Jødeparagrafen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Presten Nicolai Wergeland var sammen med Christian Magnus Falsen sentral i å få vedtatt forbudet mot jøder i Norge. Nicolai Wergeland snudde senere og støttet sin sønn som arbeidet intenst for å oppheve jødeforbudet. Portrettet er malt av Christian Olsen.
Henrik Wergeland, Nicolais sønn var like sentral i å få forbudet mot jøder opphevet, litografi av G.L. Fehr etter tegning av J. Møllers

Jødeparagrafen er i dagligtale navnet på andre paragraf i Norges grunnlov fra 1814 til 1851, men viser egentlig til den siste setningen. Paragrafen forbød i sin opprinnelige form jøder å komme til Norge, og jesuitter og munkeordener var forbudt. Den lød:

Sitat Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. Sitat

Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland var sentrale delegater bak ordlyden i paragrafens siste ledd. Ordlyden ble vedtatt 4. mai 1814.[1] Paragrafen ble ferdig utformet i konstitusjonskomiteen og vedtatt etter diskusjon, men uten endringer i plenum.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paragrafen kan ses som en videreføring av Christian den femtes Norske Lov av 1687, der ble det bestemt at ingen jøder måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Men grunnlovens ordlyd var sterkt skjerpende siden forbudet i Grunnloven var absolutt og uten legale muligheter til unntak, f.eks. ved leidebrev.

Ellers i Europa var borgerretten på fremmarsj i Napoleonstiden. Land som Sverige, Danmark, Preussen, Østerrike og Holland hadde alle i tiden fra 1782 til 1814 liberalisert mange særrestriksjoner og -bestemmelser rettet mot jøder. Jøder fikk status som gjester der de ikke fikk status som innbyggere eller fullverdige borgere. Norges grunnlov, som er betraktet som Europas frieste, ble imidlertid den mest jødefiendtlige.[2] Også den norske loven av 1687 hadde paragrafer som regulerte jøders adgang til riket, men 1814-loven representerte en brutal innskjerping.[3]

Iverksetting[rediger | rediger kilde]

Forbudet for jøder ble raskt håndhevet. Allerede på slutten av 1814 ble de første som ble mistenkt som jøder fordrevet eller forvist.[4] Men de ble ikke bøtelagt eller arrestert. Først på slutten av 1820-tallet ble straffebestemmelsene fra Christian den femtes norske lov brukt. I 1822 valgte kongen, regjeringen og Stortinget totalt å ignorere at Grunnloven ble krenket. Norge var i finansiell krise. Et stort avdrag på statsgjelden til Danmark var forfalt, men Norge kunne ikke betale. Karl Johan truet med å legge Norge under svensk forfatning om avdraget ikke ble betalt. Selvstendigheten stod i fare. Danske Joseph Hambro og svenske Vilhelm Benedicks kom til Norge to ganger dette året for å forhandle om statslån. Førstnevnte representerte finanshuset Hambro, den andre finanshuset Michaelson & Bendicks - begge var jøder. Et statslån fra Hambro ble redningen for Norge. Statsgjeld og lånekrise førte til en pragmatisk innstilling til jødeparagrafen, mener historiker Frode Ulvund.[5]

Finansminister Herman Wedel Jarlsberg hadde i de vanskelig årene etter 1814 forsøkt å låne penger hos banker i London. På grunn av jødeparagrafen i Grunnloven fikk han ikke lån hos Rotschild, og Rotschild hadde fått de andre bankene i London med på boikott av den norsk stat.[6]

Debatt og vedtak på Eidsvoll[rediger | rediger kilde]

Det var lenge ansett at forbudet mot jøder i Norge ble tatt inn i grunnloven etter ønske fra «reaksjonære krefter i folkedypet»,[7] men det synes nå som forbudet ble drevet frem av Falsen, Sverdrup og Wergeland.[7] Det var hverken bøndene og handelsstanden som var pådriverne, det var de tyngste intellektuelle som dominerte konstitusjonskomiteen, i følge idéhistorikeren Håkon Harket. Paragrafen ble ferdig utformet i konstitusjonskomiteen og vedtatt etter diskusjon men uten endringer i plenum. Wilhelm Christie kom samtidig med en interpellasjon som førte til også jesuitter og munkeordener kom med i paragrafen. Det er lite dokumentert fra diskusjon innad i konstitusjonskomiteen, men Harket mener Falsen, Sverdrup og Wergeland var de sentrale personene bak. Wergeland hadde sitt eget grunnlovsutkast og jødeparagrafen var den eneste der han var helt enig med Sverdrup og Falsen. Den rådende forestillingen har vært at paragrafen var religiøst begrunnet, men Harket hevder det snarere var religionskritisk intoleranse som førte til at jødene ble eksplisitt nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner. Begrunnelsen var politisk: Jødene ble utelukket på grunn av sine politiske meninger og en forestilling om at de danner en stat i staten.[8] Falsen hevdet at jøder aldri kunne bli gode borgere av noen stat hvor jøder ikke regjerer. Blant liberale intellektuelle var det i kjølvannet av opplysningstiden sterk skepsis til jødedommen fordi de mente at de jødiske presteskapet fremmet en ureformert filosofi som holdt den jødiske befolkningen nede i kunnskapsløshet og fattigdom. Kjente navn i opplysningstiden inntok dette standpunktet, ikke minst Voltaire. Friedrich Buchholz var trolig et intellektuelt forbilde for Falsen. For Buchholz var det ikke en strid mellom to religioner, men mellom ulike utviklingstrinn og dette problemet mente Buchholz bare kunne løses ved at jødiske jenter giftet seg med kristne menn mens jødiske menn måtte tvangsinnrulleres i den prøyssiske hæren.[9] Frode Ulvund skriver at Theis Lundegaard trolig ikke hadde noen vesentlig rolle slik det har blitt antatt.[10]

Wedel Jarlsberg talte til en viss grad jødenes sak på Eidsvoll, mens Arnoldus Koren krevde full religionsfrihet. Hans Midelfart understreket at det var inhumant og intolerant å utelukke en stor gruppe på grunn av trosforskjeller, og Midelfart talte mot paragrafen.[11]

Det har blitt hevdet at utsendingen John Moses, som kom fra en britisk handelsfamilie i Kristiansund, trolig hadde jødiske aner.[12] Dette er en påstand som det ikke finnes noe belegg for.[trenger referanse]

Fire forsøk før opphevelse av jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland tok opp spørsmålet om endring av Grunnloven § 2 første gang i Statsborgeren i 1837. I 1839 sendte Wergeland et forslag om grunnlovsendring til Stortinget. Forslaget ble fremmet av stortingspresident Søren Anton Wilhelm Sørensen og referert 28. juni 1839.[13] Henrik overbeviste senere faren Nicolai til å arbeide for å oppheve paragrafen.[14][15]

Første forsøk på å få paragrafen opphevet kom i 1842, 20 år etter statslånet fra Hambro var forhandlet frem. I denne sammenhengen hadde Henrik Wergeland utgitt diktsamlingen Jøden og fikk den sendt til hver eneste stortingsrepresentant før det for første gang ble stemt over å oppheve paragrafen.

I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:

Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.[trenger referanse]

I pressen og på Stortinget var det omfattende argumentasjon mot forslaget, ofte økonomisk begrunnet. Ved voteringen stemte 51 for komitéinnstillingen om å fjerne jødeparagrafen, 43 imot. Det var ikke det nødvendige to tredjedels flertall som grunnlovsendringer krever, og forslaget falt.

Wergeland fortsatte å arbeide for saken inntil sin død 12. juli 1845. Samme år falt forslaget for annen gang, og i 1848 for tredje gang. Ved fjerde gangs behandling i Stortinget ble grunnlovsendringen vedtatt den 13. juni 1851. Den ble sanksjonert av kongen 21. juli. Lovgivning med utgangspunkt i jødeparagrafen ble deretter tilpasset, og endelig den 24. september 1851 sanksjonerte kongen «Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m.v.»

Okkupasjonstiden og jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig gjeninnførte Vidkun Quislings NS-regjering jødeparagrafen 12. mars 1942.[16] Paragrafen ble deretter stående til frigjøringen i 1945. Quisling ble ved rettsoppgjøret etter krigen domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.

De øvrige utelukkede ifølge Grunnlovens § 2[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Et mindretall på Stortinget stemte mot, herunder C.J. Hambro (H) og Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F).[17] Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann.

Religionsfrihetsledd[rediger | rediger kilde]

I 1964 ble § 2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble tilføyd. Paragrafen ble lydende:

Sitat Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Sitat

21. mai 2012 ble paragrafen endret på nytt ved at leddet om statens offentlige religion ble tatt bort, og den endrede paragraf § 2 lyder:

Sitat Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne. Sitat

Leddet om fri religionsutøvelse ble flyttet til § 16:

Sitat Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Trosog Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje. Sitat

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jødene som reddet Norges selvstendighet, artikkel i VGnett 6. mai 2014
  2. ^ Jødene som reddet Norges selvstendighet, artikkel i VGnett 6. mai 2014
  3. ^ Morgenbladet 2.mai 2014 (intervju med Håkon Harket og omtale av hans bok Paragrafen).
  4. ^ Ulvund, Frode (2014). Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske "jødeparagrafen". Oslo: Scandinavian Academic Press. s. 141 ff. ISBN ISBN9788230401187 . 
  5. ^ Jødene som reddet Norges selvstendighet, artikkel i VGnett 6. mai 2014
  6. ^ Ingerid Hagen: Blåfargen fra Modum: En verdenshistorie (Spartacus, 2014)
  7. ^ a b «Gir Falsen og Wergeland ansvaret for «jødeparagrafen» i Grunnloven», artikkel hos NRK 2. mai 2014
  8. ^ Morgenbladet 2.mai 2014 (intervju med Harket og omtale av hans bok Paragrafen).
  9. ^ Halvor Tjønn: Historia om ein famøs paragraf. Dag & Tid, fredag 23 mai 2014.
  10. ^ Frode Ulvund: Myte om «jødeparagrafen» for fall kronikk, VG, 8. mai 2014.
  11. ^ vl.no ‘Stengte jødene ute med fullt overlegg’ intervju med idéhistoriker Håkon Harket 02.05.2014
  12. ^ bt.no Jøden på Eidsvoll av Frode Helmich Pedersen 29.04.2014
  13. ^ http://www.wergelandogstortinget.no/jodeparagrafen.html lest 11. juni 2014.
  14. ^ aftenposten.no Nicolai Wergeland - Alle møteplageres far av Gunnar Kagge 29.01.2014
  15. ^ http://nbl.snl.no/Nicolai_Wergeland
  16. ^ Grunnlovsbestemmelse 12. mars 1942 om tilføyelse til Grunnlovens § 2 (jøders utelukkelse fra riket), jf. Norsk Lovtidend Avd. 2 1942, s. 136.
  17. ^ Iris Kvellestad: Motreformens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]