Ernst Glaser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ernst Glaser
31759 Ernst Glaser.jpg
Ernst Glaser i 1953. Karl Andersen på cello.Foto: Ørnelund, Leif / Oslo Museum
Født24. februar 1904
Hamburg
Død3. april 1979 (75 år)
Oslo
Beskjeftigelse Dirigent, akademisk musiker, musiker
Nasjonalitet Norge, Tyskland, Sverige

Ernst Glaser (født 1904 i Hamburg, død 3. april 1979),[1] var en tysk-norsk fiolinist. Han var mangeårig 1.konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester.

Ernst Glaser ble født i Hamburg, men flyttet til Norge i 1928 da han ble tilbudt stillingen som konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester etter Max Rostal. De to hadde studert sammen under Carl Flesch, og da Rostal ble tilbudt stillingen som professor i Berlin, foreslo han Glaser som etterfølger.

I Oslo virket Glaser som orkestermusiker, solist og lærer. Som solist hadde han flere oppdrag i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Israel. Han urframførte flere fiolinkonserter, blant annet av Olav Kielland, Klaus Egge og Bjarne Brustad.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1941 ble en konsert med Bergen filharmoniske orkester avbrutt da Glaser skulle være solist. Mens Harald Heide spilte Ja vi elsker, snek Glaser seg ut på grunn av truende oppførsel fra hirden.[2]

Som følge av sin jødiske bakgrunn måtte Glaser flykte til Sverige under andre verdenskrig for å unngå deportasjon til tyske konsentrasjonsleire. Foreldrene, konen og de to døtrene flyktet også over grensen.[3] I september 1942 var Glaser på møte hos hirdsjef Jim Johanessen og propagandaminister Gulbrand Lunde - de ønsket at det ikke skulle tilstøte Glaser noe og tilbød ham skysse over grensen til Sverige. Glaser takket nei til tilbudet fordi han ikke ville uroe familien, dessuten var det midt i konsertsesongen. Robert Riefling kom på besøk hjem til familiel Glaser 25. oktober og fikk familien til å flytte (mannlige jøder ble arrestert dagen etter). På dagtid 26. oktober var han innom kontoret til Gulbrand Lunde som hadde vært imøtekommende tidligere, men Lunde hadde drukna i Romsdalsfjorden kvelden før. Glaser holdt siste konsert kvelden 26. oktober og gikk deretter i dekning etter råd fra venner. Sammen med familien Bernstein krysset han grensen i Hedmark dels til fots, dels med robåt. Hans gamle foreldre, som hadde flyktet fra Tyskland, ble i slutten av november smuglet over grensen i Østfold sammen med Solveig og Mona Levin av losen Iver Skogstad.[4]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

«Styret i Ny musikk 1958» viser foruten Ernst Glaser blant annet formann Pauline Hall, Robert Levin, Karl Andersen og Kåre Siem.

I 1945 vendte familien Glaser tilbake fra Sverige etter tre år i eksil, og Ernst Glaser fortsatte på 1. konsertmesterposten i Filharmonien til 1958 da han ble avløst av sin elev Bjarne Larsen. Fra 1958 til 1965 virket han som 2. konsertmester og deretter i fire år som tutti 1. fiolinist til sin avgang for aldersgrensen i 1969. Fra 1958 ledet han Filharmonisk Selskaps kammerorkester de få åra denne konstellasjonen eksisterte. I 1969 ble han tilbudt stillingen som rektor ved musikkonservatoriet i Bergen, Griegakademiet. Fra 1969 var han også bydirigent i Ålesund og senere kammermusikklærer ved Norges musikkhøgskole. I noen år ledet han et nordnorsk symfoniorkester som årlig ble satt opp til Festspillene i Nord-Norge. Fra 1978 var han kapellmester ved den norske opera.[5]

Ernst Glaser opptrådte regelmessig med sin kone, pianistinnen Kari Aarvold Glaser, og sammen spilte de også inn flere verker. Nylig er Ernst Glasers navn igjen kommet i fokus med utgivelsen av den første CD-en i en serie med historiske opptak av norske utøvere, Great Norwegian Performers 1945-2000 (Simax PSC1830, 2006).

Ernst Glaser er far til pianisten Liv Glaser og cellisten Ernst Simon Glaser, begge anerkjente norske musikere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norgesrevyen nr 2, 1979.
  2. ^ http://www.bt.no/kultur/Naziopptoyer-pa-Harmonikonsert-2384606.html
  3. ^ http://morgenbladet.no/2005/pianotanten_forlater_paradis
  4. ^ Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Samlaget, 1995.
  5. ^ Norgesrevyen nr 2, 1979.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]