Asbjørn Sunde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Asbjørn Sunde
Født 27. desember 1909
Norge Rørvik
Død 23. april 1985 (75 år)
Norge Oslo
Kallenavn Osvald
Tjenestetid 1939–1944
Enhet Osvald-gruppen
Militære slag Spania
Utmerkelser SovjetunionenMedaljen for seier over Tyskland[1]
Senere arbeid Sjåfør

Asbjørn Edvin Sunde (født 26. desember[2] eller 27. desember[3][4] 1909 på Rørvik i Vikna, død 23. april 1985 i Oslo), alias «Osvald Pettersen» og «Knut Pettersen», var en norsk sjømann, soldat under Borgerkrigen i Spania på den republikanske siden, mest kjent for for sin rolle som partisan, motstandsmann og ubestridt leder for Osvald-gruppen under andre verdenskrig. Gruppen bar hans kallenavn «Osvald»,[5][6] og var den første og mest aktive væpnede, sivile motstandsgruppen i Norge. Den gjennomførte under Sundes ledelse om lag 200 sabotasjeaksjoner i Norge, de fleste på Østlandet. For sin deltagelse i organiserte kamp mot det nasjonalsosialistiske Tyskland ble Sunde tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland.

Sunde var fra 1932 aktiv i NKP. I 1954 ble han dømt til åtte års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. Sunde ble løslatt etter å ha avtjent omtrent to tredeler av straffen i 1959.

Innhold

Tidlige år [rediger]

Asbjørn Sunde vokste opp i Kopervik på Karmøy. Faren var glødende syndikalist, men familien gikk i oppløsning, og flere av sønnene havnet på barnehjem.

Asbjørn reiste til Horten for å gå inn i det sjømilitære korps. Her tok han styrmannseksamen, og i Horten stiftet han familie allerede før krigen. Sunde hadde imidlertid vanskelig for å tilpasse seg den militære disiplinen, og ble ganske raskt utvist fra tjenesten. Deretter tok Sunde hyre som matros på flere båter, men manglende vilje til å underordne seg og framtredende kommunistsympatier førte til at han ble «svartelistet» etter et par år i sjømannsyrket. Dermed ble det umulig for ham å få hyre og Sunde ble arbeidsløs. Sammen med en avsatt avisredaktør arbeidet han for å få de arbeidsløse inn i kommunepolitikken.

Borgerkrigen i Spania [rediger]

Sunde deltok som mange andre nordmenn som frivillig i borgerkrigen i Spania. Under denne krigen lærte han å lage og utplassere sprengladninger og bomber. Han ble benyttet til spesialoppdrag bak fiendens linjer, og da andre nordmenn dro hjem ble Sunde igjen i Spania. I Spania kjørte Sunde også ambulanse, og hadde andre stabs- og hjelpefunksjoner i de republikanske styrkene.

Osvald-gruppen i andre verdenskrig [rediger]

Ferdighetene han tilegnet seg i Spania benyttet Sunde seg av som sabotør og spesialagent i kampen mot okkupasjonsmakten, og som leder av Osvald-gjengen under andre verdenskrig. Han ble fra 1941 en av lederne for den kommunistiske Wollweber-gruppen i Norge, grunnlagt av den tyske kommunisten Ernst Wollweber i samarbeid med Sovjetunionen. Opprinnelig ledet nordmannen Martin Rasmussen Hjelmen den norske delen av Wollweber-organisasjonen, med sabotasjeaksjoner i Norge fra mars 1938. Da Hjelmen ganske tidlig ble tatt av tyskerne, ble Sunde Wollweber-organisasjonens operative leder i Norge. Sunde skapte av dette den såkalte Osvald-gruppen, et navn som ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten på den kommunistiske motstandsgruppen i Norge. Organisasjonen dominerte sabotasjevirksomheten i Norge 1941–1944, og utførte med 200 sabotasjehandlinger brorparten av all sabotasje mot den tyske okkupasjonsmakten.

London-regjeringen ga økonomisk støtte til den kommunistiske Osvald-gruppen via «vestkant-organisasjonen» 2A, men Sundes menn så seg også tvunget til å begå bankran for å finansiere sabotasjeoppdrag. Dette gjorde dem upopulære etter krigen, og benyttet i propaganda for andre motstandsgrupper og mot den kommunistiske Osvald-gjengen. Det er på det rene at pengene som ble skaffet ved bankran ble benyttet til drift av gruppen, sabotasje og kamp mot okkupantene. Akkurat disse aksjonene gikk for seg uten tap eller skader annet enn økonomiske. På denne tiden eksproprierte tyskerne enorme summer i forhold til det motstandsbevegelsen gjorde. Verken før eller etter krigen gjennomførte medlemmene av Osvald-gruppen tilsvarende bankran.

Sunde hadde under annen verdenskrig nær kontakt med den norske Linge-mannen Gunnar Sønsteby og milorglederen Jens Christian Hauge. Gruppen utførte oppdrag for Milorg og Politigruppa (2AP), oppgaver som Milorg fant for farlig eller for skitne bl.a. likvidasjoner. Politigruppa ga Osvaldgjengen verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv. Oppgavene som ble gitt Osvald-gruppen nettopp da de andre motstandsgruppene ikke klarte av eller ønsket påta seg de mentalt og operativt krevende slike oppgaver. Andre som tok på seg slike oppdrag og likvidasjoner var spesialtrente Linge-soldater.

Fra 1944 var også Sundes kone og mindreårige sønn i dekning sammen med Osvaldgruppen, og alle tre slapp fra krigen med livet i behold.

Mot slutten av krigen ble Sunde mer isolert politisk. Han ble motarbeidet av ledelsen i Norges Kommunistiske Parti allerede fra 1944, og la ned Osvald-gruppen samme år på skriftlig ordre fra Sovjetunionen.

Sunde ble tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland, som ble tildelt enhver som deltok i organisert form for krigføring under andre verdenskrig, i både hæren, marine og luftvåpen, samt NKVD.

Etter krigen [rediger]

Sunde utga i 1947 erindringsboken Menn i mørket som kom i tre opplag. Etter utgivelsen ga han personlig et eksemplar til sin sabotørkollega Sønsteby. Etter Sundes død ble boka utgitt på nytt av Falken Forlag, med etterord av Terje Halvorsen. I 2009 kom et nytrykk av boken, som igjen bragte kommunistgruppenes motstandskamp på dagsorden. Sunde var senere konsulent for krigsromanen «Stormen», utgitt av Tor Venge (1953).

Ganske raskt etter krigen ble Sunde og andre medlemmer av Osvaldgruppen utsatt for hard kritikk både fra kommunistpartiet og fra borgerlig hold. Overlege Johan Scharffenberg anklaget dem for likvideringer, mens bankdirektører og svenske ASEA Per Kure krevde erstatning for sprengningsaksjoner gjennomført av gruppen.[7]

Spionasjedom [rediger]

Sunde ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. I retten ble det hevdet at politisk overbevisning ledet ham til å spionere for Sovjetunionen.[8] Etter å ha sonet 2⁄3 av straffen ble Sunde løslatt i juni 1959, femti år gammel.[5]

Historikeren Lars Borgersrud, som tok sin doktorgrad om Sunde og Wollweberorganisasjonen (den senere Osvaldgruppen), hevder dommen skyldtes en «hysterisk stemning i Norge på denne tida. Personen Asbjørn Sunde passet inn som personifiseringen av det kommunistiske fiendebildet makthaverne ville skape. Han ville ikke blitt dømt hvis han hadde stilt for retten i dag, sier Borgersrud, som hevder innholdet i saken mot Sunde i realiteten var fiktivt».[9] Videre uttaler Borgersrud om selve dommen at retten «mente å ha funnet det bevist at Sunde hadde overlevert hemmelige militære opplysninger til russerne. Det ble ikke bevist, men retten la likevel til grunn at det hadde skjedd».[9]

Borgersrud blir imøtegått av Sunde-biografen og journalisten Egil Ulateig. Ulateig skriver at dommen mot Sunde «i virkeligheten var [...] godt underbygd med solid spaningsarbeid».[10]

Den relativt unge politimannen Ørnulf Tofte stod sentralt i etterforskningen av Sunde. Det ble ført for retten et «pengebevis» der en større mengde penger angivelig ble funnet innsydd i Sundes sofa.[11]

Anonymt liv [rediger]

Etter fengselsoppholdet levde han som uføretrygdet et anonymt liv tilbaketrukket fra offentligheten fram til sin død i 1985, og slet med dårlig fysisk og psykisk helse. Han var medlem av et lokallag i NKP i nabolaget hvor han bodde i Oslo øst. Men som resultat av fraksjonskamper i partiet ble han ekskludert fra NKP på slutten av 1960-tallet.

Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby arbeidet etter krigen for at Sunde skulle få krigspensjon, uten hell. Et forslag om at han skulle få krigspensjon ble avvist av regjeringen. Regelverket utelukket personer med «grovt uverdige forhold», noe en landssvikdom under den kalde krigen ble ansett som.

Ettermæle [rediger]

Fram til omkring 1990 har biografer og historikere gitt et nesten uten unntak negativt bilde av Sunde.[12] Fremst i denne tradisjonen i nyere tid står journalisten Egil Ulateig med Raud krigar, raud spion (1989), men Sunde fikk også sterkt kritisk omtale i Haakon Lies Krigstid (1982) og i Torgrim Titlestads Peder Furubotn. I kamp, i krig (1977). Faghistorikere derimot, har gitt en langt mer balansert behandling av Sunde og Osvaldgruppen, som Tore Pryser i Arbeiderbevegelsens historie bind 3 (1988).

Etter den kalde krigen ble fremstillingen av Sunde stadig mer positiv, ikke minst gjennom Egil Christophersens Vestfold i krig (1989), Kåre Olav Solhjells Krigsår i Hallingdal (1995) og Terje Halvorsens Mellom Moskva og Berlin (1996). Den fremste Sunde- og Osvald-granskeren er historikeren Lars Borgersrud, med doktoravhandlingen Wollweber-organisasjonen i Norge (1995), og bøkene Nødvendig innsats - Sabotørene som skapte den aktive motstanden (1997) og Fiendebilde Wollweber (2001).

Flere historikere har hevdet at Asbjørn Sunde ikke bare var en viktig motstandsleder, men Norges viktigste sabotasjeleder under andre verdenskrig[5], endog en av de store norske motstandshelter.[6]

I nytrykket av Sundes bok Menn i mørket i 2009 gir Borgersrud et mer komplett og uhildet bilde av Sunde, gjennom en sammenfatning av de kunnskapshull som har blitt tettet gjennom forskning de siste ti årene.[13]

I 1995 ble det avduket en minnesmerke over de falne i Osvaldgruppen, en minneplakett ved hovedinngangen til den gamle Østbanebygningen i Oslo. LO i Oslo sto for arrangementet. Siden har det vært en årlig foreteelse å hedre gruppens medlemmer på 1.mai.[14]

I 2012 ble Sunde og motstandsgruppen hedret på den nye Frydenberg skole i Oslo, som var bygget på industriområdet der gruppen sprengte anlegget til Per Kure AS under krigen. 23 av sabotørene fikk rom på skolen oppkalt etter seg og skolens bibliotek ble oppkalt etter Sunde selv.[15]

Referanser [rediger]

  1. ^ Borgersrud, Lars: Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig - Oslo 2001 ISBN 82-495-0050-4
  2. ^ Gravstøtte
  3. ^ Søking i folketellingene for årene 1865, 1875, 1900 og 1910
  4. ^ Kirkebok
  5. ^ a b c Sven-Erik Grieg-Smith, bokomtale: «De revolusjonæres krig» - bokanmeldelse av Menn i mørket.
  6. ^ a b Olga Stokker og Andreas Bakke Foss (24. september 2010). Venter på å bli kontaktet av granskerne. Aftenposten. Besøkt 25. september 2010.
  7. ^ Lars Borgersrud, forord til Menn i mørket, 2009, side 6.
  8. ^ «Det var politisk overbevisning som hadde ledet han til å spionere for Sovjet, kom det fram i retten.» Det presiseres ikke om det var Sunde som innrømmet dette, eller om det var andre som i retten hevdet at Sunde spionerte av politisk overbevisning.
  9. ^ a b Sabotørene som ble glemt - intervju med Lars Borgersrud i forbindelse med nytrykket av Sundes selvbiografi. Klassekampen 1. april 2009.
  10. ^ Ikke alle var helter – kronikk i Aftenposten 6. april 2010. I kronikken skriver Ulateig konsekvent tittelen på Sundes bok feil – Menn i mørke i stedet for Menn i mørket.
  11. ^ Aftenposten, september 2010.
  12. ^ Lars Borgersrud, forord til Menn i Mørket, 2009, side 6-7.
  13. ^ Sunde, Asbjørn: Menn i mørket, 2009, bibliografi i forordet av Lars Borgersrud.
  14. ^ http://www.frifagbevegelse.no/norge/article2745027.ece
  15. ^ http://www.frydenberg.gs.oslo.no/aktuelt/nyhet.shtml#370627

Litteratur [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Asbjørn_Sunde&oldid=12007052»