Riksrådsforhandlingene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Riksrådsforhandlingene var forhandlinger som foregikk i perioden 13. juni18. september 1940 mellom de tyske okkupasjonsmyndighetene og norske representanter, fra 16. juni Stortingets presidentskap, etter at de siste norske styrkene hadde lagt ned våpnene, og regjering og kongehus hadde flyktet til London. Formålet med forhandlingene var fra tysk side å få fram en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten.

Riksrådet skulle erstatte Administrasjonsrådet som hadde vært tyskernes motregjering inntil okkupasjonen av Norge var fullført. Stortingsrepresentantene fortok gruppevise avstemninger der de var villige til avsette kongen og regjeringen og dermed oppheve Elverumsfullmakten, men forhandligene strandet 18. september fordi tyskerne forlangte å få inn et flertall av NS-medlemmer eller NS-sympatisører som medlemmer av riksrådet. Deretter proklamerte Josef Terboven et kommissarisk råd under ledelse av Vidkun Quisling.

Forhandlingenes innledning[rediger | rediger kilde]

Forhandlingene kom i stand på tysk initiativ, mens bruken av selve ordet riksråd var biskop Eivind Berggravs idé, etter mønster av middelalderens riksråd.[1] Om formiddagen onsdag 12. juni avla Hans Dellbrügge et besøk hos biskop Berggrav i Oslo bispegård.[2] 38 år gamle Dellbrügge hadde tittelen regjeringspresident, var dr. jur. med forfatningsrett som spesialitet, og var en av Terbovens direkte underordnede. Samme kveld kom Dellbrügge tilbake og møtte, foruten Berggrav, medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiarius Paal Berg.[3] Torsdag 13. juni møtte så Administrasjonsrådets medlemmer hos Dellbrügge i Stortingsbygningen og fikk der forelagt et ultimatum: Skulle Norge beholde sin selvstendighet, måtte det skje på Tysklands premisser, hvis ikke ville Norge måtte styres som et tysk protektorat.[4] Premissene var at Stortinget skulle sammenkalles til møte på Eidsvoll og vedta at regjeringen og kongehuset måtte avskaffes og at det måtte velges en ny regjering.[4] I forståelse med Administrasjonsrådet avla Berggrav samme kveld et besøk i den svenske legasjonen i Inkognitogaten 27 der Johan Beck-Friis var svensk sendemann.[5] Formålet med besøket var å bruke Sverige som en kanal overfor tyske myndigheter til å få dem til å lempe på kravene.[5]

Fredag 14. juni var det et møte i Administrasjonsrådets lokaler i regjeringsbygningen. Foruten Administrasjonsrådet deltok Paal Berg, Eivind Berggrav, Stortingets visepresident Magnus Nilssen og LOs fungerende leder Elias Volan.[6] Samme kveld og dagen etter var det nye møter der også flere representanter for Arbeiderpartiet, Bondepartiet, Høyre og Venstre deltok. De 22 deltakerne skrev under på en anmodning til Høyesterett om å innkalle Stortinget til møte for å etablere et riksråd.[7] Berg, Berggrav og Ole F. Harbek fra Administrasjonsrådet ble utpekt til å forhandle med Rikskommisariatet.[8] De tre møtte Dellbrügge om kvelden 15. juni der han viste til at Stortinget en gang før hadde avsatt en konge (7. juni 1905), og at dette kunne gjøres igjen.[9]

Søndag 16. juni var det nytt møte i regjeringsbygningen der de tre forhandlerne redegjorde for at de ikke kom videre, og Stortingets presidentskap ble gitt ansvaret for videre forhandlinger.[10] Høyesterett hadde dagen før utarbeidet et P.M. der det ble slått fast at det ville være grunnlovsstridig av Stortinget å avsette regjeringen og kongen. Dette P.M. ble imidlertid ikke framlagt i møtet.[11]

Presidentskapet inn i forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Presidentskapet bestod av visepresident Magnus Nilssen (Ap), som var fungerende stortingspresident i Carl Joachim Hambros fravær, odelstingspresident Peter Olai Thorvik (Ap), visepresident i Odelstinget Neri Valen (V), lagtingspresident Gabriel Moseid (Bp) og visepresident i lagtinget Andreas Moan (Ap). Dessuten var Ivar Lykke oppnevnt av Høyre til å delta i forhandlingene i stedet for stortingspresident Hambro.[10] Biskop Berggrav deltok fortsatt i den norske forhandlingsdelegasjon, i egenskap av å være tyskkyndig.

Om kvelden 16. juni holdt kong Haakon en fem minutter lang radiotale til det norske folk. Dette var hans første tale etter at han og regjeringen kom til London. I talen sa kongen at han sammen med regjeringen «ville ta hånd om de mange administrative, finasielle og politiske saker». Han viste også til 1814 og 1905 og avsluttet med å sitere fra «Ja, vi elsker» om Gud: «Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut».[12] Like før talen ble holdt mottok kongen en henvendele som kom fra forhandlerne i Oslo om ikke å holde talen. Paal Berg hadde henvendt seg til Norges minister i Stockholm, Johan Wollebæk, som via den britiske minister i Stockholm formidlet anmodningen til det britiske utenriksdepartementet.[13]

Videre forhandlinger[rediger | rediger kilde]

Tyskerne framsatte en rekke krav som ble godtatt av Stortingets presidentskap 27. juni, mot at Vidkun Quisling skulle holdes unna. Kravene var:

  • Kong Haakon skulle anmodes om å tre tilbake, og bli avsatt hvis han avslo.
  • Elverumsfullmakten som ga London-regjeringen rett til å opptre på vegne av Stortinget, skulle tilbakekalles, og regjeringen avsatt.
  • Stortinget skulle utnevne en ny regjering med flere pro-tyske statsråder.

I juli forlot Quisling landet og presidentskapet skrev brev til kongen som svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.

I Berlin hadde Quisling mange støttespillere som overtalte Hitler til å sende Quisling tilbake til Norge mot rikskommissær Josef Terbovens ønske. De norske forhandlerne gikk med på også disse kravene og etter flere voteringer i september vedtok Stortinget avtalen med 92 mot 55 stemmer.

Stortinget slapp med skammen da forhandlingene sprakk 18. september etter at tyskerne forlangte å få inn 5 NS-statsråder. I en radiotale 25. september forkynte Terboven dannelse av et kommissarisk råd med NS-statsråder under ledelse av Vidkun Quisling.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 40
  2. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 39
  3. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 39–42
  4. ^ a b Bomann-Larsen 2013, s. 43
  5. ^ a b Bomann-Larsen 2013, s. 46–47
  6. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 51
  7. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 52–53
  8. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 53
  9. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 54–58
  10. ^ a b Bomann-Larsen 2013, s. 66
  11. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 59–60
  12. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 72
  13. ^ Bomann-Larsen 2013, s. 68–75

Litteratur[rediger | rediger kilde]