Unionen mellom Sverige og Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unionsvåpenet 1844-1905.
Kart over Norge og Sverige i 1847 av Peter Andreas Munch

Unionen mellom Sverige og Norge var en forening av de to separate og selvstendige kongerikene Norge og Sverige fra 1814 til 1905, som var i personalunion under én felles monark. Unionen blir av og til betegnet som «Sverige-Norge», men dette er misvisende ettersom den antyder én samlet statsdannelse, i likhet med Danmark-Norge - som etter 1660 var å regne som et samlet rike.

Sverige og Norge hadde tidligere ved to anledninger vært forent under samme krone, fra 13191343, og kortvarig under Karl Knutsson fra 14491450, i opposisjon til Christian av Oldenburg, som av danskene var valgt til ny konge av Kalmarunionen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den svenske kongemakten hadde siden middelalderen en sterkt hang til Norge, og tilgangen til Atlanterhavet var ved siden av overherredømmet rundt Østersjøen det viktigste utenrikspolitiske målet for svenske monarker. På 1500-tallet nådde således den svenske ekspansjonen mot nord Nord-Norges kyster og svenske kart viste Nord-Troms og Finnmark som "svensk" landområde. De lokale, i hovedsak lappene ble beskattet av svenske (og Dansk-Norske, sågar russiske) futer og det var først etter Den store nordiske krig at de nordlige landsdelene kom under reell og varig Dansk-Norsk kontroll.

På 1600-tallet førte katastrofale kriger fra Dansk-norsk side til at de historisk norske riksdelene Bohuslen, Jemtland og Herjedalen, samt bygdene Idre og Særna kom varig på svenske hender. Og ved freden i Roskilde i 1658 ble videre Trondhjems stiftamt avstått til Sverige. Okkupasjonen, den siste av norsk jord på ca. 300 år, varte bare i underkant av to år, så allerede i 1660 var landsdelene tilbakeført til Danmark-Norge. Norge fortsatte i union med Danmark, i praksis som en provins.

I håp om å få tilbake tapte riksdeler fra arvefienden Sverige støttet den dansk-norske monark den etterhvert tapende part under Napoleonskrigene. Og etter Napoleons fall bestemte stormaktene (Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen) at Norge skulle avstås av Danmark og gå i union med Sverige som påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning til Sverige for tapet av Finland i 1809.

En svensk hær under tronfølgeren, Karl XIV Johan, deltok i sluttkampene mot Napoleon. Etter de alliertes seier ved Leipzig i 1813 gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere Kielfreden 14. januar 1814. Ett av fredsvilkårene var at kong Frederik VI måtte avstå Norge til kongen av Sverige, men danskene klarte på kløktig vis å beholde de norske bilandene Grønland, Island og Færøyene.

Nyheten om Kielfreden vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen, den danske prins Christian Frederik, satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse. Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på Kontinentet, fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik sammenkalte den grunnlovgivende RiksforsamlingenEidsvoll. 17. mai 1814 ble Grunnloven undertegnet og Christian Frederik valgt til norsk konge.

I juli gikk Sverige til krig for å tvinge Norge inn i unionen, slik det var bestemt i Kiel-traktaten. De svenske troppene var overlegne i antall, men til tross for at de rykket raskt frem i Østfold greide de ikke å overvinne den norske hæren. På norsk side ble det klart at en lengre krig med svenskene ville bli svært vanskelig, og etter to uker ba Norge om forhandlinger, noe som den svenske kongen aksepterte. Begge parter hadde interesse av en rask avsluting på krigen og en avtale ble inngått gjennom Mossekonvensjonen 14. august. Konvensjonen innebar at Norge måtte godta den svenske kongen som konge også over Norge, ikke etter Kiel-traktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk dermed beholde sin nye Grunnlov, med de forandringer som ble nødvendige som følge av unionen. Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til Stortinget og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt 4. november 1814, og samme dag valgte Stortinget kong Carl XIII av Sverige til ny norsk konge.

Unionen i praksis[rediger | rediger kilde]

Unionsvåpenet 1844-1905, etter gjengivelse i Tønsbergs plansjeverk om Oscarshall fra 1852
Unionsmerket «Sildesalaten» i norske flagg.
Unionsmerket i svenske flagg og som felles gjøs og diplomatisk flagg.

Unionsvilkårene som var avtalt i Moss og fastlagt i den reviderte Grunnloven og Riksakten ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kiel-traktaten. Norge gikk formelt frivillig inn i en personalunion med Sverige, som et eget kongerike. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske utenriksdepartementet, en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i 1905. For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet. For første gang siden 1300-tallet fikk Norge en egen hovedstad, Christiania.

Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i Stockholm, måtte en norsk statsrådsavdeling med statsministeren holde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i Christiania, og møttes under ledelse av stattholderen. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge, og etter langvarig politisk strid ble det avskaffet.

Et viktig poeng under unionen var at Norge hadde langt mer radikale og demokratiske lover enn Sverige. Den norske Grunnloven av 1814 var klarere i maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Et annet eksempel er at mange flere hadde stemmerett i Norge enn i Sverige.

Karl Johan forsøkte i sin regjeringstid å knytte de to statene tettere sammen gjennom sin amalgasjonspolitikk, men Stortinget avviste konsekvent alle slike fremstøt med sin grunnlovskonservatisme. Det kom ofte til konflikt mellom kongen og norske selvstendighetsaktivister i og utenfor statsstyret. Det bidro også til høyt konfliktnivå at han lenge bekjempet norske symbolsaker som 17. mai-feiringen og flaggsaken. Svenske myndigheter så heller at 4. november-grunnloven ble feiret.

Under sønnen Oscar I og sønnesønnen Karl IV var unionen stort sett populær i Norge fordi det ble gjort innrømmelser fra svensk side, og som en følge av skandinavismen. Likestillingen mellom statene ble markert blant annet ved kong Oscars «morgengave» til det norske folk i 1844 i form av et nytt unionsvåpen og nye flagg. I unionsvåpenet var Sveriges og Norges riksvåpen sidestilt i et kløvet skjold, under to kongekroner som markerte to selvstendige kongeriker. Et felles unionsmerke med lik fordeling av svenske og norske flaggfarger, populært kalt «sildesalaten», ble satt inn i begge lands flagg. Den norske misnøyen med at flagget av 1821 fikk et innslag av svenske farger, ble oppveiet av at det svenske flagget fikk et tilsvarende norsk innslag. Et eget norsk orlogsflagg til erstatning for det felles svensk-norske unionsorlogsflagget av 1815 ble godt mottatt.

Men under den siste Bernadotte-kongen Oscar II ble motsetningene skjerpet. De politiske bestrebelsene for økende demokratisering i Norge førte til en radikalisering av Stortinget, og til innføring av parlamentarismen i 1884. Partiet Venstre forsvarte folkestyret mot kongemakten og ble mer og mer åpent en motstander av unionen, mens Høyre i det lengste forsvarte unionen, forutsatt at full likestilling kunne bli gjennomført.

Kampen for et eget norsk konsulatvesen førte i 1895 til svenske krigstrusler og norsk retrett. Da den ble gjenopptatt ved århundreskiftet, ble det denne saken som til slutt førte til unionsoppløsningen.

Liste over unionsmonarker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bo Stråth Union og demokrati: dei sameinte rika Noreg-Sverige 1814-1905 2005 ISBN: 82-530-2752-4
  • Francis Sejersted Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre 2005 ISBN: 82-530-2753-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]