Wehrmacht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For rockegruppen med samme navn, se Wehrmacht (band)

Wehrmacht eller Deutsche Wehrmacht (tysk for «vernemakten» eller «forsvaret») var navnet på det nasjonalsosialistiske Tysklands militære forsvar fra 1935 til august 1946. Wehrmacht erstattet det tidligere Reichswehr og gjennomgikk en massiv opprustning frem mot andre verdenskrig. Wehrmacht ble etterfulgt av Bundeswehr i Vest-Tyskland og Nationale Volksarmee i Øst-Tyskland. I dag, etter Tysklands samling, kalles det tyske forsvaret Bundeswehr.

Wehrmacht kan på tysk også referere til et hvilket som helst annet lands forsvar som helhet.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Representanter for Wehrmacht på «Dagen for de væpnede styrker» under de tyske nasjonalsosialistiske rikspartidag 1938: Fra venstre general Erhard Milch, general Wilhelm Keitel, generaloberst Walther von Brauchitsch, genraladmiral Erich Raeder og kommanderende general for det 13. armekorps friherre Maximilian von Weichs
Det rettvinklete Balkenkreuz («bjelkekors») er en stilisert versjon av det tradisjonelle tyske Jernkorset og var Wehrmachts symbol, særlig på Deutsches Heers stridsvogner og Luftwaffes fly Det rettvinklete Balkenkreuz («bjelkekors») er en stilisert versjon av det tradisjonelle tyske Jernkorset og var Wehrmachts symbol, særlig på Deutsches Heers stridsvogner og Luftwaffes fly
Det rettvinklete Balkenkreuz («bjelkekors») er en stilisert versjon av det tradisjonelle tyske Jernkorset og var Wehrmachts symbol, særlig på Deutsches Heers stridsvogner og Luftwaffes fly
Heeresadler («Hærørn»), Wehrmacht-symbol med tysk ørn og hakekors som decal på Wehrmachts hjelmer (stahlhelm modell 1942)

Wehrmacht besto av Heer (hæren), Kriegsmarine (sjøforsvaret) og Luftwaffe (flyvåpenet). Waffen SS (den militære delen av Schutzstaffel) var formelt direkte underlagt Reichsführer-SS, noe som gav en viss selvstendighet i forhold til overkommandoen for Wehrmacht, men utover krigen ble Waffen SS knyttet nærmere OKW, OKH etter som behovet for bedre operativ koordinering ble sterkere da krigen gikk dårligere for Tyskland. I tillegg var etterretningstjenesten Abwehr underlagt Wehrmacht inntil den ble oppløst etter 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler i 1944.

Hver av forsvarsgrenene hadde sin egen Oberkommando (overkommando). Etter planen skulle Wehrmachts egen overkommando, Oberkommando der Wehrmacht (OKW), fungere som en overordnet enhet, til samordningen av våpengrenenes operasjoner, slik den gjorde under [Operasjon Weserübung, men OKW endte i praksis opp som en konkurrerende avdeling til hærens overkommando. Hærens overkommando fikk ansvaret for operasjonene på østfronten, mens OKW hadde ansvaret med å styre hærens oppdrag ved andre krigsskueplasser.

På slutten av andre verdenskrig, særlig etter 20. juli-attentatet som hadde utspring i Wehrmachts offiserskorps, ble Hitler mer og mer paranoid og stolte ikke på OKW, men mer på sin egen dømmekraft og militære innsikt som i stor grad var basert på hans personlige opplevelser i skyttergraven under første verdenskrig. Han tok derfor mer eller mindre over rollen til OKW.

Wehrmacht var den eneste institusjonen med styrke nok til å kunne velte det nasjonalsosialistiske regimet, og da krigslykken snudde, skjerpet SS disiplinen og slo hardt ned på misnøye. Det totale antall tyske soldater som ble henrettet for angivelige disiplinærbrudd, anslås til nærmere 15 000.[1]

Ordrer og instrukser[rediger | rediger kilde]

Den tyske majoren Josef Nichterlein og hans asistent hauptmann Hamel, som representerte Wehrmacht, den tyske okkupasjonsmaktens militærvesen, overgir Akershus festning til den norske hjemmefrontens representant Terje Rollem i mai 1945.

«I fremtiden er hardhet mildt i øst,» uttalte Hitler til OKW. 13.mai 1941 kom Lov om utøvelse av domsmyndighet i krig som opplyste at «for handlinger som begås mot fiendtlige sivilpersoner av medlemmer av Wehrmacht, består intet påbud om strafferettslig forfølgelse, heller ikke når handingen samtidig er en militær forbrytelse eller forseelse.» Dette gav i realiteten grønt lys for alle typer overgrep mot sivilbefolkning.

General Walther von Brauchitsch innså at dette ville undergrave Wehrmacht-soldatenes moral fullstendig. Da en krigsrett dømte major Salah til døden fordi han hadde drept fem polske kvinner, forlangte Brauchitsch dommen fullbyrdet. Hitler intervenerte og sørget personlig for at dommen ble omgjort til fengselsstraff.[2]

23.juni 1941 kom det for første gang en militær ordre om tiltak mot jøder. Da sendte OKW ut en ordre om å gå «hensynsløst» frem mot «kolportører av bolsjevistisk hets, franktitører, sabotører og jøder».

6.juli 1941 kom en aktiv drapsordre, Retningslinjer for behandling av politiske kommissærer: «Pågriper man slike under kamp eller motstand, skal de uten unntak straks elimineres med våpen.» Instruksen inneholdt imidlertid ingen anvisning for hvordan man kunne vite at noen blant krigsfangne faktisk var politiske kommissærer. «Kommissæ-ordren» ble ikke opphevet før i 1942, da det ble klart at den bare styrket Den røde hærs moral.

Ingen høytstående Wehrmacht-offiser reagerte formelt på disse instruksene ved å tre tilbake fra sin stilling eller protestere, til tross for at det åpenbart ville medføre krigsforbrytelser å gjennomføre dem. Ved krigsforbrytersakene etter krigen påberopte de seg disse ordrene og at de ikke hadde noe annet valg enn å følge ordrer. OKW-sjefen Wilhelm Keitel beskrev aksjonene til Einsatzgruppen som «svært formålstjenlige».[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Omer Bartov: Hitler's Army, Oxford University Press, New York 1991, ISBN 0-19-506879-3
  2. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 108), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  3. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 114-16)
Det tredje rikestubbDenne Det tredje rikerelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.