Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tre bevæpnede motstandsfolk i Oslo hilser på en major i Royal Air Force da britiske styrker ankommer 11. mai 1945, få dager etter frigjøringa etter andre verdenskrig.

Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, eller bare Motstandsbevegelsen er en betegnelse på diverse grupperinger og organisasjoner som gjorde aktiv og passiv motstand mot det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Norge under andre verdenskrig. Et mer omfattende begrep er «Hjemmefronten».

Aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Den første kimen til en norsk motstandsbevegelse kom allerede sommeren og høsten 1940. Utover i 1941 ble den militære motstanden organisert i Milorg, mens sivil motstand i alle fall var tenkt organisert i Sivorg. Sommeren 1941 godkjente regjeringen Nygaardsvold i London Milorg som en del av det norske forsvaret. Kommunistene hadde sine egne motstandsgrupper, i tillegg til flere løst organiserte grupper. Disse fikk ikke støtte fra regjeringen i London, og ble kraftig motarbeidet fordi regjeringen ikke ønsket aktiv voldelig motstand i Norge – av frykt for represalier mot sivilbefolkningen.

Etter hvert ble motstandsbevegelsen bedre organisert, og fikk forsyninger fra Storbritannia. Tanken var at tyske styrker skulle bindes i Norge, slik at de ikke ble satt inn på andre frontavsnitt. Britiske raid mot kysten av Norge ga inntrykk av en forestående invasjon. På det meste var det 380 000 tyske soldater i Norge. De aller fleste av de sterkeste kampavdelingene ble mot slutten av krigen trukket ut av Norge, uten at motstandsbevegelsen klarte å gjøre noe mer enn å såvidt forsinke uttrekkelsen. I steden ble det overført tyske avdelinger til Norge som bestod av soldater som var eldre eller som ikke var tyske.

Motstandsbevegelsen utførte nesten ikke sabotasjehandlinger for å hindre tyskernes operasjoner, og den ble heller ikke satt til å kjempe i full skala. I stedet ble grupperinger brukt for å rapportere om tyskernes bevegelser i Norge. Særlig gjaldt dette bevegelser til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz». Mange tror at motstandsbevegelsen var sentral i for eksempel Vemork-aksjonen. Det var den ikke, da det var en britisk operasjon.

En viktig funksjon var å organisere fluktruter ut av landet, i tillegg til å hjelpe agenter inn i landet. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig med radio og kurerer. En av disse var ADRIAN/ADAM som kommuniserte med Stockholm. Logistikken gjorde at mye av forsyningene måtte orges både til personer med falske identiteter og i dekning før eller etter illegale operasjoner.

Tyskerne prøvde å kvele motstanden ved å utrope motstandsbevegelsen som «terrorister». En del motstandsfolk ble fengslet, og noen få torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse. Vest-Tyskland vedgikk indirekte at denne behandlingen av norske motstandsfolk var brudd på folkeretten, da Vest-Tyskland i 1959 utbetalte erstatninger til tidligere overlevende fanger eller etterlatte av motstandsfolk.

Kjente motstandsgrupper (aktiv motstand)[rediger | rediger kilde]

Den juridiske siden ved Milorgs virksomhet[rediger | rediger kilde]

Landkrigsordningen definerer partisanvirksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform og ikke forkle seg som sivil. Haag-konvensjonen forbød med andre ord ikke væpnet motstand mot en okkupasjonsmakt, men satte regler for hvordan motstanden skulle foregå. Hensikten var å beskytte sivilbefolkningen. Landkrigsordningen pålegger også den sivile befolkningen innenfor visse rammer å adlyde en okkupasjonsmakt, som den faktiske makthaveren i landet. I ettertid har Milorgs virksomhet blitt rettferdiggjort med at tyske myndigheter heller ikke respekterte alle konvensjoner (i likhet med de allierte krigførende).[hvem?]

Imidlertid må det understrekes at Haag-konvensjonen av 1907 var relativt vag i forhold til å definere hva som er ulovlig motstandskamp mot okkupasjonsmakten. Det bærende prinsipp er at de stridende parter skal bære våpen og uniform åpent. Utfordringen ble hvordan uniform og åpent skulle defineres. Var for eksempel et synlig armbind tilstrekkelig for å markere at en milorg-soldat var stridende part og ikke sivil?

I etterkant av andre verdenskrig innså man at Haag-konvensjonen av 1907 og om landkrig ikke var tilstrekkelig. Erfaringene fra andre verdenskrig viste at en rekke områder av moderne krigføring ikke ble omtalt og regulert i folkeretten. Det internasjonale samfunnet utformet en ny konvensjon for krigføring i Genèvekonvensjonene av 1949. Disse regulerte en rekke nye forhold i krig, blant annet mye klarere regler for folkelig motstand mot en okkupasjonsmakt.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Med rett til å drepe, 1995 (Egil Ulateig)