Albert Viljam Hagelin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Albert Viljam Hagelin.

Albert Viljam Hagelin (født 24. april 1881 i Bergen[1], henrettet 25. mai 1946 i Oslo) var en forretningsmann, og norsk politiker (NS).

Bakgrunn, oppvekst og unge år[rediger | rediger kilde]

Albert Viljam Hagelin far, Harald Joachim Hagelin (1852–89), var gullsmed av opprinnelig svensk slekt som hadde innvandret til Norge tidlig på 1700-tallet, men døde da gutten var 8 år gammel. Hans mor, Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer (1857–1926), var av dansk herkomst. Han var svoger til Kjeld Stub Irgens (1879–1963).

Hagelin forlot Norge rundt 1900 for å studere til arkitekt ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han av Nina Grieg tilskyndet til musikkstudier og sang – ifølge familietradisjonen – operaroller både i Berlin og Dresden. Samlet bodde Hagelin utenlands i over 40 før rett fram til slutten på 1930-tallet, stort sett i Dresden, Tyskland. Hagelin giftet seg i Bremen med innehaversken av et importfirma og økte formuen ved heldige børsspekulasjoner, kaffeforretning, kunsthandel og hotellvirksomhet. Store norske leksikon skriver:

«Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 1940–45, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven.»

Våren 1939 forsøkte Hagelin ved initiativ helt til topps i Det tredje rike å skaffe tyske penger til NS. Forsøkene, som ble foretatt gjennom Hermann Görings nevø Herbert Göring, mislyktes, men brakte ham i forbindelse med mektige menn som storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Overfor disse to promoverte Hagelin Quisling med iherdighet. Han fikk gjennomslag i desember 1939 og assisterte Quisling ved audiens hos Hitler 14. og 18. desember.

NS-minister[rediger | rediger kilde]

Hagelin spilte også en sentral rolle Quislings kupp 9. april 1940, og han fikk selv plass i den kortvarige kuppregjeringen, som handels- og forsyningsminister i 9. april 1940-regjering. Den 15. april gikk Hagelin av sammen med de øvrige regjeringsmedlemmene.

Fra 25. september 1940 bestyrte Hagelin det nye Innenriksdepartementet i Quislings nasjonale regjering, og fikk hånd om nazifiseringen både av kommunene, organisasjonene og den indre og ytre forvaltning. Han viste seg forbausende effektiv, dertil overraskende steil i forsvaret av norske interesser vis-à-vis tyskerne, og han tok stadige konfrontasjoner med Terboven og hans stab. Med særlig hell trenerte han den skattereformen tyskerne anså nødvendig for å sikre sitt utbytte av okkupasjonen. Hagelin var også den i NS som gikk hardest på Quisling for å få ham til å forlange en fredsavtale med Tyskland, slik at okkupasjonen kunne bli hevet. Han penneførte all Quislings korrespondanse med Berlin i den anledning, mens han hustru skrev ut brevene og notatene på maskin.

I november 1944 ble Hagelin tvunget til å ta avskjed som minister, da han motsatte seg å reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen.

Landssvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Under landssviketterforskningen og enda mer under rettssaken, som åpnet i Oslo november 1945, tok Hagelin tilflukt i påstått hukommelsessvikt. Resultatet ble en ynkelig opptreden. Dødsdommen var enstemmig i begge instanser. Hans hustru forsøkte forgjeves å påta seg skylden ved å si at det var hun som opprinnelig var nasjonalsosialisten av de to. Henrettelsen var den fjerde av i alt 25 dødsdommer som ble eksekvert over nordmenn i rettsoppgjøret.

Dommen[rediger | rediger kilde]

Konklusjonen i dommen var følgende:

«Albert Viljam Hagelin ble for forbrytelser mot straffelovens §§ 83, 84, 86 og 98 og den prov. anordning av 3. oktober 1941, jf. lov av 6. juli 1945 sammenholdt med straffelovens § 62 dømt til døden. Videre ble han idømt inndragning av kr. 181 977,69, og erstatningsansvar på kr. 1 000 000. Til dekning av saksomkostninger for behandling ved lagmannsrett og Høyesterett ble han idømt kr. 2 500.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • M. Skodvin: Striden om okkupasjonsstyret, 1956
  • H.-D. Loock: Quisling, Rosenberg und Terboven, Stuttgart 1970
  • O. Melsom: På nasjonal uriaspost, 1975
  • Ø. Sørensen: Hitler eller Quisling?, 1989
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling, bd. 2, 1992

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]