Hanna Kvanmo

Hanna Kvanmo
Født		14. juni 1926 Sandtorg
Død		23. juni 2005 (79 år) Arendal
Ektefelle		Bjarne Kvanmo
Yrke		Lærer og politiker
Parti		Sosialistisk Venstreparti
Stortingsrepresentant
1973–1977, 1977–1981, 1981–1985, 1985–1989
Valgkrets		Nordland
Parlamentarisk leder for Sosialistisk Venstreparti
1977–1989
Forgjenger		Første parlamentariske leder
Etterfølger		Kjellbjørg Lunde
Riksrevisor
1990–1998
Medlem av Den Norske Nobelkomité
1991–2002
Viseformann for Den Norske Nobelkomité
1993–1998
Forgjenger		Gidske Anderson
Etterfølger		Gunnar Berge

Hanna Kristine Kvanmo (født 14. juni 1926 i Sandtorg, død 23. juni 2005 i Arendal) var en norsk politiker for Sosialistisk Venstreparti (SV). Hun var stortingsrepresentant i fire valgperioder fra 1973 til 1989 og parlamentarisk leder for SV fra 1977 til 1989. På 1980-tallet var hun en av Norges mest populære politikere, til tross for at SV som parti hadde lav oppslutning. Hun har blitt beskrevet som «den egentlige sjefen i SV» i årene hun var parlamentarisk leder.

Etter at hun gikk ut av Stortinget i 1989 var Kvanmo riksrevisor fra 1990 til 1998. Fra 1991 til 2002 var hun medlem av Den Norske Nobelkomité, som viseformann fra 1993 til 1998. I hennes periode i Nobelkomitéen medvirket hun bl.a. til tildelingene av Nobels fredspris til Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Yasir Arafat og Kofi Annan.

Tidlig liv

Kvanmo var datter av fisker Kornelius Hansen og fabrikkarbeiderske Kathinka Klausen. Foreldrene var skilt, og moren oppdro barna alene i stor fattigdom i Seljestad i Nordland. Kvanmo har blitt beskrevet av Stein Ørnhøi som «den siste norske politiker fra det gamle fattig-Norge som gikk helt til topps i samfunnet».

Under krigen gav den tyske okkupasjonen økonomiske muligheter for nordmenn som Hanna, og som attenåring ble hun i 1944 tatt opp som sykepleierstudent i Tysk Røde Kors. Hun var knyttet som sykepleierstudent til forlegninger på Østfronten en periode, og jobbet som hjelpepleier i Berlin ved slutten av krigen i 1945. I denne perioden opplevde hun bombingen av Berlin og byens fall. Kvanmo var internert i den britiske sektoren i Tyskland og kom først tilbake til Norge sent i 1947. Ettersom hun var i tysk Røde Kors-tjeneste ble hun, selv om det dreide seg om humanitær virksomhet, i 1948 dømt for landssvik, da pleie av stridende av de norske etterkrigsmyndighetene ble regnet som krigstjeneste. Kvanmo ble idømt åtte måneders betinget fengsel og ti års tap av statsborgerlige rettigheter av de norske etterkrigsmyndighetene. Høyesterett opphevet senere fengselsdommen, men hun fikk ikke igjen statsborgerlige rettigheter før tiårsperiodens utløp i 1958. Denne dommen mot henne og andre norske sykepleiere kom på tross av kraftige protester fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen, som påpekte at Røde Kors etter folkeretten har både plikt og rett til å hjelpe parter på begge sider av en konflikt, og videre påpekte at Røde Kors' virksomhet er beskyttet av internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet, og at forfølgelsen av Røde Kors-personell er et brudd på Genève-konvensjonene, dvs. en krigsforbrytelse.

Kvanmo var i noen år enslig mor og jobbet med tungt arbeid som rengjøringsarbeider og kokk. Hun tok handelsskole i 1948, og i voksen alder tok hun examen artium som privatist med gode karakterer i 1962. Samme år ble hun lærer ved Rana Gymnas, hvor hun jobbet frem til hun ble innvalgt på Stortinget i 1973. Kvanmo tok forberedende prøver i 1968.

Kvanmo giftet seg med Bjarne Kvanmo i 1952. Hun hadde en datter og to sønner fra ekteskapet med Kvanmo og et tidligere forhold.

Politikk

Kvanmo ble overtalt til å gå inn i lokalpolitikken i Rana, og var medlem av formannskapet i kommunen fra 1967 til 1975. Hun var stortingsrepresentant for SV 1973-89 og partiets parlamentariske leder 1977–89. Hun var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 1991 til 2002, som viseformann mellom 1993 og 1998. Kvanmo var også delegat til FNs generalforsamling (1975 og 1981). Til tross for at SV i hennes stortingsperiode hadde den laveste oppslutning i partiets historie, var Hanna Kvanmo på samme tid en av venstresidens mest markante politikere. Hun oppnådde på 1980-tallet stor personlig popularitet, også utenfor eget parti. I en leseravstemning i Dagbladet i 1985 ble hun kåret til den norske kvinnen flest beundret.

Kvanmo var medlem av Samferdselskomitéen i samtlige fire valgperioder fra 1973 til 1989. Hun var også medlem av Valgkomitéen i tre perioder fra 1977 og var varamedlem av samme komité fra 1973. Hun var varamedlem av Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité fra 1981 til 1989.

Da hun ble valgt inn på Stortinget i 1973 kom landssvikdommen opp igjen, og ble av enkelte brukt mot henne og partiet. Kåre Øistein Hansen har fortalt at dette gikk sterkt inn på henne: «Hun hadde det veldig vondt, og jeg syntes så forferdelig synd på henne». I 1990 skrev hun boken Dommen, som fortalte om hennes grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret. I boken skrev hun at hun vurderte å ta sitt eget liv.

I 1990 ble hun utnevnt til en av de fem riksrevisorene, og hadde dette vervet til 1998. Hun var medlem av Den Norske Nobelkomité fra 1991 til 2002, og var dens viseformann fra 1993 til 1998.

Kvanmo døde i sitt hjem i Arendal 23. juni 2005, etter en tids sykdom.

Bibliografi

• Derfor (1985)
• Glis (1986)
• Dommen (1990)
• Anders Langes saga (1993, med A. Rygnestad).