Operasjon Fritham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Fritham
Dato April-mai 1942
Sted Norge Svalbard
Resultat
Fiasko, skipene ble senket.
Parter
Skottlandsbrigaden Tyskland
Styrker
82 ?
Tap
14 ?

Operasjon Fritham var en norsk operasjon under andre verdenskrig som tok sikte på å sikre kullgruver på Svalbard mot tysk overtakelse og opprettelse av en meteorologisk stasjon. To skuter ble senket i operasjonen og femten mann omkom. Resten av Fritham-styrken fikk etablert seg på øygruppen.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fram til august 1941 foregikk gruvedriften på Svalbard som normalt både på norsk og sovjetisk side. Etter at Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 iverksatte de allierte vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert til Arkhangelsk i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia den 3. september ombord på «Empress of Canada».[2] Samtidig ble strategiske objekter som kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner ødelagt i Operasjon Gauntlet.

Planen for Operasjon Fritham var at første pulje (Fritham 1) skulle gå fra Greenock via Island for å reetablere seg og sikre gruvene i Isfjordområdet. Av de 82 deltagerne i første pulje var 24 mannskap på skutene, resten var soldater (hvorav tre briter), for det meste tidligere evakuerte ansatte i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK). Den neste puljen (Fritham 2) skulle gå i juni med «Polarbjørn» og «Quest».


Hendelser[rediger | rediger kilde]

30. april 1942 forlater skutene DS «Selis» og DS «Isbjørn» brigaden i Skottland (Greenock) uten eskorte. De kommer til Akureyri via et minebelte ved Færøyene og Island

  • 7.5. Avgang med 82 mann fra Akureyri der de hadde lastet brensel, utstyr, 24 hunder, to britiske offiserer og norsk hundekjører
  • fulgte iskanten fra Jan Mayen mot Svalbard.
  • 13.5. Ankomst Isfjorden (Svalbard), DS «Isbjørn» starter isbryting inn til Barentsburg. Observert av Heinkel He 111 utpå kvelden.
  • 14.5. Angrepet like etter midnatt i Grønfjorden av fire tyske Focke-Wulf Condor fra Banak. DS «Isbjørn» går under umiddelbart mens DS «Selis» brenner ut og synker. Elleve mann og 24 hunder omkommer. De fleste hadde allerede lagt på vei til fots mot Barentsburg.
  • De overlevende (hvorav 15 sårede) tar seg inn til Barentsburg. Tre av de sårede dør underveis. Gruppen beskytes nok en gang.
    • De sårede og noen til forblir i Barentsburg
    • 15.5. Tyve menn under ledelse av den britiske Alexander Richard Glen begir seg de 90 km fra Barentsburg til Sveagruva. Hundekjøreren omkommer i en bresprekk. Turen feiler men neste patrulje lykkes og etablerer seg.[3]
    • En tredje gruppe ledet av Richard Knutsen etablerer seg ved Longyearbyen
  • 25.5. Observert av en britisk Catalina ført av Ernest Schofield.[4]
  • 6.6. En Catalina lander og tar med seg de seks mest skadde
  • 2.7. Forsterkninger ankom i form av luftvern i Operasjon Gearbox. De følgende operasjonene, Gearbox 2 til 4, førte med seg mer personell og luftvern, samt hunder og kystartilleri.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

De resterende fortsetter sitt arbeide utover 1942 og 1943. Den 8.9.1943 angripes Svalbard av «Scharnhorst» og «Tirpitz», samt ni torpedojagere. Seks av den norske styrken på 148 mann omkommer, tre senere av skadene.[5] I Longyearbyen ble i 1949 alle 25 omkomne på Svalbard nevnt på en plakett ved et monument.[6] Utstillingen "Brennpunkt Nord" ved Tromsø Museum dokumenterte i 1988 hendelsene med en fotoutstilling. I 1991 ble veteraner brakt dit med «Senja» for minne-markering.[5] Året etter var det kransnedleggelse på Akershus Festning ved Arktiske Krigsveteraners forening. I 2000 ble skutene funnet av kystvaktskipet «Lance» og seinere av «Sjømåleren». Et minnesmerke ble satt opp i Barentsburg med teksten «N 78 04’38’’ E 14 08’84’’ Dybde 136 meter, 1018 meter fra land».

Omkomne[7][rediger | rediger kilde]

Operasjon Frithams leder, Einar Sverdrup.
  • Thore Andersen (født 17.7.1914 fra Rana), maskinmann og menig fra SNSK
  • Arnold Conradi Bjørnsvik (født 7.5.1909 fra Trondheim), dekksmann og menig fra SNSK
  • Ingvald Elias Bøen (født 31.8.1903 fra Davik), proviantforvalter og menig fra SNSK
  • D. Godfrey, oberstløytnant (britisk)
  • Sigvald Kristian Høiland (født 9.2.1923 fra Davik), menig og lagerarbeider ved SNSK
  • William Charles Johannessen (født 6.11.1904 fra Glemmen), menig
  • Olav Lund (født 17.9.1919 fra Tromsø), dekksmann og menig, ved SNSK (sønn av John B. Lund)
  • Ole Nesvold (født 26.9.1909 fra Ålen), sersjant og formann ved SNSK
  • Erik Michael Nilsen (født 24.9.1893 fra Tromsø), kvartermester, islos, ved SNSK
  • Ole Larssen Nymo (født 21.6.1897 fra Skjervøy), dekksmann og menig, ved SNSK
  • Johannes Rønnestad (født 24.12.1890, fra Ålesund), dekksmann og menig
  • Einar Sverdrup (født 18.12.1895 fra Kristiania), oberstløytnant og leder for Operasjon Fritham, direktør i SNSK
  • Birger Kristian Jentoft Tørgersen (født 25.7.1898 fra Tromsø), kvartermester, ved SNSK
  • Odd Syvertsen (født 26.8.1921 fra Kongsberg), menig og hundefører
  • John Bersvend Lund (født 16.9.1881 fra Tromsø), sersjant og formann ved SNSK (døde 16.5.)

Overlevende[rediger | rediger kilde]

  • Ove Roll Lund, nestkommanderende inntil Sverdrup omkom
  • Ingvard Johanessen, skipper på Selis
  • Per Honningstad, lege og løytnant
  • Nils Langbach, skytter fra Selis
  • Sersjant Skribeland
  • Olav Nilsen (Oksfjordhamn), sersjant
  • Torstein Torgersen (Tromsø), båtsmann på Isbjørn
  • Hans Iversen (Tromsø), menig og kullemper på Isbjørn
  • Richard Knutsen, sersjant
  • Amherst Barrow Whatman (britisk, oberst)
  • Alexander Richard Glen (britisk, commander)
  • Johan Andreassen (Andenes)
  • Gjærløv Larsen Bruvoll (Bjørkebakken, Dyrøy)
  • Håkon Samuelsen
  • Peter Jul Melleby (menig og kjentman på Svalbard)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thoralv Lund: Det har hendt på Svalbard. 3. I samarbeid med Svalbard museum : Distribusjon: A/S Bladet "Nordlys", 2000. ISBN 8291668116, side 67-74
  2. ^ «Andre verdenskrig på Svalbard». Svalbard Museum. 
  3. ^ Torbjørn Torkildsen, red. (1991). Svalbard. Vårt nordligste Norge (2 utg.). Aschehoug. s. 216–217. 
  4. ^ Wilhelm Dege og William Barr (2004). War north of 80: The last German arctic weather station of WW II. 
  5. ^ a b «Krigsveteraner hedret falne kamerater». NTB. 13.9.1991. 
  6. ^ «Krigsminnemerke på Svalbard». Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. 
  7. ^ Magnus Sefland (2005). «Ishavsskuta "Malula"/"Selis"». Isflaket (Ishavsmuseet Aarvaks venner) (3). 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thoralv Lund (1990). Kalde krigsår. Svalbard 1940-45. Nordanger forlag. 
  • Monica Kristensen (2009). Operasjon Fritham. Press forlag.