Samuel Steinmann

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Samuel Steinmann
Født24. aug. 1923[1]Rediger på Wikidata
Oslo[2]
Død1. mai 2015[3]Rediger på Wikidata (91 år)
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKongens fortjenstmedalje

Samuel Leon «Sammy» Steinmann (født 24. august 1923, død 1. mai 2015[4]) var en av de få norske jødene som overlevde å bli deportert under holocaust i Norge.

Etter Julius Paltiels død 7. mars 2008 og Hans Levolds død 28. juni 2009, var han den siste gjenlevende jødiske nordmann som overlevde dødsleiren Auschwitz.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bildet er tatt ved Akershus-kaia der transportskipet DS «Donau» forlot Oslo med 532 norske jøder ombord 26. november 1942. 19-årige Samuel var en av dem. Bildet er fra den internasjonale holocaustdagen 27. januar 2015.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Steinmann vokste opp på Nordstrand i Aker og bodde i nærheten av skolen han gikk på, Nordstrand skole.[5] Han var som jøde et offer for nazistenes plan for å utrydde jødene i Europa under andre verdenskrig.

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Steinmanns fangedrakt fra Buchenwald. Den finnes nå i utstillingen til Jødisk Museum i Oslo.

21. september 1942 ble familien hans kastet ut av sitt hjem av SS på to timers varsel.[5] En måned senere, 26. oktober, ble han arrestert av det norske Statspolitiet under deres hovedaksjon for å arrestere mannlige norske jøder denne dagen.[6] Samuel Steinmann ble registrert i mottaksprotokollen på Bredtveit 26. okt. 1942.[7] Han ble høsten 1942 internert i Berg leir hvor norske NS-hirdmenn utsatte ham for vold og nedverdigelse. I november samme år ble han deportert med DS «Donau» til Auschwitz sammen med rundt 531 andre norske jøder. Samuel Steinmanns bror, Harry Steinmann, ble drept kort tid etter ankomst til leiren. Samuel Steinmann fikk tatovert inn fangenummer 79 231. I mars 1943 levde fortsatt et tyvetalls norske jøder av de 186 som tidligere ble sortert ut som arbeidsdyktige av tyskerne.[5] Steinmann ble overflyttet til arbeid med vindusvask og senere sykehustjeneste i Monowitzleiren i Auschwitz, noe som trolig reddet livet hans, fordi forholdene på sykehuset var langt mindre brutale enn de øvrige arbeidsleirene.

Resten hadde omkommet. Fryst i hjel, sultet i hjel, slått i hjel, skutt. Saken var den at … ble du syk og kom inn på «krankenbau» som det het, eller «revier», altså fangesykehuset, og hvis du ikke ble frisk i løpet av noen dager så kom SS-legen ifra Auschwitz «hauptlager». Han så på kartotekkortet at du hadde ligget så og så lenge og hvilken tilstand du var, og hvis du ikke var sterk nok og hadde små sjanser for å bli frisk, så gikk du gjennom seleksjon. Var du uheldig så var det ut til høyre og man ble kjørt bort med lastebiler og kom aldri tilbake. Og det fikk jo vi da erfare, mennesker gikk rett i gasskamrene i Birkenau.

Intervju med Samuel Steinmann i 1997[5]

I januar 1945 ble Auschwitz tvangsevakuert av SS da Den røde armé rykket inn i Polen. 66 000 jødiske fanger ble sendt ut på dødsmarsj. De norske jødene som var med på denne marsjen var Samuel Steinmann, Herman Sachnowitz, Julius Paltiel, Leo Eitinger, Assor Hirsch og Pelle Hirsch. Marsjen gikk gjennom Tsjekkia og innover i Tyskland for å ende opp i Buchenwald. I Buchenwald satt også de norske studentene som hadde blitt internert høsten 1943.

De hvite bussene, etter frigjøringen[rediger | rediger kilde]

I mars kom de hvite bussene til Buchenwald for å hente skandinaviske fanger hjem, men Samuel Steinmann og de øvrige fire norske jødene fikk ikke være med. De ble først befridd av amerikanerne 11. april, etter å ha lurt døden på nytt ved å stjele klærne med nummer på fra døde, ikke-jødiske fanger. Steinmann, Paltiel og brødrene Hirsch gjemte seg 6. april 1945 da jødene i leiren ble plukket ut og henrettet i et steinbrudd. Få dager senere ble leiren frigjort av amerikanske styrker og de fire kom frem fra skjulestedet. De hvite bussene hentet ut de norske studentene i Buchenwald, mens de fem jødene ikke fikk være med og de kom seg til Danmark på egen hånd.[8][9] De fem ble sittende fast i Buchenwald en måned etter frigjøringen, og kom seg til Danmark med leilighetsskyss 17. mai.

Han kom tilbake til Oslo 30. mai 1945 etter å reist gjennom Tyskland og det siste stykket med båt. I Møllergata slapp han inn for å se Quisling sittende på celle.[10]

Samuel Steinmann bosatte seg i Oslo.

Han ble i 2012 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.[11]

Han ble begravet på statens bekostning med blant andre statsminister Erna Solberg, stortingspresident Olemic Thommessen og kong Harald til stede.[12]

Familie[rediger | rediger kilde]

Samuel Steinmann var bestefar til komikeren Cecilie Steinmann Neess.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Auschwitz Prisoners Database, Auschwitz Prisoners Database ID 220024, besøkt 10. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Auschwitz Prisoners Database, Auschwitz Prisoners Database ID 220024, besøkt 3. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.nrk.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ VG:«Samuel Steinmann er død», 2. mai 2015.
  5. ^ a b c d hvitebusser.no Samuel Steinmann, intervjuet av Karine Næss Frafjord[død lenke] 22. mars 1997
  6. ^ aftenposten.no 72 år etter deportasjonen med DS «Donau» hedres den siste overlevende, Samuel Steinmann av Guri Hjeltnes 26.11.2014
  7. ^ RA, Statspolitiet - Hovedkontoret / Osloavdelingen, C/Cl/L0014: Mottagelsesprotokoll, 1941-1944, s. 162-163
  8. ^ Aftenposten 9.11.05
  9. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  10. ^ Dagbladet: «Den siste jøde», 21. desember 2012.
  11. ^ «Kongens gull til Samuel Steinmann, Oslo» Arkivert 17. mai 2012 hos Wayback Machine., Fylkesmannen i Oslo og Akershus, 7. mai 2012.
  12. ^ Banik, Vibeke Kieding (15. april 2021). «Samuel Steinmann». Store norske leksikon. Besøkt 1. november 2022. 
  13. ^ VG:«Her er barnebarnets minneord over Samuel Steinmann», 2. mai 2015.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Samuel_Steinmann&oldid=23820117»