Konsesjonslovene
Konsesjonslovene var betegnelsen på lover vedtatt av Stortinget først i 1906 («panikklovene», utvidet i 1909 og 1917) som sterkt regulerte adgang til oppkjøp av vassdrag i Norge. Vilkår om hjemfall ble tatt inn i konsesjonsloven av 18. september 1909 om ervervelse av vannfall, bergverk m.v., og ble videreført i industrikonsesjonsloven som ble vedtatt 1917. Hjemfall til staten skulle sikre at fallrettigheter på private hender med tiden ble underlagt offentlig eierskap.
Konsesjonslovene ble vedtatt etter langvarig politisk kamp og søkte å stoppe store utenlandske firma i å kjøpe opp og kontrollere vannkraft og andre norske naturressurser. Blant de norske politikere som engasjerte seg særlig sterkt for konsesjonslovene var Gunnar Knudsen fra partiet Venstre og Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene.
Bakgrunnen for konsesjonslovene[rediger | rediger kilde]
Konsesjonslovene var et dominerende tema i norsk politikk fra unionsoppløsningen i 1905 til første verdenskrig. Saken skapte regjeringskriser og førte til politisk splittelse. Bakgrunnen var store teknologiske endringer, industriell vekst og vannkraftutbygging som hadde sin første store høykonjunktur. Flere og flere ble oppmerksomme på at fossene og vassdragene, «det hvite kull», kunne bygges ut for å produsere elektrisitet. Muligheter for storindustri basert på fossekraft skapte utsikter for rask fortjeneste. Bygdefolk var stort sett uvitende om disse nye oppfinnelsene. Oppkjøpere reiste rundt i landet og kjøpte opp fallrettigheter i stor stil. Ofte ble de kalt «fossespekulanter» fordi de fleste kjøpte utelukkende for å selge videre med fortjeneste. Fossekjøperne hadde ofte bakmenn i utlandet. I 1906 eide utlendinger over 3/4 av fossene som til da var bygd ut[1]. Kanaldirektør Sætren ble også koblet til fossespekulasjonene og fikk mye kritikk for å ha utlevert et kart over nedbørfelter i Norge til svenske kapitalinteresser. Han søkte således avskjed fra sitt embete i 1907[1].
Det var lite kapital i Norge til store investeringer og den nye industrien var både kapitalintensiv og vitenskapsdrevet[2]. Denne utviklingen virket skremmende i det politiske miljøet i Norge. Alt skjedde raskt, og endringene syntes dyptgripende. Den såkalte «panikkloven», en midlertidig konsesjonslov som ble vedtatt i 1906, siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter. I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år. Det skulle heller ikke være noen andre former for kompensasjon til eierne.
Den politiske kampen om hjemfallsretten var hard. Et sentralt spørsmål var om hjemfallsretten var et grunnlovsstridig inngrep i den private eiendomsretten. Loven ga ingen fortrinnsrett til norske kapitalselskaper, noe som mange argumenterte for de burde ha. Loven stilte utenlandske og norske interessenter likt. Alle måtte la norske myndigheter være et mellomledd som i allmennhetens interesse kunne stille vilkår ved kjøp av naturressurser. Bare staten, kommuner eller norske borgere (ikke aksjeselskap) skulle kunne kjøpe fosser uten konsesjon. Foretak der minst 2/3 av kapitalen var offentlig eid kunne få konsesjon på ubegrenset tid. Etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven av 1917 ble myndighetenes kontroll intensivert. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene kom det bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter. Konsesjonslovene sørget for at lokal kraftutbygging kom inn under nasjonal kontroll. Det er av mange antatt at lovene påvirket eierstrukturen innen vannkraftsektoren ikke bare mellom nasjonale og utenlandske selskaper, men også mellom private og offentlige utbyggere[1].
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c www.nve.no - NVE-rapport 26-2012. Per Einar Faugli: Vann- og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie. NVE 2012. ISBN 978-82-410-0813-9
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. februar 2011. Besøkt 6. april 2014. www.energifakta.no Vannkraft og elektrisitet i historisk perspektiv