Jødeparagrafen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jødeparagrafen er i dagligtale navnet på andre paragraf i Norges grunnlov fra 1814 til 1851, men viser egentlig til den siste setningen. Paragrafen forbød i sin opprinnelige form jøder å komme til Norge, og jesuitter og munkeordener var forbudt. Den lød:

Sitat Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. Sitat

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paragrafen kan ses som en videreføring av Christian den femtes Norske Lov av 1687, der ble det bestemt at ingen jøder måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Samtidig var den skjerpende, for forbudet i Grunnloven var absolutt og uten legale muligheter til unntak, f.eks. ved leidebrev.

Jøder som likevel kom til landet, som forretningsreisende eller som følge av skipbrudd, ble arrestert og utvist, i enkelte tilfeller bøtelagt.

Opphevelsen av jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Jødene ble først tillatt adgang 1851, etter iherdig arbeid fra blant andre Henrik Wergeland og Andreas Munch.

Første forsøk på å få paragrafen opphevet var i 1842. I denne sammenheng hadde Wergeland utgitt diktsamlingen Jøden og fikk den sendt til hver eneste stortingsrepresentant før det for første gang ble stemt over å oppheve paragrafen.

I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:

Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.

I pressen og på Stortinget var det omfattende argumentasjon mot forslaget, ofte begrunnet med økonomiske argumenter. Ved voteringen stemte 51 for komiteinnstillingen om å fjerne jødeparagrafen, 43 imot. Det var ikke det nødvendige flertall som grunnlovsendringer krevde, og forslaget falt.

Wergeland fortsatte å arbeide for saken inntil sin død 12. juli 1845. Samme år falt forslaget for annen gang, og i 1848 for tredje gang. Ved fjerde gangs behandling i Stortinget ble grunnlovsendringen vedtatt den 13. juni 1851. Grunnlovsendringen ble sanksjonert av kongen 21. juli. Lovgivning med utgangspunkt i jødeparagrafen ble deretter tilpasset, og endelig den 24. september 1851 sanksjonerte kongen "Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m.v."

Okkupasjonstiden og jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig gjeninnførte Vidkun Quislings NS-regjering jødeparagrafen 12. mars 1942.[1] Paragrafen ble deretter stående til frigjøringen i 1945. Quisling ble ved rettsoppgjøret etter krigen domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.

De øvrige utelukkede ifølge Grunnlovens § 2[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Et mindretall på Stortinget stemte mot, herunder C.J. Hambro (H) og Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F).[2] Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann.

Religionsfrihetsledd[rediger | rediger kilde]

I 1964 ble § 2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble tilføyd. Paragrafen ble lydende:

Sitat Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Sitat

21. mai 2012 ble paragrafen endret på nytt ved at leddet om statens offentlige religion ble tatt bort, og den endrede paragraf § 2 lyder:

Sitat Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne. Sitat

Leddet om fri religionsutøvelse ble flyttet til § 16:

Sitat Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Trosog Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje. Sitat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grunnlovsbestemmelse 12. mars 1942 om tilføyelse til Grunnlovens § 2 (jøders utelukkelse fra riket), jf. Norsk Lovtidend Avd. 2 1942, s. 136.
  2. ^ Iris Kvellestad: Motreformens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]