Angrepet på Norge i 1940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Weserübung-Nord
Konflikt: Andre verdenskrig
Operasjon Weserübung-Nord
Dato 9. april - 10. juni 1940
Sted Norge
Resultat
Tysk seier
Parter
Norge Norge
Frankrike Frankrike
Storbritannia Storbritannia
Polen Polen
Tyskland Tyskland
Kommandanter
Norge Kristian Laake
Norge Otto Ruge
Tyskland Nikolaus von Falkenhorst
Tyskland Hans Ferdinand Geisler
Styrker
ca. 60 000 norske
35 000 allierte
120 000
Tap
4 400 briter
1 335 norske
530 franske og polske
ca. 5 000
Europa under 2. verdenskrig
Den militære situasjon ved angrepet.

Koordinater: 64°N 12°Ø Angrepet på Norge i 1940 (på tysk omtalt med kodenavnet Weserübung-Nord) var det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 under andre verdenskrig. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.[1]

Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.[2] Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side. Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet. Dette forsinket ilandstigningen i Oslo og gav kongen og regjeringen og Stortinget tid til å unnslippe.

Narvik ble besatt av de tyske angriperne 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai.[3] Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni.[3] Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord.[3] Kongen og regjeringen dro i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Angrepet var mulig fordi det norske nøytralitetsvernet var svakt, og at de tyske styrkene på forhånd hadde all vesentlig kjennskap om oppbygging og plassering av norske styrker. Angrepets styrke var de fleste steder opptil et par tusen mann, og det var først etter at de første tyske styrkene hadde satt seg fast i de nødvendige brohodene at styrkene ble forsterket. Det norske forsvaret var i svært liten grad forberedt og trent på å møte en angriper av denne styrke og type, men der det var mulig ble de tyske styrker engasjert, slik at resten av hæren kunne mobiliseres.

Opptakten og strategiske vurderinger[rediger | rediger kilde]

Våren 1939 begynte det britiske marineministeriet å anse Skandinavia som en potensiell slagmark i en fremtidig konflikt med Tyskland. Da den britiske regjeringen var motvillig til å blande seg inn i enda en konflikt på det kontinentale Europa i samme skala som den første verdenskrig overveide de å innføre en blokade for så å svekke Tyskland indirekte. Den tyske industrien var meget avhengig av importen av jernmalm fra gruvedriften i Nord-Sverige, og om vinteren når Bottenviken var lukket av is, ble jernmalmen skipet ut fra den nordnorske havnebyen Narvik.[4] Dessuten ville kontroll over norskekysten også assistere med å stramme inn blokaden av Tyskland.

I oktober 1939 diskuterte storadmiral Erich Raeder, sjef for den tyske Kriegsmarine, med Adolf Hitler om faren eventuelle britiske baser i Norge ville medføre. Marinen argumenterte for at kontroll over Norge ville gjøre det mulig å kontrollere havområdene i nærheten og tjene som et utgangspunkt for fremtidige ubåtoperasjoner mot Storbritannia.[4] Men på dette tidspunktet var ikke de andre grenene av Wehrmacht interessert i forslaget, og Hitler hadde akkurat utgitt et direktiv som fastslo at hovedoppgaven for Wehrmacht ville være en bakkeoffensiv gjennom Nederlandene.

Både britiske og tyske skip og fly foretok krenkelser av norsk nøytralitet vinteren 1939/1940 og den engelske marinen minela norsk farvann og bordet et tysk hjelpefartøy som transporterte britiske krigsfanger («Altmark») i norsk territorialfarvann, til tross for norske protester. Mineleggingen skjedde så sent som 8. april, og var et britisk forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken fra Narvik. Dette var etter at de tyske angrepsstyrkene hadde forlatt Tyskland med kurs for Norge.

Britiske og franske planer for Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Plan R 4

Brorparten av jernmalmtransporten fra gruvene i Kiruna og Malmberget gikk med tog til Narvik, for så videre med båt langs Norskekysten til Europa.

I slutten av november foreslo Winston Churchill, nytt medlem av Imperiets krigskabinett, å minelegge norsk farvann for å stoppe malmtransporten langs kysten effektivt. Dette ville tvinge jernmalmtransporten til å seile gjennom internasjonalt farvann i Nordsjøen hvor marinen kunne forby dem å fortsette transporten av jernmalm til Tyskland. Forslaget ble avslått av Neville Chamberlain og Lord Halifax av frykt for en motsatt reaksjon blant nøytrale land som f.eks. USA. Etter at begynnelsen av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen hadde forandret den diplomatiske situasjonen, foreslo Churchill igjen å minelegge norsk farvann, men fikk igjen avslag.

I desember begynte Storbritannia og Frankrike for alvor å legge planer for å sende hjelp til finnene mot russerne. Planen var å landsette en styrke i Narvik, hovedhavnen for eksport av jernmalm, og deretter ta kontroll over jernbanelinjen Malmbanan mellom Narvik og Luleå i Sverige ved kysten av Bottenviken. Det beleilige med planen var at dette ville også gjøre det mulig for de allierte troppene å okkupere de svenske malmgruvene. For at operasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland. Denne planen fikk støtte av både Chamberlain og Halifax. Britene regnet med støtte fra norsk side, noe som ville lette noen av de juridiske problem. Men strenge advarsler mot både Norge og Sverige resulterte i sterke negative reaksjoner i begge land. Den norske og svenske avvisningen av den britiske ekspedisjonstroppen satte en stopper for britenes opprinnelige okkupasjonsplan. Den 12. mars 1940 bestemte imidlertid de allierte seg for en revidert utgave av planen, som innebar en «semi-fredelig» invasjon. Tropper skulle sendes til Norge, og ta over de svenske gruvene, men dersom betydelig militær motstand ble møtt ville man avlyse invasjonen. Freden i Moskva i 1940 avsluttet imidlertid Vinterkrigen i Finland, så de allierte så seg nødt til å droppe den reviderte planen også.

Tyskerne var også klare over trusselen en eventuell alliert okkupasjon av disse områdene brakte med seg. Altmark-saken den 16. februar 1940 overbeviste tyskerne om at de allierte ikke ville respektere den norske nøytraliteten, og Adolf Hitler gav derfor ordre om å framskynde planene om en tysk invasjon av Norge.

De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: Operasjon Wilfred og Plan R 4. Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle minelegges for å hindre transport av svensk jernmalm til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april. Mineleggingen ble delvis gjennomført den 8. april. Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen fremprovoserte en militær tysk reaksjon skulle en britisk styrke etter planen sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også settes under alliert kontroll. Plan R 4 ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter den britiske mineleggingen.

Tyske planer[rediger | rediger kilde]

Tyske bergjeger-soldater venter på å gå ombord krysseren «Admiral Hipper» i Cuxhaven 6. april 1940

Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter Vidkun Quislings besøk i Berlin før jul 1939. Her fremla han sitt syn på de norske myndighetene for Hitler og argumenterte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i Alfred Rosenberg, som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nasjonalistiske partiet NSDAP. Man bør ikke overdrive Quislings rolle i forhold til tyskernes vurdering av Norge. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kupplaner, hovedsakelig fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nasjonalsosialistene kunne ødelegge tyskernes overraskelsesmoment.

Overbevist om trusselen fra de allierte mot Tysklands import av jernmalm, beordret Hitler den 14. desember 1939 den tyske overkommandoen (Oberkommando der Wehrmacht) om å begynne forberedende planlegging av en invasjon av Norge. Den forberedende planen ble navngitt Studie Nord og krevde kun en divisjon.

Mellom den 14. desember og den 19. januar utviklet Kriegsmarine en utvidet versjon av planen, som fastslo to hovedfaktorer: at overraskelse var avgjørende for å redusere trusselen om norsk motstand (og britisk innblanding); den andre var å bruke raskere krigsskip istedet for å bruke relativt langsomme handelsskip til å transportere troppene. Dette ville gjøre det mulig å okkupere alle målene samtidig, for transportskipene hadde kun begrenset rekkevidde. Denne planen krevde et helt armékorps, inkludert en bergdivisjon, en fallskjermdivisjon, en motorisert infanteribrigade og to infanteridivisjoner.

Angrepsstyrken var delt i 5 grupper med flere av de største byene som mål:

  • Gruppe 1: Ti destroyere til Narvik med deler av 139. bergregiment.
  • Gruppe 2: Tung krysser «Admiral Hipper» og fire destroyere til Trondheim med deler av 138. bergregiment.
  • Gruppe 3: Lette kryssere «Köln», «Königsberg», «Bremse», «Brummer» og to torpedobåter med støttefartøyer til Bergen med enheter fra 159. infanteriregiment.
  • Gruppe 4: Lett krysser «Karlsruhe», «Tsingtau» og en torpedobåt med enheter fra 310. infanteriregiment med støttefartøyer til Kristiansand. To minesveipere med 1. kompani fra 234. panservernbataljon dro mot Arendal.
  • Gruppe 5: Tung krysser «Blücher» og «Lützow», lett krysser «Emden», torpedobåtene «Möve», «Albatros» og «Kondor» og minesveiperene «R17», «R18»,«R19»,«R20»,«R22»,«R23»,«R24» og «R27» med enheter fra 307. infanteriregiment med støttefartøy mot Oslofjorden og Oslo
  • Gruppe 6: Fire (M1/M2/M9/M13) mineryddere/minesveipere til Egersund med et kompani fra 169. spaningsbataljon.

Planen gikk blant annet ut på straks å ta Norges konge til fange da man håpet at dette ville utløse en rask kapitulasjon.

Den 21. februar 1940 ble kommandoen for operasjonen gitt til general Nikolaus von Falkenhorst. Han hadde kjempet i Finland under den finske borgerkrigen og var derfor velkjent med arktisk krigføring. Men han ble kun gitt kommandoen over landstyrkene til tross for Hitlers ønske om å ha en samlet ledelse.

Den endelige planen fikk den 27. januar 1940 kodenavnet Operasjon Weserübung («Weser-øvelse») etter Weser som er en elv i Tyskland. Operasjonen sto under ledelse av XXI. armékorps og besto av den 3. bergdivisjon og fem infanteridivisjoner (hvorav ingen av dem hadde blitt prøvet i kamp). Den innledende formasjonen skulle bestå av 3 infanteridivisjoner som skulle landsettes ved de forskjellige mål, mens resten skulle følge etter det første angrepet. Tre kompanier fallskjermjegere skulle brukes til å besette flyplasser. Avgjørelsen om også å sende den 2. bergdivisjon ble truffet senere.

Opprinnelig var planen kun å invadere Norge og oppnå kontroll av danske flyplasser i Nord-Jylland (i særdeleshet de to flyplassene i Ålborg) med diplomatiske midler. Men den 1. mars kom Hitler med et nytt direktiv som krevde at både Norge og Danmark skulle invaderes. 5. mars ga Hitler general Leonhard von Kaupisch kommandoen over angrepet mot Danmark. Dette kom av Luftwaffes vedholdende krav om å sikre flyplasser for jagerfly og for å advare de tyske flyene i Norge om fiendtlige fly. XXXI. korps ble opprettet for invasjon av Danmark og besto av to infanteridivisjoner og den 11. motoriserte brigade. Hele operasjonen ville bli støttet av X flykorps, som besto av omkring 1 000 fly av forskjellige typer.

Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerne hadde oppgitt hans plan om et kupp. Blant de tyske militære var det ingen sterk støtte for Quislings ønsker. Hitler vurderte gradvis en invasjon i Norge som mer interessant ut fra vurderinger av norsk evne til og ønske om å holde fullstendig nøytralitet. Sett fra tysk side var en eventuell operasjon svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og landsette styrkene derfra. Denne risikoen ble samtidig en fordel fordi de fleste militære anså en slik operasjon som så risikofylt at få anså dette som en reell mulighet. Slik ble det tyske overraskelsesmomentet forsterket.

Norges strategiske betydning[rediger | rediger kilde]

Det var med andre ord vinteren 1940 et «kappløp» om Norge. Uten at noen av partene visste om motstanderens planer, planla begge sider militære aksjoner i landet. Likt for begge parter var ønsket om å få kontroll over utskipning av svensk jernmalm og skipstrafikken i norske farvann, i tillegg ønsket tyskerne Norge som ubåthavn for angrep mot forsyningstransporten til og fra Storbritannia.

Forskjellen var at Storbritannia/Frankrike ønsket å gjøre sine intervensjoner mest mulig innenfor internasjonal rett, for å sikre at Norge og Sverige ikke gikk inn i krigen på Tysklands side. Tyskerne planla sine aksjoner som en angrepskrig uten å ta hensyn til Norges syn. Dette medførte som sannsynlig konsekvens at Norge ville gå over på Storbritannias og Frankrikes side. Denne forskjellen i stormaktenes planlegging vises best ved at Storbritannia/Frankrike mistet sitt påskudd for intervensjon da det ble våpenstillstand mellom Finland og Sovjetunionen. Uten et påskudd for å sende tropper til Norge ble intervensjonsplanene i Narvik skrinlagt. I samme periode ble de tyske krigsplanene mot Norge og Danmark ferdigstilt.

Nøytralitetsvakt[rediger | rediger kilde]

Ved krigsutbruddet i Europa i september 1939 ble Norges forsvar delvis mobilisert for å påse at landets nøytralitet ikke ble krenket. I motsetning til hva som var situasjonen under første verdenskrig, da både Marinen og Kystartilleriet var fullt mobilisert fra krigens første dag, var det i 1939 – på grunn av mangelen på øvd befal og mannskap – ikke organisatorisk mulig å mobilisere Sjøforsvaret i sin helhet etter gjeldende planer. Av de over 100 fartøyene som ble utrustet, var ca. halvparten leide bevoktningsbåter og oppsynsskip. Av Marinens 62 egentlige krigsskip var hele 43 sjøsatt i årene 1874–1918, og dermed foreldet og av liten militær betydning. Av moderne krigsskip hadde Marinen til rådighet bare en stor minelegger («Olav Tryggvason»), to minesveipere («Otra» og «Rauma») og fire jagere («Sleipner, «Æger», «Odin» og «Gyller»).

Ved Kystartilleriet, som omfattet de fem festningene Oscarsborg, Oslofjord, Kristiansand, Bergen og Agdenes, begynte oppsettingen i slutten av august 1939. Også her ble det foretatt bare delvis oppsetting i forhold til planene. Dessuten ble det foretatt en større utskifting av mannskaper ca. 1. april 1940, noe som innebar at en stor del var uøvde eller ikke kommet på plass ved krigsutbruddet. I tillegg hadde en rekke befal ikke vært inne til tjeneste siden nøytralitetsvakten under forrige krig.

Hærens nøytralitetsvakt tok ikke så mye sikte på kampberedskap som på å få gitt mobiliseringsstyrkene en viss trening i form av repetisjonsøvelser, noe som ikke var blitt gjennomført i Hæren siden 1922. I Sør-Norge ble fire–fem bataljoner og andre avdelinger innkalt til repetisjonsøvelse for så å bli avløst av nye avdelinger etter en tid. I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg.

Norges handlinger vinteren 1940[rediger | rediger kilde]

Den strategiske begrunnelsen for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene fra forrige krig. Da ble Tyskland blokkert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde overtaket til sjøs, skulle klare å blokkere malmforsyningen fra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nørte Quislings besøk opp om denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en norsk regjering som ville unngå en reell nøytralitet til fordel for England. Denne frykten syntes å bli bekreftet for Hitler av bordingen av «Altmark», jf. under, som ikke var blitt undersøkt tilstrekkelig grundig av norske militære. Man stolte på de tyske forsikringer om at skipet ikke hadde britiske soldater som fanger ombord, og hevdet altså ikke Norges nøytralitet med nødvendig fasthet overfor både Storbritannia og Tyskland.

Den tyske regjeringen fryktet videre at motstanderne England og Frankrike kunne ta kontroll over de nordiske land og slik true Tysklands fra nord. Dertil kom at den tyske flåte ønsket baser for ubåter i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til England.

Norske myndigheter var i dagene før 9. april mest bekymret for eventuelle britiske aksjoner i norske farvann. Regjeringen hadde vinteren 1940 forsterket grensevakten i Finnmark for å stå sterkere mot et eventuelt sovjetisk angrep (Tyskland og Sovjet hadde på denne tiden en ikke-angrepspakt), og 6. divisjon i nord var mobilisert. Slik var de norske øynene i mindre grad rettet mot en tysk trussel, noe som også kan forklares med at det konvensjonelle militære synet var at en angrepsstyrke mot Norge måtte bestå av 100 000 mann. En slik styrke kunne mest sannsynlig bare angripe på den norsk-sovjetiske grensen.

Tyskland angrep i første omgang med 58 krigsskip og 8 850 mann, støttet av forsyningsskip som allerede var på plass i all hemmelighet, og ca. 1 000 fly, noen med fallskjermsoldater; en dristig operasjon med en liten troppestyrke. Sentralt i tyskernes suksess var at de til de grader klarte å gjennomføre et overraskelsesangrep slik at den norske hæren i stor grad ikke rakk å mobilisere i Sør- og Midt-Norge, og det omfattende problemet med sentralt plasserte tyskvennlige befalingsmenn og offiserer.[5][6]

Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forestående tysk angrep alvorlig, ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Imidlertid må det samtidig bemerkes at selv om den norske hæren hadde vært fullt mobilisert, hadde den vært dårlig utstyrt og svært dårlig trent. Førstegangstjenesten i Norge hadde siden 1933 bestått i at deler av årskullene hadde fått 64 dagers opplæring. Med en slik opplæring stod det norske forsvaret opp mot det som var verdens største militærmakt den gang. Den tyske hæren var sannsynligvis også den best trente og best forberedte hæren i verden vinteren 1939/40.

Hæren[rediger | rediger kilde]

De stridende avdelingene til lands var delt i tre våpenarter, infanteri, kavaleri og artilleri. Ved mobilisering skulle hvert av de 16 infanteriregimentene sette opp to linjebataljoner (à 878 mann) og en landvernsbataljon (796 mann). I tillegg kom de frittstående avdelingene Alta bataljon, Varanger bataljon og Garden. Kavaleriet skulle sette opp tre dragonregimenter (à 1 000-1 400 mann) og en del andre avdelinger. Artilleriet skulle mobilisere ni linjebataljoner (à 500-600 mann) feltartilleri samt en del landverns- og øvelsesavdelinger. I tillegg kom luftvern- og festningsartilleri.

Ved mobilisering skulle de seks norske divisjonene sette opp feltbrigader av styrker fra alle de tre våpenartene og fra andre spesial- og støtteavdelinger. Etter behov kunne to eller flere feltbrigader stilles sammen til en arméavdeling, som var høyeste norske operative forband. Det plutselige krigsutbruddet 9. april 1940 levnet ingen muligheter for planmessige oppsetninger. Ingen ordinær feltbrigade, ikke engang i Nord-Norge, enn si noen arméavdeling, ble satt på krigsfot under felttoget i 1940.

Etter mobiliseringsplanene skulle det ha vært mobilisert vel 100 000 mann. Tallet på dem som faktisk gjorde tjeneste i Hæren på et eller annet tidspunkt under felttoget er anslått til 50-55 000. Bare halvparten av disse regnes å ha tilhørt den effektive stridsstyrken. Sammen med de norske styrkene kjempet 38 000 allierte soldater (britiske, franske og polske), derav ca. 25 000 i Nord-Norge.

Det tyske angrepet mot Norge 9. april 1940 ble som nevnt gjennomført med 58 tyske krigsskip med 8 850 soldater; et hasardiøst lavt tall dersom Norge hadde fått gjennomført en raskere mobilisering og vært bedre rustet. I løpet av felttoget ble til sammen vel 140 000 mann overført til Norge.

Sjøforsvaret[rediger | rediger kilde]

Marinens styrke ved krigsutbruddet 9. april 1940 utgjorde ca. 5 200 befal og menige. Kystartilleriet hadde en styrke på 308 befal og 2 095 korporaler og menige. I henhold til krigsoppsetningsplanene skulle Kystartilleriet vært oppsatt med en styrke på 909 befal og 7 515 menige.

Under nøytralitetsvernet fikk Sjøforsvarets personell etter hvert en del øvelse og samtrening. Verdien av nøytralitetsvaktstjenesten var likevel begrenset, fordi mye av tiden gikk med til å drive oppsyn langs kysten, og det ble derfor liten anledning til å drive regulære militære øvelser.

Luftforsvaret[rediger | rediger kilde]

Hærens og Marinens flyvåpen, som ikke utgjorde noen egen forsvarsgren i 1940, ble mobilisert i september 1939, og under nøytralitetsvakten ble det drevet trening og patruljeringstjeneste.

"Vårt flyvevåpen er en illusjon

..hevder Aeroklubbens formann Kaptein Ole Reistad" het det i Dagbladet.(Våre flygere i kamp, Hjalmar Riiser-Larsen 1962) «Jeg vil ha sagt tydelig fra at den ansvarlige instans som idag vil beordre våre flyvevåben til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord. Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: Min sønn, du plikter og forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe dig ordentlige fly og skikkelig trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand, men du kan hele tiden være trygg for at vi har det bra i våre bombesikre rum...»

Ved krigsutbruddet i Norge bestod Hærens flyvåpen av ca. 1100 mann, 7 flydyktige av totalt 9 Gloster Gladiator, 2 flydyktige av totalt 4 Caproni Ca.310 (også kalt «Klippfiskbomberen» da disse var kjøpt av Italia for klippfisk), et titalls utdaterte Fokker C.V jagerfly, pluss ett større antall treningsfly som ikke fylte noen krigsmessig oppgave. Marinens flyvåpen hadde en bemanning på ca. 300 mann, totalt 47 fly som alle var flottørfly, 21 norskbygde Høver M.F.11 som tok en minimal bombelast og var bevæpnet med Colt mitraljøser, 6 toppmoderne Heinkel He 115 bombe- og torpedofly, 7 Douglas DT-2 torpedofly, 12 skole og treningsfly samt en Junkers Ju 52 som var leid inn av DNL og ombygd til bombefly. Av flybeholdningen var Heinkel He 115 Norges eneste topp moderne flytype. Gloster Gladiator var fortsatt regnet som en fullgod jager, men for øvrig var flyparken å regne som totalt foreldet og ubrukelig.

Det kan i tillegg nevnes at det i januar 1940 var bestilt til Hærens Flyvevåpen 36 Douglas 8-A 5 bombefly, 36 Curtiss P-36 Hawk jagere fra USA og 24 Hawk 75 A6. Av disse lå ca. 20 stk. på kaia ved Aker Brygge den 9. april, samt et mindre antall som var ferdigmontert på Kjeller, men som ikke var armert. Ingen forsøkte å berge dem, flyene ble overtatt av tyskerne og solgt til Finland. Til Marinens Flyvevåpen var det bestilt 24 Northrop N-3PB patrulje-bombere fra USA. Ingen av disse var kommet til landet den 9. april og de ble senere levert til Little Norway i Canada.

Innledende handlinger[rediger | rediger kilde]

Det britiske slagskipet HMS «Warspite» i kamp med tysk artilleri under slaget om Narvik.

Den 16. februar ble det tyske transportskipet «Altmark» bordet av den britiske destroyeren «HMS Cossack» og de 300 britiske fangene ble satt fri. Sju tyske sjømenn ble drept under aksjonen. Da dette foregikk i norsk farvann var dette et brudd på Norges nøytralitet, både fordi at britene utførte en militær aksjon på nøytralt farvann men også fordi at Altmark var bundet til å løslate fangene da det var forbudt å transportere fanger gjennom nøytralt farvann.

«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten; spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge.

For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket norsk nøytralitet, og på den andre siden hadde ikke tyskerne lov til å transportere fanger i norsk farvann.

Den lette krysseren «Emden» på veg mot Oslo den 8. april 1940.

For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til den tyske invasjonen, siden tyskerne ikke lenger kunne stole på at Norge ville håndheve sin nøytralitet tilstrekkelig fast. Hitler oppfattet dessuten også dette som et tegn på at britene også i fremtiden kunne være villige til å bryte Norges nøytralitet, og det ville medføre at sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik kunne være truet.

Den 12. mars besluttet britene å sende en ekspedisjonsstyrke til Norge da det så ut som at finnene holdt på å tape krigen. Men da soldatene begynte å gå ombord i skipene som skulle til Narvik den 13. mars, ble de kalt tilbake, og operasjonen ble avlyst. Finnene hadde bedt russerne om en fredsavtale. Den britiske regjeringen valgte i stedet å fortsette å minelegge norske farvann og senere landsette tropper.

Den 5. april 1940 holdt den tyske ambassade i Oslo en mottakelse. Der ble filmer av ødeleggelsene i Warszawa høsten før vist til politikere, ledende byråkrater og offiserer. Hensikten skal ha vært å gi et tydelig budskap om at motstand var nytteløst.[7]

De første tyske skipene satte kurs mot Norge den 3. april, og den 8. april begynte britiske skip å legge ut de første minene i norske farvann. Om morgenen 8. april ble det tyske transportskipet, MS «Rio de Janeiro» torpedert av en den polske ubåten ORP «Orzel» ved Justøya. Skipet viste seg å være fullt av tyske soldater, og overlevende soldater ble reddet i land. Disse kunne opplyse lokale myndigheter om at Bergen var deres mål. Nils Onsrud, politifullmektig ved Arendal politikammer, regnes som den som oppdaget det tyske angrepet på Norge. Hans informasjonen til militære myndigheter ble ikke tatt alvorlig, heller ikke av forsvarsministeren. Mobilisering ble ikke igangsatt. Dagen etter, 9. april, var Tysklands invasjon av Norge og Danmark igang.

Se: Nils Onsrud#Invasjonen av Norge for utdypende informasjon.

9. april – angrepet på Danmark og Norge[rediger | rediger kilde]

Kystfortet Oscarsborgs plassering i Oslofjorden
Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johans gate i Oslo 9. april 1940. Slottet i bakgrunnen, universitetet til høyre.

Operasjonen begynte for den tyske flåtes (Kriegsmarine) vedkommende den 7. april 1940. I operasjonen deltok bl.a. slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau», krysserne «Admiral Hipper», «Blücher» og lommeslagskipet «Lützow». Krigsmarinen led svære tap i Norge, bl.a. den tunge krysseren «Blücher» ved Oscarsborg, de lette krysserne «Königsberg» i Bergen og «Karlsruhe» på retur fra Kristiansand. I Narvik mistet de ti Zerstörere/(jagere) og en ubåt (U64) som ikke kunne utnyttes optimalt i norsk farvann. Under slaget ved Lofoten i grålysningen 9. april fikk «Gneisenau» moderate skader etter to treff fra den britiske slagkrysseren HMS «Renown», og det tyske slagskipet ble nødt til å vende tilbake til Tyskland for øyeblikkelige reparasjoner.[8]

Den britiske marinen begynte krigen med HMS «Warspite» og H-gruppen av jagere, HMS «Hunter», HMS «Hardy» osv. Dessuten kom mindre marinestyrker ifra Polen (jagerne ORP «Grom», ORP «Blyskawica» og ubåten ORP «Orzel») og Frankrike.

Weserübung-Süd[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angrepet på Danmark i 1940

Tyske Pz.Kpfw. I stridsvogner og en Panzerbefehlswagen I i veikrysset sør for Åbenrå.

Tyske tropper gikk over grensen til Danmark kl. 4.15 om morgenen «Wesertag» den 9. april 1940. Det kom til kortvarige kamper, spesielt i Sønderjylland, hvor danskene klarte å påføre de tyske styrkene enkelte tap med deres 20 mm Madsen maskinkanoner. Det oppsto også kamper på Amalienborg slottsplass mellom danske gardister og tyske soldater.

Men allerede kl. 6 ble det besluttet på et møte hos kongen med de viktigste ministere og militærsjefer at man måtte innstille motstanden for å unngå at København skulle bombes fra luften som tyskerne hadde gjort med Warszawa i felttoget mot Polen i september 1939.

Kampene kostet 20 falne på dansk side. Selv om motstanden ikke varte lenge fikk 3 stridsvogner mindre skader. 12 panservogner ble ødelagt sammen med et ukjent antall motorsykler og et ukjent antall døde fra tysk side.

Weserübung-Nord[rediger | rediger kilde]

Noen av de tyske angrepspunktene

Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.[2] Etter at det tyske angrepet hadde startet, troppet den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon. Dette ble avvist fra norsk side.[9]

Krysseren «Blücher» og to mindre tyske marinefartøyer hadde til oppgave å trenge inn Oslofjorden og innta Oslo, Norges hovedstad. Blant annet skulle mannskapene ombord i «Blücher» sikre tysk kontroll over de styrende, politiske organene, som Stortinget, regjeringen og Kongehuset. Klokken 04.21 (norsk tid) 9. april 1940 ble det åpnet ild fra både Kopåsbatteriet og Oscarsborg festning mot de tyske skipene og krigen var for alvor igang i Norge.[10]

«Blücher» ble truffet og forliste, og mer enn 800 tyske soldater mistet livet. Hendelsen fikk avgjørende betydning; tyskernes angrep på hovedstaden ble forsinket og ga kongen og regjeringen mulighet til å flykte.

Det gikk ikke ut noen mobiliseringsordre på regulær vei 9. april i radio og aviser, det var ingen ringing av kirkeklokker, men det skjedde et spontant, instinktivt fremmøte av våpenføre nordmenn, innrullerte og ikke innrullerte, på mobiliseringssteder og andre passende steder. Det var mobiliseringspliktige som betraktet overfall som mobiliseringsordre, og det var frivillige som ville forsvare landet, og kjente det meget forpliktende. Regjeringen hadde valgt «stille» mobilisering pr. brev med fremmøte 11. april.

De tyske styrkene lammet straks større deler av den spontane norske mobiliseringen, siden store lagre falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer.

General Otto Ruges operasjonsplan gikk ut på å sinke den tyske fremrykkingen inntil de allierte nådde fram med sin hjelp. Styrkene skulle føre «oppholdende forsvar», dvs de skulle trekke seg tilbake til en linje DokkaLillehammerRena, der nordmennene skulle forsøke å holde stand mens de allierte gjenerobret Trondheim ved en knipetangsmanøver fra utgangspunktene Åndalsnes og Namsos. En første kamplinje ble etablert på høyde med HønefossKongsvinger.

Hovedfronten på Østlandet og i Sør-Trøndelag[rediger | rediger kilde]

Under ledelse av major Georg Maetschke[11] innledet de tyske styrkene fremrykkingen mot Østfold begynte med å gå mot de norske styrkene i Østfold kvelden 11. april, og østfoldbyene ble besatt de to følgende dagene.[11] Etter harde oppholdende kamper ved Fossum bru, brøt de tyske styrkene gjennom 13. april, og motstanden brøt stort sett sammen med 20 norske falne soldater og 60 tatt til fange.[12] Høytorp fort med 60 offiserer og 600 norske soldater overga seg 14. april.[13]

Samme dag begynte tyskerne for alvor å rykke nordover fra Oslo under ledelse av generalmajor Richard Pellengahr.[14] Pellengahr ledet selv den tyske framrykkingen nordover i Gudbrandsdalen over Dombås til Åndalsnes, mens oberst Hermann Fischer ledet de tyske styrkene nordover i Østerdalen over Røros til Oppdal.[14] Formålet var å sikre landveis forbindelse mellom Trondheim og Oslo ved å knyte kontakt med tyske styrker landsatt i Trøndelag, og slik sikre at engelske styrker ikke fikk satt seg fast i det indre av landet. Begge ble forfremmet til henholdsvis generalløytnant og generalmajor og tildelt Jernkorsets ridderkors etter felttoget.[15]

Den oppholdende strid fra norsk side ble gjennomført noenlunde i samsvar med planene fram til 23. april, da det inntrådte tre vendepunkter: sammenbrudd i Østerdalen, nederlag ved Tretten og en større styrke innesluttet i Vestre Gausdal.

Ruges og HOKs kontroll over operasjonene var i realiteten begrenset til Østlandet nord for Oslo, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Andre steder i Sør-Norge kjempet avdelingene mer eller mindre isolert, mens kampene i Narvik-avsnittet hadde en helt annen karakter enn i resten av landet.

Østerdalsgruppen kjempet i et område fra Sør-Odal til nord for Rena mot tyske styrker under ledelse av oberst Fischer. Under et sammenstøt ved Roverud nord for Kongsvinger 17. april hadde et kompani under kaptein Vangerud 13 falne i løpet av en time. Etter det norske sammenbruddet ved Åsta 20.-21. april, der II/IR 5 bar hovedbyrden, og et mindre sammenstøt ved Kroken 23. april, opphørte kampene i dette området, med unntak av en frivillig avdeling i Nordre Osen og et detasjement i Trysil som stoppet den tyske framrykkingen i en større trefning i Grøndalen i Trysil om kvelden 2. mai. Den norske styrken på rundt 200 mann stoppet midlertidig den tyske styrken på rundt 550 mann og medførte anslagsvis rundt 100 tyske falne,[16]men den norske styrken gikk i oppløsning dagen etter etter tyske bombeangrep med påfølgende ny og forsterket angrepsstyrke.

Hedmarksgruppen (Romerike, Hedmark og Gudbrandsdalen) var involvert i kamper mot de tyske styrkene under ledelse av generalmajor Pellengahr i et område mellom Minnesund og Dombås i Gudbrandsdalen. Her kjempet først II/IR 5 ved Minnesund, Morskogen og Strandlykkja, før den ble trukket over til Østerdalen. Deretter førte DR 2s eskadroner og bataljonen Torkildsen av IR 4 oppholdende kamper ved Strandlykkja, Espa, Tangen, Brumunddal, Lundehøgda, Åsmarka og andre steder. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai.

I Sør-Trøndelag kjempet det flere improviserte avdelinger, med Berkåk bataljon og en Møre-bataljon (III/IR 11) i fremste rekke. Etter kamper i Nåverdalen 26.-28. april ble styrkene trukket tilbake. Trønderne ble demobilisert 29. april og III/IR 11 1. mai.

Brennende hus 40 kilometer vest for Lillehammer

Totengruppen (Ringerike, Hadeland, Toten og Gausdal) bestod av to feltbataljoner av IR 6 som utkjempet harde kamper ved Klekken 15. og 16. april. De ble deretter trukket over til Toten og Gausdal, der de kom sammen med avdelinger av IR 4 som hadde kjempet ved Bråstad bru og Mustad 20. og 21. april. Styrkene i Gausdal kapitulerte 29. april, etter harde kamper ved Segalstad bru 26.-28. april.

Valdresgruppen ble trukket sammen en bataljon fra Ringerike (lvbn/IR 6), tre infanteribataljoner fra Vestlandet (II/IR 9, I og II/IR 10) og en fra Romerike (II/IR 4). Styrkene ble ledet av oberst Gudbrand Østbye. På tysk side var det 163. infanteridivisjon som formet Gruppe Adlhoch med fire bataljoner og spesialtropper, og Gruppe Daubert som først gikk opp Ådalen med III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159. Senere returnerte de med en bataljon mens det andre ble med i en omgående bevegelse langs Randsfjorden.

Det var en serie trefninger under tilbaketrekningen og det ble utkjempet harde kamper i dagene 18.-27. april i Bagn, ved Høljerasten og på Tonsåsen, og deretter ført oppholdende strid i Øystre og Vestre Slidre inntil overgivelsen fant sted 30. april. I Bagn satte de norske styrkene seg fast og de tyske troppene ga opp og trakk seg tilbake til Hønefoss. Av kampene i Bagn er kampen i Gråbeinhølet og kampen om Bagnsbergatn gård av de mest kjente. 4. brigade ble satt inn i Valdres og deres kamp mot tyskernes styrker var enestående. I Valdres falt det 46 nordmenn og rundt 240 ble såret. På tysk side var de tilsvarende tapene 157 falne og rundt 360 ble såret.

Hallingdalsgruppen bestod av ett kompani, kp 5/II/IR 9, med noen mindre forsterkninger, til sammen 184 mann, som kom i kamp med overlegne fiendtlige styrker fra Gruppe Ritzmann ved Gulsvik 25. april og Flå 26. april. De hadde tre falne og 18 sårede i disse kampene. Hovedstyrken ble dimittert på Geilo 28. april, mens en tropp gikk over til Vassfaret og ble dimittert 1. mai

Isolerte grupper[rediger | rediger kilde]

Noen grupper var uten kontakt med andre styrker, eller ble tidlig avskåret fra slik kontakt. Noen av disse gruppene ble også mobilisert i områder der det ble utført aktiv trenering eller motstand mot mobilisering.

Kongsberg-avsnittet med IR 3 kapitulerte uten kamp 13. april.

I Telemark var det en sterkt improvisert avdeling, kalt «Telemark nye regiment», som utkjempet flere mindre kamper, bl.a. ved Vinjesvingen, under ledelse av løytnant Thor Olaf Hannevig. Han ble sammen med restene av sitt «regiment» ble tatt til fange i Arebutun 8. mai. En annen improvisert avdeling ble satt opp på Rjukan, «Infanteribataljonen på Rjukan», og utkjempet kamper på Hovinheia og andre steder.

Det var full retrett i Setesdal. De norske styrkene, som bestod av I/IR 3, Bergartilleribataljon nr 1 og avdelinger av IR 7, foretok en nærmest panikkartet retrett oppover Setesdalen, og kapitulerte 15. april uten å ha vært i egentlig kamp. Det forekom kun en del ildgivning mot tyske fly som angrep i området ved Evjemoen og ved Kjevik.

På Jæren kjempet en bataljon av Oslo-folk (Jegerbataljonen, I/IR 2) sammen med folk fra I/IR 8. Etter mindre trefninger ved Ålgård, Dirdal og andre steder, kom det til et større sammenstøt i Gloppedalsura 22. april der tyskerne led store tap, mens de norske bare hadde fem sårede, derav én dødelig. De norske styrkene i dette området overgav seg dagen etter, 23. april.

I Hardanger kjempet Haugesundsbataljonen av IR 8 mot tyske marinefartøyer i Ulvik og Kinsarvik 25. april. Bataljonen sluttet våpenhvile i Ølen 29. april.

I området BergenVoss kjempet I/IR 9 ved Stavenesli, Vaksdal, Stanghelle, Dalseid, Bolstadøyri og Skjervet. Styrkene på Vestlandet ble overgitt 1. mai.

I Nord-Trøndelag kjempet tre bataljoner av IR 13 (II, III og lvbn/IR 13), DR 3 og en bataljon fra Helgeland (I/IR 14). Det ble utkjempet mindre kamper ved Verdalsøra, Fossem, Binde, Stod og Tiltnes. Kapitulasjonen i Nord-Trøndelag fant sted 4. mai.

Ved Hegra festning holdt en norsk styrke på ca. 200 mann og én kvinne, Anne Margrethe Strømsheim, ut mot angrep fra tysk infanteri og artilleri fra 15. april til 5. mai. Avdelingen hadde seks falne og ca. dobbelt så mange sårede. Dertil ble mange syke av oppholdet inne i fortets kalde og fuktige tunneler.

Nordland[rediger | rediger kilde]

Etter retretten fra Trøndelag førte I/IR 14 oppholdende strid nordover gjennom Helgeland og Salten. Det ble utkjempet kamper ved Storbjørnvatnet 10. mai, Finneid 14. mai, Storjord og Pothus 24.-27. mai, og Djupvik 30. mai. I/IR 14 ble deretter sendt til Narvik-området og reorganisert. Den deltok sammen med Alta bataljon i de avsluttende kampene ved Jernvannene og Lillebalak inntil kapitulasjonen 9. juni. I kampene i Salten-området deltok også I/IR 15 i tiden 21. mai – 1. juni.

Kampene ved Narvik[rediger | rediger kilde]

Tyskerne erobret Narvik med 1 900 mann i morgentimene 9. april (En regimentstab og tre bataljoner). Erobringen av Narvik, og dermed kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, over Narvik havn, var en av hovedgrunnene for angrepet på Norge.

Den norske 6. divisjon under ledelse av general Fleischer begynte å ta opp kampen mot de østerrikske styrkene som holdt Narvik. De norske styrkene fikk etter hvert støtte fra Royal Navy og troppeforsterkninger fra England, Frankrike og Polen. Mot en enorm overmakt forsvarte de østerrikske styrkene sine posisjoner i Narvik i 50 dager: De allierte konsentrerte her hele 24 500 mann og nordmennene 8-10 000. I motsetning til i resten av landet ble det her ført offensiv krigføring fra norsk (og alliert) side. Natt til 28. mai gjorde de allierte et felles gjenerobringsforsøk i Narvik. Etter harde kamper ble de østerrikske alpejegerne sendt på flukt.

Ved 17-tiden 28. mai kunne de første norske troppene innta Narvik tett fulgt av franske fremmedlegionærer. Gjenerobringen av Narvik var Tysklands første nederlag i andre verdenskrig, og 6. divisjons seier på Narvik-fronten var den norske hærens eneste. Situasjonen i Vest-Europa var prekær og Frankrike og England måtte overføre sine avdelinger i Norge til Frankrike. I løpet av natten 6. – 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringene å innstille kamphandlingene i Norge. Konge og Regjering flyktet til Storbritannia for å fortsette den norske motstandskampen fra London. For 6. divisjon betydde dette at man måtte innstille kampen og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne atter inn i Narvik.

På et eller annet tidspunkt var åtte norske infanteribataljoner (organisert i to feltbrigader) involvert i kampene i dette området, derav to trønderbataljoner. Den ene av disse (I/IR 13) ble overrumplet i Narvik 9. april, og restene av den (major Omdals gruppe) overgav seg etter kamp på Bjørnfjell 16. april. Den andre trønderbataljonen (I/IR 12) ble sterkt redusert etter katastrofen i Gratangen natt til 25. april, men ble reorganisert og deltok til kampenes slutt. Også fem andre bataljoner deltok hele tiden, nemlig II/IR 15, I og II/IR 16, Alta bataljon og Bergartilleribataljon nr 3. Av disse bataljonene ble II/IR 15 påført store tap ved gjenerobringen av Narvik 28. mai.

Kapitulasjonen i Nord-Norge fant sted 9. juni – på et tidspunkt da et tysk sammenbrudd var nær forestående. Faktisk hadde tyskerne avtalt med svenskene om hvordan de skulle ordne seg når de gikk over grensen, og jernbanetog stod klar til å føre dem av sted. Den totale kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940.

Senere ble de tyske troppene forsterket med 5-6 000 mann. (Det tyske «Narvik-skjoldet», som Adolf Hitler innstiftet 19. august 1940, ble tildelt 8 577 mann fra de tre forsvarsgrenene.)

Selv om Sverige var nøytralt, ga svenske myndigheter tillatelse til transport av forsyninger og soldater til og fra Narvik. Hermann Göring selv møtte den svenske delegasjonen i Berlin for å forhandle frem en avtale. Bakgrunnen var at det ikke var mulig å nå frem med forsyninger sjøveien til de tyske bergjegerne. Først ble 600 tyske sjøfolk (marinegaster) sendt tog til Stockholm. 26. april ankom det første toget med forsyninger fronten ved Narvik. Om bord var også etterretningspersonell forkledd som sanitetsoldater. Foruten medisinsk utstyr besto forsyningene av blant annet mat, klær og kokekar.[17]

Marinen[rediger | rediger kilde]

Marinen hadde sitt første tap alt om kvelden 8. april, da sjefen på bevoktningsbåten «Pol III», Welding Olsen, mistet livet i kamp med den tyske torpedobåten «Albatros» mellom Færder og Torbjørnskjær. Under katastrofen på Narvik havn om morgenen 9. april omkom 175 mann ved senkningen av P/S «Eidsvold» og 101 ved senkningen av P/S «Norge». Samme dag var det kamper på Horten havn, der «Olav Tryggvason» hadde to lettere sårede og «Rauma» to falne og seks sårede, og ved Stavanger, der jageren «Æger» mistet åtte mann (falne) da fartøyet ble bombet i senk. – Med unntak av jageren «Sleipner», som gjorde aktiv motstand i Romsdalsfjorden, lot Marinens fartøyer seg for øvrig sjelden involvere i avgjørende strid under felttoget – noe de avdankede båtene heller ikke var rustet til.

Kystartilleriet[rediger | rediger kilde]

Alle de fem kystfestningene kom i kamp invasjonsdagen. Ved Drøbak ble Blücher senket og andre tyske marinefartøy skadet. (Se egen artikkel). Dette var en av de avgjørende begivenhetene i Norge i 1940 eftersom Kongen og Regjeringen kunne forflytte seg nordover. Andre harde kamper ble utkjempet ved Odderøya fort i Kristiansand, som hadde 8 falne og 40 sårede, og ved Bergen festning, som hadde 8 falne og 18 sårede. Kristiansand, Bergen og Agdenes festninger overgav seg allerede invasjonsdagen – Agdenes ytet ikke tilstrekkelig rask og effektiv motstand – mens de to festningene i Oslofjorden overgav seg i løpet av 10.-14. april. Kystartilleriets samlede tap var ca. 20 falne og anslagsvis 60-70 sårede.

Luftforsvaret[rediger | rediger kilde]

De to flyvåpnene, Hærens og Marinens flyvåpen, hadde et tap på til sammen 15 falne under felttoget. Av disse ble fire mann drept under bombingen av Setnesmoen 30. april, mens fire mann ble skutt ned av britisk luftvern underveis til Storbritannia 2. mai. En viktig innsats ble ydet av 7 norske Gloster Gladiator jagerfly fra Fornebu 9. april, de skjøt ned fire tyske fly, og bare ett av de norske fly ble skutt ned av tyske. Flykampene her bidro – sammen med innsatsen fra Oscarsborg festning – til å forsinke det tyske angrepet mot Oslo.

Militære tap[rediger | rediger kilde]

Under kampene i Norge fra april til mai 1940 hadde Hæren 566, Marinen 283 og flyvåpnene fire døde, totalt 853 døde blant militære mannskaper.[18]

Bombing av norske byer[rediger | rediger kilde]

En rekke norske byer og tettsteder ble bombet av tyske fly i aprildagene 1940. Store deler av bybebyggelsen i Elverum, Molde, Kristiansund, Namsos, Steinkjer og Bodø ble utslettet ved bombing og de brannene som oppsto etterpå.

Alliert engasjement på norsk side[rediger | rediger kilde]

En skadet britisk soldat blir hjulpet av medsoldater under Måløyraidet.

Midt på dag 9. april fløy et britisk rekognoseringsfly over Oslo. Flyet ble skutt ned av tyske jagerfly i det som var den første trefningen mellom allierte og tyske styrker i kampen om Norge.

England og Frankrike sendte styrker for å hjelpe den norske motstanden, til Åndalsnes, Namsos og Narvik. Dessuten sendte britene noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator fly som opererte fra Lesjaskog, videre Gloster Gladiator fra Bodø samt HurricaneBardufoss. Dessuten deltok endel Blackburn Skua blant annet fra baser i Storbritannia. Den første allierte planen var å gjenerobre Trondheim og Narvik. Tanken var å stenge malmtransporten fra Narvik og samtidig kontrollere Norge nord for Trondheim.

På Narvik-avsnittet holdt 6. divisjon fronten i påvente av forsterkninger. Planen for Trondheim-avsnittet var en gigantisk knipetangsmanøver via Åndalsnes og Namsos. De allierte troppene i sør var ikke utrustet for vinter- og fjellforhold. De allierte kjempet hardt, men var på en stadig retrett. I løpet av mai gikk man bort fra planene for en gjenerobring av Trondheim.

På Narvik-avsnittet lyktes de allierte i langt større grad. Kampene ble organisert slik at 6. divisjon kjempet i fjellet, mens franske, engelske og polske styrker kjempet i terrenget langs kysten. Narvik ble gjenerobret 28. mai. Men de engelske, franske og polske tropper ble trukket ut natt til 7. juni 1940.

Konsekvensene av Weserübung[rediger | rediger kilde]

Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at Tyskland kontrollerte jernmalmen fra Sverige og den tyske marinen kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for ubåtangrep mot skipstrafikk til Storbritannia.

Men krigen i Norge hadde også kostet tyske ressurser. I underkant av 5 000 tyskere hadde omkommet under felttoget i Norge. Av større betydning var tapene til den tyske marine: tre kryssere, ti torpedobåter, seks ubåter, ett artilleriskoleskip og ti mindre fartøyer, i tillegg var fem kryssere hardt skadd. Tapene i marinen var medvirkende til at tyskerne ikke kunne iverksette et angrep på Storbritannia høsten 1940.[19][20]

I Storbritannia medførte nederlaget i Norge at regjeringen måtte gå av. Statsminister Neville Chamberlains regjering avgikk, og Winston Churchill ble statsminister 10. mai 1940 etter den såkalte Norway debate i Underhuset.[21]

Tyskerne klarte ikke å ta Norges konge til fange, slik de hadde planlagt. Landets regjering, sammen med kongen og kronprinsen, berget seg til Storbritannia, der de på forskjellige måter kunne fortsette kampen for Norges frigjøring. Norges Banks gullbeholdning ble også sikret og transportert til USA. Det lyktes heller ikke tyskerne å sikre seg Norges store handelsflåte, som skulle bli den viktigste norske innsatsfaktor på alliert side under resten av 2. verdenskrig.

En viktig konsekvens av den tyske okkupasjonen av Norge, og tyskernes tro på en mulig alliert invasjon nettopp her, var at store tyske styrker ble bundet opp, styrker som kunne blitt en vesentlig faktor på andre frontavsnitt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Slaget om Norge 1940, side 51-57
  2. ^ a b Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6, 83 og 111
  3. ^ a b c d Storm of War, side 43
  4. ^ a b The Illustrated History of World War II. Owen Booth and John Walton. Chartwell Books, Inc. 1998. Pages 44 - 49
  5. ^ Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945 (DSU) (Trenger mer konkret referanse i materialet)
  6. ^ Roald Helgheim (21. september 2000). Krigen om historia. Dag og Tid. Arkivert fra originalen 6. oktober 2008. Besøkt 6. oktober 2008. «Morgenblad-redaktøren og etterretningsmannen Chr. Christensen (CC), men den saka vart trekt attende. CC var også den argaste polemikaren mot Borgersrud, som gav ut materiale frå den forbodne hovudoppgåva i tre bøker på Forlaget Oktober under psevdonymet Ottar Strømme. Dei tre bøkene var Stille mobilisering, Den hemmelige hæren og I tilfelle opprør. Etterpå skreiv Borgersrud boka Unngå å irritere fienden under eige namn, og innhaldet i desse bøkene er omarbeidd og utvida til Konspirasjon og kapitulasjon.»
  7. ^ Dagens Næringsliv, 27.oktober 2012, s.45.
  8. ^ Garzke 1985, s. 137.
  9. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6
  10. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 104
  11. ^ a b Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 97-114, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
  12. ^ Arneberg/Hosar, side 110
  13. ^ Arneberg/Hosar, side 114
  14. ^ a b Arneberg, Hosar, side 129
  15. ^ Arneberg, Hosar, side 263 og 269 (bildetekst)
  16. ^ «Her falt 100 tyskere», Aftenposten 16. mai 2010
  17. ^ Vi Menn, nr 15, 2012, s.8-12 (artikkelen i Vi Menn er basert på boken "Blodsporet - Sveriges bidrag til okkupasjonen av Norge" av Espen Eidum, forlaget Kristiansen, 2012).
  18. ^ Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig, besøkt 5. oktober 2013
  19. ^ Slaget om Norge 1940, side 260-261
  20. ^ Storm of War, side 44
  21. ^ Europa i krig, side 97

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Opplistet etter utgivelsesår

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

.