Tidslinje for holocaust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Utdypende artikkel: Holocaust

Tidslinje for holocaust i forbindelse med andre verdenskrig er en kronologisk oversikt over hendelser, inkludert bakgrunn og etterspill.

Tid Hendelse
24. februar 1920 Det tyske nazistpartiet NSDAP stiftet
1925-1927 NSDAPs leder Adolf Hitlers Mein Kampf kom ut
30. januar 1933 Adolf Hitler utnevnt til rikskansler i Tyskland
9. mars 1933 Dachau konsentrasjonsleir tatt i bruk.
april 1933 De første antijødiske lover innført i Tyskland, jødiske forretninger ble boikottet[1]
15. september 1935 Nürnberglovene innført i Tyskland
15. juli 1937 Buchenwald konsetrasjonsleir tatt i bruk
29. mai 1938 Ungarn innførte anti-jødiske lover etter mønster av Nürnberglovene
30. september 1938 Münchenavtalen - Tyskland overtok Sudetenland
28. oktober 1938 Passløse jøder deportert fra Tyskland til Polen
9. november 1938 Krystallnatten - opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland blant annet internering av flere titusen jødiske menn[1]
15. mars 1939 Tyskland angrep resten av Tsjekkoslovakia
Mai 1939 Der Stürmer krevde utryddelse av jødene i Sovjetunionen[1]
1. september 1939 Tyskland invaderte Polen - andre verdenskrig begynte
12. oktober 1939 Den første deportasjonen av jøder fra Østerrike og Mähren til Polen[1]
April 1940 Auschwitz etablert på Himmlers ordre
22. juni 1941 Operasjon Barbarossa - Tyskland invaderte Sovjetunionen.
24. juni 1941 Holocausts første massakrer i Gargždai, Litauen, da en Einsatzkommando drepte 201 jøder.[2]
25. juni 1941 Litauiske grupper begynte massakrer på jøder i Kaunas etter oppfordring fra tyske offiserer.[3]
18. juli 1941 Britisk etterretning første melding om massedrap på jøder i øst etter invasjonen av Sovjetunione[4]
august-sept 1941 Britisk etterretning fikk sikker informasjon om folkemord på jødene bak østfronten
24. august 1941 Churchill på BBC: «crime without a name»[4]
29-30. september 1941 33771 ukrainske jøder drept i Babij Jar
1. november 1941 Konsentrasjonsleiren Belzec opprettet som den første tilintetgjørelsesleir i Aksjon Reinhardt
8. desember 1941 27 000 av Rigas jøder drept på 2-3 dager i en skog utenfor byen[5]
7. desember 1941 Kulmhof (polsk: Chełmno) satt i drift for å drepe polske jøder i Warthegau og brukte som den første gass i avlivingen[6]
22. desember 1941 I Vilnius (Vilna) ble 32 000 drept.[7]
30. desember I Simferopol (Krim) ble 10 000 drept.[8]
januar 1942 Deportasjon fra Lodz til Kulmhof begunte.[6]
20. januar 1942 Wannsee-konferansen drøftet «die Endlösung»
31. januar 1942 Einsatzgruppe A, rapporterte at de hadde avlivet 229 052 jøder i de baltiske landene.[9]
Februar 1942 Tsjekkiske jøder internert i Theresienstadt;[10] massetransport av jøder fra Vest-Europa til Auschwitz begynte.[11]
4. februar 1942 Himmler beordrer Oswald Pohl om å støtte rustningsindustrien med arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene.[12]
ca. 20. mars 1942 Gasskamre tatt i bruk i Auschwitz-Birkenau, bunker 1, drap på jøder fra Schlesien i liten skala[6]
midten av mars 1942 Deportasjon og drap på alle jøder fra Lublin-distriktet og Galicia i Belzec.[6]
mars 1942 Franz Walter Stahlecker drept i kamp
25. mars 1942 Regjeringen i landet begynte deportasjoner fra Slovakia.[13]
27. mars 1942 Deportasjon av jøder fra Frankrike begynte, først de statsløse.[14]
30. mars 1942 Det første toget med jøder fra Frankrike til Auschwitz.[15]
2. april 1942 «Endlösung» første gang omtalt i The Times etter massakre på jøder i Mauthausen.[16]
tidlig mai 1942 Drap i stor skala i gasskammeret i Auschwitz-Birkenau, bunker 1, begynte.[6]
tidlig mai 1942 Sobibor tatt i bruk til drap i stor skala.[6]
16. mai 1942 Jerzy Bielecki rømte fra Auschwitz og den polske motstandsbevegelsen detaljerte opplysninger[17]
1. juni 1942 Jødestjernen innført i Nederland og Frankrike[18]
2. juni 1942 BBC meldt at 700.000 jøder var massakrert i Øst-Europa[19]
4. juni 1942 Reinhard Heydrich døde etter attentat
23. juni 1942 I Auschwitz gjennomførte legen for første gang en sortering mellom de som skulle rett i gasskammer og de som skulle settes i arbeid.[20]
27. juni 1942 Overføringen fra Warszawagettoen til utryddelse i Treblinka begynte.[21]
13. oktober 1942 Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning om «utrydningskrigen» mot jødene.[19]
oktober 1942 Regjeringen stanset deportasjoner fra Slovakia.[13]
november 1942 Jan Karski kom til London og rapporterte om forholdene i Belzec
1. desember 1942 Norges eksilregjering i London ble varslet om deportasjonen
17. desember Sveriges ambassadør i Berlin tilbyr statssekretær Ernst von Weizsäcker å ta i mot deporterte norsk jøder.[22]
13. mars 1943 Deportasjon fra Trakia og Thessaloniki.[23]
15. april Utenriksdepartementet i Tyskland gir beskjed om at «halv- og kvartjøder» med utenlandsk statsborgerskap ikke skal deporteres fra Norge.[24]
19. april 1943 Oppstand i Warszawagettoen, slått ned.[11]
April 1943 Ungarske myndigheter ga tillatelse til at ungarske jøder kunne deporteres.[25]
2. august 1943 Delvis vellykket opprør i Treblinka, gasskamrene stengt.[11]
Oktober 1943 De fleste jødene i Danmark unnslipper deportasjon ved en stor redningsaksjon.
14. april 1944 Deportasjon fra Athen til Auschwitz begynte.[26]
15. mai Deportasjon av jøder fra Ungarn til Auschwitz begynte.[27][11]
8. juli Deportasjon fra Ungarn stanset.[27]
24. juli 1944 Sovjetisk styrker inntok Majdanek.[11]
23. september Massakre i Kluga-leiren, Estland[28]
september 1944 Tyskland okkuperte Slovakia og gjenopptok deportasjonene.[29]
18. november Fra Budapest transportertes 38.000 jøder til blant annet Buchenwald og Ravensbrück.[30]
26. november Himmler beordret ødeleggelse av krematoriene i Auschwitz[31]
17. januar 80.000 jøder i Budapest befridd.[32]
27. januar 1945 Auschwitz befridd av sovjetiske styrker.[11]
11. april 1945 Buchenwald befridd[11]
15. april Bergen-Belsen befridd
22. april 1945 Sachsenhausen befridd av sovjetiske styrker
30. april 1945 Hitler selvmord i Berlin.[11]
24. oktober 1945 Vidkun Quisling henrettet i Oslo
20. august 1946 Vojtech Tuka hengt i Bratislava
16. oktober 1946 Kaltenbrunner, Frick, Rosenberg og Hans Frank hengt i Nürnberg
23. oktober 1946 Kurt Daluege hengt i Praha
16. april 1947 Rudolf Höß hengt i Auschwitz
7. juni 1951 Otto Ohlendorf hengt i Landsberg fengsel
10. september 1952 Luxembourg-avtalen mellom Vest-Tyskland og Israel
1953 Yad Vashem etablert ved Jerusalem
august 1958 Bernhard Fischer-Schweder dømt til 10 års fengsel for medvirkning til massemord
desember 1958 Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen opprettet
1959 Erich Koch dømt for mord på 400 000 polakker
1. juni 1962 Adolf Eichmann hengt i Israel
29. juli 1969 Josef Blösche henrettet i DDR
1970 Franz Stangl dømt til livstid for mord på 900 000 personer
7. desember 1970 Willy Brandt gikk ned på i Warszawaghettoen.[33]
1979 Viktors Arājs dømt til livsvarig fengsel
1987 Klaus Barbie dømt til livstid etter utlevering fra Bolivia
23. august 2006 Holocaustsenteret åpnet
2005 Minnesmerket over Europas myrdete jøder åpnet
juli 2015 Oskar Gröning dømt til 4 års fengsel for medvirkning til drap på 300.000

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Skjønsberg, Harald: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger 1933-1940. Arbeiderhistorie, årbok utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo, 1987.
  2. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26.
  3. ^ Porat, Dina (2002). «The Holocaust in Lithuania: Some Unique Aspects». I David Cesarani. The Final Solution: Origins and Implementation. Routledge. s. 159–166. ISBN 0-415-15232-1. 
  4. ^ a b Smith, M. (2004). Bletchley Park and the Holocaust. Intelligence & National Security, 19(2), 262-274.
  5. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  6. ^ a b c d e f Browning, C. R. (1996). A final Hitler decision for the “Final Solution”? The Riegner telegram reconsidered. Holocaust and Genocide Studies, 10(1), 3-10.
  7. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  8. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  9. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  10. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  11. ^ a b c d e f g h Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  12. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 113
  13. ^ a b Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. Canadian Slavonic Papers, 1-18.
  14. ^ Vogt (1966) s. 44.
  15. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 117
  16. ^ Harper (2015) s.111.
  17. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 118
  18. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 118
  19. ^ a b Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?. Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. 
  20. ^ Piekalkiewicz (1987) s. 119
  21. ^ Vogt (1966) s. 47.
  22. ^ Bruland (2008) s. 48
  23. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  24. ^ Bruland (2008) s. 50
  25. ^ Bruland (2008) s. 50
  26. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  27. ^ a b Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  28. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  29. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  30. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  31. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  32. ^ Schoenberner 1979, s. 218
  33. ^ Fastenberg, Dan (17. juni 2010). «Top 10 National Apologies». Time (engelsk). ISSN 0040-781X. Besøkt 12. august 2018. 

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Kathe» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Ulstein» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]