Reichssicherheitshauptamt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skjematisk oversikt over politiorganisasjoner i det nasjonalsosialistiske Tyskland
Reichssicherheitshauptamt (RSHA), hovedkontor for den tyske rikssikkerheten under andre verdenskrig, i 1941. Tekst på fransk.
Reinhard Heydrich var øverste leder for RSHA fra opprettelsen i 1939 til han ble likvidert i 1942. Deretter overtok Ernst Kaltenbrunner.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, 1940

Reichssicherheitshauptamt, forkortet RSHA, (tysk for «Hovedkontoret for rikssikkerhet») var overordnet organ for sikkerhetstjenesten i det nasjonalsosialistiske Tyskland mellom 1939 og 1945. Det ble opprettet 22. september 1939 ved at Sicherheitsdienst (SD), Gestapo og Reichskriminalpolizei (Kripo) ble slått sammen. Hovedoppgaven var å identifisere og nøytralisere personer som truet Det tredje rikes sikkerhet. Identifisering av jøder, sigøynere og andre folkegrupper var en del av denne oppgaven.

Kontoret var underlagt Reichsführer-SS, det vil si Heinrich Himmler, og hadde sitt hovedkontor i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sicherheitsdienst (SD) ble etablert i München i mars 1933 med Heydrich (da 20 år gammel) som leder. I 1934 ble SDs hovedkontor (Hauptamt) flyttet til Berlin. SD arbeidet både for nazipartiet og for den tyske staten. I 1936 slo Himmler sammen det hemmelige statspolitiet, kriminalpolitiet og grensepolitiet og kalte det Sicherheitspolizei (Sipo), Heydrich som sjef. I september 1939 slo Himmler sammen Sipo og SD Hauptamt til RSHA. Hensikten med reformen var å forene nazipartiets egne sikkerhetstjenester med de statlige etatene og å samordne etterretnings- og sikkerhetstjenester.[1][2] RSHA flyttet inn i Gestapos lokaler i Berlin og Heydrich tok etterhvert over Prinz-Albrecht-Palais like ved i Wilhelmstrasse.[3]

Ledelse og personale[rediger | rediger kilde]

Den første sjefen for RSHA var Reinhard Heydrich, som ledet kontoret inntil han ble likvidert i 1942.[4][5] Himmler ledet deretter selv RSHA noen måneder. Ernst Kaltenbrunner tok over i januar 1943 og ledet RSHA til andre verdenskrigs slutt.[6] Sjefen for RSHA var også leder for spesialenhetene, kjent som Einsatzgruppen.

De rundt 300 unge menn som utgjorde toppsjiktet i RSHA var generelt godt utdannet, en stor del var jurister og mange hadde doktorgrad. Dette var den sentrale gruppen ansvarlig for utforming og gjennomføring av nazistenes forfølgelser og folkemord.[2] RSHA hadde rundt 3000 ansatte medregnet sekretærer og tjenestemenn på laveste nivå. Den tyske historikeren Michael Wildt (født 1954) undersøkte en kjerne av 221 ledere i RSHA og konkluderte med at gruppen var påfallende ensartet sammensatt: 77 % var født mellom 1900 og første verdenskrig, to tredjedeler hadde universitetsdanning og av disse hadde halvparten doktorgrad (det vil si en tredjedel av de 200 Wildt undersøkte), de fleste var fra lavere middelklasse og var de første i familien med universitetsutdannelse (bare en fjerdedel kom fra familier med akademiske tradisjoner). Juss og statsvitenskap samt humaniora (historie, litteratur og teologi) var de vanligste fagene. De var barn eller unge under første verdenskrig og hadde ikke deltatt i krig. Som ungdommer opplevde de det økonomiske kaoset på 1920-tallet med hyperinflasjon og omveltning av det borgerlige samfunnet. Wildt fremholder at RSHA for en stor del besto av unge sosiale klatrere som ikke hadde blitt rekruttere fra samfunnets marginer men fra en ny, velutdannet borgerlig elite.[7] Christian Ingrao beskriver i sin doktorgradsavhandling 80 medarbeidere som han mente var den intellektuelle kjernen i SD, inkludert Otto Ohlendorf, Martin Sandberger, Erich Ehrlinger, Franz Six, Werner Best, Reinhard Höhn og Walter Blume. Den kanadiske historikeren Hilary Earl kaller disse for hybride mordere fordi de både var planleggere på kontor og instruktører i felten. Michael Wildt mener de tilhørte den «kompromissløse generasjon» (Generation des Unbedingten).[8]

Avdelinger[rediger | rediger kilde]

I tillegg til Gestapos lokaler tok Heydrich i bruk Prinz-Albrecht-Palais i Wilhelmstrasse. Litografi av Wilhelm Loeillot fra 1840

RSHA var organisert i syv hovedavdelinger, kalt Ämter:

  • Amt I: Personale og organisasjon
  • Amt II: Administrasjon, jus og økonomi
  • Amt III: SD-Inland, innenrikssikkerhetstjenesten
  • Amt IV: Gestapo med Heinrich Müller («Gestapo-Müller») som leder,[9] og Adolf Eichmann var leder for underavdeling B4 (jødesaker)[6]
  • Amt V: Reichskriminalpolizei, ikke-politiske forbrytelser
  • Amt VI: SD-Ausland, utenriksetterretningstjenesten
  • Amt VII: Skriftlige arkiver, ideologiske spørsmål (ledet av Franz Six til 1943, deretter av Paul Dittel)

Ved behov avga RSHA personale til lokale SS- og politiledere.

Bokbeslag og bibliotek[rediger | rediger kilde]

I tiden etter at nazistene kom til makten beslagla nazistene 130 tonn bøker og ytterligere 300 000 bøker ble stjålet i forbindelse med Krystallnatten. Etter okkupasjonen av Polen i 1939 økte tilgangen på jødiske bøker og Franz Six, leder for Amt VII, satte i gang med å lage et bibliotek for RSHA blant annet for å underbygge teorien om en jødisk konspirasjon mot Tyskland. Six ga ordre om at alle bøker skulle fraktes til Berlin der han rekrutterte en egen stab for å sortere og gjennomgå det omfattende materialet til et velordnet bibliotek. Kostnadene ble dekket av Adolf Eichmanns hemmelig fond av midler konfiskert fra jødiske emigranter. Den første tiden fikk ikke Six anledning til å bruke jødiske tvangsarbeidere fordi SS-folk motsatte seg å arbeide sammen med jøder. I 1941 ble boksamlingen så omfattende at Six måtte hente inn flere personer med kunnskap om jødiske forhold: Først et team på åtte jødiske bibliotekarer og vitenskapsfolk, senere utvidet til 24. I tillegg til det faglige arbeidet måtte de jødiske tvangsarbeiderne bære bøker, laste og losse lastebiler samt reparere og rydde etter bombing. Jødene måtte arbeide 12-16 timer daglig og satt resten av døgnet innelåst. Ernst Grumach, klassisk filolog og litteraturviter, var leder for de jødiske arbeiderne og forsøkte å avverge deportasjon til utryddelsesleir (bare Grumach selv og en person til overlevde holocaust fordi de var i blandingsekteskap). Det innsamlede materialet ga RSHA informasjon om jødiske samfunn og menigheter samt biografier og annet som grunnlag for jødeforfølgelsene.[3] Avdeling VII hadde ansvar for beslag av jødiske bøker i offentlig eller private eie. Bøkene ble først lagret i frimurerlosjenes lokaler i Berlin, da omfanget ble for stort begynte Six å lagre bøker i RSHAs lokaler i Frankfurt og München, eller solgte videre eller ødelagt. Six' avdeling stjal omkring 300.000 bøker fra blant annet de jødiske menighetene i Berlin, Hamburg, Wien, München og Warszawa samt fra blant annet Arthur Rubinsteins og André Maurois' private boksamlinger. For å utføre det manuelle arbeidet og katalogføre alle gjenstandene satt Six jødiske intellektuelle i tvangsarbeid, blant dem en professor, en bokhandler, advokater og malere.[10] Andre kilder oppgir at de hadde stjålet rundt 2 millioner bøker.[11]

Omfang[rediger | rediger kilde]

Størrelsen på boksamlingen er usikker og det er uklart om anslagene gjelder hele RSHAs bibliotek eller bare de jødiske bøkene. Daglig leder for biblioteket, Six' underordnetet, anslo at det i 1941 var ½ til 1 millioner bøker. Ernst Grumach, som ledet tvangsarbeiderne, anslo boksamlingen på 2 til 3 millioner på det meste. Paul Dittel, Six' etterfølger, anslo at det i 1943 var rundt 300.000 bøker. De første årene av krigen ble biblioteket hemmer av knapphet på lagerplass.[11]

Personale[rediger | rediger kilde]

Six klaget i 1939 over mangel på personale og ville sette jødiske bibliotekarer i tvangsarbeid med kostandene dekket av sentralkontoret for jødisk utvandring (Reichszentrale für jüdische Auswanderung). Den første tiden fikk ikke Six anledning til å bruke jødiske tvangsarbeidere fordi SS-folk motsatte seg å arbeide sammen med jøder av hensyn til SDs omdømme. De første krigsårene manglet det kvalifisert personale og bøkene ble bare samlet og stablet uten klassifisering og katalogisering.[11]

I 1941 ble boksamlingen så omfattende at Six som tidligere planlagt hentet inn flere personer med kunnskap om jødiske forhold: Først et team på åtte jødiske bibliotekarer og vitenskapsfolk. Ernst Grumach, klassisk filolog og litteraturviter, ble utpekt til leder for de jødiske arbeiderne. Grumach overbevist dem om at de gjorde et viktig arbeid ved å ta vare på den store jødiske boksamlingen.[11] Teamet ble senere utvidet til 24. I tillegg til det faglige arbeidet måtte de jødiske tvangsarbeiderne bære bøker, laste og losse lastebiler samt reparere taket etter bombing og anlegge bomberom. Grumach forsøkte å avverge at tvangsarbeiderne i biblioteket ble deporterte til utryddelsesleir og forsøkte å få flere jødiske arbeidere til biblioteket. I mars 1943 under Fabrikaktion, Gestapos operasjon for å deportere de siste jødene i Berlin, ble bare Grumach selv og en person til som var i blandingsekteskap spart. Senere i 1943 ble en ny gruppe tvangsarbeidere plassert i biblioteket og disse overlevde holocaust.[3]

Paul Dittel (født 1907) var Six' nestkommanderende og etterfølger. Dittel hadde studert geografi, historie og engelsk blant annet i London. Dittel hadde vært med til Polen og Østerrike for å sikre seg boksamlinger og arkivmateriale, og han omgjorde en synagoge i Berlin til sin privatbolig. I forhør hos britisk etterretning etter krigen hevdet Dittel at Amt VII og biblioteket fra nasjonalsosialistisk perspektiv var mislykket: Istedet for å drive politisk etterretning drev avdelingen med historisk forskning som var av liten betydning. I forhør ga han inntrykk av å være skuffet over nazistene og han hadde et dårlig forhold til sin overordnete Six. Ifølge Ernst Grumacher, jødisk tvangsarbeider, var Dittel alkoholisert, brutal og antisemittisk.[11]

Walter Kellner hadde oppsyn med de jødiske tvangsarbeiderne med ansvar de jødiske boksamlingene. Kellner var utdannet prest i Erlangen og Münster, og forlot kirken i 1936 til fordel for SD. Kellner deltok i beslag av boksamlinger i Nederland. Kellner var ikke antisemittisk og mislikte regimets brutalitet. Kellner fikk 25 års fengsel ved rettsoppgjør i Sovjetunionen etter krigen.[11]

Evakuering av biblioteket[rediger | rediger kilde]

I august 1943 ble Berlin bombet kraftig av allierte fly[12][13] hvorpå evakuering av det historiske materialet til et tryggere sted. De jødiske tvangsarbeiderne arbeidet opp til 14-16 timer i døgnet med å fylle lastebiler og vokte dem om natten. Innen sommeren 1944 var en stor del av bøkene flyttet til flere forskjellige lagersteder. De fleste «Hebraica»-bøkene ble sendt til Theresienstadt der internerte med kunnskaper i hebraisk fikk i oppgave å klassifisere og katalogføre bøkene. De gjenværende bøkene i Berlin ble konfiskert av sovjetiske styrker (på grunn av lite vakthold ble et stort antall bøker stjålet fra det sovjetiske lageret), sovjetiske myndigheter tok med seg bare et lite utvalg. I juli 1945 kom amerikanske styrker til Berlin og Ernst Grumach overtalte en amerikansk offiser til å ta hånd om gjenværende bøkene, hvorpå de resterende bøkene ble overført til et amerikansk lager i Offenbach og fra dette lageret ble i sin tur 77.000 bøker gitt til en jødisk kulturorganisasjon.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dyrhaug, Tore (1985). Norge okkupert!: tysk etterretning om Norge og nordmenn 1942-1945. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200075095. 
  2. ^ a b Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022. 
  3. ^ a b c Glickman, Mark (2016). Stolen words: The Nazi plunder of Jewish books. University of Nebraska Press.
  4. ^ «Czech pride in Jan Kubis, killer of Reinhard Heydrich». BBC News (engelsk). 26. mai 2012. Besøkt 9. september 2021. 
  5. ^ «Reinhard Heydrich | Life & Assassination». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 9. september 2021. 
  6. ^ a b «The Reich Security Main Office (RSHA)». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 9. september 2021. 
  7. ^ Wildt, Michael (1. desember 2005). «The Spirit of the Reich Security Main Office (RSHA)». Totalitarian Movements and Political Religions. 3. 6: 333–349. ISSN 1469-0764. doi:10.1080/14690760500317685. Besøkt 6. februar 2022. 
  8. ^ Earl, H. (2014). Christian Ingrao. Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine. The American Historical Review, Volume 119, Issue 3, June 2014, Pages 999–1000, https://doi.org/10.1093/ahr/119.3.999
  9. ^ Tuchel, Johannes (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Heinrich Müller. Reich Main Security Office. The Archetypal Desktop Perpetrator». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 111–132. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.12. 
  10. ^ Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022. 
  11. ^ a b c d e f g Schidorsky, Dov (2007). «The Library of the Reich Security Main Office and Its Looted Jewish Book Collections». Libraries & the Cultural Record. 1. 42: 21–47. ISSN 1932-4855. Besøkt 8. februar 2022. «Contemporary estimates do not specify whether they refer to all the books in the RSHA libraries or only to the Jewish collections. Stein, director of the library, estimated the number of books held in the library in 1941 at 500,000 to 1 million. Ernst Grumach, who headed the library's forced laborers, believed the total reached 2 to 3 million. Paul Dittel, appointed the library's director in 1943, indicated that in that year the library held only 200,000 to 300,000 volumes.» 
  12. ^ Stacey, C. P. (1962). The Bombing of Germany, 1939–1945. International Journal, 17(3), 305-310.
  13. ^ Middlebrook, M. (2010). The Berlin Raids. Pen and Sword.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • (en) RSHA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Reichssicherheitshauptamt&oldid=22303822»