Max Manus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For filmen ved samme navn, se Max Manus (film).
Max Manus
Max Manus
Manus som fenrik under andre verdenskrig
Født 9. desember 1914
Norge Bergen
Død 20. september 1996 (81 år)
Norge Bærum
Kallenavn Nr 12 og «Tollef»
Troskap Norge Norge
Tjenestetid 19401945
Rang løytnant
Enhet Kompani Linge
Oslogjengen
Militære slag Vinterkrigen
Felttoget i Norge
Sabotasje
Utmerkelser Norge Krigskorset med to sverd
Storbritannia Distinguished Service Order
Storbritannia Military Cross
Senere arbeid Livvakt og forretningsmann

Maximo Guillermo Manus (født 9. desember 1914 i Bergen, død 20. september 1996 i Bærum, gravlagt ved Asker Kirke) bedre kjent som Max Manus, var en norsk motstandsmann under annen verdenskrig og løytnant i Kompani Linge, senere bedriftsleder.

Cuba, sjømann og vagabond[rediger | rediger kilde]

Manus' far het opprinnelig Johan Magnussen, men etter mange år i utlandet, særlig spansktalende land, endret han navn til Juan Manus. Han flyttet til København og fikk etter hvert fire barn med sin danske hustru Gerda Kiørup. Max ble døpt katolsk, men var ikke-praktiserende.[1] Da foreldrene ble skilt, flyttet Max og søsteren Pia med faren til Oslo. Der gikk Max på Ljan skole fram til han flyttet sammen med faren og søsteren til Cuba hvor Max' onkel var skipshandler.

Etter en tid på Cuba og som sjømann, var han på en lengre tur i Andesfjellene før han reiste tilbake til Norge. Ved vinterkrigens utbrudd meldte Max Manus seg som frivillig på finsk side og tjenestegjorde i Svenska Frivilligkåren. Etter freden i Moskva 1940 ble han dimittert den 9. april 1940, samme dag som den tyske invasjonen av Norge ble innledet.

Motstandsbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Under felttoget i Norge i 1940 kjempet Manus i Gösta Benckerts kompani på Kongsvinger festning og videre i Glåmdalen[2]. Etter kampene i Sør Norge begynte han å arbeide med illegale aviser (Vi vil oss et land) i motstandsbevegelsen. I januar 1941 holdt han på å bli arrestert i sin leilighet i Vidars gate, og han forsøkte å flykte ved å kaste seg ut av vinduet.

Han havnet på Ullevål sykehus, der han også lyktes i å flykte igjennom vinduet og kom seg etter en lang flukt gjennom Sverige, Russland og Afrika, ombord på troppetransportskipet «Empress of Asia», og ble med rundt Kapp det gode håp, til Canada, hvor han reiste med en konvoi til Storbritannia. Tilsammen tok denne flukten syv måneder.

Kompani Linge[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia ble han innrullert i Kompani Linge og i mars 1943 ble han sluppet i fallskjerm over Norge sammen med Gregers Gram for å gjennomføre «Operasjon Mardonius». Han ble medlem av den senere så kjente Oslogjengen, som av britene ble ansett som Europas beste sabotasjegruppe under andre verdenskrig.[3] Sammen med blant andre Gunnar Sønsteby og Gregers Gram deltok han også i operasjonene «Derby» og «Bundle», som hadde som oppgave både shippingsabotasje og å produsere illegal propaganda.

De mest kjente aksjonene han var med på var:

  • sprengning av flere skip på Oslo havn, Operasjon Mardonius (april 1943),
  • sprengning av troppeskipet MS «Monte Rosa», som ble skadet (juni 1944),
  • sprengning av troppetransportskipet DS «Donau» nord for Drøbak (16. januar 1945),
  • sprengning og ødeleggelse av arbeidskontorer med arkiver, fordi en fryktet at titalls tusen unge norske menn kunne blitt rekruttert til tysk krigstjeneste gjennom den beryktede Arbeidstjenesten.

Giftemål og kontormaskiner[rediger | rediger kilde]

Etter krigen jobbet Manus som livvakt for kongen og kronprinsen. Høsten 1945 dro han og Sophus Clausen til USA for å skaffe seg agentur til kontormaskiner. Sammen startet de firmaet Clausen og Manus. I årene etter krigen ansatte Manus her også landssvikdømte, den mest kjente av disse var Walter Fyrst.[4] Manus gjorde dette etter interne diskusjoner, og var motivert av at dette både var nødvendig forsoning og at disse hadde vist seg faglig dyktige.[5] I 1952 skilte Clausen og Manus lag og firmaet ble splittet i to ulike firma; Sophus Clausen AS og Max Manus AS som nå hadde agentur på Olivetti og Philips. Firmaet eksisterer fortsatt i dag.

Under krigen møtte Max Manus Ida Nikoline «Tikken» Lie Lindebrække. Tikken var datter av fylkesmannen i Bergen og søster av Høyres senere formann, banksjef Sjur Lindebrække. Under krigen arbeidet hun ved den britiske legasjonen i Stockholm og var organisator for de mange Linge-agentene som brukte Stockholm som støttestasjon. Max og Tikken giftet seg i 1947 og holdt siden sammen selv om Manus slet med alkoholproblemer.

Film og dokumentar[rediger | rediger kilde]

Fra inspillingen av filmen om Max ManusKarl Johan.

19. desember 2008 var det premiere på en biografisk film om Manus. Filmen starter med at Manus kommer tilbake til Norge etter vinterkrigen. NRK laget i 1996 en dokumentar om Max Manus med navn «Eventyrlige Max», om et liv som var som et eventyr, men ikke uten prøvelser. Filmen viser også hans turbulente liv før og etter krigen, som sjømann, vagabond, selger og direktør.

Statue[rediger | rediger kilde]

7. juni 2011 ble det avduket en statue av Max Manus på Gyldenløves Bastion på Akershus festning i Oslo. Statuen er initiert av Hilde Enerud ved Unica Art, formgitt av Per Ung og finansiert av Samlerhuset. Avdukingen ble foretatt av Gunnar Sønsteby.[6]

Dekorasjoner og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

For sin innsats under andre verdenskrig ble Manus høyt dekorert med både norske og utenlandske medaljer. Han ble (i Statsråd) tildelt det norske Krigskorset med sverd som fenrik den 11. juni 1943. Korset ble senere utdelt av Kongen personlig under en seremoni i Skottland, hvor flere andre mottakere også mottok medaljer. Manus mottok etter krigen (i 1947) et sverd nummer to til Krigskorset og er en av kun 11 personer som har mottatt medaljen flere ganger.

Manus var også innehaver av den norske Deltakermedaljen (med rosett) og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Fra britene mottok Manus Distinguished Service Order og Military Cross with bar (2 tildelinger), i tillegg ble han dekorert med den amerikanske Frihetsmedaljen (med sølvpalme). For sin innsats under den finske vinterkrigen mottok han Vinterkrigens minnemedalje og Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940.

For sitt arbeid som kongelig livvakt i etterkrigstiden ble han, sammen med blant andre Gunnar Sønsteby, tildelt H.M. Kongens Erindringsmedalje med spenne «1940–1945».

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De ble mormonere etter sin dødBergens Tidende, 17. juli 2012
  2. ^ Jørgen Jensen (1953). Krigen i Norge 1940. (3) : Operasjonene i Glåmadalføret, Trysil og Rendalen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 91. 
  3. ^ Mackenzie, William: The Secret History of S.O.E.: Special Operations Executive 1940-1945. St Ermin's Press, 2002
  4. ^ Walter Fyrst: Min sti, Eget forlag 1981 ISBN 82-990753-0-0, side 274-276
  5. ^ Max Manus ansatte nazister etter krigen, Dagbladet 19. desember 2008
  6. ^ P4: Max Manus-status avdukes


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein (1948): Kompani Linge – Gyldendal

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]