Blodveien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For den norske filmen fra 1955, se Blodveien (film).

Koordinater: 67°06′N 15°29′Ø

Fra anleggsarbeidet med parsellen mellom Rognan og Botn på riksvei 50 (nå europavei 6), kjent som Blodveien.

Blodveien er en veistrekning nordøst for Rognan i Saltdal i Nordland som ble bygget av krigsfanger under andre verdenskrig. Veien var en ny parsell av riksvei 50 mellom Rognan og Langset på østsiden av Saltdalsfjorden, der det før krigen var fergesamband. Den konkrete hendelsen som ga veien navnet, var et kors av blod som ble malt på en fjellskjæring i juni 1943. Blodet kom fra en krigsfange som ble skutt ved veien, og korset ble malt av hans bror.

Krigsfangene hørte til i en primitiv fangeleir i bygda Botn, knapt 2 km utenfor Rognan. Krigsfangene hadde svært små dagsrasjoner, lange arbeidsdager, dårlige klær for vinterbruk, primitive brakker, elendige sanitære forhold og ble behandlet grusomt. Botn-leiren ble først ledet av SS, og under deres ledelse ble det også utført massehenrettelser.

Da Wehrmacht tok over ledelsen i Botn-leiren i oktober 1943 ble forholdene gradvis bedre. Forholdene ble ytterligere forbedret da Røde Kors fikk kjennskap til leirene og flere inspeksjoner ble gjennomført.

Botn-leiren var en av fem opprinnelige krigsfangeleirer i Nord-Norge. I leiren var det krigsfanger fra Jugoslavia, Sovjetunionen og Polen. De yngste krigsfangene var bare 12 år gamle. Forholdene ved alle de fem leirene var dårlige med stor dødelighet. Tallet på krigsfanger i Botn-leiren, har man bare estimater på - fra vitneforklaringer til overlevende. Det dreier seg om nesten 900 krigsfanger som totalt ankom leiren; av disse var det rundt halvparten som døde ved henrettelse, straff, underernæring og utmattelse.

Ved krigens slutt var det rundt 7 500 krigsfanger i Saltdal, men antallet er usikkert. Det var opptil 18 leirer fra Saltfjellet og nordover til Saltdalsfjorden, men behandlingen som krigsfangene fikk i disse leirene, var adskillig bedre. I rettsoppgjøret etter krigen ble leirene omtalt som utryddelsesleirer. Det sjokkerte norske myndigheter at norske ungdommer helt ned i 16 årsalderen hadde vært del av vaktstyrken i leiren. Ungdommene var medlemmer av Hirdvaktbataljonen og hadde behandlet krigsfangene grusomt. Under rettsoppgjøret fikk flere av de norske vokterne fengselsstraffer, mens noen av de tyske SS-offiserene ble dømt til døden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vei- og jernbanebygging[rediger | rediger kilde]

Kart som omentrentlig viser traseen (blå strek) av riksvei 50 som ettertiden kjenner som Blodvegen. Det blå kvadratet markerer fangeleiren i Botn.

Under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig hadde tyskerne et stort transportbehov, ikke minst i Nord-Norge der en blant annet skulle få frem forsyninger til nordfronten, transport av malm fra LKAB via Narvik, nikkel fra Finland, samt mannskapsforflytninger og materielltransport i hele landsdelen. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt på grunn av alliert bombing. Veinettet hadde lav standard og var mangelfullt utbygget. Nordlandsbanen gikk ikke lenger nord enn til Mosjøen og på stamveiene var det mange fergestrekninger. Jernbaneutbygging ble sentralt sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. Adolf Hitler ga ordre om hurtig utbygging av «Polareisenbahn» til Kirkenes; øverstkommanderende i Norge, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, forlangte å få 145 000 krigsfanger for å få utført utbyggingen av jernbane frem til Kirkenes i løpet av fire år.

Den svært omfattende planen ble satt til side, og i første omgang ble 30 000 krigsfanger satt inn for å utføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.[1] Organisation Todt hadde ansvar for all veiutbygging i de okkuperte landene og en underavdeling kalt Einsatzgruppe Wiking fikk ansvaret for banebyggingen mellom Mo i Rana og Fauske.[2]

Ved krigens slutt var det 78 200 krigsfanger i Norge som Wehrmacht hadde brukt som slavearbeidere. Av disse var rundt 1 600 polakker, 1 600 jugoslaver og majoriteten på 75 000 var sovjetiske statsborgere.[3]

Fem hovedleirer i Nord-Norge[rediger | rediger kilde]

Skipet som kom med krigsfanger til Botn.

Krigsfangene ble sendt gjennom Sentraleuropa til Stettin ved Østersjøen. På veien til Norge hadde de vært innom forskjellige tyske fangeleirer.[4] Transporten videre fra Stettin gikk med skip til enten Bergen eller Trondheim, og videre nordover til fem hovedleirer. Den nordligste leiren var i Karasjok, leiren i Beisfjorden var den største, i Saltdal var Botn-leiren, og sør i Nordland var Osen-leiren og Korgen-leiren.[5] Disse fem første leirene er også kjent som «serberleirene». Imidlertid var det mange flere små leirer rundt omkring i Nord-Norge. Bare mellom Korgen og Narvik var det på det meste 50 leirer, med rundt 30 000 fanger.[6]

Sitat Det synest utvilsomt at man her har står ovenfor rene tilintetgjørelsesleirer og at formålet var systematisk å utrydde samtlige fanger. Ved sult, mishandling og hårdt arbeide ble fangenes helse planmessig nedbrudt, hvoretter de enten døde eller ble avlivet som ubrukelige. Sitat
Norsk Retstidende 1947 side 376

Sommeren 1942 ankom ca. 2 500 jugoslaviske krigsfanger til disse fem leirene, og sommeren etter var bare ca. 750 i live. Det sier sitt om forskjellene mellom leirene at det i leiren på Bakken lenger opp i Saltdal ikke døde noen i løpet av tre år.[7]

Forholdene i mange av leirene var grusomme. Ansvaret i leirene var splittet opp systematisk, slik at den enkelte tyske offiser som hadde ansvar i hver leir med et visst skinn av rett kunne si seg fri for elendigheten. Leirkommandantens personlige karakter ble avgjørende for forholdene i hver enkelt leir.[8]

Riksvei 50 mellom Rognan og Fauske[rediger | rediger kilde]

Veiutbyggingen skulle foregå samtidig med jernbanebygging. Riksvei 50 over Saltfjellet (i dag E6) ble åpnet i 1937, men hadde lav standard. Fra Rognan til Langset noen kilometer nord i Saltdalsfjorden var det ferge. Lenger nord i Salten var det også flere lengre fergestrekninger. I desember 1941 krevde tyskerne forsert veiutbygging. Samtidig tilbød de veidirektøren krigsfanger for å utføre arbeidet. Det ble enighet om å prioritere de tre veianleggene i Korgen, i Botn i Saltdal og omkring Beisfjorden i Ofoten.

Ny vei over Korgfjellet i Korgen kommune skulle erstatte en annen fergeforbindelse langs Riksvei 50, mellom Elsfjord og Hemnesberget. Den 23. juni 1942 ble jugoslaviske krigsfanger plasserte i to leirer, ved Fagerlimoen i Korgen og i Osen i Knutlia. Leirene var i bruk til sommeren 1943. En provisorisk bru ble åpnet over Beisfjorden i Ofoten i juli 1943, og erstattet fergeforbindelsen mellom Fagernes og Ankenes. Den ble i 1959 erstattet av Beisfjordbrua. I Beisfjord, 13 km sør for Narvik, lå Beisfjord fangeleir, som var i bruk fra juni 1942 til krigens slutt.

Blodveien er en veistrekning nordøst for Rognan i Saltdal.[9] Veien var en ny parsell av Riksvei 50 mellom Rognan og Langset på østsiden av Saltdalsfjorden der det før krigen var fergesamband.[10] En regner at selve Blodveien er strekningen på dagens Europavei 6 mellom Saltnes og Saksenvika.[11] Fangene som bygget veien tilhørte Botn-leiren.

Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig. De fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var høyst mangelfulle med mye lus.[12]

Botn-leiren[rediger | rediger kilde]

Oversiktsbilde for Botn krigsfangeleir. I dag er det en jugoslavisk og en tysk krigskirkegård på dette stedet.
Reportasjebilde i bladet Aktuell juni 1945 fra en av fangeleirene på Saltfjellet. Forholdene i leiren i Botn kunne vært nokså like.

Den største og mest beryktede leiren i Saltdal lå i Botn ved Saltdalsfjorden, rundt 2 km fra Rognan. Leiren lå tilbaketrukket fra øvrig bebyggelse, men allikevel nært arbeidsstedet og fjorden. Rundt Botn er det høye fjell, områdene innenfor mot øst er nakne øde høyfjellsstrekninger. Før Blodveien ble bygget var den vesle bygda veiløs.

Fangene utførte veiarbeid på strekningen fra Rognan til Langset. Folk fra Statens vegvesen ledet arbeidet rent teknisk, og var skytebaser og anleggsledere.[13]

Krigsfangenes bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Krigsfangene som ble benyttet i Saltdal var fra Jugoslavia og Sovjetunionen, samt noen fra Polen.[7]

Majoriteten av fangene fra Jugoslavia var politiske fanger, men Kriminologen Nils Christie gjør rede for at de hadde forskjellig bakgrunn som det i ettertid var vanskelig å få full oversikt over. Christie gjør også noen vurderinger for hvorfor det er sannsynlig at de har vært politisk aktive.[4] En del var både politiske fanger og partisaner, de kom fra alle samfunnslag og i alle aldre, de yngste var bare 13–14 år gamle. Flertallet var serbere, noen var kroater.[14]

Arbeidsleirene i Norge og i andre områder som var hærtatt av Tyskland var ofte tilnærmet like ille som Nacht und Nebel-leirer, der spesielt politiske fanger skulle «forsvinne». I land okkuperte av Nazi-Tyskland oppstod det motstandsbevegelser. Henrettelser av tilfangetatte motstandsfolk virket mot sin hensikt ved at opinionen ble forsterket. Nacht und Nebel-leirene skulle holde fangens slektninger og befolkningen uvitende om deres skjebne. Dette systemet ble benyttet både mot motstandere i Tyskland og okkuperte områder. I tillegg utgjorde leirene et viktig økonomisk grunnlag for SS-staten. Utgiftene til arbeidskraft ble svært små og tilgangen på arbeidskraft nesten ubegrenset.[15][16]

Den første tiden i leiren[rediger | rediger kilde]

Leiren i Botn var i bruk fra juli 1942 til juni 1944. Leiren var oppført av Statens veivesen etter at de hadde fått ordre om å bygge brakker i begynnelsen av juni 1942. Leiren var inngjerdet med to piggtrådgjerder, disse var rundt 2 m høye og hadde 0,5 m mellomrom. Det var tre vakttårn i leiren. Det ble oppført to brakker med enkel bordbekledning, og gulv uten grunnmur. I brakkene var det køyesenger i fem høyder. Utenfor leiren var vaktmannskapenes brakker. Da vaktstyrken gjorde sitt innrykk den 20. juni var byggingen enda ikke ferdig. Kommandant for leiren var Hauptsturmführer Franz Kiefer, og under seg hadde han seks offiserer og to underoffiserer, alle fra SS. I tillegg var det ti til tolv politisoldater og en underoffiser. Kommandanten for Osen-leiren, Sturmbannführer Dolph, hadde i tillegg overoppsyn med Botn-leiren og Korgen-leiren.[17]

De første fangene til Botn-leiren var 472[18][a] jugoslaver som ankom med skip den 25. juli 1942. Disse var kommet med skip fra Stettin i Tyskland til Bergen den 22. juni. Allerede i Bergen ble 28 av fangene skutt. Videre fra Bergen ble de sendt nordover med skip til Botn, 400 fanger ble sendt videre til Karasjok. Gården Furumo lå rundt 150 m fra leiren og de som bodde der fortalte at fangene marsjerte fra sjøen og opp til leiren avdelingsvis, mens vaktene brølte og slo løs på dem slik at flere stupte over.[17]

Underernæring og rangorden[rediger | rediger kilde]

De to leirene i Botn var så simpelt bygget at snø føk inn i fangenes senger. Dagsrasjonene var meget små, og en tidligere fange beskriver matforsyningene slik: – Typisk delte 4 eller 5 mann ett brød, 50 mann delte 1/2 kg margarin og 100 mann delte 1 kg pølser. Daglig ble det servert 1/2 liter suppe til hver.[18] Arbeidsøktene var på 14 timer.[19] Sanitære forhold var ytterst mangelfulle, fangene hentet vaske- og drikkevann fra åpne kanaler i leiren. Kanalene hadde ofte tilsig fra avtrede.[20]

Motsetninger mellom kroater og serbere ble utnyttet av SS-vaktene.[b] Noen få utvalgte kroater fikk de mer privilegerte stillingene som kapoer. Kapo-systemet var vanlig i nazistenes konsentrasjonsleirer.[21] Kapoene fikk mer mat enn de greide å spise selv. Dermed begynte handel med mat, der den mette selger sin supperasjon og får igjen en halv brødrasjon fra de som fra før har lite. En tidligere fange fortalte på haltende norsk om forskjellen på matinntaket til kapoene og resten av krigsfangene: «Mellom disse var det flere som var så feite at de veide over 100 kg, mens størstedelen var under 50 kg».[18]

Norske vakter fra Hirdvaktbataljon[rediger | rediger kilde]

Sitat Angående vaktbataljonen, så vil jeg be Dem så snart som mulig å inndra denne, og sende dem til Legionen. Fordi den tjeneste disse gutter utfører er de redselsfulleste jeg noen gang har hørt om, idet de ganske enkelt gjør det man i 30-årskrigen kalte «rakkertjeneste» for tyskerne.
Jeg har stadig hørt rykter om hva de gjør der oppe og forleden fikk jeg bekreftelse fra en mann som kom derfra på permisjon, idet han kom inn på mitt kontor og sa 'Heil og sæl, jeg er utdannet morder'. Han fortalte meg at de serbere som de bevokter der oppe er dødsdømte i Serbien, men at de av en eller annen grunn er ført opp til Finnmarken, og derfra får de ikke slippe levende, og det er disse hirdgutters fortvilede plikt å ombringe disse fanger etter hvert. Behandlingen av disse er etter hvad min hjemmelsmann sa, og etter hvad jeg også har hørt av andre, umenneskelig. Han påstod at i den tid han har vært der har de måttet drepe ved skyting eller henging omkring 700. At Førerens unge idealistiske, politiske soldater skal ha denslags tjeneste er umulig og må blankt avvises.[22]
Sitat
Utkast til brev fra hirdsjef Oliver Møystad til Vidkun Quisling

Den 1. august 1942 ankom anslagsvis 30 norske vaktmannskaper.[17] Disse var fra Hirdvaktbataljonen som var opprettet av NS for å beskytte bedrifter mot sabotasje. Medlemmene i Hirdvaktbataljonen var unge, helt ned til 16 år[23], og var derfor, eller av andre grunner ikke godtatt for fronttjeneste.[6] De skulle kun forhindre flukt og hadde ikke ansvar for arbeidsledelse. Ved flukt var instruksen å skyte for å drepe. De hadde formelt ikke lov til å straffe fangene, men dette ble ikke overholdt. Vaktmannskapene hadde geværer påsatt bajonett, noen hadde maskingevær.[17]

Ungdommene fra Hirdvaktbataljonen utførte mishandling i form av slag, sparking og steinkasting, samt slag med geværkolben og stikk med bajonett. Jo yngre vaktene var, desto mer brutalt opptrådte de. Etter arbeidstid hendte det at vaktene rapporterte til leirledelsen om dårlig arbeidsinnsats. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Fanger som ofte fikk pryl, levde sjelden lenge.[21]

En nabo til Botn-leiren fortalte: – Jeg husker at det blant de norske fangevokterne var en meget bra mann, som var fangene til hjelp med nyheter og mat, som ikke tvang dem til å arbeide. Men tyskerne oppdaget det, og han forsvant plutselig.[24]

Etter krigen fikk en også greie på at ungdommenes innsats i leiren også hadde sjokkert den høyeste ledelsen i Nasjonal Samling. Vidkun Quisling ble i et internt brev (se utdrag til høyre) innstendig bedt om å få ungdommene vekk fra denne tjenesten.[22]

SS Hauptsturmführer Franz Kiefer[rediger | rediger kilde]

SS Hauptsturmführer Franz Kiefer, som var kommandant i Botn-leiren, var etter samtlige vitneforklaringer en usedvanlig brutal mann.[13] En ung mann fra Hirdvaktbataljon forteller i et intervju til Christie: «Tyskerne der oppe var sinnssvake. Kiefer en satan uten like. Satte knyttneven rett opp i ansiktet på oss da vi kom. Vi hadde å lystre ordre, ellers ville vi bli hengt med en gang. 15–16-åringer levde så lenge der at de trodde det var slik det skulle være».[25]

Et annet vitne fra Hirdvaktbataljon forteller: «Var så overrasket at vi ikke skjønte noe. Det var snø, kaldt og trist og ulendt. Grisne brakker. Fangene gikk og skulte og ante uråd de også. Tyskerne oppførte seg overraskende. Leirkommandanten Kiefer kom direkte fra sinnssykeasyl i Tyskland. Gikk rundt med en liten svepe som han brukte til å slå både oss og andre. Selv har jeg fått rapp av ham i fjeset. I fylla var han helt fra seg selv. Hvorfor stakk dere ikke av, spør folk etterpå. Jeg viste ikke hvor jeg var, bare omtrent retningen, og rundt oss var det snø, is og fjell alle steder». Christie bemerker at Kiefer neppe kom fra sinnssykeasyl, men at det er interessant som en karakteristikk.[25]

Kiefer hadde fått smidd en hammer med pigg på som han brukte til å mishandle fanger med.[13] Et vitne fortalte at han kunne slå rundt seg med sin korte hammer i vilt raseri.[26]

Norske vakter fra SS-Vaktbataljon[rediger | rediger kilde]

De første norske vaktmannskapene ble avløst etter fire til fem måneder av 180 menn fra SS-Vaktbataljon.[6] Mange av mannskapene fra SS-Vaktbataljon var like brutale som Hirdvaktbataljonen, men allikevel var det nå et større antall som behandlet fangene på en nokså skikkelig måte.[21]

Fluktforsøk[rediger | rediger kilde]

Det første fluktforsøket skjedde i 14. desember 1942 og ble utført av Tihomir Pantović («Den gule»).[24] Flukten var noe som fangene hadde blitt enige om seg imellom. Planen var at den som flyktet skulle ta seg over til Sverge, fortelle om forholdene slik at omverdenen ble klar over hva som skjedde. Fangen som flyktet ble innhentet av norske vaktstyrker, han forstod at forsøket var mislykket og forsøkte desperat å skjære over halsen sin med et blikkstykke[24]. De to norske vaktene mishandlet ham så brutalt at de sparket ut et øye og knakk en arm. Han ble brakt tilbake til leiren, hvor han opphold seg i tre dager uten mat eller vann. Så ble han hengt i alles påsyn. De kameratene som tok han ned, fortalte at han var blå over hele kroppen etter slag og spark.[21]

Det neste og siste fluktforsøket som ble gjort da SS-Vaktbataljon hadde ansvaret i leiren ble utført av Svetislav Nedeljković («Gale Sveta»). Dette skjedde den 12. februar 1943 og var også mislykket.[26] Straks det ble kjent at en fange hadde rømt ble det gjort omfattende undersøkelser i alle hus og bygninger i Botn. Sivilbefolkning ble forhørt og beskyldt for å skjule rømlingen.[24]

Etter at Wehrmacht overtok vaktholdet, var Cveja Jovanović en av fangene som greide å flykte til Sverige. I 1985 ble hans bok Flukt til friheten utgitt på norsk. Boken beskriver flukten og gir også en oversikt over fluktforsøkene som ble gjort fra leirer i Norge. Jovanović gir utførlig beskrivelse av risikoen som rømlingene utsatte seg for, samt hvilke represalier medfangene kunne forvente seg.[27] Omstendighetene og farene med å flykte fra Botn-leiren og andre leirer i Salten er også grundig omtalt.[28]

Fra leirene i Saltdalen greide rundt 30 fanger å rømme i løpet av 3 år.[29] Jovanović sier at det rømte 23 mann fra Botn-leiren, men nevner ikke hvor mange av disse som var vellykket.[30]

Massehenrettelser[rediger | rediger kilde]

Den første massehenrettelsen i Botn-leiren skjedde i slutten av november 1942, rett etter at den nye puljen med norske vaktmannskaper var ankommet. En av disse forteller hva som skjedde: – Det var laget en gravplass ca. 200 m fra leiren, og de serbiske fangene ble samlet rundt denne. Graven var 30 m lang, 2,5 m bred og 2 m dyp. Tre norske vaktmenn ble beordret til å holde vakt rundt gruppen av fanger, mens SS-vaktene foretok avrettelse ved nakkeskudd. Da jeg kom ut, var tyskerne allerede begynt med henrettelsene, og en gutt i 13-årsalderen stod for tur. Gutten kastet seg ned på kne og bad for sitt liv, men han ble skutt i bakhodet og falt ned i graven.

Fangene var stilt opp på kanten av graven, slik at de falt rett ned i den etter at skuddet falt. De ble skutt i puljer på ti mann, som etter tur ble stilt opp ved kanten. Den norske vakten gikk mot graven og så at flere enda var i live. Han ble helt fra seg og skrek: «Men de lever jo ennå!» Han ble straks truet med pistol av en av SS-vaktene og ført vekk fra retterstedet. Da han fortalte om dette på brakken, mente de andre vaktene at han var bløt.[31]

En fange som gravde over likene, fortalte den norske vakten at rundt 77 fanger ble skutt, og at deres alder var fra rundt 12 til 70 år. Likene lå i den ene enden av graven. Det ble bare lagt et tynt lag jord over, fordi stadig nye fanger daglig ble begravd. De tyske SS-vaktene sa at fangene var syke og ble henrettet for å unngå smitte. Selv mente den norske vakten at grunnen var at de var så utsultede at de ikke hadde krefter til å arbeide.[21]

Ifølge Den jugoslaviske krigsforbryterkommisjonen skjedde dette den 26. november 1942, og 73 fanger ble skutt. Skytingen ble beordret av untersturmführer August Riemer. Den neste massehenrettelsen av syke fanger skjedde i januar 1943. Krigsforbryterkommisjonen fastslo at 50 personer ble henrettet ved denne anledningen; videre ble datoen satt til 23. januar. Norske vakter var til stede, men visstnok var det bare tyske mannskaper som stod for henrettelsene.[32]

Lokalbefolkningens forhold til leirene[rediger | rediger kilde]

Lokalbefolkningen kunne ikke unngå å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde i nærheten av leirene ga så ofte de kunne og kjente igjen «snille» vakter som åpenlyst tillot at fangene fikk overlevert mat. Oftest skjedde imidlertid matoverleveringen i skjul ved at matvarer ble gjemt på anleggsplassene eller langs veiene. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlig på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president Josip Broz Tito etter krigen.[33]

I løpet av tre år greide som nevnt rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, hjelp med husly, mat og utstyr. Noen saltdalinger virket som grenseloser og fluktruten gikk oftest til den svenske fjellgården Mavas via Saltfjellet. Om vinteren var dette en strabasiøs ferd og på svensk side var det enda mange mil gjenstående til sivilisasjonen. Flyktningene var dermed også avhengig av svenske hjelpere.[34]

For øvrig gikk en fluktrute over Sulitjelma noe lenger nord. Noen ansatte i Sulitjelma gruver som bodde i det lille gruvesamfunnet Jakobsbakken var en kjent losgjeng. Måtte de til fjells og ble borte noen dager, ble dette ikke registrert som fravær og de fikk lønn som om de hadde vært på arbeid. Før en kommer til fjellbygda Sulitjelma, ligger den lille bygda Lakså ved Øvervatnet hvor det også var grenseloser for en litt nordligere rute. I Salten var det organiserte grenseloser, kurerer, etterretningsmenn og motstandsfolk slik at disse fluktrutene kunne fungere.[35]

Den mest brukte losen i Saltdalen var sannsynligvis Peter Båtskar. Han bodde i en gamme i fjellet sør for Rognan, livnærte seg mye av jakt og fiske og ble sett på som en raring. Han ble anbefalt til rømlinger som kom fra fangeleirene. Blant folk i Saltdal ble det et munnhell å si: «Send han til Båtskar!» når noen var i klemme.[36]

Wehrmacht overtar vaktholdet[rediger | rediger kilde]

Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret ved påsketider 1943. Av 472 fanger som til da hadde ankommet leiren, var minst 302 døde. Dermed var det 170 fanger i leiren da Wehrmacht tok over. Den 12. april kom det en ny pulje på 300 fanger til leiren, deriblant den da 20 år gamle Ostoja Kovačević, som skrev boken En times frihet. Den første søndagen han var i leiren, måtte alle de nye fangene vaske seg ute i et lite vann hvor det ennå fløt isflak. De tyske soldatene slo løs på fangene og tvang dem ut i vannet.[4]

Kovačević forteller at badesøndager var noe som skjedde ofte: «Badesøndagene endte alltid med store og små tragedier. Mange var så stivfrosne at de ikke greide å få på seg klærne, så andre måtte kle på dem. Ofte hendte det at nesten halvparten av fangene måtte bæres tilbake til leiren etter badingen. Og sigøynerne som hadde klart å motstå både sult og pryl, ble knekket her. En etter en måtte de bæres bevisstløse til leiren, hvor de senere døde.» En tysk underoffiser hadde tidligere vært sykepasser, han pleide å behandle frostbitt med å hugge av frosne fingre med bajonetten.[37]

Blodkorset på Riksvei 50[rediger | rediger kilde]

Blodkorset som opprinnelig ble malt med blodet fra Milos Banjac etter at han ble skutt og drept. I dag blir korset jevnlig malt opp.

Den 14. juli 1943 ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Saksenvik på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert, se bilde til høyre.[38]

Forholdene forbedres[rediger | rediger kilde]

En jugoslavisk lege og sanitetsmajor som ankom i oktober 1943, beskrev tilstanden i leiren ved sin ankomst: «Det var over 400 jugoslaviske fanger, en meget broket forsamling, noen tidligere gendarmer fra det jugoslaviske politi, noen lærere og intellektuelle, men vesentlig folk som hadde kjempet som irregulære i Jugoslavia. En rekke av disse var kommunister. 50 % av fangene kunne neppe gå, så svekket var de av sult og sykdom. En rekke hadde skabb. I en sykehusbrakke lå det ca. 40 pasienter, hvorav 15 hadde tuberkulose i meget fremskredet stadium, andre pasienter lå med ubehandlede benbrudd og en med kjevebensbrudd. Alt medisinsk tilsyn ble gitt av en ung jugoslavisk medisinsk student, men det fantes nesten ikke medikamenter eller instrumenter av noen art.»[39]

Legen kom raskt i konflikt med leirkommandanten som var kaptein i Wehrmacht. Han forsøkte å stoppe søndagsbadingen, men uten hell. Han turte å sykemelde fanger til tross for at kommandanten mente at han saboterte arbeidet på veianlegget. Det kom en leirinspeksjon til Botn-leiren, og legen fremførte sine klager. Noe tid etter ble kommandanten skiftet ut, i tiden etter ble inspeksjonene hyppigere og utført av høyere tyske offiserer. I et tilfelle kom også en general fra Oslo på inspeksjon. Etter den siste inspeksjonen ble korporlig straff forbudt, samt at matrasjonene ble forhøyet. Det ble også sendt medikamenter og medisinske instrumenter til leiren. En tysk lege kom på inspeksjon og alle fanger ble undersøkt, alle som var alvorlig syke ble sendt sørover. Etter at den jugoslaviske legen kom til leiren døde bare fire eller fem fanger.[37]

Inspeksjon av Røde Kors[rediger | rediger kilde]

I januar 1944 kom det en kommisjon fra Røde Kors til Botn-leiren. Dette kan ha sammenheng med Kovačević' vellykkede flukt til Sverige. Flyktningen hadde der informert omverdenen og Røde Kors om forholdene. Etter dette ble alle fangene registrert av Røde Kors, og de fikk motta og sende post. Våren 1944 fikk fangene offisiell status som krigsfanger, og den 1. juni ble alle fangene sendt til en leir i Lillealmenningen (også kjent som Pothusleiren) et stykke oppe i Saltdalen. Fangen fra Korgen-leiren ble også overført hit. Senere ble fangene sendt til en ny leir på Saltfjellet som ble kalt «Lager Polarcirkel».[40]

Øvrige leirer i Saltdal[rediger | rediger kilde]

I Saltdal var det opptil 18 fangeleirer under andre verdenskrig.[41][42] Fangene arbeidet med både vei- og jernbanebygging, og som nevnt var forholdene i de andre leirene i Saltdal generelt betydelig bedre.

Avvikling og hjemsendelse[rediger | rediger kilde]

Frigjort russisk krigsfange fra Bjørnelva fangeleir i Saltdal.
Våren 1945 ble fangeleiren i Botn frigjort. Bygdefolk har møtt opp for å se at leiren åpnes og avvikles. Det siste året var leiren fylt med sovjetrussiske krigsfanger.

En oversikt utført av overlege Simon Frostad (1903–1984) viste at det totalt var 7 465 krigsfanger i Saltdal per 14. mai 1945. Dette tallet er et minimum.[43] Det store antallet fanger utgjorde mer enn en fordobling av kommunens befolkning. Leirene ble avviklet og mange trengte rehabilitering, slik at hjemsendelsen tok tid. Etter tre måneder var alle leirene tømt.[42]

Kildene gir forskjellige opplysninger om antallet fanger totalt i Botn-leiren. Cveja Jovanović oppgir i sin bok en del tall, nemlig at det kom 463 fanger til leiren den 25. juli 1942. Av disse var 276 døde innen april 1943. Den 11. april samme år ble ytterligere 400 partisanfanger overført til Botn. Senere samme måned tok Wehrmacht over vaktholdet, og under deres ledelse ble totalt 18 skutt, 60 døde av andre årsaker, samt at 23 greide å rømme. 105 personer ble senere sendt til sykeleiren på Øysand i Trondheim. Den 1. juni 1944 ble Boten-leiren avviklet og alle de gjenværende 381 fangene ble sendt til Pothus-leiren lenger opp i Saltdalen.[30] Disse tallene avviker som nevnt fra andre kilder (primærkilden er vitneforklaringer), men gir et bilde av størrelsesordenen.

De russiske fangene som ble frigitt ble enten henrettet ved ankomst i Murmansk, eller sendt til Gulagleirer, fordi de etter sovjetisk straffelov var landssvikere ved at de hadde latt seg ta til fange.[44]

Rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Nils Parelius (1912–1995) var statsadvokat i Møre og Romsdal og i 1945 hjelpedommer i Salten. Han var også lokalhistoriker og skrev en artikkel om Botn-leiren i Samtiden[c]. Artikkelen gir en fyldig oversikt over det som hendte i forbindelse med Blodveien og rettsoppgjøret.

Rettsoppgjør i Beograd[rediger | rediger kilde]

32 vakter fra de jugoslaviske leirene i Norge ble stilt for en militærdomstol i Beograd høsten 1946. Vitner var tidligere fanger. Det ble også lagt frem forklaringer gitt av norske øyenvitner og nedskrevet av British War Crimes Commission i Norge. Saken gikk til militær høyesterett som avsa dom den 1. desember 1946. Det ble gitt dødsdom til 22 personer og fengselsstraffer fra 5 til 20 år for de øvrige. Av de dødsdømte hadde 17 tjenestegjort i de opprinnelige fem leirene i Nord-Norge. Fem av de dødsdømte var SS-offiserer fra Botn-leiren, blant annet untersturmführer August Riemer. Han fikk dom både for massehenrettelsene i november 1942 og januar 1943.[45]

I Falstadarkivet finnes det opplysninger om hva som senere hendte med de ansvarlige fra Botn-leiren, og andre leirer i Norge. Opplysningene er samlet og oversatt av den tidligere jugoslaviske fangen Petar Krasulja fra Beograd, brevet med opplysningene er datert 13. juni 2000. Følgende ble dømt til døden ved skyting: Franz Kiefer, den ovenfor nevnte August Riemer, Kurt Bretscneider og Richard Hager. Alle SS-personell.[46]

Rettsoppgjør i Norge[rediger | rediger kilde]

Avsagte dommer[rediger | rediger kilde]

I Norge kom etterforskningen av forholdene i Botn-leiren først i gang sommeren 1947. Det antas at 363 nordmenn deltok som vaktmannskaper i norske leirer. Christie fant 249 navn, flere enn den offisielle etterforskning oppsporet. Det ble avsagt dødsdom i Eidsivating lagmannsrett mot en tidligere vakt i Botn-leiren. Han ble kjent skyldig i drap på én fange, samt mishandling. Dommen ble anket til høyesterett, men forkastet. Senere gjenopptakelse av saken førte til at dommen ble omgjort til 14 års tvangsarbeid.[d] En annen sak som førte til dødsdom ble også ført av Eidsivating lagmannsrett. Dommen gjaldt drap på fire fanger i Korgen-leiren. Høyesterett avsa også enstemmig dødsdom.[e] Den domfelte ble senere benådet.[45]

Hålogaland lagmannsrett behandlet de fleste av sakene. 21 vakter ble dømt for tilsammen 25 drap, 6 ble tiltalt for å ha vært delaktige i eksekusjoner, 29 ble dømt for mishandling, og noen for sin generelle delaktighet i vakttjeneste. Bevisførselen var vanskelig. De fleste vitner var døde eller ikke lot seg ikke oppspore, og de anklagede var selv vitner. Tiden som hadde gått var en ytterligere vanskelighet, og mange tiltalepunkter ble frafalt. Fire ble dømt til livsvarig tvangsarbeid, to fikk 20 års fengsel og de øvrige fikk dommer på mellom 6 1/2 og 17 års fengsel[43]

Forskjellig syn på straffeutmålingen[rediger | rediger kilde]

Det var forskjellig syn på hvordan straffeutmålingen skulle vurderes. Parelius sier at det i dommene ble foretatt vurderinger både av de tiltaltes personlighet og av selve handlingene. To prinsipielle grunnsyn kan legges til grunn ved straffeutmålingene, det ene synet kommer frem i en ankeerklæring i en drapssak fra Botn-leiren, hvor forsvareren anfører: «Fangeleiren var en tilintetgjørelsesleir, hvor drap og dødsfall så å si hører til dagens orden. Betydningen av et fangeliv var som følge herav ikke særlig stor, og de forestillinger om menneskeverd og respekt for menneskeliv som normalt skulle ha gjort seg gjeldende, og som begrunner lovens strenge reaksjon mot å ta liv, tapte sin relative vekt. Drapshandlingene er derfor ikke utslaget av et så forbrytersk sinnelag som hva der i alminnelighet er tilfelle med et drap forøvet under normale forhold. Dette må komme tiltale til gode i straffeformidlende retning.»

I Høyesterett ble det andre synet på straffeutmålingen tillagt utslagsgivende vekt. Dommer Reidar Skau uttalte i en av sakene mot fangevokterne: «Denne tiltaltes forbrytelse er ikke bare et drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter, men den er i virkeligheten også en krigsforbrytelse – en forbrytelse mot 'menneskehetens lover'. Folkeretten setter strenge regler for behandling av fanger under en krig og anerkjenner anvendelsen av den strengeste straff for forbrytelse mot dem. Fanger under en krig – det være seg militære eller sivile – er i en særlig utsatt stilling og har ikke annen verge enn det som en sterk rettsbeskyttelse kan gi. Med en sterk rettsbeskyttelse i forhold som disse forutsetter ikke bare strenge rettsregler, men også en streng håndhevelse av dem».

Nils Christies undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Christie var ung student i 1950 og ble satt til oppgaven med å finne ut hva som hadde skjedd med de jugoslaviske fangene i Norge. Han ble bedt inn på professor Johs Andenæs' kontor, der også riksadvokat Andreas Aulie satt. Riksadvokaten sa: «Det er noe fryktelig vi ønsker å vite mer om». Christie arbeid var samtidig hans hovedoppgave i sosiologi i 1952, med tittelen: Fangevoktere i konsentrasjonsleire. Oppgaven vakte liten oppmerksomhet i sin samtid, og det skulle gå mange år før allmennheten fattet noen interesse for saken. Rapporten ble utgitt i bokform i 1972 på Pax forlag, og gjenutgitt i 2010 i forbindelse med kåringen av en norsk sosiologisk kanon. Rapporten gir utførlige beskrivelse av forholdene i leirene, men den er først og fremst en sosiologisk undersøkelse av de nordmennene som arbeidet der. Under det norske landssvikoppgjøret ble det heller ikke viet mye offentlig oppmerksomhet rundt forholdene i krigsfangeleirene.[47]

Kildene til hendelsene har vært fanger, voktere, naboer og andre øyenvitner. Det foreligger dokumenter fra 30-40 til dels meget omfattende rettssaker etter krigen. En del forhold er uklare, blant annet var det ved rettssakene bare mulig å få tak i noen få av de overlevende. Språkforskjellen var en ytterligere vanskelighet. Vitneforklaringer fra norsk sivilbefolkning var heller ikke så enkelt, fordi leirene ofte lå langt fra folk.[48]

I ettertid[rediger | rediger kilde]

Monument over krigsfangene som bygget Blodveien like ved dagens Europavei 6.

Etter krigen var det lite fokus på hendelsene under byggingen av Blodveien. Christie sa i et intervju i Aftenposten den 16. november 2012: «I årene etter krig og okkupasjon var det vondt og vanskelig å ta inn over seg at også nordmenn kunne, og kan, utføre grusomme handlinger som dette».[47]

Etter frigjøringen ble det funnet 356 lik etter jugoslaviske fanger fra Botn-leiren.[40] Det ble opprettet en krigskirkegård for disse i Botn med 1 657 døde, av disse er 1 027 ukjente krigsfanger.[49] I september 1954 ble det avduket et minnesmerke hvor en delegasjon fra Jugoslavia var til stede, blant annet tre forhenværende fanger. Norske myndigheter var også til stede, blant annet generalmajor Arne Dagfin Dahl.[40] Like ved den jugoslaviske krigskirkegården er det også en stor gravplass for tyske soldater.

Etter andre verdenskrig skrev noen fanger bøker om sine opplevelser fra Botn-leiren. Ostoja Kovačević skrev i 1959 En times frihet, med forord av Sigurd Evensmo Senere i 1985 skrev Cveja Jovanović boken Flukt til friheten – Fra nazi-dødsleire i Norge. I denne gir han en beskrivelse av flere fangeleirer i Norge under andre verdenskrig, samt fluktforsøkene som ble utført.

Filmen Blodveien (1955) bygger på hendelser fra Korgen-leiren, men navnet er hentet fra veistrekningen ved Rognan.[5]

I dag er det flere minnesmerker i Saltdal både i forbindelse med Blodveien og andre hendelser under andre verdenskrig. Det er også et eget museum (Blodveimuseet) i Saltdal som dokumenterer hendelsene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Riksadvokatens meddelelsesblad, nr. 39, 1947, s. 87
  2. ^ Det var store indre konflikter i Kongeriket Jugoslavia under andre verdenskrig der etniske grupper stod mot hverandre. Kongeriket Jugoslavia var ett av mange små land som tilhørte Aksemaktene, og altså var på tysk side i krigen. I denne staten var kroatene ledende politisk, men senere brøt serberne ut og Den uavhengige staten Kroatia ble dannet.
  3. ^ Samtiden hefte nr. 6 i 1960
  4. ^ Saken er omtalt i Norsk Retstidende 1947 side 368-378.
  5. ^ Dommen er inntatt i Riksadvokatens Meddelelsesblad nr. 42 side 80-86.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 3.
  2. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 5.
  3. ^ Hans Fredrik Dahl m.fl.: Norsk krigsleksikon 1940-45 side 229.
  4. ^ a b c Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 44.
  5. ^ a b Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 37.
  6. ^ a b c Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 8.
  7. ^ a b Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 7.
  8. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 6.
  9. ^ «se Stedsnavn». Statens kartverk. Besøkt 1. januar 2015. 
  10. ^ Hans Fredrik Dahl, m.fl.: Norsk krigsleksikon 1940-45 side 46.
  11. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 24.
  12. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 4.
  13. ^ a b c Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 40.
  14. ^ Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 36.
  15. ^ Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 16.
  16. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 27.
  17. ^ a b c d Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 39.
  18. ^ a b c Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 55.
  19. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 31.
  20. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 11.
  21. ^ a b c d e Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 41.
  22. ^ a b Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 86-87.
  23. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 30.
  24. ^ a b c d Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 96.
  25. ^ a b Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 94-95.
  26. ^ a b Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 201.
  27. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 31-45.
  28. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 95-97 og 197-244.
  29. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 14.
  30. ^ a b Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 95.
  31. ^ Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 43.
  32. ^ Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 42.
  33. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 13.
  34. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 14-15.
  35. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 197.
  36. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 198-199.
  37. ^ a b Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 44.
  38. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 16.
  39. ^ Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 45.
  40. ^ a b c Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 46.
  41. ^ Guri Hjeltnes (1995). «Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945». Norge i krig. Aschehoug. ISBN 82-03-11420-2. 
  42. ^ a b Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 18.
  43. ^ a b Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 48.
  44. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 20.
  45. ^ a b Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 47.
  46. ^ Lars Westerlund m.fl. «Prisoners of War and Internees» (PDF). Riksarkivet i Finland (Finnish National Archives). Besøkt 23. februar 2015. 
  47. ^ a b «Noen av krigens grusomme dødsleirer var på norsk jord». Aftenposten. Besøkt 31. desember 2014. 
  48. ^ Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 43-44.
  49. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 21.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]