Johan Scharffenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johan Scharffenberg i 1959.
Karikatur av Andreas Bloch i Korsaren fra 1905. Scharffenberg får ris av mor Åse eller «Mor Norge».

Johan Scharffenberg (født 23. november 1869, død 1. februar 1965) var en norsk psykiater. Han var dessuten kriminolog, samfunnsforsker og forfatter, samt medlem av Alkoholkommisjonen og aktiv i avholdsbevegelsen. Scharffenberg forfattet flere fagbøker og en lang rekke tidsskriftartikler i perioden 1898–1958. Han deltok i samfunnsdebatten om et stort antall temaer i sin levetid.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Moss som sønn av en offiser. Fra 1882 til 88 var Scharffenberg elev ved Molde latingymnasium og middelskole, hvor han debuterte som skribent i gymnasiastsamfunnets avis. Han gikk ut fra skolen som preseterist og ble medisinstudent ved Rigshospitalet (universitetssykehus i Kristiania), hvor han snart begynte å kjempe for reformer. I 1900 var han lege med amanuensisstilling, bosatt på Mysen hos broren, som var privatpraktiserende lege. Åtte år senere nevnes Scharffenberg med tittelen doctor (i psykiatri).

I 1910 var han innblandet i en privat straffesak mot general Thaulow (president i Norges Røde Kors) og overrettssakfører Julius Fougner.

Scharffenberg var lege ved Botsfengselet i Oslo fra 1919 til 40, og ved Oslo Hospitals asyl i perioden 1922–41. Han var sakkyndig i hundrevis av rettssaker gjennom mer enn en mannsalder.

I 1927 ble han som overlege medlem av en offentlig oppnevnt komité som skulle se nærmere på omstreiferspørsmålet. Han var opptatt av hvorvidt kriminalitet var arvelig, aktiv i samtidens debatt omkring såkalt slektshygiene og tilhenger av steriliseringslovgivning. Scharffenberg var agnostiker og republikaner, og langt mer opptatt av enkeltsaker enn partipolitikk. I 1937 meldte han seg riktignok inn i Arbeiderpartiet. Han var likevel motstander av partivesen og parlamentarisme, og tilhenger av direkte demokrati slik det blir praktisert i Sveits. Han var videre motstander av dødsstraff, og tilhenger av trykkefrihet, ytringsfrihet, samt kvinners og homofiles rettigheter.

Han var en av de første i Norge som advarte mot nazismen. I en kronikkserie på hele 29 kronikker i Arbeiderbladet i 1933 om Tyskland diagnostiserte han Adolf Hitler som «paranoid psykopat, profet på grensen til sinnssykdom». Under annen verdenskrig ble Scharffenberg ilagt tale- og skriveforbud av den tyske okkupasjonsmakten på grunn av sin aktive motstand mot nasjonalsosialismen i 1940. Året etter ble han avsatt fra sin stilling som overlege ved Oslo Hospital.

Han var motstander av alkohol, «denne nervegift som gjør mennesker til dyr», og betraktet alkoholisme som en sykdom. Fondet for Forskning og Folkeopplysning om Edruskap deler ut Scharffenbergprisen til en journalist eller fagperson som har levert rusforebyggende bidrag til norske medier.

Han ble utvalgt til å ønske kong Haakon velkommen hjem i 1945, etter andre verdenskrig.

Etter krigen var han en hard kritiker av Osvald-gruppen og dens leder Asbjørn Sunde, som Scharffenberg i kronikker i rikspressen anklaget for likvidasjoner under andre verdenskrig. Scharffenberg var også en skarp kritiker av Nygaardsvoldsregjeringens opptreden under andre verdenskrig, og av det såkalte landssvikoppgjøret i andre halvdel av 40-tallet. Han tok sterk avstand fra mishandlingen av norske kvinner med tysk kjæreste eller ektefelle. Han var blant dem i sin samtid som forfektet det synspunktet at Norge kapitulerte i 1940 og ikke var i krig under andre verdenskrig, et spørsmål som har vært gjenstand for mye diskusjon, som har vært støttet av endel samtidige og senere historikere (bl.a. Hans Fredrik Dahl), men bestridt av andre.

Gjennom hele sitt voksne liv, fra 1895 til sin død i 1965, arbeidet Scharffenberg med en biografi over Herman Major, som skrev Norges første sinnssykelov i 1848, og som planla opprettelsen av Gaustad Asyl, men verket ble aldri fullført.

I en anmeldelse av Espen Søbyes Scharffenberg-biografi fra 2010 skriver Trond Berg Eriksen at Johan Scharffenberg stod for en «prinsippfast, biologisk orientert humanisme slik Aldous Huxley og Bertrand Russell gjorde i det engelskspråklige rommet». Søbye kaller ham en «ensom og viljesterk Ibsen-helt post festum».[1]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

(utgitt i Kristiania/Oslo der annet ikke er angitt)

Fagbøker[rediger | rediger kilde]

  • 1899: Reform af den medicinske undervisning (eget forlag)
  • 1914: Alkoholen og samfundet. En kritisk revision af en svensk lægekomites arbeide «Alkoholen och samhället» (IOGTs norske forlag, Trondhjem, også utgitt på svensk)
  • 1917: Stortinget og afholdsbevægelsen. En historisk oversigt (IOGT, Trondhjem)
  • 1918: Lægernes alkoholforordninger (IOGT, Trondhjem, også utgitt på svensk)
  • 1921: Forslag til lov om motarbeidelse av alkoholbruken med motiver, som medlem av Alkoholkommisjonen
  • 1932: Hovedpunktene i arvelæren (Det norske Arbeiderpartis Forlag)
  • 1945: Quo vadis, Norvegia?, grunnlovsrevisjon (Johan Grundt Tanum Forlag)
  • 1950: Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie (Tanum)
  • 1958: Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945. Trevor-Ropers angrep på Bernadotte (Tanum)

Artikler, særtrykk og småskrifter[rediger | rediger kilde]

(listen er ikke uttømmende; Scharffenberg skal ha forfattet omkring 1 000 artikler)

  • 1898: Træk af dissektionens historie + Kadavere til universitetet, særtrykk
  • 1898: Studenterne og universitetet, særtrykk
  • «Det militære santitetsvæsen i Norge i midten af det 17de aarhundrede navnlig under Hannibalsfeiden 1643–45», i Norsk Magazin for Lægevidenskaben nr. 6/1900
  • 1901: Johan Gottfried Erichsen og fødselstangens indførelse i Norge, særtrykk
  • 1902: Bidrag til familien Chamberlen's historie, særtrykk
  • 1902: «Bidrag til det danske veterinærvæsens historie i det 17deaarhundrede», i Maanedsskrift for Dyrlæger, bind 14 (København)
  • 1902: «Havde de priviligerede kirurger eneret til at udøve kirurgi?», i Ugeskrift for Læger nr. 31–32/1902 (København)
  • 1902: «Nogle dyreforsøg med tuberkuløse, serøse exsudater i smaamengder», i Hospital-tidende nr. 13–14/1902 (København)
  • 1902: «Træk af den mandlige pseudohermafroditismes historie i Norge og Danmark», i Norsk Magazin for Lægevidenskaben nr. 9/1902
  • 1902: Bidrag til Botanikens Historie i Norge i det 17de Aarhundrede, særtrykk
  • 1904: «Farvefaste legemer – ‘Schön's legemer’ – paavist i en tuberkuløs halsglandel», i Norsk Magazin for Lægevidenskaben nr. 8/1904
  • 1904: «Fyldearresterne», i Afholdsvennernes Aarbog 1905 (Porsgrund)
  • 1904–05: Bidrag til de norske lægestillingers historie før 1800, særtrykk i 3 bind
  • 1905: Alkohol som nydelsesmiddel (og lidt om tobak, kaffe og te), særtrykk (Det norske Totalafholdsselskab)
  • 1905: «Bemerkninger om statistisk metode», i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 5/1905
  • 1905: «Kampen mod alkoholen i Norge», i Det ny Aarhundrede nr. 11, 22 & 24/1905 (København)
  • 1905: Krænker den norske afholdslovgivning borgernes retmæssige krav paa personlig frihed?, særtrykk (Det norske Totalafholdsselskab)
  • 1909: Antiforbudsforeningen, særtrykk
  • 1909: Alkoholforbudets gjennemførelse i Norge, særtrykk
  • 1911: Direkte folkeafstemninger om rusdrikhandlen: «lokalt veto», særtrykk (Den Norske Godtemplarordens storloge)
  • 1925: Drikk, drukkenskap og forbud i Norge. Alkoholstatistiske oplysninger, sammen med Philip Pedersen (Landskomiteen for Avholdsundervisning)
  • 1929: Om alkoholbrukets orsaker, nr. 2 av Småskrifter i alkoholfrågan (Eklunds förlag, Stockholm)
  • 1943: Oscar Nissen: 1843 – 31.okt. – 1943, sammen med Idar Handagard
  • 1945: Torgny Segerstedt, sammen med Harald Grieg og Vilhelm Moberg, nr. 1 av Foreningen Nordens skrifter
  • 1947 Oppløsning av rettsbegrepene, Morgenbladet, 1947
  • 1948: Den virkelige sammenheng, Morgenbladet nr. 184, 25. October 1948
  • 1948: Kraftige uttalelser av overlege ScharffenbergPrivat intervju til Lofotposten 25.10.1948
  • 1948: Vi bør erkjenne vår egen skyld, Morgenbladet nr. 184, 9. april 1948
  • 1951: Lord Hankeys oppgjør Morgenbladet nr. 181, 1950
  • 1951: Like stemmerett: uretten mot Oslo (Tanum)
  • 1951: Straffede og ustraffede gjerninger, Morgenbladet, 1952
  • 1955: «Kritisk tilbakeblikk på politikken i 1905», i Samtiden nr. 5–6/1955
  • 1956: «Skjebnedagen i Potsdam 5. juli 1914», i Samtiden nr. 9/1956

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

  • 1914: Ulrik Quensel: Alkoholfrågan från medicinsk synpunkt, referat og kritikk ved Scharffenberg (IOGT, Trondhjem)
  • 1915: «Underklassens stilling til fædrelandets forsvar», foredrag i Norges forsvarsforening
  • 1921: «Personlighetens frihet», foredrag (Trondhjem, også utgitt på svensk)
  • 1936: Ragnar Nordli: Edgar Andre dødsdømt, forord ved Scharffenberg
  • 1969: Alkoholspørsmålets filosofi: fra Johan Scharffenbergs skrifter, nr. 3 av Folkeskrifter om alkoholspørsmålet (Fondet for Forskning og Folkeopplysning om Edruskap)
  • 1972: Frihet og menneskeverd. Artikler i utvalg, ved August Schou (H. Aschehoug & co (W.Nygaard))

Nasjonalbiblioteket i Oslo har dessuten en omfattende samling med avisutklipp av og om Scharffenberg.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 1939: Frihet – sannhet. Festskrift til Johan Scharffenberg, 70-årsdagen 23. november 1939, redigert av Ragnar Vogt
  • 1948: Johan Scharffenberg, Ragnar Vogt, Sven Aarrestad: biografier, bibliografier, ved Olav Sundet, K. Haave og N. B. Johannessen (Landsrådet for edruelighetsundervisning)
  • 1960: Otto Lous Mohr: «Johan Scharffenberg 90 år», i Samtiden nr. 1/1960
  • 1962: Idar Møglestue: Kriminalitet og sosial bakgrunn, «en analyse av overlege Johan Scharffenbergs materiale for fanger innsatt i Botsfengslet i 1920–1939», nr. 11 av Samfunnsøkonomiske studier (Statistisk sentralbyrå)
  • 1967: Johan Scharffenbergs minne (Landsforbundet for folkeavstemning)
  • 1972: Svein Ramstad: Johan Scharffenberg og avholdsbevegelsen til sommeren 1911, hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo
  • 1972: Anders Nic. Sætre: Scharffenberg og rettsoppgjøret med to tillegg: 1. Scharffenbergs syn på forspillet til 9. april 1940. 2. Scharffenbergs syn på Norges forsvars- og utenrikspolitikk, hovedoppgave i historie ved Universitetet i Bergen
  • 1977: Olav Sundet: Johan Scharffenberg (1869–1965): samfunnslege og stridsmann (Tanum)
  • 1990: Nils Johan Lavik: Makt og galskap: en psykiater i konfrontasjon med nazismen (Pax forlag)
  • 2002: Frode Tarjei Selman: «Thi jo mindre der fordres, des mindre vindes»: Johan Scharffenberg og striden om den medisinske undervisningen ved Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania, hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo
  • 2010: Espen Søbye, En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869–1965. En arkivstudie. Oktober, Oslo, 2010.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trond Berg Eriksen: «En myndig og talefør borger». Morgenbladet 12. nov. 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Andre kilder[rediger | rediger kilde]