Henry Rinnan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henry Oliver Rinnan
Født 14. mai 1915
Norge Levanger i Nord-Trøndelag
Død 1. februar 1947 (31 år)
Norge Trondheim i Sør-Trøndelag
Henrettet ved arkebusering for landssvik
Troskap Tyskland Tyskland
Tjenestetid 19401945
Rang Untersturmführer
Enhet SDInsigna.jpg Sicherheitsdienst 1940 – 1945
Kommandoer Sonderabteilung Lola
Militære slag Andre verdenskrig

Henry Oliver Rinnan (født 14. mai 1915Levanger, henrettet 1. februar 1947 i Trondheim) var en norsk agent i Sonderabteilung Lola under andre verdenskrig, en gruppe under det tyske Sicherheitsdienst i Trondheim. Han ble etter krigen dømt til døden for landssvik.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rinnan var eldste sønn av en skomaker fra Levanger, liten av vekst (159 cm[1]), replikksikker, forfengelig og tiltalende. Han gikk på Mule skole i en liten bygd i Levanger. Det var trange kår i familien og vanskelig med arbeid. Rinnan fikk først jobb i en sportsforretning, siden som bilselger og lastebilsjåfør.

I tysk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Det hevdes at han i 1939/40 prøvde å verve seg til vinterkrigen i Finland og ble avvist på grunn av svak fysikk, men dette er ikke dokumentert. Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 deltok Rinnan som sjåfør for de norske styrkene i Snåsa, og ble sammen med disse internert av okkupantene. Han lot seg verve som tysk agent allerede i slutten av juni samme år. Fram til årsskiftet 1941/42 arbeidet han i hovedsak alene som agent. Høsten 1941 infiltrerte han den venstreorienterte motstandsbevegelsen i Trondheim under dekknavnet «Fiskvik». Mellom femti og seksti personer ble arrestert i det tyskerne kalte «kommunistsaka», senere «den første kommunistsaka».

I januar 1942 vervet Henry Rinnan tre agenter til en aksjon mot flyktningtrafikken fra Ålesund: Ingvar Aalberg, Bjarne Jenshus og Ragnhild Strøm. Aalberg og Strøm ble fra mars 1942 medlemmer av organisasjonen Sonderabteilung Lola som var underlagt det tyske sikkerhetspolitiet. Her fikk Rinnan etter hvert graden SS-Untersturmführer. Hans nestkommanderende fra mai 1942 til august 1944 var Ivar Grande. Gruppen fikk tilnavnet Rinnanbanden.

Arbeidsmetoder[rediger | rediger kilde]

Det første året drev Sonderabteilung Lola med etterretning og infiltrasjon, senere inkluderte aktiviteten tortur, drap og militære aksjoner.

Dels infiltrerte Rinnanbanden den ekte motstandsbevegelsen, dels ble det bygd opp falske motstandsgrupper der medlemmene trodde at de arbeidet for den rette siden, men i praksis var kontrollert av Rinnan. Metoden ble av tyskerne kalt «spill i det negative rom». Det er anslått at dette førte til at flere hundre ble torturert, og at mer enn 80 mennesker ble drept. Innad holdt Rinnan også streng justis. Ved regelbrudd opptrådte Rinnan selv som dommer og bøddel. Den tidligere frontkjemperen Per Wiik, en av flere som sluttet i banden frivillig, beundret Rinnans talent for etterretning, men beskrev ham ellers som en «kynisk rotte» og «sjofelist av dimensjoner».

Rinnan hadde en svært livlig fantasi, noe som også fremgår av manuskriptet som han etter arrestasjonen i 1945 dikterte til to tidligere motstandsmenn. En av historiene går ut på at han i februar 1943 skal ha blitt beordret til Murmansk av det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. I Murmansk skulle han hente noen viktige papirer som tyskerne trengte. Dette oppdraget tok cirka 21 dager, og da han kom velberget tilbake til Norge med papirene, ble Rinnan angivelig dekorert med Jernkorset av 1. og 2. klasse av tyskerne. Historien kan umulig stemme, ettersom Rinnan i denne perioden var travelt opptatt i Trøndelag – blant annet med å arrestere medlemmer av familien Morset i Selbu. (Rinnan fikk Jernkorset 2 klasse av tyskerne 1944, det er ikke dokumentert at han fikk Jernkorset 1 klasse.)

Flukt og arrestasjon[rediger | rediger kilde]

I maidagene 1945 gjennomførte Rinnan en håpløs flukt med medhjelpere og gisler, men ble tatt halvannen mil fra svenskegrensen i Verdalsfjellene den 14. mai. Julaften 1945 rømte han fra fengselet (angivelig i den hensikt å flykte til Sovjet og begynne å arbeide for sovjetisk etterretning), men ble tatt etter rundt 1 1/2 time da han forgjeves søkte tilflukt hos en kjent kommunist i Trondheim.

Rinnan var redd for å møte menneskene utenfor Misjonshotellet da han ble overført til fengselet der, og nektet å gå ut av bilen, slik at vokterne måtte trekke ham ut.[2] Selv om det var tidlig på morgenen, hadde det samlet seg en del skuelystne, og en av tilskuerne snek seg under politisperringen, og slo Rinnan i ansiktet til stor jubel fra de tilstedeværende.[2] Rinnan ble ved flere anledninger, særlig den første etter arrestasjonen, banket opp og mishandlet mens han var fengslet,[2] og møtte til de første avhørene med opphovnet ansikt.[3] Han ble også utsatt for fingerte henrettelser.

Landssvikpolitiet i Trondheim etterforsket det første fredsåret 2 394 landssvik- og krigsforbrytersaker; langt de fleste hadde sammenheng med Rinnan-banden. Man antar at Sonderabteilung Lola var ansvarlige for at 83 personer døde og at de sto for minst tusen tilfeller av grov tortur, og at gruppen medvirket til at omkring tusen nordmenn ble sendt til tyske konsentrasjonsleire. Rinnan selv samarbeidet tett med Landssvikpolitiet ved å peke ut tidligere tyske medlemmer av Gestapo som hadde gjemt seg mellom Wehrmacht-soldatene. Ved flere tilfeller lot ham la dem passere, slik at de i flere minutter trodde de var på vei ut i friheten – før han kalte dem tilbake. Hans assistanse førte til flere dødsdommer for Gestapo-medlemmer. Dette førte imidlertid til at han mistet den støtten de kunne gitt ham.[trenger referanse]

I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble Rinnan og elleve andre fra Rinnanbanden dømt til døden, og ti av dem ble henrettet. Rinnan ble blant annet dømt for 13 mord. Rettsprotokollen fra saken mot Rinnan og de 29 andre tiltalte finnes i Krigstidsarkivet (Trøndelag) i NTNU Universitetsbiblioteket Gunnerusbiblioteket i Trondheim.

Henrettelse[rediger | rediger kilde]

Beslaget fra Bandeklosteret, Norsk rettsmuseum i Trondheim.

Han ble henrettet ved skytingKristiansten festning i Trondheim klokken 04.05 den 1. februar 1947. Eksekusjonspelotongen var ledet av løytnant Odd Sørli som etter pelotongens skudd med tsjekkiske mausere kaliber 7,92 ga Rinnan to nådeskudd i tinningen på nært hold.[2] Rinnan ble umiddelbart kremert, noe som har vært gjenstand for spekulasjoner i senere tid.[4] Det faktum at liket ble kremert umiddelbart var imidlertid i tråd med Den kongelige resolusjon for henrettelser. Rinnan skal forøvrig ikke ha ligget i en kiste da han ble kremert.[4] Urnen med hans aske ble satt ned i en umerket grav på Levanger kirkegård i Nord-Trøndelag.[5] Dødsattesten og den offisielle eksekusjonsrapporten er forsvunnet, muligens som følge av at dokumenter ble flyttet rundt på før Riksarkivet fikk dokumentene i 1972.[6]

Familien[rediger | rediger kilde]

Rinnans enke, Klara, satt en stund fengslet på Falstad, men hun hadde ingen kjennskap til mannens virksomhet under krigen, og ble satt fri. Hun tok de tre barna med seg til Oslo i håp om å gi dem en anonym fremtid der. Hun møtte Rinnan i fengselet like før henrettelsen utelukkende fordi fengselspresten bad henne innstendig om det. Rinnans daværende kjæreste, bandemedlemmet Gunlaug Julie Dundas, tok abort i fengselet og ville heller ikke ha noe med Rinnan å gjøre.

Ettermæle og spekulasjoner[rediger | rediger kilde]

I ettertid ble det sagt at Henry Oliver Rinnan var den nyttigste ikke-tysker som Heinrich Himmler hadde i hele Nord-Europa. Selv hevdet Rinnan at hans kommunist-arkiv omfattet 5000 navn. Det er siden blitt påstått at Politiets overvåkningstjeneste overtok dette arkivet.[2] Rinnans vurdering av seg selv som «kommunistekspert» er imidlertid høyst diskutabel. I likhet med sine tyske oppdragsgivere, hadde han en tendens å inkludere også moderate sosialdemokrater i kategorien kommunister.[trenger referanse] Rinnan skal visstnok ha lidd av en dyssosial personlighetsforstyrrelse.[trenger referanse]

I tiden etter Rinnans henrettelse gikk det enkelte rykter om at henrettelsen ikke hadde funnet sted, for eksempel mente noen øyenvitner å ha sett Rinnan bli ført ombord i et fly noen timer etter at henrettelsen skulle ha funnet sted. I forkant av lanseringen av en bok skrevet av Rinnans yngre bror blusset spørsmålet om omstendighetene rundt eksekusjonen opp i 1994. Rinnans bror stilte spørsmål ved enkelte omstendigheter rundt henrettelsen. Påstandene ble i dagene som fulgte tilbakevist av en rekke personer med kjennskap til henrettelsen.

Riksarkivar John Herstad viste til at man hadde bevismateriale som talte mot at Rinnans henrettelse ikke skulle ha funnet sted. Dette var: En kvittering fra forstanderen i krematoriet som bekreftet å ha mottatt liket, en innberetning fra politimesteren i Trondheim som sier at dommen ble fullbyrdet og at dødsattest ble sendt til Trondheim skifterett, samt at Statistisk sentralbyrås arkiv viser at Rinnans død ble innført i dødsregisteret for Bakklandet menighet.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 159 cm er høyden ifølge politiets landssvikkartotek
  2. ^ a b c d e Ola Flyum og Stein Slettebak Wangen: Rinnans testamente, Aschehoug, Oslo 2007 ISBN 9788203234927
  3. ^ Bilde av en opphovnet Rinnan på engelskspråklig Wikipedia
  4. ^ a b Var til stede da Rinnan ble kremert, VG, 03.11.1994 s. 40-41
  5. ^ Familiemedlemmer påviste stedet i et fjernsynsinnslag på NRK høsten 2007
  6. ^ Her er Rinnans grav, VG, 05.11.1994 s. 50-51
  7. ^ Slår fast at Rinnan ble henrettet, NTB, 18.11.1994

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]