Steinalderen i Norge

Artikkelen inngår i serien om Norges historie

Epoker

Steinalder (–1800 f.Kr) Bronsealder (1800–400 f.Kr) Tidlig jernalder (400 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kiel-freden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) Framveksten av det norske (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–) Arbeiderpartistaten (1945–1972) Oljeindustri og deindustrialisering (1972–)

Hvis man tenker seg Norges historie etter siste istid som en omvendt urskive som går 12 000 år tilbake. så ser man at steinalderen la beslag på en vesentlig del av denne tiden. (Tallene viser til «år før nå».)

Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1800 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.

Eldre steinalder

Eldre steinalder i Norge (mesolitikum) deles av arkeologene i følgende faser:

• Fosna- og Komsafasen (10 000–8000 f.Kr.)
• Tørkopfasen (8000–7000 f.Kr.)
• Nøstvetfasen (7000–4800 f.Kr.)
• Tverrpilfasen (4800–4000 f.Kr.)

Yngre steinalder

Yngre steinalder (neolitikum) deles i tre faser:

• Traktbegerfasen (4000–3000 f.Kr.)
• Stridsøksfasen (3000–2400 f.Kr.)
• Sen-neolitikum (2400–1800 f.Kr.)

De eldste spor av mennesker

Før 1909 var det ikke påvist funn fra eldre steinalder i Norge. Men i de siste hundre år er det stadig dukket opp nye spor etter de første menneskene som kom hit etter istiden. Erfaringen har vist at kunnskap om kvartærgeologi er viktig hjelpemiddel for å gjøre slike funn, ved siden av evne til å se for seg det landskapet steinaldermenneskene levde i.

Den første som fant spor etter mennesker fra eldre steinalder i Norge var geolog og arkeolog Anders Nummedal. Han drev undersøkelser av strandlinjer da han i 1909 oppdaget noe han forsøksvis kalte en «flintplass» ved Woldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Arkeologer kunne konstatere at flintgjenstandene var bearbeidet av mennesker. Nummedal fant i årene som kom en rekke slike «flintplasser» på kysten av Nordmøre og Romsdal. I dag er gjengs term for slike funn steinalderboplasser, evt. steinalderlokaliteter.

På Høgnipen i Rakkestad kommune i Østfold ble det ca. 1960 funnet tre steinalderboplasser og de ble lenge regnet som Norges eldste spor etter mennesker. Høgnipens høyeste punkt ligger 191 moh.

Aukra kommune i Møre og Romsdal kunne i noen år smykke seg med funn som ble regnet som landets eldste. Dateringen er ca. 9200 år før Kristus.

I Larvik kommune ble det i 2008 undersøkt en boplass på 127 moh. kalt Pauler 1. Dateringen av den synes foreløpig å gi datering til 10 400 før nåtid, noe som gjør den til den hittil eldste daterte bosetning i landet.

Disse aller tidligste boplassene regnes nå å ha direkte sammenheng med Ahrensburgkulturen, og at det var mennesker fra det nåværende Nord-Tyskland og Nordsjøkontinentet («Doggerland») som vandret inn i det som nå regnes som Norge, jfr. pionerbosetningen.

Hvor kom de fra?

Nordsjølandet, eller Doggerland, mellom Danmark og England var presset opp fordi enorme ismasser trykket ned landmassene lenger nord. Etter hvert som presset fra isen avtok, havet steg fordi ismassene smeltet, og Nord-Skandinavia hevet seg, så forsvant Nordsjølandet sakte, men sikkert i havet igjen.

Folket som holdt til her, måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land. Arkeologen Ingrid Fuglestvedt har lansert betegnelsen Pionerbosetningen for den aller første innvandringsfasen.

Omtrent slik så Nordsjølandet ut for ca. 10 000 år siden.

Andre teorier beskriver innvandring østfra, via Sverige, eller også fra øyene i vest, direkte til Vestlandet. Muligens er flere forskjellige innvandringsveier blitt benyttet samtidig. Uansett hvilken kant de kom fra, spredte folket seg raskt langs kysten.

Klimaet

Den første tiden etter siste istid var klimaet fortsatt kjølig i Norge, men det var likevel varmt nok til at isen smeltet, og mer av landet ble bart.

I perioden mellom 7 og 6 000 f.Kr. skjedde det store klimaendringer. Temperaturen steg kraftig, og gjennom eldre steinalder var den gjennomsnittlige sommertemperaturen hele 17–18 °C, mot dagens 15. Midt i yngre steinalder falt temperaturene noe, men klimaet var fortsatt gunstigere enn i dag.

De første plantene

Det første som vokste i Norge etter som isen trakk seg tilbake var alger, deretter kom mose og lav. Etter hvert som temperaturen steg kom også gress og urter, og de dannet igjen grunnlaget for at lyng og busker kunne slå rot og vokse her.

Det første treslaget som innvandret var bjørka, og så fulgte andre slag, som or, rogn, selje, furu og hassel. Selv om bjørka var først ute, så måtte den vike plassen når det ble varmere. Da tok eik, lind, ask og alm opp konkurransen, og resultatet ble ofte store eikeskoger eller tette blandingsskoger med mange slags løvtrær.

De første dyrene

Fjellrev i sommerpels

De første dyrene som kom hit var naturlig nok fuglene. Etter disse kom mindre rovpattedyr, med reven som det største. Isbreen trakk seg stadig lenger vekk, og vegetasjonen økte såpass at reinen fant den interessant. Etter den fulgte de større rovpattedyrene og menneskene. Reinsdyrfangst er blant de aller eldste næringene vi kjenner i Norden. I fjellet synes steinalderboplassene å være nokså ensidig plassert etter hvor reinsdyrene hadde sine trekkveier. Den høyfjells-boplassen som først ble undersøkt, er oppkalt etter stedet der den ligger, Sumtangen (sum = svømme), omtrent midt på Finnsbergvatnet nord på Hardangervidda, 1 190 moh. Her, på det smaleste stedet langs vannet, la reinen på svøm under sine trekk. Her kunne man lett legge seg på lur etter den.

Menneskene

I dag regnes den arkeologiske funnlokaliteten Pauler 1 i Larvik kommune som det eldste spor etter mennesker i det som i dag er Norge. Funnet er datert til 10400 år og ligger 127 m over dagens havnivå.

Steinaldermennesket så ut omtrent som vi gjør i dag. De som kom hit først, var nok noe mer grovbygde, men dette forandret seg gradvis, og i yngre steinalder var det ingen vesentlig forskjell i forhold til dagens mennesker, bortsett fra at de gjennomsnittlig var noe lavere.

Gjennomsnittsalderen derimot var under det halve av hva den er i dag, men forbedret seg fra rundt 31 år i eldre steinalder, til over 38 i yngre steinalder. Man døde som regel ikke av alder, men av infeksjoner og sykdom. Var man heldig, kunne man altså likevel bli 50 år eller mer. Likevel; den gangen ble man nok regnet som fullvoksen i 15–16 års alderen, og som gammel i 30-års alderen. Norges eldste skjelettfunn, Søgnekvinnen, antas å ha vært 35–40 år gammel og ca. 155 cm høy da hun døde for ca. 8 600 år siden. Hun ble funnet utenfor Kristiansand i 1994.

Steinaldermenneskenes tilsynelatende enkle livsform og mangel på vesentlige tekniske framskritt gjennom flere tusen år må sees i lys av rikelig tilgang på mat, kombinert med et betraktelig mildere klima enn det vi har i dag. Anslagsvis trengte en steinaldermann kun å arbeide 2–3 timer om dagen for å dekke familiens behov. Steinalderkvinnen stelte nok for familiens beste fra morgen til kveld, mens hun drev matauk ved siden av, som sanking og fisking. De måtte også produsere alt av våpen, redskap og husgeråd, og barna måtte sikkert bidra med sitt, så snart de hadde lært å ta seg fram på egenhånd.

Men så lenge alle var mette og hadde gode klær på kroppen og tak over hodet, var det heller ikke behov for de helt store forandringene, verken når det gjaldt boliger, fangstmetoder eller arbeidsredskaper. Man kunne altså stort sett ta livet med ro, og det gjorde man derfor også i noen tusen år.

Vi kan anta at mye tid og tanker ble viet til datidens tro og rituelle tradisjoner. Man var jo helt avhengig av det naturen gav, og hadde nok derfor en mengde riter forbundet med fangst og overlevelse. Man henvendte seg da sikkert til forskjellige guder og naturens makter med sine bønner og ofringer.

Sang og musikk

I Nordland og Nord-Trøndelag finnes grotter som var i bruk i steinalderen. Særlig kjent er Kirkhelleren på Træna, der folk søkte ly for 6 000 år siden, og akustikken er på katedral-nivå. Hver sommer holdes det konserter her under Træna-festivalen.Ved undersøkelser av de bemalte steinalderhulene i Frankrike, hvorav Lascaux er den mest berømte, ble det oppdaget at de flittigst bemalte delene av hulene også var de stedene der akustikken var best. Å nynne inn mot krumninger av huleveggene der, frembrakte lyder som etterlignet lydene til dyrene som var avbildet der. Iegor Reznikoff som har spesialisert seg på oldtidens musikk, mener at steinalderfolkene festet sine malerier på huleveggene for å vise hvor lydkvaliteten var best. Han mener også at folk dengang brukte stemmen og dens ekko for å utforske nettverket av huler, siden fakler ikke kunne bringes inn i de snevreste passasjene. Små røde sirkler på huleveggene avmerker hvor resonansen er best. Fløyter av bein og annet materiale er blitt funnet inne i hulene.

Reznikoff nevner spesielt et sted i Provence kalt Lac des Merveilles, hvor en diger flat stein kjent som «altersteinen» og dekket med over tusen bilder, avmerker et sted der ekkoet sender tilbake hele melodier.

Boplassene

Av mer enn åtti hellere og noen få huler hvor det er gjort boplassfunn i Norge, var bare tre i bruk i eldre steinalder, nemlig Vistehulen, Kirkhelleren og Skipshelleren - og disse kom først i bruk mot slutten av perioden. Dette er forunderlig, siden andre fangstfolk som lever i det samme barske klimaet nordmenn gjorde i den eldre steinalder, har reist til dels solide hus. Forklaringen kan være at den eldre steinalders nordmenn hadde med seg levevis og tradisjoner fra reinjegerne i Nord-Tyskland, som spesielt har satt spor etter seg langs motorveien mellom Hamburg og Lübeck. I dette flatlandsområdet finnes ingen naturgitte boliger, og fangstfolket benyttet seg bare av midlertidige leirplasser før de streifet videre. Lette teltfundamenter er alt de har etterlatt seg, og det tilsvarer funnene i Norge. Funn langs Lærdalsvassdraget viser også en nærmest ufattelig konservatisme. Gjennom to-tre tusen år søkte jegerne til de samme steder for fangst av rein, uten å endre redskap eller valg av boplass. Det virker som om folk levde totalt avskåret fra kontakter og impulser utenfra.

Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. De eldste hustuftene i området ved Oslofjorden er funnet ved Svinesund, og dateres til 6000-7000 f.Kr. Med disse boplassene som utgangspunkt, foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr.

En teori går også ut på at deler av stammen, kanskje kjernefamilier, har flyttet til innlandet for å drive jakt i vinterhalvåret. Når våren kom, flyttet de ut til kysten for igjen å delta i fellesskapet, og dra nytte av den rike mattilgangen i havet.

Utover i yngre steinalder ble man etter hvert noe mindre avhengig av havets ressurser. Hovedmengden av boplasser fantes kanskje fortsatt nær havet, men man bosatte seg nå også fast i innlandet. Herfra foretok man så ekspedisjoner både ut til havet og lenger innover i landet.

En typisk boplass lå på en lettdrenert sand- eller grusslette nær vannet, med lett tilgang til skog og trevirke. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være ferskvann i rimelig nærhet. Stedet skulle helst være sydvendt (mot solen), og ligge mest mulig i le for nordavinden. I begynnelsen var det lite folk og mange plasser, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene.

Husværet

Skinnteltet var en anvendelig bolig under flytting og jakt.

Et stykke sørøst for Hardangerjøkulen ligger det funnrike stedet Sumtangen. Reinjegerne fra eldre steinalder har her etterlatt seg spor etter Norges eldste kjente bolig, en slags gamme med gulvet gravd ned som en grop. Ifølge tre karbondateringer er den minst 8 000 år gammel. Indre tverrmål er ca. tre meter. Veggene var kledd med gress, kanskje også med skinn. Grunnflaten er rund med et ildsted i midten. En annen bolig – telt eller gamme – er også funnet i Gamvik, på Tverrvik-raet ut mot havet.

I eldre steinalder var det verken praktisk eller nødvendig med store solide byggverk. Man byttet ofte bosted, og klimaet var mye gunstigere enn i dag. Man klarte seg derfor godt med et skinntelt eller en enkel gamme. Hvis man, som antydet, hadde hovedboplasser ved havet, så kan det likevel være at husværene der var av en annen størrelse og kvalitet enn de på fangstboplassene i innlandet.

Man kom jo stadig tilbake til de samme stedene, så vi må anta at de faste oppholdsstedene var tilrettelagt slik at man raskt kunne få tak over hodet for kortere eller lengre tid. Sannsynligvis så sto teltstengene på plass, så det bare var å legge på skinnene, eller man satte kanskje i stand en gamme som hadde vært i bruk i mange år.

En fin heller var nok også et ettertraktet bosted hvis den lå laglig til i forhold til de årevisse forflytningene. Utover i eldre steinalder bygde man etter hvert også «hus», først kanskje som større gammer, deretter mer solide og romslige konstruksjoner.

I yngre steinalder ble husene enda større og mer solide. Klimaet var ikke lenger fullt så mildt, og på grunn av husdyrhold og enkel åkerdrift ble man mer og mer bofaste. Men jakt og fiske dominerte fortsatt, og telt og jordhytter brukes fortsatt av fangstfolk den dag i dag.

Næringsgrunnlaget

Reinen var det viktigste viltet for de første menneskene som kom hit til landet.

Jakt og fiske, sammen med sanking av spiselige ville vekster, var den eneste måten å livnære seg på de første 5–6 tusen årene her i landet. Mest ettertraktet var nok vilt som ga mye mat, slik som rein, elg, hjort og villsvin. Kanskje fantes også den nå utdødde uroksen i skogene her? Bjørn, ulv, mår og gaupe var nok også ettertraktet for skinnets skyld. Dessuten var disse rovpattedyrene konkurrenter i matfatet og ofte en trussel mot menneskene, så man gikk nok ikke av veien for å felle disse når anledningen bød seg. I tillegg til storviltet fantes det bever, hare, storfugl og annet småvilt.

Fisk, sel, småhval (som f.eks. nise) og sjøfugl utgjorde en stor del av næringsgrunnlaget, og var også hovedgrunnen til at man i steinalderen var så bundet til havet. Dette var en lett tilgjengelig ressurs som sjeldent sviktet. Dessuten var muslinger, snegler og andre smådyr også ettertraktet mat. Tidevannsforskjellen og oksygenmengden i havet var større enn i dag, noe som ga enda bedre grunnlag for livet der.

Planter, røtter, bær og nøtter har vært et viktig og nødvendig tilskudd til kosten. Dessuten var klimaet så mildt at det godt kan ha fantes forskjellige ville frukter her. Trolig var det en overflod av alt, både på land og i vannet.

Litt om fangstmetoder

Fiskekrok av bein

Det fantes forskjellige metoder for fangst av de forskjellige artene, men hovedmetodene for fangst av større vilt kan vi tenke oss har vært følgende;

• Snikjakt, hvor jegeren ventet på viltet bak et bogastelle, eller snek seg mot dette.
• Klappjakt, hvor en gruppe jaget viltet mot ventende jegere.
• Styrtjakt, hvor enkeltdyr eller hele flokker ble jaget utfor stup slik at de slo seg ihjel.
• Fangstanlegg, hvor man ofte brukte stengsler som en «trakt» for å lede viltet mot disse.

Til fangst av mindre vilt og fugl har man ganske sikkert brukt forskjellige feller og snarer. I havet ble sel og småhval harpunert fra båt. Selen ble nok også ofte tatt ved å avskjære rømningssveien mot vannet mens den var på land, og på isen om vinteren.

Vi antar at fjordene og vassdragene sto stinne av fisk den gang, og at metodene for å fange disse var omtrent som i dag; Stang eller håndsnøre, line med flere kroker, forskjellige ruser, og harpun til større fisk. Garn og annet flettverk har nok også vært brukt, særlig som stengsel for stimfisk.

Redskapsmaterialer

Typiske funn fra steinalderen

Det aller meste av det som er funnet av etterlatenskaper fra steinalderen er – naturlig nok – rester etter våpen og redskap laget av flint eller annen stein, samt mengder av avslag på knakkeplassene hvor steinen ble bearbeidet. Ca 3 700 f.Kr hadde man på en strekning fra Varangerfjorden i nord til Rogaland i sør – ca. to tusen km – tatt i bruk skifer til redskaper, etter å ha utviklet slipeteknikk. Men etter ca. to tusen år ble det slutt på skiferbruken. En av steinalderens gåter er hvorfor man, over et så stort område og omtrent samtidig, opphørte å bruke skifer, som hadde frembrakt noen av de mest funksjonelle og vakre redskaper i nordisk steinalder.

Men vi må huske at hoveddelen av datidens redskaper og våpen faktisk var laget av annet og mer forgjengelig materiale. Steder hvor man har funnet mer nyanserte spor fra steinalderen, er bl.a. under hellere hvor etterlatenskapene har dynget seg opp gjennom årtusener og vært mer beskyttet mot forvitring. Funn fra slike steder viser at anslagsvis bare 10 % av redskapene var av stein, mens resten var av tre, bein, horn, skinn, plantefiber og annet som ikke så lett motstår tidens tann. Det vi finner i dag, er altså bare noen biter av et stort puslespill. Resten må vi bare prøve å tenke oss til.

Skinn må ha vært det viktigste materialet som fantes den gangen. Skinnet ble brukt både til klær, sengeleie, bolig, båter, tauverk og mye mye mer. Uten skinnene sine hadde nok ikke steinaldermennesket stor sjanse til å overleve. I tillegg til skinnet ble også alt annet på dyret utnyttet; Fett, marg, bein, horn, sener, magesekk og tarmer.

Av bein og horn lagde man en mengde forskjellige redskap og våpen. Senene ble til tynne liner, og magesekkene til vanntette beholdere. Fettet ble brukt i matlaging, til lampevæske og som forskjellig smøring.

Byttet de nedla var altså den viktigste «materialgiveren» for steinalderfolket, i tillegg til maten det ga.

Båten og vannveien

Båten har vært en grunnleggende nødvendighet for befolkningen av Norge. Helt siden de første kom hit, trolig nettopp i båt, og langt opp i historisk tid, har den vært det eneste framkomstmiddelet som dugde hvis man ville komme seg noen vei.

Med en skinnkano, stokkebåt eller flåte hadde man mye større rekkevidde og lastekapasitet enn om man skulle dra med seg ting over land. Havet, fjordene og innsjøene var datidens hovedveier, og det var rundt disse folket oppholdt seg. Her hadde de tilgang til alle havets goder, samtidig som de hadde lettest mulig tilgang til innlandet og de jaktmuligheter som fantes der. («Fjord» betyr rett og slett «der man farer».)

«Bondesteinalderen»

Hvete.

Eldre og yngre steinalder kalles ofte henholdsvis «jegersteinalder» og «bondesteinalder». Det finnes ingen brå overgang mellom disse to epokene, men i Sør-Norge er skillet satt ved år 6 000 BP, som dermed markerer overgangen til et gryende husdyrhold og jordbruk.

Det å holde husdyr og dyrke jorda var mye mer tidkrevende enn å hente det man trengte direkte fra naturen. Man kviet seg nok derfor i det lengste, og når disse nye næringsveiene likevel ble tatt i bruk, må det ha vært av ren og skjær nødvendighet. Hovedårsaken har nok vært at det var blitt mindre jaktbart vilt i skogene, samtidig som befolkningen hadde økt.

Nøyaktig når husdyrhold og korndyrking ble innført i de forskjellige deler av Norge vet vi ikke, men det er funnet et komplett gårdsanlegg ved Svinesund datert til ca. 2400 f.Kr. Her kunne man også avdekke åkersystemene slik de dengang ble brukt. Husdyrhold ble innført i begynnelsen av perioden, mens korndyrking ikke var utbredt før et par tusen år senere, ved overgangen til bronsealderen.

Husdyra var storfe, sau, geit og svin. Dyra var mindre av størrelse og mer robuste enn i dag, og klimaet var fortsatt mildere. Med unntak av grisen greide nok dyra seg stort sett selv gjennom vinteren uten noen særlig fôring, iallfall i lavlandet.

I lange perioder dominerte likevel sau og geit husdyrholdet, særlig i innlandet. Spesielt geita var mer hardfør og mindre krevende enn storfe, og greide seg derfor bedre gjennom eventuelt hardere vintre.

Av korn ble det dyrket bygg og hvete, og da antakeligvis i forholdet 70/30 (bygg/hvete). Utbredelsen av korndyrking markerte også slutten på steinalderen, og bronsealderen overtok.

Se også

• Steinalderen
• Bronsealderen
• Norges kulturlandskap
• Pippi_i_steinen
• Komsakulturen