Urbaniseringen av Norge

Bergen sentrum, Vågsbunnen. Et av de stedene som lengst tid har vært et urbant miljø i Norge

Artikkelen inngår i serien om Norges historie

Epoker

Steinalder (–1800 f.Kr) Bronsealder (1800–400 f.Kr) Tidlig jernalder (400 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kiel-freden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) Framveksten av det norske (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–) Arbeiderpartistaten (1945–1972) Oljeindustri og deindustrialisering (1972–)

Urbanisering i Norge er en fortelling om utvikling av byer, tettsteder og bykultur i Norge – i en prosess som gjerne kalles urbanisering. Dette er en sammensatt, komplisert verdensomfattende historisk prosess. I Norge har denne prosessen pågått gjennom mer enn tusen år, og til ulike tider og i ulike deler av landet har det vært ulike drivkrefter. Prosessen går i korthet ut på at byer og bynæringer får en stadig økende betydning på bekostning av landsbygda, bl.a. ved at en stadig større andel av befolkningen bor i byer og tettsteder..

Det er ikke snakk om én enhetlig prosess, men om trinnvise endringer med ulike forklaringsmodeller. Utviklingen av handel og håndverk var drivkreftene i byutviklingen fram til ca. 1800; på 1800-tallet var det industrialiseringen som skapte behovet for flere innbyggere i byene, mens fraflyttingen fra landsbygda i etterkrigstida kan sees i sammenheng med veksten i offentlige arbeidsplasser, og distribusjonen av disse.

Den første byen i det som i dag er Norge

På 800-tallet bodde det trolig mellom 400 og 600 mennesker i et urbant samfunn ved Viksfjorden i søndre del av Vestfold. Kaupang i Tjølling eller Skiringsal betraktes som det første tettstedet, i det geografiske området som i dag er Norge. Dette skjedde før nasjonen Norge eksisterte, og hvem som grunnla Kaupang og beskyttet stedet vet vi ikke. Noen tenker seg at det kunne være dansk kongemakt som sto bak etablering av en by ved Viksfjorden, kanskje parallelt med grunnleggelse av Hedeby helt sør i Danmark. Men allerede omkring år 900 ble Skiringsal fraflyttet – og det finnes ingen helt åpenbare grunner. En mulighet er at norsk kongemakt overtok etter dansk dominans på 800-tallet.

De første byene i Norge

Handel og håndverk var viktige funksjoner i Kaupang, og slik var det ganske sikkert også i de norske middelalderbyene. De eksisterer fremdeles: Trondheim, Bergen, Stavanger, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Tønsberg. Kongemakt og kirke var med som aktører også da disse byene ble grunnlagt. Trondheim er trolig den eldste byen som stadig eksisterer, mens Oslo, Bergen og Tønsberg er noe yngre. Det var også flere urbane samfunn i middelalderen, som f.eks. Veøykaupangen, og Vågan i Lofoten. En skal heller ikke uteglemme byene Konghelle og Oddevoll i Bohuslän i Sverige; i middelalderen var dette norske byer.

Flere fiskevær ved kysten av Norge ble tettsteder i middelalderen. I mange distrikter var fiskeværet det mest urbane sted, slik som Bud og Grip på Nordvestlandet. Fiske var en lønnsom næring på 12- og 1300-tallet.

Middelalderbyenes historie må hovedsakelig baseres på arkeologiske metoder. Disse byene var tette og relativt små i et ellers landlig landskap.

Nye byer i dansketiden

Kristiansund fikk bystatus og bynavn i 1742. Bildet er et litografi fra boken Chr.Tønsberg Norge fremstillet i Tegninger som kom ut i 1846-48.

Fra middelalderen og helt til 1700-tallet var handel og håndverk næringsvirksomhet som var forbeholdt byene eller kjøpstedene. Statsmakten ønsket kontroll, ikke minst for å kunne skattlegge. I denne tiden kom nye byer til i takt med utvikling av næringsliv og handel og disse fikk sine formelle rettigheter fra kongen. Ofte ga kongemakten byene et kongelig navn. Det var flere ulike typer rettigheter; Røros og Kongsberg var bergstader med spesielle rettigheter. Kjøpstader var byer med fulle rettigheter: Kristiansand, Kristiansund, Molde, Åsgårdstrand og Arendal. Det fantes også byer av en mer underordnet karakter; ladestedene. Mange byer har en historie først som ladested underordnet nærmeste kjøpstad, deretter egen status som kjøpstad. Ladestedene var ofte viktige eksporthavner for trelast.

Fra middelalderen fram til 1800-tallet utviklet det seg også en spesiell type mindre tettsteder, nemlig uthavnene. Dette var en type kommunikasjonssteder som vokste opp omkring de viktigste naturhavnene som seilskutene benyttet. Et par uthavner utviklet seg til byer, en av dem er Risør, men de fleste uthavnene ble utkant da seilskutetida tok slutt.

På slutten av 1700-tallet fikk vi igjen byer i Nord-Norge, bl.a. Tromsø og Hammerfest. På 1800-tallet under unionen med Sverige kom nye byer til, stadig fikk de sine kjøpstadsrettigheter fra kongen. Eksempler er Gjøvik og Ålesund.

Kjøpstedenes rettigheter omfattet bl.a. rett til egen administrasjon. Magistraten var øverste embedsmann, oppnevnt av kongen.

Fattigfolk kunne i mange tilfelle foretrekke å bo utenfor bygrensene. Bl.a. var murtvang i enkelte byer med på å forbeholde byen for de velstående. Allerede på 1700-tallet kan vi snakke om forstadsbebyggelse rundt Christiania.

Handel og liberalisme

Fra slutten av 1700-tallet kom en ny ideologi innen næringslivet, liberalismen. Hvorfor skulle handel og håndverk være forbeholdt byborgere? Det ble innført nye lover som etterhvert reduserte byenes gamle rettigheter og utjevnet forskjellene mellom by og land. Prosessen skulle ende med kommuneloven av 1992, som avskaffet forskjellen mellom bykommuner og herredskommuner eller landkommuner.

Fra midten av 1800-tallet skjøt tettstedsutviklingen i Norge fart, og ved siden av handel var det kommunikasjon og industri som skulle bety mest for utviklingen videre. I 1850 var næringsfrihet innført i Norge, og dermed kunne man drive handel også på landsbygda. Nye steder fikk mulighet til næringsutvikling som kunne begynne i det små, og ut fra naturlige forutsetninger. De neste hundre år skulle bli landhandlerienes tidsalder i Norge. Mange av de viktigste kom på steder som seinere er blitt tettsteder. Bygdas kirke og et veikryss kunne være utgangspunktet midt på 1800-tallet. Her var det naturlig å bygge den nye butikken; hit flyttet smeden og snekkeren, her ble jernbanestasjonen og posthuset plassert, og midt på 1900-tallet kom kommunehus, ungdomsskole og aldersboliger.

Den nye hovedstaden

Christiania ble hovedstaden i den nye nasjonen Norge i 1814. Dette medførte etablering av en rekke sentrale tjenester for hele landet, på alle områder, administrativt, finansielt og kommersielt. Dette betydde også at byen ble den unge nasjonens kommunikasjonssentrum.

I 1830-årene passerte Christiania Bergen i folketall, og ble landets største by. I 1854 begynte en prosess som i løpet av de neste 150 år skulle snu opp ned på lokaliseringsfaktorene: Norge fikk sin første jernbane. Sjøen hadde til nå vært viktigste ferdselsvei for langtransport og tungtransport. Landejorda fikk fra nå av utbygd kommunikasjonsårer som etterhvert skulle bli viktigere og raskere enn skipsledene.

Jernbanelinjer ga etterhvert den nye hovedstaden mulighet til å knytte til seg en hel landsdel i et effektivt transportnett.

Jernbane, dampskip og turisme

Distriktets eller bygdens behov for handelssteder førte til framvekst av nye byer i første halvdel av 1800-tallet. Bodø ble grunnlagt i 1816 og var tiltenkt rollen som handelsby for nordnorske fiskere istedenfor Bergen. Lillehammer fikk bystatus 1842, men hadde fått kjøpstadsrettigheter i 1820-åra. Da lovverket ble endret i 1857 kunne landhandlerier opprettes, og dette la grunnlaget for at mindre tettsteder kunne vokse fram der det viste seg å være et behov og et naturlig kommunikasjonsknutepunkt.

Kimen til tettstedet Fagernes, sentrum i dalføret Valdres, ble til etter at den førte handelsdriften startet i 1857. Forbindelsen gjennom Valdres og Sognefjorden var den letteste måten å reise med hesteskyss og skyssbåt mellom landets to største byer på 1800-tallet. I 1875 fikk stedet hotell, og da Valdresbanen kom i drift 1906 fikk stedet kraftig vekst. Fra 2007 kalles Fagernes for by.

Jernbaneutbygging, dampskipsanløp, veiutbygging og turisme, skapte mange flere nye tettsteder i bygdenorge.

Jernbanen fikk fra midt på 1800-tallet stor betydning for tettstedsutviklingen. Norge fikk sin første jernbane året 1854. Det var ikke lenger nødvendig for byfolk å bo like tett sammen som før. Byborgerne fikk nye muligheter til å bo på landet uten å gi slipp på muligheten til å komme seg til byen på arbeid hver dag. Resultatet ble en ny type tettsted, plassert som satellitter i forhold til de gamle byene. Slike byer kalles ofte stasjonsbyer.

Biltrafikken gjorde på 1900-tallet denne urbaniseringen av landsbygda uavhengig av jernbanelinjer, forstadsbaner og stasjoner.

Industristeder

I det første 10-året på 1900-tallet ble det bygd en rekke store elektriske kraftstasjoner basert på vannkraft. Det manglet enda teknologi for å overføre elektrisitet over større geografiske avstander, og kraften måtte derfor utnyttes nær produksjonsstedet, til industriproduksjon. Det dreide seg om smelteverk, aluminiumsfabrikker og kunstgjødselproduksjon. Denne industrien førte til at det oppsto nye industrisamfunn langt unna byer som eksisterte fra før. Mange av dem ble karakterisert som såkalte ensidige industrisamfunn, fordi dette var hele bysamfunn bygd opp omkring en bedrift og ett produkt. Rjukan, Eydehavn, Sauda, Høyanger og Sunndalsøra er eksempler på slike steder.

Bilismen og likhetstanken

Begrepene kjøpstad og ladested forsvant omkring 1950, alle slike steder ble nå kalt byer. Men tettstedsveksten omkring byene og utenfor byene kom nå for alvor igang. Rutebiler og privatbiler satte nå sitt preg på bebyggelsesutviklingen. Dette var tiden da båndbyene utviklet seg langs landeveiene. Tiden for mer offentlig styring av bebyggelsesutviklingen, også på landet, nærmet seg. Offentlig planlegging ble viktigere, ikke minst planlegging av arealbruken i kommunene. Kommuneplaner og reguleringsplaner skulle nå styre utviklingen av norske tettsteder.

I eldre tettsteder ligger husene tett sammen, ofte vegg i vegg, med gateløp skapt for fotgjengere og hestekjøretøyer. Bilismen har på 1900-tallet gitt den urbane bebyggelsen en ny karakter. I bilismens tidsalder er alle hus plassert med større avstand og uavhengig av tilknytningspunkter for kollektivtrafikk. Typisk for denne tidsperioden er at de fleste butikker tar høyde for at kundene bruker egen bil som de skal sette fra seg utenfor butikken. Arealer for trafikk, parkering og grøntarealer er viktige landskapselementer. Det moderne tettstedet kan være enormt arealkrevende. Reglene for definisjon av tettsteder i Norge passer dårlig på slike steder som Stoa i Arendal.

Sterk urbanisering

1900-tallet har ført en stadig større del av den norske befolkningen til urbane strøk.I 2011 bor nesten 80 prosent av landets befolkning i store eller små urbane samfunn, definert som tettsteder av SSB. Bare i løpet av de siste to årene har folketallet i tettstedene økt med 3,2 %. Norge har i dag 936 tettsteder.

Miljøbyen

Trusselen fra de menneskeskapte klimaendringene har fått planleggerne til å vurdere hvordan bysamfunn kan utvikles i en mer bærekraftig retning. Dette betyr tettere bebyggelse nær sentrum og satsing på kollektivtrafikk. Miljøby har blitt et nytt begrep i denne sammenheng.

35 nye byer på 4 år

I følge lov av 1992-09-25 nr. 107, lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 3.5 er alle norske kommuner stilt likt, den gamle forskjellen mellom landkommuner og bykommuner ble opphevet.

I 1996 kunne alle kommuner fritt vedta å bruke betegnelsen by, uten begrensninger i folketall eller urban karakter. I 1997 kom regelverk som fastslo at minimum folketall i en kommune som vil kalle seg by må være 5000 og kommunens sentrum må ha urban karakter i form av bymessig bebyggelse. Disse reglene førte til at landet fikk 35 nye byer i løpet av 4 år, ifølge Kommunal Rapport. Ski, Mysen og Leknes i Lofoten er eksempler på de nye selvoppnevnte byene. Det varierer om kommunene har vedtatt å kalle hele kommunen for by eller alternativt at et eller flere av kommunens største tettsteder skal kalles by.

I 2013 har Norge mer enn 100 steder som kaller seg by.

Bybegrepet som symbol og reklame

Begrepet by eller bykommune har ingen formell eller praktisk betydning i Norge i dag, utover det symbolske og reklamemessige. Levanger var fra 1836 kjøpstad og var by fram til kommunesammenslåingen i 1962, da Levanger ble en landkommune med tettstedet Levanger i sentrum. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle være by, og man la da vekt på at bystatus ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen.

Byen Kolvereid i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag markedsførte seg omkring årtusenskiftet som landets minste by. Kommunen har litt over 5000 innbyggere, mens tettstedet har litt over 1600 innbyggere. Ordføreren fremhevet i et intervju 2002 at det først og fremst er oppmerksomheten som er viktig, for det var ikke til å komme fra at Nærøy var en distriktskommune. Men regionsenteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sa ordføreren. I siste kapitell i boka om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid, og det er Kolvereid som diskuteres i forhold til kriteriene.

	Satt på spissen kunne Nærøys bystatus tolkes som et uttrykk for at begrepet by var i ferd med å bli tømt for mening. ...de tradisjonelle skillemerkene mellom by og land var ikke lenger fruktbare. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.
– Ola Svein Stugu: Urbaniseringens sluttpunkt, i Norsk byhistorie. 2006. s.504

Se også

• Liste over Norges største tettsteder
• Liste over norske tettsteder
• Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
• Liste over norske byer
• Urbanisering i Afrika
• Tettsted

Eksterne lenker

• Kva er byar og tettstader?
• Riksantikvaren: Nettsted for tettsted
• Bybegrepet i Danmark og dansk urbanisering

Litteratur

• Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein; Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006 ISBN 82-530-2882-2
• Myhre, Jan Eivind: "Urbaniseringen i Norge i industrialiseringens første fase ca. 1850-1914" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, 3. Del: Urbaniseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo – Bergen – Tromsø 1977); ISBN 82-00-01666-8
• Myklebost, Hallstein, Norges tettbygde steder 1875 – 1950, Oslo 1960.
• Sogner, Bjørn: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, 2. Del: De anlagte steder på 1600-1700 tallet; Universitetsforlaget Oslo – Bergen – Tromsø 1977); ISBN 82-00-01664-1