Odd Nansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Odd Nansen
Født 6. desember 1901
Bærum
Død 27. juni 1973 (71 år)
Bærum
Far Fridtjof Nansen
Mor Eva Nansen
Barn Eigil Nansen
Yrke Forfatter og arkitekt
Nasjonalitet Norsk
Utmerkelser Großes Verdienstkreuz mit Stern und Schulterband des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Großes Verdienstkreuz mit Stern und Schulterband des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, St. Olavs Orden

Odd Nansen (født 6. desember 1901 i Bærum, død 27. juni 1973 samme sted) var en norsk forfatter og arkitekt, mest kjent for sitt humanitære virke.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Fridtjof Nansen (1861–1930) og sanger Eva Helene Sars (1858–1907) som blant andre var av slekten Heiberg. Familien bodde på Polhøgda. Etter examen artium ved Halling skole året før Olav V tok han arkitekteksamen 1926 ved NTH, der han i løpet av sitt virke ved Studentersamfundet i Trondhjem var med på flere UKErevyer, både som forfatter og skuespiller. Han var også teatersjef i Studentersamfundets Interne Teater 19221924.

Det var også Nansen som skrev visen Hjemve, også kjent som Æ e' fødd i Trondhjæm uti Sanden eller Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist ifra dæ til revyen BiNG BANG i 1925.

Han giftet seg 1927 med Karen (Kari) Hirsch (1903–1985) og familien oppholdt seg i USA frem til 1930.

Arkitekt[rediger | rediger kilde]

Han etablerte egen arkitektpraksis i Oslo 1931. To av hans barn, arkitektene Eigil Nansen (1931–) og Siri Nansen Jemtland (1933–), arbeidet ved sin fars arkitektkontor på 1960-tallet.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Han stiftet i 1936 Nansenhjelpen som hjalp folk fra Tyskland. Nansen var med på å stifte Nasjonalhjelpen i 1940. Under den annen verdenskrig var han fange på Grini og i Sachsenhausen og skrev derfra i flere bøker som ble oversatt til flere språk. Mens han var internert på Grini var han i flere måneder utplassert på tvangsarbeid med snøtunneler i Nord-Norge.[2]

Nansen ble sammen med andre norske fanger kjørt med de hvite bussene fra Sachsenhausen til Neuengamme 21. mars 1945. Nansen konstaterte at Neuengamme var en dødsleir og mente at svensk Røde Kors var ført bak lyset. Folke Bernadotte inspiserte selv leiren 31. mars og ble orientert av den norske tillitsmannen Sverre Løberg. Senere kom det også svenske sykepleiere til sykestuen i leiren. Også danske Røde Kors arbeidet i leiren. Den første transporten med syke fra Neuengamme til Sverige gikk 9. april 1945. Nansen ble selv med busser som gikk nordover mot Danmark 20. april.[3]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Han var president i Én Verden 19471956 og formann i Det Norske Flyktningeråd.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Odd Nansen i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ Hauge, Tore og Anders Ole Hauglid (1995): De brente våre hjem. krig - brenning - nytt håp. En bildefortelling. Nord-Troms museum
  3. ^ Nansen, Odd: Fra 22. august 1943 til 28. april 1945. Oslo: Dreyer, 1946