Østfronten (andre verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Østfronten
Konflikt: Andre verdenskrig
EasternFrontWWIIcolage.png
Med klokken fra øverst til venstre: Sovjetisk T-34 stridsvogn i Berlin, tyske Tiger I stridsvogner under slaget ved Kursk, tyske Stuka stupbombere på østfronten vinteren 1943–1944, drap av jøder av tyske Einsatzgruppen i Ukraina, Wilhelm Keitel undertegner den tyske kapitulasjonen, sovjetiske styrker under slaget om Stalingrad
Dato22. juni 194111. mai 1945
StedSentral-Europa og Øst-Europa
ResultatSovjetisk seier
Stridende parter
Aksemaktene:
Tyskland Tyskland
Italia Italia (til 1943)
Romania Romania
(til 1944)
Finland Finland
(til 1944)
Ungarns flagg Ungarn
Slovakia Slovakia
Kroatias Ustasa-flagg Den uavhengige staten Kroatia
Spania Den blå divisjon (til 1943)
Bulgaria Bulgaria (til 1944)
ROA chevron.svg Den russiske frigjøringsarméen
De allierte:
Sovjetunionen Sovjetunionen
Armia Krajowas flagg Polske hjemmearmé
Jugoslavia Jugoslaviske partisaner
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia
Romania Romania
(fra 1944)
Finland Finland
(fra 1944)
Flag of the Tuvan People's Republic (1933-1939).svg Tannu Tuva (til 1944)
Flag of the Bulgarian Homeland Front.svg Bulgaria (fra 1944)
Kommandanter og ledere
Nazi-Tyskland Adolf Hitler
Nazi-TysklandW. von Brauchitsch
Nazi-Tyskland Franz Halder
Nazi-TysklandErich von Manstein
Nazi-Tyskland G. von Rundstedt
Nazi-TysklandFedor von Bock
Sovjetunionen Josef Stalin
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Sovjetunionen A. Vasilevskij
SovjetunionenK. Rokossovskij
Sovjetunionen Semjon Timosjenko
SovjetunionenIvan Konev
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kiev 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev  2Kamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Østfronten under andre verdenskrig var en kampfront gjennom Sentral- og Øst-Europa, fra det tyske overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til Tysklands sammenbrudd 8. mai 1945. Det er historiens største militære konfrontasjon, og frontlinjen var på det meste over 6000 km lang.[1] Omkring halvparten av dødsfallene under andre verdenskrig var på østfronten.[2] Tyskland og Sovjetunionen var hovedmotstandere. Sovjetunionen ble støttet av USA og Storbritannia, mens Tyskland ble støttet av stater i Sør- og Øst-Europa.

Østfronten ble kjent for sine store tap av soldater, sivile og massive materielle ødeleggelser. Det var total krig, med brudd på krigens folkerett, og tyske myndigheter lot sovjetiske krigsfanger sulte i hjel. Massedrap, særlig på jøder, begynte i de erobrede områdene straks etter invasjonen. Den første fasen av holocaust foregikk bak hele østfronten, fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør. Massakrene skjedde i hovedsak i regi av Schutzstaffels (SS) Einsatzgruppen der vanlige tyske politifolk, lokalt politi, rumenske styrker og vanlige Wehrmacht-soldater medvirket.

Kampene varierte mellom store slag, lange framrykkinger, men også stillstand. Logistikkutfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, som slet på utstyr og mannskaper. Resultatet var avgjørende for den totale ødeleggelsen av det nasjonalsosialistiske (nazistiske) Tyskland og etableringen av Sovjetunionen som en militær supermakt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig hadde Det tyske keiserrike vært i krig med Det russiske keiserdømmet, også da ble begrepet østfronten brukt. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble landet tvunget til å inngå freden i Brest-Litovsk, og store deler av det vestlige Russland ble okkupert eller dominert av tyske styrker. De måtte imidlertid trekke seg tilbake etter nederlaget i 1918 og freden i Brest-Litovsk ble annullert av Versaillestraktaten i 1919.[3]

Den militære situasjonen[rediger | rediger kilde]

I 1930-årene var Den røde armé ledende i verden, med utvikling og bruk av mekaniserte styrker (stridsvogner og tilhørende kjøretøy). Fra 1938 ble de fleste av de øverste offiserene enten drept, eller sendt til Gulag som fanger, under den store terroren. Av rundt 80 tusen høyere offiserer ble mellom 34- og 54 tusen fjernet under utrenskningene. Dette førte til at lite erfarne offiserer fikk ledende stillinger, ledet til frykt for å ta initiativ, og svekket Den røde armé sterkt.[4]

I motsetning til tilsvarende situasjon under første verdenskrig var ikke partene formelt i krig med hverandre da kamphandlingene startet. Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen og Baltikum mellom seg ved Molotov–Ribbentrop-pakten.[5] Militært sett var situasjonen slik Schlieffenplanen hadde forutsatt før første verdenskrig, nemlig at kamphandlingene på vestfronten var over, og Tyskland hadde kontroll over hele det vestlige europeiske kontinentet, inkludert Balkan.[6] Med støtte i avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland i Molotov–Ribbentrop-pakten ble Romanias regjering i 1940 tvunget til å gå med på at Bessarabia og det nordlige Bukovina ble tilsluttet Sovjetunionen.[7]

Ideologi og motiver[rediger | rediger kilde]

Laquote.svgDet er ikke langt unna virkeligheten hvis vi beskriver krigen på østfronten som en kamp på liv og død mellom gangstere.Raquote.svg

Professor Norman Davies i boken Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, s. 399

Det tyske angrepet på Sovjetunionen var både politisk-ideologisk og ressursmessig betinget. Til tross for ressursene angrepet ville kreve, var det motivert utfra behovet for å sikre råvarer (som olje, mat og ulike metaller). Leveransene av disse fra Sovjetunionen (som avtalt under Molotov-Ribbentropp pakten) var ikke truet på tidspunktet for angrepet, men den tyske ledelsen var negativ til å være avhengig av andre. Begrunnelsen for angrepet ble hele tiden holdt fram som politisk og ideologisk. Skaffe Lebensraum (livsrom) for tysk bosetting, og den ideologiske kampen mot kommunismen, som etter nasjonalsosialistisk tenkning var denne ideologiens største trussel.[8]

I tillegg ble angrepet legitimert ved at de slaviske folkene angivelig var mindreverdige i forhold til den ariske rasen. Utfra nasjonalsosialistisk, sosialdarwinistisk tenkning kunne da arierne ta seg til rette i øst, på linje med slik andre europeiske land hadde tatt seg til rette i store deler av verden.[9] Den nazistiske ideologien klassifiserte særlig jøder, samt slaviske folkeslag, som underlegne raser i forhold til tyskere.[10][11]

På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som den store fedrelandskrigen (russisk: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til Napoléons felttog i Russland 1812, en krig som i sin tid ble omtalt som fedrelandskrigen (russisk: Отечественная война).[12][13][note 1]

Molotov–Ribbentrop-pakten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Molotov–Ribbentrop-pakten og vinterkrigen

Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten Molotov–Ribbentrop-pakten var en avtale mellom Tyskland og Sovjetunionen inngått 23. august 1939.[14] Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg. Tyskland fikk store deler av Polen, mens Sovjetunionen ekspanderte vestover i sine nærområder. Ifølge Sven G. Holtsmark antok Josef Stalin, Sovjetunionens leder, trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.[15] Tyskland og Sovjetunionen besatte innen en måned hver sin del av Polen, og Sovjetunionen tok etterhvert kontroll over Latvia, Litauen og Estland. Tyskland og Sovjetunionen fikk med det kontakt langs delelinjen (omtrent langs Curzonlinjen) fra Karpatene i sør, til Memelland i nord.

Kommissærordren[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: kommissærordren

Kommissærordren utstedt av Oberkommando der Wehrmacht (6. juni 1941) innebar at såkalte politisk kommissærer skulle henrettes straks de var identifisert. Ifølge ordren skulle man se bort fra folkerettens regler for krigføring.[16][17]

Romania[rediger | rediger kilde]

Tap av Bessarabia og Transilvania, samt Dobrudsja, medvirket til at Carol II av Romania ble presset til å abdisere til fordel for sin sønn Mikael.[18] Regimet kollapset og Ion Antonescu kom til makten. Antonescu oppnådde diktatorisk makt som landets conducător («fører») mens den unge Mikael ikke hadde noen reell makt. Antonescu dannet en fascistregjering med offiserer og folk fra den høyreekstreme og antisemittiske Jerngarden (etablert i 1927). Jerngarden lå ideologisk nært opp til nazistene i Tyskland. Antonescu tillot fra oktober 1940 tyske soldater i landet. I slutten av januar 1941 gjorde Jerngarden opprør mot Antonescu og med tysk hjelp slo han på blodig måte ned opprøret.[19][20]

Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia.[21] Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste.[22] Romania var av strategisk betydning for Tyskland på grunn av landets oljekilder, og på grunn av landets store hær (den tredje største blant aksemaktene).[18] Tyskland og Romania signerte 10. juni 1941 en traktat om Romanias medvirkning i krigen mot Sovjetunionen, og ble da lovet å få tilbake områdene som hadde vært under sovjetisk kontroll i ett år. I tillegg skulle Romania få området mellom Dnestr og Søndre Buh (kalt Transnistria), inkludert Odessa.[23]

Republikken Slovakia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Republikken Slovakia

Republikken Slovakia ble formelt uavhengig da Tsjekkoslovakia gikk i oppløsning etter Münchenavtalen og var styrt av et tyskvennlig fascistregime. Tyske styrker, som hadde besatt hele Bøhmen og Mähren i 1939, gikk samtidig inn i Slovakia der tyske enheter ble etterlatt i viktige byer. Tyske styrker voktet også den østlige grensen mot Karpato-Ruthenia. Tyske styrker på omkring 250.000 ble 18. august 1939 utplassert langs Slovakias grense mot Polen.[24] Republikken Slovakia var utenrikspolitisk og militært underordnet Tyskland.[25][26]

Slovakia gikk i november 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia.[27] Tyske styrker angrep 1. september 1939 Polen fra slovakisk territorium og Slovakia deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941.[28][29] Slovakia erklærte krig mot Sovjetunionen 23. juni og stilte med to divisjoner under tysk kommando. I alt 60.000 slovakiske soldater deltok på tysk side. Etter store tap ble bidraget redusert til 17.000 soldater. I alt 4000 slovakiske soldater falt eller ble såret under felttoget i Sovjetunionen. Omkring 3000 slovakiske soldater deserterte og sluttet seg til den tsjekkoslovakiske armeen i Sovjetunionen sammen med krigsfanger. Høsten 1943 hadde alle slovakiske soldater blitt trukket tilbake fra fronten.[30][25] Republikken Slovakia erklærte krig mot USA og Storbritannia i desember 1941. De allierte aksepterte i 1941 at Tsjekkoslovakia skulle gjenopprettes etter krigen og Republikken Slovakia hadde små utsikter til å overleve krigen.[25] USA anerkjente ikke Republikken Slovakia, men betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte også Slovakias krigserklæring i desember 1941.[31]

Ungarn[rediger | rediger kilde]

Det ble det forhandlet om grenseendringer i Wien 2. november 1938 («den første Wien-voldgiften») der Ungarn fikk tildelt en stripe av Karpato-Ukraina (Karpato-Ruthenia) inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve. Ungarn okkuperte resten av Karpato-Ruthenia, under navnet Kárpátalja, etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939.[32][24] Ungarn avslo, til forskjell fra Republikken Slovakia, å støtte Tyskland i angrepet på Polen i september 1939.[33] I 1939 forlot Ungarn Folkeforbundet, sluttet seg til Antikominternpakten, og i 1940 underskrev regjeringen tremaktspakten som knyttet landet til alliansen mellom Tyskland og Italia.[34]

Ungarn deltok fra 26. juni 1941 motvillig på tysk side ved invasjonen av Sovjetunionen.[35] Košice ble 26. juni 1941 (fire dager etter invasjonen) bombet av et lite antall uidentifiserte fly, dette ga Ungarns militære ledere et påskudd til å presse regjeringen til å slutte seg til krigen mot Sovjetunionen.[33] På grunn av ungarske styrkers medvirkning på østfronten erklærte Storbritannia krig mot Ungarn 6. desember 1941. Etter press fra Tyskland erklærte statsminister László Bárdossy, uten godkjenning fra Horthy eller parlamentet, krig mot USA 13. desember.[36] Ungarn deltok med styrker i angrepet på Sovjetunionen samt flere tusen jødiske ungdommer på tvangsarbeidstjeneste i Ukraina.[37]

Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Bulgaria sluttet seg til aksemaktene i mars 1941 og deltok i april i angrepet på Hellas og Jugoslavia, og annekterte etter avtale med Hitler Trakia og Makedonia. Avtalen med aksemakten innebar at Bulgaria kunne unnlate å slutte seg til invasjonen av Sovjetunionen og var formelt nøytrale med hensyn til krigen på østfronten og hadde diplomatiske relasjoner med Sovjetunionen. Etter tysk press erklærte Bulgaria krig mot Storbritannia og USA. Til 1943 var Bulgaria relativt uberørt av krigen da allierte fly begynte bombing av mål i landet. Sommeren 1944 nærmet sovjetiske styrker seg og Sovjetunionen erklærte krig mot Bulgaria (5. september), hvorpå Bulgaria byttet side, søkte fredsløsning med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland.[38][39]

Iran[rediger | rediger kilde]

Irans statsoverhode Reza Pahlavi sympatiserte med Nazi-Tyskland. Ved utbruddet av krigen erklærte sjahen Iran som nøytralt: Han fryktet sovjetisk og britiske planer for landet og mislikte samtidig det tyske regimets rasisme og ensporede ideologi. Etter det tyske angrepet på Sovjetunion, invaderte britiske og sovjetiske styrker Iran fra 25. august 1941 i Operation Countenance. Hensikten med invasjonen var å sikre forsyningslinjene til Sovjetunionen og forebygge en mulig tysk trussel mot Irans vestlige grenser.[40]

Tyrkia[rediger | rediger kilde]

Tyrkia søkte å holde seg nøytrale under andre verdenskrig. Etter invasjonen av Sovjetunionen var det folkelig støtte for en allianse med Tyskland fordi det ga utsikter til å realisere et pan-tyrkisk rike. Tyrkia signerte en ikke-angrepspakt med Tyskland 18. juni 1941 og sluttet seg til de allierte i februrar 1945.[41]

Overfallet på Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Planlegging[rediger | rediger kilde]

Taktikk og logistikk
Det er en myte at det kun var Adolf Hitler som ville invadere Sovjetunionen og regnet med at det ville være enkelt. Den tyske generalstaben antok også at Den røde armé ville være slått i løpet av noen måneder,[42] både den britiske og amerikanske generalstaben hadde omtrent samme mening.[43] Dels var både tyskernes og britenes/amerikanernes vurdering basert på den dårlige sovjetiske innsatsen under vinterkrigen (1939–1940), dels på den overraskende tyske seieren under slaget om Frankrike i 1940.[44] Hva de ikke regnet med var de logistiske utfordringene i verdens største land.[45][46]

Den tyske framrykkingen 21. juni
til 5. desember 1941:

██ til 9. juli 1941

██ til 1. september 1941

██ til 9. september 1941

██ til 5. desember 1941

Utdypende artikkel: operasjon Barbarossa

Hitler prioriterte å angripe Sovjetunionen i stedet for å gå til et amfibieangrepStorbritannia.[47] Han tolket den intense britiske motstanden som at britene var motivert av mulig inntreden av USA eller Sovjetunionen på deres side, et angrep på Sovjetunionen var derfor nødvendig for å få Storbritannia til å kapitulere.[48] Hitler var mer bekvem med en landkrig østover, men undervurderte hvor mye som måtte til for å knuse Sovjetunionen. De opprinnelige planene var at dette skulle være over på to-tre måneder, med angrep 22. juni skulle tyskerne etter planen ha god tid til å avslutte felttoget før vinteren kom.[49] Det opprinnelige målet for det tyske angrepet var å ødelegge de sovjetiske styrkene ved en serie omringninger nær grensen, før hoveddelen rakk å trekke seg tilbake.[50] Når hoveddelen av de sovjetiske styrkene var slått, skulle Wehrmacht okkupere alt land vest for en linje, fra havnebyen Arkhangelsk i nord til elven Volga i sør.[51]

Angrep[rediger | rediger kilde]

Angrepet på Sovjetunionen begynte klokken 3 natten til søndag 22. juni 1941. Tyske soldater krysset grensen fra Øst-Prøyssen og det okkuperte Polen. Angrepet ble annonsert på tysk radio klokken 7 om morgenen. Den 3. juli noterte den tyske stabssjefen, general Franz Halder at felttoget ville være vunnet i løpet av to uker.[52] Allerede 10. juli trodde man på tyske side at seieren var bare noen dager unna.[53]

Laquote.svgmålet med å ødelegge hoveddelen av den russiske hæren på denne [vestlige] siden av [elvene] Dvina og Dnepr har blitt oppnådd ... øst for [disse elvene] vil vi ikke møte annet enn spredte styrker ... Det er derfor antakeligvis ingen overdrivelse å si at felttoget i Russland har blitt vunnet i løpet av to uker.Raquote.svg[note 3][54]

Generalstabssjef Franz Halders notat 3. juli 1941

Med en styrke på 3,5 millioner mann, 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer og 750 000 hester, i tillegg stilte Luftwaffe med 2 770 fly,[55] gikk Tyskland til angrep over en 1 800 km bred front.[56] Samlet utgjorde dette 73 % av hærens styrke, og 65 % av Luftwaffes.[57]

De tyske styrkene var organisert i tre hovedenheter, ledet av hver sin generalfeltmarskalk:

Massakrer på mannlige jøder begynte straks de tyske styrkene krysset delelinjen av 1939. Etter noen uker ble også kvinner og barn drept i det som senere ble kjent som holocaust. Den første fasen av holocaust skjedde massedrapene ved skyting.[59][60]

Romania deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker inntok Bukovina, Bessarabia og Transnistria inkludert Odessa.[61] Transnistria var området øst for elven Dnestr til elven Søndre Buh.[62] Den tredje og fjerde rumenske arme angrep sammen med den ellevte tyske armé Sovjetunionen fra rumensk territorium 22. juni 1941. Den fjerde armeen gikk mot Bessarabia og den tredje mot Nord-Bukovina, og områdene kom under rumensk kontroll i slutten av juli 1941.[23] Romania bidro med 585 000 soldater ved angrepet på Sovjetunionen.[22]

I begynnelsen gikk operasjonene i henhold til Hitlers planer. Dette skyldes flere forhold, blant annet den dårlige situasjonen innen befalkorpset i Den røde armé etter Stalins utrenskninger og at Stalin i sin paranoia ikke stolte på etterretningsmeldingene om den tyske styrkeoppbyggingen langs grensen. De til dels svake kommando- og kontrollsystemene innen Den røde armé medførte videre at de sovjetiske styrkene holdt seg passive overfor de framrykkende tyske styrkene, da det tok tid før de fikk ny ordre til erstatning for den stående ordren om å ikke gjøre noe som kunne provosere Tyskland. Wehrmachts oppdragstaktikk (tysk: Auftragstaktik), hvor stort initiativ både ble oppmuntret og forventet av selv underordnet befal, sto i motstrid til dette.[63]

Framrykkingen medførte etter hvert problemer for tyskerne, da Blitzkrieg-strategien ikke hadde tatt høyde for forsyningsproblemer og infanteriets muligheter til å følge opp.[46] Slik fikk tyskerne en følelse av at de druknet i de enorme landområdene, og de sovjetiske styrkene kunne trekke seg tilbake hundrevis av kilometer uten at dette fikk skjebnesvangre militære konsekvenser. Slik ble det etterhvert delvis mulig for de russiske styrkene å slippe unna mange av de store tyske knipetangsmanøvrene med noen av styrkene intakt.[64]

Baltikum[rediger | rediger kilde]

Litauen ble invadert 22. juni og de tyske styrkene møtte lite motstand, beveget seg raskt og kontrollerte landet etter en uke. Kaunas og Vilnius ble inntatt 24. juni, Riga ble besatt 29. juni. Tyske styrker ble til dels tatt i mot som frigjørere og mange litauere håpet tyskerne ville gjenopprette Litauens uavhengighet. Litauen ble lagt under det sivile styret i Reichskommissariat Ostland fra juli 1941 og Adrian von Renteln ble innsatt som Generalkommissar for Litauen. Den tyske administrasjonen av Litauen var delt i fem distrikter med en kommissær i hvert. Okkupasjonsmakten hadde ikke nok personell til å bemanne administrasjon og var avhengige av 20 000 lokale tjenestemenn.[65][66] Tyske styrker hadde 10. juli kontroll over Latvia.[67]

Nordlige frontavsnitt[rediger | rediger kilde]

Murmanskfronten og Kirkenes[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Murmanskfronten

Wehrmachts overlegenhet
De tyske styrkene var nesten alltid taktisk overlegne de sovjetiske.[68] Mens forholdet generelt var 2:1 eller mer, var forholdet enda mer ulikt for noen våpengrener, som panserstyrkene, med 3:1 i tysk favør. Størst ulikhet var mellom tyske og sovjetiske flyvere, ved første dag i slaget ved Kursk gikk 432 sovjetiske fly tapt, mot 23 tyske.

Grunnet lave tap brukte Luftwaffe østfronten dels som treningsområde for ferske piloter, etter å ha fått erfaring der ble de så overført til vestfronten hvor de måtte møte likeverdige britiske og amerikanske piloter.

Det var en rekke grunner til forskjellen, men Stalins utrenskninger av Den røde armé mot slutten av 1930-årene hadde et vesentlig ansvar, likeså de enorme innledende sovjetiske tapene i 1941.[69]

Helt i nord rykket tyske styrker inn fra Finnmark med sikte på å hindre Sovjetunionen å bruke den isfrie havnen i Murmansk for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for konvoitrafikken under hele krigen. Totalt seilte det 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til andre byer ved Kvitsjøen.[70]De arktiske konvoiene fraktet rundt 4,4 millioner tonn forsyninger, om lag 1/4 av hva Sovjetunionen mottok (1/4 gikk over land via Iran, og halvparten over Stillehavet).[71]

Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Det tyske angrepet i retning Murmansk, operasjon Sølvrev (tysk: Operation Silberfuchs), møtte sterk motstand og ble stoppet ved Litsadalen.[72] Den viktige havnebyen Murmansk ble ikke erobret,[73] men Luftwaffe bombet byen og store deler av denne ble ødelagt.[71]

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarkskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Utbyggingen av Høybuktmoen begynte i 1941, flyplassen spilte en rolle både ved angrep på konvoiene til Murmansk og ved kampene om Murmansk. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker. Ved Hesseng-Bjørnelvdal var det lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot 100 000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.[74] Under hele krigen ble steder i det nordlige og østlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske bombeangrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet.[75] Flyangrepene mot Kirkenes pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten.[74][76][77]

Finland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: den finske fortsettelseskrigen

Som et svar på det tyske angrepet startet russerne et bombardement av de finske stillingene i Finland 25. juni.[trenger referanse] Dette markerte innledningen på de krigshandlingene som på finsk side senere fikk navnet den finske fortsettelseskrigen, da disse krigshandlingene ble ansett for å være en fortsettelse av vinterkrigen (1939–1940). Finnene erobret tilbake de områder på Det karelske nes og i Øst-Karelen som landet måtte gi fra seg til Sovjetunionen etter vinterkrigen. Den finske framrykkingen stoppet da den nådde de tidligere grensene mellom Finland og Sovjetunionen som stammet fra før vinterkrigen.[72] Carl Gustaf Mannerheim visste at Finland etter krigen måtte ha et ryddig forhold til Sovjetunionen og ønsket ikke å sette Finland i en posisjon hvor de permanent truet Leningrad og havnen der.[trenger referanse] I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nektet den finske overkommandoen å delta i tyskernes offensiv for å innta Leningrad.[78]

Leningrad[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: beleiringen av Leningrad

Allerede tidlig i september hadde den tyske armégruppe nord rykket nordover gjennom Baltikum og fram mot Leningrad, både fra Narva og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven Neva.[trenger referanse] Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og beleiringen av byen varte helt fra 8. september 1941 til januar 1943 (delvis opphevet)[79] helt opphevet i 1944.[80] Under beleiringen kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga.[81] Beleiringen førte til store militære tap og ekstreme lidelser blant sivilbefolkningen i byen. Hitler hadde bestemt at byen skulle utslettes etter at den ble inntatt.[82] De finske styrkene på Det karelske nes nektet å være med på bombardementet av byen.[trenger referanse]

Slaget om Moskva[rediger | rediger kilde]

Nederlag for blitzkrig
Ved årsskiftet 1941/1942 hadde det tyske Wehrmacht mistet om lag 1/3-del av styrkene fra man begynte angrepet i juni. Det sto klart for den øverste tyske ledelsen, også Adolf Hitler, at forsøket på å vinne med blitzkrig hadde slått feil, Sovjetunionen kunne ikke slås.

Tyskland med sine begrensede ressurser kunne heller ikke vinne en langvarig krig. Selv om Wehrmacht hadde mindre tap enn den Den røde armé, hadde Sovjetunionen og deres allierte mest å ta av.[83][84]

Utdypende artikkel: slaget om Moskva

I juli hadde den tyske armégruppe sentrum avansert nord for Pripjatmyrene og rykket inn i Minsk. Deretter ble det første slaget om Smolensk utkjempet (10. juli – 10. september). De tyske styrkene hadde store problemer med forsyninger (som drivstoff og ammunisjon), og møtte hard motstand.[85] Ved å kontrollere Smolensk sikret tyskerne broer mellom elvene Daugava, Dnepr samt flere andre elver, noe som forenklet den videre framrykkingen. Det tok hele to måneder før tyskerne hadde nedkjempet Den røde armé, og armégruppe sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner).[86][87]

Den tyske styrken som rykket fram mot Moskva kan ha vært sterk nok til å innta byen, men særlig frontavsnittet lenger sør var viktig for å sikre tilgangen på råvarer. Et direktiv fra Hitler av 21. august framhevet at det var viktigere å erobre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse fram et angrep mot Moskva. Generaloberst Heinz Guderian ble derfor beordret sørover for å midlertidig slutte seg til armégruppe syd og sikre tysk erobring av Kiev 19. september, før Guderians styrker kunne vende tilbake til den opprinnelige angrepsstyrken i armégruppe sentrum.[88]

De fleste militærhistorikere (blant de Basil Liddell Hart) mener at denne midlertidige konsentrasjonen sørover var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp. Den medførte ytterligere forsinkelser i forhold til den opprinnelige planen for angrepet mot den sovjetiske hovedstaden. Først 2. oktober 1941 kunne armégruppe sentrum under generalfeltmarskalk Fedor von Bock iverksette den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet operasjon Tyfon, hvor målet fortsatt var å erobre den sovjetiske hovedstaden før vinteren satte inn.[88]

Tyskerne hadde framgang i de innledende fasene og møtte ikke sterk motstand før de sto rundt 120 kilometer fra byen.[89] I begynnelsen av desember 1941 sto de tyske styrkene kun 30 kilometer fra Kreml.[90] Skulle Moskva falle ville industribyen Kujbysjev bli Sovjetunionens nye hovedstad.[91] På tross av framgangen var de tyske soldatene utslitt og manglet forsyninger, i møte med kraftig sovjetisk motstand.[92] Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av nymobiliserte styrker, samt uthvilte og veltrente sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig. Disse styrkene hadde blitt trukket fra Sibir etter den sovjetiske agenten Richard Sorge fant ut at Japan ikke ville angripe Sovjet i øst.[89] Utover vinteren måtte de tyske styrkene trekke seg tilbake 100 til 250 kilometer, og presset på byen avtok. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten. Hovedstaden ble reddet og tyskerne for første gang slått i et av de største slag under krigen, med over en million døde totalt.[93]

Kampene i sør og om Krim og Kaukasus[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: slaget om Sevastopol og operasjon blå

Armégruppe syd hadde avansert sør for Pripjatmyrene, gjennom Galicia og inn i Ukraina. Denne framrykkingen gikk imidlertid langsomt, da den sovjetiske hovedstyrken var utplassert der.[94] Armégruppe syd led ganske store tap i stridsvognslaget ved Brodij 26. juni – 30. juni 1941. Med bare én åpen korridor mot Kiev under kontroll i midten av juli, rykket en kombinert tysk og rumensk styrke sørover mot Odessa. En pansergruppe rykket øst mot den østlige buktningen av elven Dnepr. Ved et stort slag ved byen Uman 15. juli – 8. august 1941 tok de tyske styrkene rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger i en stor knipetangsmanøver.[trenger referanse]

Armégruppe syd nådde fram til Krimhalvøya og den smale landforbindelsen Perekopeidet i september 1941. 24. september rykket de inn over dette neset og etter fem dagers bitre kamper hadde de etablert forsyningslinjer over det sårbare neset. 18. oktober rykket tyskerne videre og etter ytterligere 10 dager var de sovjetiske forsvarslinjene nedkjempet. 16. november var praktisk talt hele Krimhalvøya under tysk kontroll, bortsett fra byen Sevastopol og de nærmeste områdene. Den røde armé igangsatte en motoffensiv i et amfibieangrep over Kertsjstredet 30. desember og gjenerobret Kertsj.[trenger referanse]

Sovjetiske motangrep vinteren 1941 og våren 1942[rediger | rediger kilde]

Overmodige motangrep
Etter suksessen med de sovjetiske motangrepene ved Moskva i desember 1941 så både Stalin og Georgij Zjukov for seg videre sovjetisk offensiv. De sovjetiske generalene Boris Sjaposjnikov og Aleksandr Vasilevskij advarte mot dette, da de anså de tyske styrkene for sterke, og de fikk rett.

Under flere offensiver ettervinteren og våren 1942 mistet Den røde armé om lag 1,4 millioner soldater, mot tyske tap på 190 tusen soldater, mindre enn 1/7 av de sovjetiske. Bortsett fra enorme egne tap var lite oppnådd for Sovjetunionen, frontlinjene i mai 1942 lå omtrent der de var etter offensiven i desember.[95]

Utdypende artikler: slaget om Sevastopol og slagene ved Rzjev

Den røde armé fikk utover høsten og vinteren 1941 tilførsel av nye, uthvilte og velutstyrte styrker fra Sibir, som hadde blitt stående i Sibir under påvente av et eventuelt japansk angrep. Da spionen Richard Sorge kunne rapportere at Japan forberedte angrep i Stillehavet, ble disse styrkene overført til fronten i Europa og satt i kamp utenfor Moskva 5. desember 1941. De sovjetiske styrkene var nå, i motsetning til sine tyske motstandere, utstyrt og trent for vinterkrig, og hadde bedre tilgang til forsyninger.[96]

De sovjetiske motoffensivene var kraftige, og de utslitte og forfrosne tyske styrkene ble drevet tilbake mellom 100 og 250 km. I perioden 8. januar 1942 og helt fram til 22. mars 1943 var det en rekke forsøk på å erobre den tyske «lommen» ved Rzjev, også kjent som slagene ved Rzjev, før sovjeterne endelig lyktes og tyskerne trakk seg tilbake som et ledd i en større tilbaketrekning. Men de sovjetiske styrkene rykket til dels for fort fram, noe som førte til at også de etter hvert ble utmattet og led et betydelig nederlag i det andre slaget ved Kharkov (12. – 28. mai 1942). Den tyske framgangen ved Kerts-halvøya og seierne ved Kharkov og Sevastopol ble viktige forutsetninger for deres framrykking mot Stalingrad.[97]

Sommeren 1942 i sør[rediger | rediger kilde]

Straffebataljoner
Blant de tiltak som Den røde armé brukte for å holde disiplin var straffebataljoner, soldatene som ble beordret dit ble omtalt som strafniki. Soldater i straffebataljoner måtte vise ekstraordinær modighet for å bli tilbakeført til de vanlige styrkene, og det hadde sin pris. I 1942 var det om lag 25 tusen russiske soldater i straffebataljoner, det økte til rundt 180 tusen i 1943. Tapstallene i straffebataljoner var seks ganger så høye som det de vanlige sovjetiske enheter hadde.[98]

I mai 1942 gjenerobret tyskerne Kertsj. Etter mer enn åtte måneders beleiring og bombardement, måtte de gjenværende sovjetiske styrkene i Sevastopol overgi byen 4. juli 1942.[99]

En del av den tyske militære filosofi var å angripe der motstanderen minst ventet det, så raske framrykkinger kunne gjennomføres. Den tyske diktatoren Adolf Hitler anså et angrep på Moskva sommeren 1942 som altfor opplagt. Den tyske overkommandoen innså at tiden var i ferd med å renne ut, med det japanske angrepet på Pearl Harbor var Tyskland involvert i en stadig mer omfattende tofrontskrig. Hitler regnet imidlertid med å avslutte kampene på østfronten, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa, noe han anslo ville ta minst to år.[100]

På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, samt elven Volga; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi.[101]

Etter at hele Krim var sikret, begynte den tyske operasjon blå 28. juni 1942.[102] Armégruppe syd hadde blitt delt i to, mens armégruppe A skulle rykke frem mot Kaukasus, skulle armégruppe B avansere mot elven Don, deretter Volga og Stalingrad.[103]

Vinteren 1942/1943[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk framrykking vinteren 1942/1943

Utdypende artikkel: slaget om Stalingrad

Den tyske offensiven mot Stalingrad ble innledet 23. august 1942, med et massivt bombardement av Luftwaffe, rundt 40 tusen sivile anslås å ha blitt drept den dagen.[104] De tyske styrkene erobret gjennom flere måneders kamp nesten hele byen, i november var det bare brohoder (om lag 10 %) langs Volgas vestlige bredd som fremdeles ble holdt av Den røde armé. I midten av september fikk marskalk Georgij Zjukov godkjenning fra Stavka til en større motoffensiv, operasjon Uranus. Den startet 19. november og 23. november var de tyske styrkene og deres allierte ved Stalingrad sperret inne i en enorm knipetangsmanøver.[105] Av de i alt 330 000 soldatene som ble omringet, var bare 100 000 igjen da feltmarskalk Friedrich Paulus kapitulerte rundt to måneder senere, 31. januar 1943. Ved kampene om Stalingrad besto så vidt over halvparten av Tysklands styrker av tyske soldater, resten var italienske, rumenske og ungarske,[1] sistnevnte led store tap.[106][107][108] I februar 1943 kunne derfor de sovjetiske styrkene rykke fram fra elven Don, gjeninnta Kursk og Kharkov.[109]

Den tyske diktatoren Adolf Hitler innså i januar 1943 at det ikke var mulig å erobret Moskva. For å sikre de tyske posisjonene, ble det bestemt at armégruppe sentrum skulle trekke seg tilbake etter slagene ved Rzjev, retretten var ferdig i mars.[110][111] Armégruppe sør trakk seg også tilbake fra de fremskutte posisjonene i Kaukasus og de tyske styrkene i sør ble samlet i det østlige Ukraina.[112] Den 19. februar gikk de til motoffensiv under general Erich von Manstein, presset de sovjetiske styrkene tilbake til Poltava og videre til Kharkov mot slutten av mars. De tyske styrkene klarte i det tredje slaget om Kharkov (16. februar – 15. mars 1943) å gjenerobre byen,[113] noe som blir regnet som en av krigens store militære prestasjoner.[114][109]

1943[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Kursk[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Kursk. Til venstre hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Til høyre viser «lommen» ved Kursk

Utdypende artikkel: slaget ved Kursk

Slaget ved Kursk (tysk: Operation Zitadelle) utfoldet seg i perioden 5.–18. juli 1943.[115] Det var det siste og avgjørende forsøket fra de tyske styrkene på å gjenvinne initiativet på østfronten. Den røde armé hadde god kjennskap til de tyske forberedelsene, dype forsvarsstillinger ble etablert, og store styrker var i reserve for motangrep. Rundt 600 tusen tyske soldater angrep om lag 1,2 millioner sovjetiske. Mens slaget pågikk kom den allierte invasjonen av Sicilia 10. juli. Det førte til at Hitler den 13. juli beordret styrker overført dit, og avbrøt slaget.[116][117]

Dette ble et av historiens største slag med deltakelse av panserstyrker, om lag 2750 tyske mot 3500 sovjetiske stridsvogner og stormkanoner. Den røde armé satte inn om lag 2700 fly, mens Luftwaffe brukte rundt 2000 fly.[118] Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte bare delvis å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etterhvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Wehrmachts offensiv mislyktes. Deretter klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol (5. august) og Belgorod, mens tyskerne mot slutten av august også måtte oppgi Kharkov og ble presset bredt tilbake.[119]

Kursk var den siste strategiske tyske offensiven på østfronten.[120] Resten av krigen var Wehrmacht begrenset til mindre taktiske offensiver, retrett og måtte som regel nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver.[121] De tyske styrkene fortsatte å tilføre sovjetstyrkene store tap; men med en større befolkning, industriell produksjon og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp var det umulig å stoppe Den røde armé.[122] Mens Hitler blandet seg stadig mer inn i de operative militære beslutningene på taktisk nivå,[123] håndterte Stalin etterhvert krigføringen motsatt, han var mer i bakgrunnen og delegerte ansvar til Stavka.[124]

Smolensk, Dnepr og Kiev[rediger | rediger kilde]

Ved det andre slaget om Smolensk 7. august til 2. oktober 1943 lyktes Den røde armé å gjennomføre en avgjørende, offensiv operasjon og gjenerobre den russiske byen Smolensk, etter at den hadde vært på tyske hender i mer enn to år. Den røde armé gjennomførte en offensiv mot Dnepr fra september til desember, begge de to stridene partene hadde store tap. De sovjetiske styrkene fikk flere brohoder på den vestlige bredden av elven, og den ukrainske hovedstaden Kiev ble gjenerobret tidlig i november. Wehrmacht forsøkte å gjenerobre Kiev i november og desember, men tross store sovjetiske tap mislyktes de tyske styrkene, og måtte trekke seg tilbake.[125]

Tyske tilbaketrekninger[rediger | rediger kilde]

Tysk tilbaketrekking gjennom hele Øst-Europa fra august 1943 til desember 1944
Frontutviklingen i 1945

Innen juni 1944 hadde sovjetiske styrker gjenerobret mesteparten av sitt territorium i henhold til grensene i 1938. Tyske styrker kontrollerte fortsatt vesentlige deler av det østlige Karelen til Onega-sjøen og elven Svir. De baltiske landene, Polen (som ble delt mellom Tyskland og Sovjetunionen i september 1939) og deler av Hviterussland var under tysk kontroll. Romania og Bulgaria var alliert med Tyskland. Allierte styrker hadde gått i land på Sicilia i juli 1943 og på det italienske fastlandet i september 1943. Innen juni 1944 var Italia sør for Roma kontrollert av allierte styrker. De allierte åpnet en tredje front på det europeiske fastlandet ved landgangen i Normandie 6. juni 1944.[126] Sommeren 1944 satte Sovjetunionen inn 300 divisjoner mot 200 tyske, mens Tyskland på høsten bare 100 divisjoner i felten.[127] I Hviterussland alene hadde Tyskland mistet over 25 divisjoner og 35 000 mann.[128] I løpet av juli 1944 var tyske styrker fordrevet fra Hviterussland.[129]

Churchill hadde lenge argumentert for at de allierte skulle bruke mer ressurser i Italia og gjøre en landgang på Balkan med sikte på Wien og Budapest. Churchill fryktet også at Stalin skulle utnytte situasjonen til å styrke Sovjetunionens stilling i Øst-Europa. Amerikanske ledere holdt fast på sin strategi om å bruke sin materielle overlegenhet til å overvinne Wehrmacht i Frankrike og det vestlige Tyskland. Roosevelt hadde mindre mistillit til Stalins planer enn Churchill. De allierte hadde avtalt hvordan Tyskland skulle deles. Tsjekkoslovakia med Praha skulle ifølge avtalen befris av sovjetiske styrker. Amerikanske styrkers fremrykning fra vest gikk raskere enn planlagt, men ved krigens slutt trakk de seg tilbake til den avtalte linjen.[130]

Kamenets-Podolsk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: slaget ved Kamenets-Podolsk

Ved slaget ved Kamenets-Podolsk i mars-april 1944 gjorde de sovjetiske styrkene et mislykket forsøk på å ringe inn de tyske styrkene i området (20 divisjoner i 1. panserarmé). Disse var utmattet etter kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj-lommen. Den sovjetiske styrken ble ledet av marskalk Georgij Zjukov, og den startet offensiven i slutten av mars 1944. Den 25. mars var den tyske styrken omringet og isolert. De tyske styrkene lyktes å bryte ut av den sovjetiske omringningen og møte den tyske unnsetningsstyrken, bestående av to panser SS-divisjoner ved byen Buchach den 6. april. De fleste tyske soldatene unnslapp, men de mistet en stor del av materiellet.[131]

Operasjon Bagration[rediger | rediger kilde]

22. juni 1944 iverksatte de sovjetiske styrkene en omfattende offensiv for å presse de tyske styrkene ut av Hviterussland og det østlige Polen, kalt operasjon Bagration. 1,7 millioner sovjetiske soldater - med en umåtelig overmakt av stridsvogner og fly - slo tilbake de rundt 800 000 soldatene i den tyske armégruppe sentrum, slik at denne enheten til slutt brøt sammen da offensiven sluttet 19. august. Da var Den røde armé nådd langt inn i de baltiske landene og sto ved Warszawa. Oppmuntret av at de sovjetiske styrkene stadig nærmet seg, åpnet den polske hjemmearméen 1. august Warszawaoppstanden som en del av en landsomfattende oppstand. Imidlertid stoppet sovjetstyrkene framrykkingen, og tyskerne knuste oppstanden, som endte i et blodbad.[132] I den frigjorte storbyen Lublin ble det opprettet en sovjetisk-vennlig provisorisk polsk regjering.[133] Ved Lublin fant sovjetiske styrker utryddelsesleiren Majdanek som var den første store utryddelsesleiren som ble befridd. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. SS lykkes bare delvis å fjerne sporene etter massedrapene i leiren og Majdanek er ved siden av Auschwitz den beste bevarte leiren.[134][135] Sovjetiske styrker nådde elven Wisła 26. juli 1944.[136]

Polen-Baltikum[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Warszawaoppstanden

Sovjetiske styrker nådde utkanten av Warszawa i slutten av juli og oppfordret over radio polske undergrunnsstyrker til å gjøre opprør mot den tyske okkupanten. Undergrunnsstyrkene under ledelse av Tadeusz Bór-Komorowski besto av omkring 40 000 personer og hadde nær kontakt med eksilregjeringen i London. Opprøret begynte 1. august.[137] Opprørerne holdt lenge en stor del av byen, men klarte i lengden å stå mot tyske styrker som brukte tunge våpen, stridsvogner og fly. Stalin motsatte seg amerikansk og britisk flybåren bistand til opprørerne via sovjetiske flyplasser. De sovjetiske styrkene ble stående på andre siden av elven mens opprørerne 3. oktober (etter to måneder) ga seg for overmakten.[138]

Videre utover høsten 1944 fortsatte de sovjetiske styrkene offensiven mot de baltiske landene, og nådde Østersjøen ved Memel 10. oktober. Ved årets utgang hadde de stort sett kontroll i dette området, bortsett fra en større tysk lomme i Kurland som var isolert for resten av krigen som armégruppe Kurland.[139][140] I løpet av september tok sovjetiske styrker kontroll over det meste av Latvia, Litauen og Estland.[141]

Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanzerarmé og 5. Sjokkarmé.

Balkan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: slaget om Romania (1944)

Den røde armé innledet 29. oktober en offensiv i retning av Ungarn, og Budapest falt 13. februar 1945, og frigjorde hele Balkan.

Ved slaget om Romania angrep de sovjetiske styrkene, i form av 2. og 3. ukrainske front, som besto av 929 000 soldater, 14 850 kanoner, 1 870 stridsvogner og 1 850 kampfly, Wehrmacht og Waffen-SS-styrker i Bessarabia og det østlige Romania.[142] De sovjetiske styrkene brøt gjennom tyske stillinger i Bessarbia under JassiKishinev-operasjonen som begynte 20. august. De tyske styrkene i Bessarabia ble omringet og nedkjempet. Omkring 100 000 tyske soldater ble drept og 150 000 tatt til fange. Sovjetiske styrker inntok Bucuresti 31. august.[143][144][145]

Kong Mikael gjorde statskupp 23. august 1944 og avsatte den fascistiske regjeringen. Sovjetisk styrker angrep Romania 20. august. Kong Mikael inngikk straks våpenhvile med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland, den tidligere allierte. Sovjetiske styrker omringet 16 tyske divisjoner inne i Romania og nådde Bukarest 31. august. Bulgaria hadde ikke vært i krig med Sovjetunionen som erklærte landet krig i 1944 og inngikk våpenhvile 8. september. Bulgaria erklærte så krig mot Tyskland på samme måte som Romania og stilte sine militære styrker under sovjetisk kommando. De tyske styrkene i Hellas og Jugoslavia var dermed i en utsatt stilling, og Tyskland begynte tilbaketrekning. Titos jugoslaviske partisaner rykket frem for å møte de sovjetiske styrkene og Tito inntok Beograd 19. oktober. Tito og hans partisaner hadde under hele okkupasjonen holdt en geriljaoperasjon i gang i det uveisomme terrenget.[146][136]

Høsten 1943 begynte det tyske regimet å forberede en okkupasjon av Ungarn. Ministerpresident Miklós Kállay ba tidlig i 1944 USA og Storbritannia gjennomføre en eller annen form for luftbåren styrkeoverføring til Ungarn og hadde diplomatiske følere til Sovjetunionen – tysk etterretning fikk raskt kjennskap til dette. Horthy informerte 12. februar Hitler om at ungarske styrker på østfronten ville bli trukket tilbake til hjemlandet. Den ungarske ledelsen innså at Tyskland trolig ville tape krigen og med Horthys stilltiende godkjenning begynte Kállay å undersøke muligheten for å inngå separat våpenhvile med de allierte. For å forhindre separatfred okkuperte Tyskland uten kamp Ungarn 19. mars 1944.[147][148][149]

Budapest-offensiven[rediger | rediger kilde]

Sovjetiske soldater som falt i kampene i Ungarn, januar 1945.

Utdypende artikkel: slaget om Budapest

Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia.[150]

I 1944 da krigslykken hadde snudd for Tyskland og Den røde armé nærmet seg Ungarns grenser ville Miklós Horthy trekke Ungarn ut av alliansen med Tyskland. Tyske styrker besatte i mars 1944 Budapest og presset da Horthy til å godta en regjering under den tyskvennlige Döme Sztójay. Den nye regjeringen satte i gang deportasjon av landets jøder til Auschwitz. Frontlinjen gikk i slutten av august 1944 omtrent ved Ungarns daværende østgrense ved Karpatene og ved Romanias østgrense. Horthy avsatte i august 1944 Sztójay og innsatte en militærregjering under den moderate generalen Géza Lakatos. Lakatos gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte. Noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen og våpenhvile med Sovjetunionen gjennomførte de nazistiske pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp.[151][152][153][154] Da sovjetiske styrker i oktober 1944 krysset grensen til Ungarn erklærte Horthy at krigen var over for Ungarn.[155] Horthy ble tvunget til å trekke seg som riksforstander, arrestert og sendt til Bayern. Regjeringen ble avsatt og lederen for Pilkors-partiet, Ferenc Szálasi, ble innsatt som statsminister.[156]

Horthy erklærte 15. oktober 1944 at Ungarn ønsket våpenhvile med Sovjetunionen. Horthy ble da avsatt og arrestert, og en nazistisk regjering under Szálasi innsatt. Tyske og ungarske styrker fortsatte kampene mot sovjetiske styrker i mange måneder. Tyskland og Sovjetunionen kontrollerte hver sin del av Ungarn som ble en slagmark og kampene raserte landet. Sovjetiske styrker under Malinovski nådde Budapest 30. oktober med 64 divisjoner. I løpet av desember var byen helt omringet og beleiret. Sovjetisk styrker inntok Budapest 12. februar 1945 etter beleiring av byen. I midten av april trakk de siste tyske styrkene seg ut av Ungarn.[157][158][159]:23 En betydelig del av de ungarske styrkene under generalene Miklós og Vörös gikk over til sovjetisk side og sluttkampene i Ungarn var til dels en borgerkrig. I Debrecen, i den sovjetisk-okkuperte delen, kom en nasjonalforsamling sammen 21. desember. General Béla Miklós dannet en regjering som erklærte krig mot Tyskland 31. desember.[160]

Wien-offensiven[rediger | rediger kilde]

Wien ble inntatt av sovjetisk styrker 13. april få dager etter at de krysset grensen fra Ungarn.[161]

Wisła-Oder-offensiven[rediger | rediger kilde]

Sovjetiske soldater kjører gjennom den frigjorte Łódź med en ISU-122 stormkanon.

Utdypende artikkel: Wisła-Oder-offensiven

12. januar og fram til 2. februar 1945 gjennomførte Den røde armé en stor offensiv vestover langs hele østfronten. Den tyske forsvarslinjen langs Wisła brøt sammen midt i januar.[159] Warszawa ble inntatt 17. januar og Danzig 30. februar.[162] Den 1. hviterussiske front under Sjukov frigjorde Łódź 19. januar og Bydgoszcz 23. januar. Den tredje pansebrigadearmé under general Rybalko nådde Breslau 22. januar. Den første ukrainske front omringet Krakow som ble frigjort 19. januar. Auschwitz ble frigjort av sovjetiske styrker 27. januar, denne datoen ble Den internasjonale holocaustdagen. I løpet av 28-29. januar besatte sovjetiske styrker kullgruveområdet i Øvre Schlesien inkludert Katowice.[trenger referanse]

Samtidig opprettet den første hviterussiske front og den første ukrainske front brohoder ved Oder mellom Frankfurt og Küstrin.[159] Den røde armé tok blant annet utgangspunkt i de to brohodene som var erobret på vestsiden av Wisła under Operasjon Bagration sommeren før, rykket videre vestover og nådde elvene Oder, som de krysset ved landsbyen (tysk: ortsteil) Kienitz den 31. januar 1945, og nådde også elva Neisse i Vest-Preussen. Ved Küstrin stod de nå bare 70 km fra Berlin. Fortsatt holdt tyskerne deler av Østersjøkysten («Østersjøbalkongen»), helt isolert fra omverdenen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 10. april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også «Østersjøbalkongen» fram til Stettin; Danzig falt 30. mars.[trenger referanse]

Finland og Finnmark[rediger | rediger kilde]

Frontlinjer og tysk tilbaketrekning fra Lappland og Finnmark fra september 1944.

Våren 1944 hadde sovjetiske styrker overtaket ved fronten mot Finland og sovjetiske styrker erobret Det karelske neset og Viborg etter offensiv fra 9. juni 1944. General Carl Gustaf Mannerheim ble 4. august valgt til president.[trenger referanse] Den tysk-finske alliansen opphørte 2. september, da Finland undertegnet en fredsavtale med Sovjetunionen.[163] Finland var ifølge fredsbetingelsene med Sovjetunionen forpliktet til å sørge for at alle tyske styrker hadde forlatt landet innen 15. september. Etter kamper mellom tyske og finske styrker ved Torneå og Rovaniemi trakk de tyske styrkene seg unna. Hitler godkjente 3. oktober operasjon nordlys (tysk: Operation Nordlicht) og tilbaketrekningen fra finsk Lappland begynte midt i oktober. Tilbaketrekningene skjedde via Ivalo-Karasjok og Karesuando-Skibotn.[164] Finland undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944 og dette avsluttet den finske fortsettelseskrigen. Dette gjorde det klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland da disse landene nå teknisk var i krig med hverandre. Dette medførte også tysk tilbaketrekning fra hele Murmanskfronten.[trenger referanse]

Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle områdene de trakk seg ut av i denne operasjonen, i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang på forsyninger.[trenger referanse] Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av Uleåborgs län og i Lapplands län. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i Lappland og sent i november kom de finske styrkene til Enare og Utsjok ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved Kilpisjärvi ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland.[165] Etter finsk kapitulasjon og tysk tilbaketrekning fra Finland risikerte de tyske styrkene på Murmanskfronten å bli omringet.[166]

Tidlig i oktober begynte tyske soldater å trekke seg fra Murmanskfronten via Kirkenes.[167] Fra tysk side ble Finnmark og Nord-Finland betraktet som ett område som måtte forsvares eller oppgis samlet. Den tyske øverstkommanderende, general Lothar Rendulic, forsto trolig at for å redde 20. bergarmé måtte både mannskap og utstyr over på norsk side. Den tyske ledelsen regnet også med alliert invasjon i Nord-Norge.[168] General Rendulic fikk 3. oktober ordre om trekke de tyske styrkene ut av Finland og inn i Norge.[169]

Etter sovjetisk offensiv mot Øst-Finnmark i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Varangerhalvøya 26. oktober. Sovjetiske styrker rykket frem raskere enn ventet og tyske styrker forlot Kirkenes i all hast 25. oktober.[170] Tyske styrker trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms fylke etter at tyske styrker ble fordrevet fra Finland. De fleste tyske soldater forlot Finnmark til fots. Sovjetiske styrker nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der.[164]

Det endelige tyske nederlaget[rediger | rediger kilde]

Seierherrenes hevn
De tyske styrkene hadde gått nådeløst frem i Sovjetunionen, gjengjeldelsen fra de seirende sovjetiske styrkene ble tilsvarende. Frigitte slavearbeidere trakk barn ut av kolonner med flyktninger og massakrerte de foran lamslåtte tyske foreldre.[171]

Utdypende artikkel: slaget om Berlin

Til sluttkampene om Berlin hadde tyskerne knapt reserver igjen. Forsvarerne var en sammensatt styrke på rundt en million mann, bestående av en blanding av regulære soldater, godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne ungdommer i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange Panzerfaust de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder. De sovjetiske styrkene på totalt 2,5 millioner soldater ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør).[trenger referanse]

Ved Torgau ved Elben sør for Magdeburg møttes amerikanske og sovjetiske soldater første gang 25. april.[172]

16. april startet sovjeterne offensiven mot Berlin. Strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom Zjukov og Konev om hvem som først kunne innta selve byen. Stalin krevet at Den røde armé skulle ha inntatt Berlin til feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. 25. april hadde Zjukovs og Konevs styrker omringet Berlin. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen, mens Konev inntok de sørlige bydeler. Rokossovskij klarte ikke å bryte gjennom den tyske fronten ved nedre Oder før 26. april, og hans styrker deltok ikke i slaget om Berlin.[trenger referanse]

30. april begikk Hitler selvmord. 2. mai kapitulerte de tyske styrkene i byen, selv om spredt skyting forekom flere dager etterpå. Etter Hitlers selvmord forsøkte Flensburg-regjeringen å styre Tyskland.[trenger referanse]

Fra slutten av april 1945 fortsatte kamphandlingene vesentlig på østfronten; på vestfronten foregikk nå bare mindre kamper. På sørfløyen - i Tsjekkoslovakia og Sørøst-Tyskland - gjorde styrkene til SS-generalen Ferdinand Schörner hard motstand etter å fått betydelige forsterkninger fra armégruppen lenger nord. Dette skyldtes at Hitler feilaktig trodde sovjeterne ville sette inn hovedoffensiven mot Praha, ikke mot Berlin. Således holdt tyskerne Breslau som pinnsvinstilling til 8. mai. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene seg vestover for å overgi seg til vestmaktene og unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom. For vestmaktene var dette et problem, både med deres forpliktelser overfor en alliert, og med å håndtere en så stor flyktningstrøm. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7. – 8. mai. Danmark var tyskkontrollert helt til kapitulasjonen og flyktninger fra østfronten omkring Østersjøen ble innkvartert der.[trenger referanse]

Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Praha-offensiven

Etter slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker under feltmarskalk Ferdinand Schörner. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. Sovjetiske styrker (forsterket med rumenske enheter) som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april rykket også nordvestover gjennom Mähren mot Praha. Denne styrken fra sørøst besto i hovedsak av to sovjetiske armégrupper (den andre og fjerde ukrainske front). Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker.[173] De siste større kampene på østfronten sto om Praha 5.-11. mai i forbindelse med Praha-offensiven. Kampen om Praha og det sentrale Böhmen pågikk til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.–8. mai. Byen Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven.[174] Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av den røde armé.[173] Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa. De sovjetisk styrkene møtte General Pattons hær ved Pilsen 11. mai.[174]

Tematisk oversikt[rediger | rediger kilde]

Flyktninger og fordrevne[rediger | rediger kilde]

Flyktninger i Østpreussen, 1945

I sluttfasen av, og etter, krigen ble millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia, og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.[trenger referanse]

Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under foran den fremrykkende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945.[175] Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam[175], som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn.[176]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Jøder samlet i en ravine ved den polske byen Mizocz (etter krigen i det vestlige Ukraina). Omkring 1700 menn, kvinner og barn ble drept der 14. oktober 1942 av Einsatzgruppe C forsterket med ukrainske frivillige. Massakren ble fotografert av en tysk SS-mann.[177][178]

Holocaust, massedrap særlig på jøder, begynte samtidig med invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Den første fasen av holocaust, også omtalt som «geværkulenes holocaust» (engelsk: Holocaust by bullets, tysk: Holocaust durch Erschießung), foregikk i de erobrede områdene bak østfronten. Det er mye som tyder på at invasjonen av Sovjetunionen var en utløsende faktor for holocaust.[59] [179][60][180][181][182] Nazistene var besatt av ideen om å ødelegge den sovjetiske kommunismen, en ide som mange østeuropeere hadde til felles med nazistene. Nasjonalister i Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina utnyttet den første tiden etter «frigjøringen» til å massakrere jøder som ble ansett som forbundet med bolsjevismen.[183] I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en Führerbefehl om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre ble gitt, var den trolig abstrakt og generell.[184] Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder.[60]

Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941.[185][186] Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' Einsatzgruppen der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker.[187][188][189][190] Drapsmetoden var først masseskyting og disse fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet sammen og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene og de ble til dels skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene.[191] SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke var rask eller hemmelig nok, og de tok i bruk gassvogner til avliving fra sent i 1941.[192]

Etter andre verdenskrig oppsto en forestilling om at de regulære tyske væpnede styrkene i Wehrmacht ikke var involvert i holocaust eller krigsforbrytelser under andre verdenskrig (tysk: Saubere Wehrmacht). Denne myten om det rene Wehrmacht fornekter ansvaret den tyske generalstaben (Oberkommando der Wehrmacht (OKW), Oberkommando des Heeres (OKH), Luftwaffe og Kriegsmarine) hadde i planleggingen og utførelsen av krigsforbrytelser, og legger ansvaret på «partisoldatene» i Schutzstaffel (SS).

Folkeretten og krigsfangene[rediger | rediger kilde]

Krigsskueplassen på østfronten var den største i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser. Dette gikk ut over sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Krigføringen på østfronten var preget av utbredt lovløshet og manglende etterlevelse av krigens folkerett. Bakgrunn for dette var i hovedsak det tyske regimets valg om «total krig», uhindret av folkerett og moral. Tyskland argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde akseptert Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 om krigens folkerett, og at disse derfor ikke gjaldt på østfronten. Sovjetiske politikere fremholdt både før og etter andre verdenskrig at disse konvensjonene bare var en «kodifisering» av allment aksepterte regler for krigføring. Sovjetunionen protesterte i løpet av krigen mot tyske brudd på folkeretten når det gjaldt behandling av krigsfanger og sivilbefolkning.[193] Genève-konvensjonen (artikkel 52) slo fast at ingen kunne på egne eller andres vegne frikjenne seg selv for grove brudd på konvensjonen.[194]

Den tyske Oberkommando der Wehrmacht (OKW) utstedte 16. juni 1941 en ordre om behandling av sovjetiske krigsfanger. Ordren poengterte at bolsjevismen (nazistenes betegnelse på Sovjetunionens ideologi) var tyskernes dødelige fiende og aktiv og passiv motstand skulle slås nådeløst ned. Ordren påpekte at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen av 1929 om behandling av krigsfanger. Ordren la til grunn at sovjetiske krigsfanger skulle settes i arbeid for den tysk krigsinnsatsen og disiplinære tiltak ikke skulle hindres av begrensninger fra Røde kors. Navneliste over krigsfanger skulle ikke utleveres og krigsfangene skulle ikke motta hjelp utenfra eller ha kontakt med hjelpeorganisasjoner. OKW utstedte ordre om at krigsfangene bare skulle få den dårligste maten, og i praksis mindre enn det som var nødvendig for å overleve. OKW fastsatte videre 6. august 1941 retningslinjer for mat til krigsfangene: fanger som arbeidet skulle få 2200 kcal, andre fanger skulle få 2040. I praksis fikk fangene mye mindre (300 til 700 kcal noen steder) og i noen områder døde fangene i stort antall i løpet av august.[195] Hermann Göring (sjef for Luftwaffe) oppsummerte regimets syn i et møte med statsråd Herbert Backe 16. september 1941 da han uttalte at Tyskland ikke var forpliktet av noen internasjonale avtaler til å mate krigsfangene. Ifølge Göring var forpleining av fangene avhengig av at de kunne arbeide. Den tyske hæren rapporterte selv fra Stalag ved Lamsdorf i september 1941 at fangene spiste gress og blomster for å fylle magen, kannibalisme skal også ha forekommet. I leiren Molodecno var dødsraten 1 % daglig, slike dødsrater ble etter hvert typisk og forverret da vinterkulden kom.[195]:90

Sammenligning av styrker og våpen ved krigsutbruddet[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske militærhistorikeren David Glantz,[196] og den russiske militærhistorikeren Michail Iwanowitsch Meltjuchow[197] har forskjellige anslag over de to partenes styrker 22. juni 1941:

Stridskrefter Aksemaktene (Tyskland, Romania, Ungarn, Italia) Sovjetunionen - Den røde armé
Forfatter Glantz Meltjuchow Glantz Meltjuchow
Soldater 3 767 000 4 306 800 2 780 000 3 289 851
Stridsvogner 3 612 4 171 11 000 15 687
Fly 2 937 4 846 9 917 10 743
Kanoner 12 686 42 601 42 872 59 787

Krigsproduksjon[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk (rød) og tysk (blå) krigsproduksjon[198]
Rustnings og tungindusrri (utvalg) 1941 1942 1943 1944 1945
Fly 15 735 25 436 34 900 40 300 20 900
11 776 15 409 28 807 39 807 7 540
Stridsvogner[199] 6 590 24 446 24 089 28 963 15 400
3 804 5 997 12 151 19 087 4 400
Kull (i millioner tonn) 151,4 75,5 93,1 121,5 149,3
315,5 317,9 340,4 347,6 Ingen tall tilgjengelig
Stål (i millioner tonn) 17,9 8,1 8,5 10,9 12,3
28,2 28,7 30,6 25,8 Ingen tall tilgjengelig
Olje (i millioner tonn) 33,0 22,0 18,0 18,2 19,4
5,7 6,6 7,6 5,5 1,3

Forsyninger til Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Et amerikansk tog et sted på den iranske jernbanen langs forsyningslinjen til Sovjetunionen

Krigssituasjonen forhindret Sovjetunionen å få forsyninger over land fra vest. De arktiske konvoiene tilførte forsyninger fra de allierte via Nord-Atlanteren rundt det okkuperte Norge. Den sovjetisk-britiske okkupasjonen av Iran sikret forsyninger fra Midtøsten og gjennom Iran (Den persiske korridor) blant annet langs Den transiranske jernbane og via havnebyer ved den persiske gulf. Ikke-militære forsyninger ble fraktet med Den transsibirske jernbanen fra havnebyen Vladivostok.

Ettertidens vurdering[rediger | rediger kilde]

Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 og de etterfølgende fire år med krigføring er i ettertid vurdert som en krigsforbrytelse, blant annet ved Nürnbergprosessen (1945–1946).[trenger referanse] Den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier karakteriserte i forbindelse med markering av at det var 80 år siden angrepet som «morderisk barbari», og sa videre at lidelsene til innbyggerne i Sovjetunionen burde «brennes inn i Tysklands kollektive minne.».[200]

Laquote.svgDet preger oss at våre fedre, bestefedre, oldefedre som utførte denne krigen, var involvert i disse forbrytelseneRaquote.svg[note 4][200]

Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier i minnetale 18. juni 2021, ved Tysk-russisk museum Karlshorst

På det meste kontrollerte det tyske Wehrmacht om lag 9 % av Sovjetunionens landområde, som hadde omfattet rundt 45 % av landets befolkning, før invasjonen.[201]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I begge referansene (kildene) fra Beevor står det «den store patriotiske krig»/«Den store patriotiske krigen» - ikke fedrelandskrigen. Samtidig er formuleringen «den store fedrelandskrigen» brukt i artikkel om andre verdenskrig i Store norske leksikon (se «Hitler-Tyskland på høyden av sin makt», siste avsnitt), det er derfor rimelig å anta at sistnevnte er mest korrekt.
  2. ^ Oppslaget informerer om at byen Lviv har blitt okkupert av Den rødé arme, at unntaksstilstand har blitt innført, når det er tiltatt å vandre i byen, at folk skal returnere til normalt arbeid, i tillegg til at det kan opprettes lokale sikkerhetslag i diverse bydeler.
  3. ^ the objective to shatter the bulk of the Russian Army this [western] side of the Dvina and Dnepr (Rivers] has been accomplished ... east of [these rivers] we would encounter nothing more than partial forces ... It is thus probably no overstatement to say that the Russian Campaign has been won in the space of two weeks.
  4. ^ It weighs on us that our fathers, grandfathers, great-grandfathers who waged this war, were involved in these crimes

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1993. s. 54. ISBN 8203170366. 
  2. ^ Taylor, Alan (18. september 2011). «World War II: The Eastern Front». The Atlantic (engelsk). Besøkt 5. februar 2019. 
  3. ^ Howard 2002, s. 33–36, 88, 96, 111
  4. ^ Glantz 2015, s. 8–9, 38
  5. ^ Glantz 2015, s. 14
  6. ^ Hobson 2015, s. 444
  7. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  8. ^ Glantz 2015, s. 26–27
  9. ^ Hastings 2012, s. 156–157
  10. ^ Connelly, John (1999). «Nazis and Slavs: From Racial Theory to Racist Practice». Central European History. 1. 32: 1–33. ISSN 0008-9389. Besøkt 6. august 2020. «One influential school of interpretation relegates racism in Nazi policies in Eastern Europe to secondary importance, and argues that plans for the New Order sprang from the ambitions of architects, agronomists, economists, and other "experts" seeking to realize a Nazi version of… When one examines the early writings of Adolf Hitler and other Nazi leaders, however, one finds few signs of intentions toward Slavs. Especially noticeable in Hitler's writing is an absence of hostility toward Poles. If any Slavic people provoked Hitler's ill will it was the Czechs, about whom he had formed opinions as a young man in Austria.» 
  11. ^ Roberts 2010, s. 136–137
  12. ^ Beevor 2013, s. 217
  13. ^ Beevor 2002, s. 36
  14. ^ «German-Soviet Nonaggression Pact | History, Facts, & Significance». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 12. februar 2020. 
  15. ^ Holtsmark, Sven G. (31. august 2019). «Krigen ingen kunne stoppe». Klassekampen. s. 42. 
  16. ^ Edele, Mark (1. juni 2016). «Take (No) Prisoners! The Red Army and German POWs, 1941–1943». The Journal of Modern History. 2. 88: 342–379. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/686155. Besøkt 10. januar 2022. 
  17. ^ Helmut Krausnick: «Kommissarbefehl und 'Gerichtsbarkeitserlass Barbarossa' in neuer Sicht», Vierteljahrshefte für Zeitgeschicte, 25 (1977): 682-732.
  18. ^ a b Lorman, Tom (1. februar 2009). «Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and his Regime, Romania 1940-1944». The English Historical Review. 506 (engelsk). CXXIV: 239–241. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/cen381. Besøkt 2. mars 2020. «Marshal Ion Antonescu is, perhaps, the most controversial figure in modern Romanian history. That country's leader from 1940 to 1944, he was executed, at the end of the war, for ordering Romania's participation in the German invasion of the Soviet Union, and for crimes against humanity. Even, however, before the post-war Communist regime met its own demise, efforts were underway to secure the Marshal's rehabilitation» 
  19. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  20. ^ Seim, Jardar (25. februar 2020). «Ion Antonescu». Store norske leksikon. Besøkt 16. april 2020. 
  21. ^ Dau, Mary (1990). Øst-Europas Hvem hva hvor. Oslo: Schibsted. ISBN 8251613574. 
  22. ^ a b Kaplan, Robert D. «The Antonescu Paradox». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 19. april 2020. «Marshal Ion Antonescu’s Romania was Adolf Hitler’s second-most important Axis ally after Benito Mussolini’s Italy (and one might easily consider Antonescu more formidable and useful from Hitler’s point of view than Mussolini was). Antonescu contributed 585,000 Romanian troops to the Nazi invasion of the Soviet Union from June to October 1941.» 
  23. ^ a b Arad 2009, s. 229
  24. ^ a b Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  25. ^ a b c Teich, M., Kováč, D., & Brown, M. D. (Eds.). (2011). Slovakia in History. Cambridge University Press.
  26. ^ Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  27. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105130. 
  28. ^ Christensen, Chr. A.R. (1954). Verden i går og i dag: vår egen tids historie. Oslo: Tanum. 
  29. ^ «The Holocaust in Slovakia». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  30. ^ Jensen, Ole Helmer (1969). 2. verdenskrig: hvem, hva, hvor. Oslo: Schibsted. ISBN 8251609739. 
  31. ^ Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books, s. 5.
  32. ^ Ward, James Mace (1. april 2015). «The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 29: 76–108. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcv004. Besøkt 16. september 2019. 
  33. ^ a b Wagner, Francis S. (1983). «Diplomatic Prelude to the Bombing of Kassa: Reflections and Recollections of a Former Diplomat». Hungarian Studies Review. X (1): 67–78. 
  34. ^ Vagi 2013, s. xii
  35. ^ Braham 2004, s. 177
  36. ^ Cornelius, Deborah S. (2011). Hungary in World War II: Caught in the Cauldron. New York: Fordham University Press. 
  37. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241.
  38. ^ «Bulgaria». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2022. 
  39. ^ «Bulgaria - World War II | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 14. januar 2022. 
  40. ^ «Iran during World War II». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2022. 
  41. ^ «Turkey - Kemalist policies | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 14. januar 2022. 
  42. ^ Roberts 2010, 139–142
  43. ^ Winchester 2014, s. 18
  44. ^ Winchester 2014, s. 25, 27, 59
  45. ^ Hastings 2012, s. 180
  46. ^ a b Winchester 2014, s. 110–112
  47. ^ Turner 2013, s. 19, 21
  48. ^ Glantz 2015, s. 27
  49. ^ Turner 2013, s. 18, 23, 28
  50. ^ Ferris 2017, s. 333
  51. ^ Glantz 2015, s. 33, 37
  52. ^ Beevor 2013, s. 221
  53. ^ Bethell, Nicholas (1979). Storm på Sovjetunionen. Oslo: Gyldendal. s. 8. ISBN 8205132488. 
  54. ^ Glantz 2015, s. 69
  55. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 54. ISBN 8203170366. 
  56. ^ Beevor 2013, s. 214
  57. ^ Winchester 2014, s. 32
  58. ^ Winchester 2014, s. 82
  59. ^ a b Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»
  60. ^ a b c Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218-242.
  61. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  62. ^ Dumitru, D., & Johnson, C. (2011). Constructing interethnic conflict and cooperation: Why some people harmed Jews and others helped them during the Holocaust in Romania. World Politics, 63(1), 1-42.
  63. ^ Beevor 2013, s. 215
  64. ^ Beevor 2013, s. 221–222
  65. ^ Baalsrud, Terje (1979). 40 år i lenker: Estland, Latvia, Litauen : historien om randstatene. Oslo: Nå forlag. ISBN 8250502035. 
  66. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  67. ^ Matthäus, J. (2004). «Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941». I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  68. ^ Hastings 2012, s. 357, 431–432, 593–594
  69. ^ Winchester 2014, s. 276, 293
  70. ^ Davies 2007, s. 51
  71. ^ a b Hastings 2012, s. 327
  72. ^ a b Hastings 2012, s. 185
  73. ^ Ferris 2017, s. 121
  74. ^ a b Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: Sør-Varangers historie. Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979.
  75. ^ Da tyskerne svidde av Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær Lofotposten, 31.10.2014.
  76. ^ Fjørtoft (1984), s. 18.
  77. ^ Rødder (1990), s. 170.
  78. ^ Ferris 2017, s. 553
  79. ^ Winchester 2014, s. 258
  80. ^ Winchester 2014, s. 277
  81. ^ Winchester 2014, s. 118
  82. ^ Winchester 2014, s. 122
  83. ^ Hastings 2012, s. 180–181, 214, 356–357, 431–432
  84. ^ Winchester 2014, s. 129
  85. ^ Winchester 2014, s. 64, 92
  86. ^ Beevor 2013, s. 221
  87. ^ Glantz 2015, s. 70–73, 88–91
  88. ^ a b Winchester 2014, s. 92–93
  89. ^ a b Winchester 2014, s. 107–108
  90. ^ Winchester 2014, s. 110
  91. ^ Andrew Nagorski: The Greatest Battle, 2007, s. 165-166
  92. ^ Winchester 2014, s. 110–112
  93. ^ Winchester 2014, s. 113–114
  94. ^ Winchester 2014, s. 64, 71, 82
  95. ^ Winchester 2014, s. 134, 152
  96. ^ Winchester 2014, s. 108, 110, 113
  97. ^ Winchester 2014, s. 113–114, 128, 144–146, 149, 151
  98. ^ Winchester 2014, s. 162
  99. ^ Winchester 2014, s. 146–149
  100. ^ Beevor 2013, s. 281, 303–304
  101. ^ Winchester 2014, s. 152–153
  102. ^ Hastings 2012, s. 337
  103. ^ Winchester 2014, s. 155–156
  104. ^ Hastings 2012, s. 343
  105. ^ Winchester 2014, s. 171–173, 177, 179
  106. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  107. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  108. ^ Sulyok, Vince (1994). Ungarns historie og kultur. Oslo: I kommisjon: Solum. ISBN 8256009101. 
  109. ^ a b Winchester 2014, s. 260, 263–264
  110. ^ Hastings 2012, s. 434
  111. ^ Winchester 2014, s. 276
  112. ^ Beevor 2013, s. 423, 440–442
  113. ^ Winchester 2014, s. 260, 267
  114. ^ Roberts 2010, s. 397
  115. ^ Glantz 2015, s. 218–219
  116. ^ Winchester 2014, s. 276, 283, 285, 292
  117. ^ Hastings 2012, s. 437, 441
  118. ^ Winchester 2014, s. 283
  119. ^ Winchester 2014, s. 291–298
  120. ^ Winchester 2014, s. 276
  121. ^ Glantz 2015, s.222
  122. ^ Hastings 2012, s. 356–357
  123. ^ Winchester 2014, s. 278
  124. ^ Overy 1995, s. 21–22
  125. ^ Winchester 2014, s. 298–299
  126. ^ Christensen (1979) s. 378-385
  127. ^ Christensen (1979) s. 396
  128. ^ Salisbury (1979) s. 172.
  129. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 61. ISBN 8203170366. 
  130. ^ Christensen (1979) s. 398
  131. ^ Winchester 2014, s. 312
  132. ^ Christensen (1979) s. 397
  133. ^ Salisbury (1979) s. 172, 184.
  134. ^ Orbach, D., & Solonin, M. (2013). Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 90-113.
  135. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105564. 
  136. ^ a b Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1993. s. 62. ISBN 8203170366. 
  137. ^ Schwonek, M. R. (2008). Gen. Kazimierz Sosnkowski's Order of the Day No. 19. Journal of Slavic Military Studies, 21(2), 364-376.
  138. ^ Christensen (1979) s. 395
  139. ^ Winchester 2014, s. 350, 352, 371
  140. ^ Hastings 2012, s. 596, 678
  141. ^ Christensen (1979) s. 396
  142. ^ McATEER, S. M. (2009). 500 Days: The War in Eastern Europe, 1944-1945. Dorrance Publishing.
  143. ^ Liedtke, Gregory (2. januar 2015). «Lost in the Mud: The (Nearly) Forgotten Collapse of the German Army in the Western Ukraine, March and April 1944». The Journal of Slavic Military Studies. 1. 28: 215–238. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2015.998134. Besøkt 3. mars 2020. «With only three of its nine original armored and motorized divisions remaining, the army group, though joined by the remnants of the shattered 20. Panzer Division transferred from Heeresgruppe Mitte, proved incapable of successfully defending itself against the Soviet Jassy-Kishinev Offensive launched on 20 August. Once the Red Army breeched the Axis frontline, the lack of significantly powerful mobile reserves rendered the Germans almost helpless when highly mobile Soviet tank and mechanized units poured through the resulting gaps. As the Axis position collapsed, Romania switched sides and joined the Allies on 23 August.» 
  144. ^ Gebhardt, J. F. (Ed.). (1996). Commanding the Red Army's Sherman Tanks: The World War II Memoirs of Hero of the Soviet Union, Dmitriy Loza. University of Nebraska Press.
  145. ^ Zabecki, David T. The German War Machine in World War II: An Encyclopedia. ABC-CLIO. 
  146. ^ Christensen (1979) s. 396
  147. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  148. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  149. ^ Bloch 1992, s. 398-399
  150. ^ Sulyok, Vince (14. januar 2019). «Miklós Horthy». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  151. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  152. ^ Bloch 1992, s. 414
  153. ^ Folly, M. (2004). The Palgrave Concise Historical Atlas of World War II. Springer.
  154. ^ Duffy, C. (2014). Red Storm on the Reich: The Soviet March on Germany 1945. Routledge.
  155. ^ Sulyok, Vince (14. januar 2019). «Miklós Horthy». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  156. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Aschehoug. s. 343. ISBN 8203171699. 
  157. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 61. ISBN 8203170366. 
  158. ^ Christensen (1979) s. 397
  159. ^ a b c Piekalkiewicz, Janusz (1988). Annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105769. 
  160. ^ Vogel (1948) s. 166.
  161. ^ Christensen (1979) s. 397
  162. ^ Christensen (1979) s. 397
  163. ^ Hastings 2012, s. 596
  164. ^ a b Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009. 
  165. ^ Alamäki, Yrjö: Finland ut av krigen - men med smertefulle virkninger. Ottar, nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.
  166. ^ Krigens dagbok (1984), s. 425
  167. ^ Fjørtoft (1984), s. 21-22.
  168. ^ Fjørtoft (1984), s. 24-25.
  169. ^ Krigens dagbok (1984), s. 460
  170. ^ Rødder (1990), s. 179.
  171. ^ Winchester 2014, s. 365
  172. ^ Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. [Oslo]: Cappelen. s. 398. ISBN 8202041090. 
  173. ^ a b Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  174. ^ a b Glantz 2015, s. 342–343
  175. ^ a b Gibney, Matthew J.; Hansen, Randall (2005). Immigration and Asylum: From 1900 to the Present. Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. s. 197–98. ISBN 1-57607-796-9. 
  176. ^ «Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference, 17 July – 2 August 1945» (PDF). US Embassy Germany. Besøkt 15. januar 2022. 
  177. ^ Struk, J. (2020). Photographing the Holocaust: interpretations of the evidence. Routledge.
  178. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1065471
  179. ^ Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
  180. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' | DW | 22.10.2018». DW.COM (engelsk). Besøkt 24. november 2018. 
  181. ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. German History, Volume 35, Issue 4, Pages 666–668.
  182. ^ «Online Exhibition — United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org (engelsk). Besøkt 24. november 2018. 
  183. ^ Breitman, R. (1991). Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners. Journal of Contemporary History, 26(3), 431-451.
  184. ^ Büchler, Y. R. (2003). “Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner. Holocaust and Genocide Studies, 17(3), 409-429.
  185. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «Lithuanian Jews were among the first victims of the Holocaust and likewise their German executioners among the first perpetrators. Konrad Kwiet thus views Lithuania as an Ideal case study for the organization and implementation of the Final Solution after the onset of Operation Barbarossa. In this broadly conceived artide, he examines both local and German killing initiatives, the chain of command for the Nazis' murderous policies, the role of antisemitic propaganda and the Judeo-Bolshevik myth, and finally the psychological effects on both the Jewish victims and their German killers.»
  186. ^ Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  187. ^ Rozett & Spector (2013) s. 51
  188. ^ Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. Nationalities Papers, 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»
  189. ^ Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows. Educational Studies, 42(2), 155-173.
  190. ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
  191. ^ Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  192. ^ Rozett & Spector (2013)
  193. ^ Ginsburgs, G. (1960). Laws of war and war crimes on the Russian front during World War II: The Soviet view. Soviet Studies, 11(3), 253-285. « It is now quite definitely established that the chief, and perhaps the only real, reason why the traditional laws of warfare were not at all adhered to in the conduct of military hostilities on the Russian front lies in the conscious and premeditated decision of the Führer and his entourage to wage in that area a 'total' war of annihilation and extermination, wholly unhampered by even the most elementary considerations of international law and morality. The determining factor behind the general lawlessness of the military activities on the East European front was thus wholly a political one, originating in Hitler's racial ideology. (…) June I941 it [Sovjetunionen] had only adhered to the I8 October 1907 Hague Convention for the adaptation of the principles of the Geneva Convention to maritime warfare; the 17 June I935 Geneva Protocol prohibiting the use in war of asphyxiating, poisonous and other gases and of bacteriological methods of warfare; and the 27 June 1929 Geneva Convention regarding the amelioration of the condition of wounded and sick in armies in the Field.»
  194. ^ Heaton, Colin D. (2008). Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva conventions on the Eastern Front. New York: Algora Publishing. 
  195. ^ a b Megargee, Geoffrey P. (2006). War of Annihilation: Combat and Genocide on the Eastern Front, 1941. Lanham: Rowman & Littlefield. 
  196. ^ David M. Glantz: Stumbling Colossus. The Red Army on the Eve of World War. University of Kansas Press, Lawrence 1998, S. 295.
  197. ^ Мельтюхов М.И.: Упущенный шанс Сталина. Советский Союз и борьба за Европу, 1939–1941. М.: Вече, 2000, S. 479 (militera.lib.ru).
  198. ^ Richard Overy: Russlands Krieg 1941–1945. Rowohlt, Hamburg 2004, ISBN 3-498-05032-X.
  199. ^ Panzer für Deutsches Reich inkl. Selbstfahrlafetten u. StuG, ohne Panzer I o. Panzerhaubitzen: F.M. von Senger und Etterlin: Die deutschen Panzer 1926–1945. ISBN 3-7637-5988-3, S. 345. Zahlen für 1945 siehe in Richard Overy: Die Wurzeln des Sieges. ISBN 3-499-61314-X, S. 425.
  200. ^ a b Wesley Rahn (18. juni 2021). «Nazi invasion of Soviet Union was 'murderous barbarity'». Deutsche Welle. Besøkt 20. november 2021. «Commemorating the upcoming 80th anniversary of Operation Barbarossa, German President Frank-Walter Steinmeier said the suffering of the former Soviet people should be "burned into Germany's collective memory."» 
  201. ^ Bosworth 2017, s. 488

Kilder[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]