Aktion T4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Adolf Hitlers ordre til Reichsleiter Philipp Bouhler og dr. med. Karl Brandt om å sette i gang Aktion T4 er datert 1. september 1939.

Aktion T4 (tysk; IPA: [akˈtsi̯oːn teː fiːɐ]) er etter andre verdenskrig blitt brukt som benevnelse på det systematiske massemordet (såkalt «dødshjelp» eller tvunget eutanasi) av mentalt syke og funksjonshemmede i det tredje rike. Benevnelsen ble første gang brukt i rettssaker mot leger som var involvert i drapene, og ble senere tatt i bruk av historiografer. T4 er en forkortelse for Tiergartenstraße 4 i den daværende Bezirk Tiergarten i Berlin hvor tjenestestedet for Aktion T4 (Zentraldienststelle T4), ble etablert i april 1940 i en større senklassisistisk herskapelig villa. I begynnelsen var adressen i Columbushaus, og der ble personell som var tilknyttet gjennomføringen av avlivingene rekruttert og betalt. En legekommisjon fikk autorisasjon til å velge ut personer «som ble ansett som uhelberedelig syke, etter den mest kritiske medisinske undersøkelse» og deretter sørge for at de fikk en «barmhjertighetsdød» (Gnadentod). Tjenestestedets offisielle benevnelse var Gemeinnützige Stiftung für Heil- und Anstaltspflege («almennyttig stiftelse for helse- og anstaltspleie»). I oktober 1939 signerte Adolf Hitler et «eutanasinotat» som var tilbakedatert til 1. september 1939. Notatet ga dr. med. Karl Brandt og Reichsleiter Philipp Bouhler ansvaret for å realisere programmet.

Programmet ble startet i 1939, og ble midlertidig avsluttet etter protester fra byråkratiet, privatpersoner og representanter for forskjellige kirkesamfunn. Etterhvert fikk spesielt protester fra katolsk hold betydning. Det er antatt at spesielt biskop Clemens August Graf von Galen av Münsters aktiviteter og evne til å påvirke opinionen med en rekke markante prekener utløste at Adolf Hitler gav ordren om at Aktion T4 skulle opphøre den 24. august 1941.[1] Senere ble avlivningene gjenopptatt i mindre skala, og enda mer i det skjulte. Man var meget mer tilbakeholdende med å avlive voksne, men drapene på spedbarn, barn og ungdommer som regimet anså som «livsudyktige» eller «livsuverdige» fortsatte som før og i stillhet.

De fremste av de «eutanasiinstituttene» der avlivningene fant sted, lå i Brandenburg an der Havel, Hadamar og Schloss Sonnenstein. Men det første dødsanlegget var Schloss Hartheim i Oberösterreich. Det ble konfiskert i 1939, og ombygd til dødsanstalt for den sørøstlige del av Det tyske rike i 1940.

Medisinerstudenter i Det tredje rike avla ikke den hippokratiske ed.[2] Legene Karl Brandt og Viktor Brack var to av dem som hadde ansvaret for utrenskningen av dem det nasjonalsosialistiske regimet anså for å være «livsudyktige» eller «livsuverdige». Adolf Hitler satte Philipp Bouhler til å lede Aktion T4. Bouhler prøvde ut forskjellige avlivningmetoder, blant dem gass. Etterhvert skjedde de fleste avlivningene i mindre gasskammer. En av dem som hadde utviklet metoden, Christian Wirth, appliserte sine erfaringer i tilintetgjørelsesleirene Belzec, Sobibór og Treblinka i det okkuperte Polen. I 1942 ble ialt 92 spesialister med erfaring fra eutanasianstalter overført til Aksjon Reinhardt, dvs. til tilintetgjørelsesleirene der man gasset jøder og andre.

Man beregner at minst 70 000 personer ble drept som en følge av Aktion T4. Et minnesmerke over massemordet er reist i Tiergarten i Berlin, på stedet hvor organisasjonen hadde sine kontorer.

Navn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Tvunget eutanasi og Eutanasi

Karl Binding utga i 1920 boken Freigabe zur Vernichtung lebensunwerten Lebens, som ble brukt til å legitimere Aktion T4.

Aktion T4 er etter andre verdenskrig blitt brukt som benevnelse på det systematiske massemordet (såkalt «dødshjelp» eller tvunget eutanasi) av mentalt syke og funksjonshemmede i det tredje rike.[3] Benevnelsen ble første gang brukt i rettssaker mot leger som var involvert i drapene, og ble senere tatt i bruk av historiografer.[3] De tyske navnene i nasjonalsosialismens tid var blant annet Euthanasie (eutanasi) og det eufemiske begrepet Aktion Gnadentod (aksjon barmhjertighetsdød).[4] Disse aksjonene ble også kjent som Vernichtung lebensunwerten Lebens (tilintetgjørelsen av livsuverdige liv) og NS-Krankenmorde (nasjonalsosialistiske mord på syke). Det førstnevnte navnet var hentet fra tittelen på en bok som Karl Binding og Alfred Hoche utga i 1920.[5]

T4 er en forkortelse for Tiergartenstraße 4[6][7] i den daværende Bezirk Tiergarten i Berlin (siden 2001 en del av Berlin-Mitte) hvor tjenestestedet (hovedkontoret) for Aktion T4 (Zentraldienststelle T4), ble etablert i april 1940 i en større senklassisistisk herskapelig villa.[6][7] Bolig var konfiskert fra en tysk jøde.[8] I begynnelsen var adressen i Columbushaus,[6][9] og der ble personell som var tilknyttet gjennomføringen av avlivingene rekruttert og betalt.[10][11][12][13] En legekommisjon fikk autorisasjon til å utvelge personer «som ble ansett som uhelberedelig syke, etter den mest kritiske medisinske undersøkelse» og deretter sørge for at de fikk en «barmhjertighetsdød» (Gnadentod).[14] Tjenestestedets offisielle benevnelse var Gemeinnützige Stiftung für Heil- und Anstaltspflege («almennyttig stiftelse for helse- og anstaltspleie»).[13]

I samtidige kilder finnes ikke betegnelsen Aktion T4. Men ordet Aktion ble brukt, etter en forkortelse for eutanasi, deriblant Eu-Aktion og E-Aktion. I antikkens Hellas stod ordet eutanasi, av gammelgresk εὐθανασία euthanasía (av εὖ eu, «god», «riktig», «lett», «skjønn» og θάνατος thanatos «død») for den «gode død» uten forutgående og langvarig sykdom.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Adolf JostKarl Binding og Alfred Hoche

Utdypende artikler: Eugen FischerErwin Baur og Fritz Lenz

Nasjonalsosialistenes eutanasi hadde sin opprinnelse i århundrelange ideer om eugenikk, som ble popularisert av blant andre den østerrikiske psykologen Adolf Jost (1874–1908). I 1895 utga han i Göttingen den polemiske boken Das Recht auf den Tod (retten til å dø), som tok til orde for aktiv dødshjelp.[15] I den tysktalende verden dannet boken utgangspunktet for en bredere diskusjon om eutanasi. Disse ideene ble videre utbrodert av juristen Karl Binding i boken Freigabe zur Vernichtung lebensunwerten Lebens (tillatelse til tilintetgjørelse av livsuverdige liv) som utkom den 10. april 1920.[5] Boken utkom tre dager etter Bindings død, og ble utgitt i samarbeid med den tyske psykiateren og nevrologen Alfred Hoche (1865–1946). Binding og Hoche argumenterte for «barmhjertighetsdrap» og ikke bare sterilisering.[16] På denne måten fikk disse ideene innpass i den akademiske verden. Boken tok til orde for en systematisk utryddelse av «folk med arvelige sykdommer og psykisk syke, funksjonshemmede og sosialt eller rasemessig uønskede».

Videre ble dette koblet sammen med genetikk og sosialdarwinisme. Darwinismen ble tolket av Binding og Hoche som en rettferdiggjøring av en politikk som bevarte «nyttige» gener og utryddet «skadelige» gener. Den amerikanske psykiateren Ray Jay Lifton skrev:[17]

SitatArgumentasjonen gikk ut på at de beste unge menn døde i krigen, og forårsaket et tap for «folket» ved at det mistet de beste tilgjengelige genene. Genene til de som ikke kjempet (de verste genene), spredte seg da fritt, og akselrerte den biologiske og kulturelle degenerasjon.Sitat

Under den store depresjonen i første halvdel av 1930-årene utnyttet tyske eugenikere den økonomiske situasjonen til å redusere overføringene til statlige mentale sykehus, som på denne måten ble oppfattet som plagsomme og overfylte.[18] Etter felttoget i Polen i 1939 sa den tyske nevrologen og psykiateren Hermann Pfannmüller (1886–1961):

SitatFür mich ist die Vorstellung untragbar, dass beste, blühende Jugend an der Front ihr Leben lassen muss, damit verblichene Asoziale und unverantwortliche Antisoziale ein gesichertes Dasein haben. (Det er en utålelig forestilling for meg at blomsten av vår ungdom må miste sine liv ved fronten, mens de svaksinnede og asosiaie elementer kan ha en trygg eksistens i asylene.)Sitat
[19]

Pfannmüller forsvarte drap gjennom en gradvis reduksjon av maten (utsulting), som han mente var mer barmhjertig enn giftinjeksjoner.[20][21]

Mange tyske eugenikere var nasjonalister og antisemitter. Mange ble utnevnt til stillinger i helsesektoren og tyske forskningsinstitutter. Deres ideer ble gradvis adoptert av den tyske medisinske profesjon, som snart ble rensket for jødiske og kommunistiske leger.[22] På 1930-tallet gjennomførte det nazistiske partiet flere propagandakampanjer som tok til orde for eutanasi. Det nasjonalsosialistiske rase- og politikk-kontor (NSRPA) produserte brosjyrer, plakater og filmer som skulle vises på kinoer, og som påpekte tyskernes kostnader ved å vedlikeholde sykehus for de uhelberedelig syke og sinnsyke. Disse filmene inkluderte «Arven» (Das Erbe, 1935), «Offer av fortiden» (Opfer der Vergangenheit, 1937), som fikk en stor premiere i Berlin og ble vist på alle tyske kinoer, og «Jeg anklager» (Ich klage an, 1941), som var basert på en novelle av den tyske medisineren Hellmuth Unger (1891–1953), en rådgiver i «barneeutanasien».[23]

Forestillingen om den rene «ariske rase» som ensbetydende med den nordiske rase, oppstod hos den tyske nasjonalromantikeren Friedrich von Schlegel (1772–1829). Også ideene om «rasehygiene» oppstod før det tredje rike, og går tilbake til legen Alfred Ploetz (1860–1940). I hans bok Die Tüchtigkeit unserer Rasse und der Schutz der Schwachen (dyktigheten til vår rase og beskyttelsen av de svake) fra 1895, ble «rasehygiene» for første gang benyttet synonymt med eugenikk. I 1921 utkom boken Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene (grunnriss av den menneskelige arvelighetslære og rasehygiene)[24] og i senere opplag ble den kalt Menschliche Erblichkeitslehre und Rassenhygiene (menneskelig arvelighetslære og rasehygiene). Boken var forfattet av medisineren og antropologen Eugen Fischer (1874–1967), genetikeren Erwin Baur (1875–1933) og legen, antropologen og humangenetikeren Fritz Lenz (1887–1986). Sammen med boken til Karl Binding, ble denne boken brukt for å rettferdiggjøre Aktion T4.[25]

Ikke bare teorien var eldre enn det tredje rike. Tvunget eutanasi ble praktisert før Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933. Sammen med Alfred Ploetz, godt kjent siden 1910, beskjeftiget professor Hermann Paul Nitsche (1876–1948) seg med «rasehygiene» under den internasjonale hygieneutstilling i Dresden i 1911. I 1928 ble han utnevnt til direktør for Schloss Sonnenstein i Pirna i Sachsen, en voksende anstalt med mer enn 700 pasienter. Med denne ansettelsen begynte også den systematiske isolasjonen av kronisk psykisk syke. Nitsche igangsatte tvangssteriliseringer, tvunget «helsevern» og «matrasjoneringer» (utsulting) av pasienter som han hevdet hadde arvelige sykdommer. Ifølge Nitsche var de «ballasteksistenser» som hadde mistet sine rettigheter til å leve videre, og de var en unyttig finansiell belastning for samfunnet. Myrderiene stanset høsten 1939, da institusjonen ble stengt etter ordre fra innenriksministeren i Sachsen og ble innrettet som et militært reservesykehus og leir for flyktninger. Men det nazistiske maktapparatet ville noe annet. Mellom juni 1940 og september 1941 ble 13 720 funksjonshemmede og psykisk syke mennesker avlivet i slottsbygningens kjeller. I tillegg ble 1 031 fanger fra utryddelsesleirene avlivet i kjelleren. En annen person som var sentral i utførelsen av massedrapene på Sonnenstein, var psykiateren og nevrologen Werner Heyde (1902–1964).

Reichsgesetzblatt av 25. juli 1933 som kunngjorde loven om tvangssterilisering.

«Rasehygienen» til NSDAP bunnet i en tro på at det tyske folk måtte renses for «rasefiender», herav funksjonshemmede og personer med mentale lidelser.[26] Aktion T4 inngikk i realiseringen av denne ideologien. Andre tiltak var relativt ufarlige: Dette gjaldt tildeling av lån for «korrekte» ekteskap, barnehjelp, skattefradrag til bosettere og domstoler som fremmet ønskelige avkom. Enhver svekkelse av det tyske folk skulle forhindres gjennom en lovfestet «forebygging» av reproduksjon av mennesker med en reell eller antatt arvelig sykdom, og av sosialt og rasemessige uønskede personer. Den endelige målsetningen var utslettelse av «livsuverdige liv». Ansvarlig for lovgivningen på dette området var innenriksminister Wilhelm Frick (1877–1946). «Helse eller tilintetgjørelse» var komplementære deler av ideologien. Eutanasiprogrammet inngikk i en utvikling av administrative drap som kulminerte i folkemordetjødene under holocaust. I boken Mein Kampf (1924) skrev Adolf Hitler at rasehygiene en dag «vil vise seg som en velgjerning som er større enn de mest seierrike kriger i vår nåværende borgerlige tidsalder».[27][28]

Ideen om å sterilisere de som bar på arvelige defekter, eller som utviste det som ble ansett som arvelig «antisosial» adferd, var alment akseptert også utenfor Tyskland. USA, Canada, Sveits og Danmark vedtok faktisk lover om tvangssterilisering før de ble vedtatt i Tyskland. Studier fra 1920-årene rangerte Tyskland som et land som var uvanlig motvillig mot å introdusere steriliseringslovgivning.[29]

Rasehygiene og eugenikk som politisk og forskningsmessig agenda ble fremmet av den tyske psykiateren Emil Kraepelin (1856–1926).[30] Tvangssterilisering av personer diagnostisert med (men ikke med disposisjon for) schizofreni ble forsvart av den sveitsiske psykiateren Eugen Bleuler (1857–1939). I Lehrbuch der Psychiatrie (1924) hevdet han at «mentale og fysiske krøplinger» forårsaket en rasemessig forringelse:

SitatDe som utgjør en særlig alvorlig byrde, burde ikke formere seg selv... Hvis vi ikke gjør noe, men tillater at mentale og fysiske krøplinger formerer seg selv, og helsepersonell må begrense deres antall barn fordi så mye har blitt gjort for å bevare andre, hvis naturlig seleksjon blir generelt sett undertrykt, da vil vår rase raskt forringes hvis vi ikke foretar nye tiltak.[31][32][33]Sitat

Den 14. juli 1933 ble lov om prevensjon av avkom med arvelige sykdommer (RGBl. 1933 I, 529) vedtatt. Loven foreskrev tvangssterilisering for mennesker med antatte arvelige tilstander, deriblant schizofreni, epilepsi, Huntingtons sykdom og imbesilitet. Sterilisering ble også legalisert for kronisk alkoholisme og andre former for sosiale avvik. Loven ble administrert av innenriksminister Wilhelm Frick gjennom spesielle genetiske helsedomstoler (Erbgesundheitsgerichte), som undersøkte internerte ved sykehjem, psykiatriske sykehus, fengsler, aldershjem og spesialskoler for å velge ut dem som skulle steriliseres.[34]

Anslagsvis 360 000 mennesker ble sterilisert etter denne loven mellom 1933 og 1939.[35][36] Innenfor naziadministrasjonen, mente enkelte at lovgivningen burde utvides til også å gjelde funksjonshemmede. Slike ideer ble uttrykt varsomt, ettersom en av de mektigste skikkelser innenfor regimet, Joseph Goebbels, hadde en deformert høyre fot. Dette var resultat av enten den medfødte tilstanden klumpfot (talipes equinovarus) eller av osteomyelitt, en sykdom som skyldes stafylokokker eller streptokokker. William L. Shirer (1904–1993), som arbeidet i Berlin som en journalist i 1930-årene og var en bekjent av Goebbels, skrev i sitt verk The Rise and Fall of the Third Reich (1960) at deformasjonen skyldes et angrep av osteomyelitt i barndommen og en forfeilet operasjon. Etter 1937 oppstod det en akutt mangel på arbeidskraft i Tyskland, grunnet opprustning. Dette gjorde at alle som var i stand til å arbeide ble ansett som «nyttige» og således ble unntatt fra loven.[37]

Den 26. juni 1935 ble «lov om endring av lov om forebygging av avkom med genetiske sykdommer» (Gesetz zur Änderung des Gesetzes zur Verhütung erbkranken Nachwuchses) vedtatt (RGBl. 1935 I, 773). Loven legaliserte abort ved diagnostiserte arvelige sykdommer. I tillegg til den eksisterende medisinske indikasjon, ble i 1938 en raseindikasjon innført og i 1943 en etisk indikasjon. Ekteskap med og utenomekteskapelig samleie med personer av «fremmede raser» ble forbudt gjennom Nürnberglovene av 15. september 1935 (RGBl. 1935 I, 1146). Slike handlinger ble definert som «raseskjending». Neste skritt var «loven om beskyttelse av det tyske folks arvelige helse – loven om ekteskapshelse» (Gesetz zum Schutze der Erbgesundheit des deutschen Volkes – Ehegesundheitsgesetz) av 18. oktober 1935 (RGBl 1935 I, 1246). Loven nedla forbud for personer med arvelig sykdom eller intellektuell funksjonshemning å inngå ekteskap med friske og ikke-funksjonshemmede personer.

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Karl Brandt, som var Adolf Hitler livlege, og Hans Lammers (1874–1908), leder av rikskanselliet, vitnet etter andre verdenskrig om at Hitler hadde fortalt dem så tidlig som i 1933 — da steriliseringsloven ble vedtatt — at han ønsket at uhelberedelig syke skulle drepes, men innså at den almene opinionen ikke ville godta dette.[38] I 1935 fortalte Hitler Reichsärzteführer Gerhard Wagner (1888–1939) at spørsmålet ikke kunne bli tatt opp i fredstid: «Et slikt problem kan mye glattere og enklere bli utført i krig». Hitler fortalte at hans intensjon var å «radikalt løse» problemet med psykiatriske sykehus i et slikt tilfelle.[38] Aktion T4 begynte med et «prøvetilfelle» sent i 1938.[39] Hitler instruerte Brandt om å evaluere en families ønske om «barmhjertighetsdrap» på deres sønn som var blind, og hadde fysiske og utviklingsmessige funksjonshemninger. Lifton betraktet det slik som at denne forespørsel var «oppmuntret» av naziregimet, og at det svært funksjonshemmede barnet og foreldrenes samtykke i drapet var et genuint tilfelle.[40] Barnet, som var født nær Leipzig, og til slutt identifisert som Gerhard Kretschmar, ble drept 25. juli 1939.[41][42] Hitler instruerte Brandt om å fortsette på samme måte i lignende tilfeller.[43]

NSDAP Reichsleiter Philipp Bouhler, Leder av Aktion T4.

I juli 1939 hadde Hitler en samtale med Leonardo Conti (1900–1945), rikshelseleder og statssekretær for helse i innenrikdepartementet, Hans Henrich Lammers og Martin Bormann (1900–1945), personlig sekretær og partisekretær i NSDAP. Temaet var videreføringen av de pågående konsultasjonene om «tilintetgjørelse av livsuverdige liv» (Vernichtung von lebensunwertem Leben) til å inkludere de mentalt syke i drapstiltakene som også omfattet «barneeutanasien».[trenger referanse] Victor Brack anslo i 1939 at 0,1 % av befolkningen burde drepes som «livsuverdige», det tilsvarer 65.000 til 70.000 mennesker.[16]

Den 18. august 1939, tre uker etter drapet på den ovennevnte gutten, ble Rikskomitéen for vitenskapelig registrering av arvelige og medfødte sykdommer opprettet. Dette var for å forberede og fortsette registreringen av syke barn og nyfødte som var identifisert som defekte. Hemmelige drap på barn begynte i 1939 og økte etter at andre verdenskrig startet. I 1941 hadde mer enn 5 000 blitt drept.[44][45] Hitler foretrakk å drepe dem som var definert som lebensunwertes lebenlivsuverdige liv»). På en konferanse i 1939 hvor Leonardo Conti og Hans Lammers deltok – noen få måneder før «eutanasi»-dekretet – ga Hitler mentalt syke som eksempler på lebensunwertes leben, som han hevdet bare kunne bli «lagt på et sengetøy av sagflis eller sand» fordi de «stadig tilsmusset seg selv» og «puttet sine egne ekskrementer i munnen». Ifølge Naziregimet, antok dette spørsmålet karakter av en hastverkssak i krigstid.[46]

Gjennomføringen ble overlatt til lederen av Førerens kanselli, Philipp Bouhler, som allerede spilte en ledende rolle i «barneeutanasien». Den 10. august 1939 fant det sted samtaler mellom Karl Brandt, Leonardo Conti, ministerialdirektøren Herbert Linden fra innenriksdepartementet og hans stab, Oberdienstleiter Viktor Brack (1904–1948, leder av Hauptamt II) og Hans Hefelmann (1906–1986, leder av Hauptamt IIb) såvel som med et utvalg av leger som skulle rekruttere personale for å utføre «vokseneutanasi» eller det som ble kjent som Aktion T4. I løpet av disse diskusjonene, hvor blant annet professor i psykiatri og nevrologi ved det bayerske Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg, Werner Heyde, deltok, ble kretsen av medarbeidere utvidet.

I et brev av oktober 1939 godkjente endelig Hitler at Reichleiter Pillip Bouhler og dr. med. Karl Brandt skulle lede eutanasiprogrammet. Brevet er tilbakedatert 1. september 1939,[47] dagen krigen begynte, og er skrevet på Hitlers private brevpapir (et av de få tilfeller der Hitler ga skriftlige ordrer[16]). Det lyder:[48]

SitatRiksleder Bouhler og dr. med. Brandt blir belastet under ansvar til å utvide bestrebelsene til de navngitte leger, slik at de i henhold til menneskelig vurdering uhelberedelige sykdommer kan foreta barmhjertighetsdrap etter den mest kritiske vurdering av deres sykdomstilstand.
(Reichsleiter Bouhler und Dr. med. Brandt sind unter Verantwortung beauftragt, die Befugnisse namentlich zu bestimmender Ärzte so zu erweitern, dass nach menschlichem Ermessen unheilbar Kranken bei kritischster Beurteilung ihres Krankheitszustandes der Gnadentod gewährt werden kann.)
Sitat

Dette direktivet og godkjennelsesbrevet hadde ingen rettslig gyldighet. Et slikt dekret burde vært underskrevet av Hitler og Herbert Linden, trykt i en offisiell publikasjon og publisert i Reichsgesetzblatt. Men det er også jusprofessorer som mener at en Forordning fra Føreren (som ble brukt av Rikskanselliet)[49] umiddelbart måtte gjelde som gjeldende rett, herunder Theodor Maunz (1901–1993).[50] En randbemerkning i originaldokumentet som er påført av rikets justisminister Franz Gürtner (1881–1941) viser at ordren ble overført av Bouhler til rikets justisministerium. Førerens kanselli skulle ikke være offentlig kjent i forbindelse med tiltakene som ble vedtatt. Derfor ble det dannet en halvstatlig spesialavdeling, som formelt var underlagt kanselliet, under ledelse av Victor Brack. I april 1940 ble den anlagt i en villa i Berlins Tiergartenstraße 4 og ble finansiert av riksrevisjonen i NSDAP.

Litteraturforskeren Yngvar Ustvedt (1928–2007) ga følgende beskrivelse av legekommisjonen i Tiergartenstraße 4:[51]

SitatLegekommisjonen i Berlin besto av blant annet professorene Heyde, Nitschze og Linden. Disse var det som skulle avgjøre spørsmålet om liv eller død for titusenvis av pasienter som de aldri hadde sett. Kommisjonen holdt først til i et hus på Potsdamer Platz, Columbushaus. Etter som organisasjonen vokste, og det gjorde den raskt, ble hele eutanasiprogrammet flyttet over til en større, herskapelig villa i Berlin-Charlottenburg, Tiergartenstraffe 4. Hele den virksomheten som utgikk herfra og det avlivingsprogrammet som ble skapt, ble derfor etterhvert kalt T4.

Gasskammeret i avlivningsanstalten Hadamar.
Huset i Tiergartenstrasse og virksomheten der ble omgitt med stor hemmelighold. Det sto ikke noe skilt på inngangsdøren eller på postkassen, og man hadde ikke noe telefonnummer. Øverste leder for prosjektet var administratoren Viktor Brack. Han var økonom av utdannelse, hadde tidligere vært ansatt som sjåfør hos Himmler og kom i tjeneste hos Bouhler i Rikskanselliet fra 1936. Brack var en helt sentral person i eutanasiprogrammet, og var ikke lite tyrannisk. Han kunne herse og herje med de ansatte i Tiergartenstrasse som den verste slavedriver. Han hadde også stor makt over professorene og legene som arbeidet med prosjektet.

Den øverste ledelsen lå hos Werner Heyde. Over seg hadde han Bouhler og Brandt, under seg fikk han en rekke avdelinger med hver sine funksjoner. Det ble til slutt flere hundre som hadde sin daglige gang i T4. De var alle tilsynelatende pålitelige nazister og kom fra respekterte yrker og familier. Flere av dem var kristne og slett ikke spesielt opptatt av å gi sinnsyke mennesker «dødshjelp». Ingen av dem var åpenbart onde, brutale eller perverse mennesker. De fikk ord på seg for å være hyggelige som alle andre, noen gledet seg til og med over de medisinske fremskritt som ble gjort takket være deres virksomhet. Professor Paul Nitsche sa det slik: «Det skal bli herlig å bli kvitt all ballasten i anstaltene! Endelig en gang skal vi få drive terapi.»

Alle de ansatte i Tiergartenstrasse visste svært godt at de var med på å organisere massedød for sinnsyke og funksjonshemmede personer fra skrivebordet. De fikk alle etter hvert redusert sine tannlegeregninger ved å innlevere gull som var tatt fra ofrenes kjever til tannlegen. Kontordamene pyntet sine skrivebord med smykker av slikt gull.

Hovedoppgaven i T4 var å behandle alle skjemaene og meldingene fra de enkelte anstalter. Undergrupper av yngre leger satte pluss eller minus ved de enkelte navn, før alle skjemaene til slutt ble behandlet av gruppen Heyde, Nitsche og Linden, som tok de endelige avgjørelsene. Sammen med Bouhler og Brack ble det så bestemt hvilke «observasjonssteder» de dødsdømte pasientene skulle sendes til. Fem av Tysklands største asyl ble valgt ut til å være de egentlige «Euthanasie-Anstalten»: Hadamar i Hessen, Hartheim ved Linz, Grafeneck i Würtemberg, Brandenburg an der Havel ved Berlin og Sonnenstein ved Pirna. De passet alle godt til formålet, syntes man i T4. De var gamle slott og klostre som lå isolert til i områder der innsyn var vanskelig og stor grad av hemmeligholdelse mulig. Det ville for eksempel ikke være råd å høre det utenfra på noen av stedene når pasientene skrek før avlivingen.
Sitat
Garasje til «de grå bussene» i avlivningsanstalten Hadamar, som bragte ofrene til avlivingsanstalten. I dag del av et minnesmerke.

Dette Zentraldienststelle T4 med dets direktør Dietrich Allers var inndelt i fire institusjoner:[52]

  • Riksarbeidsfellesskapet «helse- og pleieanstalter», ansvarlig for registrering av ofrene med den medisinske avdeling under Werner Heyde og forvaltningsavdelingen, som opprinnelig ble ledet av Gerhard Bohne, fra våren 1940 av Friedrich Tillmann.
  • «Almennyttig syketransport» (Gekrat), som hadde som oppgave å overføre ofrene til henholdsvis mellomliggende sentre eller avslivingsanstalter under ledelse av Reinhold Vorberg.
  • «Almennyttig stiftelse for anstaltpleie», den offisielle arbeidsgiver for omkring 400 T4-medarbeidere under Willy Schneider frem til mars 1941, deretter Fritz Schmiedel, og fra februar 1942 Friedrich Lorent.
  • «Sentralt faktureringssted for helse- og pleieanstalter» (Zentralverrechnungsstelle Heil- und Pflegeanstalten, ZVSt), Håndtering av kostnadene ved institusjonene under ledelse av Dietrich Allers og som forstander Hans-Joachim Becker.
Hitlers livlege Karl Brandt (1904–1948) var ansvarlig for Aktion Brandt og øverste ansvarlig for det tyske helsevesenet fra 5. september 1943.

Ofrene ble valgt ut fra en pasientbeskrivelse i registreringsskjemaene og 40 «forstandere» bestemte deres skjebne.[53] I et vedlagt faktaark ble følgende kriterier angitt:

  • Personer som var arbeidsudyktige på grunn av schizofreni, epilepsi, hjernebetennelse, imbesillitet, lammelser, Huntingtons sykdom, mennesker med demens eller andre nevrologiske tilstander.
  • Personer som hadde vært på psykiatrisk anstalt i mer enn fem år
  • Kriminelle «mentalt syke»
  • Personer som ikke hadde tysk statsborgerskap eller som ikke hadde «tysk eller beslektet blod»

De berørte institusjoner ville på denne måte bli etterlatt i uklarhet, om hvorvidt registreringsskjemaene viste ofrene for Aktion T4 eller om de bare henviste til behovet for en planøkonomi.

Registreringsskjemaene ble returnert til innenriksminister Herbert Linden, før de ble videresendt til T4-sentralen. Der ble det opprettet et indekskort, og kopier av hvert registreringsskjema ble korrekturlest av tre T4-forstandere. Forstanderne forektok sin avgjørelse i en svart boks på kopien som ble merket med en rød «+» for «drap» og en blå «-» for «leve videre». Hvis en forstander var usikker, merket han registreringsskjemaet med «?» og om nødvendig med en kommentar. En viktig faktor i vurderingen var spørsmålet om pasienten ble vurdert som arbeidsdyktig og med mulighet for helberedelse.

I T4-sentralen ble oppføringene på de såkalte loggkopiene sammenlignet med originalene og sendt til en av de to rådgiverne for en endelig beslutning. Rådgiverne var Werner Heyde og innenriksministerens direktør Herbert Linden. I desember 1941 ble Linden erstattet av Hermann Paul Nitsche, som også etterfulgte Heyde som medisinsk leder av T4. De fire rådgiverne tok avgjørelsene uten å ha sett pasientene.

Tilbake i T4-hovedkvarteret ble registreringsskjemaene som var merket med rødt «+» overlevert sammen med kopiene til lederen av Gekrat, Reinhold Vorberg. Der ble de sammenlignede listene samlet og sendt via Riksministeriet til de berørte avlivningsanstaltene og til deres transportskvadroner.

Den 27. september 1939 ble det foretatt av massakre av psykiatripasienter i Wejherowo (det daværende Neustadt bei Gdingen) i Vestpreussen i den besatte delen av Polen. Massakren var begynnelsen på en rekke mord på syke personer i flere polske anstalter. Høsten samme år ble tyske pasienter i Pommern selektert av lokale fengselsmyndigheter og fraktet til Vestpreussen for å henrettes.[54] I kasematt nr. 17 i Fort VII i Posen som ble ledet av Sicherheitsdienst og senere Geheime Staatspolizei i den besatte byen Posen, ble i andre halvdel av oktober eller muligens før 9. oktober 1939 flere psykiatriske pasienter myrdet i en «prøvegassing» med karbonmonoksid.[55][56] Reichsführer-SS Heinrich Himmler (1900–1945) var til stede under utprøvingen av denne avlivingsmetoden med gass den 12. eller 13. desember 1939.[57] Senere brukte dødsanstaltene denne gassen i Aktion T4.

Barneeutanasien ble innledet i 1939 og medførte drap på minst 5 000 spedbarn og barn som var kognitivt syke eller hadde funksjonshemning. Kort tid etterpå fulgte eutanasien for voksne som drepte rundt 70 000 personer i helse- og pleieanstalter sammen med mennesker i hjem for funksjonshemmede. Dette inkluderte mange soldater fra første verdenskrig, som bodde på sykehus grunnet de alvorlige psykososiale lidelsene som krigen førte med seg. De ble deportert til T4-institusjoner hvor de ble henrettet.[58]

Den protestantiske og den katolske kirken, blant annet biskop Clemens von Galen i Münster, protesterte mot T4, og det tyske rettsvesenet begynte å stille juridiske spørsmål. T4 hadde blitt offentlig kjent, blant annet på grunn av lukt fra krematoriene. Hitler ga 24. august 1941 ordre om en pause i programmet.[16] Etter innstillingen av Aktion T4 i august 1941 gjennom ordre fra hovedkvarteret i Berlin ble vokseneutanasien videreført i det skjulte: Drapene på syke og arbeidsuføre konsentrasjonsleirfanger ble frem til krigens slutt utført i de tre tidligere T4-anstaltene Bernburg, Sonnenstein og Hartheim under betegnelsen Aktion 14f13 (også kalt «Sonderbehandlung 14f13»). Innenfor rammene av denne ble omkring 20 000 fanger drept. I juli 1943 ble Aktion Brandt innledet. Aksjonen var oppkalt etter Karl Brandt (1904–1948), som var Hitlers behandlende lege fra 28. juli 1942. Han var fullmektig for sanitets- og helsevesenet såvel som fra 5. september 1943 leder for helse- og pleianstaltene i hele det tredje rike. Fra 1943 ble helse- og pleieanstaltene beslaglagt på grunn av den økende etterspørselen etter alternative sykehus som følge av den intensiverte luftkrigen. Pasientene ble samlet i bestemte anstalter, som befant seg i midten eller i den østlige delen av riket. Gjennom målrettede drap med overdoserte medikamenter eller ved utsulting gjennom underernæring ble antallet pasienter drastisk redusert. Denne fasen etter den offisielle slutten på Aktion T4 i august 1941, hadde også benevnelsen «vill eutanasi» (wilde Euthanasie) og innebar drap på 30 000 mennesker.

Murmester Erwin Lambert ledet byggingen av gasskamre i avlivelsesanstaltene (NS-Tötungsanstalten) innen rammen av T4.[59] Lambert ble involvert i T4 da han renoverte kontorlokalene for Zentraldienststelle T4 i Tiergartenstrasse 4. Han skrev under på taushetsplikt om saken som var topp hemmelig (Geheime Reichssache). Han fikk oppdrag ved forskjellige psykiatriske sykehus der avliving av pasienter pågikk: Hartheim ved Linz, Sonnenstein (Pirna), Bernburg og Hadamar. Lambert bygget gasskamre i hvert av disse sykehusene, gasskamrene var dekket av fliser som et baderom. Innenfor T-4 ble han spesialist i bygging av gasskamre. Han reiste også skorstein knyttet til disse avlivingsanleggene.[60]

Arbeid i T4 var frivillig og de som mislikte drepingen kunne lett søke seg til annen tjeneste. Rekrutteringen var ofte basert på anbefalinger eller kontakter. Medarbeiderne i T4 var for en stor del unge, lojale og ambisiøse. For eksempel Horst Schumann (født 1906) var vel 30 år da han begynte i T4. Schumann hadde lenge vært partimedlem og fortsatte drapsvirksomheten i konsentrasjonsleirene (inkludert Auschwitz) etter at Hitler offisielt hadde gitt ordre om å stanse T4. Drapsmennene var i liten grad drevet av blodtørst og valgte T4 for å fremme sin egen karriere. I Hadamer feiret T4-personalet offer nummer 10 000 med en flaske øl mens de sto rundt liket.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lifton 1986
  2. ^ http://www.leeds.ac.uk/history/studentlife/e-journal/Emily_Borrowdale.pdf (s. 4)
  3. ^ a b Sandner 1999, side 385
  4. ^ Miller 2006, side 160
  5. ^ a b Binding 1920
  6. ^ a b c Ustvedt 1997, side 40
  7. ^ a b Baumgartner 1997
  8. ^ Reed-Purvis, J. (2003). From" Mercy Death" to Genocide'. History Review, 45, 5-8.
  9. ^ Tadeusz 2012
  10. ^ Hojan 2015
  11. ^ Kaminsky 2014
  12. ^ Bialas 2014, side 263 og 281
  13. ^ a b Sereny 1983, side 48
  14. ^ Proctor 1988, side 177
  15. ^ Jost 1895
  16. ^ a b c d e Reed-Purvis, J. (2003). From" Mercy Death" to Genocide'. History Review, 45, 5-8.
  17. ^ Lifton 1986, side 47
  18. ^ Kershaw 2001, side 254
  19. ^ Baader 2009, side 18-27
  20. ^ Lifton 1986, side 62-63
  21. ^ Schmidt 1965, side 34-35
  22. ^ Evans 2005, side 444
  23. ^ Lifton 1986, side 48-49
  24. ^ Lenz 1921
  25. ^ Friedlander 1997
  26. ^ Breggin 1993, side 133–148
  27. ^ Hitler 1925, side 447
  28. ^ Padfield 1990, side 260
  29. ^ Hansen & King 2013, side 141
  30. ^ Engstrom, Weber & Bugnair 2006, side 1710
  31. ^ Joseph 2004, side 160
  32. ^ Bleuler 1924, side 214
  33. ^ Read 2004, side 36
  34. ^ Evans 2005, side 507-508
  35. ^ Holocaust 2017
  36. ^ Heesch 1995
  37. ^ Evans 2005, side 508
  38. ^ a b Kershaw 2001, side 256
  39. ^ Friedman 2011, side 146
  40. ^ Lifton 1986, side 50
  41. ^ Schmidt 2007, side 118
  42. ^ Cina & Perper 2010, side 59
  43. ^ Lifton 1986, side 50-51
  44. ^ Proctor 1988, side 10
  45. ^ Browning 2007, side 190
  46. ^ Lifton 1986, side 62
  47. ^ Roth & Aly 1985
  48. ^ Hitler 1939
  49. ^ Klee 2010, side 115
  50. ^ Seul 2012
  51. ^ Ustvedt 1997, side 40-42
  52. ^ Organisationsschema der Aktion T4 bei der Landeszentrale für politische Bildung Baden-Württemberg (M11)
  53. ^ Meldebogen im Faksimile bei der Landeszentrale für politische Bildung Baden-Württemberg (M16)
  54. ^ Gerlant 2015
  55. ^ Dörner 1989
  56. ^ Zdzislaw 1993, side 83
  57. ^ Longerich 2008
  58. ^ Wohlfeld 2014
  59. ^ Loistl, S., & Schwanninger, F. (2017). Vestiges and Witnesses: Archaeological Finds from the Nazi Euthanasia Institution of Hartheim as Objects of Research and Education. International Journal of Historical Archaeology, 22(3):1-25. «Immediately after the castle was vacated in March 1940, alterations began, and the killing facilities were installed. This took about four or five weeks. The work was managed by Master Bricklayer Erwin Lambert, who was also activeinother euthanasia institutions (cf. Schwanninger 2011:119). After T4 was stopped, Lambert also participated in building the extermination camps of Aktion Reinhard - Belzec, Sobibor, and Treblinka (Klee 2003:354) (Fig. 1).»
  60. ^ Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

Konferanser[rediger | rediger kilde]

Journaler[rediger | rediger kilde]

Nettsteder[rediger | rediger kilde]