Operasjon Asfalt
Operasjon Asfalt gikk ut på å flytte alle krigsgraver med sovjetrussiske krigsfanger til en sentral internasjonal krigskirkegård på Tjøtta. Flyttingen ble gjennomført under den kalde krigen i 1951 etter vedtak i regjeringen der Jens Chr. Hauge var forsvarsminister. Norske myndigheter fryktet at russiske spioner – forkledd som familie til de falne soldatene – skulle reise rundt i landet. Ved å samle de russiske krigsgravene kunne en bedre holde en slik trafikk under oppsikt.[1]
Det tok mange tiår før de russiske krigsfangene, deres graver og den kalde krigen skulle fange norske historikeres interesse.[2] [3]
Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]
Under andre verdenskrig ble mer enn 100 000 sovjetrussiske krigsfanger transportert til Norge. Av disse omkom omkring 13 700. Tallet er større enn det totale tap av norske liv, sivile og militære, hjemme og ute, i hele krigen.
De russiske krigsfangene omkom dels ved store forlis under transport langs kysten, bl.a. ved senkingen av skipene Palatia i 1942 og Rigel i 1944; til sammen omkom om lag 3 000 russiske krigsfanger i disse forlisene. De russiske fangene var ellers i slavearbeid mange steder, dels for å bygge festninger, veier og jernbane, spredt over hele landet fra Grense Jakobselv til Oslofjorden. De døde fangene ble gravlagt i fellesgraver uten identifikasjon.[2]
Gjennomføringen[rediger | rediger kilde]
Operasjon Asfalt ble igangsatt straks etter et hemmelig regjeringsvedtak, og uten at vedtak var gjort om stedet der den internasjonale krigskirkegården skulle lokaliseres. Det var atskillig dramatikk knyttet til gjennomføringen, som først skjedde i Nord-Norge. I oktober 1951 ble 8000 lik lastet og losset. Likrestene var pakket i papirsekker, og mannskapene på DS «Raftsund» protesterte da de ikke orket arbeidet med å håndtere last som ga en uutholdelig stank. Etterretningstjenesten og et marinefartøy fulgte transporten, med ordre om å skyte skremmeskudd om det oppsto uro i havnene.
I Mo i Rana ble protestene så kraftige at aksjonen ble avblåst av forsvarsministeren. Folk – ikke bare kommunistene – oppfattet likflyttingen som en skjendig handling. Massemobiliseringen som skjedde i Mo i Rana er i ettertid kalt kirkegårdskrigen. En admiral i sjøforsvarskommandoen betegnet operasjonen som mislykket. Aksjonen skulle året etter fortsette i Sør-Norge, men ble ikke gjennomført som planlagt.[2][4]
1200 døde ble lagt i individuelle graver, de øvrige i massegraver. Ifølge Soleim har ikke norske myndigheter lagt særlig arbeid i å identifisere de døde og det er ofte ukjent hvordan de døde.[5]
Vi stappet likdeler opp i sekkene og det stakk bein, knokler og ribbein opp over alt. Kroppsdelene tilhørte ofte ikke samme person, og det var tilfeldig hva som endte opp i de forskjellige sekkene. Likene var fulle av mark og stanken var helt jævlig, sier Steffensen. Han forteller at mange sleit psykisk etter arbeidet.
Tor Steffensen, intervjuet av Dagbladet i 2010. De kalte oss likrøvere. https://www.dagbladet.no/nyheter/de-kalte-oss-likrovere/65108088
Imidlertid var arbeidet med å sprenge monumentene russerfangene selv hadde satt opp over sine døde kamerater igang før departementet gjorde sitt vedtak om å samle gravene på Tjøtta. Krigsgravtjenesten - som den gang het Centralkontoret for krigsgraver - var underlagt forsvarsminister Jens Christian Hauge. Hauge mottok en rapport fra en offiser, datert 1. november 1950; hvor det fortelles at en rekke støtter er sprengt: Krokelv, Bjørnelv og Storvoll. Sprengningsarbeidene var nødvendige av hensyn til de mange utenlandske turister som farter rundt og fotograferer og rapporterer om dårlig vedlikeholdsarbeid.[6] Jyllandsposten undrer seg over at det ikke lot seg gjøre å finne ut hvem som hadde tatt beslutningen om å sprenge de russiske gravmonomenter.
Offisiell begrunnelse[rediger | rediger kilde]
Den offisielle begrunnelse – som fremdeles var å lese på Krigsgravtjenestens hjemmeside i 2013 – var at de sovjetiske krigsgravene var mange, de lå spredt og trengte stell. Det ble derfor i 1951 laget en plan for å samle de russiske krigsgravene på ett sted. Planen skulle – ifølge Krigsgravtjenesten – være laget i samråd med sovjetiske myndigheter. Sannheten er at flyttingen av krigsgravene førte til en alvorlig diplomatisk strid mellom Norge og Sovjetunionen. At frykten for sovjetisk spionasje var den egentlige årsak sto det fremdeles i 2013 ingenting om på Krigsgravtjenestens hjemmeside. Sakens realiteter var på dette tidspunkt godt kjent.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ http://www.aftenposten.no/amagasinet/Hvor-mange-vet-at-det-ligger-tusenvis-av-krigsofre-pa-et-bortgjemt-sted-pa-Tjotta-7170915.html A-magasinet om Operasjon Asfalt
- ^ a b c d «60 års taushet og tristesse» Dagbladet, 4. juli 2013
- ^ Marianne Neerland Soleim (2016). ««Operasjon asfalt»» (PDF). Orkana forlag as. Arkivert fra originalen (PDF) 30. september 2021. Besøkt 30.09.2021.
- ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/andre-verdenskrig/byen-som-stoppet-likskjenderne/a/23575129/
- ^ Morgenbladet, 19. august 2016, s.48.
- ^ https://jyllands-posten.dk/debat/kronik/ECE4092533/Kronik-Den-anden-norske-kirkeg%C3%A5rdskrig/ Jyllandsposten 1.10.2007
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Halvor Fjermeros (2013): Med lik i lasten; historien om operasjon asfalt, ISBN 82 430 0755 5
- Marianne Neerland Soleim (2004): Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering, repatriering. Doktoravhandling. Institutt for historie. Universitetet i Tromsø. Spartacus forlag, ISBN 9788230400432
- Marianne Neerland Soleim (2016): Operasjon asfalt. Kald krig om krigsgraver. Orkana forlag.
- Operasjon asfalt i Store norske leksikon
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- nasjonalbiblioteket.no [1]
- forskningsradet.no Kulturminner vi helst vil glemme 12.03.2010
- nrk.no Krigsurett mot russere rettes opp 24.10.2008
- dagbladet.no - De kalte oss likrøvere 24.05.2010