.

Sassen sendte en forkortet versjon til tidsskriftene Life og Stern som begge publiserte utdrag i 1960. Quentin Reynolds brukte dette som utgangspunkt for sin bok om Eichmann. Vera Eichmann overlot materialet i sin besittelse til svogeren Robert Eichmann, og dette stjal historikeren Hermann Langbein fra Robert Eichmanns kontor. Langbein laget en kopi til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt. Simon Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Hausner i Jerusalem, hvorav bare en mindre del ble akseptert som bevis i saken.

Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann. Den høyreorienterte advokaten Rudolf Aschenauer redigerte disse, og ga dem ut som Ich Adolf Eichmann på et høyreradikalt forlag (forlaget Druffel, 1980). Ved hjelp av omfattende utelatelser, manipulering og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt. Aschenauer var forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppenprosessen, og ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring Sozialistische Reichspartei (et parti for gamle nazister). Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.

Holocaustfornekteren David Irving fikk i 1991 tak i en omfattende del av materialet fra en person i Buenos Aires. Sammen med Servatius' materiale fra rettssaken havnet disse forskjellige versjonene i Bundesarchiv (Forbundsrepublikken Tysklands nasjonale arkiv) i Koblenz mot slutten av 1990-årene.

Litteratur

• Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367.  Innledning ved Bernt Hagtvet til 2000-utgaven.
• Lippman, Matthew (1982). «The trial of Adolf Eichmann and the protection of universal human rights under international law.». Houston Journal of International Law. 5 (1). 
• Mixon,, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency (engelsk). Palgrave Macmillan. doi:10.1007/978-3-030-25767-5. Besøkt 3. januar 2021. 
• Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 

Eksterne lenker

• «Deborah Lipstadt: The Eichmann Trial», fra Youtube
• «Eichmann Prosecutor Interview», fra Vimeo