Norsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Norsk» kan også vise til skolefaget norsk eller noe(n) tilknyttet Norge og nordmenn
Norsk
Kart
Brukt i Norge Norge
Antall brukere 4,5 millioner[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Indoeuropeisk
Germanske språk
Nordiske språk
Norsk
Offisiell status
Offisielt i Norge Norge
Normert av Språkrådet
Språkkoder
ISO 639-1 no – norsk
nbbokmål
nnnynorsk
ISO 639-2 nor – norsk
nobbokmål
nnonynorsk
ISO 639-3 nor – norsk
nobbokmål
nnonynorsk

Norsk på Wiktionary
Portaler: Norge · Språk

Norsk er et nordisk språk som snakkes som morsmål av rundt 4,5 millioner mennesker,[1][trenger bedre kilde] først og fremst i Norge, hvor det er offisielt språk. Det snakkes også av over 50 000 norsk-amerikanere i USA, spesielt i de nordligste delstatene. Norsk, svensk og dansk utgjør sammen de fastlandsnordiske språkene, et kontinuum av mer eller mindre innbyrdes forståelige dialekter i Skandinavia.[2] Norsk kan føres tilbake til de vestnordiske dialektene av norrønt, som også islandsk og færøysk har utgått fra, men avstanden til disse øynordiske språkene er i dag langt større enn avstanden til de østnordiske språkene dansk og svensk. Det er vanskelig å avgrense norsk mot svensk og dansk etter rent språklige kriterier; i praksis kan moderne norsk sies å være de skandinaviske dialekter og standardspråk som har geografisk tilknytning til Norge.

Norsk som skriftspråk ble fra senmiddelalderen erstattet av dansk skriftspråk. Videreføringen av det danske skriftspråket ble senere kalt riksmål og bokmål. Dette språket var frem til rettskrivningen av 1907 identisk med dansk. Sent på 1800-tallet oppstod landsmål, senere nynorsk, som et alternativt skriftspråk basert på flere norske dialekter. Dette gav støtet til den norske språkstriden, en langvarig strid mellom tilhengere av de ulike målformene og rettskrivningene. Rundt 87–89 % bruker i dag bokmål som sitt viktigste skriftspråk, mens resten bruker nynorsk.[3]

Når det gjelder norsk som talespråk må det sondres mellom norsk i historisk forstand og moderne norsk talespråk. Moderne norsk består dels av tradisjonelle norske dialekter, som brukes i det meste av landet, og dels av standardspråk, hovedsakelig standard østnorsk, som har sin genetiske (historisk-lingvistiske) opprinnelse i dansk talemål. Standard østnorsk inntar en særstilling gjennom at dette standardspråket ikke er en norsk dialekt og gjennom at det har fortrengt de stedsegne dialektene på Østlandet, dvs. de østnorske talemål, i stor grad.

Genetisk klassifisering[rediger | rediger kilde]

Se også: Germanske språk

Norsk er et nordisk språk i den germanske gruppa i den indoeuropeiske språkfamilien.

Tradisjonelt har språket vært klassifisert som et vestnordisk språk sammen med islandsk og færøysk, mens dansk og svensk har vært klassifisert som østnordiske språk. Dette er basert på fonologiske forskjeller som oppsto tidlig i norrøn tid. Denne klassifiseringa er problematisk fordi den tillegger dialektforskjeller innenfor det fastlandsnordiske dialektkontinuumet større vekt enn skillet mellom tydelig adskilte språk fordi de førstnevnte forskjellene er eldre enn de sistnevnte. Dessuten går noen av skillene mellom vest- og østskandinavisk tvers igjennom det norske språkområdet, og videre har skriftspråket bokmål svært mange østnordiske trekk på grunn av sitt nære slektskap med dansk og kan i sin mest konservative variant sies å være nærmest ren østnordisk. Det standardiserte talespråket knyttet til bokmål, standard østnorsk, klassifiseres heller ikke som en norsk dialekt. Et skille mellom vestnordisk og østnordisk oppleves derfor som problematisk og lite relevant for moderne norsk.

Etter en nyere klassifisering basert på dagens moderne nordiske språk, utgjør norsk og svensk nordskandinavisk. Nordskandinavisk utgjør sammen med sørskandinavisk (dansk) fastlandsnordisk, som sammen med øynordisk danner den nordiske undergruppa av germansk.[2]

Talespråk[rediger | rediger kilde]

Moderne norsk talespråk kan inndeles i norske dialekter samt standardspråk som har sin genetiske opprinnelse (språklig stamtre) i dansk språk, særlig representert ved dannet dagligtale og den moderne videreføring av dette talespråket, standard østnorsk. Standardspråkene kan også regnes som sosiolekter. De norske dialektene på den andre siden er de tradisjonelle stedsegne (lokale) talemålene med røtter i talemålet før dansketiden. Standardspråk, dialekter og (dansk) skriftspråk har gjennom århundrene gjensidig påvirket hverandre.

Norske dialekter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norske dialekter

Kartet viser de fire hovedgruppene av norske dialekter: nordnorsk i gult, trøndersk i mørkeblått, vestlandsk i oransje og østlandsk i lyseblått.

Norsk talespråk er i synkront perspektiv kjennetegnet av relativt store dialektforskjeller og sterke, livskraftige dialekter. Dialektforskjellene kan blant annet tilskrives store geografiske avstander, og at fjellandskapet har begrenset kontakten mellom folk i tidligere tider. Det spesielle med Norge er likevel den sterke stillinga dialektbruk har fått i nyere tid. Med unntak av situasjoner hvor man er bundet av manus, er det relativt uvanlig å legge om til et av «standardspråkene», selv i mer formelle sammenhenger.

Man skiller mellom to hovedgrupper av dialekter i Norge, østnorsk og vestnorsk. De østnorske dialektene snakkes på Østlandet, i Trøndelag og på Nordmøre; de vestnorske dialektene snakkes i Agder-fylkene, på Vestlandet inkludert Sunnmøre og Romsdal, og i Nord-Norge. Hovedkriteriet for skillet er den såkalte jamvektsloven: i østnorske dialekter ble de trykklette endevokalene fra norrønt svekket til e eller fullt bortfall i ord med lange (og dermed mer betonte) rotstavelser, men holdt seg uendret i ord med korte rotstavelser. Et annet særtrekk ved østnorske dialekter er at de har tykk l der skriftbildet har «l» eller «rd». Den mest iørefallande forskjellen er imidlertid at østnorske dialekter har lavtone, mens vest- og nordnorske har høytone, det vil si at et ord som «Bergen» har initial lav tone i øst men høy eller fallende i vest og nord.

Det østnorske dialektområdet kan igjen deles inn i østlandsk og trøndersk. Det vestnorske området kan på sin side deles inn i vestlandsk og nordnorsk.

Standardspråk og sosiolekter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til norske dialekter finner man flere standardspråk i Norge: Standard østnorsk (tidligere dannet dagligtale) i Østlandsområdet, penbergensk i Bergen og fintrønder i Trøndelag. Disse talemålene kan oppfattes som både standardspråk og sosiolekter. Det høyere talemålet skiller seg særlig i morfologien fra de omkringliggende dialektene, og hører hverken til østnorsk eller vestnorsk dialekt. De er ikke norske dialekter i lingvistisk forstand, men en del av talespråket som sammen utgjør moderne norsk.

Skriftspråk[rediger | rediger kilde]

Alfabet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det norske alfabetet

Det norske alfabetet har 29 bokstaver. Det bygger på det latinske alfabetet, og har i tillegg de tre vokalene æ, ø og å, som har sin plass i slutten av alfabetet.

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å
a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å

Bokstavene c, q, w, x og z brukes nesten utelukkende i lånord.[4] Enkelte norske etternavn blir også skrevet med disse bokstavene.

Noen vokaler kan modifiseres ved å bruke diakritiske tegn: é, è, ê, ó, ò, â, og ô. På nynorsk kan også ì, ù og forekomme. De diakritiske tegnene er ikke obligatoriske, men kan i noen tilfeller skille mellom ulike betydninger av ordet, for eksempel for, fór, fòr og fôr på nynorsk. Noen lånord blir skrevet med andre diakritiske tegn, særlig ü, á og à.

Målformer[rediger | rediger kilde]

Sidestillingsvedtaket av 1885, hvor det het at «det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog».
Målformer etter kommune

██ Nynorsk

██ Bokmål

Før 1885 hadde norsk bare én offisiell målform, og dette skriftspråket var i alt det vesentlige identisk med dansk. Språket gikk under forskjellige navn, men ble på 1800-tallet stort sett bare kalt norsk. Gjennom Ivar Aasens arbeid med å skape språket landsmål ble det etablert en situasjon med to skriftlige målformer. I 1885 fattet Stortinget et vedtak der det bad regjeringen «om at træffe fornøden Forføining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog».

Riksmål og bokmål[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Riksmål og bokmål

Videreføringen av det danske skriftspråket var i hovedsak identisk med skriftspråket i Danmark til 1907, med unntak av noen få enkeltord. Både dansk og norsk gjennomgikk på 18- og 1900-tallet en gradvis reform av skriftspråket. Gjennom reformene i 1907 og 1917 gikk det språket som da var kjent som riksmål og som i 1929 fikk det offisielle navnet bokmål fra å være nærmest identisk med dansk til å få et mer fornorsket uttrykk. Utviklingen av dette skriftspråket ble fra 1938 preget av strid mellom de som ville smelte språket sammen med nynorsk for å skape et «samnorsk», og de som motsatte seg denne utviklingen. Da den norske språkstriden brøt ut for alvor tidlig på 1950-tallet begynte Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur å lage en alternativ rettskrivning som ble kalt riksmål, som ble brukt av store deler av hovedstadspressen anført av Aftenposten. Etter at samnorskpolitikken hadde vist seg mislykket ble Vogt-komitéen («språkfredskomiteen») nedsatt, noe som resulterte i en reform av offisielt bokmål i 1981 i konservativ retning. I 2005 fulgte enda en reform som nærmest eliminerte forskjellene mellom riksmålsnormalen og (moderat) bokmål.

I dag rommer den offisielle varianten av bokmål som normeres av Språkrådet både former som kalles moderat bokmål og former som kalles radikalt bokmål. Moderat bokmål er mer eller mindre identisk med Det Norske Akademis riksmålsnorm.

Landsmål, nynorsk og høgnorsk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Nynorsk og høgnorsk

Ivar Aasens opprinnelige landsmål fikk ved Stortingsvedtak i 1929 navnet nynorsk. Samnorskpolitikken førte fra 1938 til at en lang rekke «bokmålsformer» ble tatt inn i nynorsk. I dag rommer nynorsk, som offisielt normert av Språkrådet, mange ulike former. Tilhengere av Ivar Aasens opprinnelige skriftspråk, den mest konservative varianten av nynorsk, kaller dette språket høgnorsk, som har vært fremmet av Ivar Aasen-sambandet.

Bruk av målformene[rediger | rediger kilde]

Av de 431 kommunene i Norge, har 160 bokmål som offisiell målform, 114 nynorsk, mens 157 kommuner er språklig nøytrale.[3] De fleste kommunene med nynorsk som målform ligger på Vestlandet, Sørlandet, i Gudbrandsdalen, Hallingdal og Vest-Telemark. Per 1. juli 2009 har de tre fylkene (Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland) med nynorsk som målform 829 417 innbyggere. De to fylkene (Østfold og Vestfold) med bokmål som målform har 500 254 innbyggere. De fire fylkene (Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland) med nynorsk som flertallsmålform har 1 253 610 innbyggere. De ni fylkene (Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Nordland og Finnmark) med bokmål som flertallsmålform har 2 140 590 innbyggere.[5]

Rundt 86,1 % av grunnskoleelevene i Norge hadde bokmål som opplæringsmål i 2007, mens 13,9 % hadde nynorsk som målform.[6] 11,1 % av de vernepliktige oppga nynorsk som målform i 2005. Dette var en stigning på 1,7 % fra året før.[3] Rundt 89 % ber om å få selvangivelsen på bokmål.[3] 9 % av bøkene som ble gitt ut på norsk i 2003 var på nynorsk. 89 % av avisene i Norge redigeres på bokmål, 6 % på nynorsk og 5 % på begge målformene.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Urnordisk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Urnordisk

Norsk har utviklet seg fra det felles skandinaviske språket urnordisk som ble brukt i perioden 200 til 500. Skriftlige kilder av urnordisk finner vi i runeinskripsjoner. Urnordisk må ha vært gjensidig forståelig med de vestgermanske språkene, som blant annet engelsk, tysk og nederlandsk har utviklet seg fra.

Synkopetida[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Synkopetida

Omkring år 500 gikk urnordisk inn en periode med bortfall av stavelser, den såkalte synkopetida. For eksempel ble de urnordiske navnene AnulaibaR og HarjawaldaR forkortet til Óláfr og Haraldr (i dag Olav og Harald). Disse forandringene var så omfattende at språkene før og etter synkopetida ikke ville vært gjensidig forståelige, men nordisk og vestgermansk skilte likevel ikke fullstendig lag på grunn av språkkontakt og parallell utvikling.

Norrønt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norrønt språk

Kartet viser den omtrentlige utbredelsen til norrønt og beslektede språk på begynnelsen av 900-tallet. Det røde området er vestnordisk, mens det oransje området er østnordisk. Det rosa området (Gotland) er gammelgutnisk, og det grønne området er utbredelsen til andre germanske språk som norrønt fremdeles var gjensidig forståelig med til en viss grad.

Fra omkring 700 kaller vi språket norrønt. I norsk språkvitenskap blir norrønt først og fremst brukt om språket i Norge og på Island, selv om dialektforskjellene i det nordiske språkområdet var minimale, og språket i samtiden ble oppfattet som ett språk, kalt norrǿna eller dǫnsk tunga. Fra 700-tallet oppstod allikevel visse dialektforskjeller, og det er vanlig å snakke om en vestnordisk dialekt i Norge og på Island og Færøyene og en østnordisk dialekt i Sverige og Danmark. For eksempel ble de gamle diftongene monoftongert i øst, slik at der svensk og dansk i dag har sten, røs og løs, har mange norske dialekter stein, røys og laus. Også islandsk og færøysk beholdt diftongene.[2]

Norrønt språk hadde på grunn av vikingenes reiser og erobringer sterk innvirkning på gammelengelsk på denne tida, og det bidro til å opprettholde den gjensidige forståeligheten. Forskjellen kan ha vært omtrent som forskjellen mellom norsk og svensk i dag.[7]

Fra omkring 1200 skilte dansk seg stadig mer fra norsk og svensk. Dansk mistet skillet mellom ulike vokaler i grammatiske endelser, slik at der norsk og svensk veksler mellom e, a og o har dansk bare e. Dansk fikk også en særegen fonologisk utvikling, blant annet får dansk sine bløde konsonanter og det danske stød oppsto på denne tida. Dette dialektskillet er større enn det eldre skillet mellom øst og vest, og det er først og fremst dette som gjør at nordmenn har vanskeligere for å forstå muntlig dansk enn svensk.[2]

De norske norrøne dialektene fram til rundt 1350 kalles gammelnorsk. Gammelnorsk ble skrevet både med runer og med det latinske alfabetet som ble innført sammen med kristendommen på 1000-tallet. Da mange av de skrivekyndige døde i svartedauden i 1349 ble det norske skriftspråket svekket.

Mellomnorsk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mellomnorsk

Det norske språket fra svartedauden til reformasjonen i 1536 kalles mellomnorsk. På nytt gikk norsk inn i en periode med store forandringer og forenklinger. De samme endringene skjedde i stor grad i svensk og dansk, slik at avstanden mellom disse språkene ikke økte betydelig. En viktig drifkraft i språkendringene i denne perioden var den utstrakte kontakten med hanseatiske handelsmenn, det vil si nordtyskere, og deres nedertyske språk. Ikke minst gjelder det ordforrådet som i stor grad ble byttet ut. Skandinaver og nordtyskere kunne således forstå hverandre, men med det resultat at avstanden til de øynordiske språkene islandsk og færøysk økte, og det nordiske språkområdet ble definitivt delt.[2]

På grunn av kalmarunionen fra 1397 og deretter unionen med Danmark ble dansk skriftspråk stadig mer brukt i Norge. Norsk holdt seg best i de såkalte bondebrevene, som i hovedsak var saksdokumenter fra rettsvesenet. Her finner man skriftlig norsk fram til utpå 1600-tallet.

Nynorsk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nynorsk (språkstadium)

Ivar Aasen konstruerte landsmålet på midten av 1800-tallet.

Fra 1500-tallet fikk de skandinaviske språkene en form som dagens skandinaver ville ha kunnet forstå. Dette stadiet av norsk språk kalles nynorsk. Siden norrøn tid er kasussystemet sterkt svekket, selv om enkelte dialekter fremdeles har bevart skillet mellom nominativ og dativ. De personlige pronomen har også beholdt et todelt kasussystem som i skillet mellom du og deg.

Den første systematiske granskninga av det nynorske språket ble utført av Ivar Aasen. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han Det norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 kom Ordbog over det norske Folkesprog. Dette arbeidet ble møtt med stor velvilje i samtiden, og han regnes nå som grunnleggeren av norsk språkvitenskap.[8]

I 1852 skapte Aasen målstrid da han uttrykte ønske om å lage en normalform av folkespråket til allmenn bruk. Noen skriftnormal fantes ennå ikke, og Aasen var derfor ikke klar for kamp og prøvde å avdramatisere saken. Den første skissa av en normal kom i 1853 med Prøver af Landsmaalet i Norge. Den første virkelig store striden oppstod høsten 1858 da journalisten og dikteren Åsmund Olavson Vinje startet opp ukebladet Dølen, den første periodiske publikasjon på det nye landsmålet.[8] Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa av Norsk Grammatik i 1864 og Norsk Ordbog i 1873. Partiet Venstre tok opp målsaken, og i 1885 ble landsmålet sidestilt med det danske skriftspråket, eller vort almindelige Skrift- og Bogsprog som det het i stortingsvedtaket. Den første offisielle rettskrivningen kom i 1901, og i 1907 ble det innført obligatorisk eksamen i landsmålet ved examen artium.

Dansk-norsk[rediger | rediger kilde]

Med reformasjonen og boktrykkerkunsten økte skriftspråkets betydning, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i arbeidet med bibeloversettelsene på denne tida. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkring Stockholm, og et dansk basert på dialektene omkring Øresund og i Nordsjælland. I Norge befestet dansk sin stilling.

På 1600-tallet utviklet det seg et høytidsspråk i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene og seinere i konfirmasjonsundervisninga og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisninga skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å snakke slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å knote, med «hand har lært at knote» som eksempel. Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket.[8]

Ludvig Kristensen Daa var en av dem som sto i spissen i kampen for et norsk skriftspråk.

Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklinga begynte trolig på 1600-tallet, men så seint som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte dannede dagligtale. Det dansk-norske talespråket var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Dansk-norsken var et koinéspråk, det vil si en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men transplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det.[8] For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jamvektsystem, bare én vokal ('e') i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tjukk l, og det hadde i noen grad bløte konsonanter.

Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk kunne kalles et eget språk med like stor rett som dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk blir klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og seinere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller lydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Et sentralt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål, og kom fram til prinsippet om å basere skriftspråket på «den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund», med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Knudsen så for seg en gradvis fornorsking i denne retninga, men fikk ikke oppleve det selv. Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte bokmålets far.[8]


Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.


Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Om Knudsen er bokmålets far, må Moltke Moe være samnorskens far. Han var en av mennene bak Rettskrivningen av 1907, men alt i 1900 skrev han at han så en rettskrivning basert på Knudsens prinsipper som «det første store steg henimot en målform som én gang kan samle vort land, med rum for alt norsk, for by som for bygd, mot et mål som med rette kan kaldes 'riksmål', med rette 'landsmål'fordi det er Norges lands, Norges rikes mål[9] Inspirert av suksessen i 1907 fortsatte Moe å arbeide for nye språkreformer med tanke på en framtidig sammensmeltning. I 1909 brukte han ordet samnorsk om dette framtidsspråket.[10] Tradisjonelt har han derfor blitt regnet som opphavsmannen til samnorskbegrepet, men Arne Garborg brukte det alt i 1877 i omtrent samme betydning.[11]

Moe døde i 1913, men ideene ble videreført av Stortinget, som dette året på regjeringas anmodning bevilget 6 000 kroner til en komité «til at ta under overveielse spørsmaalet om en revision av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning». Komiteens mandat er det første stortingsvedtaket som kan sies å underbygge den kommende samnorskpolitikken: «Endelig kan det kanske ogsaa være spørsmal om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem de to maalformer, forsaavidt en saadan tilnærmelse kan bygge paa levende taleform.»[12]

Rettskrivingsreformen ble gjennomført ved kongelig resolusjon i 1917. De obligatoriske endringene var relativt forsiktige, men i tillegg kom valgfrie tilnærmingsformer. Spørsmålet kom opp til debatt i Stortinget i 1919 etter interpellasjon fra Carl Joachim Hambro d.e.. Einar Lundeby skriver i 1966:

Sitat Interpellasjonen ble drøftet i tre dager, referatet er på 125 sider. Debatten er trolig den voldsomste i språksakens historie, den som hadde sterkest tilknytning til den allmenne politiske situasjonen, og den som mest lidenskapelig engasjerte både stortingsrepresentanter og publikum (presidenten klager gjentatte ganger over uro på galleriet og truer med å la det rydde). Stortingets behandling av denne saken innvarsler også noe prinsipielt nytt, idet det er første gang Stortinget befatter seg med normeringen av skriftspråkene.[12] Sitat

I Stortinget falt forslaget om å avvise reformen med 58 mot 68 stemmer, et forslag om utsettelse falt med presidentens dobbeltstemme.[12]

Norges Lærerlag støttet reformen og hadde i forkant av debatten oppfordret Stortinget til ikke å kalle den tilbake. Etter avgjørelsen skjøt innføringa av de valgfrie tilnærmingsformene i skolene fart. Høsten 1920 la Østlandsk reisning fram en liste over de 305 av landets 674 kommuner som hadde vedtatt å ta dem i bruk, 86 av disse hadde landsmål i minst én krets.[13]

Dette året ble Riksmålsvernet stiftet, noe som markerer starten på den private normeringa av riksmålet. Ellers var Aftenposten blant de sterkeste motstanderne av offisiell normeringspolitikk og tok i bruk 1907-rettskrivningen først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.

I forbindelse med endringer i lærerskoleloven i 1929 kom spørsmålet om navnet på målformene opp. Landsmålet byttet navn til nynorsk, mens navnet bokmål ble videreført fra tidligere lovpraksis, selv om skriftnormen siden 1907 hadde vært kalt riksmål. Forslag om å bruke riksmål eller dansk-norsk i stedet for bokmål falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelsen på navnespørsmålet.[12] Etter dette har riksmålsbevegelsen brukt navnet riksmål om sin private norm i motsetning til den offisielle bokmålsnormen.

I 1938 kom rettskrivingsreformene i bokmål og nynorsk som i dag blir husket som de store samnorskreformene. Hovedarkitekten var historikeren, målmannen og arbeiderpartimannen Halvdan Koht. Prinsippene reformen bygde på var som i 1917 samordning av skrivemåter i målformene og felles tilnærming til østlandsdialektene. For å rydde opp i den store valgfriheten som 1917-rettskrivningen hadde innført, ble de tillatte formene delt i to: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt å bruke for elever. For bokmålets del var det nytt at mange former uten basis i den «dannede tale» eller standard østnorsk ble eneformer eller eneste hovedformer. Bl.a. ble ramn, vatn, botn og fram eneformer, mens mjøl og mjølk ble hovedformer (med mel og melk som sideformer). Dette vakte svært sterke reaksjoner i riksmålsbevegelsen. I nynorsken var det også de tradisjonelle formene som ble fjernet eller satt i klammer. I Noregs mållag var man delt i synet på reformen, og det brøt ut intern strid. Det endte med et kompromiss som i praksis aksepterte tilstanden.

Nynorsken hadde siden begynnelsen av 1900-tallet vært på frammarsj i Norge. I forbindelse med at lærebøkene måtte skiftes ut etter 1938, valgte enda flere skolekretser å gå over til nynorsk. I 1943 brukte halvparten av landets skolekretser nynorsk, noe som omfattet en tredjedel av elevene.

Etter krigen intensiverte Riksmålsforbundet under ledelse av Arnulf Øverland kampen mot det de kalte «samnorskrettskrivningen». De organiserte foreldreaksjonen mot samnorsk i 1951 og stiftet Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1953. Denne motstanden må sies å ha vært en hovedårsak til at myndighetene etter hvert ga opp tilnærminga fra bokmålets side.

I 1952 ble Norsk språknemnd opprettet med mål om å fremme tilnærming mellom de to skriftmålene på folkemålets grunn. I 1959 kom den nye læreboknormalen for begge målformer. For nynorskens del betydde den en ytterligere tilnærming til bokmål. Denne gjelder fremdeles for nynorsk, bare med mindre endringer. For bokmålets del ønsket nemnda å være mer forsiktig på grunn av den sterke motstanden etter 1938, og noen tradisjonelle riksmålsformer kom tilbake. Men samtidig ble valgfriheten i læreboknormalen redusert ved at flere riksmålsformer ble gjort til sideformer. Derfor møtte også denne reformen sterk motstand fra riksmålsbevegelsen.

I 1959 ble Landslaget for språklig samling stiftet, og i 1966 lanserte de det første fullstendige forslaget til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.[14]

I 1972 tok Norsk språkråd over for Norsk språknemnd. I 1981 ble tilnærmingspolitikken i praksis oppgitt ved at mange tradisjonelle riksmålsformer igjen ble hovedformer i bokmål. Samme år tok Det Norske Akademi over ordboks- og normeringsarbeidet fra Riksmålsvernet. Tilnærmingspolitikken ble offisielt opphevet av Stortinget i 2002, og i bokmålsrettskrivningen av 2005 ble skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet.

Fonologi[rediger | rediger kilde]

Vokaler[rediger | rediger kilde]

De fleste norske dialekter har 18 monoftonger og seks diftonger.

Monoftonger i norsk
  fremre midtre bakre
urundet rundet
lang kort lang kort lang kort lang kort
lukket i y ʉː ʉ u
midtre e øː ø   ɔː ɔ
åpen æː æ     ɑː ɑ

Det er en del variasjon dialektene imellom når det gjelder realisering av vokalene, men variasjonen når det gjelder diftonger er større. De seks diftongene blir skrevet ei, øy, au, ai, oi, ui. De tre første er vanlige, de går tilbake til urnordiske diftonger, og flere østlige dialekter har monoftong i stedet for diftong her (for eksempel stenrøs for steinrøys. Østlandsk bymålsuttale av diftongene er /æi øy æʉ ɑi ɔy ʉi/, trøndersk uttale av de tre første er ei øy øʉ. Diftongene har en del fellestrekk, for eksempel er alle stigende, bortsett fra den siste, som er avvikende både ved å ha to høye vokaler, og ved at den er representert i ordforrådet med bare et par ord: (å) huie og (i) hui (og hast).

Konsonanter[rediger | rediger kilde]

Konsonantfonemer i norsk
Bilabial/
Labiodental
Dental/
Alveolar
Retrofleks Palatal Velar Uvular Glottal
Plosiver p b t d ʈ2 ɖ2 c1 ɟ1 k g
Nasaler m n ɳ2 ɲ1 ŋ
Frikativer f s ʃ ç ʁ3 h
Likvider ɾ3, l ɽ4 ʎ1
Approksimanter ʋ j
  1. Nord for Sognefjorden og Mjøsa
  2. Disse konsonantene brukes i dialekter med retroflekser, men oppfattes som en sammensmelting av rt, rd og rn.
  3. [ɾ] og [ʁ], såkalt rulle-r og skarre-r, er allofone lyder.
  4. Østlandet, Trøndelag, Nordmøre, Romsdal og sørlig Nordland

Noe forenklet kan man regne tre konsonantsystemer i norske dialekter. I sør- og vestlandsk har man det enkleste systemet. Østlandsk har i tillegg retroflekser, og nordafjells har man både retroflekser og palatalisering.

Retrofleks flapp eller tykk l (/ɽ/) er en relativt sjelden språklyd på verdensbasis. Den finnes i alle østnorske dialekter og i noen vestnorske dialekter i grenseområdene til østnorsk, nemlig romsdalsk og sørlig nordlandsk. Tradisjonelt har standard østnorsk unnveket retrofleksene, men disse er nå i stor grad aksepterte i samsvar med de omkringliggende dialektene. Unntaket er tykk l som fremdeles unngås der skriftspråket har «rd».

Lengde[rediger | rediger kilde]

Norske vokaler kan være korte eller lange. Fonologisk sett har norske konsonanter ikke lengdeforskjell. Selv om det er mulig å måle en liten forskjell i lengde mellom konsonanter, er dette alltid avhengig av vokallengde, og forskjellen er langt mindre enn den er det for lange og korte vokaler.

Forskjellen mellom lette og tunge stavelser er avhengig av lengde. En tung stavelse i norsk er en stavelse med konsonant og/eller med lang vokal i rimet i stavelsen.

Trykk[rediger | rediger kilde]

Trykk i norsk faller på den siste tunge stavelsen i stammen av ordet. I den opprinnelig norske delen av ordforrådet innebærer dette at trykket faller på første stavelse:

  • kas.te, hes.te.ne, ka.ta.ma.ra.nen, te.ve.en, for.stå.e.lig

I sammensetninger faller hovedtrykket på første ledd av sammensetningen, senere ledd får bitrykk.

  • ka.ta.ma.ran.te.ve.en, ko.ne..ten

For en del ord gjelder ikke denne regelen. Disse må bli markert som unntak i leksikon, slik at siste stavelse av stammen er «usynlig» for trykkplassering. Det gjelder blant annet lånord på -or, og en del andre ord.

  • pro.fes(.sor), lek(.tor), ko.le(.ra),

Tonelag[rediger | rediger kilde]

Tonelag 1 og 2 i Oslo
Tonelag 1 og 2 i Bergen

I de fleste norske dialekter blir hovedtrykk realisert på en av to ulike måter, enten som tonelag 1 eller som tonelag 2. Tonelag 2 går historisk tilbake til ord som hadde to stavelser i gammelnorsk. Dermed har de fleste flertallsformene tonelag 2 (²hester, ²piler fra hestar, pílur). Omlydssubstantiv hadde flertallsending uten vokal, og har dermed tonelag 1 i dag (¹føtter, ¹hender fra fœtr, hendr).

Nye lånord får som regel tonelag 1 (¹kajakk, Tim¹buktu). Tonelag i sammensatte ord er fordelt etter et komplisert mønster, der tendensen er at hvis konsonantene rundt sammensetningsfugen er ustemte og/eller obstruenter, er det mer sannsynlig med tonelag 1. Det er som om en stor hindring er med og deler ordet i to, slik at det blir tonelag 1, mens stemte konsonanter er med og holder ordet sammen, prosodisk sett. Således heter det ¹ferskfisk men ²villaks.

I dialektene blir tonelagene realisert ulikt, men den leksikalske tilordninga er stort sett den samme fra dialekt til dialekt. Hovedinndelinga går mellom lavtonedialekter (Østlandet og Trøndelag) og høytonedialekter (Vestlandet og Nord-Norge). Lavtonedialekter realiserer tonelag 1 som lavtone og tonelag 2 som fallende tone, mens høytonedialekter realiserer tonelag 1 som høytone og tonelag 2 som stigende tone. Dette er en forenkling; særlig i grenseområdene mellom de to hovedsystemene er forholdene mer komplekse.

Ikke alle dialekter har tonelag. Tonelag mangler i dialektene rundt Bergen, samt i flere dialekter i Nord-Norge fra Nord-Troms og nordover. Begge disse områdene er områder som har hatt stor grad av språkkontakt med andre språk, og i alle fall for Nord-Norge er nok finsk og samisk substrat grunnen til det manglende tonelaget.

Morfologi[rediger | rediger kilde]

Substantiv[rediger | rediger kilde]

Norske substantiv blir bøyd i bestemthet (bestemt/ubestemt), numerus (entall/flertall) og kasus (nominativ/genitiv).

Som i de fleste andre indoeuropeiske språk er substantivene i norsk delt inn i bøyningsklasser, først og fremst genus og sterk/svak bøyning. Norske substantiv har tre kjønn: hannkjønn, hunnkjønn og intetkjønn. Unntak er bergensdialekten og konservative varianter av bokmål, som bare har hannkjønn og intetkjønn.

Bøyninga av regelmessige substantiv avhenger av kjønnet. Fra og med 1. juli 2005, kan alle hunnkjønnssubstantiv på bokmål bøyes som om de var hannkjønn.[15] På noen varianter av nynorsk er det et sterkt og et svakt bøyningsmønster for hunnkjønns- og intetkjønnsubstantiv.

Bøyning av regelmessige substantiv på bokmål
  Entall Flertall
  Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
m. en gutt gutten gutter guttene
f. ei/en dør døra/døren dører dørene
n. et hus huset hus husene/husa
Bøyning av regelmessige substantiv på nynorsk
  Entall Flertall
  Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
m. ein gut guten gutar gutane
f. ei sol sola soler solene
ei kyrkje kyrkja kyrkjer kyrkjene
n. eit hus huset hus husa
eit hjarte/hjarta hjartet/hjarta hjarte/hjarto hjarta/hjarto

8 forskjellige substantivformer[rediger | rediger kilde]

Norske substantiver kan bøyes på 8 forskjellige måter (det finnes noen unntak):

Nominativ en gutt gutten gutter guttene
Genitiv en gutts guttens gutters guttenes

Eksempel på et substantiv med flere enn 8 forskjellige former:

Nominativ et folk folket folk folkene
Genitiv et folks folkets folks folkenes
Vokativ folkens

Adjektiv[rediger | rediger kilde]

Norske adjektiv blir bøyd i grad (fin – finere – finest) og genus. Med unntak av liten (lita, lite), og i noen dialekter andre adjektiv på -en, er opposisjonen mellom maskulinum og femininum nøytralisert, og bare nøytrumsformen er avvikende. Bøyning i kjønn gjelder bare adjektiv i positiv ubestemt entall, gradbøyde adjektiv, og adjektiv i flertall og/eller bestemt form (finere, finest, fineste, fine) har ikke genusbøyning.

Adjektivene blir bøyd i bestemthet og numerus, som substantiv. De skiller seg likevel fra hverandre ved at de ved substantivene er inherente kategorier der adjektivene retter seg etter substantivet. Eksponentene for de ulike trekkene i hver kategori er også helt ulike de eksponentene som finnes innenfor substantivbøyninga. Flertall blir uttrykt med -e for adjektivene, men med blant annet -er for substantivene (gule soler).

Det er to bøyningsparadigmer for adjektivene; den svake bøyninga brukes når argumentet er bestemt, og den sterke brukes når argumentet er ubestemt:

Svake adjektivsformer
(grønn på bokmål)
Positiv Komparativ Superlativ
grønne grønnere grønneste
Sterke adjektivsformer
(grønn på bokmål)
Positiv Komparativ Superlativ
Hannkjønn Hunnkjønn Intetkjønn Flertall
grønn grønn grønt grønne grønnere grønnest

Verb[rediger | rediger kilde]

Regelmessige norske verb har sju bøyingsformer, med verbet leve som eksempel er det disse formene: fire finitte former: lever (presens), levde (preteritum), leve (optativ), lev (imperativ) og tre infinitte former: leve (infinitiv), levende (presens partisipp) og levd (perfektum partisipp). I skolegrammatikken blir den imperfektive partisippen kalt «presens partisipp».

Verb kan deles i ulike bøyningstyper, i svake og sterke, etter om de danner preteritum med suffiks eller ikke. Svake verb danner preteritum med suffiksene -a/et eller -te/-(d)de, fordelingen dem i mellom er avhengig av fonologiske eigenskapar ved stammen. Enstavede stammer (å nå) har suffikset -dde, stammer med trykk på siste staving og tonelag 1 (å reparere) har suffikset -te, det samme har stammer med visse fonologiske strukturer. Alle andre svake verb danner preteritum med -a/et. Sterke verb danner preteritum med vokalveksling i stammen, såkalt avlyd.

Norske verb kan også deles inn i hovedverb og hjelpeverb. Hjelpeverbene er en lukket klasse av verb som blir brukt dels til å lage sammensatte tidsformer (Vi har gått), og dels til å markere talerens innstilling til innholdet i setningen (Vi må gå nå). Syntaktisk skiller hjelpeverbene seg fra andre verb ved at de tar infinitiver som komplement uten infinitivsmerke, jf. Vi prøver å gå nå, der prøver, til forskjell fra , ikke er et hjelpeverb.

Verbformer på nynorsk
(leva)
Finitt Ikke-finitt
Indikativ Konjunktiv Imperativ Verbalsubstantiv Partisipper
Presens Preteritum Infinitiv Presens partisipp Perfektum partisipp
Aktiv Passiv Hannkjønn Hunnkjønn Intetkjønn Flertall
lever levde leve lev leva levast levande levd levd levt levde
Verbformer på bokmål
(leve)
Finitt Ikke-finitt
Indikativ Konjunktiv Imperativ Verbalsubstantiv Partisipper
Presens Preteritum Infinitiv Presens partisipp Perfektum partisipp
Aktiv Passiv Aktiv Passiv Aktiv Passiv Entall Flertall
lever leves levde levdes leve lev leve leves levende levd levde/ levet

Lukkede ordklasser[rediger | rediger kilde]

Norsk har sju lukkede ordklasser, det vil si ordklasser som har grammatisk funksjon, og som har et endelig antall medlemmer. Adverb, determinativ, interjeksjoner, konjunksjoner, preposisjoner, pronomen og subjunksjoner utgjør disse ordklassene i norsk.

De personlige pronomenene bøyes i to ulike kasus: nominativ og akkusativ. Noen dialekter har dativ istedenfor akkusativ. Adjektiv samsvarsbøyes med pronomen på samme måte som med substantiv. Av pronomenene er det bare de personlige som har bøyning.

De fleste determinativer bøyes etter kjønn og tall i samsvar med argumentet sitt. Noen determinativ bøyes ikke.

De fem øvrige lukkede ordklassene har ingen bøyning.

Ordforråd[rediger | rediger kilde]

Indoeuropeiske arveord[rediger | rediger kilde]

Grunnstammen av norske ord er arveord fra indoeuropeisk. De lukkede ordklassene er de som har overlevd lengst, mens åpne ordklasser er mer utsatte for utskiftinger. De aller fleste sterke verb er arveord fordi bøyningsmønsteret ikke har vært produktivt på svært lenge. Avlyd er også såpass gammelt at de fleste ord med avlyd i bøyningsmønsteret er arveord (for eksempel å drive – dreiv).

Lånord[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lånord

Språksamfunn låner ord fra mer prestisjefylte språksamfunn via tospråklige talere. Studier av lånord i norsk speiler dermed samfunnsmessige forhold i Europa opp gjennom hundreårene. Med innføringa av kristendommen kom det en god del lånord inn i norrønt. Av lånordene i Fritzners Gammelnorsk Ordbog er cirka 61 % fra latin, 25 % fra gammel- og mellomhøytysk, 7 % fra gammelfransk og under 5 % fra gammelengelsk. De fleste latinske lånordene er knyttet til kristendommen, mange tyske ord til handel, og mange franske ord til hoffliv. Hovedtyngden av lånordene i mellomnorsk kom fra lavtysk. Det har blitt anslått at halvparten av ordforrådet i norsk kommer fra lavtysk[2].

Mengden nye lånord har vokst kraftig siden midten av det 20. århundre, og ikke minst etter at fjernsynet og seinere Internett ble vanlig i norske hjem. Det er særlig engelsk det hentes inn ord fra.[16] Tor Guttu (leksikograf) mener at «kafésvensk» var kjent i Norge rundt 1900.[17]

Like før andre verdenskrig registrerte filologen Aasta Stene omkring 530 engelske ord som var i bruk i norsk.[18] Lignende undersøkelser er foretatt senere, og det ble klart at trenden var at stadig flere engelske ord kom i bruk. Anglisismeordboka fra 1997 har omkring 4000 oppslagsord, det vil si omkring sju og en halv gang så mange som Stene fant. Engelske ords andel blant lånord har også steget markant, og utgjør i Bokmålsordboka og Nynorskordboka henholdsvis cirka ti og tolv prosent av lånordene.

Mens lånordene fra engelsk i 1950-årene i svært stor grad var knyttet til ungdomskultur, har fenomenet spredt seg også til andre felter. Mens ungdomskultur fremdeles er et viktig område, finner man også særlig ord knyttet til teknologi, fritidsaktiviteter, sport og næringsliv.

Norvagisering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norvagisering

Norvagisering er å gi lånord norsk skrivemåte. De aller fleste gamle lånord har norsk skrivemåte, men for nye lånord kan det være betydelig motstand mot å fornorske skrivemåter etter at den utenlandske skrivemåten først er etablert. Mens skrivemåter som sitron, sjåfør og kul for citron, chauffeur og cool ikke skaper særlig oppmerksomhet, ble forslag om norvagiseringer som sørvis, sirka, beiken og pøbb til dels latterliggjort da Språkrådet foreslo dem i 1996.[19]

Fornorsking[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fornorsking (språk)

Fornorsking er å finne og ta i bruk avløserord i stedet for lånord. Eksempler er idémyldring for brainstorming, nettleser for (web) browser eller kringkasting for broadcasting.

Et avløserord kan lages på flere ulike måter, hovedsaken er at man forstår hva ordet dreier seg om. Det kan lages avløserord på hovedsakelig to forskjellige måter. En måte er å oversette direkte. Mountain bike oversettes med fjell-/terrengsykkel og boarding card med ombordstigningskort.
Andre ganger må det tys til litt mer fantasi, feedback og corner blir neppe forstått på norsk hvis det oversettes med tilbakemating eller hjørne. Tilbakemelding og hjørnespark er derimot mye mer forståelige. Nyansene er derfor viktige når nye avløserord skal lages.

I Norge er det Språkrådet som har tatt ansvaret for å komme på nye avløserord i Ordsmia.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Språkrådet (2011). Statsspråk 2/2011, s. 2.
  2. ^ a b c d e f Torp, Arne (2004). «Nordiske språk i nåtid og fortid». I Sletten, Iben Stampe. Nordens språk - med røtter og føtter. ISBN 92-893-1042-1. 
  3. ^ a b c d e Språkrådet - Språkstatistikk - nokre nøkkeltal for norsk (død lenke)
  4. ^ UCLA Language Materials Project – Norwegian
  5. ^ Kultur- og kirkedepartementet - Målvedtak i kommuner og fylkeskommuner
  6. ^ SSB: Elevar, etter elevens målform og fylke. 1. oktober 2007
  7. ^ Alnæs, Karsten (1996). Historien om Norge, 1. Den Norske Bokklubben. s. 218. ISBN 82-525-3945-9. 
  8. ^ a b c d e Hoel, Oddmund Løkensgard (1996). Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865. Oslo: Noregs Forskingsråd. ISBN 82-12-00695-6. 
  9. ^ Moe, Moltke (1900). «Retskrivning og folkedannelse». I Liestøl, Knut. Moltke Moes samlede skrifter, bind 1. 
  10. ^ Moe, Moltke (1909). «Nationalitet og kultur». I Liestøl, Knut. Moltke Moes samlede skrifter, bind 2. 
  11. ^ Hanto, Kristian Ihle (1986). Ideologiar i norsk målreising,. 
  12. ^ a b c d Einar Lundeby (1966). «Stortinget og språksaken». Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964. 
  13. ^ Jahr, Ernst Håkon (1978). Østlandsmåla fram!. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01672 . 
  14. ^ Framlegg til samlenormal. Språklig samlings småskrifter. Landslaget for språklig samling. 1966. 
  15. ^ Språkrådet – Rettskrivningsendringer 2005
  16. ^ Graedler, Anne Line. «Engelsk i norsk». 
  17. ^ Kafésvensk er tilbake
  18. ^ Stene, Aasta (1945). English Loan-words in Modern Norwegian. Oxford University Press og Johan Grundt Tanum Forlag. 
  19. ^ Norsk Språkråd (august 1997). «Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord.». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Søkbare norske ordbøker[rediger | rediger kilde]