Reinhard Heydrich

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Reinhard Heydrich som SS-Gruppenführer ca. 1940
Heydrich sammen med Heinrich Himmler (til venstre) i 1938

Reinhard Tristan Eugen Heydrich (født 7. mars 1904 i Halle, død 4. juni 1942 i Praha) var en offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for Reichs­sich­er­heits­haupt­amt fra opprettelsen i 1939 til sin død. Han ble også kjent som «den blonde Moses», «slakteren fra Praha», «det blonde udyret» og «der Henker» (Henker er tysk for en bøddel som henretter ved hengning). Han var en av de sentrale personene i planleggingen av holocaust.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Heydrich ble født i Halle. Moren var musiker, mens faren, Bruno Heydrich, var grunnlegger av og direktør for musikkonservatoriet i Halle og hadde skrevet flere operaer, deriblant Amen, som ble uroppført i Köln ni år før sønnen ble født, men med en profetisk tittel på prologen: Reinhards forbrytelse. Det handlet om mord.[1]

Heydrich selv var meget dyktig til å spille både cello og fiolin, en pasjon han beholdt hele livet. Som gutt var han sjenert, men fysisk sterk og i meget god form. Han utmerket seg som idrettsmann, særlig i fekting og svømming, men ble regnet som en einstøing. Han var hengslete, litt skjeløyd, og hadde en fistelstemme som gav ham økenavnet Geiten. Selv på toppen av sin karriere kvidde han seg for å holde offentlige taler, av skrekk for å bli til latter med stemmen sin.

Som ungdom gikk han inn i Freikorps. I 1922 vervet han seg til marinen, men ble avskjediget etter å ha hatt et forhold til datteren av en innflytelsesrik mann og så forlovet seg med en annen ung kvinne, Lina von Osten fra Fehmarn, som han hadde truffet på en dansetilstelning i Kiel. I sin skoletid i byen var Lina blitt overbevist nasjonalsosialist på et partimøte i 1929, og meldte seg inn i partiet. Heydrich delte ikke hennes begeistring. Som marineoffiser mente han at han fikk holde seg utenfor partipolitikk.[2]

Etter to dager var de likevel forlovet, og avisannonsen om dette klippet han ut og sendte til kvinnen han hadde gitt ekteskapsløfte, som en forklaring på at han forlot henne. Hun fikk et nervøst sammenbrudd – Heydrich hadde tidligere overtalt henne til å overnatte hjemme hos seg i Kiel, i stedet for å ta inn på et hotell! Hennes far klaget nå til marinens overkommando. I æresretten innrømmet Heydrich at han var blitt kjent med piken på et ball etter Kiel-regattaen, men at hun dukket opp på rommet hans av seg selv. Han kunne sluppet unna med en reprimande for en «kvinnehistorie», men viste en slik uoppriktighet i sin forklaring, i tillegg til en foraktelig holdning til marinens æreskodeks, at kapteinløytnant Gustav Kleikamp besluttet å sende saken videre til admiral Erich Raeder. Heydrich hadde også ved tidligere anledninger oppført seg upassende mot kvinner – ved et besøk i den tyske klubben i Barcelona i 1928 hadde han tedd seg slik mot en ung dame ute i hagen at hun fiket til ham, og dessuten skrev en klage. Heydrich unngikk æresretten dengang ved å komme med en offisiell beklagelse, men han var svært forurettet.[3] Denne gang avsa imidlertid Raeder dom: «Enkel avskjed i unåde». Ifølge Kleikamp ble dette vurdert som en saklig og korrekt avgjørelse av komitéen. Kleikamp påpekte i 1950 at Heydrich da heller aldri hevnet seg på komitéens medlemmer, noe han senere hadde hatt full mulighet til. Det må bety at han fryktet mer snakk om saken; han må ha foretatt seg noe alvorlig. Dokumenter fra saken finnes ikke lenger, og Heydrich kom da også i en posisjon der han kunne få dem destruert – men det er et tankekors at verken kvinnen eller hennes far noen gang har latt seg identifisere.[4]

Heydrich og Lina giftet seg i 1931. Hun forteller i sin selvbiografi at bare noen uker etter bryllupet anmeldte Heydrichs lagkamerater fra marinen ham til distriktslederen for NSDAP i Halle, fordi de mente at han egentlig het Süss til etternavn og var jøde. 6. juli 1932 skrev distriktslederen til Gregor Strasser at «det er grunn til å tro at Halle-mannen som er utpekt som vedkommendes far, er jøde.» Allerede i 1926 var Heydrichs bror Heinz blitt nektet medlemskap i en fekteklubb i Dresden fordi han ble regnet som jøde.[5] Dette ryktet om at familien var av jødisk opphav, kom til å forfølge Heydrich hele livet.

Parti- og SS-karriere[rediger | rediger kilde]

Reinhard Heydrich i 1934

I 1931 begynte Himmler å opprette en etterretningstjeneste underlagt SS. Etter råd fra en venn intervjuet han Heydrich for stillingen som sjef, og etter bare tyve minutters samtale fikk han jobben. Heydrich ble dermed også rekruttert til NSDAP, som han ikke tidligere hadde vært medlem av.

Etterretningsavdelingen var liten og nokså ubetydelig, og Heydrich satt på et lite kontor og hadde lav lønn. Hans hovedoppgave var å bygge opp et arkiv over alle motstandere av partiet. I 1932 ble avdelingen organisert som Sicherheitsdienst (SD). Heydrich og Himmler arbeidet godt sammen, noe som tjente til begges fordel etterhvert. Heydrich baserte sin angiverstat på Loven om ondsinnethet av 20. desember 1934, som gjorde det straffbart å fremføre påstander egnet til å undergrave folks tillit til partiledelsen. Bare i løpet av 1937 ble 17 168 personer anmeldt etter denne loven.[6]

Etter NSDAPs maktovertagelse hjalp Heydrich Hitler med å grave opp hemmeligheter om politiske motstandere, og han hadde på dette tidspunkt et stort arkiv over personer og organisasjoner med opposisjonelle standpunkter. SDs utenrikssjef, Walter Schellenberg, hevder at Heydrich straks så et annet menneskes svakheter og «registrerte dem både i sin egen fenomenale hukommelse og i kartoteket sitt», som også omfattet partifeller. Spesielt holdt han muligheten åpen for at Hitlers farfar kunne ha vært jøde, og at det kunne være jødisk blod i Himmlers slekt. Goebbels' sidesprang og Görings fråtsing og korrupsjon ble også behørig notert. Heydrich gikk så langt at han åpnet et bordell kalt Salong Kitty i Giesebrechtstrasse 11 i Berlin, der alle rom var avlyttet, i håp om at de prostituerte kunne avlokke de celebre gjestene betroelser som kunne gi ham taket på dem, men dette kom det aldri noe ut av. Innehaversken, Kitty Schmidt, hadde jevnlig ved hjelp av flyktninger sendt penger til engelske banker. 28. juni 1939 dro hun selv, men ble arrestert på grensen til Nederland og forelagt et ultimatum: Enten samarbeidet hun, eller havnet i konsentrasjonsleir.[7]

Som sjef forlangte Heydrich at medarbeiderne iblant fulgte ham på runder i Berlins barer og bordeller. Det likte de dårlig, da han var ustabil i fylla og hadde et dårlig rykte blant de prostituerte, slik at han trengte sine underordnede som mellommenn.[8]

Heydrich var dus med Ernst Röhm som også var fadder til hans eldste sønn Klaus. Likevel var Heydrich en viktig brikke i spillet som førte til likvidasjonen av Röhm i 1934; Heydrich produserte falske «bevis» for at Röhm hadde mottatt 12 millioner mark fra Frankrike for å ta makten fra Hitler i et statskupp.[9]

I 1935 traff Carl Jacob Burckhardt fra Røde Kors i Sveits Heydrich hos hertugen av Coburg (far til dronning Sibylla av Sverige), i et forsøk på å skaffe Røde Kors innpass i tyske konsentrasjonsleire. Tyskerne ville bare tillate samtaler mellom fanger og Røde Kors-personale om SS-voktere fikk være til stede. Dette godtok ikke Burckhardt. Han beskriver Heydrich slik: «Et par mongoløyne tittet frem fra det skarpe, bleke og asymmetriske ansiktet, hvor de to ansiktshalvdelene virket helt ulike.» Hendene hans var «prerafaelittiske, liljehvite hender, som skapt for langsom kvelning.» Uten videre opplyste han Burckhardt om at «I Deres land hersker frimurerne» som han mente var «redskaper for jødenes hevn. Bakerst i templene deres står en galge foran et svart forheng som tildekker det aller helligste(...)Bak forhenget står bare det ene ordet Jahve, det er nok.» Han begynte nå å bli opphisset. Bare en gang så han Burckhardt inn i øynene i en brøkdel av et sekund: «Det var to personer som så på meg samtidig.» Og ønsket om et besøk i leirene etter eget valg ble avvist: «De besøker nøyaktig de leirene som vi foreslår.» Heydrich forlot selskapet med en bitter avskjed: «Mye senere kommer man til å takke oss for hva vi har påtatt oss.» Burckhardt satt tilbake med inntrykket av å ha møtt «en ung, ond dødsgud».[10] Walter Schellenberg beskrev hendene hans, som «fikk en til å tenke på beina til en edderkopp», og «de brede hoftene, et feminint trekk som bare fikk ham til å virke enda skumlere», mens «talen var stakkato og nervøs».[11]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1939 ble Heydrich sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA), hvor alle de forskjellige hemmelige tjenester i SS ble samlet. Han var direkte involvert i angrepet på Polen i september 1939, ettersom han planla angrepet på Gleiwitz. Dette ga Hitler et påskudd til å angripe Polen, og dermed utløse krigen.

I en kort periode gjorde han tjeneste som pilot i Luftwaffe, og tilegnet seg flere utmerkelser: Jernkorset av første og andre klasse, Frontflygerspennen i sølv og Såretmerket. Under erobringen av Norge fløy han et Messerschmitt Me 109, og under invasjonen av Frankrike fløy han mot Royal Air Force-piloter over Nederland og Belgia.[12] Samtidig som Rudolf Hess fløy til Storbritannia, var Heydrich på vingene i det samme området. 22. juni 1941 ble han skutt ned av sovjetisk luftvern, og måtte nødlande mellom frontlinjene øst for Bersina. Bakkestyrker kom til unnsetning og sendte melding til hans eskadresjef om at en av folkene hans var gått fra vettet og påstod han var Reinhard Heydrich.[13] Etter dette nedla Himmler flyforbud, fordi Heydrich var for verdifull for ham. Men for Heydrich var det ikke nok å være skrivebordsmorder. Han måtte leke med døden.

Han ledet i januar 1942 Wannsee-konferansen, hvor Endlösung, utryddelsen av jødene, som på denne tiden var i gang, ble ytterligere koordinert og planlagt videre. Gestaposjefen Heinrich Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, deretter på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det er en gammel nordtysk skikk.»[14]

Heydrich i Norge[rediger | rediger kilde]

13. mai 1940 veltet Heydrich med et Messerschmitt-fly under start i Stavanger. Han hadde gitt gass for tidlig. Heydrich måtte hjelpes ut av vraket med skadet venstrearm, og flyet måtte skrotes. Onsdag 3. september 1941 reiste han igjen til Norge etter invitasjon av Josef Terboven. I løpet av et tre dagers besøk inspiserte Heydrich fangene på Grini og den tyske æreskirkegården på Ekeberg. 8. september brøt melkestreiken løs blant Oslos jernbanearbeidere. 10. september erklærte Terboven militær unntakstilstand; Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble arrestert og senere samme dag dømt til døden ved standrett og henrettet ved skyting. Om dette skrev Heydrich 13. september til Joachim von Ribbentrop: «De tiltak som er truffet innen rammen av unntakstilstanden, særlig standrettdommene, har hatt en overordentlig edrueliggjørende virkning. Befolkningen er rammet og fatter nå først riktig alvoret.»[15]

Likvidering[rediger | rediger kilde]

Frimerke til minne om Reinhard Heydrich utgitt 1943

I september 1941 ble Heydrich utnevnt til protektor for Böhmen og Mähren. Hans forgjenger, Konstantin von Neurath, ble avsatt fordi Hitler mente han ikke var hard nok. Heydrich ble praktisk talt diktator for disse okkuperte områdene. Han var fullstendig overbevist om at tyskerne lyktes i å kue befolkningen, og kjørte derfor ofte rundt i åpen bil uten livvakter eller annet sikkerhetsoppbud til stede.

27. mai 1942 utførte tsjekkoslovakiske partisaner, trent i Storbritannia, et attentat mot Heydrich. Opprinnelig var datoen for attentatet satt til 29. oktober 1941, årsdagen for opprettelse av den tsjekkoslovakiske republikk. Kodenavnet var «Aksjon Antropoid», og det ble regnet som en selvmordskommando.[16] Teamet bestod av Adolf Opálka (lederen), Josef Valčík, Jan Kubiš og Jozef Gabčík. De la seg i bakhold på et sted i Praha-forstaden Liben hvor Heydrichs bil måtte sakke ned farten. Gabčík forsøkte å skyte med sin Stengun, men den hadde låst seg. Sjåføren, SS-Oberscharführer Klein, stoppet og trakk våpenet sitt, i den tro at det bare var én attentatmann. Dette gav Kubiš en mulighet til å kaste en antitank-granat mot bilen. Den traff bare høyre bakhjul, men eksplosjonen var så kraftig at noen splinter trengte gjennom setet og såret Heydrich i ryggen. Senere undersøkelser viste at dersom Heydrich hadde blitt sittende, ville han høyst sannsynlig ha overlevd. Attentatmennene ble senere funnet i krypten i Karl-Borromäus-kirken i Praha, hvor de begikk selvmord for å unngå å bli tatt levende av Gestapo.

Samme dag rapporterte professor Walter Dick fra Bulovka-sykehuset i Praha til Himmler at det ikke var skade på ryggmargen, men at prosjektilet hadde «knust elleve ribben, åpnet brysthulen, revet opp bukhinnen og blitt sittende i milten. Sårkanalen inneholder tallrike hår og fibre, åpenbart polstringsmateriale. Fare: Lunge- og bukhinnebetennelse. Vi opererte for å fjerne milten.» Himmler sendte sine beste leger, for professor Dick var ikke rikstysker, og han ble derfor nektet videre adgang til pasienten; men Heydrich døde i store smerter på sykehuset 4. juni 1942. I sykehusjournalen står «sårinfeksjon» oppført som dødsårsak. Da Himmler besøkte ham på dødsleiet, siterte Heydrich fra sin fars opera Lirekassebarnet: «Ja, verden er bare en lirekasse, som Vårherre selv dreier, og enhver må danse etter sangen som for øyeblikket står på valsen.»[17]

Under hans storslagne statsbegravelse var Hitler personlig til stede, og la de to høye utmerkelsene Den germanske orden og Blutorden på puten hvor hans tidligere utmerkelser lå. Samtidig sa Hitler rett ut at han syntes det var «dumt og idiotisk» av en «uerstattelig mann» som Heydrich å utfordre skjebnen ved å kjøre rundt i en åpen bil, ettersom det er «muligheten som skaper ikke bare tyven, men også snikmorderen». Han roste Heydrich som «mannen med et hjerte av jern».[18]

Vaclav-kronens forbannelse[rediger | rediger kilde]

I St Vitus-katedralen i Praha oppbevares Vaclav-kronen fra 900-tallet, smykket med et juvel-besatt kors og en torn som angivelig stammer fra Kristi tornekrone. Kronen ledsages av følgende forbannelse: «Den som urettmessig setter kronen på sitt hode, vil innen et år lide en voldsom død, og deretter vil det samme skje med hans eldste sønn.» 19. november 1941 besøkte Heydrich sammen med president Emil Hácha St Vaclav-kapellet. Provosert av forbannelsen og tsjekkernes nærvær skal Heydrich til deres forskrekkelse ha plassert kronen på sitt hode. Og forbannelsen slo tilsynelatende til: Innen et år var han likvidert, og hans eldste sønn Klaus, født i 1933, syklet 24. oktober 1943 forbi SS-vakten ved hageporten og like foran en lastebil som fraktet hjem lokale fotballspillere etter søndagens kamp. Sjåføren Karel Kaspar kunne ikke lastes for ulykken.[19]

Lina Heydrich sa senere at hun trodde at hennes mann ventet å dø ung, og viste til at han ofte tok store sjanser, som da han var i Luftwaffe. Hun mente at han gjorde dette for å sikre at hans død skulle skje på dramatisk vis. Sammen hadde de sønnene Klaus og Heider og døtrene Silke, født 9. april 1939, og Marte, født natt til 23. juli 1942, etter sin fars død. Heydrich skal langt på vei ha oversett sine sønner, som han planla å drive sport med når de ble store; derimot var han svært opptatt av Silke, som var hans yndling.[20]

I april 1945 måtte Lina Heydrich flykte for Den røde hær, og hyret Kaspar, som hadde kjørt ihjel hennes eldste sønn, til å kjøre hennes eiendeler til Fehmarn, hjemstedet der hun levde livet ut som hotelleier, i tillegg til at hun fra 1953 ble tilkjent pensjon som enke av en general som falt i aktiv tjeneste. Tsjekkiske myndigheter forsøkte forgjeves å få henne utlevert fra britisk sektor, men dømte henne til livsvarig fengsel in absentia i oktober 1947.[21] På en ferie til Finland i 1965 møtte hun teaterdirektøren Mauno Manninen, en nevø av Jean Sibelius, som hun giftet seg med.[22] De bodde imidlertid ikke sammen. Lina Heydrich døde 14. august 1985. Ifølge henne hadde Heydrich «ikke problemer med jødene politisk eller sosialt. Men det var i sjelen, i psyken, at jødene var virkelig uutholdelige, både for ham og meg.»[23]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over de drepte barna i Lidice

Hevnen etter likvideringen var grusom. 10. juni 1942 ble alle mannlige innbyggere over femten år i Lidice, 22 km nordvest for Praha, stilt opp og skutt mot en låvevegg, der det var satt opp madrasser for å hindre rikosjettering. Dagen før hadde landsbyen blitt brent ned. Kvinnene ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Av 184 deporterte kvinner overlevde 143. Av de 98 barna ble åtte funnet verdige til germanisering. Resten ble gasset ihjel i Chelmno.[24]

To uker etter Lidice ble landsbyen Lezaky også ødelagt fordi en radiosender hadde holdt til i et steinbrudd i nærheten. Landsbyens trettitre voksne innbyggere ble skutt; to barn ble sendt til germanisering; resten av barna forsvant.[25] Det ble rapportert at over 15 000 tsjekkere ble drept i represaliene. I hele protektoratet fikk gater og torg nye navn til Heydrichs ære. På årsdagen for likvidasjonen ble det satt opp en byste av ham på attentatstedet med permanente æresvakter. Alle som passerte, måtte ta av seg hodeplagget som tegn på respekt. Bysten ble revet etter krigen.[26]

Heydrich ble erstattet av Ernst Kaltenbrunner som sjef for RSHA, og Karl Hermann Frank som protektor.

Aksjon Reinhardt[rediger | rediger kilde]

Aksjon Reinhardt er ikke oppkalt etter Heydrich. Han het jo også Reinhard uten noen avsluttende t. De tre utryddelsesleirene aksjonen omfattet – Belzec, Treblinka og Sobibór – var alle i drift fra tidlig på våren 1942, altså før hans død.

Påstander om jødisk avstamning[rediger | rediger kilde]

Det har alltid versert rykter om at en av hans besteforeldre var jødisk. Dette ville ha gjort Heydrich til en såkalt mischling i nasjonalsosialistisk raseterminologi. Selv om ryktet var fullstendig galt, forsvant det aldri. Faktum er at hans farmor Ernestine Wilhelmine Heydrich i sitt første ekteskap med Reinhold Heydrich fikk flere barn, deriblant Heydrichs far. Som enke giftet hun seg igjen med låsesmeden Gustav Robert Süss. Han var medlem av den evangelisk-lutherske menighet og ingen jøde, men ofte er Süss et jødisk etternavn, som i Leon Feuchtwangers roman Jud Süss fra 1926. Heydrichs far ble pga sin stefar iblant kalt Bruno Heydrich-Süss. I 1932 nådde ryktet om Heydrichs jødiske bakgrunn slike høyder at partiet satte i gang en undersøkelse som konkluderte med at han kunne regnes som «arier». Himmler skal ha diskutert saken med Hitler, og angivelig ble de enige om at hans frykt for å stemples som jøde var så stor at han ville være et evig takknemlig og nyttig verktøy for dem om de lot ham beholde sin posisjon i partiet.[27] Himmlers finske massør Felix Kersten er imidlertid den eneste som hevder at denne samtalen fant sted.

Reinhard Heydrich i fiksjon[rediger | rediger kilde]

  • I den alternativhistoriske romanen The Man with the Iron Heart av Harry Turtledove fra 2008, overlever Heydrich attentatet mot ham i 1942. Han klarer seg gjennom krigen og organiserer såkalte SS-Varulvenheter (som i virkeligheten aldri fungerte som en militær trussel for de allierte) som totalt umuliggjør de alliertes okkupasjon av Tyskland etter april 1945. SS-Varulvene klarer å utrette så mye skade at en amerikanske opinion tvinger regjeringen til å oppgi okkupasjonen av Tyskland og hente soldatene hjem. Det mer enn antydes at NSDAP står klare i kulissene i Tyskland og at landet aldri vil bli demokratisk.
  • Han spiller også en viktig rolle i Margit Sandemos Sagaen om Isfolket bok nr 38.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
  2. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.40), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
  3. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel(s.37)
  4. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.43)
  5. ^ Guido Knopp: SS
  6. ^ Guido Knopp: SS
  7. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.104)
  8. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.118)
  9. ^ http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/GERreichenau.htm
  10. ^ Guido Knopp: SS
  11. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.15)
  12. ^ Guido Knopp: SS
  13. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.114)
  14. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.152)
  15. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel
  16. ^ Guido Knopp: SS
  17. ^ Guido Knopp. SS
  18. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975
  19. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel
  20. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel(s.213)
  21. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.304)
  22. ^ http://members.iinet.net.au/~gduncan/women.html
  23. ^ Guido Knopp: SS
  24. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel ( s.284-5)
  25. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.300)
  26. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.302)
  27. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews


Forgjenger:
 Ingen 
Sjef for RSHA
Etterfølger:
 Ernst Kaltenbrunner