Norge under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norge under andre verdenskrig omhandler perioden som strekker seg fra starten på andre verdenskrig i september 1939 og frem til fredsslutningen i Europa i mai 1945.

Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske og franske styrker kapitulerte de norske styrkene.

Det okkuperte landet ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Det norske fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter at norske styrker kapitulerte i juni 1940. Det var ett viktig unntak: Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941, og all bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpenene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.

Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust.[1] Vel 15 000 sovjetiske krigsfanger og over 2000 jugoslaviske døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund og Steinkjer).

Etter krigen ble gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører, NS-medlemmer og «tyskertøser» samt med enkelte tyske tjenestemenn. 17 000 ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet.[2] Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret.

Innhold

Okkupasjonens forhistorie[rediger | rediger kilde]

Ifølge utenriksminister Halvdan Koht prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen.[3] Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen».[4][5] Koht var opptatt av at stormaktene ikke skulle få noe grunnlag for aksjoner mot det nøytrale Norge.[6] En viktig bakgrunn for Norges uavhengige linje var troen på at den britiske marinen ville beskytte Norge mot angrep fra andre stormakter, slik som under første verdenskrig.[7]

Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Før invasjonen inngikk Norge en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene.[8]

Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. I valget mellom de stor maktblokkene i Europa foretrakk norske myndigheter den fransk-britiske.[7] På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. Over 40 % av Tysklands forbruk av jernmalm kom fra de nord-svenske gruvene.[7] Hitlers interesse for Skandinavia var til å begynne med primært defensive – å beskytte malmtilførselen i tilfelle langvarig krig med Frankrike og Storbritannia.[9]

Krigsutbruddet i 1939[rediger | rediger kilde]

Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht. Allerede høsten 1939 gikk marineminister Winston Churchill inn for å minelegge den norske kysten for å tvinge tyske skip som brukte den norske leden ut i internasjonalt farvann der britisk marine kunne angripe. Den norske skipsleden utgjorde et hull i den britiske blokaden av Tyskland, det gjaldet både frakt av jernmalm via Narvik og krigsskip som kunne snike seg ut i Atlanterhavet via norske farvann. Den tyske marine kunne også tenke seg støttepunkt i Norge for ikke å bli låst fast i Østersjøen, og ikke minst for å kunne skjule ubåter og andre krigsskip i de norske fjordene.[10][6]

Vinterkrigen[rediger | rediger kilde]

Etter Sovjets angrep på Finland vurderte de allierte (Storbritannia og Frankrike) ulike planer for å støtte Finland, trolig var dette også eller i hovedsak et påskudd for operasjoner i Skandinavia. Etter at Storbritannia gikk mot Frankrikes forslag om landgang i Petsamo, gikk de over til en plan som også omfattet kontroll over jernmalmen ved landgang i Narvik og etterfølgende okkupasjon av malmfeltene nord i Sverige. Slike ville de allierte kunne sikre kontroll over all jernmalmen, samt sende styrker videre til Finland. Planen omfattet også okkupasjon av Bergen, Trondheim og Stavanger (Operasjon Stratford), med mulig overføring av allierte styrker til Sør-Sverige via Trondheim i tilfelle tysk invasjon av Sverige (Operasjon Plymouth). Stavanger skulle holdes primært for å kontrollere eller ødelegge Sola flyplass som er nærmest Scapa Flow, mens Bergen skulle brukes som base.[9] Til operasjonen i Narvik (Operasjon Avonmouth) tenkte man seg to brigader av britiske, franske og polske styrker. De allierte satte opp et ekspedisjonskorps som skulle være klart i mars 1940. Korpset skulle offisielt hjelpe Finland, men korpset var også tenkt å sikret Narvik som alliert base på norskekysten. Norge og Sverige ville ikke tillate ekspedisjonen gjennom sine land og britene ventet stilltiende aksept eller bare symbolsk motstand ved alliert landgang i Narvik. 12. mars var styrken klar for avreise mot Narvik, natten etter kapitulerte Finland, Storbritannia avlyste ekspedisjonen til Narvik og overførte mesteparten av korpset til Frankrike.[10] Den franske militærattacheen i Norge reiste i mars nordover og undersøkte Ofotbanen og kaianleggene i Narvik. Tyske myndigheter var klar over disse undersøkelsene, og fremskyndet sine planer om angrep.[6]

De allierte planene for okkupasjon av Narvik og de svenske malmfeltene kunne gjøre Skandinavia til en stor krigsskueplass. I dette tilfellet skulle 50.000 franske og 100.000 britiske soldater, samt 40 marinejagere og 10 flydivisjoner, gjøres klare.[9]

Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjet og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle sovjetisk innmarsj i Norge.[8] Alta bataljon med 800 mann ble overført til Sør-Varanger på nøytralitetsvakt, også Varanger bataljon ble innkalt. I Pasvikdalen var kampene på finsk side synlig fra Norge.[11] Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Selv om det ikke var en direkte sammenheng mellom Vinterkrigen og stillstandskrigen mellom Tyskland og Storbritannia, førte Vinterkrigen til økt oppmerksomhet om Norden.[10]

Norsk nøytralitet under press[rediger | rediger kilde]

I oktober 1939 ble det amerikanske SS «City of Flint» kapret av den tyske marine og ført til norsk havn, hvor de tyske soldatene ble internert og skipet returnert til den amerikanske besetningen. I slutten av november 1939 passerte «Westerwald» norsk farvann og Bergen krigshavn, uten å la seg inspisere av nøytralitetsvakten.[6] I desember 1939 ble tre skip i britisk tjeneste torpederte av tyske ubåter i norsk farvann, de allierte fremholdt at Tyskland utnyttet nøytralt område til krigføring uten at Norge gjorde noe.[10] En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert.

Quisling og Hagelin[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling møtte først admiral Raeder og deretter Hitler i desember 1939 og la frem ideen om et NS-kupp som skulle etterfølges av tysk militær støtte. De tyske lederne tok lite hensyn til Quisling og hans ide i sin planlegging.[8] Quisling ble også holdt utenfor de tyske planene for angrep på Norge. I Tyskland tonet Quisling ned det sovjetiske trusselbildet og la i stedet vekt på faren ved den pro-britiske norske regjeringen. Raeder brukte noen av Quislings argumenter for en invasjon og okkupasjon av Norge overfor Hitler.[9]

Den tyske admiralen Raeder mottok 26. mars en rapport fra Viljam Hagelin som hevdet at norske myndigheter og militære ventet en britisk aksjon mot Norge om kort tid, og at britene hadde planer om å komme en tysk askjon i forkjøpet. Quisling og Hagelin ble holdt uvitende om de tyske planene for Norge.[6]

Planlegging og opptrapping[rediger | rediger kilde]

Midt i desember 1939 satte Hitler i gang en undersøkelse av muligheten for å okkupere norske områder.[7] Admiral Raeder argumenterte både med fordelen av tyske ubåtbaser i Norge, og med faren ved at norske havner kom under britisk kontroll. Under ledelse av Raeder ble muligheten for okkupasjon av Norge gjort under navnet «Studie Nord». Mistanke om at de allierte planla en hjelpeekspedisjon til Finland gjorde at Hitler ville ha raske mottiltak klare.[9]

Fra slutten av januar fikk Wilhelm Keitel ansvaret for forberedelsene til en aksjon mot Norge, og det ble nå sendt flere spioner til Norge i tillegg til personell på ambassaden. Bertold Benecke var leder for tysk spionasje i Norge under dekke av å være handlesattache, han ble erklært persona non grata 1. april 1940. Etterretningens toppsjef, Wilhelm Canaris, var selv på et kort opphold i Norge i mars. Opplysninger ble i stor utstrekning hentet fra åpne kilder, for eksempel kart over havneanlegg og informasjon om Forsvarets kapasitet.[6] Fra 19. februar, tre dager etter Altmark, bestemte Hitler at planleggingen av Weserübung skulle intensiveres. Nikolaus von Falkenhorst fikk 21. februar overraskende oppdraget med å forberede invasjonen av Norge. Samme ettermiddag skisserte Falkenhorst ved hjelp av en Baedeker reisehåndbok (han hadde «ingen anelse» om Norge) utkast til plan. Til forskjell fra tidligere planer (utarbeidet av Krancke) ville Falkenhorst okkupere Jylland og Fyn samtidig med landgangen i Norge, Falkenhorst mente kontroll over flyplassene på Jylland var nødvendig for at Luftwaffe skulle operere over Sør-Norge umiddelbart etter landgangen. Hitler aksepterte planen og bestemte at hele Danmark skulle okkuperes invasjonsdagen. I følge Tamelander og Zetterling var okkupasjonen av Danmark et ledd i invasjonen av Norge.[9]

I midten av februar arbeidet både Tyskland og de allierte med planer for militære aksjoner i og okkupasjon av hele eller deler av Norge. I slutten av mars kom det flere advarsler om et forestående tysk angrep. Arne Scheel ved legasjonen i Berlin sendte fra 29. mars til 7. april flere meldinger om tyske forberedelser til angrep.[12]

I slutten av mars forberedte de allierte en landgang av noe mindre omfang enn det som var planlagt i forbindelse med Vinterkrigen. Det britiske krigskabinettet bestemte 5. april at operasjon Wilfred skulle skje 8. april.[9] Landgangen skulle skje så snart tyske styrker var på norsk jord, planene gjaldt Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Britiske soldater gikk om borde på sine skip som lettet anker 7. april med kurs nordøst fra Skottland.[10] 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden rett nord for Bodø, mineleggingen på Hustadvika var en skinnmanøver mens den varslede minelegging ved Stad ikke ble gjennomført. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først.

Invasjon og kamphandlinger[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Tyske styrker invaderte Danmark og Norge i en samlet operasjon med bruk av alle våpengrener over et stort geografisk område. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. En rekke viktige havnebyer nord til Narvik ble erobret i løpet av 9. april mens kampene fortsatte på land og sentrale personer ble evakuert fra Oslo. Norske styrker fikk bistand fra britiske, franske og polske styrker, og Narvik og Trondheim ble forsøkt gjenerobret. Kampene i Norge var de første større trefningene mellom britiske og tyske styrker etter utbruddet av krigen. Kampene i Sør-Norge varte til omkring 4. mai, mens kampen om Narvik pågikk i to måneder. Kongefamilien og regjeringen forlot landet få dager før norske styrker i Nord-Norge kapitulerte 10. juni.

Danmark overga seg etter få timer, med unntak av Færøyene som ble besatt av britiske styrker 12. april 1940, og Island som ble besatt av britisk styrker 10. mai 1940.

Tysk invasjon[rediger | rediger kilde]

Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johans gate i Oslo 9. april 1940. Slottet i bakgrunnen, Universitetet til høyre.

Den 3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.[13] Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side.

Etter midnatt natt til 9. april møttes regjeringen i Victoria Terrasse. Regjeringen vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp, Koht kontaktet den britiske ambassadøren, Cecil Dormer.[9]

Sent om kvelden 8. april falt den første nordmann, kaptein Leif Welding-Olsen, på bevoktningsfartøyet «Pol III» i ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning og kanonstillingene på Drøbaksiden, under ledelse av oberst Birger Eriksen, senket flaggskipet «Blücher» i Drøbaksundet og senket eller skadet andre skip i den tyske armadaen. Blücher fraktet de styrkene som skulle sikre kontroll over det politiske apparatet i Norge, og senkningen forsinket tyskernes fremmarsj slik at kongen, regjeringen og Stortinget fikk mulighet til å rømme fra Oslo, først til Hamar, senere samme dag til Elverum der Stortinget utformet Elverumsfullmakten. I de andre byene som ble angrepet, møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.

Felttoget i Norge[rediger | rediger kilde]

Tysk soldat i 1941 ved skilt i Kirkenes

General Kristian Laake mente det var nytteløst å yte motstand og ble 11. april byttet ut med oberst Ruge. Den britisk og franske regjering hadde 9. april gjort det klart at de ville sende hjelp og Ruge mente at det derfor var grunnlag for å yte motstand. Ruges plan var å hindre tyske styrker å få landforbindelse mellom Oslo og Trondheim via Gudbrandsdalen og Østerdalen, samt mellom østlandet og vestlandet via Hallingdal og Valdres. Med alliert hjelp ville Ruge gjenerobre Trondheim.[8]

På Østlandet foregikk kamphandlinger blant annet på Midtskogen 10. april, i Østfold 10.–14. april, på Ringerike 11.–16. april, ved Strandløkka 14.–17. april, i Lunner 14.–17. april, langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres 14. april–2. mai, på Dombås 14.–19. april, i Gråbeinhølet og Mørkedalen 18. april, ved Bagnsbergatn gård 19.–21. april, ved Lundehøgda 20.–21. april, ved Islandsmoen 23.–26. april, i Hallingdal 24.–28. april, ved Breidablikk, ved Hovinheia i Telemark 25. april–2. mai, ved Os 2. mai og i Vinjesvingen 3.–5. mai.

Britiske og franske styrker ble ilandsatt i Namsos 14. april, og britiske styrker ble ilandsatt på Åndalsnes 17. april. De lyktes ikke i å holde tyskerne tilbake, og de trakk seg tilbake igjen 3. mai. De siste områdene på Østlandet under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Trøndelag var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra festning (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai.

Flere norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik, ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk var Elverum den første byen i verden til å bli utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen).

10. april senket fem britiske jagere to tyske jagere og seks forsyningsskip i Narvik. Britiske, franske og polske styrker ble satt i land i Harstad fra 16. april. Det lyktes de norske og allirte styrkene å gjenerobre Narvik 28. mai som den første byen som ble gjenerobret etter at Hitler-Tyskland først hadde tatt den.

Evakuering av hovedstaden og flukt nordover[rediger | rediger kilde]

Regjering og Storting ble om morgenen 9. april evakuert til Hamar og videre til Elverum der Stortinget holdt sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk og Stortinget ikke kunne møtes. På Elverum ble det også etablert en samlingsregjering med statsråder fra de øvrige partier.[6] Evakueringen fra Oslo skjedde med ekstratog etter initiativ av stortingspresident Hambro. Toget forlot Oslo få timer før byen ble besatt av tyske styrker og det passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass. Etter evakuering til Elverum ble tyske soldater sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange, men ble stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen. Kongen og regjeringen flyktet videre til Nybergsund der var de igjen nær ved å bli truffet under et tysk flyangrep. Under et møte i Innbygda i Trysil bestemte Konge og Regjering at de skulle dra videre til Lillehammer, etter at de hadde vurdert å flykte over grensen til Sverige. Under flukten gjennom Dovre-bygda og Dombås 15. april falt Eiliv Austlid mens han beskyttet regjeringsmedlemmer. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen flyktet via Elverum, Hamar, Gudbrandsdalen og Åndalsnes til Molde der de under kraftig bombeangrep 29. april ble evakuert av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø.[10] Den norske gullbeholdningen ble også fraktet ut via Gudbrandsdalen og Molde.

Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. Erfaringene fra Elverum og Nybergsund gjorde kongen og ministrene ikke oppholdt seg i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Regjeringen hadde kontrollene over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk tapt under bombingen. Hambro kom 28. mai fra Stockholm til Tromsø og deltok deretter i regjeringens møter.[6] I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvoll om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. Regjeringen, kongen og kronprinsen reiste 7. juni med et britisk marinefartøy til Storbritannia. General Carl Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble værende og beredt til å i krigsfangenskap.[10]

Norsk kapitulasjon[rediger | rediger kilde]

Tidlig morgenen 9. april møtte Koht den tyske sendemannen Curt Bräuer i Oslo, tilbudet om å overgi seg uten kamp ble avslått av regjeringen. Bräuer møtte kongen og Koht på Elverum 10. april og Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Etter at de allierte ga opp Norge i slutten av mai, vurderte den norske regjeringen et svensk forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrage fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinje. Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter, men general Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.[10]

De fleste norske styrkene i Sør-Norge inkludert Trøndelag ga opp 3-4. mai, mens norske og allierte stykrer hadde framgang i kampene om Narvik. Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinentet ville trekke seg ut av Norge. Regjeringen vedtok i statsråd 7. juni at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni. Kongen og kronprinsen var ombord i «Devonshire» sammen de fleste statsråder med unntak av Koht ombord i «Fridtjof Nansen», Frihagen og Mowinckel i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940. Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var tidligere evakuert fra Elverum til Sverige.[14]

Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Etter kapitulasjonen rykket tyske styrker nordover til områder som ikke var erobret i felttoget. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS.[10]

Kong Haakon avviste kravet om å abdisere i en tale 8. juli.

Svalbard og Jan Mayen[rediger | rediger kilde]

Svalbard ble ikke okkupert av Tyskland, og frem til sommeren 1941 var det normal drift ved gruvene.

Norsk personell på Svalbard ble evakuert i august 1941 og lagrene med kull ble satt i brann. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ønsket Stalin alliert kontroll over Svalbard og Bjørnøya for å sikre ferdsel mellom alliert i vest og det nordvestlige Russland.[15] Operasjon Fritham våren 1942 skulle sikre kullgruvene mot tysk overtakelse samt sette opp en meterologisk stasjon. Forsterkninger kom til Svalbard sommeren 1942 med Operasjon Gearbox.[16] I september 1943 ble den lille garnisonen på 172 mann angrepet av tyske krigsskip, utstyr og bygninger ble ødelagt - flere nordmenn falt.[17] Ved Operation Haudegen etablerte Tyskland i 1944 en meterologisk stasjon på Svalbard, mannskapet på stasjonen overga seg (som de siste tyske styrker) til en norsk selfanger 4. september 1945.[18]

Mannskapet på Jan Mayen ble evakuert og stasjonen brent høsten 1940, men driften ble gjenopptatt i 1941 med en norsk vaktstyrke fra Brigaden i Skottland. USA etablerte med norsk tillatelse en lyttestasjon i 1943. Øyen var den eneste del av Norge fullt ut under eksilregjeringens kontroll.

Livet i okkupasjonstiden[rediger | rediger kilde]

Et tysk ammunisjonslager står i brann under Måløyraidet. Britiske styrker følger med
Det var tidvis stor mangel på mange matvarer i byene i Norge under andre verdenskrig. Mange stilte seg i kø allerede klokken fem om morgenen for å få kjøpt mat. Her fra en matkø i Oslo.
Stortingsbygningen slik den fremstod under den tyske okkupasjonen. Hakekorsflagg og banner er hengt opp i forbindelse med innspillingen av filmen Max Manus i 2008.

Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nasjonalsosialistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete».

I tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror eller trussel om terror. Politiets oppgave var i beskytte statsmaktene, og ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Mishandling på åpen gate, fengsling, tortur, standrett, henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig under de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet.

For å kontrollere norske borgere og deres bevegelser, ble de fra juni 1940 innført en ordning om grenseboerbevis. Den politiske ensrettingen skulle være total, og etter 25. september 1940 var Nasjonal Samling landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var så godt som alle radioapparater beslaglagt, kun medlemmer av NS hadde etter det lov å ha radio.[19] Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.

Tyske styrker på opptil 400 000 soldater sto i Norge under hele krigen.[trenger referanse] Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot Norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.

Tyske kystfort ble etablert langs store deler av Norskekysten som en del av Atlanterhavsvollen. Disse ble hovedsakelig bygget av Organisation Todt, ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig sovjetiske. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var Austrått fort, med kanoner fra blant annet «Gneisenau» etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren.

Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller i bruk harde represalier mot sivilbefolkningen. Særlig er aksjonen mot bygda Telavåg i Hordaland kjent. Etter at to Gestapo-offiserer var blitt drept i kamp med Linge-folk, ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er Arnøya i Troms. Etter en episode 28. august 1943, der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus.

Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen.

Menigmanns liv under okkupasjonstiden ble kjennetegnet av vareknapphet, svartebørs og rasjonering. Nordmenn pådro seg mangelsykdommer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra. I Tyskland beregnet man gjennomsnittsforbrukerens kaloribehov til 2 700 kcal daglig. Danmark lå i topp med 3 100 kcal daglig, mens innbyggerne i Norge, Belgia, Frankrike og Italia måtte nøye seg med 2 000 kcal daglig, og østeuropeere var nede i 1 500 kcal daglig eller mindre.[20]

Norske prester angrep de nazistiske makthaverne fra prekestolen i følge Egil Morlands doktoravhandling. Dette bidro til å immunisere befolkningen nazistenes ideologi, prestene tok et oppgjør med NS' forsøk på å forme barn og unge i en nazistisk verdensanskuelse, i følge Morland. Et eksempel var prost i Skien, Henrik Aubert Seip, bror av Didrik Arup Seip og Hans Seip. Henrik Seip var svoger av Eivind Berggrav som var ledende i den kirkelige motstanden mot nazistene. Berggrav hadde internert på hytta si, mens Henrik Seip bare ble trakkassert uten å bli fengslet. I Bjørgvin bispedømme ble 31 av 130 prester avsatte, fengslet eller internert. Norske biskoper forfattet dokumentet «Kirkens grunn» i 1942 og tok der avstand fra Quisling-regimet. Det er få eksempler på at prester gikk mot jødeforfølgelsen.[21]

Finnmark og Nord-Troms[rediger | rediger kilde]

I Finnmark og Nord-Troms var krigen av en annen karakter. Sommeren 1941 gikk tyske styrker fra Finnmark gjennom Petsamo og deltok i angrepet på Sovjetunionen. Under hele krigen ble byer i det østlige Finnmark utsatt for stadige sovjetiske bombeangrep. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble Finnmark involvert i verdenskrigens nordfront. Kirkenes alene ble utsatt for over 300 bombeangrep, overgått bare av Malta.[22] Den tyske lapplandsarmeen benyttet den brente jords taktikk under retretten fra Finland. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble også lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende.

Tysk okkupasjonsstyre og norske samarbeidspartnere[rediger | rediger kilde]

Nasjonal Samling[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling var fører for Nasjonal Samling, og ledet et utstrakt samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. Han ble henrettet for landsforræderi etter krigens slutt.

Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å «nyordne» samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Medlemskap i NS ble under landssvikoppgjøret etter krigen bedømt som landssvik.

Administrasjonsrådet og Quislings regjeringer[rediger | rediger kilde]

Allerede den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio og utnevnte seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Men da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle noen støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket kapitulasjon.

Et administrasjonsråd ble opprettet av Høyesterett 15. april, og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele fastlands-Norge.

Den 13. juni innledet Stortingets presidentskap forhandlinger med de tyske okkupasjonsmyndighetene som ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å abdisere ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at Johan Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.

25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven konstituerte statsråder, uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte statsakten på Akershus den 1. februar 1942 da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for en ny norsk regjering som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte.

Terbovens Rikskommissariat[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reichskommissariat Norwegen

Det tyske styret var forankret opp til Rikskommissariatet og Terboven personlig. Rikskommissariatet skulle ikke styre Norge direkte - hvilket lå hos de norske enkelte statsrådene, men disse ble holdt under nøye oppsikt fra «rådgivere» i Rikskommissariatet og fra Terboven personlig. Slik kunne tyskerne holde seg med en relativ liten stab med fagfolk - som det var mangel på i Tyskland - og i tillegg måtte de norske NS-myndighetene stå for og gjennomføre upopulære tiltak. Rikskommissariatet bestå av fire hovedavdelinger som hadde fordelt departementene seg imellom:[23]

  • Hovedavdeling forvaltning (Hauptabteilung Verwaltung/HAV)
    Førte tilsyn med departementene Innenriks-, Arbeids-, Justis-, og Finans- og toll.
  • Hovedavdeling næringsliv (Hauptabteilung Volkswirtschaft/HAVW)
    Førte tilsyn med departementene Landbruk-, Sosial-, Næring-, samt Norges bank.
  • Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda (Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda/HAVP)
    Førte tilsyn med departementene Kultur- og folkeopplysnings-, Kultur- og undervisning.
  • Hovedavdeling teknikk (Hauptabteilung Technik/HAT)
    Førte tilsyn med departementene Samferdselsdepartementet. I tillegg var den norske virksomheten til Organisation Todt under lagt denne avdelingen.

I tillegg var den tyske arbeidstjenesten og SS underlagt Terboven personlig, sammen med en Innsatsstab (Einsatzstab) som opprinnelig skulle bistå Nasjonal Samling i å bygge opp en partiorganisasjon etter tysk mønster, men som etter hvert gikk over til å kontrollere NS' virksomhet

Wilhelm Rediess som øverste SS-sjef i Norge hadde tittelen Höherer SS- und Polizeiführer Nord og rapporterte faglig direkte til Heinrich Himmler, men operativt var han underlagt Terboven personlig.

Aluminiumsindustri og kraftutbygging[rediger | rediger kilde]

Allerede én måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (Førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien.[24] Tilgangen på vannkraft gjorde Norge et særlig aktuelt sted for energikrevende produksjon av aluminium. Göring sendte 14. april 1940 Heinrich Koppenberg til Oslo for å opprette kontakt med aluminiumsindustrien. Norsk Aluminium Company (Naco) fungerte som rådgiver for Koppenberg, og Nacos rapport høsten 1940 la grunnlaget for tyske planer om storstilt kapasitetsutvidelse i norsk lettmetallindustri.[25] Av andre stoffer skulle det utvinnes magnesium, kalkstein, flusspat og silisium.[26] Lettmetallsatsingen var okkupasjonsmaktens største satsing i Norge, nest etter festningsanleggene.[25]

Nordisk lettmetall og A/S Nordag var to aluminiumsprodusenter opprettet av okkupasjonsmakten, disse skulle drives både med tysk og norsk kapital. Nordisk lettmetal var eid med like deler av Norsk Hydro, Nordag og IG Farben. En påfølgende aksjeutvidelse i Norsk Hydro skviset ut franske eier og ga samtidig tysk aksjemajoritet.[25] For å skaffe aluminium og andre metaller var det nødvendig med betydelig økt kraftproduksjon.[27] Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens eller bare Arbeidsgemeinschaft, var et organ opprettet av Rikskommissariatet for å få fortgang i norsk vannkraftutbygging. Arbeidsgemeinschaft var et overordent sammarbeidsorgan der også norske interesser skulle inkluderes, først og fremst Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og industrien.[28] Leder for Arbeidsgemeinschaft var Terboven selv. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, men Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder, blant annet professor Hans Skarphagen som leder for NVE .[29]

Konsesjonslovene regulerte vannkraftutbyggingen og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norsk vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkludert Nasjonal samling, var dette en del av kulturen.[30] Det oppstod kontroverser og store samarbeidsvansker, mye rundt konsesjonslovene, og det ble satt i gang utbygging av vassdrag før det var gitt konsesjoner. Arbeidsdepartementet ble presset til å godta slike ekstraordinære tilsidesettelse av formaliteter. Andre uenigheter angikk hvilke prosjekter for vannkraftutbygging som skulle være detikert for industri eller alminnelig forbruk. NVE mente at kraftverk på Østlandet først og fremst skulle forbeholdes kraftforsyning til de store byene, mens det på Vestlandet kunne bygges kraftverk for kraftkrevende industri.[31]

Josef Terboven og Rikskommissariat hadde forståelse for de norske interessene. Rikskommissariatet følte seg nødt til å forhandle med det for øyet å respektere konsesjonslovene. Dette mente Terboven på sikt ville være gunstig for samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverker og annen krigsviktig industri.[32] På den annen side stod Hermann Göring og Luftwaffe overfor et enormt behov for stadig nye fly etterhvert som krigsfronten beveget seg stadig lengre inn i Sovjetunionen. Göring blandet seg derfor flere ganger inn i forhandlingene om konsesjoner, og trykket på for å få fortgang i byggingen av kraftstasjoner.[33] Resultatet av dette var at kraftforsyningen ble preget av skiftende allianser mellom norske og tyske, private og offentlige, nazistiske og ikke-nazistiske institusjoner.[34] NVE fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i årene før krigen.[35] Den norske samlede aluminiumsprodusenten gikk likevel sterkt ned under andre verdenskrig.[36]

«Oslo-konsortiet», bestående av Fearnly & Eger, Orkla, Fred Olsen & Co, Norsk Sprængstofindustri, Storebrand, A.F. Klaveness, Johan H. Andresen, Fritz M. Treschow, Bjarne Eriksen, Jens P. Heyerdahl, og Christopher Kahrs Kielland, hadde under krigen som mål å øke norsk eierandel i Norsk Hydro. 24. juli 1943 slapp 120 amerikanske fly 1500 bomber over Nordisk Lettmetalls anlegg på Herøya. På grunn av bombingen begynte aldri Norsk Hydro og Nordisk Lettmetall rustningsproduksjon for Göring, ifølge Annette Storeide ble man tilbakeholden i samarbeidet da Tysklands militære tilbakegang ble tydelig. Etter krigen overtok myndighetene de tyske eierdelen i Norsk Hydro, mens Nordisk Lettmetall og Nordag ble satt under administrasjon. De norske investorene i «Oslo-konsortiet» fikk beholde sine eierandeler og ble ikke tiltalt i rettsoppgjøret etter krigen. De halvferdige kraftverkene og lettmetallfabrikkene (blant annet i Årdal) inngikk etter krigen i myndighetenes industribygging.[25] I 1943 var det omkring 1000 utenlandske tvangsarbeidere i Nordisk Lettmetall. NACO regnet med å kunne øke den årlige aluminiumsproduksjonen fra 37.000 tonn til 149.000 tonn på to år, ekspansjonen skulle gå til militære formål. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble de tyske planene utvidet flere ganger, råstoff til produksjonen skulle hentes fra erobrede områder av Sovjetunionen. Norsk Hydro kom ikke så langt at de produserte lettmetall for Göring. Bjarne Eriksen ble arrestert og sendt i tysk fangenskap i 1943.[37]

Regjeringen i eksil[rediger | rediger kilde]

Regjeringen forlot Norge sammen med kongen og kronprinsen 7. juni 1940, ankom Clyde 10. juni og tok deretter sete i London (Koht ankom 19.juni).[14] Frem til april 1942 satt statsrådene Mowinckel og Frihagen i Stockholm. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen.[38] Regjeringen og Kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget Kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»[39] Regjeringen hadde i begynnelsen knapt 100 norske offiserer, mindre enn 1000 menige og bare en håndfull marinefartøy til rådighet. Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom Nortraships administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Regjeringen innledet med hjelp av BBC radiosendinger på norsk. I radiosendingene medvirket kjente personer som Hartvig Kiran og Torvald Øksenvad, kong Haakons taler og appeller ble også formidlet. Samtidig drev britisk myndigheter i uoffisielt «Frihetssenderen» som også kringkastet propaganda på norsk. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.[15]

Nygaardsvold-regjeringen vendte tilbake til Norge 31. mai 1945 og overlot 25. juni makten til samlingsregjeringen, ledet av Einar Gerhardsen. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at «Regjeringen alt i alt til gagn for landet og på en fortjenstfull måte har løst både de oppgaver den hadde satt seg ved proklamasjonen 7. juni 1940 og de senere oppgaver som meldte seg.»[15]

Forholdet til Storbritannia og hjemmefronten[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom den norske regjeringen i eksil, «hjemmefronten» og britiske myndigheter var komplisert. De første agentene ble sendt til Norge høsten 1940. Vinteren 1940-41 var Forsvarsdepartementets etterretningskontor (FD/E) operativt. FD/E tok seg av samarbeid med SIS, etterretning om forholdene i de okkuperte Norge, og samarbeid med motstandsorganisasjonen som ble bygget opp i det okkuperte Norge. Milorg ble høsten 1941 formelt godkjent av London-regjeringen og organisert under den militære ledelsen i eksil.[15]

I følge Olav Riste er det ulike syn på om Norge faktisk var en alliert stat og fra hvilket tidspunkt Norge eventuelt var blant de allierte. Formelt folkerettslig kan det i følge Riste argumenteres for at Norge ikke var alliert, bare et med-krigførende land.[15] General Ruge presiserte i forhandlingsmøte med britiske og franske representanter at allierte styrker som kom til Norge ville settes under hans kommando. General Ruge omtalte 22. april Storbritannia og Frankrike som «våre allierte» (formuleringen ble også brukt av den militære undersøkelseskommisjonen etter krigen). General Steffens ble i mai 1940 beordret som militærattasje til London og Paris med ønske om at han skulle bli medlem av det allierte krigsråd.[40] I et brev 10. juli 1940 til regjeringen argumenterte Arne Ording med flere for at Norge allerede 9. april 1940 i realiteten var alliert med Storbritannia, og at Norge burde stille seg fullt og helt på Storbritannias side i kampen mot Hitler-Tyskland. Koht gikk inn for et krigssamarbeid med Storbritannia, men advarte mot et nærmere politisk samarbeid. Koht poengterte i september 1940 at Norge ikke hadde en allianse eller hjelpe-avtale med Storbritannia. Trygve Lie gikk inn for et langt mer omfattende samarbeid med de vestlige allierte. Den britiske regjeringen var fornøyd med at Koht ble erstattet med Trygve Lie. I en stor kronikk i The Times (14. november 1941) tok Lie et oppgjør med nøytralitetspolitikken og redegjorde for en ny «atlanterhavspolitkk».[15]

Regjeringen inngikk en detaljert militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren som langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando. Målet var gjenvinning av norsk selvstendighet gjennom fullstendig frigjøring fra tysk okkupasjon, men norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia.[15]

Mens Milorg mest tok sikte på å være en beredskapsorganisasjon, ønsket den britiske SOE en gerilja-organisasjon som blant skulle drive sabotasje mot okkupasjonsmakten. Britene ønsket å bombe industrielle mål i Norge, mens eksilregjeringen var i mot både på grunn av bombenes lave treffsikkerhet og fordi industrien leverte til sivilbefolkningen.[15]

Den britiske statsministeren Churchill hadde relativt få møter med kong Haakon og Nygaardsvoll. Churchill la vekt på Norges strategisk rolle, men ville ikke gi Norge eller andre små allierte medbestemmelse i de alliertes krigsledelse på øverste nivå.[15]

I 1942 ble det lagt planer og tatt initiativ til forhandlinger om styringen av Norge etter frigjøringen. London-regjeringen mente at Norge var i en spesiell situasjon ved at det ville være et apparat klart til å ta over så snart okkupantene og Quislings regime var avsatt. I 1943 ble eksilregjeringen og Churchills regjeringen enige om at ved frigjøringen av Norge måtte den allierte øverstkommanderende ha all makt i en militær fase, men overlate styringen til nordmenn så snart det var militært mulig. Norge var det første landet som inngikk en slik avtale for frigjøringen. Tilsvarende frigjøringsavtaler ble inngått med USA og Sovjetunionen.[15]

Ledelse[rediger | rediger kilde]

Jakob Vik ble utnevnt til konsultativ statsråd 22. april, men var da hjemme i Hardanger og ble ikke med til London, og regnes ikke som medlem av regjeringen i eksil.[15] Koht gikk av 19. november 1940 og med det gjorde Norge et symbolsk brudd med nøytralitetslinjen.[41] Koht ble etterfulgt av Trygve Lie. Etter press fra «Kretsen» i Oslo ble finansråd Paul Hartmann ny finansminister i London-regjeringen høsten 1941. Birger Ljungberg ble i oktober 1941 erstattet av Oscar Torp som forsvarsminister. Torp innledet en betydelig omorganisering av forsvaret i eksil blant annet ved å gjenopprette Forsvarets Overkommando som skulle samordne på tvers av våpengrener. Wilhelm Hansteen ble utnevnt til generalmajor og forsvarssjef i februar 1942, og Bjørn Christophersen ble stabssjef, mens den langt eldre general Fleischer senere gikk av og reiste til Canada. Kronprins Olav ble 30. juni 1944 utnevnt til forsvarssjef, med general Hansteen som nestkommanderende.[15]

Alliert aktivitet i det okkuperte Norge[rediger | rediger kilde]

Allierte aktiviteter og operasjonsplaner hadde dels til hensikt å villede tysk etterretning. Operasjon Fortitude hadde for eksempel til hensikt å avlede oppmerksomheten fra Normandie før D–dagen.


Etterretning[rediger | rediger kilde]

De allierte samlet etterretning i Norge blant annet gjennom XU-agentene. Det britiske Secret Intelligence Service var aktiv i Norge fra høsten 1939. Etter okkupasjonen i 1940 ble det brukt norske agenter. Disse agentene opprettet flere radiostasjoner.

Sabotasje[rediger | rediger kilde]

Special Operations Executive gjennomførte noen begrensede aksjoner i Norge i løpet av okkupasjonstiden. Blant annet Lofotraidet og Vemork-aksjonen. Vemork–askjonen skulle blant annet hindre Tyskland å utnytte atomkraft militært. I tillegg til sabotasje med kommandosoldater ble over 700 bomber sluppet over Vemorkanlegget i november 1943. Operation Musketoon satte Glomfjordanlegget ut av drift for resten av krigen.

Bombing[rediger | rediger kilde]

Allierte fly bombet mål i det okkuperte Norge, blant annet ble Victoria terrasse i Oslo bombet og ubåtbunkeren i Bergen ble forsøkt bombet med konsekvenser for sivilbefolkningen på Laksevåg. Det siste allierte bombetoktet i Europa var mot ubåthavnen i Kilbotn ved Harstad 4. mai 1945.

Norsk motstand mot okkupasjonsmakten[rediger | rediger kilde]

Det var både militær (Milorg) og sivil (Sivorg) motstand mot okkupasjonsmakten. Sivorg bestod i hovedsak av medlemmer fra andre organiserte motstandsgrupper, deriblant særlig Kretsen og Koordinasjonskomiteen. Mange ikke-militære nordmenn drev forskjellig sabotasje- og geriljavirksomhet i mindre omfang. Dette er, i svært snever forstand, i strid med krigens folkerett (4. Haagkonvensjon, landkrigsordningen), som definerer slik virksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent.[omstridt ][trenger referanse]

Illegale aviser[rediger | rediger kilde]

De illegale avisene var en viktig kilde til kunnskap blant folk flest om krigens gang. Minst 212 nordmenn mistet livet etter å ha deltatt i produksjon og distribusjon av slike aviser.[42]

De norsk avisene kom raskt under tysk sensur etter overfallet våren 1940, og de første illegale avisene ble produsert høsten samme år. Etter at okkupasjonsmakten i 1941 beslagla radioapparatene til alle som ikke var NS-medlemmer blomstret de illegale avisene, og de fleste illegale avisene på denne tiden gjengav nyheter fra de norskkontrollerte radiosendingene fra England. Senere begynte avisene også å omfatte annet nyhetsstoff.[43]

De fleste illegale avisene ble stensilert opp på relativt dårlig utstyr, og var av lav typografisk kvalitet. Noen ble også produsert på skrivemaskin med gjennomslagspapir eller i noen tilfeller også ved håndskrift. De fleste illegale avisene hadde navn med dato og nummer, men for å minske faren for tyske arrestasjoner byttet utgiverne ofte navn på dem. Etter at det ble innført dødsstraff for å utgi og distribuere illegale aviser i november 1942 ble mange aviser utgitt uten navn.[44]

Over 4000 nordmenn ble i løpet av krigsårene arrestert på grunn av utgivelse av illegale aviser. Minst 212 av disse mistet livet, hvorav 91 i tyske konsentrasjonsleirer.[42]

Sivile markeringer og demonstrasjoner[rediger | rediger kilde]

Befolkningen markerte på ulike måter sin motvilje mot NS styret og okkupasjonsmakten ved for eksempel å bære binders på jakkeslaget eller ved å ikke sitte ved siden av uniformerte NS medlemmer eller tyskere i uniform. Slike demonstrasjoner kunne føre til at folk arrestert og dømt på grunn av dette. For eksempel ble en 17 års gammel jente arrester etter at hun hadde demonstrert mot en tysk offiser på trikken i Oslo[45]. Etter at en del personer hadde brukt hønseringer på 17. mai 1942 som holdt Quisling en tale på Nasjonal samlings stevne i Borre der han truet med å sende folk til den norske interneringsleiren Berg for slike demonstrasjoner[46]. Spontane demonstrasjoner oppstod også ved flere anledninger. I Ålesund ble demonstranter jaget av tyske soldater da de demonstrerte mot en transport av gisler fra byen til Falstad[47]. I Trondheim møtte flere tusen mennesker opp til domprost Arne Fjellbus alternative høymesse den 1. februar 1942[48].

Norske styrker i alliert tjeneste[rediger | rediger kilde]

Omkring 80 000 nordmenn flyktet til eller ble strandet i utlandet under andre verdenskrig. Siden den norske regjeringen fortsatte å fungere i eksil hos en alliert stat, Storbritannia, kom en andel av disse til å delta i norske militære enheter satt opp på fremmed jord – de såkalte «utestyrkene». Under Allied Forces Act kunne eksilregjeringen innføre tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Dette ble iverksatt 1. januar 1941. De norske styrkenes forhold ble etterhvert detaljregulert gjennom Militæravtalen av 28. mai 1941 mellom Den kgl. norske regjering og His Majesty's Government in the United Kingdom. Ved krigens slutt bestod de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.

Marinen[rediger | rediger kilde]

En norsk menig. Den norske marinen kjempet på alliert side da Norge var okkupert.

I juni 1940 fulgte 13 marinefartøyer, 5 fly fra Marinens flygevåpen og omkring 500 personell med kongen og regjeringen til Storbritannia. I løpet av krigsårene opererte Marinen 118 skip, hvorav 58 var i tjeneste i mai 1945. Marinen var i aktiv krigstjeneste på alliert side allerede fra sommeren 1940.

Ved krigens slutt hadde marinen en mannskapsstyrke på omkring 7 500. Marinen tapte 27 fartøyer og hadde omkring 650 falne under tiden i eksil.

Flyvåpnene[rediger | rediger kilde]

Flyvåpnenes treningsleir, FTL eller «Little Norway», ble offisielt åpnet ved Toronto i Canada den 10. november 1940. Luftforsvaret som norsk forsvarsgren ble ikke opprettet før 10. november 1944. Før den tid var flyvåpnet delt i Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen, samorganisert under Flyvåpnenes Felleskommando (FFK) fra mars 1941.

FFK opererte under andre verdenskrig 4 skvadroner:

En del av flyvåpnenes personell ble i kortere eller lengre perioder avgitt til britiske avdelinger. Omkring 60 nordmenn tjenestegjorde i RAF Bomber Command, flere av disse var ved 76 Sqn. Et antall tjenestegjorde også i britiske jagerskvadroner og Special Duty Squadrons. Norske flyvere i britiske avdelinger ble tilkjent 38 ødelagte, fire sannsynligvis ødelagte og 17 skadde fiendtlige fly.

De norske jagerfly-skvadronene (331 og 332) samt norske flyvere avgitt til RAF ble til sammen tilkjent 247 ødelagte, 42 sannsynligvis ødelagte og 142 skadde fiendtlige fly og flyvende bomber (V-1).

Luftforsvaret hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 2 700. Det hadde 228 falne.

Hæren[rediger | rediger kilde]

Hæren ble den lavest prioriterte av utestyrkenes forsvarsgrener. Mannskapsstyrken kom aldri opp i mer enn 4 000. Etter den siste store omorganiseringen i 1942 bestod Hæren av:

Norske soldater ombord på en transportbåt ved Greenock i Skottland.

Hæren hadde 165 falne, 49 tilfangetatte og 12 savnede.

Politistyrkene[rediger | rediger kilde]

Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt åtte bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en eventuell alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri.

Politistyrkene hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 13 000. De hadde omkring 25 falne under operasjoner i Finnmark 194445.

Canada[rediger | rediger kilde]

Marinen og flyvåpnene hadde større øvingsavdelinger i Canada, Camp Norway ved Halifax og Little Norway ved Toronto.

Handelsflåten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nortraship

Allerede i november 1939 var det blitt inngått en tonnasjeavtale med Storbritannia der store deler av handelsflåten seilte for britene på faste satser. Etter Norges inntreden i krigen i 1940 ble den norske handelsflåten organisert i Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship), og handelsflåten ble det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen.

Ved krigens utbrudd var det omkring 1 000 skip i den del av flåten som ble stilt til de alliertes rådighet. Skipene ble bemannet av 30 000 sjømenn; av disse omkom rundt 3 000 i løpet av krigsårene. Inntektene fra handelsflåten gjorde også at den norske Londonregjeringen hadde en uavhengig økonomisk basis og kunne bygge opp reserver for gjenoppbyggingen etter frigjøringen.

Norsk personell i tysk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Quisling inspiserer norske frivillige frontkjempereøstfronten, mai 1942.

Frontkjempere er betegnelsen for nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på tysk side. Disse kjempet hovedsakelig mot russerne på Østfronten. Mange av dem var motivert av å hjelpe Finland, som var i krig med Sovjetunionen. Rundt 15 000 nordmenn skal ha prøvd å verve seg til tysk tjeneste, og i overkant av 5 000 av disse kom gjennom nåløyet og var i aktiv fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen. 781 av dem falt eller forsvant på Østfronten. Etter krigen fikk frontkjemperne harde straffer som landssvikere. Disse benyttet tyske uniformer med varierende kjennemerker, blant annet norske kjennetegn.

Det er også blitt dokumentert at også norske statsborgere tjenestegjorde i vakttjenesten i tyske konsentrasjonsleire, blant annet i Stutthof konsentrasjonsleir og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Her skal de ha utført ulike former for vakttjeneste eller var instruktører for nordiske fanger.[49]

Et antall sykepleiere gjorde også tjeneste i Tysk Røde Kors på Østfronten, blant andre Hanna Kvanmo. Disse ble også straffet for å ha gjort tjeneste for tyskerne. Den internasjonale Røde Kors-komiteen protesterte, med henvisning til deres plikt til å hjelpe alle parter i en konflikt. Denne dommen har i ettertid vært svært omstridt.

Tyske krigsfangeleirer i Norge[rediger | rediger kilde]

Et minnesmerke i utkanten av Trondheim som er reist til minne over jugoslaviske partisanere som ble gravlagt her av tyskerne i perioden 1942-45. Monumentet står på Stavsøra, like ved grensen til Melhus.
Se: Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig

I perioden 19411945 ble omkring 75 000 sovjetiske og 1 600 polske krigsfanger holdt i tyske krigsfangeleire i Norge. Særlig de sovjetiske fangene ble utsatt for brutal behandling. Mellom 13 000 og 15 000 av disse omkom eller ble drept i løpet av krigen.

I tillegg kom 4 113 politiske fanger fra Jugoslavia, hovedsakelig serbere. Jugoslavene ble fra starten av holdt i leire kontrollert av SS som hadde karakter av rene utryddelsesleiere med utstrakt mishandling, drap og massehenrettelser. Etter sterkt påtrykk fra Røde Kors ble de såkalte «serberleierene» overtatt av Wehrmacht i 1943. Forholdene ble etter dette noe bedre, men jugoslavene levde fremdeles under fryktelige forhold med en svært høy dødelighet. Ved krigens slutt var bare 1 753 i live.

Det fantes fire hovedleirer for krigsfanger: Stalag 303Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta (senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja og Oppdal. I tillegg fantes det 121 underleirer spredt over hele landet. Leirene stod under kommando av Wehrmacht. Fanger som ikke satt i leirene var organisert i arbeidsbataljoner kontrollert av Organisation Todt.

Krigsfangene var hovedsakelig importert til Norge for å brukes som slavearbeidere på de tyske okkupantenes mange byggeprosjekter. Fangene ble tvunget til svært hardt kroppsarbeid. De hadde gjennomgående for lite og for dårlig mat samt manglet tilstrekkelig bekledning og innkvartering i forhold til de klimatiske forholdene. Særlig under arbeidene på riksvei 50 (den sk. «Blodveien») og Nordlandsbanen var tapstallene på grunn av sult, sykdom og vold fra vokterne store.

Omkring 360 nordmenn i SS-Vaktbataljonen, hovedsakelig rekruttert fra Hirden, tjenestegjorde som vakter ved leirene. Ifølge journalist Eirik Veum utviste mange av dem stor brutalitet og begikk bestialske overgrep på fangene. Mishandlingen skal ha omfattet ødeleggelse av kjønnsorganer og utstikking av øyne med bajonetter.[50]

Norske flyktninger og deportasjonen av jødene[rediger | rediger kilde]

Opptakten[rediger | rediger kilde]

De norske jødene hadde helt fra okkupasjonens begynnelse blitt utsatt for en stadig økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. Allerede i maidagene i 1940 ble radioapparatene deres stjålet av den tyske okkupasjonsmakten,[51] over et år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. Overgrep som arrestasjoner og mishandling av enkeltpersoner, yrkesforbud for jøder, hærverk mot og ekspropriasjon av jødisk eiendom samt merking av jødiske forretninger med skilt pålydende «Jüdisches Geschäft» («Jødeforretning») pågikk helt fra sommeren 1940. Allerede i juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert.

Den 10. januar 1942 ble det på oppfordring fra SIPO iverksatt stempling av alle norske jøders pass med bokstaven «J». Stemplingen ble utført ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Våren 1942 startet så en systematisk registrering og kartlegging av jødene. Politidepartementet beordret at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge». NS statistiske kontor, Politidepartementet og den stedlige politimester skulle arkivere hver sin kopi av skjemaet.

Arrestasjon og deportasjon[rediger | rediger kilde]

13. mars 1942 gjeninnførte Quisling den såkalte jødeparagrafen, avsnittet i grunnlovens paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket (avskaffet 21. juli 1851).

Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert. Disse ble ført til Falstad konsentrasjonsleir, hvor hele gruppen ble utsatt for mishandling. 24. oktober fulgte så Quisling-regjeringens lov om ekspropriasjon av alle jøders eiendom. Samme dag fikk det norske Statspolitiet ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder. Arrestasjon ble iverksatt natten til 26. oktober. Aksjonen ble gjennomført av norsk politi, forsterket med enheter fra hirden. Hirden stilte vaktmannskaper til de interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. 25. november ble også alle kvinner og barn arrestert. De arrestertes boliger ble forseglet og alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av det norske nazi-styret i henhold til Quisling-regjeringens lov av 24. oktober. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt direkte av de tyske okkupasjonsmyndighetene uten å bli registrert.

26. november 1942 ble 302 menn, 188 kvinner og 32 barn overlevert til tyskerne på Oslo havn. Totalt 522 norske jøder ble med på denne første transporten med DS «Donau» til Stettin i Tyskland (nå Polen). Derfra gikk veien til utryddelsesleiren Auschwitz. Ytterligere 26 jøder ble samme dag sendt sammen med andre norske fanger på skipet MS «Monte Rosa» . Også denne gruppen endte i Auschwitz. MS «Monte Rosa» hentet en ny last med fanger, en transport fra Grini, den 19. november. Blant disse var 20 jøder.

Det skulle bli en siste, stor transport. 158 jøder, av dem en stor andel kvinner, barn og syke, ble sendt fra Oslo med skipet «Gotenland» 24. februar 1943. Bare de 28 friskeste mennene ble innregistrert i Auschwitz. De resterende 130 ble sendt rett i gasskamrene.

Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leire eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. 23 av disse omkom eller ble drept. Et titall greide å overleve i dekning i Norge gjennom hele krigen.

Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 200 jøder i Norge. Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleire. Bare 30 overlevde. I tillegg ble omtrent ti personer drept i antijødiske tiltak i Norge. 230 jødiske familier ble helt utryddet.[52]

Flukt til Sverige[rediger | rediger kilde]

Med hjelp fra forskjellige motstandsorganisasjoner lyktes omkring 1 000 jøder i å redde seg over til Sverige.[53] I tillegg kom et mindre antall seg over Nordsjøen til Storbritannia.

De eksisterende «eksportorganisasjonene» som arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sverige hadde på dette tidspunktet en kapasitet på omkring 60 personer i uken. Rutene gikk nødvendigvis gjennom villmark og var fysisk krevende. For å få et så stort antall sivile, inklusive kvinner, barn og syke over grensen på kort tid måtte det improviseres. I tillegg til Milorg og Sivorgs etablerte eksportorganisasjoner ble en del nye grupper nå etablert nærmest ad hoc og nye personer trukket inn i arbeidet. En stor innsats ble gjort gjennom den såkalte «Carl Fredriksens Transport». Tidsnøden førte imidlertid til sikkerhetsbrudd, arrestasjoner og henrettelser.

Nordmenn i tysk og tysk-alliert fangenskap[rediger | rediger kilde]

Nordmenn i tysk fangenskap[rediger | rediger kilde]

En fangeoppstilling på Grini fangeleir en eller annen gang i perioden 1941-43

Det er ført kartotek over ca. 44 000 nordmenn som ble satt i fangenskap av okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Hver enkelt registrering består av navn og personalia og oversikt over soningssteder og perioder. Blant de fengslede var ca. 4 000 kvinner, de fleste satt fanget på Grini, av disse ble mer enn 100 videresendt til Ravensbrück i Tyskland.

I de første ukene etter okkupasjonen ble fangene satt inn i regulære norske fengsler, deretter ble det også bygget fangeleirer. Tukthus ble bygget for fanger som måtte sone ekstra hardt. Fengslene ble overfylt allerede sommeren 1940, og i leirene ble det svært fullt i 1944 slik at det måtte improviseres med bruk av skoler og forsamlingshus til fengsler. Den største leiren var Grini fangeleir ved Oslo som også ble brukt til oppsamling før deportasjon til Tyskland. Om lag 8 000 norske fanger ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Omkring 600 ble sendt til tyske tukthus eller fengsler. Dette pågikk til ut i 1944 da det ble mottaksstopp.

Oversikt over noen av de soningsstedene i Tyskland og tyskokkuperte områder som ble brukt for norske deporterte fanger, angivelse antall norske fanger i hver leir:

Norske jøder ankom til Auschwitz i Polen i to store grupper: Den 1. desember 1942 ankom den største gruppen på 532 fanger, derav overlevde bare arbeidsdyktige menn ankomstdagen. Den 3. mars 1943 ankom 158 fanger, derav overlevde 26 ankomstdagen. I tillegg kom ca. 60 jøder fra Norge på andre dager, og om lag 20 ble overført til Auschwitz fra andre leirer, totalt 767 norske jøder. Av disse 767 overlevde 32 krigen.

Av norske fanger som kom til NN-leiren Natzweiler overlevde halvparten.

Hovedandelen av de norske fangene i Stutthof var mer enn 300 norske politimenn som ble arrestert under utrenskninger i politiet 16. august 1943 i Aktion Polarkreis. Et tilsvarende antall politimenn ble holdt i fangenskap på Grini i Norge.

Allerede i februar 1942 ble 86 offiserer sendt til den polske landsbyen Schokken (Skoki) til krigsfangeleiren Oflag XXI-C. I løpet av halvannet år vokste belegget til 128, hvorav én matros, som ble tatt ved forsøk på en illegal leveranse på Vestlandet. Alle disse fangene ble flyttet til Grune bei Lissa (Gronovo ved Leszno) i september 1943. Ved slutten av 1943 ble alle fangene overført til Schildberg (Ostrzeszow) 130 km SSØ for Posen (Poznan). Betegnelsen Oflag XXI-C ble beholdt helt til fangene i januar 1945 måtte marsjere til Luckenwalde sør for Berlin. De ble her internert i kjempeleiren Stalag IIIA, Sonderlager Oflag.

Ca. 1 500 norske offiserer ble arrestert 16. august 1943. Ca. 500 ble sendt hjem av forskjellige årsaker, mens noe i underkant av 1 000 mann ble sendt til to leire i Polen, nemlig Grune bei Lissa og Schildberg. Leirene fikk betegnelsen henholdsvis Oflag XXI C z og Oflag XXI C. Den lille z'en betyr Zweiglager, eller filialleir. Leiren var administrativt underlagt leiren i Schildberg. Beretningen om de norske offiserene i tysk fangenskap ble ført i pennen av premierløytnant Knut Lindboe Spenning på oppdrag fra general Otto Ruge etter krigen (I tysk krigsfangenskap, Gyldendal 1950).

Fra midten av mars 1945 ble norske og danske fanger hentet av svensk Røde Kors med «de hvite bussene», samlet i leiren Neuengamme og deretter fraktet videre til Sverige den 20. april 1945.

I 1982 ble det i Schildberg opprettet en norsk avdeling i det stedlige regionmuseum. I løpet av årene har den norske avdelingen vokst, og disponerer i dag en hel etasje i museumsbygningen.

Nordmenn i japansk fangenskap[rediger | rediger kilde]

Omkring 900 nordmenn satt under krigen i japanske fangeleire. Disse kommer i tillegg til de 44 000 nevnt ovenfor. Her var mange kvinner og barn.

Nordmenn i Vichy-fransk fangenskap[rediger | rediger kilde]

Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ble 639 norske sjømenn internert i Nord-Afrika. Disse fikk tilbud om å bli overlatt til tyskerne og eventuell hjemsendelse til Norge. Bare 59 gikk med på dette. 349 klarte å rømme til alliert område. De resterende ble holdt fanget om bord på sine skip eller i leire inntil den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942. Se også «Flukten fra Dakar».

Fangelitteraturen[rediger | rediger kilde]

Nordmenn som overlevde tysk fangenskap har vitnet om hva som skjedde gjennom sine beretninger i den såkalte fangelitteraturen. En kjent beretning er Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, som er en av norsk litteraturs største salgssuksesser. Kristian Ottosen har redigert et fangeleksikon og skrevet i alt 6 bind om de enkelte leirer og personene der. Den norske litteraturen fra fangeleirene omfatter for øvrig over 150 titler. Luihns bibliografi har et eget kapittel om fangelitteraturen.

Slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Finnmark og Nord-Troms[rediger | rediger kilde]

Frigjøringen av Norge begynte med at Finland inngikk våpenhvileavtale med Sovjetunionen (september 1944), og tyske styrker trakk seg ut av finsk Lappland og tilbake fra Murmansk-fronten. Den brente jords ble brukt da tyske styrker forlot Finland. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble også lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende.Forslaget kom fra Terboven, ordren direkte fra Hitler i Führerbefehl den 28. oktober 1944. Brenningen av Finnmark ble gjennomført til tross for protester fra blant andre Wehrmachts øverstkommanderende i Norge Nikolaus von Falkenhorst og andre, som fant den både unødvendig og utenrikspolitisk belastende. Tyske myndigheter iverksatte tvungen evakuering av alle nordmenn til sydligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under forferdelige forhold i de raserte områdene.

De tyske styrkene trakk seg tilbake fra fronten på tre steder: gjennom Sør-Varanger, via Karasjok og over Kilpisjærvi/Skibotn. 20. oktober 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Sør-Varanger, Kirkenes ble frigjort 25. oktober og tre dager senere nådde de Tana bru. Over 600 sovjetiske soldater falt på norsk side av grensen, andre kilder oppgir 2100 falne.[17] Tyske styrker trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms til Lyngen samtidig som alt ble brent, evakuert og i stor grad etterlatt som ingenmannsland, selv om mindre tyske styrker gjorde enkelte tokt øst for Lyngen. Omkring 11.000 bolighus, omkring 1000 næringsbygg og flere hundre offentlige ble brent, samt 27 kirker. En liten norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani) kom 10. november fra Skottland til Finnmark, denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Norsk deltakelse i frigjøringen av Finnmark var mest symbolsk og var dels politisk motivert.[17] Ved nyttår kom også en del av den norske politistyrken fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3000 mann våren 1945. Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer.[8] Den norske styrken i Finnmark sto under sovjetisk kommando.[54]

Omkring 50 000 personer ble tvangsforflyttet, mens anslagsvis 25 000 trosset ordren fra okkupasjonsmakten. Omlag 300 døde som følge evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene. Omkring 3000 mennesker gjemte seg i tunnelene ved Bjørnevatn gruver da kampene raste før den sovjetiske innmarsjen i Sør-Varanger.[55] Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet.[56]Sørøya hadde omlag 1000 sivile unndratt seg den tvangsevakueringen og befant seg vinteren 1944-45 i en utsatt stilling, der de blant annet ble jaget av tyske patruljer. De fleste ble evakuert av den britiske marinen i en risikabel og dristig operasjon 15. februar 1945.[57] Omkring 80 ungdommer utrustet med lette våpen dannet en liten geriljagruppe på Sørøya og skulle blant annet forberede Børfjord som base for båter og fly.[58] I de nedbrente og utbombede områdene bodde folk vinteren gjennom i huler, gammer eller i ruiner.[59]

De sovjetisk styrkene krysset ikke Tana. I den sovjetiske generalstaben var det mange som mente at Sovjet av strategisk hensyn burde ta kontroll over deler av Nord-Norge, men det er lite som tyder på at synet ble støttet av Stalin og Molotov ifølge historikerne Stian Bones og Jens-Petter Nielsen. Stalin aksepterte at Norge tilhørte den britiske sfæren.[54] I både generalstaben og utenriksdepartementet var det konkrete forslag om å skyve grensen til Tana samt å kreve sovjetisk militær tilstedeværelse i Tromsø, Hammerfest og Vadsø.[60] Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunion og Norge fikk landgrense mot Sovjetunionen.

Generaloberst Alfred Jodl sendte ordren om evakuering og nedbrenning fra Tyskland til tyske styrker i Norge[61]. Under Nürnbergprosessen benektet Jodl at nedbrenningen hadde skjedd. Nedbrenningen utgjorde en del av de krigsforbrytelsene Jodl ble dømt til døden for, i følge historikeren Bente Persen.[62][63]

Kapitulasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frigjøringsdagen (Norge)

Den tyske kommandanten og garnisonsjefen major Josef Nichterlein og hans adjutant hauptmann Hamel, som representerte Wehrmacht, den tyske okkupasjonsmaktens militærvesen under andre verdenskrig i Norge, overgir Akershus festning til den norske hjemmefrontens representant, fenrik Terje Rollem 11. mai 1945. Selve frigjøringsdagen da de tyske styrkene kapitulerte, var imidlertid 8. mai.
Kongefamilien vendte tilbake til Oslo og Norge 7. juni 1945. Her sees kong Haakon og kronprinsesse Märtha i bilkortesjen gjennom Oslo med Max Manus i passasjersetet foran. Kronprins Olav hadde kommet til landet allerede 13. mai.

Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. At Tyskland frivillig ville oppgi kontrollen av Norge, som var sterkt befestet og hvor de hadde nesten en halv million soldater stående, var på ingen måte gitt. Men øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette. Terboven ble avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag kl 21.10. Dagen etter, 8. mai, ankom de alliertes militærkommisjon som overleverte kapitulasjonsbetingelsene til Böhme sent på kvelden 8.mai. Kommisjonen ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kommisjonen besto av Per Askim, brigader R. Hilton, oberst R. A. Hay og Pet Bennet. Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og være samlet i avgrensete områder. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker opprettholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sin pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.[2]

Terboven, Wilhelm Rediess og Heinrich Fehlis tok sine egne liv. Sverre Riisnæs og Quisling overga seg, mens Jonas Lie og Henrik Rogstad tok sine egne liv. Henry Rinnan forsøkte å rømme ut av landet, men ble arrestert 14. mai. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet på forhånd, og de første arrestasjonene skjedde 8. mai. Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut i fra disse bygd opp en liste med over 16000 navn mistenkt for landsvik. Denne listen er kjent som Liste nr. 1 og ble sendt ut i mai 1945.[64][65]
Siegfried Wolfgang Fehmer forsøkte å skjule seg som menig blant internerte tyske soldater, men ble avslørt. Kapitulasjonsbetingelsene påla den militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende Gestapo-folk.[2]

Alliert okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operation Doomsday

Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. Britiske styrker kom med fly til Oslo og Stavanger 10. mai, senere kom britiske marineenheter til de viktigste havnebyene. Senere fulgte amerikanske soldater, slik at den allierte styrken på det meste var oppe i 30 000 soldater. Britiske og amerikanske styrker holdt seg sør for Tromsø, mens norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. General Andrew Thorne ankom 13. mai og var ansvarlig for de alliertes avvikling av okkupasjonsstyret. Hjemmefrontledelsen nedla sitt verv 14. mai, etter en knapp ukes regjeringstid. Deretter regjerte Thorne offisielt Norge, i følge avtale mellom regjeringen og de allierte stormaktene. Avtalen hadde tatt høyde for at kunne bli kamper og uro i Norge før et sivilt norsk styre var etablert, men den velordnete tyske kapitaluasjonen gjorde at hjemmestyrkene klarte å opprettholde ro og orden, og et sivilt norsk styre kunne raskt gjenopprettes. De allierte styrkene i Norge var få og lite kjent med forholdene, mens de tyske styrkene besto av minst 350.000 mann (elleve divisjoner og fire brigader). Thorne ønsket derfor å avvikle den allierte styringen så raskt som mulig.[2] Thorne overlot den 7. juni makten til den hjemvendte kong Haakon VII.[66] Utover sommeren hadde de allierte styrkene under ledelse av Thorne hovedansvaret for å sende tyske krigsfanger til Tyskland. De fleste allierte styrker (inkludert sovjetiske) forlot landet i september-oktober 1945.[2] Allierte styrker gjorde flere «raids» i de tyske «reservatene» for å arrestere medlemmer av sikkerhetspolitiet, SD og Abwehr. I juli 1945 ble medlemmer av disse tjenestene identifisert av tyskerne selv og 2700 ble arrestert av de allierte. En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia.[67]

Normalisering[rediger | rediger kilde]

Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år. Nygaardsvoll, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vender hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni - det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. Stortinget valgt i 1936 trådte sammen 14. juni og Einar Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering 25. juni. Norge erklærte krig mot Japan 6. juli, med tilbakevirkende kraft fra 7. desember 1941.[2]

En tysk soldat rydder miner i Stavanger i august 1945, i strid med Genèvekonvensjonen. I løpet av få måneder sommeren 1945 mistet 275 tyskere livet på grunn av mineryddingen, 392 var såret.[68]
Tyske soldater tar en pause mens de venter på å bli fraktet tilbake til Tyskland i august 1945.

De allierte stormaktene hadde planlagt at tyske våpen skulle ødelegges, men Norge fikk etter protester beholde en god del av tyske våpen. En stor del av tysk utstyr og forsyninger som kunne utnyttes sivilt ble overlatt ble overlatt den norske regjeringen. Ubåtbunkersene i Trondheim og Bergen lot seg heller ikke så lett destrueres. De tyske soldatene og gestapistene som satt i fangenskap i Norge ble satt til blant annet å rydde minefelt (hvor et par hundre soldater omkom) og til å grave frem lik av russiske krigsfanger.[68] I august 1945 var hele Norge med unntak av Finnmark ryddet for miner, etterhvert tillot den sovjetisk kommandanten i Kirkenes at tyske krigsfanger ryddet miner i den sovjetiske sonene. Tyske soldater deltok også i reparasjon av veier og broer i Vest-Finnmark.[67] Mineryddingen ble gjenopptatt sommeren 1946 dels som lønnet arbeid.[68]

Tross husmangel og forbud, reiste 40 % av de evakuerte tilbake til det utbrente Nord-Troms og Finnmark sommeren 1945, innen sommeren 1946 var de fleste reist tilbake mens gjenreisingen for alvor kom i gang i 1947.

Som ledd i normaliseringen opprettet de allierte en sivilavdeling, Civil Affairs Staff of Allied Land Forces Norway, og i 1944 ble denne plassert sammen med Londo-regjeringens kontorer, senere flyttet til Edinburgh. Avdelingen leverte i alt 665.000 tonn varer og tok seg av fiendtlig materiell hvorav en del var rekvirert av okkupasjonsmakten fra norske borgere. En stor del av dette ble høsten 1945 overført til Forsyningsdepartementet. I tillegg ble 138 millioner kroner beslaglagt fra tyske borgere og overført til Norges Bank.[67]

Repatriering[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av krigen var det omkring 100 000 utenlandske krigsfanger i Norge (annet sted kriver Thorne 87 000), av disse var 83 000 sovjetiske, flere tusen polske og omkring 2 500 jugoslaviske. Krigsfangene var i omkring 400 Stalag og arbeidsleirer langs kysten, noen av var i følge Thorne «forferdelige slaveleirer», fangeleirene var overfylte og forholdene «sjokkerende» ifølge Thorne. Mangel på klær gjorde at noen fanger en periode måtte bruke tyske uniformer. Frigjøringen av leirene skjedde raskt og disiplinert, men noen angivere og torturister fra fangenes egne rekker ble drept. I følge kapitulasjonsbetingelsene skulle Wehrmacht sørge for 30 dager med mat til de frigitte krigsfangene.[2] Ifølge Thorne var det 2669 jugoslaver i Norge, av disse var 1600 krigsfanger.[67] Sverige bisto særlig ved repatriering av sovjetiske krigsfanger.

På sensommeren 1945 ble arbeidet med hjemsending av tyske soldater intensivert, men først sommeren 1946 ble de siste tyske soldatene internert i Norge sendt hjem. Også tyske anti-nazister (som ønsket å bli værende), desertører og tyske tjenestemenn som hadde barn med norske kvinner ble sendt hjem. Noen av disse kvinnene fulgte med til mannens hjemland.[2]

Ved kapitulasjonen var det 37 000 personer i fra andre land enn Tyskland og Østerrike. Sovjetiske borgere ble evakuert gjennom Sverige eller med båt til Murmansk. I alt 6513 franske borgere (inkludert 3500 fra Murmansk) sendt hjem. Totalt 1566 ønsket ikke å returnere til sitt hjemsted som før 3. september 1939 var utenfor Sovjetunionens grenser, til slutt ble disse sendt til den amerikanske og britiske sonen i Tyskland. Ved kapitulasjonen var det 14 600 tsjekkere i Norge, av disse ble 11 500 av tsjekkoslovakiske myndigheter avvist som sudettyske og sendt til Tyskland, mens 3100 ble sendt til Tsjekkoslovakia. Det var 15 000 polakker i Norge, av disse var 10 000 i Wehrmachts tjeneste. I løpet av høsten var 11 700 polakker tilbake i Polen, 1130 ønsket ikke å returnere. 2280 ble avvist av polske myndigheter fordi de var etnisk tyske, og sendt til Tyskland.[67]

Sverige tilbød seg å ta i mot 300 000 Whermacht-soldater og huse dem inntil det var mulig å sende dem til Tyskland. Tilbudet ble gitt for å avlaste Norge, men ble senere trukket da Sverige likevel ikke så seg i stand til å gjennomføre operasjonen.[67]

General Thorne oppgir følgende antall personer som måtte sendes hjem fra Norge:

Tyske soldater og eks-krigsfanger i 1945[67]
Område Wehrmacht-soldater Tidligere krigsfanger
Nordland og Tromsa 140.000 47.000
Trøndelag og Møre 70.000 15.000
Hordaland, Sogn og F. 30.000 5.000
Rogaland, Agder 42.000 4.000
Østlandet 82.000 15.000
Norgea 364.000 84.000
aFinnmark og Nord-Troms var tidligere evakuert og er ikke med i tabellen.

Ved slutten av krigen var Norges befolkning på omkring 3 millioner, av disse var omkring 388.000 innbyggere hjemmehørende i Nord-Norge samtidig som det var 187.000 krigsfanger eller tidligere krigsfanger i Nordland og Troms.[69]

Krigsomkostningene[rediger | rediger kilde]

Norske krigsdødsfall[rediger | rediger kilde]

Fra Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940-1945:

  • Totalt 10 262 døde, herav:
    • Norske militære: 2 000, herav:
      • I Norge: 877, herav 853 under felttoget i 1940
      • I utlandet: 1 123
    • Frontkjempere i tysk tjeneste: 689
    • Sjøfolk i handelsflåten: 3 638, herav:
      • I innenriks fart: 635
      • I utenriks fart: 3 003
    • Deltakere i motstandsbevegelsen og politiske fanger: 2 091
    • Sivile: 1 779
    • Likvideringer utført av motstandsbevegelsen: 65

Norske krigsdødsfall i tysk fangenskap (deltall)[rediger | rediger kilde]

  • Henrettet i Norge: 369
  • Henrettet i Tyskland: 29
  • Drept i fangenskap i Norge: 130, herav ble 38 menn og en kvinne torturert ihjel
  • Drept i fangenskap i utlandet 1 210, herav 610 norske jøder

SSBs statistikk inneholder ikke dødstall for utenlandske eller statsløse jøder deportert til konsentrasjonsleire fra Norge. Ifølge andre kilder ble 131 av disse drept i tysk fangenskap.

SSB opererer dessuten med 366 henrettede. Tallene over er justert etter Berit Nøkleby: Skutt blir den..., som tar med flere grupper henrettede. 19 nordmenn henrettet av Quisling-regimet er ikke tatt med her.

Ifølge A. Møland Over grensen er tallet på likviderte 82.

Norske krigsdødsfall kvinner (deltall)[rediger | rediger kilde]

  • 883 kvinner falt, herav:
    • 266 medlemmer av motstandsbevegelsen eller politiske fanger
    • 13 i tysk tjeneste
    • 2 likvidert av motstandsbevegelsen
    • 70 sjøfolk i handelsflåten
    • 532 andre sivile

Utenlandske krigsdødsfall i Norge[rediger | rediger kilde]

Fra Statistisk sentralbyrå: Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig:

  • Sovjetiske krigsfanger: 15 500 (cirka)
  • Jugoslaviske politiske fanger: 2 839

Det er registrert 11 500 tyske krigsgraver.

Materielle tap[rediger | rediger kilde]

Fra Norsk krigsleksikon og Statistisk sentralbyrå: Raseringen av Finnmark:

  • 22 000 boliger ble totalødelagt
  • 16 % av landets realkapital gikk tapt. Særlig hardt rammet var skipsfart (realkapitalen redusert med 60 %), hvalfangst (68 %), fiskerier, bergverksdrift og industri
  • Industriproduksjonen ble redusert til 57 % av nivået i 1938
  • Vareeksporten ble redusert til 18 % av 1938-nivået

Når det gjelder materielle tap, stod Finnmark og Nord-Troms i en absolutt særstilling. Hele Finnmark og store deler av Nord-Troms var lagt øde etter at tyskerne hadde benyttet den brente jords taktikk under sin tilbaketrekning. 10 400 bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 230 bygninger for industri og håndverk, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 60 bygninger for offentlig administrasjon, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus og 27 kirker ble jevnet med jorden. All buskap ble slaktet, fiskebåter senket. Alle telefonlinjer ble ødelagt, kaianlegg, broer og veier sprengt og landskapet minelagt. Omkring 45 000 ble tvangsevakuert sørover. Mellom 20 000 og 25 000 gikk i dekning i Finnmark, og stod ved krigens slutt i det store og hele uten levnetsmidler.

Gjenoppbyggingen av byer og annen bebyggelse både under krigen og etterpå skjedde i regi av Brente steders regulering. Etaten var i virksomhet i Finnmark frem til 1955.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Tyskere forlater Oslo 19. mai 1945 på sykkel.

Ved fredoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid kontroversielt. På Paris-konferansen ville blant annet Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Historieprofessor Hans Fredrik Dahl har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.»[trenger referanse] Den allmenne oppfatning er likevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte.[trenger referanse]

Utdypende artikkel: Det norske landssvikoppgjøret

Etter krigen startet et omfattende rettsoppgjør hvor omkring 46 000 personer ble straffet. Omkring 17 000 ble fengslet og 37 personer (25 norske, 12 tyske) ble henrettet.[2] Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land, og det er i ettertid sett på som å ha foregått etter rettsstatlige prinsipper, selv om det har blitt kritisert.

Grunnlaget for kritikken har blant annet vært; tvil om at Elverumsfullmakten var gyldig, påstander om at forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge Grunnloven og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940. Det er også hevdet at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna. Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt.

Mange barn av tyske soldater og norske mødre («krigsbarn») opplevde også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med aksemaktene langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark.

I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, såkalte tyskertøser, internert i egne leire uten lov og dom. Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.

Så sent som på 1990-tallet ble spørsmålet om beslaglagt eiendom tilhørende deporterte jøder drøftet gjennom en offentlig utredning.[70] Bakgrunnen for utvalget var artikkelen «Det norske jødranet» i Dagens Næringsliv i 1995.[71] HL-senteret ble opprettet etter utredningen og den politiske behandlingen.[72]

Kritikk av den historiske forståelsen av Norges krigsinnsats[rediger | rediger kilde]

Balanse i fremstillingen[rediger | rediger kilde]

I 2008 uttalte historiker Tore Pryser at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS eller glorifisering av motstandskjemperne i Milorg og Kompani Linge. Til avisen Klassekampen hevdet han at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen[73]: «Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen.» Pryser hevdet videre at Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, og at Hjemmefrontmuseet sprang ut av dette miljøet og at de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer.» Han mente videre at konsekvensene var at mange emner var blitt lite utforsket: «Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket.»

Pryser fikk støtte for sine utsagn fra historikeren Harald Berntsen, som hevdet at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats og bevisst tilslørt uønskede historier.[73] Berntsen utrykte seg kritisk til det han kalte «mytene som har fått sirkulere og prege historieforståelsen i etterkrigstiden», og hevdet at sentrale aktører som Gunnar Jahn, Paal Berg og Einar Gerhardsen systematisk hadde tilslørt sine roller i begynnelsen av okkupasjonen: «De har etter krigen fortiet sitt eget samarbeid med tyskerne på tvers av konstitusjonen i 1940». Kritikken av tilsløringen av den hjemlige elitens samarbeidslinje ble fornyet med Tor Bomann-Larsens biografi om kong Haakon.[74]

Motstandskjempernes rolle[rediger | rediger kilde]

Erling Fossen skapte debatt da han kritiserte ensidig dyrking av den norske motstandsbevegelsen, og skrev at den norske motstandskampen var «en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen». Fossen mente at «hovedgrunnen til at vi glorifiserer motstandsbevegelsen er for å dekke over den bedrøvelige norske krigsinnsatsen», og at «vår besettelse av denne krigen må få sin slutt».[75]

Tilgang til kilder[rediger | rediger kilde]

Berntsen hevder også at historikermiljøet som oppsto rundt Magne Skodvin lenge dominerte dette forskningsfeltet: «Mange år etter krigen bestemte Skodvin hvem som skulle få tilgang til sentrale kilder, som for eksempel Gunnar Jahns dagbok.»

Kommunistenes motstandsarbeid[rediger | rediger kilde]

I 2013 viser NRK to filmer som kritiserer den historieversjonen som Milorgmiljøet etablerte rett etter krigen. Dokumentarfilmskaper Øystein Rakkenes, som står bak en film om den kommunistiske Pelle-gruppen, som etter krigen fikk yrkesforbud og ble overvåket, uttaler at «elitene i Norge er så fåtallige, og når de snakker med hverandre og blir enige om en versjon, så blir det sånn», at historiske feil som blir påpekt ikke blir korrigert i den «offisielle historien», og at «da jeg gikk på skolen, lærte vi at 'Gunnar Sønsteby og Max Manus vant krigen'. Og det lærer barna fortsatt».[76] Harald Berntsen hevdet at hjemmefrontsledelsen hadde fortiet kommunistenes aktive motstandskamp helt fra starten av – og som stod i motsetning til det han hevdet var hjemmefrontsledelsens passive linje.[73]

Nordmenns rolle i deportasjon av jødene[rediger | rediger kilde]

Synne Corell analyserte hvordan krigen har blitt fremstilt i tre sentrale populærhistoriske verk.[77] Corell mener at det tidlige verket av Sverre Steen relativiserer jødenes skjebne, mens Magne Skodvins åttebindsverk fra 1980-tallet ikke identifiserer nordmenns medvirkning til deportasjonen, til forskjell fra Norsk krigsleksikon 1940-1945 (redigert av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen, 1995) som detaljert undersøker nordmenns delaktighet.[71] Også Tore Pryser mente jødeaksjonene var for lite utforsket av historikere, som resultat av en skjevhet i forskningen: «For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge.»[73]

Marte Michelet mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge.[78] Antisemittismen hindret jøder å bli fullverdige medlemmer av samfunnet, NS var aktive pådrivere i Norges bidrag til holocaust og de overlevende jødene ble møtt av liten forståelse da de kom hjem til Norge.[79] Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave i følge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 Trygve Lie om meldinger i massemord ved gassing, 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radionsendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendinge for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»[80]

Handelsflåten og sjøfolkenes krigsinnsats[rediger | rediger kilde]

Det tok lang tid før de norske krigsseilernes innsats og betydning ble anerkjent av det politiske Norge i etterkrigstiden. Allierte militære ledere uttalte tidlig i krigen at sivile norske sjøfolk hadde avgjørende betydning for de alliertes krigsinnsats.[81].

Utbetalingene fra Nortraships hemmelige fond skjedde 25 år etter krigens slutt, og det tok enda lenger tid før krigsmedaljene ble utdelt. Mange krigsseilere var da allerede døde og familiene mottok medaljene post mortem i postkassen.[trenger referanse]

Historikerne begynte først for alvor å interessere seg for temaet i 1990-åra. Den forsinkede oppmerksomheten om sjøfolkene kan skyldes at de kom hjem enkeltvis, og forståelsen for posttraumatiske lidelser var mangelfull i samfunnet.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
  2. ^ a b c d e f g h i Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  3. ^ Halvdan Koht, Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940, Oslo, Tiden, 1947, s. 8
  4. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind I. Oslo : Aschehoug, 1946 s. 206
  5. ^ Johan Scharffenberg, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, Oslo : Tanum, 1950
  6. ^ a b c d e f g h Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): Fra fred til fred. Krigen 1939-1945. Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.
  7. ^ a b c d Lange, Even (1998): Samling om felles mål 1935-1970. Bind 11 av Aschehougs norgeshistorie (red Knut Helle). Oslo: Aschehoug.
  8. ^ a b c d e Mykland, Knut (red.) (1979): Norges historie. Bind 13. Oslo: Cappelen.
  9. ^ a b c d e f g h Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.
  10. ^ a b c d e f g h i Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.
  11. ^ Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944-1045. Ottar, hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø.
  12. ^ http://nbl.snl.no/Arne_Scheel
  13. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6, 83 og 111
  14. ^ a b Riste, Olav: London-regjeringa.' Oslo: Samlaget, 1995.
  15. ^ a b c d e f g h i j k l Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
  16. ^ Om Operation Gearbox på www.naval-history.net
  17. ^ a b c d Det glemte kompani. 2.Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.
  18. ^ Die vergessenen Haudegen, Der Spiegel, 3. september 2010.
  19. ^ «Radio og kringkasting», om samfunnslivet under andre verdenskrig i Norge, fra arkivverket
  20. ^ Aage Trommer: Den store alliance (s. 162), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4
  21. ^ Egil Morland i Klassekampen, 22. august 2014, s.22.
  22. ^ Aftenposten 25. oktober 1944.
  23. ^ Fremstillingen bygger på Nøkleby, Berit: Det tyske okkupasjonsstyret i Norge, Norsk Hjemmefrontmuseum, side 10-15 ISBN82-91107-09-2
  24. ^ Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 132.
  25. ^ a b c d Storeide, Annette: Profitørene som slapp unna. Klassekampen, 9. oktober 2014.
  26. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 353.
  27. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 367-368.
  28. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 357.
  29. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 348.
  30. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 383.
  31. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 354.
  32. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 354.
  33. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 366.
  34. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 350.
  35. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 383-384.
  36. ^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 354.
  37. ^ Dag og Tid, 3. oktober 2014.
  38. ^ Skodvin s. 85
  39. ^ «Mine plikter - «Kongens andre nei»». Kongehuset. Besøkt 22. november 2012. 
  40. ^ Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946, avgitt mai 1950 ... ; med introduksjon av Olav Riste. Oslo: Universitetsforlaget. s. 155. ISBN 8200705285 (h.) . 
  41. ^ Eriksen, Knut E.: Norge i det vestlige samfunn. I Vekst og velstand redigert av Bergh og Pharo, Universitetsforlaget 1981.
  42. ^ a b Luihn (1999), side 6
  43. ^ Luihn (1999), side 9
  44. ^ Luihn (1999), side 13-17
  45. ^ Bratteli, Randi (1924-2002) (1983). Sonja: Norges kronprinsesse. Oslo: Aschehoug. s. 23. ISBN 8203109365. 
  46. ^ Andenæs, Johs. (1912-2003) (1998). Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen. [Oslo]: Tano Aschehoug. s. 66. ISBN 8251836948 (h.) . 
  47. ^ Flatmark, Jan Olav (1954-) (1988). Ålesund i hverdag og krig: små og store hendelser fra de underlige åra 1940-1945. Ålesund: Nordvest forlag. s. 149. ISBN 8290330448. 
  48. ^ Steinar Bjerkestrand (1. februar 2012). «Slaget på Domkirkegården». Adresseavisen. 
  49. ^ «Nordmenn jobbet i konsentrasjonsleirer» NRK 15. november 2010
  50. ^ Mange får vite om sin fars krigsgjerninger for første gang - Drammens Tidende 4. november 2013.
  51. ^ «Folk, fører, frifinnelse», kronikk av Tor Bomann-Larsen, Aftenposten, 29. desember 2011
  52. ^ Tjelmeland og Brochmann
  53. ^ «Sterkt møte med en ukjent fortid» artikkel fra Aftenposten 31. desember 2008
  54. ^ a b Klassekampen, 24. oktober 2014.
  55. ^ 70 år siden russerne frigjorde Finnmark, Dagbladet, 19. oktober 2014, lest 19.10.14.
  56. ^ Skogheim, Dag i Dag og Tid, 17. oktober 2014.
  57. ^ Skancke, Kristian Husvik: Redningsoperasjonen på Sørøya. Bakgrunn og strategisk kontekst. Masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø, 2010.
  58. ^ Norske tenåringssoldater kjempet mot tyskerne, NRK, publisert 5. april 2011. lest 2. november 2014.
  59. ^ Lofotposten, lest 2. november 2014.
  60. ^ Aftenposten, 24. oktober 2014.
  61. ^ «Nurnbergprosessen Nazi Conspiracy and Aggression Supplement B». s. 779. 
  62. ^ Bente Persen Krigsforbrytelser i nord, Dagsavisen, 18. oktober 2014.
  63. ^ Brenningen av Finnmark, Dagsavisen, 18. oktober 2014.
  64. ^ Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landsvik. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.
  65. ^ http://www.vg.no/rampelys/bok/navngir-tusenvis-av-landssvik-mistenkte/a/10137863/
  66. ^ Noregur.is – Norges historie, Norge og frigjøringen (Besøkt 3. januar 2009)
  67. ^ a b c d e f g Thorne, Andrew (1995): Fredsgeneralen. Oslo: Aschehoug.
  68. ^ a b c Tyske soldater brukt som mineryddere, VG
  69. ^ Statistisk sentralbyrå: Folketellingen i Norge 3. desember 1946. I kommisjon hos Aschehoug, Oslo 1950..
  70. ^ NOU 1997: 22, Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Utvalg oppnevnt av Justisdepartementet, 1996.
  71. ^ a b Johannes Due Enstad: Historiens etterdønninger Prosa, 2012.
  72. ^ http://www.hlsenteret.no/om/
  73. ^ a b c d «Har skapt et glansbilde». Klassekampen. 23. desember 2008. Besøkt 23. desember 2008. «Norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst til­slørende, mener historikere.» 
  74. ^ Slik solgte den norske politiske eliten frivillig landet til nazistene Dagbladet, 25. oktober 2013.
  75. ^ Erling Fossen (13. desember 2008). «Motstand glorifiseres». Aftenposten. 
  76. ^ Kjersti Nipen, "Omskriver krigshistorien med film", Aftenposten, 19.06.2012, del 2, s. 8-9
  77. ^ Synne Corell: Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Spartacus Forlag 2011.
  78. ^ Ny Tid, 31. oktober 2014.
  79. ^ Sven-Egil Omdal: Den svarteste norske historien, Stavanger Aftenblad, 21. oktober 2014.
  80. ^ Dag og Tid 24. oktober 2014.
  81. ^ «Den norske handelsflåtens innsats i krigens første år var mer verdt enn en million soldater.», uttalelse i et britisk maritimt tidsskrift, senere gjentatt av blant annet Sir Philip Noel Baker og den amerikanske admiralen Emory Land, fra Nortraship, Profitt og patriotisme, omslagsside.

Noter[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

Fangelitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nordmenn i fangenskap 1940-1945 : alfabetisk register / redigert av Kristian Ottosen (Universitetsforlaget, 2004) 752 s. (1. utg. 1995)
  • Spenning, Knut Lindboe (red.). I tysk krigsfangenskap (Gyldendal 1950)
  • Ottosen, Kristian. Natt og tåke : Historien om Natzweiler-fangene (1989)
  • Ottosen, Kristian. Liv og død : Historien om Sachsenhausen-fangene (1990)
  • Ottosen, Kristian. Kvinneleiren : Historien om Ravensbrück-fangene (1991)
  • Ottosen, Kristian. Bak lås og slå : Historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus (1993)
  • Ottosen, Kristian. I slik en natt : Historien om deportasjonen av jøder fra Norge (1994)
  • Ottosen, Kristian. Ingen nåde : Historien om nordmenn i japansk fangenskap (1996)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]