Tidslinje for holocaust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Utdypende artikkel: Holocaust

Tidslinje for holocaust i forbindelse med andre verdenskrig er en kronologisk oversikt over hendelser, inkludert bakgrunn og etterspill, i og utenfor Tyskland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tid Hendelse
24. februar 1920 Det tyske nazistpartiet NSDAP stiftet
1925–1927 NSDAPs leder Adolf Hitlers Mein Kampf kom ut
30. januar 1933 Adolf Hitler utnevnt til rikskansler i Tyskland[1]
17. februar Trakassering av jøder begynte; jødiske leger og advokater ble etterhver hindret fra å arbeide.[1]
27-28. februar Riksdagsbrannen som ble utnyttet av nazistene til unntakstilstand[1]
5. mars Riksdagsvalg med 44 % av stemmene til NSDAP[2]
9. mars 1933 Dachau konsentrasjonsleir tatt i bruk.
23. mars Fullmaktsloven vedtatt av riksdagen opprettet diktaturet.[3]
1. april 1933 Jødiske butikker, leger, advokater, studenter og lærere ble boikottet eller oppsagt.[4]
april 1933 De første antijødiske lover innført i Tyskland.[5] Forfølgelse av Jehovas vitner begynte.[4]
26. april 1933 Göring opprettet Gestapo.[5][6]
10. mai Bokbål mot «utysk ånd», rammet jøder, sosialister og pasifister (Einstein, Brecht, Freud, Heinrich Heine mfl).[7]
22. juni Det sosialdemokratiske parti ble forbudt.[8]
juli 1933 Lov om smittsomme sykdommer åpnet for tvangssterilisering.[8]
Sosialdemokrater kastet ut av alle organer, borgerlig partier oppløste seg selv, ettpartistat.[8]
sommer-høst 1933 Nye konsentrasjonsleirer fylt av sosialdemokrater, pasifister, leder for moderate partier, journalister og jøder.[8] Jøder utelukket fra arbeid i pressen (4. okt).[9]
28. februar 1934 Jøder utestengt fra tjeneste i Wehrmacht.[10]
5. mars 1934 Jødiske skuespillere utestengt fra «tyske» teatre.[10]
31. august 1934 Jøder utestengt fra veterinærutdanning.[11]
8. des 1934 Jøder utestengt fra farmasistudiet.[11]
5. februar 1935 Jøder utestengt fra lege- og tannlegestudier.[12]
april 1935 Jehovas vitner oppsagt fra statlige stilliner.[12]
sommer 1935 Skilt «Jøder ikke ønsket» vanlig ved tettbebyggelse, butikker og restauranter.[12]
17. august Jøder i hele Tyskland registrert i kartotek.[12]
10. sept Lov om at jødiske barn ikke skal gå i skoleklasse med «ariske».[12]
15. september 1935 Nürnberglovene innført i Tyskland. Rammet jøder og sigøynere.[12]
14. november 1935 Jødene ble fratatt stemmeretten samt verv og embeter. Jødiske navn fjernet fra minnesmerker.[5][13]
26. nov 1935 Forbud mot giftermål mellom «ariske» og signøyere, negere og bastarder.[13]
14. februar 1936 Forbud mot at professor II av jødisk bakgrunn får undervise.[14]
juli 1936 Sachsenhausen konsentrasjonsleir anlagt.[14]
juli 1936 I forbindelse med sommer-OL ble alle sigøynere i Berlin internert på en søppelfylling; leiren ble permanent.[15]
august 1936 I forbindelse med sommer-OL ble antijødiske skilt midlertidig fjernet.[15]
4. okt 1936 Innenriksdepartementet bestemte at jødenes status ikke endres ved konvertering.[15]
22. febr 1937 Forbud mot kamuflering av jødiske bedrifter.[16]
15. april 1937 Jøder utestengt fra doktorgradseksamener ved universiteter og høyskoler.[17]
12. juni 1937 Himmler bestemte at «raseskjendere» skulle sone straff i konsentrasjonsleir.[17]
16. juli 1937 Buchenwald konsetrasjonsleir tatt i bruk.[18]
8. sept 1937 Jøder mistet retten til å praktisere som leger.[19]
14. des 1937 Bestemmelser om «preventiv bekjempelse av forbrytelser» retter seg særlig mot sigøynere.[19]
13. mars 1938 Anschluss, tysk annektering av Østerrike, tysk politikk overfor jødene utvidet til Østerrike. Trakassering og undertrykkelse av jødiske østerrikere.[20]
26. april Registrering av jødenes formue med sikte på utestengelse fra næringslivet.[20]
16. mai Mauthausen tvangsarbeidsleir opprettet.[20]
29. mai 1938 Ungarn innførte anti-jødiske lover etter mønster av Nürnberglovene
8. juni 1938 Synagogen i München ødelagt.[21]
14. juni 1938 Krav om registrering og merking av jødiske bedrifter. Jødiske butikker tilgriset.[21]
6.–15. juli 1938 Éviankonferansen om flyktninger fra Tyskland. Endte med at ingen ville ta i mot jøder.[22]
30. september 1938 Münchenavtalen – Tyskland overtok Sudetenland
28. oktober 1938 Passløse jøder deportert fra Tyskland til Polen
9. november 1938 Krystallnatten – opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland blant annet internering av flere titusen jødiske menn[5]
15. mars 1939 Tyskland okkuperte resten av Böhmen-Mähren, Slovakia ble vasallstat
Mai 1939 Der Stürmer krevde utryddelse av jødene i Sovjetunionen[5]
1. september 1939 Tyskland invaderte Polen – andre verdenskrig begynte
12. oktober 1939 Den første deportasjonen av jøder fra Østerrike og Mähren til Polen[5]
oktober 1939 Hitler godkjente avliving av personer uegnet til å leve (Aktion T4)[23]
juni 1940 Auschwitz etablert som leir for politiske fanger.[24]
20. mai 1941 Brev fra Heydrich sier at utvandring av tyske jøder prioriteres foran belgiske og fransk.[25]

Forløp[rediger | rediger kilde]

Tid Hendelse
22. juni 1941 Operasjon Barbarossa – Tyskland invaderte Sovjetunionen.
24. juni 1941 Holocausts første massakrer i Gargždai, Litauen, da en Einsatzkommando drepte 201 jøder.[26]
25. juni 1941 Litauiske grupper begynte massakrer på jøder i Kaunas etter oppfordring fra tyske offiserer.[27]
18. juli 1941 Britisk etterretning får første melding om massedrap på jøder i øst etter invasjonen av Sovjetunionen[28][29][30]
juli 1941 Holocaust i Bessarabia, Nord-Bukovina og Transnistria begynte under rumensk styre.[31][32]
27. august 23 600 jøder massakrert ved Kamenets-Podolsk, den første massakren med over 10 000 ofre.[33]
august–sept. 1941 Britisk etterretning fikk sikker informasjon om folkemord på jødene bak østfronten.[34][28]
24. august 1941 Churchill på BBC: «crime without a name»[28]
29.–30. september 1941 33771 ukrainske jøder drept i Babij Jar.[35]
oktober 1941 J. A. Topf & Söhne fikk i oppdrag å utvide krematoriekapasiteten i Auschwitz[25]
22.–24. oktober 1941 Tyske og rumenske styrker massakrerte minst 25 000 jøder i Odessa.[36]
23. oktober 1941 Heinrich Müller forbyr utvandring av jøder, men "evakuering" kan gå som før.[25]
1. november 1941 Konsentrasjonsleiren Belzec opprettet som den første tilintetgjørelsesleir i Aksjon Reinhardt.[37]
november 1941 Theresienstadt etablert som getto/transittleir.[38]
8. desember 1941 27 000 av Rigas jøder drept på 2–3 dager i en skog utenfor byen[39]
7. desember 1941 Kulmhof (polsk: Chełmno) satt i drift for å drepe polske jøder i Warthegau og brukte som den første gass i avlivingen[40]
22. desember 1941 I Vilnius (Vilna) ble 32 000 drept.[41]
30. desember I Simferopol (Krim) ble 10 000 drept.[42]
januar 1942 Deportasjon fra Lodz til Kulmhof begynte.[40]
20. januar 1942 Wannsee-konferansen drøftet «die Endlösung».[43]
31. januar 1942 Einsatzgruppe A, rapporterte at de hadde avlivet 229 052 jøder i de baltiske landene.[44]
Februar 1942 Tsjekkiske jøder internert i Theresienstadt;[45] massetransport av jøder fra Vest-Europa til Auschwitz begynte.[46]
4. februar 1942 Himmler beordrer Oswald Pohl om å støtte rustningsindustrien med arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene.[47]
ca. 20. mars 1942 Gasskamre tatt i bruk i Auschwitz-Birkenau, bunker 1, drap på jøder fra Schlesien i liten skala[40]
midten av mars 1942 Deportasjon og drap på alle jøder fra Lublin-distriktet og Galicia i Belzec.[40]
mars 1942 Franz Walter Stahlecker drept i kamp med partisaner.[31]
25. mars 1942 Regjeringen i landet begynte deportasjoner fra Slovakia.[48]
27. mars 1942 Deportasjon av jøder fra Frankrike begynte, først de statsløse.[49]
30. mars 1942 Det første toget med jøder fra Frankrike til Auschwitz.[50]
2. april 1942 «Endlösung» første gang omtalt i The Times etter massakre på jøder i Mauthausen.[51]
tidlig mai 1942 Drap i stor skala i gasskammeret i Auschwitz-Birkenau, bunker 1, begynte.[40]
tidlig mai 1942 Sobibor tatt i bruk til drap i stor skala.[40]
16. mai 1942 Jerzy Bielecki rømte fra Auschwitz og den polske motstandsbevegelsen detaljerte opplysninger[52]
1. juni 1942 Jødestjernen innført i Nederland og Frankrike[53]
2. juni 1942 BBC meldt at 700 000 jøder var massakrert i Øst-Europa[54]
4. juni 1942 Reinhard Heydrich døde etter attentat.[55]
23. juni 1942 I Auschwitz gjennomførte legen for første gang en sortering mellom de som skulle rett i gasskammer og de som skulle settes i arbeid.[56]
27. juni 1942 Overføringen fra Warszawagettoen til utryddelse i Treblinka begynte.[57]
juli 1942–oktober 1942 Begynnelsen av Aksjon Reinhardt var den mest dødelige med opptil 15 000 drept daglig.[58]
august 1942 Første deportasjoner fra Zagreb til Auschwitz.[59]
13. oktober 1942 Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning om «utrydningskrigen» mot jødene.[54]
oktober 1942 Regjeringen stanset deportasjoner fra Slovakia.[48]
26. november 1942 Deportasjon av 530 jøder fra Norge med DS «Donau».[60]
november 1942 Jan Karski kom til London og rapporterte om Belzec.[61]
1. desember 1942 Norges eksilregjering i London ble varslet om deportasjonen fra Norge.[62]
17. desember Sveriges ambassadør i Berlin tilbyr statssekretær Ernst von Weizsäcker å ta i mot deporterte norsk jøder.[63]
13. mars 1943 Deportasjon fra Trakia og Thessaloniki.[64]
15. april Utenriksdepartementet i Tyskland gir beskjed om at «halv- og kvartjøder» med utenlandsk statsborgerskap ikke skal deporteres fra Norge.[65]
19. april 1943 Oppstand i Warszawagettoen, slått ned.[46]
April 1943 Ungarske myndigheter ga tillatelse til at ungarske jøder kunne deporteres.[66]
2. august 1943 Delvis vellykket opprør i Treblinka, gasskamrene stengt.[46]
Oktober 1943 De fleste jødene i Danmark unnslipper deportasjon ved en stor redningsaksjon.
3.–4. november 1943 42 000 drept under Aktion Erntefest i Lublin-distriktet, den største massakren under Holocaust.[67][68][69]
14. april 1944 Deportasjon fra Athen til Auschwitz begynte.[70]
15. mai Deportasjon av jøder fra Ungarn til Auschwitz begynte.[71][46]
8. juli Deportasjon fra Ungarn stanset.[71]
24. juli 1944 Sovjetisk styrker inntok Majdanek.[46]
23. september Massakre i Kluga-leiren, Estland[72]
september 1944 Tyskland okkuperte Slovakia og gjenopptok deportasjonene.[73]
18. november Fra Budapest transportertes 38 000 jøder til blant annet Buchenwald og Ravensbrück.[74]
26. november Himmler beordret ødeleggelse av krematoriene i Auschwitz[75]
17. januar 80 000 jøder i Budapest befridd.[76]
17. januar Auschwitz evakuert, 60 000 overlevende sendt på dødsmarsj vestover.[77]
27. januar 1945 Auschwitz befridd av sovjetiske styrker[46] (holocaustdagen)
11. april 1945 Buchenwald befridd[46]
15. april Bergen-Belsen befridd
22. april 1945 Sachsenhausen befridd av sovjetiske styrker
30. april 1945 Hitler selvmord i Berlin.[46]
7. og 9. mai 1945 Tysk kapitulasjon i vest (7. mai) og øst (9. mai).[78]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Tid Hendelse
23. mai 1945 Heinrich Himmler selvmord i Lüneburg.[79]
31. mai 1945 Odilo Globocnik selvmord i Kärnten.[80]
24. oktober 1945 Vidkun Quisling henrettet i Oslo.[81]
21. november 1945 Nürnbergprosessen (mot Hermann Göring mfl) begynte.
3. februar 1946 Friedrich Jeckeln hengt offentlig i Riga.[82][83]
29. mars 1946 László Endre og László Baky hengt i Budapest.
16. mai 1946 Karl Eberhard Schöngarth henrettet[84]
1. mai 1946 Ion Antonescu henrettet i Romania.
22. mai 1946 Karl Hermann Frank hengt offentlig i Praha.
21. juli 1946 Arthur Greiser hengt offentlig i Poznań
20. august 1946 Vojtech Tuka hengt i Bratislava.[85]
15. oktober 1946 Hermann Göring selvmord
16. oktober 1946 Kaltenbrunner, Frick, Rosenberg og Hans Frank hengt i Nürnberg.[68]
23. oktober 1946 Kurt Daluege hengt i Praha.[31][68]
16. april 1947 Rudolf Höß hengt i Auschwitz.[86]
15. sept 1947 Einsatzgruppen-prosessen begynte
24. nov.–22. des. 1947 Auschwitzprosessen i Krakow.
24. januar 1948 Arthur Liebehenschel hengt i Krakow.
28. januar 1948 Erich Muhsfeldt hengt i Krakow.
16. februar 1948 Irmfried Eberl selvmord.
4. mai 1948 Dieter Wisliceny henrettet i Bratislava.
21. august 1948 Josef Bühler henrettet i Krakow.[87]
1948 Knut Rød frifunnet og fortsatte som politimann.[88]
7. juni 1951 Otto Ohlendorf, Erich Naumann, Paul Blobel, Karl Braune og Oswald Pohl hengt i Landsberg fengsel..[89][90][91]
10. mars 1952 Richard Hildebrandt henrettet i Gdansk
10. september 1952 Luxembourg-avtalen mellom Vest-Tyskland og Israel
6. desember 1952 Jakob Sporrenberg hengt offentlig i Warszawa.[92]
1953 Yad Vashem etablert ved Jerusalem
august 1958 Bernhard Fischer-Schweder dømt til 10 års fengsel for medvirkning til massemord i Ulm-Einsatzgruppe-prosessen.[93]
desember 1958 Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen opprettet.[94]
mars 1959 Erich Koch dømt til døden for 400 000 mord, omgjort til livstid.[95][96]
1. juni 1962 Adolf Eichmann hengt i Israel.[97]
17. juni 1963 Richard Baer døde i varetekt.
1963–1965 Frankfurt-Auschwitz-prosessene mot 22 vakter i Auschwitz.[98][99]
29. juli 1969 Josef Blösche henrettet i DDR.[100]
1970 Franz Stangl dømt til livstid for mord på minst 400 000 personer etter utlevering fra Brasil til Tyskland.[101]
7. desember 1970 Willy Brandt gikk ned på kne i Warszawaghettoen.[102]
1979 Viktors Arājs dømt til livsvarig fengsel.[103]
1986 Erich Koch døde i polsk fengsel, 90 år gammel.[104]
1987 Klaus Barbie dømt til livstid etter utlevering fra Bolivia
23. august 2006 Holocaustsenteret åpnet
2005 Minnesmerket over Europas myrdete jøder åpnet[105]
juli 2015 Oskar Gröning (94 år) dømt til 4 års fengsel for medvirkning til drap på 300 000 personer.[106]
2020 Den tidligere SS-mannen Bruno Dey (93 år gammel) dømt to års betinget fengsel for medvirkning til 5232 mord.[107][108]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Lorenz 2003, s. 10.
  2. ^ Lorenz 2003, s. 11.
  3. ^ Lorenz 2003, s. 15.
  4. ^ a b Lorenz 2003, s. 16.
  5. ^ a b c d e f Skjønsberg, Harald: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger 1933–1940. Arbeiderhistorie, årbok utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo, 1987.
  6. ^ Lorenz 2003, s. 17.
  7. ^ Lorenz 2003, s. 18.
  8. ^ a b c d Lorenz 2003, s. 19.
  9. ^ Lorenz 2003, s. 21.
  10. ^ a b Lorenz 2003, s. 22.
  11. ^ a b Lorenz 2003, s. 24.
  12. ^ a b c d e f Lorenz 2003, s. 25.
  13. ^ a b Lorenz 2003, s. 26.
  14. ^ a b Lorenz 2003, s. 28.
  15. ^ a b c Lorenz 2003, s. 30.
  16. ^ Lorenz 2003, s. 31.
  17. ^ a b Lorenz 2003, s. 32.
  18. ^ Lorenz 2003, s. 33.
  19. ^ a b Lorenz 2003, s. 34.
  20. ^ a b c Lorenz 2003, s. 37.
  21. ^ a b Lorenz 2003, s. 38.
  22. ^ Lorenz 2003, s. 39.
  23. ^ «T4 Program | Definition and History». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 14. august 2020. 
  24. ^ Storeide, Anette Homlong (24. februar 2020). «Auschwitz». Store norske leksikon. Besøkt 14. august 2020. 
  25. ^ a b c Davis, Hadassah (1999). «WHAT WAS THE ROLE OF THE WANNSEE CONFERENCE IN THE FINAL SOLUTION?». European Judaism: A Journal for the New Europe. 2. 32: 26–36. ISSN 0014-3006. Besøkt 20. september 2022. 
  26. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26.
  27. ^ Porat, Dina (2002). «The Holocaust in Lithuania: Some Unique Aspects». I David Cesarani. The Final Solution: Origins and Implementation. Routledge. s. 159–166. ISBN 0-415-15232-1. 
  28. ^ a b c Smith, M. (2004). Bletchley Park and the Holocaust. Intelligence & National Security, 19(2), 262–274.
  29. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent (engelsk). 20. mai 1997. Besøkt 1. august 2020. 
  30. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent. 20. mai 1997. «Transcripts raise doubts over how much Churchill knew of Nazi atrocities in the early years of the war.» 
  31. ^ a b c Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  32. ^ Solonari, Vladimir (september 2002). «From Silence to Justification?: Moldovan Historians on the Holocaust of Bessarabian and Transnistrian Jews». Nationalities Papers. 3 (engelsk). 30: 435–457. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/0090599022000011705. Besøkt 15. august 2020. 
  33. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241.
  34. ^ Feingold, H. L. (2000). Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew. American Jewish History, 88(1), 133-135.
  35. ^ Dawidowicz, Lucy S. (27. september 1981). «Babi Yar's Legacy». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. mai 2020. 
  36. ^ «The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' | DW». DW.COM (engelsk). 22.10.2018. Besøkt 15. august 2020. 
  37. ^ O'Neil, R. (1999). Bełżec: a reassessment of the number of victims. East European Jewish Affairs, 29(1-2), 85-118.
  38. ^ «Theresienstadt». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. «The Theresienstadt "camp-ghetto" existed for three and a half years, between November 24, 1941 and May 9, 1945. During its existence, Theresienstadt served three purposes: Theresienstadt served as a transit camp for Czech Jews whom the Germans deported to killing centers, concentration camps, and forced-labor camps in German-occupied Poland, Belorussia, and the Baltic States.» 
  39. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  40. ^ a b c d e f Browning, C. R. (1996). A final Hitler decision for the “Final Solution”? The Riegner telegram reconsidered. Holocaust and Genocide Studies, 10(1), 3-10.
  41. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  42. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  43. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  44. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  45. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  46. ^ a b c d e f g h Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  47. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  48. ^ a b Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. Canadian Slavonic Papers, 1–18.
  49. ^ Vogt (1966) s. 44.
  50. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 117
  51. ^ Harper (2015) s.111.
  52. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 118
  53. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 118
  54. ^ a b Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?. Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. 
  55. ^ Hauner, M. (2007). Terrorism and Heroism: The Assassination of Reinhard Heydrich. World Policy Journal, 24(2), 85-89. Retrieved August 14, 2020, from www.jstor.org/stable/40210095
  56. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 119
  57. ^ Vogt (1966) s. 47.
  58. ^ Stone, L. (2019). Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide. Science advances, 5(1), eaau7292. DOI: 10.1126/sciadv.aau7292
  59. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  60. ^ Harper, Christopher: Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Samtiden nr 1, 2015, s.106-121.
  61. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  62. ^ «Jødar i tyske avlivingsleirar – Arkivverket». www.arkivverket.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  63. ^ Bruland (2008) s. 48
  64. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  65. ^ Bruland (2008) s. 50
  66. ^ Bruland (2008) s. 50
  67. ^ «Aktion "Erntefest" (Operation "Harvest Festival")». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. 
  68. ^ a b c Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
  69. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  70. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  71. ^ a b Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  72. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  73. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  74. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  75. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  76. ^ Schoenberner 1979, s. 218
  77. ^ «Death March from Auschwitz — United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org. Besøkt 15. august 2020. 
  78. ^ «Why Germany surrendered twice in World War II». History (engelsk). 6. mai 2020. Besøkt 14. august 2020. 
  79. ^ «Heinrich Himmler». Store norske leksikon. 11. januar 2019. Besøkt 15. august 2020. 
  80. ^ Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
  81. ^ Skodvin, Magne (16. april 2020). «Vidkun Quisling». Store norske leksikon. Besøkt 14. august 2020. 
  82. ^ Bennett, G. H. (2011). Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Review, 32(1), 1.
  83. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. 
  84. ^ Löschke, Olaf (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Eberhard Schöngarth. Reich Main Security Office – A Practitioner of Mass Murder». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 133–151. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.13. 
  85. ^ Gyldendals nye konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1948. s. 4353. 
  86. ^ Peteranderl, Sonja. «Nazi-Jäger Hanns Alexander auf der Spur von Rudolf Höß – DER SPIEGEL – Geschichte». Der Spiegel (tysk). Besøkt 10. april 2020. 
  87. ^ Loose, Ingo (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Erich Neumann». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 152–170. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.14. 
  88. ^ Asbjørn Svarstad (5. april 2012). «Brevet fra Knut Rød». Dagbladet. Besøkt 06.04.2012. 
  89. ^ Buscher, Frank M. (1. januar 1990). «KURT SCHUMACHER, GERMAN SOCIAL DEMOCRACY AND THE PUNISHMENT OF NAZI CRIMES». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 5: 261–273. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/5.3.261. Besøkt 15. august 2020. 
  90. ^ «GERMANY: Case Closed». Time (engelsk). 18. juni 1951. ISSN 0040-781X. Besøkt 15. august 2020. 
  91. ^ Pressac, Jean-Claude (1994). Krematoriene i Auschwitz: massedrapets maskineri. Oslo: Aventura. s. 151. ISBN 8258810189. 
  92. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. 
  93. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «Landmark Trial Pushed Germany to Tackle Nazi Past | DW | 20.05.2008». DW.COM (engelsk). Besøkt 14. oktober 2018. 
  94. ^ Kinstler, Linda (31. august 2017). «The last Nazi hunters». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. oktober 2018. 
  95. ^ «Erich Koch». Spartacus Educational. Besøkt 14. august 2020. 
  96. ^ Reitlinger, G. (1959). Last of the War Criminals. Commentary, 28, 30.
  97. ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/eichmann-trial
  98. ^ Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798–806.
  99. ^ Berghahn, Klaus L. (2008). «Review of The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963–1965. Genocide, History, and the Limits of the Law». German Politics & Society. 1 (86). 26: 128–134. ISSN 1045-0300. Besøkt 26. februar 2020. 
  100. ^ Hagtvet, Bernt (29. januar 2015). «SS-mannen og den jødiske gutten». Dagbladet (norsk). Besøkt 15. august 2020. «Han var Josef Bösche, kelner fra Sudetland, født 1912, henrettet i Leipzig 29. juli 1969 av Ministeriet for Statssikkerhet i DDR.» 
  101. ^ «KRIEGSVERBRECHEN / STANGL : An dritter Stelle – DER SPIEGEL 20/1970». www.spiegel.de. 11. mai 1970. Besøkt 15. august 2020. 
  102. ^ Fastenberg, Dan (17. juni 2010). «Top 10 National Apologies». Time (engelsk). ISSN 0040-781X. Besøkt 12. august 2018. 
  103. ^ Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49:2, 271-273, DOI: 10.1080/01629778.2018.1469838
  104. ^ «Erich Koch». Spartacus Educational. Besøkt 14. august 2020. 
  105. ^ «Sinti und Roma bangen um Denkmal | DW». DW.COM (tysk). 01.08.2020. Besøkt 15. august 2020. 
  106. ^ «Fängelse för 94-årig Auschwitzanställd .». Svenska Dagbladet. 15. juli 2015. 
  107. ^ «Vil gå til sak mot tidligere SS-vakt på vegne av norske naziofre». VG (norsk). 25. oktober 2019. Besøkt 26. oktober 2019. 
  108. ^ Hinrichs, Per (7. august 2019). «Einer der letzten NS-Prozesse: Schreie aus der Gaskammer». Die Welt. Besøkt 26. oktober 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tidslinje_for_holocaust&oldid=24224217»