Sjøforsvaret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sjøforsvaret
Royal Norwegian Navy.svg
Basisdata
Aktiv: 12. april 1814 - dags dato
Land: Norge
Overordnet enhet: Forsvarsstaben
Type: Marine
Størrelse: 301 fartøy
Hovedkvarter: Haakonsvern orlogsstasjon
Sjøforsvaret
Operativt oppdrag:
Oppdrag: "Sjøforsvaret skal være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. "
Rolle: Sikre suverenitet i norske havområder
Innsatser: Andre verdenskrig

Sjøforsvaret er den militære grenen i Norges forsvar som ivaretar de maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøforsvaret har en styrke på omtrent 4200 personer. Forsvarsgrenen omfatter avdelingene Kysteskadren og Kystvakten.

Sjøforsvarets oppgaver omfatter:

  • Overvåkning og etterretning
  • Suverenitets- og myndighetsutøvelse
  • Krise- og konflikthåndtering nasjonalt og internasjonalt (Deltakelse i internasjonale styrker i regi av NATO og FN).
  • Krigsoppgaver (forsvare sjøveis forsyningslinjer og forsvar mot sjøveis invasjon)
  • Rednings- og miljøberedskap

Historie[1][rediger | rediger kilde]

Slaget ved Lyngør, 1812. «Najaden» sees i forgrunnen.
Torpedobåter av 1. klasse i Kiel, 1900.
Utdypende artikkel: Den norske marinen (1807-1890),Sjøforsvaret i Storbritannia (1940-1945) Sjøforsvarets historie

Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved AvaldsnesKarmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut når det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.

De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen foregikk til sjøs, like mye som på landjorden. Den norske leidangsflåten viste seg ved sammenstøt mot tyske vitalinere først på 1400-tallet, å være fullstendig underlegne og med avleggs konstruksjon. Kravellbygde skip med høye kasteller overtok for de klinkerbygde langskipene. Under krigene på 16- og 1700-tallet ble det med vekslende hell forsøkt etablert flåteavdelinger, både av skjærbåter (rofartøyer) som under Bjelkefeiden, og såkalte defensjonsskip, som var større seilfartøyer bygd av handelsredere, som i påkommende tilfeller også kunne utrustes til krigsbruk. Spesielt under Gyldenløvefeiden på 1670-tallet og fram til 1720 hadde disse en viss betydning.

Da Norge igjen fikk sjøkrig i 1807, etter det engelske angrepet på København, var sjøforsvaret på et lavmål. Kysten var i realiteten lagt åpen for fransk kaperkrig mot England helt siden krigsutbudd internasjonalt i 1793. En skotsk historiker påviste i 1995 at Napoleon bygde opp en flåte i Bergens havn, med danske myndigheters vitende[trenger referanse], som skulle gjøre landgang på Shetland (1804). Høststormene satte en stopper for forsøket. Imidlertid var et norsk sjøforsvar godt forberedt på papiret alt i 1790, med hele tre flåtekommisjoner, som avga kompetente innstillinger om valg av skip, kystbatterier og oppsetting av norske mannskaper. Dette ble tatt til følge den første krigsvinteren, ved at den danske marinens mest krigserfarne sjøoffiser, Lorents Fisker, etter eget forslag reiste til Norge og organiserte Den norske Kystdefention ((2.november 1807). Det var i realiteten starten på det norske sjøforsvaret, og hele det grunnlag i materiell og mannskaper marinen hadde å bygge på i 1814. I sju år var det krig for det meste til sjøs, mens krigen til lands dreide seg om noen måneder 1808-09 på Østlandet, og et nytt svensk angrep begrenset til Østfold høsten 1814. Mens britiske skip blokkerte Norge gjennom lange år med, sult, nød og synkende folketall til følge. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler disse krisetider i norsk historie.

Norske skip ble oppbragt, og tusenvis av sjøfolk fortvilte ved årelange opphold i britisk krigsfangenskap, når de ikke ga seg til å gå i fiendens tjeneste. Av og til kunne skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre motstand. Lorents Fisker satset på å bygge kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Til 1814 ble det bygget over femti av hver type, og samtidig ble kystbatteriene utbedret eller nyanlagt.

Det norske sjøforsvaret hadde i 1814 under 10 havgående fartøyer av briggs størrelse, og rundt 100 kanonbåter for kystnære farvann. Flåten ble de følgende år sterkt redusert, og mannskapene ble demobiliserte alt samme høst. I det følgende kom en ny faglig konsolidering til å skje ved Fredriksvern Verft, fram til Horten verft overtok gradvis over flere etapper fra 1830. I 1828 ble det sjøsatt et nytt fartøy, fregatten Freia, og det skjedde på en nybygd bedding i Horten. Arbeidet ble utført med bare norske håndverkere. Det skulle dog ennå gå et decennium før Stortinget overvant sin mistillit til den norske marinens offiserer, og det ble bevilget nye midler til marinen, etter den fatale «Marinefallitten».

Trusselbildet, slik den fra svensk side ble definert, var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene, fordi Russland tradisjonelt sett ikke var fiende av Norge - mange mente at nordmenn derfor ble ufrivillig trukket inn i en konflikt som kun angikk Sverige og Russland.

Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsningen i 1905, men samtidig rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var under oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.

Mens verdenskrigen raste ble den norske marinen mobilisert i sin helhet mobilisert sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter at krigen var over, var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Mange av fartøyene som var i bruk under første verdenskrig, var allerede ved århundreskiftet foreldede og til liten nytte. Likevel tjenestegjorde de også etter første verdenskrig. En ny klasse ubåter ble bestilt, B-klassen, men disse var utdaterte allerede ved overlevering. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles Luftforsvar.

Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noen allierte forsterkninger. Etter kapitulasjonen i Nord-Norge den 9. juni 1940 bestod Sjøforsvarets fartøysmateriell i Storbritannia av 15 fartøyer. [2]

Se Liste over Sjøforsvarets fartøysmateriell i juni 1940.

Etter krigen bestod sjøforsvaret av noen få tidligere fartøyer, men også en del overtatte tyske krigsskip, samt britiske og amerikanske skip som var overtatt av og tjenestegjorde i den norske marinen i eksil under krigen. I 1950-årene planla man marinens oppgradering, og arbeidet resulterte i flåteplanen av 1960: Fem nye fregatter i Oslo-klassen, fem korvetter i Sleipner-klassen (senere redusert til to), femten ubåter av Kobben-klassen, åtte MTB-er av Tjeld-klassen og 23 (senere redusert til 20) MKBer av Storm-klassen.

Etter Sovjetunionens og Warsawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-tallet ble antallet soldater betydelig redusert. I etterkrigsårene hadde også Forsvaret hatt utenlandsstyrker, spesielt i FN-regi. Marinen fikk dog i slutten av 1980-årene levert seks ubåter av Ula-klassen, og litt tidligere hadde nye MTB-er av Hauk-klassen blitt bygget. Fem fregatter av Fritjof Nansen-klassen ble tatt i bruk fra 2006 til 2011, og nye korvetter i Skjold-klassen er operative fra 2008.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Skoleskipet KNM «Haakon VII» utenfor den amerikanske hovedstaden i 1970

Sjøforsvaret ledes av Generalinspektøren for Sjøforsvaret som er stasjonert på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen. Stillingen innehas per august 2014 av kontreadmiral Lars Saunes.

Organisasjonsledd er:

Organisasjon før omstillingene[rediger | rediger kilde]

Sjøforsvaret bestod inntil de store omstillingene rundt årtusenskiftet av de tre våpengrenene Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten. I krig og ved beredskap inngikk også Sjøheimevernet (som i fredstid var en integrert del av Heimevernet).

Den Kongelige Norske Marinen ble etablert 12. april 1814. Kystartilleriet ble besluttet opprettet ved kongelig resolusjon 17. juni 1899 og oppsatt 1. oktober samme år. Kystvakten ble opprettet som en del av Forsvarets organisasjon 1. april 1977. Alle kystfort ble lagt ned og de to våpenartene Kystartilleriet og Marinen ble slått sammen og permanent etablert under navnet Kysteskadren 1. januar 2002.

Baser[rediger | rediger kilde]

Fartøyer[rediger | rediger kilde]

Dette er en opplisting over nåværende fartøyer. Se også listen Liste over den Kongelige Norske Marines skip for tidligere fartøyer.

Fregatter (Nansen-klassen)[rediger | rediger kilde]

Sjøforsvaret har totalt fem fregatter i Nansen-klassen. Fregattene er moderne havgående og multirolle krigsfartøyer som også har kapasiteten til å medbringe og operere et middelstungt helikopter av NH90 typen. Viktige våpensystemer er Naval Strike Missile (NSM), luftvernmissilet ESSM, AU torpedoen Stingray mod 1 og 76mm Oto Melara kanon.

Korvetter (Skjold-klassen)[rediger | rediger kilde]

Sjøforsvaret har seks korvetter i Skjoldklassen. Fartøyene er bygd i et komposittmaterial og er av typen "luftputekatamaran". Korvettene er meget hurtiggående og hovedvåpnene er Naval Strike Missile og en 76mm Oto Melara kanon.

Mineryddingsfartøyer (Oksøy/Alta klassen)[rediger | rediger kilde]

Sjøforsvaret har seks mineryddingsfartøyer i Oksøy/Alta klassen. Av disse er Oksøy klassen (M341 - M343) minejaktfartøyer utrustet med skrogmontert sonar og ROV. Minejaktfartøyene vil også som regel ha et team med minedykkere fra Minedykkerkommandoen ombord. Alta klassen (M350 - M352) er minesveipere med et avansert influenssveip (AGATE/ELMA) samt skrogmontert sonar.

Undervannsbåter (Ula-klassen)[rediger | rediger kilde]

Kommandoer[rediger | rediger kilde]

  • Minedykkerkommandoen - består av personell med spesialkompetanse innen dykking og eksplosivrydding (både under vann og på land inkl uskadeliggjøring av terrorobomber - IEDD). Minedykkerne vil normalt arbeide i små team som løser oppdrag enten alene eller som del av en større enhet (f eks mineryddingsfartøy)
  • Kystjegerkommandoen - består av personell med spesialkompetanse innen rekognosering og overvåking (ISR) i kystsonen samt visitasjon og bording av fartøyer (VBSS). Kystjegerne vil normalt arbeide i små team som løser oppdrag alene eller som del av en større enhet som f eks fregatt. Stridsbåt 90N inngår i avdelingen

Logistikk- og støttefartøy[rediger | rediger kilde]

  • KNM «Valkyrien» (1994, A535) - Logistikkfartøy av AHTS type brukt i "tender" rolle. Bygd i 1981, men anskaffet av Sjøforsvaret i 1994
  • KS «Norge» - er Kongens personlig eiendom, men blir driftet av mannskap fra Kysteskadren.
  • KNM «Olav Tryggvason» (2010, P380) - leid fartøy i Reine klassen. Overført fra Heimevernet til Sjøforsvaret i januar 2013. Brukes primært som skolefartøy.
  • KNM «Maud» - et stort multirolle logistikkfartøy som er under anskaffelse og som skal leveres fra det sørkoreanske verftet Daewoo sent i 2016
  • KNM «Kvarven» og KNM «Nordnes» - mindre hurtigående fartøyer som primært brukes til navigasjonstrening for Sjøkrigsskolens kadetter

Kystvakten[rediger | rediger kilde]

Havgående kystvaktfartøyer med helikopterkapasitet[rediger | rediger kilde]
Havgående kystvaktfartøyer[rediger | rediger kilde]
  • KV «Harstad» (2005, W318)
  • KV «Barentshav» (2009, W340) – innleid, fremdriftsmaskineri som kan benytte LNG
  • KV «Bergen» (2010, W341) – innleid, fremdriftsmaskineri som kan benytte LNG
  • KV «Sortland» (2010, W342) – innleid, fremdriftsmaskineri som kan benytte LNG
  • KV «Ålesund» (1997, W312) – innleid
Kystgående kystvaktfartøyer[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.forsvaretsmuseer.no/Marinemuseet/Sjoeforsvarets-historie. 
  2. ^ E.A Steen: Norges Sjøkrig 1940-45, Bind VI Marinens operasjoner fra baser i Storbritannia m.v., 1 del Fra juli 1940 til desemeber 1943.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Royal Norwegian Navy – bilder, video eller lyd