Ingolf Elster Christensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ingolf Elster Christensen
Ingolf Elster Christensen
Født 28. mars 1872
Førde, Norge
Død 3. mai 1943 (71 år)
Førde, Norge
Yrke Jurist, offiser
Parti Høyre
Norges forsvarsminister
19261928
Regjering Lykke
Forgjenger Karl Wilhelm Wefring
Etterfølger Fredrik Monsen
Norges justisminister
1926
Regjering Lykke
Forgjenger Paal Olav Berg
Etterfølger Knud Øyen
Stortingsrepresentant
19221927
Valgkrets Sogn og Fjordane

Ingolf Elster Christensen (født 28. mars 1872 i Førde, død 3. mai 1943 i Førde) var en norsk jurist, offiser, embetsmann og politiker (H). Christensen var amtmann og fylkesmann i til sammen 33 år, og hadde også verv som stortingsrepresentant og statsråd i 1920-årene. Han var da justisminister og forsvarsminister. Politisk var han særlig opptatt av forsvar[1], landbruk[1] og samferdsel[2]. Sommeren 1940 spilte han en viktig rolle som formann i Administrasjonsrådet og deltaker i riksrådsforhandlingene.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av kaptein og amtsingeniør Michael Sundt Tuxen Christensen (18271895) og Fredrikke Sophie Elster (18381927), bror av forfatteren Hjalmar Christensen, nevø av forfatteren Kristian Elster d.e., samt svigerfar til fylkesmann Nikolai Schei.

Han hadde examen artium fra Bergens katedralskole fra 1889, og ble uteksaminert som offiser fra Krigsskolen i 1893. Han tjenestegjorde som adjutant ved Bergens linjebataljon 18941896. Christensen reise deretter til Kristiania, hvor han studerte rettsvitenskap i et års tid og ble cand.jur. allerede i 1897.[1]

Han var fullmektig hos sorenskriveren i Sunnfjord 1897–1898, og var kaptein og kvartermester i Sogns linjebataljon i 1898. Han gikk sakførerbevilling i 1898[3], og praktiserte en periode som sakfører i Førde. I 1901 overtok han slektgården Skei på samme sted.[3] Christensen var tilknyttet Forsvarsdepartementet som kaptein 18991906, og i løpet av denne tiden var han også sekretær i utvalget for utarbeidelse av en ny hærordning. 17. januar 1907 kom han tilbake til departementet som kontorsjef i Arméstyrelsen, og ble konstituert som ekspedisjonssjef i oktober samme år.

3. november 1910 ble han amtmann (titulert fylkesmann fra 1919) i Nordre Bergenhus (Sogn og Fjordane). Han var pådriver i viktige saker som samordning og offentlig drift av rutebiler, utbygging av jernbanen og veinettet, samt kraftutbygging for allmenn bruk.[2] Christensen regnes dessuten som den fremste forkjemperen for Flåmsbanen, og har derfor fått sitt minnesmerke reise på Flåm stasjon.[2] Han var fylkesmann i Oslo og Akershus fra 23. august 1929.[3] Han ble erstattet av en NS-mannen Edvard Stenersen i embetet i 1941, og Christensen trakk seg så tilbake til gården i Førde. Rent formelt var han allikevel fylkesmann inntil sin død i 1943.

Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for embedsfortjeneste» den 13. desember 1912. Han var også offiser av Æreslegionen.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Christensen var innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i periodene 1922–1924 og 1925–1927. Han hadde en vesentlig del av æren da kornmonopolet ble avviklet og korntrygden gjeninnført i 1926. Da Ivar Lykkes regjering ble utnevnt 5. mars 1926, ble Christensen statsråd i Justis- og politidepartementet. Noen måneder senere, 25. juli 1926, gikk han av, og tiltrådte heller som statsråd i Forsvarsdepartementet fra 26. juli. Han gikk av sammen med resten av regjeringen 27. januar 1928. Blant de tingene regjeringen fikk gjennomført var en ny hærordning, hvor Christensens engasjement bidro til blant annet å sikre et høyere antall fastlønnet befal.[1] Videre var han medlem av Høyres sentralstyre en periode.[3]

Da andre verdenskrig nådde Norge 9. april 1940, og kong Haakon VII og Johan Nygaardsvolds regjering med flere måtte flykte, var Christensen en av politikerne som ble værende i Oslo. Nasjonal Samlings kuppmaker og selvutnevnte statsminister Vidkun Quisling gjorde seg vanskelig for tyskerne, og Høyesterett tok da initiativ til opprettelsen av Administrasjonsrådet. Rådet skulle ivareta sivilbefolkningens interesser overfor den tyske okkupasjonsmakten, og Christensen var rådets utnevnte formann i hele dets virkeperiode fra 16. april til 25. september 1940. Med ham som formann fikk også rådet en større betydning enn først antatt ved riksforhandlingene sommeren 1940.[1] Han sørget flere ganger for å holde forhandlingsprosessen i live, og selv om Stortinget overtok som tyskernes motpart fra 16. juni, forble Christensen aktiv hele veien.[1][2]

Også på tysk side var han påtenkt som en mulig formann (eller statsminister) i det nye riksrådet.[1][2] Han hadde et forholdsvis pessimistisk syn på Norges muligheter til å hevde selvstendighet overfor okkupasjonsmakten, og var (sammen med flere andre medlemmer av forhandlingsutvalget) villig til å gi avkall på både kongehus og regjering da dette ble fremmet som et ufravikelig krav av tyskerne.[1] Josef Terboven satte en effektiv stopper for forhandlingene 25. september, og Christensen inntok ikke noen synlig plass i motstandsbevegelsen som vokste frem og spilte heller ingen politisk rolle.[1][2]

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1916Fædrelandet i verdenskrigens lys, med Hjalmar Christensen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j «Ingolf Elster Christensen». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ a b c d e f «Ingolf Christensen». NRK Sogn og Fjordane. 
  3. ^ a b c d «Ingolf Elster Christensen». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ingolf Elster Christensen – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Ingen 
Administrasjonsrådets formann
Etterfølger:
 Ingen 
Forgjenger:
 John Utheim 
Sogn og Fjordanes fylkesmann
Etterfølger:
 Hans Kristian Seip