Sjøforsvaret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sjøforsvaret
Royal Norwegian Navy.svg
Basisdata
Aktiv: 1807 (?) - dags dato
Land: Norge
Overordnet enhet: Forsvarsstaben
Type: Marine
Størrelse: 301 fartøy
Hovedkvarter: Haakonsvern orlogsstasjon
Sjøforsvaret
Operativt oppdrag:
Oppdrag: "Sjøforsvaret skal være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. "
Rolle: Sikre suverenitet i norske havområder
Innsatser: Andre verdenskrig

Sjøforsvaret er den militære grenen i Norges forsvar som ivaretar de maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøforsvaret har en styrke på omtrent 3700 mann i fredstid og 4500 ved mobilisering. Forsvarsgrenen omfatter avdelingene Kysteskadren og Kystvakten.

Sjøforsvarets oppgaver omfatter:

  • Overvåkning og etterretning
  • Suverenitets- og myndighetsutøvelse
  • Krise- og konflikthåndtering nasjonalt og internasjonalt (Deltakelse i internasjonale styrker i regi av NATO og FN).
  • Krigsoppgaver (forsvare sjøveis forsyningslinjer og forsvar mot sjøveis invasjon)
  • Rednings- og miljøberedskap

Historie[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Lyngør, 1812. «Najaden» sees i forgrunnen.
Torpedobåter av 1. klasse i Kiel, 1900.
Utdypende artikkel: Den norske marinen (1807-1890),Sjøforsvaret i Storbritannia (1940-1945) Sjøforsvarets historie

Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved AvaldsnesKarmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut når det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.

De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen foregikk til sjøs, like mye som på landjorden. Den norske leidangsflåten viste seg ved sammenstøt mot tyske vitalinere først på 1400-tallet, å være fullstendig underlegne og med avleggs konstruksjon. Kravellbygde skip med høye kasteller overtok for de klinkerbygde langskipene. Under krigene på 16- og 1700-tallet ble det med vekslende hell forsøkt etablert flåteavdelinger, både av skjærbåter (rofartøyer) som under Bjelkefeiden, og såkalte defensjonsskip, som var større seilfartøyer bygd av handelsredere, som i påkommende tilfeller også kunne utrustes til krigsbruk. Spesielt under Gyldenløvefeiden på 1670-tallet og fram til 1720 hadde disse en viss betydning.

Da Norge igjen fikk sjøkrig i 1807, etter det engelske angrepet på København, var sjøforsvaret på et lavmål. Kysten var i realiteten lagt åpen for fransk kaperkrig mot England helt siden krigsutbudd internasjonalt i 1793. En skotsk historiker påviste i 1995 at Napoleon bygde opp en flåte i Bergens havn, med danske myndigheters vitende[trenger referanse], som skulle gjøre landgang på Shetland (1804). Høststormene satte en stopper for forsøket. Imidlertid var et norsk sjøforsvar godt forberedt på papiret alt i 1790, med hele tre flåtekommisjoner, som avga kompetente innstillinger om valg av skip, kystbatterier og oppsetting av norske mannskaper. Dette ble tatt til følge den første krigsvinteren, ved at den danske marinens mest krigserfarne sjøoffiser, Lorents Fisker, etter eget forslag reiste til Norge og organiserte Den norske Kystdefention ((2.november 1807). Det var i realiteten starten på det norske sjøforsvaret, og hele det grunnlag i materiell og mannskaper marinen hadde å bygge på i 1814. I sju år var det krig for det meste til sjøs, mens krigen til lands dreide seg om noen måneder 1808-09 på Østlandet, og et nytt svensk angrep begrenset til Østfold høsten 1814. Mens britiske skip blokkerte Norge gjennom lange år med, sult, nød og synkende folketall til følge. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler disse krisetider i norsk historie.

Norske skip ble oppbragt, og tusenvis av sjøfolk fortvilte ved årelange opphold i britisk krigsfangenskap, når de ikke ga seg til å gå i fiendens tjeneste. Av og til kunne skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre motstand. Lorents Fisker satset på å bygge kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Til 1814 ble det bygget over femti av hver type, og samtidig ble kystbatteriene utbedret eller nyanlagt.

Det norske sjøforsvaret hadde i 1814 under 10 havgående fartøyer av briggs størrelse, og rundt 100 kanonbåter for kystnære farvann. Flåten ble de følgende år sterkt redusert, og mannskapene ble demobiliserte alt samme høst. I det følgende kom en ny faglig konsolidering til å skje ved Fredriksvern Verft, fram til Horten verft overtok gradvis over flere etapper fra 1830. I 1828 ble det sjøsatt et nytt fartøy, fregatten Freia, og det skjedde på en nybygd bedding i Horten. Arbeidet ble utført med bare norske håndverkere. Det skulle dog ennå gå et decennium før Stortinget overvant sin mistillit til den norske marinens offiserer, og det ble bevilget nye midler til marinen, etter den fatale «Marinefallitten».

Trusselbildet, slik den fra svensk side ble definert, var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene, fordi Russland tradisjonelt sett ikke var fiende av Norge - mange mente at nordmenn derfor ble ufrivillig trukket inn i en konflikt som kun angikk Sverige og Russland.

Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsningen i 1905, men samtidig rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var under oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.

Mens verdenskrigen raste ble den norske marinen mobilisert i sin helhet mobilisert sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter at krigen var over, var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Mange av fartøyene som var i bruk under første verdenskrig, var allerede ved århundreskiftet foreldede og til liten nytte. Likevel tjenestegjorde de også etter første verdenskrig. En ny klasse ubåter ble bestilt, B-klassen, men disse var utdaterte allerede ved overlevering. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles Luftforsvar.

Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noen allierte forsterkninger. Etter kapitulasjonen i Nord-Norge den 9. juni 1940 bestod Sjøforsvarets fartøysmateriell i Storbritannia av 15 fartøyer. [1]

Se Liste over Sjøforsvarets fartøysmateriell i juni 1940.

Etter krigen bestod sjøforsvaret av noen få tidligere fartøyer, men også en del overtatte tyske krigsskip, samt britiske og amerikanske skip som var overtatt av og tjenestegjorde i den norske marinen i eksil under krigen. I 1950-årene planla man marinens oppgradering, og arbeidet resulterte i flåteplanen av 1960: Fem nye fregatter i Oslo-klassen, fem korvetter i Sleipner-klassen (senere redusert til to), femten ubåter av Kobben-klassen, åtte MTB-er av Tjeld-klassen og 23 (senere redusert til 20) MKBer av Storm-klassen.

Etter Sovjetunionens og Warsawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-tallet ble antallet soldater betydelig redusert. I etterkrigsårene hadde også Forsvaret hatt utenlandsstyrker, spesielt i FN-regi. Marinen fikk dog i slutten av 1980-årene levert seks ubåter av Ula-klassen, og litt tidligere hadde nye MTB-er av Hauk-klassen blitt bygget. Fem fregatter av Fritjof Nansen-klassen ble tatt i bruk fra 2006 til 2011, og nye MTB-er i Skjold-klassen er operative fra 2008.

Kritikere hevder at marinen i dag er på et farlig lavt nivå hva gjelder antallet fartøyer og mannskap, og forsvaret har slitt med rekruttering til offisersstillinger.[trenger referanse]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Skoleskipet KNM «Haakon VII» utenfor den amerikanske hovedstaden i 1970

Organisasjon før omstillingene[rediger | rediger kilde]

Sjøforsvaret bestod inntil de store omstillingene rundt årtusenskiftet av de tre våpengrenene Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten. I krig og ved beredskap inngikk også Sjøheimevernet (som i fredstid var en integrert del av Heimevernet).

Den Kongelige Norske Marinen ble etablert 12. april 1814. Kystartilleriet ble besluttet opprettet ved kongelig resolusjon 17. juni 1899 og oppsatt 1. oktober samme år. Kystvakten ble opprettet som en del av Forsvarets organisasjon 1. april 1977. Alle kystfort ble lagt ned og de to våpenartene Kystartilleriet og Marinen ble slått sammen og permanent etablert under navnet Kysteskadren 1. januar 2002.

Baser[rediger | rediger kilde]

Fartøyer[rediger | rediger kilde]

Dette er en opplisting over nåværende fartøyer. Se også listen Liste over den Kongelige Norske Marines skip for tidligere fartøyer.

Fregattvåpenet[rediger | rediger kilde]

Oslo-klassen[rediger | rediger kilde]

KNM «Oslo» på øvelse ved nordlandskysten i 1971

Fem skip ble bygget fra 1964 til 1966. Formelt sett er klassen operativ, men det siste fartøyet, KNM «Narvik» (F 304), la til kai i Horten som museumsskip i juni 2007.[2]

Nansen-klassen[rediger | rediger kilde]

Sjøforsvaret har anskaffet totalt fem skip. Viktige våpensystemer (helikopter og NSM) var ikke tilgjengelig når skipene ble tatt i bruk, men NSM er nå innfaset.

MTB-våpenet/kystkorvetter[rediger | rediger kilde]

Den tidligere Hauk-klassen er utfaset og hugget. Seks kystkorvetter av Skjold-klassen skal erstatte disse.

Under bygging[rediger | rediger kilde]

  • Skjold-klassen: Sjøforsvaret har seks fartøy i Skjoldklassen.2008!
    • KNM «Skjold» (P 960)
    • KNM «Storm» (P 961) (Skjold-klassen) – sjøsatt 30. oktober 2006
    • KNM «Skudd» (P 962) (Skjold-klassen) – sjøsatt 3. mai 2007
    • KNM «Steil» (P 963) (Skjold-klassen) - levert FLO 30 juni 2011
    • KNM «Glimt» (P 964) (Skjold-klassen) - levert FLO 29 mars 2012
    • KNM «Gnist» (P 965) (Skjold-klassen) - levert FLO 23 oktober 2012

Minevåpenet[rediger | rediger kilde]

På 1870-tallet ble kontrollerbare miner tatt i bruk etter mønster fra den amerikanske borgerkrig. Det var kapteinløytnant Johan Koren som på norsk side ledet arbeidet med å få dette etablert i Norge, og da i første omgang ved Oscarsborg festning. Arbeidet foregikk i samarbeid med den svenske og danske marine som var den ledende i arbeidet med slike minefelt.[3]

Mineryddere[rediger | rediger kilde]

Ubåtvåpenet[rediger | rediger kilde]

Marinens jegervåpen[rediger | rediger kilde]

Marinens jegervåpen består av Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk Båtskvadron. Disse avdelingene opererer et antall små båter der de største er kystjegernes Stridsbåt 90N. Kystjegerne er også den siste gjenværende rest av Kystartilleriet og viderefører noen av tradisjonene derfra.

Logistikkvåpenet[rediger | rediger kilde]

Logistikkvåpenet er en ny avdeling som skal fylle Sjøforvarets behov for logistikk. Det er en prosess på gang for å utvikle et «logistikk på kjøl»-konsept og å anskaffe fartøy til det formålet. Prosjektet heter «Nytt logistikkfartøy».

  • KNM «Valkyrien»
  • KNM «Tyr» (Har kapasitet og kompetanse for å legge miner). Hovedoppgaver:
    • Legging, kontroll, opptak og omforming av minefelt.
    • Oppdrag for Tollvesenet, Politiet, SFT (Statens forurensingstilsyn), FFI (Forsvarets ForskingsInstitutt) og Havforskningsintituttet KNM «Tyr» (N 50)
  • Kongeskipet «Norge» Er Kongens skip, men blir driftet av mannskap fra Kysteskadren.
  • KNM «Olav Tryggvason» Overført fra Heimevernet til Sjøforsvaret, januar 2013. Primært som skolefartøy.

Kystvakten[rediger | rediger kilde]

Kystvaktskvadron Nord[rediger | rediger kilde]

Ytre kystvakt[rediger | rediger kilde]
Indre kystvakt[rediger | rediger kilde]

Kystvaktskvadron Sør[rediger | rediger kilde]

Ytre kystvakt[rediger | rediger kilde]
  • KV «Bergen» (2010) – innleid for 15 år, en del av slepeberedskapen
  • KV «Ålesund» – kontrakt til april 2016, bygd for kystvakttjeneste
Indre kystvakt[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ E.A Steen: Norges Sjøkrig 1940-45, Bind VI Marinens operasjoner fra baser i Storbritannia m.v., 1 del Fra juli 1940 til desemeber 1943.
  2. ^ Aftenposten: Marinen uten makt (lest 27. september 2007)
  3. ^ Forsvarsmuseets skrifter nr 5, 2007, s 342
  4. ^ www.mil.no: «Beredt for det meste»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Royal Norwegian Navy – bilder, video eller lyd