Riksrådsforhandlingene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Riksrådforhandlingene var forhandlinger som foregikk i perioden 13. juni18. september 1940 mellom de tyske okkupasjonsmyndighetene og Stortingets presidentskap etter at de siste norske styrkene hadde lagt ned våpnene, og regjering og kongehus hadde flyktet til London. Formålet med forhandlingene var fra tysk side å få fram en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten.

Riksrådet skulle erstatte Administrasjonsrådet som hadde vært tyskernes motregjering inntil okkupasjonen av Norge var fullført. Tyskerne framsatte en rekke krav som ble godtatt at Stortingets presidentskap 27. juni, mot at Quisling skulle holdes unna. Kravene var:

  • Kong Haakon skulle anmodes om å tre tilbake, og bli avsatt hvis han avslo.
  • Elverumsfullmakten som ga London-regjeringen rett til å opptre på vegne av Stortinget, skulle tilbakekalles. Og regjeringen avsatt.
  • Stortinget skulle utnevne en ny regjering med flere pro-tyske statsråder.

I juli forlot Quisling landet og presidentskapet skrev brev til kongen som svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.

I Berlin hadde Quisling mange støttespillere som overtalte Hitler til å sende Quisling tilbake til Norge mot rikskommissær Josef Terbovens ønske. De norske forhandlerne gikk med på også disse kravene og etter flere voteringer i september vedtok Stortinget avtalen med 92 mot 55 stemmer.

Stortinget slapp med skammen da forhandlingene sprakk 18. september etter at tyskerne forlangte å få inn 5 NS-statsråder. I en radiotale 25. september forkynte Terboven dannelse av et Kommissarisk råd med NS-statsråder under ledelse av Vidkun Quisling.

Litteratur[rediger | rediger kilde]