Bernard Law Montgomery

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bernard Law Montgomery
ߡߐ߲ߕߌ߫, Monthy
Født17. nov. 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kennington
Død24. mars 1976[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (88 år)
Alton (Hampshire)
Sykdom
BeskjeftigelseOffiser, skribent, politiker Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedRoyal Military College, Sandhurst
Command and Staff College
EktefelleBetty Hobart (1927–)[6][7]
FarHenry Montgomery[6][8]
MorMaud Farrar[6][8]
SøskenBrian Frederick Montgomery[6]
BarnDavid Montgomery, 2nd Viscount Montgomery of Alamein[6][8]
NasjonalitetStorbritannia[9]
GravlagtBeaulieu Abbey
Utmerkelser
32 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Croix de guerre 1914–1918
Storoffiser av Leopold IIs orden
Storkorsridder av Order of the Bath
Øverstkommandant av Legion of Merit
Distinguished Service Order
1. klasse av Den hvite løves orden
Sølvkors av Virtuti Militari
Seiersordenen (1945)
1. klasse av Suvorovordenen
Médaille militaire
Hosebåndsordenen
Elefantordenen
Krigskorset
Tsjekkoslovakisk miltærorden for friheten
Croix de Guerre
Storkors av Den nederlandske løves orden (1945)[10]
Storkommandør av George Is orden
Storkors av St. Olavs Orden
Storbånd av Leopoldsordenen
Salomo-ordenen
Army Distinguished Service Medal
Legion of Merit
Croix de Guerre
Leopold IIs orden
Den hvite løves orden
Georg Is orden
Storkors av Ordenen Virtuti Militari
Ordenen Virtuti Militari
Honorary citizen of Brussels (1945)[11]
Honorary citizen of Mons[12]
Mentioned in Despatches
TroskapStorbritannia
VåpenartBritish Army
Militær gradFeltmarskalk
KommandoerÅttende armé (Storbritannia), 21. armégruppe
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig, Den irske uavhengighetskrig, Det Store Opprøret 1936-1939
Signatur
Bernard Law Montgomerys signatur
Våpenskjold
Bernard Law Montgomerys våpenskjold

Bernard Law Montgomery, 1. viscount Montgomery av Alamein (født 17. november 1887, død 24. mars 1976) var en britisk offiser i British Army. Han er mest kjent for sin innsats under andre verdenskrig. Fra 1. september 1944 var han feltmarskalk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Montgomery ble født i Kennington i det sørlige London som det fjerde barnet til en anglo-irsk anglikansk prest, Henry Hutchinson Montgomery og Maud (født Farrar) Montgomery, fra Harrow i Nord-London, datter av Dean Farrar, som også var en anglikansk prest. Montgomery-familien kom fra Moville, County Donegal ved Derry og beholdt hjemmet, New Park, en 400 hektar stor eiendom nær sentrum av den lille byen. New Park hadde vært i familiens eie siden 1768, da Montgomerys tippoldefar, vinhandleren Samuel Montgomery fra Derry kjøpte den av markien av Donegal. Montgomery betraktet seg selv som ire fra County Donegal.[13]

Selv om han ikke bodde fast i Moville over lengre tid, vendte han og familien stadig tilbake, noe som må sees på bakgrunn av den relativt omflakkende tilværelsen farens yrke medførte.[trenger referanse] Hans første opphold i Moville var sommeren 1897, da familien ble møtt av en større velkomstmottakelse da de kom fram, og siden tilbrakte han en stor del av ungdomstiden og en rekke ferier der, slik at han utviklet en sterk identifikasjon med stedet og folkene der[13].

I 1889, rett før han fylte to år, flyttet familien til Tasmania da faren ble anglikansk biskop på øya. Faren skal ha vært en vennlig mann, men mye fraværende gjennom sitt arbeid, mens moren styrte hjemmet med hård hånd. Montgomery sa at han hadde en ulykkelig barndom, med stadige sammenstøt med moren, som til stadighet slo barna[14], og han ble derfor betraktet som familien sorte får. Den kjærlighetsløse oppveksten gjorde ham til et vanskelig barn, og han uttalte senere at «jeg var en fæl liten gutt. Jeg tror ikke noen ville kunne ha klart min oppførsel på den tiden.»[15] Konfliktene skal ha vært så alvorlige at han ikke gikk i morens begravelse. Faren døde hjemme i Moville i 1932.

I 1901 fikk faren en sentral stilling i misjonsorganisasjonen Society for the Propagation of the Gospel in Foreign Parts, og familien flyttet til London. Montgomery begynte der først på privatskolen St Paul's School og deretter på Royal Military Academy Sandhurst. På Sandhurst skal han ha vært nær ved å ha blitt utvist for å sette fyr på en annen kadett under en pokerkrangel.[trenger referanse] Etter Sandhurst gikk han inn i Royal Warwickshire Fusiliers i 1908 og ble sendt til Britisk India der han tjenestegjorde fra 1913.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fra Moville, Montgomery-familiens hjemsted i Donegal i Irland

Da første verdenskrig brøt ut i august 1914, ble Montgomerys regiment sendt til Frankrike samme måned. Han opplevde nederlaget i slaget ved Mons, der halvparten av hans regiment gikk tapt. Ved Meteren nær den belgiske grensen i departementet Nord i det nordøstlige Frankrike, ble han under en alliert motoffensiv 13. oktober 1914 truffet av et skudd fra en skarpskytter, og dette skuddet gikk igjennom hans høyre lunge. Han ble så alvorlig såret at de hadde gravd opp en grav for ham,[trenger referanse] men han overlevde. Han ble gjennom sin innsats i denne motoffensiven tildelt Distinguished Service Order for glimrende lederskap.

Etter at han hadde kommet seg etter skaden, ble han tidlig i 1915 utnevnt til stabssjef i en brigade i den nye store vervede britiske hæren og sendt tilbake til vestfronten tidlig på året i 1916 som operasjonssjef. Her deltok han i slaget ved Somme, slaget ved Arras og slaget ved Passchendaele. I løpet av denne tiden ble han underlagt IX korps, som da var en del av general Herbert Plumers Andre armé. Her fikk Montgomery erfaring i et vellykket samspill mellom infanteri og artilleri som gjorde at Andre armé ivaretok sine oppgaver uten unødige tap.[trenger referanse]

Montgomery deltok i slaget ved Lys og det tredje slaget ved Aisne, før han ved krigens avslutning tjenestegjorde som stabsoffiser ved generalstaben, og var i praksis stabssjef ved 47th (1/2nd London) Division med midlertidig grad som oberstløytnant.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Archibald Wavell, en av de høyere offiserene som la merke til Montgomery, senere visekonge i Britisk India

I pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogen rykket Motgomery inn i Tyskland til området vest for Rhinen, som skulle tømmes for tyske styrker og okkuperes av de allierte. Etter fredsslutningen tjenestegjorde han en periode i okkupasjonsstyrkene i British Army of the Rhine, før han ble tilbakeført til sin opprinnelige grad som kaptein. Han nedfelte en rekke av sine kamperfaringer fra første verdenskrig i fagmilitære skrifter og gikk på hærens stabsskole i Camberley i Surrey. Mot slutten av 1920 ble han overført til 17. infanteribrigade. Denne var stasjonert i Cork under den irske uavhengighetskrig. Hans opptreden i Irland var ytterst korrekt og forsiktig, og han kom snart til den konklusjon at konflikten ikke kunne vinnes med militære midler, og at de britiske styrkene burde trekkes ut.[trenger referanse] Etter den irske borgerkrig og etableringen av Den irske fristaten, skrev Montgomery til sin overordnede, Arthur Ernest Percival, at en britisk militær seier i Irland ville ha krevet en så stor grad av brutalitet at det ikke var et demokrati verdig.[trenger referanse]

Etter ulike oppdrag, blant annet som instruktør ved hærens stabsskole i Camberley, hvor han ble utnevnt til major og midlertidig oberstløytnant, giftet han seg i 1927 med enken Elizabeth Hobart Carver, søster av Percy Hobart. De fikk sønnen David i august 1928.

I 1931 ble han utnevnt til oberstløytnant og overført til sitt gamle regiment Royal Warwickshire Fusiliers, og tjenestegjorde i Palestina, Egypt og India. Han ble utnevnt til oberst, og tjenestegjorde som instruktør ved British Indian Armys stabsskole i Quetta i India. I 1937 ble han brigader ved 9. infanteribrigade, men ble også rammet av sitt livs største tragedie da hustruen ble bitt av et insekt og det gikk infeksjon i bittet. Hun døde av blodforgiftning.

Hans sorgbearbeidelse var å gå opp i arbeidet.[trenger referanse] I 1938 organiserte han en større øvelse med en kombinert amfibielandgang, noe som imponerte general Archibald Wavell.[trenger referanse] Montgomery ble utnevnt til generalmajor og leder for 8. infanteridivisjon i Palestina. Her slo han ned et arabisk opprørsforsøk, før han vendte tilbake til Storbritannia i juli 1939 for å overta kommandoen over 3. infanteridivisjon.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Montgomery, Archibald Wavell og Claude Auchinleck
Montgomery i Nord-Afrika i november 1942
Det andre slaget om El Alamein

Da Storbritannia erklærte Tyskland krig 3. september 1939, ble Montgomerys 3. infanteridivisjon en del av II korps under ledelse av Alan Brooke innen British Expeditionary Force (BEF). Montgomery fryktet en gjentakelse av 1914, slik at perioden som er blitt kalt Phony War ble tilbrakt med å trene på taktiske tilbaketrekninger framfor offensive operasjoner.[trenger referanse] Dette kom til nytte da Tyskland rykket inn i Nederland 10. mai 1940 og de britiske styrkene etter hvert måtte trekke seg tilbake til Dunkerque, hvor Montgomerys divisjon gjennomførte dette med minimale tap. Under evakueringen fra Dunkerque overtok Montgomery kommandoen over hele II korps, mens Brook måtte overta ledelsen av hele BEF.

Montgomery kom med sterk kritikk av hvordan ledelsen av BEF hadde skjøttet sine oppgaver.[trenger referanse] Dette ble ikke tatt godt opp i War Office, og han ble midlertidig «parkert», og ble «bare» tildelt Companion of Order of the Bath for sin innsats.[trenger referanse] I juli samme år ble han likevel utnevnt til generalløytnant og gitt kommandoen over et armékorps. Samtidig innledet han en langvarig feide med sin nye overordnede, Claude Auchinleck.[trenger referanse] Montgomery trente systematisk sine styrker, og gjennomførte en større landgangsøvelse i april 1942 med en kombinert styrke med rundt 100 000 soldater.

Nord-Afrika[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Felttoget i Nord-Afrika

I 1942 var Claude Auchinleck øverstkommanderende for de britiske styrkene i Nord-Afrika. De hadde etter det første slaget om El Alamein lyktes med å stabilisere fronten ved El Alamein. Den britiske statsministeren Winston Churchill ønsket å rokere på det øverste befalet. Auckinleck ble sendt til India, og erstattet av Harold Alexander, med William Gott som kommandant for Åttende armé. Gott ble drept i en flyulykke like etter at han hadde overtatt kommandoen. Alan Brooke overtalte da Churchill til å sette inn Montgomery som kommandant for Åttende armé.[trenger referanse]

Montgomery overtok kommandoen 13. august og gikk umiddelbart i gang med å omorganisere Åttende armé til en mer enhetlig, offensiv operativ enhet, og han slo blant annet sammen luft- og bakkekommandoene til en operasjonssentral og beordret makulering av alle planer for tilbaketrekning.[trenger referanse] Videre la han vekt på selv å være til stede blant soldatene og gjøre sitt lederskap synlig. Det var også her han skiftet ut sin standard britiske offiserslue med den sorte bereten han siden ble kjent for.[trenger referanse] På den hadde han i tillegg til generalmerket også merket til stridsvognregimentet («Royal Tank Regiment»). Da Brooke og Alexander kom på ny inspeksjon etter bare seks dager, ble de overrasket over hvordan stemningen i Åttende armé hadde endret seg etter så kort tid.[trenger referanse]

Erwin Rommels Afrikakorps prøvde å omringe Åttende armé i slaget om Alam el Halfa 30. august til 5. september, men den britiske etterretningen hadde gjennom Enigma-kodingen fanget opp hvor hovedstøtet ville komme, og de tyske og italienske styrkene hadde liten framgang. Montgomery ble allikevel kritisert for ikke å ha gått til motangrep, men han var overbevist om at de britiske styrkene ikke hadde noen mulighet mot de svært bevegelige tyske styrkene, og ville ha kampene på sine premisser.[trenger referanse]

Det andre slaget om El Alamein brøt ut 23. oktober og varte i tolv dager fram til 4. november. Montgomerys seier i dette slaget skulle vise seg avgjørende for felttoget i Nord-Afrika, og de britiske styrkene overtok etter dette initiativet. Montgomery ble utnevnt til ridder og fikk ærestittelen sir foran navnet da han ble utnevnt til Knight Grand Cross of the Order of the Bath, og samtidig forfremmet til general etter denne triumfen. Tyskerne og italienerne trakk seg stadig tilbake i retning av Tunisia, men det var en rekke harde kamper underveis, blant annet ved Medenine og langs forsvarslinjen Mareth-linjen.

Åttende armé hadde problemer da Montgomery overtok kommandoen, og nøkkelen til deres suksess i Nord-Afrika lå i hvordan kampmoralen ble økt, blant annet var det praktisk talt ikke sykefravær og unnaluring, hvordan de lyktes med å koordinere styrkene, herunder luftstyrkene, hvor vellykket de fikk logistikken til å fungere, og ikke minst klarheten og tydeligheten i kommandolinjene og i de ordrene som ble gitt.[trenger referanse]

Sicilia[rediger | rediger kilde]

Montgomery og Patton tar farvel i Palermo 28. juli 1943

Utdypende artikkel: Operasjon Husky

Etter det tyske nederlaget i Nord-Afrika, avanserte de allierte raskt videre til Sicilia med landgang 10. juli. Den allierte øverstkommanderende for invasjonen var amerikaneren Dwight Eisenhower. Bakkestyrkene var den britiske Åttende armé under Montgomery og den amerikanske Syvende armé under ledelse av general George Patton. Dette ble innledningen til rivaliseringen, og kanskje det som kan betegnes som kulturkollisjonen mellom Montgomery og Patton.[trenger referanse] Det dårlige forholdet mellom disse skulle vare krigen ut.[trenger referanse]

Spenningene mellom disse to sterke personlighetene begynte allerede under planleggingen, hvor Montgomery lyktes å få gjennomslag for sitt opplegg for selve landgangen, mens Patton ønsket en annen løsning. Videre under felttoget medførte dette blant annet en svakere koordinering av de to arméene enn hva som var ønskelig, og et noe kunstig kappløp om hvem som først kunne nå og innta Messina, ved sundet mellom Sicilia og Calabria på Fastlands-Italia, et kappløp Patton vant.

Patton og Montgomery hadde svært ulike former og adferd, og kommuniserte ulikt.[trenger referanse] Patton skal ha syntes Montgomery var skrytende og hoven, men respekterte hans faglige dyktighet.[trenger referanse] Samtidig hadde Patton et vanskelig temperament og en stolthet som ikke vek tilbake for Montgomerys.[trenger referanse]

Italia[rediger | rediger kilde]

Montgomery ledet framrykkingen på østsiden fra Taranto til der hvor Gustavlinjen er markert med rødt

Utdypende artikkel: Operasjon Avalanche

Sommeren 1943 deltok Montgomery i planleggingen av invasjonen av Italia. I forbindelse med den kombinerte britisk-amerikanske landgangen i Salerno 3. september 1943 under ledelse av amerikaneren Mark Clarks Femte armé, angrep britiske styrker den viktige havnebyen Taranto helt sør i Italia. Taranto var foruten å være en viktig havn, også hovedbasen for den italienske marinen. Dette åpnet veien for Montgomerys Åttende armé og framrykking langs den italienske østkysten langs Adriaterhavet. Montgomery hadde ansvaret for østsiden av Appenninene.

Dette var en krevende rute i et krevende terreng som favoriserte forsvarere, med kryssing av en rekke elver og grundig anlagte tyske forsvarslinjer i det kuperte terrenget. Åttende armé krysset Sango-elven i midten av november og trengte inn i de sterkeste tyske posisjonene langs forsvarslinjen Gustavlinjen. Men da vinterværet satte inn for alvor, stoppet framrykkingen og det ble umulig med luftstøtte.

Montgomery var frustrert over den svake allierte koordineringen, spredningen av innsatsen, uklar strategi og den interne rivaliseringen som han opplevde preget den allierte innsatsen i Italia, og var glad for å bli beordret tilbake til Storbritannia 23. desember 1943.[trenger referanse]

Normandie[rediger | rediger kilde]

Landgangen i Normandie

Utdypende artikkel: invasjonen av Normandie

Montgomery vendte tilbake for å overta kommandoen over 21. armégruppe og delta i planleggingen av invasjonen av Normandie. Den innledende planleggingen av denne hadde allerede pågått i to år, og da Montgomery sluttet seg til dette arbeidet var det plassert i Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (COSSAC) under ledelse av Eisenhower. Montgomery hadde umiddelbart innvendinger mot de eksisterende planene, da han mente de var for snevre, og ville øke invasjonsstyrken fra tre til fem divisjoner.[trenger referanse] Han så for seg at de allierte ville kunne nå Seinen etter 90 dager. Han forutsatte at britiske og kanadiske styrker holdt Caen som et akselpunkt, slik at de amerikanske styrkene kunne rykke fram på høyre flanke.[trenger referanse]

Kampene i Normandie tok lenger tid enn planlagt, da en rekke usikre faktorer ikke slo ut til de alliertes fordel, som blant annet værforholdene. Dette forsinket både selve landgangen og de etterfølgende forsyningene av både mannskaper og materiell. I tillegg kjempet de tyske styrkene mer innbitt og med større dyktighet og moral enn hva som var beregnet. Kampene tok en måned mer enn planlagt, noe som førte til kritikk i etterhånd mot Montgomery, særlig fra Omar Bradley og Patton.[trenger referanse]

Men selve operasjonen, selv om ikke alt gikk etter planen, endte med den største allierte seieren i vest, og Montgomerys rolle var sentral i denne.[trenger referanse] Hans operative innsats var ikke over før Cotentin-halvøya var sikret og etter en rekke offensiver østover, blant annet med erobringen av Caen etter en rekke bombeangrep og lange og innbitte kamper. Først etter det amerikanske gjennombruddet gjennom operasjon Cobra klarte de allierte å lukke Falaise-lommen 12. til 21. august, men dette kom for sent til å innringe så store tyske styrker som en opprinnelig håpet på.

Mot Rhinen[rediger | rediger kilde]

Situasjonen etter Arnhem-operasjonen

Arnhem-operasjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Arnhem-operasjonen

Det stadig større amerikanske engasjementet og nærværet i kampene i Europa gjorde det umulig å ha noe annet enn en amerikansk alliert øverstkommanderende for bakkestyrkene. Da situasjonen etter Normandie-invasjonen ble stabilisert, overtok Eisenhower selv kommandoen over bakkestyrkene, i tillegg til å være alliert øverstkommanderende i Europa. Montgomery fortsatte å ha kommandoen for 21. armégruppe, som på dette tidspunktet besto hovedsakelig av britiske og canadiske enheter.

Montgomery ble bitter på denne situasjonen,[trenger referanse] selv om dette var avtalt før invasjonen i Normandie. Winston Churchill sørget i denne situasjonen for at Montgomery ble forfremmet til feltmarskalk, og dette hadde nok et element av kompensasjon.[trenger referanse]

Montgomery overtalte Eisenhower til å gå inn for hans opplegg for avansement gjennom Belgia og Nederland for å sikre vannveien gjennom tyskkontrollert område, og slik sikre seg et godt utgangspunkt for å gå over Rhinen og ta den tyske industrien i Ruhr. Montgomery synes her å ha vært for ivrig.[trenger referanse] Planen var dristig, men ikke godt nok planlagt, etterretninger om tysk militært nærvær ble ignorert og Arnhem-operasjonen endte i katastrofe for de allierte.[trenger referanse] Montgomery fikk her en alvorlig ripe i lakken, samtidig som de allierte mistet muligheten til å gå inn i Tyskland i 1944. Montgomerys fokus mot Tyskland gjorde at han overså betydningen av å sikre Schelde under erobringen av Antwerpen, og han måtte senere bruke ekstra krefter under slaget ved Schelde i perioden 2. oktober til 8. november 1944.

Ardenneroffensiven:
Den tyske framrykkingen markert med hel røde linje fra de allierte posisjonene fra før offensiven i blått. Tyskerne var langt fra sine målsettinger Brussel og Antwerpen

Ardenneroffensiven[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ardenneroffensiven

I midten av desember gikk tyskerne til den siste, stor motoffensiven, gjennom skogsområdet Ardennene i det sørøstlige hjørnet av Belgia. Tyskerne hadde planer om å nå fram til og gjenerobre Antwerpen og dermed dele de alliertes armeer i to. Tyskerne kalte planen «Wacht Am Rhein» for å gi inntrykk av at det var en forsvarsplan. Den amerikanske 12. armégruppe, under Omar Bradley, ble splittet av den innledende tyske framrykkingen, og de deler som ble liggende nærmest Montgomery ble av Eisenhower overført til hans kommando, til tross for Bradleys protester.[16] Montgomery grep situasjonen raskt, omgrupperte sine enheter og la XXX korps inn som en strategisk reserve, og omgrupperte de «nye» amerikanske styrkene som nå var lagt under hans kommando, slik at linjene ble kortere og forsterket. Den tyske kommandanten for 5. panserarmé, Hasso von Manteuffel, uttalte senere:

«Den amerikanske 1. armé hadde utviklet seg til en rekke individuelle aksjoner. Montgomerys bidrag til å gjenopprette situasjonen var at han snudde en rekke isolerte aksjoner til en helhetlig kamp som ble utkjempet i henhold til en klar og bestemt plan. Det var det at han nektet å la seg engasjere i for tidlige og enkeltstående motangrep som gjorde amerikanerne i stand til å samle sine reserver og ødelegge de tyske forsøkene på å utvide deres gjennombrudd.»[17]

Eisenhower ønsket at Montgomery skulle gå til en offensiv ved nyttår, slik at de i en knipetangsmanøver med Pattons styrker lenger sør kunne fange inn de tyske styrkene. Men Montgomery nektet dette, da han ikke anså sine styrker til å være forberedt til en slik manøver i snøstorm bare for å ta områder uten strategisk betydning. Han satte ikke inn angrepet før 3. januar, og da hadde de tyske styrkene klart å evakuere bort fra den fellen som lukket seg. Han møtte kritikk for amerikansk hold for dette, men det var karakteristisk for Montgomery at han tok valg som tok sikte på å redusere de menneskelige tapene. 8. januar 1945 innså tyskerne at offensiven hadde vært mislykket, og trakk seg tilbake.

I februar og mars gjennomførte Montgomery to større knipetangsmanøvere og sikret slik framrykkingen til Rhinen. Dette la grunnlaget for Operasjon Plunder, kryssingen av Rhinen ved Rees, Wesel og den sørlige delen av Lippe-kanalen av Andre armé, underlagt Montgomery, og ble gjennomført 24. mars 1945. Slik ble den tyske Armégruppe B under Walter Model omringet i Ruhr, og ble tatt i krigsfangenskap. Montgomerys videre oppgave skulle ha vært å sikre den amerikanske flanken i den videre framrykkingen gjennom Tyskland, men dette ble endret da vestmaktene fryktet at Den røde armé skulle rykke så raskt fram fra øst da de ville gå inn i Jylland og Danmark fra sør. Montgomery rykket da inn i Hamburg og Rostock, og sikret slik den danske sørgrensen.

Seierherrene paraderer gjennom Brandenburger Tor 12. juli 1945

4. mai 1945Lüneburger hede mottok Montgomery den tyske kapitulasjonen av generalfeltmarskalk Ernst Busch for styrkene i Nord-Tyskland, Nederland og Danmark. Typisk for Montgomery, som ikke var noe opptatt av jåleri og fjas, skjedde dette i enkle former i et felttelt uten noen seremoni.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Han ble dekorert med blant annet Hosebåndsordenen, Order of the Bath, Distinguished Service Order, den danske Elefantordenen og storkorset av den norske St. Olavs Orden. I 1946 ble han adlet med tittelen 1st Viscount Montgomery of Alamein.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Bernard Law Montgomery, 1st Viscount Montgomery, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bernard-Law-Montgomery-1st-Viscount-Montgomery, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID lawmontgome[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0043867[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p10668.htm#i106675, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 29. september 2008, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.nationaalarchief.nl[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ datastore.brussels, besøkt 1. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ publisert i Sud Presse[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b The Inish Times, 1. mars 200]. Teksten kan finnes her Arkivert 17. mai 2008 hos Wayback Machine.
  14. ^ Hamilton. Monty: The making of a General. s. p. 31. 
  15. ^ Chalfont. Montgomery of Alamein. s. p. 29. 
  16. ^ United States Army in World War II. European Theater of Operations: The Supreme Command, Forrest C. Pogue, U.S. Department of the Army (1954)[1] for a full discussion.
  17. ^ Patrick Delaforce, The Battle of the Bulge — Hitler's Final Gamble (2004)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]