Tidslinje for holocaust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Utdypende artikkel: Holocaust

Tidslinje for holocaust i forbindelse med andre verdenskrig er en kronologisk oversikt over hendelser, inkludert bakgrunn og etterspill, i og utenfor Tyskland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tid Hendelse
24. februar 1920 Det tyske nazistpartiet NSDAP stiftet
1925-1927 NSDAPs leder Adolf Hitlers Mein Kampf kom ut
30. januar 1933 Adolf Hitler utnevnt til rikskansler i Tyskland
9. mars 1933 Dachau konsentrasjonsleir tatt i bruk.
april 1933 De første antijødiske lover innført i Tyskland, jødiske forretninger ble boikottet av SA[1]
26. april 1933 Gestapo ble etablert.[1]
15. september 1935 Nürnberglovene innført i Tyskland
14. november 1935 Jødene i Tyskland ble fratatt stemmeretten og rett til offentlige verv og embeter.[1]
15. juli 1937 Buchenwald konsetrasjonsleir tatt i bruk
29. mai 1938 Ungarn innførte anti-jødiske lover etter mønster av Nürnberglovene
6-15. juli 1938 Éviankonferansen om flyktninger fra Tyskland
30. september 1938 Münchenavtalen - Tyskland overtok Sudetenland
28. oktober 1938 Passløse jøder deportert fra Tyskland til Polen
9. november 1938 Krystallnatten - opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland blant annet internering av flere titusen jødiske menn[1]
15. mars 1939 Tyskland okkuperte resten av Böhmen-Mähren, Slovakia ble vasallstat
Mai 1939 Der Stürmer krevde utryddelse av jødene i Sovjetunionen[1]
1. september 1939 Tyskland invaderte Polen - andre verdenskrig begynte
12. oktober 1939 Den første deportasjonen av jøder fra Østerrike og Mähren til Polen[1]
oktober 1939 Hitler godkjente avliving av personer uegnet til å leve (Aktion T4)[2]
juni 1940 Auschwitz etablert som leir for politiske fanger.[3]

Forløp[rediger | rediger kilde]

Tid Hendelse
22. juni 1941 Operasjon Barbarossa - Tyskland invaderte Sovjetunionen.
24. juni 1941 Holocausts første massakrer i Gargždai, Litauen, da en Einsatzkommando drepte 201 jøder.[4]
25. juni 1941 Litauiske grupper begynte massakrer på jøder i Kaunas etter oppfordring fra tyske offiserer.[5]
18. juli 1941 Britisk etterretning får første melding om massedrap på jøder i øst etter invasjonen av Sovjetunionen[6][7][8]
juli 1941 Holocaust i Bessarabia, Nord-Bukovina og Transnistria begynte under rumensk styre.[9][10]
27. august 23600 jøder massakrert ved Kamenets-Podolsk, den første massakren med over 10.000 ofre.[11]
august-sept 1941 Britisk etterretning fikk sikker informasjon om folkemord på jødene bak østfronten.[12][6]
24. august 1941 Churchill på BBC: «crime without a name»[6]
29-30. september 1941 33771 ukrainske jøder drept i Babij Jar.[13]
22-24. oktober 1941 Tyske og rumenske styrker massakrerte minst 25000 jøder i Odessa.[14]
1. november 1941 Konsentrasjonsleiren Belzec opprettet som den første tilintetgjørelsesleir i Aksjon Reinhardt.[15]
november 1941 Theresienstadt etablert som getto/transittleir.[16]
8. desember 1941 27 000 av Rigas jøder drept på 2-3 dager i en skog utenfor byen[17]
7. desember 1941 Kulmhof (polsk: Chełmno) satt i drift for å drepe polske jøder i Warthegau og brukte som den første gass i avlivingen[18]
22. desember 1941 I Vilnius (Vilna) ble 32 000 drept.[19]
30. desember I Simferopol (Krim) ble 10 000 drept.[20]
januar 1942 Deportasjon fra Lodz til Kulmhof begynte.[18]
20. januar 1942 Wannsee-konferansen drøftet «die Endlösung».[21]
31. januar 1942 Einsatzgruppe A, rapporterte at de hadde avlivet 229 052 jøder i de baltiske landene.[22]
Februar 1942 Tsjekkiske jøder internert i Theresienstadt;[23] massetransport av jøder fra Vest-Europa til Auschwitz begynte.[24]
4. februar 1942 Himmler beordrer Oswald Pohl om å støtte rustningsindustrien med arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene.[25]
ca. 20. mars 1942 Gasskamre tatt i bruk i Auschwitz-Birkenau, bunker 1, drap på jøder fra Schlesien i liten skala[18]
midten av mars 1942 Deportasjon og drap på alle jøder fra Lublin-distriktet og Galicia i Belzec.[18]
mars 1942 Franz Walter Stahlecker drept i kamp med partisaner.[9]
25. mars 1942 Regjeringen i landet begynte deportasjoner fra Slovakia.[26]
27. mars 1942 Deportasjon av jøder fra Frankrike begynte, først de statsløse.[27]
30. mars 1942 Det første toget med jøder fra Frankrike til Auschwitz.[28]
2. april 1942 «Endlösung» første gang omtalt i The Times etter massakre på jøder i Mauthausen.[29]
tidlig mai 1942 Drap i stor skala i gasskammeret i Auschwitz-Birkenau, bunker 1, begynte.[18]
tidlig mai 1942 Sobibor tatt i bruk til drap i stor skala.[18]
16. mai 1942 Jerzy Bielecki rømte fra Auschwitz og den polske motstandsbevegelsen detaljerte opplysninger[30]
1. juni 1942 Jødestjernen innført i Nederland og Frankrike[31]
2. juni 1942 BBC meldt at 700.000 jøder var massakrert i Øst-Europa[32]
4. juni 1942 Reinhard Heydrich døde etter attentat.[33]
23. juni 1942 I Auschwitz gjennomførte legen for første gang en sortering mellom de som skulle rett i gasskammer og de som skulle settes i arbeid.[34]
27. juni 1942 Overføringen fra Warszawagettoen til utryddelse i Treblinka begynte.[35]
juli 1942-oktober 1942 Begynnelsen av Aksjon Reinhardt var den mest dødelige med opptil 15 000 drept daglig.[36]
august 1942 Første deportasjoner fra Zagreb til Auschwitz.[37]
13. oktober 1942 Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning om «utrydningskrigen» mot jødene.[32]
oktober 1942 Regjeringen stanset deportasjoner fra Slovakia.[26]
26. november 1942 Deportasjon av 530 jøder fra Norge med DS «Donau».[38]
november 1942 Jan Karski kom til London og rapporterte om Belzec.[39]
1. desember 1942 Norges eksilregjering i London ble varslet om deportasjonen fra Norge.[40]
17. desember Sveriges ambassadør i Berlin tilbyr statssekretær Ernst von Weizsäcker å ta i mot deporterte norsk jøder.[41]
13. mars 1943 Deportasjon fra Trakia og Thessaloniki.[42]
15. april Utenriksdepartementet i Tyskland gir beskjed om at «halv- og kvartjøder» med utenlandsk statsborgerskap ikke skal deporteres fra Norge.[43]
19. april 1943 Oppstand i Warszawagettoen, slått ned.[24]
April 1943 Ungarske myndigheter ga tillatelse til at ungarske jøder kunne deporteres.[44]
2. august 1943 Delvis vellykket opprør i Treblinka, gasskamrene stengt.[24]
Oktober 1943 De fleste jødene i Danmark unnslipper deportasjon ved en stor redningsaksjon.
3-4. november 1943 42000 drept under Aktion Erntefest i Lublin-distriktet, den største massakren under Holocaust.[45][46][47]
14. april 1944 Deportasjon fra Athen til Auschwitz begynte.[48]
15. mai Deportasjon av jøder fra Ungarn til Auschwitz begynte.[49][24]
8. juli Deportasjon fra Ungarn stanset.[49]
24. juli 1944 Sovjetisk styrker inntok Majdanek.[24]
23. september Massakre i Kluga-leiren, Estland[50]
september 1944 Tyskland okkuperte Slovakia og gjenopptok deportasjonene.[51]
18. november Fra Budapest transportertes 38.000 jøder til blant annet Buchenwald og Ravensbrück.[52]
26. november Himmler beordret ødeleggelse av krematoriene i Auschwitz[53]
17. januar 80.000 jøder i Budapest befridd.[54]
17. januar Auschwitz evakuert, 60.000 overlevende sendt på dødsmarsj vestover.[55]
27. januar 1945 Auschwitz befridd av sovjetiske styrker.[24]
11. april 1945 Buchenwald befridd[24]
15. april Bergen-Belsen befridd
22. april 1945 Sachsenhausen befridd av sovjetiske styrker
30. april 1945 Hitler selvmord i Berlin.[24]
7. og 9. mai 1945 Tysk kapitulasjon i vest (7. mai) og øst (9. mai).[56]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Tid Hendelse
23. mai 1945 Heinrich Himmler selvmord i Lüneburg.[57]
31. mai 1945 Odilo Globocnik selvmord i Kärnten.[58]
24. oktober 1945 Vidkun Quisling henrettet i Oslo.[59]
3. februar 1946 Friedrich Jeckeln hengt offentlig i Riga.[60][61]
20. august 1946 Vojtech Tuka hengt i Bratislava.[62]
16. oktober 1946 Kaltenbrunner, Frick, Rosenberg og Hans Frank hengt i Nürnberg.[46]
23. oktober 1946 Kurt Daluege hengt i Praha.[9][46]
16. april 1947 Rudolf Höß hengt i Auschwitz.[63]
1948 Knut Rød frifunnet og fortsatte som politimann.[64]
7. juni 1951 Otto Ohlendorf, Erich Naumann, Paul Blobel, Karl Braune og Oswald Pohl hengt i Landsberg fengsel..[65][66][67]
10. september 1952 Luxembourg-avtalen mellom Vest-Tyskland og Israel
6. desember 1952 Jakob Sporrenberg hengt offentlig i Warszawa.[68]
1953 Yad Vashem etablert ved Jerusalem
august 1958 Bernhard Fischer-Schweder dømt til 10 års fengsel for medvirkning til massemord i Ulm-Einsatzgruppe-prosessen.[69]
desember 1958 Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen opprettet.[70]
mars 1959 Erich Koch dømt til døden for 400 000 mord, omgjort til livstid.[71][72]
1. juni 1962 Adolf Eichmann hengt i Israel.[73]
1963-1965 Frankfurt-Auschwitz-prosessene mot 22 vakter i Auschwitz.[74][75]
29. juli 1969 Josef Blösche henrettet i DDR.[76]
1970 Franz Stangl dømt til livstid for mord på minst 400 000 personer etter utlevering fra Brasil til Tyskland.[77]
7. desember 1970 Willy Brandt gikk ned på kne i Warszawaghettoen.[78]
1979 Viktors Arājs dømt til livsvarig fengsel.[79]
1986 Erich Koch døde i polsk fengsel, 90 år gammel.[80]
1987 Klaus Barbie dømt til livstid etter utlevering fra Bolivia
23. august 2006 Holocaustsenteret åpnet
2005 Minnesmerket over Europas myrdete jøder åpnet[81]
juli 2015 Oskar Gröning (94 år) dømt til 4 års fengsel for medvirkning til drap på 300.000 personer.[82]
2020 Den tidligere SS-mannen Bruno Dey (93 år gammel) dømt to års betinget fengsel for medvirkning til 5232 mord.[83][84]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Skjønsberg, Harald: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger 1933-1940. Arbeiderhistorie, årbok utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo, 1987.
  2. ^ «T4 Program | Definition and History». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 14. august 2020. 
  3. ^ Storeide, Anette Homlong (24. februar 2020). «Auschwitz». Store norske leksikon. Besøkt 14. august 2020. 
  4. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26.
  5. ^ Porat, Dina (2002). «The Holocaust in Lithuania: Some Unique Aspects». I David Cesarani. The Final Solution: Origins and Implementation. Routledge. s. 159–166. ISBN 0-415-15232-1. 
  6. ^ a b c Smith, M. (2004). Bletchley Park and the Holocaust. Intelligence & National Security, 19(2), 262-274.
  7. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent (engelsk). 20. mai 1997. Besøkt 1. august 2020. 
  8. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent. 20. mai 1997. «Transcripts raise doubts over how much Churchill knew of Nazi atrocities in the early years of the war.» 
  9. ^ a b c Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  10. ^ Solonari, Vladimir (september 2002). «From Silence to Justification?: Moldovan Historians on the Holocaust of Bessarabian and Transnistrian Jews». Nationalities Papers. 3 (engelsk). 30: 435–457. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/0090599022000011705. Besøkt 15. august 2020. 
  11. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241.
  12. ^ Feingold, H. L. (2000). Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew. American Jewish History, 88(1), 133-135.
  13. ^ Dawidowicz, Lucy S. (27. september 1981). «Babi Yar's Legacy». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. mai 2020. 
  14. ^ «The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' | DW». DW.COM (engelsk). 22.10.2018. Besøkt 15. august 2020. 
  15. ^ O'Neil, R. (1999). Bełżec: a reassessment of the number of victims. East European Jewish Affairs, 29(1-2), 85-118.
  16. ^ «Theresienstadt». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. «The Theresienstadt "camp-ghetto" existed for three and a half years, between November 24, 1941 and May 9, 1945. During its existence, Theresienstadt served three purposes: Theresienstadt served as a transit camp for Czech Jews whom the Germans deported to killing centers, concentration camps, and forced-labor camps in German-occupied Poland, Belorussia, and the Baltic States.» 
  17. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  18. ^ a b c d e f Browning, C. R. (1996). A final Hitler decision for the “Final Solution”? The Riegner telegram reconsidered. Holocaust and Genocide Studies, 10(1), 3-10.
  19. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  20. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  21. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  22. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  23. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  24. ^ a b c d e f g h Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  25. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  26. ^ a b Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. Canadian Slavonic Papers, 1-18.
  27. ^ Vogt (1966) s. 44.
  28. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 117
  29. ^ Harper (2015) s.111.
  30. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 118
  31. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 118
  32. ^ a b Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?. Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. 
  33. ^ Hauner, M. (2007). Terrorism and Heroism: The Assassination of Reinhard Heydrich. World Policy Journal, 24(2), 85-89. Retrieved August 14, 2020, from www.jstor.org/stable/40210095
  34. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 119
  35. ^ Vogt (1966) s. 47.
  36. ^ Stone, L. (2019). Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide. Science advances, 5(1), eaau7292. DOI: 10.1126/sciadv.aau7292
  37. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  38. ^ Harper, Christopher: Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Samtiden nr 1, 2015, s.106-121.
  39. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  40. ^ «Jødar i tyske avlivingsleirar - Arkivverket». www.arkivverket.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  41. ^ Bruland (2008) s. 48
  42. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  43. ^ Bruland (2008) s. 50
  44. ^ Bruland (2008) s. 50
  45. ^ «Aktion "Erntefest" (Operation "Harvest Festival")». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. 
  46. ^ a b c Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
  47. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  48. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  49. ^ a b Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  50. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  51. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  52. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  53. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  54. ^ Schoenberner 1979, s. 218
  55. ^ «Death March from Auschwitz — United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org. Besøkt 15. august 2020. 
  56. ^ «Why Germany surrendered twice in World War II». History (engelsk). 6. mai 2020. Besøkt 14. august 2020. 
  57. ^ «Heinrich Himmler». Store norske leksikon. 11. januar 2019. Besøkt 15. august 2020. 
  58. ^ Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
  59. ^ Skodvin, Magne (16. april 2020). «Vidkun Quisling». Store norske leksikon. Besøkt 14. august 2020. 
  60. ^ Bennett, G. H. (2011). Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Review, 32(1), 1.
  61. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. 
  62. ^ Gyldendals nye konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1948. s. 4353. 
  63. ^ Peteranderl, Sonja. «Nazi-Jäger Hanns Alexander auf der Spur von Rudolf Höß - DER SPIEGEL - Geschichte». Der Spiegel (tysk). Besøkt 10. april 2020. 
  64. ^ Asbjørn Svarstad (5. april 2012). «Brevet fra Knut Rød». Dagbladet. Besøkt 06.04.2012. 
  65. ^ Buscher, Frank M. (1. januar 1990). «KURT SCHUMACHER, GERMAN SOCIAL DEMOCRACY AND THE PUNISHMENT OF NAZI CRIMES». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 5: 261–273. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/5.3.261. Besøkt 15. august 2020. 
  66. ^ «GERMANY: Case Closed». Time (engelsk). 18. juni 1951. ISSN 0040-781X. Besøkt 15. august 2020. 
  67. ^ Pressac, Jean-Claude (1994). Krematoriene i Auschwitz: massedrapets maskineri. Oslo: Aventura. s. 151. ISBN 8258810189. 
  68. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. 
  69. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «Landmark Trial Pushed Germany to Tackle Nazi Past | DW | 20.05.2008». DW.COM (engelsk). Besøkt 14. oktober 2018. 
  70. ^ Kinstler, Linda (31. august 2017). «The last Nazi hunters». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. oktober 2018. 
  71. ^ «Erich Koch». Spartacus Educational. Besøkt 14. august 2020. 
  72. ^ Reitlinger, G. (1959). Last of the War Criminals. Commentary, 28, 30.
  73. ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/eichmann-trial
  74. ^ Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
  75. ^ Berghahn, Klaus L. (2008). «Review of The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965. Genocide, History, and the Limits of the Law». German Politics & Society. 1 (86). 26: 128–134. ISSN 1045-0300. Besøkt 26. februar 2020. 
  76. ^ Hagtvet, Bernt (29. januar 2015). «SS-mannen og den jødiske gutten». dagbladet.no (norsk). Besøkt 15. august 2020. «Han var Josef Bösche, kelner fra Sudetland, født 1912, henrettet i Leipzig 29. juli 1969 av Ministeriet for Statssikkerhet i DDR.» 
  77. ^ «KRIEGSVERBRECHEN / STANGL : An dritter Stelle - DER SPIEGEL 20/1970». www.spiegel.de. 11. mai 1970. Besøkt 15. august 2020. 
  78. ^ Fastenberg, Dan (17. juni 2010). «Top 10 National Apologies». Time (engelsk). ISSN 0040-781X. Besøkt 12. august 2018. 
  79. ^ Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49:2, 271-273, DOI: 10.1080/01629778.2018.1469838
  80. ^ «Erich Koch». Spartacus Educational. Besøkt 14. august 2020. 
  81. ^ «Sinti und Roma bangen um Denkmal | DW». DW.COM (tysk). 01.08.2020. Besøkt 15. august 2020. 
  82. ^ «Fängelse för 94-årig Auschwitzanställd .». Svenska Dagbladet. 15. juli 2015. 
  83. ^ «Vil gå til sak mot tidligere SS-vakt på vegne av norske naziofre». www.vg.no. 25. oktober 2019. Besøkt 26. oktober 2019. 
  84. ^ Hinrichs, Per (7. august 2019). «Einer der letzten NS-Prozesse: Schreie aus der Gaskammer». Die Welt. Besøkt 26. oktober 2019. 

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Kathe» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]