Verdensarven i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Verdensarven i Norge omfatter sju oppføringer på UNESCOs verdensarvliste. Seks av dem er kulturarv, og én er naturarv. I tillegg har landet seks forslag på den tentative lista, hvorav to med sikkerhet vil bli nominert. De to første norske verdensarvstedene var Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke, som ble ført opp på lista i 1979.

De sju oppføringene er fordelt på sju ulike fylker og 17 kommuner. Én kommune, Alta, har to verdensarvsteder.

Norge undertegna UNESCO-konvensjonen 12. mai 1977, og hadde mandater i komiteen i periodene 1983–1989 og 2003–2007.[1] I 1995 ble verdensarvens ungdomsforum avholdt i Bergen.[1]

Verdensarven er ett av Riksantikvarens ti bevaringsprogrammer, og Riksantikvaren bevilger midler til restaurering og vedlikehold av stedene.[2] I 2010 satte Miljøverndepartementet ned en arbeidsgruppe for å utarbeide et forslag til en helhetlig forvaltningspolitikk for verdensarven i landet, noe som ikke tidligere hadde vært gjort på statlig nivå i Norge.[3] Forslaget ble ferdigstilt i mars 2012, og skulle sikre en mer målretta og bedre koordinert oppfølging av verdensarvstedene. Det ble godkjent i statsråd 26. april 2013.[4]

Verdensarvsteder[rediger | rediger kilde]

Følgende steder i Norge står på verdensarvlista. Årstalla viser til når stedene ble ført opp på lista av UNESCO.

År Navn Beskrivelse Kriterier Kommuner Bilde
1979 Bryggen i Bergen Bryggen er en av de eldste handelshavnene i Nord-Europa og har en godt bevart trebebyggelse fra perioden da Bergen var en del av Hansaforbundet. Bygningene er et eksempel på en nesten 900 år gammel arkitektur.[5] Bryggen består i dag av 62 bygninger oppført i parallelle rekker vinkelrett inn fra kaifronten.[6] Kultur: III Bergen Bryggen i Bergen
1979 Urnes stavkirke Kirken stammer fra rundt 1140 og er arkitektonisk og kunsthistorisk unik blant de 28 stavkirkene som fremdeles fins i Norge.[7] Den er en av de eldste og best bevarte stavkirkene, og er et resultat av fremragende håndverk. Den er rikt dekorert med treskjæringsarbeider, og interiøret har et spesielt omfattende dekor.[8] Kultur: I, II, III Luster Urnes stavkirke
1980 Røros bergstad og Circumferensen Røros er en bergstad som ble grunnlagt på 1600-tallet. Byen inneholder rundt 2000 trehus og et smelteverk.[9] Trebebyggelsen reflekterer innbyggernes todelte livsgrunnlag som bergverksarbeidere og jordbrukere.[10] Circumferensen, de omkringliggende områdene rundt byen, ble tatt med i 2010, da oppføringa ble utvida. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta samt Femundshytta, ei av de fjerntliggende smeltehyttene.[11] Kultur: III, IV, V Røros, Holtålen, Tolga, Os, Engerdal Røros
1985 Bergkunsten i Alta Bergkunsten er Nord-Europas største samling av helleristninger og -malerier lagd av jeger-fangstfolk, med over 5000 dokumenterte enkeltfigurer.[12] De kan deles inn i faser over et tidsspenn på over 4000 år, fra perioden fra om lag 4000 f.Kr. til år 0, og utgjør dermed en nøkkel til kronologien til ristninger i resten av Skandinavia,[12] samtidig som det gir oss innsikt i levesettet til menneskene i Norden i forhistorisk tid.[13] Motivene er svært varierte, men de vanligste er bilder av dyr, særlig rein og elg. Kultur: III Alta Bergkunsten i Alta
2004 Vegaøyene Vegaøyene er ei øygruppe like sør for Polarsirkelen. Den utgjør et kulturlandskap på 1 037 km², hvorav 693 km² er land, som bærer vitnesbyrd om en ti tusen år gammel livsstil basert på fiske og andefangst i et ugjestmildt landskap.[14] Sanking av egg og edderdun, som tradisjonelt har blitt utført av kvinner, er en annen viktig næringsvei på øyene som fremdeles holdes i hevd.[15] Vega består av til sammen 15 øyvær med 59 bebodde øyer, i tillegg til mange ubebodde.[15] Kultur: V Vega Vegaøyene
2005 Struves meridianbue Struves meridianbue er en kjede av geografiske målepunkter i Europa som strekker seg gjennom ti land, over en avstand på 2 820 km, fra Hammerfest til Svartehavet.[16] Punktene ble brukt i den første storskalerte, vitenskapelige oppmålinga i Europa, som fant sted fra 1816 til 1852 og ble leda av Friedrich Georg Wilhelm Struve.[17] Fire av målepunktene ligger i Norge, alle i Finnmark, og det nordligste punktet er markert med ei meridianstøtte på Fuglenes i Hammerfest. De øvrige tre punktene i Norge er på Lille-Raipas i Alta kommune, og på Luvddiidčohkka og Bealjášvárri i Kautokeino kommune. Meridianbuen ble den første oppføringa på verdensarvlista som deles av mer enn to land.[17] Kultur: II, III, VI Hammerfest, Alta, Kautokeino Struves meridianstøtte på Fuglenes i Hammerfest
2005 Vestnorsk fjordlandskap: Geirangerfjorden og Nærøyfjorden Dette er Norges eneste naturoppføring på verdensarvlista og omfatter to av de mest spektakulære områdene i det vestnorske fjordlandskapet, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden. De to fjordene ligger 120 km fra hverandre, og viser utviklinga av landskapet fra siste istid fram til i dag. De er fremdeles aktive isbrelandskap.[18] Fjellsidene strekker seg opp til 1 400 meter over Norskehavet.[19] Natur: VI, VII Stranda, Norddal, Aurland, Vik, Lærdal og Voss Geirangerfjorden

Oppføringer på den tentative lista[rediger | rediger kilde]

Følgende seks oppføringer er lagt inn av Norge på den tentative lista, som omfatter steder som hvert land vurderer å nominere som verdensarv. Årstalla angir når forslaga ble ført opp. Regjeringa beslutta i desember 2013 at oppføringene «Rjukan og Notodden» (uten Odda og Tyssedal, som er en del av oppføringa på den tentative lista) og «Kulturminner fra vikingtida» skal nomineres til verdensarvlista. En eventuell innskriving vil skje tidligst i 2015.[20]

År Navn Beskrivelse Kriterier Kommuner Bilde
2002 Det lulesamiske området: Tysfjord, Hellmofjorden og Rago nasjonalpark Området er sentrum for lulesamekulturen i Norge. Det omfatter en kombinasjon av natur, gammelt kulturlandskap og lulesamiske bosetninger.[21] Kultur: III, V
Natur: VII, VIII, X
Tysfjord, Hamarøy, Sørfold Tysfjorden sett fra Musken
2002 Lofoten Lofoten er ei øygruppe som er variert med tanke på både landskapet og dyre- og plantelivet, med blant annet fuglefjella Røst og Værøy. Øyene har også en rekke kulturelle monumenter tilknytta den over tusen år gamle torskefisketradisjonen.[22] Kultur: III
Natur: VIII, IX, X
Røst, Værøy, Moskenes, Flakstad, Vestvågøy Reine i Lofoten
2007 Svalbard Svalbard er Norges største øygruppe og befinner seg i Arktis. Over 60 % av landområdet er dekka av snø og is. Øyene representerer unike landskap, geologiske sammensetninger og økosystemer, og har også flere kulturelle kulturminner som stammer fra bosetning og gruvedrift.[23] Kultur: V, VI
Natur: VII, VIII, IX, X
Kvalvågen på Svalbard
2007 Den midtatlantiske ryggen: Jan Mayen og Bouvetøya De to øyene ligger langs den midtatlantiske ryggen, på hver sin halvkule, og representerer geologien og naturforholdene i henholdsvis den nordlige og den sørlige enden av ryggen. Beerenberg på Jan Mayen er verdens nordligste aktive vulkan.[24] Natur: VIII, IX, X Beerenberg på Jan Mayen
2009 Industribyer: Rjukan/Notodden og Odda/Tyssedal Forslaget omfatter industribyer med tilhørende bosettinger og transportsystem i Telemark og Hordaland som sammen representerer Vestens teknologiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utvikling på begynnelsen av 1900-tallet.[25] Kultur: II, IV Tinn, Notodden, Odda Vemork kraftstasjon i Rjukan
2011 Kulturminner fra vikingtida: Borrehaugene, Oseberghaugen, Gokstadhaugen og kvernsteinsbruddet i Hyllestad Forslaget er ei sammensetning av ni av de viktigste kulturminnene fra vikingtida, hvorav to av dem ligger i Norge, og de sju øvrige i Island, Danmark, Sverige, Tyskland og Latvia.[26] Det ene minnet utgjøres av tre skipsgravsteder i Vestfold, mens det andre, kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn og Fjordane, består av om lag 370 bruddsteder som sannsynligvis ble starta opp på 700-tallet.[27] Kultur: III Horten, Tønsberg, Sandefjord, Hyllestad Gokstadhaugen i Sandefjord

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b UNESCOs verdensarvsenter – Norge
  2. ^ Riksantikvaren – Bevaringsprogrammet for verdensarven
  3. ^ «Ny, helhetlig verdensarvpolitikk». Høringsbrev fra Miljøverndepartementet, 29. mars 2012.
  4. ^ «Framtid med fotfeste». Meld. St. 35 (2012–2013). Tilråding fra Miljøverndepartementet 26. april 2013.
  5. ^ Riksantikvaren – Bryggen i Bergen
  6. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Bryggen
  7. ^ Riksantikvaren – Urnes stavkirke
  8. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Urnes stavkirke
  9. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Røros bergstad og Circumferensen
  10. ^ Riksantikvaren – Røros bergstad og Circumferensen
  11. ^ «Femundshytta blir verdensarv», Hedmark fylkeskommune, 2. august 2010.
  12. ^ a b Riksantikvaren – Bergkunsten i Alta
  13. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Bergkunsten i Alta
  14. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Vegaøyene
  15. ^ a b Riksantikvaren – Vegaøyene
  16. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Struves meridianbue
  17. ^ a b Riksantikvaren – Struves meridianbue
  18. ^ Riksantikvaren – Vestnorsk fjordlandskap
  19. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden
  20. ^ «Norge nominerer to nye steder til Unescos verdensarvliste», Pressemelding fra Klima- og miljødepartementet, 18. desember 2013.
  21. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Tysfjord, Hellmofjorden og Rago nasjonalpark
  22. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Lofoten
  23. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Svalbard
  24. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Jan Mayen og Bouvetøya
  25. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Rjukan/Notodden og Odda/Tyssedal
  26. ^ «– Flere av vikinggravene på Borre er en skattekiste», Tønsbergs Blad, 26. november 2010.
  27. ^ UNESCOs verdensarvliste – Vikingmonumenter og -steder

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Verdensarven i Norge – bilder, video eller lyd