Østfronten (andre verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Østfronten
Konflikt: Andre verdenskrig
Østfronten
Sovjetisk artilleri avfyrer Katjusja-raketter inne i Berlin fra en rakettrampe på en Lend-Lease amerikansk Studebaker lastebil
Dato 22. juni 1941 -
11. mai 1945
Sted Sentral-Europa og Øst-Europa
Resultat
Sovjetisk seier
Parter
Tyskland Tyskland
Italia Italia (til 1943)
Romanias flagg Romania
(til 1944)
Finland Finland
(til 1944)
Ungarns flagg Ungarn
Den første slovakiske republikks våpenskjold Slovakia
Kroatias Ustasa-flagg Den uavhengige staten Kroatia
Spania Spania
Den blå divisjon (til 1943)
Sovjetunionen Sovjet
Armia Krajowas flagg Polske hjemmearmé
Jugaslavias orlogsflagg Kongeriket Jugoslavia
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia
Romanias flagg Romania
(fra 1944)
Finland Finland
(fra 1944)
Kommandanter
Det tredje riket Adolf Hitler Sovjetunionen Josef Stalin

Østfronten under andre verdenskrig var en kampfront gjennom Sentral- og Øst-Europa fra det tyske overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til Tysklands sammenbrudd 8. mai 1945. På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som den store fedrelandskrigen (russisk: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til Napoleons felttog i Russland 1812, en krig som i sin tid ble omtalt som fedrelandskrigen (russisk: Отечественная война).

Krigsskueplassen på østfronten var den største i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene. Dette gikk utover sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Tyskland hadde akseptert Genevekonvensjonene før krigen, men følte seg ikke forpliktet av disse siden Sovjetunionen ikke hadde akseptert dem. Begge partene brøt derfor Genèvekonvensjonene under hele krigen på østfronten, blant annet ved drap av krigsfanger i stor skala. Slik skilte kampene her seg fra kampene på andre krigsskueplasser ellers i Europa.

Kampene på østfronten varierte mellom en rekke store slag, lange framrykkinger, men også stillstand i lange perioder. Logistikkutfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, hvor kulde, varme, tørke og gjørme slet på utstyr og mannskaper, samtidig som de to partene kjempet om initiativet. Resultatet av kampene på østfronten under andre verdenskrig var sterkt medvirkende til den totale ødeleggelsen av det nasjonalsosialistiske Tyskland og etableringen av Sovjetunionen som en militær stormakt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Det tyske angrepet på Sovjetunionen var politisk-ideologisk betinget. I motsetning til tilsvarende situasjon under første verdenskrig var ikke partene formelt i krig med hverandre da kamphandlingene startet, tvert i mot eksisterte Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikke-angrepsavtale hvor Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen og Baltikum mellom seg.

Militært sett var imidlertid situasjonen slik Schlieffenplanen hadde forutsatt under første verdenskrig, nemlig at kamphandlingene på vestfronten var over og Tyskland hadde kontroll over hele det vestlige europeiske kontinentet, inkludert Balkan.

Utfyllende artikler: Slaget om Frankrike (1940), Erobringen av Balkan

Til tross for de enorme ressursene en visste at det ville kreve, var det tyske angrepet på Sovjetunionen motivert utfra behovet for å sikre nødvendige råvarer, selv om leveransene av disse ikke var truet på tidspunktet for angrepet, var de tross alt avhengige av andre. Men begrunnelsen for angrepet ble hele tiden holdt fram som politisk og ideologisk, både ønsket om å samle alle tysktalende innenfor det tyske riket, skaffe «livsrom» for tysk bosetting og ikke minst den ideologiske kampen mot kommunismen, som etter nasjonalsosialistisk tenkning var denne ideologiens største trussel.

På denne bakgrunn stolte ikke Adolf HitlerJosef Stalin og på at Sovjetunionen ville overholde ikke-angrepsavtalen. I tillegg ble angrepet legitimert ved at de slaviske folkene angivelig var mindreverdige i forhold til den ariske rasen, og utfra nasjonalsosialistisk, sosialdarwinistisk tenkning kunne da arierne ta seg til rette.

Overfallet på Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Den tyske framrykkingen 21. juni
til 5. desember 1941:

██ til 9. juli 1941

██ til 1. september 1941

██ til 9. september 1941

██ til 5. desember 1941

Utfyllende artikkel:Operasjon Barbarossa

Hitler prioriterte å angripe Sovjetunionen i stedet for å gå til et amfibieangrepStorbritannia. Han tolket den intense britiske motstanden som at de kunne ha en hemmelig avtale med Stalin og at russerne skulle gå til angrep mens Tyskland var midt i en krevende landgang på de britiske øyer. Hitler var mer bekvem med en landkrig østover, men undervurderte hvor mye som måtte til for å knuse Sovjetunionen. De opprinnelige planene var at dette skulle være over på to-tre måneder, med angrep 22. juni skulle tyskerne etter planen ha god tid til å avslutte felttoget før vinteren kom. Den tyske militære ledelsen var imidlertid skeptisk til Hitlers planer og realismen i disse.

Med en styrke på over tre millioner mann, 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer og 750 000 hester, i tillegg stilte Luftwaffe med 2 770 fly, gikk Tyskland til angrep over en meget bred front. Samlet utgjorde dette 73 % av hærens styrke og 65 % av Luftwaffes.

De tyske styrkene var organisert i tre hovedenheter, leder av hver sin generalfeltmarskalk:

Armégruppe Nord (Wilhelm Ritter von Leeb): 26 divisjoner, 3 sikkerhetsdivisjoner

Armégruppe Sentrum (Fedor von Bock): 47 divisjoner, 1 forsterket regiment, 3 sikkerhetsdivisjoner

Armégruppe Sør (Gerd von Rundstedt): 38 divisjoner, 1 brigade, 3 sikkerhetsdivisjoner

I begynnelsen gikk operasjonene i henhold til Hitlers planer. Dette skyldes flere forhold, blant annet den dårlige situasjonen innen befalkorpset i den Røde armé etter Stalins utrenskning i 1937 og at Stalin i sin paranoia ikke stolte på etterretningsmeldingene om den tyske styrkeoppbyggingen langs grensen. De tildels svake kommando- og kontrollsystemene innen den Røde Armé medførte videre at de sovjetiske styrkene holdt seg passive overfor de framrykkende tyske styrkene, da det tok lang tid før de fikk ny ordre til erstatning for den stående ordren om å ikke gjøre noe som kunne provosere Tyskland.

Den raske framrykkingen medførte etter hvert problemer for tyskerne, da Blitzkrieg-strategien ikke hadde tatt høyde for de enorme forsyningsproblemer og infanteriets muligheter til å følge opp, som bruk av denne strategien over store landområder krevet. Slik fikk tyskerne en følelse av at de druknet i de enorme landområdene, og de sovjetiske styrkene kunne trekke seg tilbake opptil 1 000 km uten at dette fikk skjebnesvangre militære konsekvenser. Slik ble det etterhvert delvis mulig for de russiske styrkene å slippe unna mange av de store tyske knipetangsmanøvrene med styrkene intakt.

Nordlige frontavsnitt[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Murmanskfronten

Helt i nord rykket tyske styrker inn fra Finnmark med sikte på å hindre Sovjetunionen å bruke den isfrie havnen i Murmansk for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for den omfattende konvoitrafikken under hele krigen, og helt avgjørende for den sovjetiske krigsevnen. Tilsammen seilte det ikke mindre enn 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til andre byer inne i Kvitsjøen.

Det tyske angrepet i retning Murmansk møtte sterk motstand og ble stoppet allerede ved Litsadalen. Selv etter at tyskerne hadde kuttet den vitale, karelske jernbanelinjen mellom Kolahalvøya og det øvrige Russland, greide ikke tyskerne å erobre Murmansk, men bombet byen og store deler av denne ble ødelagt.

Utfyllende artikkel: Den finske fortsettelseskrigen

Som et svar på det tyske angrepet startet russerne et bombardement av de finske stillingene i Finland 25. juni, og dette markerte innledningen på de krigshandlingene som på finsk side senere fikk navnet den finske fortsettelseskrigen, da disse krigshandlingene ble ansett for å være en fortsettelse av vinterkrigen. Finnene erobret tilbake de områder på Det karelske nes og i Øst-Karelen som landet måtte gi fra seg til Sovjetunionen etter vinterkrigen. Den finske framrykkingen stoppet da den nådde de tidligere grensene mellom Finland og Sovjetunionen som stammet fra før vinterkrigen. Carl Gustaf Mannerheim visste at Finland etter krigen måtte ha et ryddig forhold til Sovjetunionen og ønsket ikke å sette Finland i en posisjon hvor de permanent truet Leningrad og havnen der. I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nektet den finske overkommandoen å delta i tyskernes bombing av Leningrad, og de beskjøt heller ikke byen fra land.

Utfyllende artikkel: Beleiringen av Leningrad

Allerede tidlig i september hadde den tyske Armégruppe Nord rykket nordover gjennom Baltikum og fram mot Leningrad, både fra Narva og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven Neva. Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og beleiringen av byen varte helt fra 8. september 1941 til 18. januar 1944. Under beleiringen kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga. Beleiringen førte til store militære tap og ekstreme lidelser blant sivilbefolkningen i byen. Hitler hadde bestemt at byen skulle utslettes etter at den ble inntatt, i et direktiv gitt 29. september 1941 befalte han at de tyske styrkene ikke skulle godta noe tilbud om kapitulasjon. De finske styrkene på Det karelske nes nektet å være med på bombardementet av byen.

Moskva[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Slaget om Moskva

I juli hadde den tyske Armégruppe Sentrum rykket inn i Minsk, og allerede i august vant tyskerne det første slaget om Smolensk i perioden 10. juli10. september. Her møtte de tyske styrkene hard motstand, da byen ble ansett som «nøkkelen til Moskva». Ved å kontrollere Smolensk sikret tyskerne broer mellom elvene Daugava, Dnepr samt flere andre elver, noe som forenklet den videre framrykkingen. Det tok hele to måneder før tyskerne hadde nedkjempet Røde armé, og Armégruppe Sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner).

Den tyske styrken som rykket fram mot Moskva kan ha vært sterk nok til å innta byen, men særlig frontavsnittet lenger sør var viktig for å sikre tilgangen på råvarer. Et direktiv fra Hitler av 21. august framhevet at det var viktigere å erobre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse fram et angrep mot Moskva. Generaloberst Heinz Guderian ble derfor beordret sørover for å midlertidig slutte seg til Armégruppe Sør og sikre tysk erobring av Kiev 19. september, før Guderians styrker kunne vende tilbake til den opprinnelige angrepsstyrken i armégruppe Sentrum.

De fleste militærhistorikere mener at denne midlertidige dirigeringen sørover var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp, da den medførte ytterligere forsinkelser i forhold til den opprinnelige planen for angrepet mot den sovjetiske hovedstaden. Først 2. oktober 1941 kunne Armégruppe Sentrum under generalfeltmarskalk Fedor von Bock iverksette den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet Operasjon Tyfon, hvor målet fortsatt var å erobre den sovjetiske hovedstaden før vinteren satte inn.

Tyskerne hadde framgang i de innledende fasene og møtte ikke sterk motstand før de sto rundt 120 kilometer fra byen. I begynnelsen av desember 1941 sto de tyske styrkene kun 30 kilometer fra Kreml, men mannskapet var utslitt og klarte ikke å rykke videre fram. Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av uthvilte sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig. Utover vinteren ble de tyske styrkene presset tilbake 100 til 250 kilometer, og presset på byen avtok. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten, både fordi hovedstaden ble reddet og fordi tyskerne her ble slått for første gang i et av de største slag under krigen med over en million døde totalt.

Kampene i sør og om Krim og Kaukasus[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Slaget om Sevastopol

Armégruppe Sør hadde avansert gjennom Galicia og inn i Ukraina. Denne framrykkingen gikk imidlertid langsomt og led ganske store tap i stridsvognslaget ved Brodij 26. juni30. juni 1941. Med bare én åpen korridor mot Kiev under kontroll i midten av juli, rykket en kombinert tysk og rumensk styrke sørover mot Odessa. En pansergruppe rykket øst mot den østlige buktingen av elven Dnepr. Ved et stort slag ved byen Uman 15. juli8. august 1941 tok de tyske styrkene rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger i en stor knipetangsmanøver.

Armégruppe Sør nådde fram til Krimhalvøya og den smale landforbindelsen Perekopeidet i september 1941. 24. september rykket de inn over dette neset og etter fem dagers bitre kamper hadde de etablert forsyningslinjer over det sårbare neset. 18. oktober rykket tyskerne videre og etter ytterligere 10 dager var de sovjetiske forsvarslinjene nedkjempet. 16. november var praktisk talt hele Krimhalvøya under tysk kontroll, bortsett fra byen Sevastopol og de nærmeste områdene. Den Røde armé igangsatte en motoffensiv i et amfibieangrep over Kertsjsundet 30. desember og gjenerobret Kertsj, men i januar var Kertsj igjen på tyske hender. Etter mer enn åtte måneders beleiring og bombardement, måtte de gjenværende sovjetiske styrkene i Sevastopol overgi byen 4. juli 1942.

Etter at hele Krim var sikret, begynte den tyske Operasjon Blau 28. juni med målsetning om å sikre tilgangen av råvarer, særlig råolje fra Kaukasus og kull og malm fra Donetsbassenget, og ikke minst hindre den sovjetiske krigsindustrien tilgang på disse varene. I tillegg ønsket også Tyskland å legge press på de britiske posisjonene i det nære østen (Iran og Irak).

Operasjonen gikk ikke etter den opprinnelige planen, særlig kjørte framrykkingen mot Stalingrad seg fast og endte med katastrofe i slaget om Stalingrad. Dette krevde alle de tyske ressursene, slik at framrykkingen videre sør stoppet opp.

Sovjetiske motangrep vinteren 1941/42[rediger | rediger kilde]

Sovjetiske motangrep vinteren1941/42
Utfyllende artikkel: Slagene ved Rzjev

Den Røde armé fikk utover høsten og vinteren 1941 tilførsel av nye, uthvilte og velutstyrte styrker fra Sibir, som hadde blitt stående i Sibir under påvente av et eventuelt japansk angrep. Da dette ikke kom og spionen Richard Sorge kunne rapportere at Japan forberedte angrep i Stillehavet, ble disse styrkene overført til fronten i Europa og satt i kamp utenfor Moskva 5. desember 1941. De sovjetiske styrkene var nå, i motsetning til sine tyske motstandere, utstyrt og trent for vinterkrig.

De sovjetiske motoffensivene var kraftige, og 7. januar 1942 var de utslitte og forfrosne tyske styrkene blitt drevet tilbake mellom 100 og 250 km. I perioden 8. januar 1942 og helt fram til 22. mars 1943 var det en rekke forsøk på å erobre den tyske «lommen» ved Rzjev, også kjent som slagene ved Rzjev, før sovjeterne endelig lyktes og tyskerne trakk seg tilbake som et ledd i en større tilbaketrekning. Men de sovjetiske styrkene rykket til dels for fort fram, noe som førte til at også de etter hvert ble utmattet og led et betydelig nederlag i det andre slaget ved Kharkov (12.28. mai 1942). Den tyske framgangen og seieren ved Kharkov ble en viktig forutsetning for deres framrykking mot Stalingrad.

Stalingrad vinteren 1942/43[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk framrykking vinteren 1942/43
Utfyllende artikkel: Slaget om Stalingrad

Endel av den tyske militære filosofi var å angripe der motstanderen minst ventet det, så raske framrykkinger kunne gjennomføres. Adolf Hitler anså et angrep på Moskva sommeren 1942 som altfor opplagt. Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde blitt med i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Hitler ønsket å avslutte kampene på østfronten, eller i det minste redusere dem, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.

På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, samt elven Volga; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket.

Den tyske offensiven mot Stalingrad ble innledet 21. august 1942 og det ble en nådeløs kamp fra hus til hus, fra etasje til etasje: Byen ble skutt fullstendig i stykker, men det lyktes ikke de tyske styrkene å innta hele byen, til tross for at den geografiske plasseringen var slik at den favoriserte en angriper fra vest, i og med at den lå på vestsiden av elven Volga og forsvarerne slik ble liggende med ryggen mot elven og alle forsyningene måtte fraktes svært sårbart over denne. I midten av november fikk marskalk Georgij Zjukov godkjenning fra Stavka til en større motoffensiv, og brøt igjennom både nord og sør for byen. I slutten av november lyktes det Zjukov å lukke inne de 18 tyske divisjonene i en enorm knipetangsmanøver. Av de i alt 330 000 tyske soldatene som ble innringet, var bare 100 000 igjen da de tyske styrkene under feltmarskalk Friedrich Paulus kapitulerte rundt to måneder senere, 31. januar 1943.

Etter fem og en halv måneders nådeløse kamper var det tyske nederlaget i Stalingrad fullstendig. I februar 1943 kunne derfor de sovjetiske styrkene rykke fram fra elven Don 500 km til vest for Stalingrad, gjeninnta Kursk 8. februar 1943 og Kharkov.

For å sikre de tyske posisjonene, ble det bestemt å forlate Rzjev og samle de tyske styrkene i det østlige Ukraina. Manstein gikk til motoffensiv 20. februar, og kjempet de sovjetiske styrkene tilbake til Poltava og videre tilbake til Kharkov mot slutten av mars. I en vellykket tysk motoffensiv, klarte de å ta tilbake Kharkov i det tredje slaget om Kharkov 16. februar15. mars, noe som blir regnet som den siste viktige strategiske tyske seieren på østfronten.

Kursk 1943[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Kursk. Til venstre hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Til høyre viser «lommen» ved Kursk
Utfyllende artikkel: Slaget ved Kursk

Slaget ved Kursk (tysk «Operation Zitadelle») utspant seg i perioden 4. juli20. juli 1943 og var det siste avgjørende forsøket fra de tyske styrkene på å gjenvinne initiativet på østfronten etter nederlaget ved Stalingrad. Men den røde armé hadde god kjennskap til de tyske forberedelsene og etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve. Samtidig med at slaget pågikk kom den allierte landgangen på Sicilia 10. juli, og dette kan ha påvirket de tyske disposisjonene.

Dette ble et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien med de største tapene på én dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte bare delvis å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etterhvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol (5. august) og Belgorod, mens tyskerne mot slutten av august måtte oppgi Kharkov og ble presset bredt tilbake. Ved at Tyskland tapte slaget ved Kursk hadde den røde armé initiativet resten av krigen. I tillegg viste slaget en krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig og er fremdeles et studieemne på krigsskoler.

Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; resten av krigen var Wehrmacht begrenset til retrett og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å tilføre sovjetstyrkene store tap; men med en større befolkning, industriell produksjon og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp var det umulig å stoppe den røde armé.

Tapet førte til at Hitler blandet seg stadig mer inn i de operative militære beslutningene og ble stadig mer detaljorientert. Stalin håndterte dette helt motsatt, etter denne triumfen kunne han trekke seg mer i bakgrunnen og stole på at Stavka tok de riktige beslutningene.

Utfyllende artikkel: Det andre slaget om Smolensk

Ved det andre slaget om Smolensk 7. august til 2. oktober 1943 lyktes Den røde armé å gjennomføre en avgjørende, offensiv operasjon og gjenerobre Smolensk, etter at denne byen hadde vært på tyske hender i mer enn to år. Den røde armé gjennomførte en offensiv ved Dnepr i august til desember, og samlet sett sørget de sterkere sovjetiske ressursene for at de tyske kreftene ble spredt for vidt omkring og tapte på det.

Utfyllende artikkel: Slaget ved Dnepr

Den sovjetiske seieren ved Dnepr var kostbar for begge de to stridene partene, men førte til at de sovjetiske styrkene kom seg over det naturlige hinderet som den brede floden Dnepr var og kunne avansere mot Kiev, hvor kampene om byen stod i november og desember 1943 før den ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene.

Tyske tilbaketrekninger[rediger | rediger kilde]

Tysk tilbaketrekking gjennom hele Øst-Europa fra august 1943 til desember 1944
Frontutviklingen i 1945
Utfyllende artikkel: Slaget ved Kamenets-Podolsk

Ved slaget ved Kamenets-Podolsk i mars/april 1944 gjorde de sovjetiske styrkene et mislykket forsøk på å ringe inn de tyske styrkene i området. Disse var på dette tidspunktet utmattet etter kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj-lommen og hadde derfor et stort behov for å hvile. Den sovjetiske styrken ble ledet av marskalk Georgij Zjukov, og den satte igang offensiven i slutten av mars 1944. Den 25. mars var den tyske styrken omringet og isolert.

Til tross for store vanskeligheter lyktes det de tyske styrkene å bryte ut av den sovjetiske innringingen og møte den tyske unnsetningsstyrken, bestående av to panser SS-divisjoner ved byen Buchach den 6. april. De fleste tyske soldatene unnslapp dermed innringingen, men de mistet en stor del av materiellet.

Utfyllende artikkel: Operasjon Bagration

22. juni 1944 iverksatte de sovjetiske styrkene en omfattende offensiv for å presse de tyske styrkene ut av Hviterussland og det østlige Polen, kalt operasjon Bagration. 1,7 millioner sovjetiske soldater - med en umåtelig overmakt av stridsvogner og fly - slo tilbake de rundt 800 000 soldatene i den tyske Armégruppe Sentrum, slik at denne enheten til slutt brøt sammen da offensiven sluttet 19. august. Da var Den røde armé nådd langt inn i de baltiske landene og sto ved Warszawa. Oppmuntret av at de sovjetiske styrkene stadig nærmet seg, åpnet den polske hjemmearméen 1. august Warszawaoppstanden som en del av en landsomfattende oppstand. Imidlertid stoppet sovjetstyrkene framrykkingen, og tyskerne knuste oppstanden, som endte i et forferdelig blodbad.

Utfyllende artikkel: Warszawaoppstanden

Finland undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944 og dette avsluttet Den finske fortsettelseskrigen. Dette gjorde det klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland da disse landene nå teknisk var i krig med hverandre. Dette medførte også tysk tilbaketrekning fra hele Murmanskfronten. Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle områdene de trakk seg ut av i denne operasjonen, både i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang på forsyninger.

Videre utover høsten 1944 fortsatte de sovjetiske styrkene offensiven mot de baltiske landene, og nådde Østersjøen ved Memel 10. oktober, og ved årets utgang hadde de stort sett kontroll i dette området, bortsett fra en større tysk lomme i Kurland som holdt ut resten av krigen som Armégruppe Kurland. Lenger sør startet Den røde armé 29. oktober en offensiv i retning av Ungarn, og Budapest falt 13. februar 1945, og frigjorde hele Balkan.

Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanzerarmé og 5. Sjokkarmé.
Utfyllende artikkel: Wisła-Oder-offensiven

12. januar og fram til 2. februar 1945 gjennomførte den Røde Armé en stor offensiv vestover langs hele østfronten. Den røde armé tok blant annet utgangspunkt i de to brohodene som var erobret på vestsiden av Wisla under Operasjon Bagration sommeren før, rykket videre vestover og nådde elvene Oder, som de krysset ved byen Kienitz den 31. januar 1945 og nådde også elva Neisse i Vest-Preussen. Ved Küstrin stod de nå bare 70 km fra Berlin. Fortsatt holdt tyskerne deler av Østersjøkysten («Østersjøbalkongen»), helt isolert fra omverdenen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 10. april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også «Østersjøbalkongen» fram til Stettin; Danzig falt 30 mars.

Det endelige tyske nederlaget[rediger | rediger kilde]

Den militære situasjonen i Europa ved det tyske sammenbruddet
Utfyllende artikkel: Slaget om Berlin

Til sluttkampene om Berlin hadde tyskerne knapt reserver igjen. Forsvarerne var en sammensatt styrke på rundt en million mann, bestående av en blanding av regulære soldater, godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne ungdommer i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange Panzerfaust de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder. De sovjetiske styrkene på totalt 2,5 millioner soldater ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør).

16. april startet sovjeterne offensiven mot Berlin. Strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom Zjukov og Konev om hvem som først kunne innta selve byen. Stalin krevet at den Røde armé skulle ha inntatt Berlin til feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. 25. april hadde Zjukovs og Konevs styrker omringet Berlin. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen, mens Konev inntok de sørlige bydeler. Rokossovskij klarte ikke å bryte gjennom den tyske fronten ved nedre Oder før 26. april, og hans styrker deltok ikke i slaget om Berlin.
       30. april begikk Hitler selvmord. 2. mai kapitulerte de tyske styrkene i byen, selv om spredt skyting forekom flere dager etterpå.

Fra slutten av april 1945 fortsatte kamphandlingene vesentlig på østfronten; på vestfronten foregikk nå bare mindre kamper. På sørfløyen - i Tsjekkoslovakia og Sørøst-Tyskland - gjorde styrkene til SS-generalen Ferdinand Schörner hard motstand etter å fått betydelige forsterkninger fra armégruppen lenger nord. Dette skyldtes at Hitler feilaktig trodde sovjeterne ville sette inn hovedoffensiven mot Praha, ikke mot Berlin. Således holdt tyskerne Breslau som pinnsvinstilling til 8. mai. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene seg vestover for å overgi seg til vestmaktene og unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom. For vestmaktene var dette et problem, både med deres forpliktelser overfor en alliert, og med å håndtere en så stor flyktningstrøm. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7.8. mai.

Utfyllende artikkel: Praha-offensiven

De siste større kampene på østfronten sto om Praha 5.-11. mai under den såkalte Praha-offensiven. Samtidig forsøkte fortsatt avdelinger av Schörners styrker å slå seg vestover for å overgi seg til vestmaktene. Disse kampene fortsatte altså etter at Tyskland hadde kapitulert.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også litteraturlister og eksterne lenker under spesialartiklene