Unionen mellom Sverige og Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unionsvåpenet 1844–1905.
Kart over Norge og Sverige i 1847 av Peter Andreas Munch

Unionen mellom Sverige og Norge var en forening av de to separate og selvstendige kongerikene Norge og Sverige i perioden fra 1814 til 1905, da de to statene var i personalunion under én felles monark. Unionen blir av og til betegnet som «Sverige-Norge», men dette er misvisende ettersom det antyder én samlet statsdannelse, i likhet med Danmark-Norge, som etter 1660 var å regne som én stat dannet av to forente kongeriker.

Sverige og Norge hadde tidligere ved to anledninger vært forent under samme krone, fra 1319 til 1343, og kortvarig under Karl Knutsson fra 1449 til 1450, i opposisjon til Christian av Oldenburg, som av danskene var valgt til ny konge av Kalmarunionen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den svenske kongemakten hadde siden middelalderen et sterkt ønske om adgang til Atlanterhavet over norsk territorium. Dette var ved siden av overherredømmet rundt Østersjøen det viktigste utenrikspolitiske målet for svenske monarker. På 1500-tallet nådde således den svenske ekspansjonen mot nord Nord-Norges kyster, og svenske kart viste Nord-Troms og Finnmark som svenske landområder. Innbyggerne i de omstridte grenseområdene, i hovedsak samer og nordmenn. I 1567 var det ca 800 samer og 3 000 nordmenn i Finnmark, disse ble således beskattet av svenske, dansk-norske og russiske futer. Nord-Norge hadde da vært under dansk-norsk styre, og det ble styrket av Christian IV, som markerte dette som norsk land ved å seile helt opp til Helligneset på Kolakysten i 1599. Da Norgesveldet var på sitt største, var hele Kolakysten norsk skatteland, og grensen mot Novgorod gikk ved Umba i Kvitsjøen. Området mellom Umba og Fiskerhalvøya var felles norsk-russisk skatteland.

På 1600-tallet førte katastrofale kriger fra dansk-norsk side til at de historisk norske riksdelene Båhuslen, Jemtland og Herjedalen, samt bygdene Idre og Særna i Elverum prestegjeld, kom varig på svenske hender. Ved freden i Roskilde i 1658 ble også Trondhjems stiftamt avstått til Sverige. Det svenske herredømme i Trøndelag varte bare i underkant av to år, for allerede i 1660 ble landsdelen tilbakeført til Norge ved Freden i København. Men hele Norge forble i union med Danmark, i praksis som en provins underlagt den danske monark.

I håp om å få tilbake tapte riksdeler fra arvefienden Sverige, støttet den dansk-norske monark den etterhvert tapende part under Napoleonskrigene. Ved traktater med de allierte stormaktene (Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen) ble Sverige lovet støtte til å overta Norge som påskjønnelse for å gå med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning for tapet av Finland i 1809.

En svensk hær under tronfølgeren Karl XIV Johan deltok i sluttkampene mot Napoleon. Etter de alliertes seier ved Leipzig i 1813 gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere Kieltraktaten 14. januar 1814. Ett av fredsvilkårene var at kong Frederik VI måtte avstå riksdelen Norge til kongen av Sverige, men Danmark beholdt Grønland, Island og Færøyene.

Nyheten om Kieltraktaten vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins Christian Frederik, satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse. Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på det europeiske kontinentet, fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik antok tittelen regent den 19. mai og organiserte valg til den grunnlovgivende RiksforsamlingenEidsvoll. Den 17. mai 1814 ble Grunnloven undertegnet og Christian Frederik valgt til konge.

Allerede i juli gikk Sverige til krig for å tvinge Norge inn i unionen, slik det var bestemt i Kieltraktaten. De svenske troppene var overlegne i antall, men til tross for at de rykket raskt frem i Østfold, greide de ikke å overvinne den norske hæren. På norsk side ble det klart at en varig krig med svenskene ville bli svært vanskelig, og etter to uker ba Norge om forhandlinger, noe den svenske kongen aksepterte. Begge parter hadde interesse av en rask avslutning på krigen, og en avtale ble inngått gjennom Mossekonvensjonen 14. august. Konvensjonen innebar at Norge måtte godta den svenske kongen som konge også over Norge, ikke etter Kieltraktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk dermed beholde sin nye Grunnlov, men med forandringrene som var blitt nødvendige som følge av unionen. Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til Stortinget og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt 4. november 1814, og samme dag valgte Stortinget kong Carl XIII av Sverige til ny norsk konge. Men det var ut fra avtalen klart at Norge var et selvstendig rike innenfor unionen, og ikke en underdanig del av en union, med sin egen grunnlov og et storting som banet veien for et selvstendig Norge 91 år senere.

Unionen i praksis[rediger | rediger kilde]

Unionsvåpenet 1844-1905, etter gjengivelse i Tønsbergs plansjeverk om Oscarshall fra 1852
Unionsmerket «Sildesalaten» i norske flagg.
Unionsmerket i svenske flagg og som felles gjøs og diplomatisk flagg.

Unionsvilkårene som var avtalt i Moss og fastlagt i den reviderte Grunnloven og Riksakten ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kieltraktaten. Norge gikk formelt frivillig inn i en personalunion med Sverige, som et eget kongerike. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske utenriksdepartementet, en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i 1905. For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet. For første gang siden 1300-tallet fikk Norge i praksis sin egen hovedstad, Christiania.

Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i Stockholm, måtte en norsk statsrådsavdeling med statsministeren holde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i Christiania, og møttes under ledelse av stattholderen. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge, og etter langvarig politisk strid ble det avskaffet.

Et viktig poeng under unionen var at Norge hadde langt mer radikale og demokratiske lover enn Sverige. Den norske Grunnloven av 1814 var klarere i maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Et annet eksempel er at mange flere hadde stemmerett i Norge enn i Sverige.

Karl Johan forsøkte i sin regjeringstid å knytte de to statene tettere sammen gjennom sin amalgasjonspolitikk, men Stortinget avviste konsekvent alle slike fremstøt med sin grunnlovskonservatisme. Det kom ofte til konflikt mellom kongen og norske selvstendighetsaktivister i og utenfor statsstyret. Det bidro også til høyt konfliktnivå at han lenge bekjempet norske symbolsaker som 17. mai-feiringen og flaggsaken. Svenske myndigheter så heller at 4. november-grunnloven ble feiret.

Under sønnen Oscar I og sønnesønnen Karl IV var unionen stort sett populær i Norge fordi det ble gjort innrømmelser fra svensk side, og som en følge av skandinavismen. Likestillingen mellom statene ble markert blant annet ved kong Oscars «morgengave» til det norske folk i 1844 i form av et nytt unionsvåpen og nye flagg. I unionsvåpenet var Sveriges og Norges riksvåpen sidestilt i et kløvet skjold, under to kongekroner som markerte to selvstendige kongeriker. Et felles unionsmerke med lik fordeling av svenske og norske flaggfarger, populært kalt «sildesalaten», ble satt inn i begge lands flagg. Den norske misnøyen med at flagget av 1821 fikk et innslag av svenske farger, ble oppveiet av at det svenske flagget fikk et tilsvarende norsk innslag. Et eget norsk orlogsflagg til erstatning for det felles svensk-norske unionsorlogsflagget av 1815 ble godt mottatt.

Men under den siste Bernadotte-kongen Oscar II ble motsetningene skjerpet. De politiske bestrebelsene for økende demokratisering i Norge førte til en radikalisering av Stortinget, og til innføring av parlamentarismen i 1884. Partiet Venstre forsvarte folkestyret mot kongemakten og ble mer og mer åpent en motstander av unionen, mens Høyre i det lengste forsvarte unionen, forutsatt at full likestilling kunne bli gjennomført.

Kampen for et eget norsk konsulatvesen førte i 1895 til svenske krigstrusler og norsk retrett. Da den ble gjenopptatt ved århundreskiftet, ble det denne saken som til slutt førte til unionsoppløsningen.

Liste over unionsmonarker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bo Stråth Union og demokrati: dei sameinte rika Noreg-Sverige 1814-1905 2005 ISBN: 82-530-2752-4
  • Francis Sejersted Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre 2005 ISBN: 82-530-2753-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]