Jo Benkow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jo Benkow
Jo Benkow (bilde 01).JPG
Jo Benkow på Høyres landsmøte 2009.
Foto: Kjetil Ree
Født15. aug. 1924[1]Rediger på Wikidata
TrondheimRediger på Wikidata
Død18. mai 2013[2]Rediger på Wikidata (88 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, fotograf, kjøpmann, skribentRediger på Wikidata
EktefelleAnnelise Høegh (1985–2013)
FarIvan Benkow
PartiHøyre (1949*–2013*)[3]
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Helsfyr gravlund[4]Rediger på Wikidata
Utmerkelserkommandør av St. Olavs Orden (1998)
Bokhandlerprisen (1985)
Deltagermedaljen (1945)
storkors av Finlands hvite roses orden (1990)
stort ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1996)
Stortingspresident
9. oktober 1985–30. september 1993
ForgjengerPer Hysing-Dahl
EtterfølgerKirsti Kolle Grøndahl
Høyres parlamentariske leder
1. oktober 1981–30. september 1985
ForgjengerKåre Willoch
EtterfølgerJan P. Syse
Høyres formann
4. mai 1980–26. august 1984
ForgjengerErling Norvik
EtterfølgerErling Norvik
Stortingsrepresentant
1. oktober 1965–30. september 1993
ValgkretsAkershus
Jo Benkow på Commons

Josef Elias Benkow (1924–2013) var en norsk politiker. Han var stortingsrepresentant for Akershus fra 1965 til 1993, partiformann i Høyre fra 1980 til 1984 og parlamentarisk leder fra 1981 til 1985, deretter stortingspresident fra 1985 til 1993. Den «lyseblå» Jo Benkow hadde et sterkt sosialpolitisk engasjement.

Benkow var den første jøden som ble innvalgt på Stortinget.[a] Han hadde opplevd å miste det meste av sin familie i holocaust. Mens han var stortingspresident, skrev han to selvbiografiske bøker, som ble bestselgere. Han ble også en etterspurt forfatter og foredragsholder om emner som toleranse, humanitet og rasisme.

Jo Benkow har blitt karakterisert av partifellen Lars Roar Langslet som en «vidsynt, romslig og debattglad politiker med respekt og åpenhet også for motspillere».[5]

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Jo Benkows foreldre var Annie Louise, født Florence, og Ivan Benkow. Han ble født i en bygårdsleilighet i Trondheim, som utenom Oslo hadde det største jødiske miljøet i Norge. I 1930 flyttet familien til en leilighet på Stabekk i Bærum, som den første jødiske familien, og fikk flere ikke-jødiske omgangsvenner. Faren var fotograf med eget atelier, og moren drev butikk med parfyme og toalettartikler. Foreldrene sang i kor og deltok i organisasjonslivet, og Jo Benkow var med i guttespeideren.[5][6][7] Han fikk trosopplæring i Synagogen i Bergstien frem mot sin bar mitsva.[8]

Både farens og morens foreldre hadde flyktet fra pogromene i Litauen i daværende Tsar-Russland. Farfaren Chaim Eliah Benkowitz, bosatt i Hrodna og senere i Vilnius, var hoffotograf for tsaren. Tidlig på 1900-tallet tok han med seg familien til Sverige; faren flyttet videre til Kristiansund og Trondheim og traff Jo Benkows mor. Mormoren og morfaren drev frukthandel i Oslo. De hadde flyttet til Norge fra Storbritannia rundt 1900.[5][7][9]

Jo Benkows mor og far hadde begge blitt enke og enkemann tidlig. Jo Benkow hadde en storesøster fra farens første ekteskap, Rebekka (Beks) Cecilia, og storebroren Harry fra morens første ekteskap.[7][9]

Holocaust og okkupasjonsår[rediger | rediger kilde]

Snublesteiner på Stabekk til minne om Jo Benkows søster Rebekka Cecilie og mor Annie Louise, som ble drept i Auschwitz i 1942.

I september 1942 gikk det rykter om en forestående massearrestasjon av jødiske menn. 18 år gamle Jo Benkow flyktet til Sverige sammen med sin morbror Herman i begynnelsen av oktober. Faren og broren kom etter.[10]

De hadde også lagt fluktplaner for kvinnene og barna i Benkow-familien, deriblant moren og søsteren, men de trodde ikke at de var like utsatt. I november ble de arrestert, deportert og gasset ihjel i Auschwitz. En stor del av deres jødiske omgangskrets og fjernere slektninger døde også i konsentrasjonsleirene.[10]

Jo Benkow mente at det ikke var mulig å begripe all lidelsen bak de seks millionene ofrene for holocaust, men så heller til enkeltskjebner.[11] Han skrev i anledning holocaustdagen i 2012:

«Jeg hadde en kusine som het Ada. Hun døde før hun fylte fire år. Jeg var inderlig glad i henne. Den dag i dag ser jeg henne for meg når jeg kom på besøk til min tante. Hun satt der og strakk armene ut mot meg, nybadet og inntullet i sin mors aller største badehåndkle. Hun så på meg med øyne fylt av glede. Men en kald dag, jeg tror det var 1. desember 1942, ble hun sammen med de øvrige kvinnelige medlemmer av min familie kledd naken og skysset inn i et rom som de tyske rasehysterikerne sa var en dusj. Men det kom ikke noe vann, bare gass. Det som utspilte seg der, har forfulgt meg resten av livet. Jeg lurer på om hun egentlig skjønte hva som skjedde, om hun gråt eller hvor lang tid det tok.»[12]

At han som voksen så seg selv som ikke-troende jøde, tilskrev han denne tragedien. Først bebreidet han Gud, men «på det tidspunktet glemte jeg at mennesket har en fri vilje». Han skrev at han fortsatt hadde «en viss tro på en udefinert høyere makt som holder en tilbake fra de gale ting og de onde gjerninger».[13]

Han tok artium ved reallinjen ved det norske gymnaset i Uppsala våren 1944, 19 år gammel.[14]

Etter eksamen drog han via Skottland til Little Norway i Canada.[5][14][15] Han tjenestegjorde som fenrik[16] i Luftforsvaret. Etter frigjøringen i 1945 var han for det meste stasjonert på Bardufoss flystasjon før han ble dimittert.[17]

Inn i fotografyrket[rediger | rediger kilde]

«Landet skulle bygges opp igjen. For egen del slet jeg mest med å gjenoppbygge meg selv», skrev Benkow i sine memoarer.[18] Han hadde egentlig tenkt å studere, men familietragedien gjorde at han i stedet kom i lære som fotograf hos sin far, dels også hos farbroren i Stockholm.[5][7][14] Han tok norsk og dansk svennebrev i fotofaget i 1949 og mesterbrev i 1952.[16][14]

I 1949 åpnet han eget fotoatelier i Moss, der broren hadde stiftet familie og drev sin egen tannlegepraksis. I 1954 flyttet han tilbake til Bærum for å overta farens atelier.[19] Firmaet i Moss overlot han til Olav Einar Hjertenæs. Benkow videreførte også sin mors butikk som en bigeskjeft.[7][16]

Han var redaktør i Norsk Fotografisk Tidsskrift fra 1949 til 1956 og medlem av arbeidsutvalget i Norges Fotografforbund fra 1951 til 1957. Han beholdt en sterk interesse for fotografi etter at han ble politiker, og ble jevnlig invitert til å åpne fotoutstillinger og som æresgjest på andre begivenheter innen fotobransjen.[16]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Jo Benkow kalte Henrik Wergeland sin «store ungdomshelt», og han beundret Wergelands innsats for jødesaken. Wergeland hadde begrunnet sin åpenhet for jødene med toleranse og liberalitet, og dette var verdier som Benkow kjentes ved.[20]

Laquote.svgJeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.Raquote.svg

Benkow, ukjent år.[21]

Benkow gjorde sin politiske debut i Moss Unge Høyre, hvor han ble valgt til formann i 1949. I Moss Unge Høyre stiftet han nærmere bekjentskap med Svenn Stray, og siden var Benkow formann i Østfold Unge Høyre 1951–1954.

Tilbake i Bærum var han medlem av Bærum kommunestyre 1960–1967 og formannskap 1964–1967 samt formann i Bærum skolestyre 1965–1969. Han var også medlem av Akershus fylkesting 1962–1966.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

I 1965 ble han innvalgt på Stortinget fra Akershus, og han ble dermed den første jøde i Norges nasjonalforsamling. Han ble valgt som vararepresentant nummer 4 for Høyre i Akershus ved valget i 1961.[16]

Han utviste tidlig et sterkt og progressivt sosialt engasjement som medlem av Stortingets sosialkomité, hvor han ble en energisk forsvarer av velferdsstaten på konservative premisser. Han jobbet også for større ressurser til sosiale formål og spilte en viktig rolle ved innføringen av folketrygden i 1966.[5] Han spilte også en viktig rolle i skolepolitikken som formann i Høyres utredningsutvalg om grunnskole og allmenndannende skoler, en del av Sjur Lindebrækkes utredningsprosjekt om «Utdannelsessamfunnet», hvor også Lars Roar Langslet og Jan P. Syse ledet hvert sitt utvalg. Fra 1971 var Benkow medlem av Høyres sentralstyre i egenskap av å være formann i Akershus Høyre 1971–1974, og han var videre Høyres 2. viseformann 1974–1978 og 1. viseformann 1978–1980.

I årene 1977–1980 var han formann i Stortingets justiskomité, hvor han ledet opposisjonen mot Odvar Nordlis regjerings kriminalmelding av 1978 og førte ordet for en mer moderat kriminalpolitisk linje. Benkow ble også en nøkkelperson i striden om selvbestemt abort, hvor han først var sterkt imot en liberalisering, men senere endte opp med å forsvare prinsippet om at avgjørelsen måtte ligge hos kvinnen selv. Benkow støttet til sist Høyres vedtak av 1980 om å fristille partiets stortingsrepresentanter i saken.[5] Når det gjaldt likestilling gikk Benkow i bresjen med en reformvilje som ble oppfattet som radikal i samtiden.

Laquote.svgVår politikk skal gi plass for refleksjon, mangfold, variasjon og moderasjon, og fremfor alt gi deg retten til å være annerledes innenfor lovens ramme.Raquote.svg

Benkow til Høyres landsmøte i 2000.[22]

Da Erling Norvik trådte tilbake som Høyres formann i mai 1980, ble Benkow valgt til å lede partiorganisasjonen gjennom stortingsvalget i 1981. Som partiformann bidro han sterkt til Høyres valgseier og den påfølgende dannelsen av Kåre Willochs regjering. Idet Kåre Willoch ble statsminister høsten 1981, ble Benkow valgt til ny parlamentarisk leder. Det var på denne tiden at Benkow fremholdt viktigheten av blant annet eiendomsretten, fordi han mente at denne gav uavhengighet og personlig medansvar, samt at «ingenting er så utviklende og så utfordrende som det å bli betrodd ansvar, føle ansvar og ta ansvar.»[23]

I nasjonalforsamlingen var han på denne tiden medlem av Stortingets administrasjonskomité 1980–1981 og Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité 1981–1985, med unntak av et mellomspill der han gjeninntrådte i Stortingets justiskomité 1983–1984. Det oppstod etter sigende gnisninger mellom ham og Willoch som følge av rollen han hadde i skyggen av en sterk regjering. Sterke krefter i partiet ønsket Norvik tilbake som partiformann slik at Benkow kunne bruke sin kapasitet på oppgavene i Stortinget. Da Norviks kandidatur ble kjent i 1984, vek Benkow til side og vakte oppsikt med sin rolige opptreden.[5][24]

Etter stortingsvalget 1985 ble Benkow enstemmig valgt til stortingspresident. I denne perioden var han også medlem av Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité. Han var deretter medlem av Stortingets forsvarskomité 1989–1990 og Stortingets sosialkomité 1990–1993. I 1993 tilhørte han mindretallet i partiet, sammen med blant andre Erna Solberg og Kristin Clemet, som sikret flertallet for partnerskapsloven i Lagtinget. Samme år avsluttet han sin politiske karriere som en respektert stortingspresident og avslo renominasjon til Stortinget.

Som politiker var Benkow en varm tilhenger av transatlantisk, europeisk og nordisk samarbeid. Han var medlem av Stortingets delegasjon til Nordisk råd 1973–1989, formann i Nordisk Kulturfond 1980–1989, president i Nordisk råd 1983–1984 og styremedlem i Europabevegelsen i Norge fra 1989. Han hadde også en rekke andre internasjonale verv, deriblant president i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen, president Sakharovs Frihetsfond og medlem av L'Académie Universelle des Cultures i Paris, grunnlagt av Elie Wiesel, fra 1991.

Senere arbeid og død[rediger | rediger kilde]

Jo Benkow i 2007.
Foto: Lars Røed Hansen

Etter sin siste periode på Stortinget var Benkow en ettertraktet foredragsholder i mange sammenhenger og særlig ønsket til å snakke om temaer som berører Midtøsten og antisemittisme. Han tok initiativet til Norsk Forening Mot Antisemittisme.[25] Benkow kritiserte flere ganger medienes ensidige vinkling på Midtøsten-konflikten til fordel for palestinerne. Eksempelvis vakte det oppsikt da han karakteriserte Kåre Willoch som «den mest partiske person i landet» i forbindelse med Willochs engasjement for palestinerne.[26]

I den siste tiden bodde han i en aldersbolig tilknyttet Det mosaiske trossamfunn i Bergstien i Oslo.[27] Sine siste dager tilbragte han ved Diakonhjemmet Sykehus, der han sovnet inn på pinseaften den 18. mai 2013, 88 år gammel. Som tidligere stortingspresident fikk han en begravelse på statens bekostning, en æresbevisning fra Stortinget.[28] Etter jødisk skikk ble han den 22. mai begravet ved Den jødiske gravlund, like ved Østre gravlund, på Helsfyr i Oslo.[29]

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Jo Benkow giftet seg i 1952 med Bjørg Folkestad (1930–2012). De fikk datteren Annie. Paret ble skilt i 1983. I 1985 giftet han seg på nytt med daværende stortingsrepresentant Annelise Høegh (1948–2015).[5]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

For sin krigsinnsats ble Benkow i 1945 hedret med Deltagermedaljen. I 1998 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.[16] Han ble videre utnevnt til storkors av Finlands hvite roses orden i 1990 og stortegn i gull av Østerrikes Ærestegn for fortjenester i 1996.[16]

I 1995 ble Benkow æresdoktor ved Boston University, der han også var gjesteprofessor i internasjonal politikk. I 1993 ble han hedret med en skog plantet i hans navn i Israel. I 1993 fikk Benkow diplom og gullmedalje fra Den mosaiske internasjonale losje B'nai B'rith, i 1985 fikk han Bokhandlerprisen, og i 2005 ble han utnevnt til æresmedlem i Norges Fotografforbund.[16]

Han var også æresmedlem i Bærum Høyre og Akershus Høyre fra henholdsvis 1991 og 1996.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Benkow, Jo (1994). Det ellevte bud. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-22602-4. 
  • Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-17711-2. 
  • Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-16496-7. 
  • Benkow, Jo (1998). Hundre år med konge og folk. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-24737-4. 
  • Benkow, Jo (1989). Haakon, Maud og Olav. Et minnealbum i tekst og bilder. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-18412-7. 
  • Benkow, Jo (1991). Olav. Menneske og monark. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-20192-7. 
  • Benkow, Jo; Grimnes, Ole Kristian (1998). Vendepunkt. 9. april i vår bevissthet. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12700-9. 
  • Thyness, Paul (red.) (1994). Hr. president. Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-22507-9. 

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Ludvig Mariboe var stortingsrepresentant 1830–1835 av portugiserjødisk slekt, men ble oppdratt som kristen og døpt i 1802.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.strindahistorielag.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Jo Benkow er død», publisert i Nettavisen, utgitt 18. mai 2013, besøkt 29. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gyldendal Norsk Forlag, Jo Benkow, «Fra synagogen til Løvebakken», side(r) 230, utgivelsessted Oslo, utgitt 1985[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Slekt og Datas Gravminnebase, «Jo(seph) Elias Benkow», besøkt 3. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i Langslet, Lars Roar. «Jo Benkow». Norsk biografisk leksikon. snl.no. Besøkt 3. september 2022. 
  6. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 33–51. ISBN 82-05-16496-7. 
  7. ^ a b c d e «Atelier Benkow: Tre generasjoner jødiske fotografer». Jødisk museum. Besøkt 29. august 2022. 
  8. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 85. ISBN 82-05-16496-7. 
  9. ^ a b Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 17–31. ISBN 82-05-16496-7. 
  10. ^ a b Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 174–181. ISBN 82-05-16496-7. 
  11. ^ Benkow, Jo (1994). Det ellevte bud. Oslo: Gyldendal. s. 9–14. ISBN 82-05-22602-4. 
  12. ^ Benkow, Jo (27. januar 2012). «Det kan skje igjen». Aftenposten. Besøkt 3. september 2022. 
  13. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 154–155. ISBN 82-05-16496-7. 
  14. ^ a b c d Reksten, Ingvild Sandvik m.fl. (red.) (1970). Det norske gymnasium i Uppsala 1941–1945. Oslo, Bergen og Tromsø: Universitetsforlaget. s. 127. 
  15. ^ Wold, Ragnar (1990). Slik fikk vi vinger. En beretning om opplæringen av luftpersonell i Canada 1940–45. Oslo: Damm. s. 112. ISBN 82-517-9979-1. 
  16. ^ a b c d e f g h «Biografi: Benkow, Jo». Stortinget (norsk). 9. mars 2008. Besøkt 8. mars 2020. 
  17. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 185. ISBN 82-05-16496-7. 
  18. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 227. ISBN 82-05-16496-7. 
  19. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 231. ISBN 82-05-16496-7. 
  20. ^ Benkow, Jo (2008). «En personlig beretning om Henrik Wergeland og jødesaken». Arkivert fra originalen 2. november 2011.  Hentet fra Benkows artikkel i antologien Henrik Wergeland: Såmannen (2008), s. 379–407.
  21. ^ Ukjent forfatter (1996). Behovet for konservative idéer i dagens samfunn. Referat fra et åpent seminar februar 1996. Utgitt av Høyres programkomité. Oslo: Høyres hovedorganisasjon. s. 67. 
  22. ^ Benkow, Jo (2000). «Festtale: Høyre må bli større». Høyre. Arkivert fra originalen 15. mai 2007. Besøkt 2. januar 2011. 
  23. ^ Benkow, Jo (1981). «Eiendom for alle». Virksomme ord. Arkivert fra originalen 22. august 2011. 
  24. ^ Norvik, Erling (1991). Hiv dokker i kalosjan. Skrevet i samarbeid med Terje Svabø. Oslo: Cappelen. s. 100–118. ISBN 82-02-12937-0. 
  25. ^ Søbye, Espen. «Om en lurvet anmeldelse av jødehat». Prosa. Arkivert fra originalen 19. oktober 2014. Besøkt 14. mai 2011. 
  26. ^ Spence, Thomas (28. april 2004). «Willoch på studietur til Arafat». Aftenposten. 
  27. ^ Weibye, Tor (22. mai 2013). «Benkow begraves på den jødiske kirkegården». Dagen. Besøkt 22. mai 2013. 
  28. ^ «Jo Benkow begravet». Stortinget. 22. mai 2013. Besøkt 22. mai 2013. 
  29. ^ «Fullsatt kapell tok farvel med Jo Benkow». NRK. NTB. 22. mai 2013. Besøkt 22. mai 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Jo Benkow – sitater

Forrige mottaker:
Torill Thorstad Hauger 		Vinner av Bokhandlerprisen
 Neste mottaker:
Anne-Cath. Vestly
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jo_Benkow&oldid=23608450»