Asbjørn Sunde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Asbjørn Sunde
Født 27. desember 1909
Norge Rørvik
Død 23. april 1985 (75 år)
Norge Oslo
Kallenavn Osvald
Tjenestetid 19391944
Enhet Organisasjonen mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen[1]
Militære slag Spania, Andre verdenskrig
Utmerkelser SovjetunionenMedaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941 - 1945[2]
Norge Deltakermedaljen[3][4]
Senere arbeid Sjåfør

Asbjørn Edvin Sunde (født 26. desember[5] eller 27. desember[6][7] 1909Rørvik i Vikna, død 23. april 1985 i Oslo), alias «Osvald Pettersen» og «Knut Pettersen», var en norsk sjømann, soldat under borgerkrigen i Spania på den republikanske siden, mest kjent for for sin rolle som partisan, motstandsmann og ubestridt leder for Osvald-gruppen under andre verdenskrig og som dømt for landssvik og spionasje for Sovjetunionen.

Han ledet Osvald-gruppen, som bar hans kallenavn «Osvald»,[8][9] og var den første og mest aktive væpnede, sivile motstandsgruppen i Norge. Den gjennomførte under Sundes ledelse om lag 200 sabotasjeaksjoner[10] i Norge, de fleste på Østlandet. For sin deltagelse i organiserte kamp mot det nasjonalsosialistiske Tyskland ble Sunde tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland.

Sunde var fra 1932 aktiv i Norges Kommunistiske Parti (NKP). «Han hatet fra ung alder 'det borgerlige Norge', og ville omdanne landet til en sovjetisk republikk».[11] I 1954 ble han dømt av Eidsivating lagmannsrett til åtte års ubetinget fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død. Han ble ekskludert fra NKP på 1960-tallet.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Asbjørn Sunde vokste opp i KopervikKarmøy. Faren var glødende syndikalist, men familien gikk i oppløsning, og flere av sønnene havnet på barnehjem.

Sunde reiste til Horten for å gå inn i det sjømilitære korps. Her tok han styrmannseksamen, og i Horten stiftet han familie allerede før krigen. Han hadde imidlertid vanskelig for å tilpasse seg den militære disiplinen, og ble ganske raskt utvist fra tjenesten. Deretter tok Sunde hyre som matros på flere båter, men manglende vilje til å underordne seg og framtredende kommunistsympatier førte til at han ble «svartelistet» etter et par år i sjømannsyrket. Dermed ble det umulig for ham å få hyre og han ble arbeidsløs.

Sammen med den avsatte avisredaktøren Per Viktor Mostad arbeidet han midt på 1930-tallet for å få de arbeidsløse inn i kommunepolitikken i Horten. De to sto også i spissen for en ny avis i byen: Angrep, og var tillitsmenn i Horten AIL.

I 1935 vant Sunde 32000 kroner i Pengelotteriet (1110.000 i dagens verdi). Han kjøpte da en Packard Cabriolet 1936 modell, til en pris av 18000 kroner. Resten av gevinstpengene lånte han ut til sine arbeidsløse venner.[12]

Sunde deltok som mange andre nordmenn som frivillig i borgerkrigen i Spania. Under denne krigen lærte han å lage og utplassere sprengladninger og bomber. Han ble benyttet til spesialoppdrag bak fiendens linjer, og da andre nordmenn dro hjem ble Sunde igjen i Spania. I Spania kjørte Sunde også ambulanse, og hadde andre stabs- og hjelpefunksjoner i de republikanske styrkene. Fra Spania skrev han hjem til NKUs avis Klassekampen[13] og NKPs avis Arbeideren. I partiavisen kom det på trykk under overskriften «Rapport fra vår frontkorrespondent».

Osvald-gruppen i andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ferdighetene han tilegnet seg i Spania benyttet Sunde seg av som sabotør og spesialagent i kampen mot okkupasjonsmakten, og som leder av Osvald-gjengen under andre verdenskrig. Han ble fra 1941 en av lederne for den kommunistiske Wollweber-gruppen i Norge, grunnlagt av den tyske kommunisten Ernst Wollweber i samarbeid med Sovjetunionen. Opprinnelig ledet nordmannen Martin Rasmussen Hjelmen den norske delen av Wollweber-organisasjonen, med sabotasjeaksjoner i Norge fra mars 1938. Da Hjelmen ganske tidlig ble tatt av tyskerne, ble Sunde Wollweber-organisasjonens operative leder i Norge. Sunde skapte av dette den såkalte Osvald-gruppen, et navn som ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten på den kommunistiske motstandsgruppen i Norge. Organisasjonen dominerte sabotasjevirksomheten i Norge 19411944, og med 200 sabotasjehandlinger var gruppen ansvarlig for brorparten av all sabotasje mot den tyske okkupasjonsmakten.

London-regjeringen ga økonomisk støtte til den kommunistiske Osvald-gruppen via «vestkant-organisasjonen» 2A, men Sundes menn så seg også tvunget til å begå bankran for å finansiere sabotasjeoppdrag. Dette gjorde dem upopulære etter krigen, og benyttet i propaganda for andre motstandsgrupper og mot den kommunistiske Osvald-gjengen. Det er på det rene at pengene som ble skaffet ved bankran ble benyttet til drift av gruppen, sabotasje og kamp mot okkupantene. Akkurat disse aksjonene gikk for seg uten tap eller skader annet enn økonomiske. På denne tiden eksproprierte tyskerne enorme summer i forhold til det motstandsbevegelsen gjorde. Verken før eller etter krigen gjennomførte medlemmene av Osvald-gruppen tilsvarende bankran.

Sunde hadde under annen verdenskrig nær kontakt med den norske Linge-mannen Gunnar Sønsteby og milorglederen Jens Christian Hauge. Gruppen utførte oppdrag for Milorg og Politigruppa (2AP), oppgaver som Milorg fant for farlig eller for skitne bl.a. likvidasjoner. Politigruppa ga Osvaldgjengen verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv. Oppgavene som ble gitt Osvald-gruppen nettopp da de andre motstandsgruppene ikke klarte av eller ønsket påta seg de mentalt og operativt krevende slike oppgaver. Andre som tok på seg slike oppdrag og likvidasjoner var spesialtrente Linge-soldater.

Fra 1944 var også Sundes kone og mindreårige sønn i dekning sammen med Osvaldgruppen, og alle tre slapp fra krigen med livet i behold.

Mot slutten av krigen ble Sunde mer isolert politisk. Han ble motarbeidet av ledelsen i Norges Kommunistiske Parti allerede fra 1944, og la ned Osvald-gruppen samme år på skriftlig ordre fra Sovjetunionen.

Sunde ble tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland, som ble tildelt enhver som deltok i organisert form for krigføring under andre verdenskrig, i både hær, marine og luftvåpen, samt NKVD.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen flyttet familien til Oslo. Gunnar Sønsteby skaffet ham arbeid hos ESSO på Sjursøya. Sunde utga i 1947 erindringsboken Menn i mørket som kom i tre opplag. Etter Sundes død ble boka utgitt på nytt av Falken Forlag, med etterord av Terje Halvorsen. I 2009 kom et nytrykk av boken, som igjen bragte kommunistgruppenes motstandskamp på dagsorden. Sunde var senere maritim konsulent for Dreyer forlag. Krigsromanen «Stormen», som ble utgitt av Hans Braarvig (1953), under pseudonymet Tor Venge, bærer tydelig preg av Sunde.[14]

Ganske raskt etter krigen ble Sunde og andre medlemmer av Osvaldgruppen utsatt for hard kritikk både fra kommunistpartiet og fra borgerlig hold. Overlege Johan Scharffenberg anklaget dem for likvideringer, mens bankdirektører og svenske ASEA Per Kure krevde erstatning for sprengningsaksjoner gjennomført av gruppen.[15]

Spionasjedom[rediger | rediger kilde]

Sunde ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. I retten ble det hevdet at politisk overbevisning ledet ham til å spionere for Sovjetunionen.[16]

I januar 1958 sendte Sunde en søknad om benådning til Kongen, grunnet sykdom og sterke smerter. Søknaden var støttet av fengselslegen, fengselsdirektøren samt fengselsstyret. Justisminister Jens Haugland, etter tilråding fra POT og Riksadvokaten, hindret at brevet nådde frem til Kongen. Etter å ha sonet 23 av straffen ble Sunde løslatt i juni 1959, femti år gammel.[8]

Historikeren Lars Borgersrud, som tok sin doktorgrad om Sunde og Wollweberorganisasjonen (den senere Osvaldgruppen), hevder dommen skyldtes en «hysterisk stemning i Norge på denne tida. Personen Asbjørn Sunde passet inn som personifiseringen av det kommunistiske fiendebildet makthaverne ville skape. Han ville ikke blitt dømt hvis han hadde stilt for retten i dag, sa Borgersrud, som hevdet innholdet i saken mot Sunde i realiteten var fiktivt».[17] Videre uttalte Borgersrud om selve dommen at retten «mente å ha funnet det bevist at Sunde hadde overlevert hemmelige militære opplysninger til russerne. Det ble ikke bevist, men retten la likevel til grunn at det hadde skjedd».[17]

Borgersrud ble imøtegått av Sunde-biografen og journalisten Egil Ulateig. Ulateig skrev i 2010 at dommen mot Sunde «i virkeligheten var [...] godt underbygd med solid spaningsarbeid».[18]

Ørnulf Tofte deltok i etterforskningen av Sundes sak. Blant bevisene var et større kontantbeløp, der en større mengde penger i følge dommen ble funnet innsydd i Sundes sofa.[19]

I KGB-avhopperen Mitrokhins dokumenter kommer det frem at Sunde skaffet KGB norske pass, samt «og blanke og utfylte norske kirkebøker».[20]

Sunde ble dømt for å ha overlevert heimevernets beredskapslister til russerne. Aase Eugenie Andresen arbeidet hos Generalinspektøren for Heimevernet. Hun overleverte 15 pakker med papirer til Sunde.[21] Sunde erkjente å ha mottatt og lest dokumentene, men at de siden ble kastet. Mitrokhin-arkivet bekrefter at papirene ble overlevert.[20]

Dokumentene fra etterforskningen er ikke frigitt av PST og journalister som har bedt om innsyn har fått avslag. Lars Borgersrud har tidligere fått innsyn i deler av materialet fra etterforskningen.[22]

Anonymt liv[rediger | rediger kilde]

Etter fengselsoppholdet levde han som uføretrygdet et anonymt liv tilbaketrukket fra offentligheten fram til sin død i 1985, og slet med dårlig fysisk og psykisk helse. Han var medlem av et lokallag i NKP i nabolaget hvor han bodde i Oslo øst. Men som resultat av fraksjonskamper i partiet ble han ekskludert fra NKP på slutten av 1960-tallet.

Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby arbeidet etter krigen for at Sunde skulle få krigspensjon, uten hell. Et forslag om at han skulle få krigspensjon ble avvist av regjeringen. Regelverket utelukket personer med «grovt uverdige forhold», noe en landssvikdom under den kalde krigen ble ansett som.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Fram til omkring 1990 har biografer og historikere gitt et nesten uten unntak negativt bilde av Sunde.[23] Fremst i denne tradisjonen i nyere tid står journalisten Egil Ulateig med Raud krigar, raud spion (1989), men Sunde fikk også sterkt kritisk omtale i Haakon Lies Krigstid (1982) og i Torgrim Titlestads Peder Furubotn. I kamp, i krig (1977). Tore Pryser har gitt en mer positiv vurdering i Arbeiderbevegelsens historie bind 3 (1988).

Etter den kalde krigen ble fremstillingen av Sunde stadig mer positiv, ikke minst gjennom Egil Christophersens Vestfold i krig (1989), Kåre Olav Solhjells Krigsår i Hallingdal (1995) og Terje Halvorsens Mellom Moskva og Berlin (1996). Den fremste Sunde- og Osvald-granskeren er historikeren Lars Borgersrud, med doktoravhandlingen Wollweber-organisasjonen i Norge (1995), og bøkene Nødvendig innsats - Sabotørene som skapte den aktive motstanden (1997) og Fiendebilde Wollweber (2001).

Flere historikere har hevdet at Asbjørn Sunde ikke bare var en viktig motstandsleder, men Norges viktigste sabotasjeleder under andre verdenskrig[8], endog en av de store norske motstandshelter.[9]

I nytrykket av Sundes bok Menn i mørket i 2009 gir Borgersrud et mer komplett og uhildet bilde av Sunde, gjennom en sammenfatning av de kunnskapshull som har blitt tettet gjennom forskning de siste ti årene.[24]

I 1995 ble det avduket en minnesmerke over de falne i Osvaldgruppen, en minneplakett ved hovedinngangen til den gamle Østbanebygningen i Oslo. LO i Oslo sto for arrangementet. Siden har det vært en årlig foreteelse å hedre gruppens medlemmer på 1.mai.[25]

I 2012 ble Sunde og motstandsgruppen hedret på den nye Frydenberg skole i Oslo, som var bygget på industriområdet der gruppen sprengte anlegget til Per Kure AS under krigen. 23 av sabotørene fikk rom på skolen oppkalt etter seg og skolens bibliotek ble oppkalt etter Sunde selv.[26]

4. oktober 2013 ble åtte gjenlevende medlemmer av Osvald-gruppen hedret av regjeringen for sin virksomhet under krigen. Dette var etter krav fra SV, som gikk med på å utdele utmerkelser til soldater i Afghanistan mot at gjenlevende medlemmer av Osvald-gruppen også kunne få medaljer.[27] «Dere var sabotørene og soldatene i mørke, som forble i mørke. I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent», sa forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i sin tale. I følge Strøm-Erichsen utførte gruppen ikke bare de fleste, men også de mest virkningsfulle sabotasjeaksjonene i Norge under krigen. «Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille. Derfor forble dere i mørke», sa forsvarsministeren. Hun fremhevet medlemmenes personlige egenskaper som avgjørende for resultatene de oppnådde. «Det dere gjorde den gangen, må og skal fram i lyset. Dere er ikke lenger soldater i mørke. Dere er krigsveteraner med en lysende innsats», sa Strøm-Erichsen.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://snl.no/Osvaldgruppen
  2. ^ Borgersrud, Lars: Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig. Oslo, 2001, side 134-135. ISBN 82-495-0050-4
  3. ^ Glemte sabotører. LO-Aktuelt nr. 11/2009
  4. ^ Odd Bergfald: KGB «OPERASJON NORGE». HJEMMENES FORLAG, Oslo, 1975, side 103. ISBN 82-7006-151-4
  5. ^ Gravstøtte
  6. ^ Søking i folketellingene for årene 1865, 1875, 1900 og 1910
  7. ^ Kirkebok
  8. ^ a b c Sven-Erik Grieg-Smith, bokomtale: «De revolusjonæres krig» - bokanmeldelse av Menn i mørket.
  9. ^ a b Olga Stokker og Andreas Bakke Foss (24. september 2010). «Venter på å bli kontaktet av granskerne». Aftenposten. Besøkt 25. september 2010. 
  10. ^ Gjems-Onstad, Erik (2010). «Krigskorset og Osvald-gruppen». Norges Forsvar (10), s. 31. 
  11. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3592298.ece
  12. ^ Ulateig, Egil: Raud krigar, raud spion - Oslo 1989 ISBN 82-521-3200-6 side 74 og 75
  13. ^ Klassekampen 24. november 1937.
  14. ^ Side 206. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997) ISBN 82-00-22529-1
  15. ^ Lars Borgersrud, forord til Menn i mørket, 2009, side 6.
  16. ^ «Det var politisk overbevisning som hadde ledet han til å spionere for Sovjet, kom det fram i retten.» Det presiseres ikke om det var Sunde som innrømmet dette, eller om det var andre som i retten hevdet at Sunde spionerte av politisk overbevisning.
  17. ^ a b Sabotørene som ble glemt - intervju med Lars Borgersrud i forbindelse med nytrykket av Sundes selvbiografi. Klassekampen 1. april 2009.
  18. ^ Ikke alle var helter – kronikk i Aftenposten 6. april 2010. I kronikken skriver Ulateig konsekvent tittelen på Sundes bok feil – Menn i mørke i stedet for Menn i mørket.
  19. ^ Aftenposten, september 2010.
  20. ^ a b Mitrokhin-arkivet: Ga norske kirkebøker og pass til KGB, Dagbladet, 8. august 2014.
  21. ^ Ulateig, Egil: Raud krigar, raud spion - Oslo 1989 ISBN 82-521-3200-6 side 234
  22. ^ Klassekampen 22. september 2014, s.4.
  23. ^ Lars Borgersrud, forord til Menn i Mørket, 2009, side 6-7.
  24. ^ Sunde, Asbjørn: Menn i mørket, 2009, bibliografi i forordet av Lars Borgersrud.
  25. ^ http://www.frifagbevegelse.no/norge/article2745027.ece
  26. ^ http://www.frydenberg.gs.oslo.no/aktuelt/nyhet.shtml#370627
  27. ^ http://www.klassekampen.no/57324/article/item/null/far-likevel-ikke-krigskorset
  28. ^ Medlemmer av Osvaldgruppen hedret og dekorert, besøkt 4. oktober 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]